Barnerett, barnevernsrett og utlendingsrett

Barnerett, barnevernsrett og utlendingsrett Dette notatet gir en innføring i barnerett og barnevernsrett. I saker hvor barnevernsbarn har sak til behandling i UNE gir notatet en innføring i skjæringspunktene mellom utlendingsforvaltningens oppgaver og barnevernets oppgaver. Notatet omfatter ikke praksisanalyse. Innhold 1. Foreldreskap... 3 1.1 Hvem er barnets mor?... 3 1.2 Hvem er barnets far?... 3 1.3 Offentlig ansvar å fastsette foreldreskap... 3 2. Foreldreansvar og (daglig) omsorg... 3 2.1 Lov om barn og foreldre (barnelova)... 3 2.2. Barnevernloven... 4 2.2.1 Hvem gjelder barnevernloven for?... 4 2.2.2 Organisering av barnevernsmyndighetene og ansvarsområde... 4 2.2.3 Barn med foreldre i Norge... 5 2.2.4 Begrepsbruk i barnevernloven... 6 3. Barnevernets og Fylkesnemndas kompetanse til å fatte vedtak om omsorgsovertakelse mv. 7 3.1 Omsorgsovertakelse som er basert på samtykke fra foreldrene... 7 3.2 Omsorgsovertakelse som ikke er basert på samtykke fra foreldrene... 7 3.3 Fosterhjemsplassering hos foreldre... 8 3.4 Samværsrett etter omsorgsovertakelse... 8 3.5 Tilbakeføring... 8 3.6 Fratakelse av foreldreansvar, jf. bvl. 4-20. Adopsjon... 9 4. Når et barn kommer i følge med en av sine foreldre og søker om OT i Norge (barnevernet er ikke inne i bildet)... 9 4.1 Utlendingsmyndighetene... 9 5. Saker som omfatter barn hvor barnevernet vurderer eller har fattet vedtak om omsorgsovertakelse, og det er sak om OT til behandling... 11 Side 1

5.1 Alternative omsorgspersoner i utlandet... 11 5.1.1 Hvem har ansvaret for å finne alternative omsorgspersoner i utlandet (utlendingsmyndighetene eller barnevernet)?... 11 5.1.2 Hvor langt går ansvaret for utlendingsmyndighetene hva gjelder vurderingen av omsorgsevnen til denne alternative omsorgspersonen?... 13 6. Andre lands barnevernmyndigheter og vurdering av eventuell overføring til dette. (Omsorgsoverføring til hjemland/tredjeland)... 14 7. Fylkesnemndas vurdering i vedtak om omsorgsovertakelse hva gjelder samværsrett for foreldre/andre, og betydningen av dette for UNEs vurdering... 14 8. Taushetsplikt og opplysningsplikt... 15 8.1 UNEs muligheter til å innhente opplysninger fra barnevernet når sak er til behandling i UNE.... 15 8.1.1 Barnevernets taushetsplikt... 15 8.1.2 Pålegg til barnevernet om å utgi taushetsbelagte opplysninger... 15 8.2 UNEs taushetsplikt?... 16 8.3 UNEs opplysningsplikt... 16 8.3.1 Bekymringsmelding... 16 8.3.2 Pålegg fra barneverntjenesten eller fylkesnemnda... 16 8.4 Barnevernets muligheter til å gi opplysninger til andre lands myndigheter hva gjelder opplysninger om at barnet har sak hos barnevernet for å foreta undersøkelser om alternative omsorgspersoner i andre land... 17 9. Når barnevernet har overtatt omsorgen for barnet, men foreldrene ønsker å ta med barnet til sitt hjemland har foreldrene rett til det i kraft av foreldreansvaret?... 18 10. Hvilken vekt bør man legge på uttalelser fra barnevernet og ev. fylkesnemnda om forhold ved retursituasjonen til vedkommende barn, asylanførsler eller troverdighet?... 18 11. Kravet om dokumentert identitet for barn hvor barnevernet har overtatt omsorgen... 18 12. Barn som kommer alene til Norge og barnevernets rolle... 19 13. Menneskehandel og barnevernets rolle... 20 14. Kilder... 21 14.1 Konvensjoner... 21 14.2 Lover... 21 14.3 Forskrifter... 22 14.4 Forarbeider... 22 Side 2

14.5 Retningslinjer... 23 14.6 Teori... 23 1. Foreldreskap 1.1 Hvem er barnets mor? Mater est-regelen: Den kvinnen som føder barnet er barnets mor, jf. barnelova (bl.) 2. Utenlandske avgjørelser om foreldreskap for andre enn fødemor anerkjennes ikke i Norge. Overføring av morskap må skje etter reglene i adopsjonsloven. Utenlandsk adopsjon anerkjennes etter reglene i adopsjonsloven 19. 1.2 Hvem er barnets far? Pater est-regelen: Mannen som er gift med barnets mor, anses som far til barnet. 1.3 Offentlig ansvar å fastsette foreldreskap Når det søkes om familieinnvandring krever UDI dokumentasjon på familierelasjonen ved fødselsattest, familiebøker og pass. Når hjemlandets dokumenter har lav notoritet, foretas det regelmessig DNA-test. I asylsaker bygger UDI på asylsøkerens egne opplysninger. Ved tvil om familieforhold kan det på visse vilkår foretas DNA-test, jf. utl. 87. Det følger av bl. 5 at det offentlige har ansvaret for å fastsette foreldreskap. Dette gjelder neppe barn/foreldre som innvandrer til Norge. Utlendingsmyndighetene har derimot en selvstendig plikt til å påse at man ikke legger til rette for internasjonal barnebortføring. 2. Foreldreansvar og (daglig) omsorg 2.1 Lov om barn og foreldre (barnelova) Loven regulerer familierettslige forhold mellom barn og foreldre. Loven gjelder for alle barn uavhengig av foreldrenes ekteskapelige status. Reglene om foreldreansvar etter barnelova (bl.) står i lovens kapittel 5. Innholdet i foreldreansvaret er todelt: Det innebærer en plikt for foreldrene til å ha omsorg for barnet, og en rett til å bestemme i personlige forhold. Foreldreansvaret i barnelova omfatter en plikt for foreldrene å ha omsorg for barnet. Dette fremgår av ordlyden i bl. 30 første ledd: «omsut». Barnelovas begrep omfatter husly, varme, Side 3

klær, oppdragelse, sørge for skolegang etc. Det dreier seg om tilfredsstillelse av barnets fysiske og psykiske behov. Når foreldrene bor sammen har de foreldreansvaret sammen for felles barn. Ved samlivsbrudd har foreldrene foreldreansvaret sammen inntil det foreligger avtale eller en rettslig avgjørelse om noe annet, jf. bl. 34 annet ledd. Det samme gjelder hvem barnet skal bo fast sammen med, jf. bl. 36 første ledd. Foreldrene kan avtale at barnet skal bo fast sammen med den ene forelderen, eller hos begge, jf. bl. 36 første ledd. Selv om foreldrene avtaler at barnet skal bo fast sammen med en av foreldrene, har den andre forelderen fremdeles foreldreansvar i barnelovas forstand. Den andre forelderen har rett til samvær med barnet, og barnet har rett til samvær med den andre forelderen, jf. bl. 42. Omfanget av samvær reguleres ved avtale mellom foreldrene, jf. bl. 43. Omfanget av «vanleg samværsrett» fremgår av bestemmelsen. Dersom foreldrene har avtalt at barnet skal bo fast hos den ene forelderen, kan den barnet bor fast sammen med bestemme og ta betydningsfulle avgjørelser hva gjelder omsorgen for barnet, herunder bosted. Dette følger av bl. 37. 2.2. Barnevernloven 2.2.1 Hvem gjelder barnevernloven for? Barnevernloven gjelder alle barn som oppholder seg i Norge, jf. barnevernloven (bvl.) 1-2. Det kreves kun «opphold» i Norge for at barnevernloven får virkning. Det kreves ikke statsborgerskap eller at barnet er bosatt i Norge. Det er ikke krav om at barnet har oppholdstillatelse. Hvor varig et barns opphold i Norge er, vil imidlertid ha betydning for hvilke tiltak som kan iverksettes etter barnevernloven. Hastevedtak i akuttsituasjoner kan fattes selv ved kortvarige opphold (f.eks. turistbesøk). Tiltak av mer langvarig karakter, som omsorgsovertakelse, vil være uaktuelt ved mer kortvarige opphold i landet. Tiltak etter loven kan treffes overfor barn under 18 år, jf. bvl. 1-3 første ledd. Tiltak etter loven kan i enkelte tilfeller fortsette etter at barnet er fylt 18 år og frem til fylte 23 år, jf. bvl. 1-3 annet ledd. 2.2.2 Organisering av barnevernsmyndighetene og ansvarsområde 2.2.2.1 Kommunal barneverntjeneste Alle kommuner skal ha en barneverntjeneste som utfører det daglige arbeidet etter barnevernloven. Barneverntjenesten skal sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien. Hjelpen kan gis i form av råd og veiledning, eventuelt i kombinasjon med andre hjelpetiltak. Vanlige hjelpetiltak er for eksempel barnehageplass, støttekontakt, råd og veiledning og avlastningstiltak i hjemmet. Side 4

Barneverntjenesten har også ansvar for å gripe inn dersom tiltakene i hjemmet ikke er tilstrekkelige for å ivareta barnets behov. Barneverntjenesten kan da for en periode i samråd med foreldrene formidle plass i fosterhjem eller på institusjon, eller på et senter for foreldre og barn. Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, må det treffes vedtak om dette i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker etter forslag fra kommunen. 2.2.4.2 Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker har myndighet til å ta avgjørelser blant annet i saker om omsorgsovertakelse og i saker som gjelder tvangsinngrep overfor ungdom med alvorlige adferdsvansker. Avgjørelser som er fattet av fylkesnemnda, kan bringes inn for domstolene. Fylkesnemnda er et statlig organ. 2.2.2.3 Fylkesmannen Fylkesmannen er statlig myndighet. Fylkesmannen fører tilsyn med barnevernvirksomheten i kommunen. Dette innebærer blant annet at Fylkesmannen behandler klager på barneverntjenestens saksbehandling og tar stilling til om barneverntjenesten har utført sitt arbeid etter barnevernloven og forvaltningsloven. Fylkesmannen er også klageinstans for enkeltvedtak som barneverntjenesten fatter etter barnevernloven. Dette vil i de fleste tilfeller være saker der barn eller foreldre klager over at de ikke får det hjelpetiltaket de ønsker. Fylkesmannen fører også tilsyn med at barn på barneverninstitusjoner får forsvarlig omsorg og god behandling. Videre skal tilsynet se til at barna blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet. Dette innebærer blant annet at barn som blir utsatt for tvang på en barneverninstitusjon, kan klage til Fylkesmannen. 2.2.3 Barn med foreldre i Norge Etter norsk rett er det barnets (biologiske) foreldre som har ansvar for barns omsorg. Offentlige tiltak og tvangstiltak i familien er unntak som bare kan iverksettes med hjemmel i lov. Barnevernlovens formål er å sikre at barn som lever under forhold som kan skade helsen og utviklingen får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn får trygge oppvekstvilkår, jf. bvl. 1-1. Det biologiske prinsipp har tradisjonelt stått sterkt i barnevernsretten. Altså at det har en stor egenverdi for barn å kunne vokse opp hos sine foreldre, selv om det er visse mangler ved hjemmet. Foreldre er viktige selv om de ikke er i stand til å ha omsorgen for egne barn. Prinsippet stenger ikke for at tiltak som griper inn i familien settes i verk fra barnevernets side. Barnets beste er utgangspunktet i enhver vurdering av om et tiltak skal iverksettes og hvilket tiltak som er til barnets beste, jf. bvl. 4-1. Side 5

Tiltakene barnevernet kan iverksette opptrappes gradvis i fem trinn: 1. Hjelpetiltak i hjemmet med samtykke 2. Hjelpetiltak i hjemmet med tvang 3. Frivillig omsorg utenfor hjemmet (i fosterhjem eller institusjon) 4. Tvungen omsorg utenfor hjemmet (i fosterhjem eller institusjon) 5. Tvangsadopsjon Det er aldri anledning til å iverksette et mer inngripende tiltak enn nødvendig. 2.2.4 Begrepsbruk i barnevernloven «Overta omsorgen»: Dette innebærer at et barn flyttes fra foreldre til den offentlige barneverntjeneste, og barnevernstjenesten overtar ansvaret for omsorgen, jf. bvl. 4-18. Det er fosterforeldre eller institusjon som utøver den daglige omsorgen for barnet, på vegne av barneverntjenesten. «Omsorg» etter barnevernloven er mer omfattende enn daglig praktisk omsorg. At barnevernet kommer inn og overtar omsorgen for barnet, innebærer ikke at foreldreansvaret etter barnelova faller bort. Restansvaret som er tillagt foreldrene etter at barnevernet har overtatt omsorgen er blant annet retten til å bestemme medisinske inngrep, religiøs oppdragelse samt samtykke til adopsjon. Barnelova 34 fjerde ledd vil gjelde tilsvarende hvor omsorgen for barnet er overtatt av barnevernet. Partsbegrepet i forvaltningsloven 2 første ledd bokstav e gjelder. Barnet er alltid part i egen barnevernssak. Foreldre som bor sammen med barnet, og som i tillegg har foreldreansvar for barnet, vil alltid være part i en sak etter barnevernloven. Hvorvidt andre foreldre vil ha partsrettigheter varierer med type tiltak som vurderes igangsatt og i hvilken grad tiltaket vil påvirke rettighetene til forelderen. Foreldre som har foreldreansvar for barnet, men ikke bor fast sammen med barnet, vil være part i sak om fratakelse av foreldreansvar og i sak om omsorgsovertakelse. Normalt vil foreldre som ikke har foreldreansvar for barnet ikke være part i en sak etter barnevernloven. Det vises til punkt 5 i dette notatet om barnevernets og fylkesnemndas plikter hva gjelder foreldre/omsorgspersoner som ikke befinner seg i Norge. Side 6

3. Barnevernets og Fylkesnemndas kompetanse til å fatte vedtak om omsorgsovertakelse mv. Barnevernets og fylkesnemndas kompetanse gjelder vurderingen av barnets omsorgssituasjon i Norge. De har også kompetanse til å vurdere om det er til barnets beste å ha samvær med sine foreldre, og på hvilken måte slikt samvær bør utføres. De har kompetanse til å vurdere hvor lenge en omsorgsovertakelse antas å vare, altså om vedtak om omsorgsovertakelse skal oppheves (tilbakeføring). Barnevernet har derimot sjelden vurdert om barnet har alternative omsorgspersoner i sitt hjemland. Det vises til dette notatet pkt. 5. 3.1 Omsorgsovertakelse som er basert på samtykke fra foreldrene Barnevernet har kompetanse til å fatte vedtak om plassering av barn utenfor hjemmet (i fosterhjem eller på institusjon) basert på samtykke fra foreldrene, jf. bvl. 4-4 femte ledd (hjelpetiltak). Forutsetningen er at behovene ikke kan avhjelpes med andre hjelpetiltak. Forutsettes det at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, bør det vurderes om barneverntjenesten skal overta omsorgen for barnet etter bvl. 4-12 fremfor frivillig plassering etter bvl. 4-4. I et slikt tilfelle er det fylkesnemnda som fatter vedtaket. 3.2 Omsorgsovertakelse som ikke er basert på samtykke fra foreldrene Uavhengig av samtykke fra foreldrene, kan barnevernet overta omsorgen for et barn etter vedtak fra fylkesnemnda, jf. bvl. 4-12. Barnet fjernes fra hjemmet og plasseres i fosterhjem eller på institusjon, jf. bvl. 4-14. Strakstiltak kan iverksettes etter vedtak fra barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten, jf. bvl 4-6. Bestemmelsen hjemler omsorgsovertakelse både i situasjoner med aktuell alvorlig omsorgssvikt som er skadelig for barnet, og i situasjoner hvor det på sikt foreligger risiko for alvorlig skade på barnet. Forutsetningen er at behovene ikke kan avhjelpes med andre og mindre inngripende tiltak. Side 7

3.3 Fosterhjemsplassering hos foreldre I forarbeidene til bvl. 4-15 la Barne- og familiedepartementet til grunn at barnevernloven ikke gir barneverntjenesten og fylkesnemnda hjemmel til å frata den ene av foreldrene den daglige omsorgen for et barn og overføre omsorgen til den andre, heller ikke som en midlertidig ordning. Spørsmålet om fordeling av daglig omsorg mellom foreldrene reguleres av barnelova, og ikke gjennom barnevernloven. Selv om det offentlige ikke kan gripe inn og overføre omsorgen fra en forelder til en annen, har barneverntjenesten mulighet til å plassere barnet i fosterhjem hos den andre forelderen. Etter fosterhjemsforskriften 4 annet ledd skal barneverntjenesten ved valg av fosterhjem legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf. bvl. 4-1. Barneverntjenesten skal også alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges. Det vises til punkt 5 i dette notatet om barnevernets kontakt med foreldre og vurdering av fosterhjemsplassering i utlandet. 3.4 Samværsrett etter omsorgsovertakelse Hovedregelen er at barn og foreldre har rett til samvær etter at barnevernet har overtatt omsorgen for barnet, jf. bvl. 4-19 første ledd. Når fylkesnemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal den også ta stilling til omfanget av samværsretten. Fylkesnemnda kan bestemme at det av hensynet til barnet ikke skal være samvær, jf. bvl. 4-19 annet ledd. Omfanget og utøvelsen av samvær avgjøres konkret i hver enkelt sak. Utgangspunktet ved fastsettelse av samvær etter barnevernloven er forskjellig fra fastsettelse av samvær etter barnelova fordi ulike hensyn gjør seg gjeldende i en barnevernssak og i en barnefordelingssak. Blant annet kan hensynet til stabil og god voksenkontakt for barnet og kontinuitet i omsorgen ved omsorgsovertakelse, medføre at et mer begrenset samvær med foreldrene anses til beste for barn som bor i en fosterfamilie, jf. bvl. 4-1. Omfanget av samværsretten beror også i stor grad på hvor langvarig plasseringen antas å ville bli. 3.5 Tilbakeføring Opphevelse av omsorgsovertakelse er regulert i bvl. 4-21. I utgangspunktet er en omsorgsovertakelse midlertidig. Spørsmålet om tilbakeføring oppstår når foreldrene ønsker at barnet skal flyttes hjem. Har barnet vært plassert utenfor hjemmet som en frivillig ordning, kan foreldrene i utgangspunktet når som helst kreve at barnet skal flytte hjem. Grunner plasseringen på et omsorgsvedtak i fylkesnemnda, må imidlertid tilbakeføring besluttes av fylkesnemnda. Side 8

Grunnvilkåret for å oppheve omsorgsovertakelsen er etter første ledd at fylkesnemnda finner det overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg etter tilbakeføring. Siden fylkesnemnda ikke tar saker til behandling på eget initiativ, er barneverntjenesten pliktig til å fremme opphevingssak når vilkårene anses oppfylt dersom foreldrene selv ikke gjør det. Etter omsorgsovertakelse skal barneverntjenesten følge både barnets og foreldrenes utvikling nøye, jf. 4-16. I oppfølgingsansvaret ligger at barneverntjenesten kontinuerlig må vurdere om forholdene er endret slik at barnet skal tilbake til hjemmet. 3.6 Fratakelse av foreldreansvar, jf. bvl. 4-20. Adopsjon I en sak om omsorgsovertakelse kan fylkesnemnda vedta at foreldreansvaret, slik det følger av barnelova, i sin helhet fratas foreldrene. Barnevernloven 4-20 regulerer adgangen til å gi samtykke til adopsjon av et barn mot foreldrenes vilje. Dersom barnets foreldre samtykker til adopsjon, kommer ikke denne bestemmelsen til anvendelse. Ved tvangsadopsjon etter bvl. 4-20 fratas foreldrene foreldreansvaret som følger av barnelova i sin helhet. 4. Når et barn kommer i følge med en av sine foreldre og søker om OT i Norge (barnevernet er ikke inne i bildet) 4.1 Utlendingsmyndighetene Utlendingsloven 42 (FAM) og utlendingsforskriften 8-6 (OT.HUM) gir regler om når utlendingsmyndighetene skal innhente uttalelse fra gjenværende forelder i hjemlandet før det gis oppholdstillatelse til medfølgende barn. Det skal vurderes om det skal innhentes slik uttalelse dersom forelderen i hjemlandet har del i foreldreansvaret. Begrepet «foreldreansvar» i utlendingsloven samsvarer med hvordan begrepet forstås i barneloven. Lovavdelingen har i uttalelse av 13.09.2007 sagt at mye taler for at man legger til grunn foreldrenes hjemlands rett i vurderingen av hvem som kan anses å ha del i foreldreansvaret. En slik forståelse av hvilke saker som krever samtykke er videreført i ny utlendingslov. Begrepet «foreldreansvar» er ikke nødvendigvis brukt i andre lands rett. Det er den norske betydningen av begrepet som er avgjørende. Når UNE skal vurdere om vilkårene for foreldreansvar er oppfylt, må vi derfor tolke hvordan foreldreansvar er regulert i andre lands lovgivning, den dokumentasjonen som er fremlagt i saken og de opplysningene vi har. I vurderingen av om samtykke skal innhentes, legges det vekt på barnets beste, og faktisk og formelt forhold mellom barn og vedkommende forelder, Side 9

omstendighetene i saken tilsier at det er forsvarlig å legge til grunn at vedkommende forelder ikke vil motsette seg at barnet får OT i Norge, praktiske muligheter til å innhente uttalelse med tilstrekkelig notoritet, hvor lang tid det vil ta å innhente slik uttalelse, og om det er klart at OT bør gis selv om samtykke nektes. Side 10

5. Saker som omfatter barn hvor barnevernet vurderer eller har fattet vedtak om omsorgsovertakelse, og det er sak om OT til behandling 5.1 Alternative omsorgspersoner i utlandet 5.1.1 Hvem har ansvaret for å finne alternative omsorgspersoner i utlandet (utlendingsmyndighetene eller barnevernet)? 5.1.1.1 Barneverntjenesten og fylkesnemndas undersøkelsesplikt Partsstatus i en barnevernssak innebærer blant annet rett til å få varsel om at tiltak vurderes, rett til å uttale seg i saken, rett til informasjon og dokumentinnsyn, rett til bistand fra advokat, samt rett til å fremme krav og rettigheter overfor fylkesnemnd og domstoler. Foreldre som har foreldreansvar for barnet, men ikke bor fast sammen med barnet, vil være part i sak om fratakelse av foreldreansvar og i sak om omsorgsovertakelse. Forelderen kan likevel ikke kreve omsorgen for barnet overført til seg selv. Fylkesnemnda har en selvstendig plikt til å påse bevisførselen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, jf. bvl. 7-3 annet ledd bokstav a. Fylkesnemnda kan ikke avgjøre saken utelukkende ut fra de bevis som er tilbudt, men må foreta en selvstendig vurdering av om det er mulig innenfor rimelighetens rammer å opplyse saken bedre. Spørsmålet om ytterligere bevisførsel kan reises under saksforberedelsen og under forhandlingene i fylkesnemnda. En viktig del av en undersøkelse etter barnevernloven vil være innhenting av opplysninger fra andre forvaltningsorganer/etater som kjenner barnet og barnets familie. Etter bvl. 6-4 første ledd skal opplysninger så langt som mulig innhentes i samarbeid med den private part, eller dersom dette ikke er mulig, slik at parten i alle fall er kjent med innhentingen. Det følger av dette at barnevernet har en selvstendig plikt til å undersøke med utlendingsmyndighetene om det foreligger informasjon om en forelder som befinner seg i utlandet. Barnevernstjenesten plikter å følge forvaltningsloven i sin saksforberedelse. Dette gjelder både forhåndsvarsling, utrednings- og informasjonsplikten mv. Barneverntjenesten bør ta kontakt med utlendingsmyndighetene i Norge for å innhente opplysninger om kontaktadresse til en forelder som befinner seg i utlandet. Undersøkelser på egenhånd utover informasjon innhentet fra herboende familie og utlendingsmyndighetene hva gjelder oppholdssted for denne forelderen, kan man ikke påregne faller inn under barneverntjenestens plikter overfor parten etter forvaltningsloven. Om videre praktisk tilnærming hva gjelder forhåndsvarsling og informasjonsplikt vil bero på muligheten til å nå frem til denne parten pr. post. Siden en utenlandsboende forelder ikke kan kreve å få overført omsorgen for barnet, vil det således ikke være grunnlag for å si at det pålegger barnevernet å undersøke denne personens omsorgsevne. Dette vil kun være aktuelt hvor vedkommende forelder vurderes som fosterhjem for barnet. Side 11

5.1.1.2 Barnevernets vurdering av fosterhjemsplassering i utlandet Barneverntjenesten skal vurdere om det er noen i barnets familie eller nære nettverk som er egnet som fosterforeldre, jf. fosterhjemsforskriften 4. Det kan derfor synes som om barneverntjenesten har en plikt til å vurdere mulige omsorgspersoner i utlandet. Barnevernloven bygger imidlertid på en forutsetning om at fosterhjemmet befinner seg i Norge. Loven krever derfor ikke at barneverntjenesten skal lete opp fosterhjem i utlandet. I særlige tilfeller kan det likevel være aktuelt å fosterhjemsplassere et barn i utlandet. Hvis barneverntjenesten mottar opplysninger om aktuelle omsorgspersoner i utlandet, kan barneverntjenesten vurdere om det vil være til barnets beste å bli plassert hos disse omsorgspersonene. Det fremgår imidlertid av retningslinjer for fosterhjem at det generelt bør utvises stor forsiktighet når det gjelder å fosterhjemsplassere barn i utlandet. Hovedbegrunnelsen for dette er at det vil være begrensede muligheter for barneverntjenesten til å ivareta sitt tilsynsansvar og ansvar for oppfølging av barnet og foreldrene etter barnevernloven. Videre vil en slik plassering kunne vanskeliggjøre samværet mellom barnet og foreldrene. Fosterhjemsplassering i utlandet kan derfor bare skje under forutsetning av at det kan etableres et forsvarlig tilsyn med fosterhjemmet og at samvær mellom barnet og foreldrene kan ivaretas der dette er fastsatt. Det må foretas en bred helhetsvurdering av om omstendighetene i den konkrete saken tilsier at det vil være til barnets beste å bli plassert i fosterhjem i utlandet. Sentrale momenter i en slik vurdering kan blant annet være om barnet allerede har en tilknytning til det aktuelle fosterhjemmet, om fosterforeldrene er norske borgere eller slektninger av barnet, barnets eget ønske, eller om det vil være til barnets beste å bli plassert i samme fosterhjem som eventuelle søsken. Det eksisterer i dag ingen generelle rutiner for hvordan norske barnevernmyndigheter kan samarbeide med andre lands myndigheter om oppfølging og tilsyn av barn og foreldre der barn er fosterhjemsplassert i utlandet. Barnevernloven har ingen regler for å overføre ansvar for gjennomføring av et barneverntiltak fra norske til utenlandske barnevernmyndigheter. Det er også uklart i hvilken utstrekning en barneverntjeneste kan inngå en avtale om oppfølging og gjennomføring av et barneverntiltak med utenlandske myndigheter. Det bemerkes at barnevernloven med forskrifter ikke har særskilte regler om frivillig fosterhjemsplassering i utlandet. Slike plasseringer er heller ikke omtalt i retningslinjene for fosterhjem. Da dette notatet ble skrevet (2013) forelå forslag (høring) fra BLD om å gjennomføre Haagkonvensjonen av 19.oktober 1996 om beskyttelse av barn i norsk rett. For eventuell lovregulering av fosterhjemsplassering i utlandet vises det til side 7 i høringsnotatet. Haagkonvensjonen 1996 legger til rette for økt grad av samarbeid mellom konvensjonsstatene Side 12

blant annet hva gjelder fosterhjemsplassering i annen konvensjonsstat og overføring av ansvar til annen konvensjonsstats barnevernsmyndigheter. Det vises til høringsnotatet pkt. 10.2.2.2. Dette ansvaret for samarbeid tillegges barnevernsmyndighetene. 5.1.1.3 Utlendingsmyndighetene Utlendingsmyndighetene plikter å vurdere om et barn vil få forsvarlig omsorg ved retur til sitt hjemland i vurderingen av om utl. 38 kommer til anvendelse (herunder om internflukt vil være urimelig, jf. utf. 7-1, jf. utl. 28 femte ledd). I denne vurderingen vil opplysningene som har fremkommet i utlendingssakene til familiemedlemmene her i Norge stå sentralt. Et vedtak fra barnevernsmyndighetene om omsorgsovertakelse etter bvl. 4-12 tilsier at barnet har vært i en omsorgssviktsituasjon her i Norge. Det vil her pålegge utlendingsmyndighetene et selvstendig ansvar for å fremskaffe tilstrekkelig med opplysninger for å foreta denne vurderingen. 5.1.2 Hvor langt går ansvaret for utlendingsmyndighetene hva gjelder vurderingen av omsorgsevnen til denne alternative omsorgspersonen? Graden av grundighet og omfang av undersøkelser som foretas av utlendingsmyndigheter og barnevern beror på en avveining mot effektivitetshensyn og hensynet til kortest mulig saksbehandlingstid. Hva gjelder utlendingsmyndighetenes vurdering av om barnet vil få forsvarlig omsorg ved retur når herværende forelder ikke har tilstrekkelig omsorgsevne, beror på en helhetlig vurdering. De momentene som normalt vurderes i saker som gjelder enslig mindreårige asylsøkere vil også gjøre seg gjeldende i saker hvor barnevernet har fratatt herværende forelder omsorgen. Dette må ses i lys av at det i slike saker er et moment i helhetsvurderingen at barnet har vært utsatt for omsorgssvikt i Norge. Relevante momenter i vurderingen kan være barnets alder, bakgrunnen for den sviktende omsorgsevnen og en fremtidsrettet vurdering av omsorgsevne, om vedkommende med sviktende omsorgsevne vil bli en del av husstanden som barnet vil ha i hjemlandet (og hvordan dette vil kunne påvirke den alternative omsorgspersonens situasjon), en avveining av om det er til barnets beste å returnere til denne omsorgspersonen sett hen til omsorgssvikten barnet har opplevd i Norge, om barnet tidligere har vært i denne alternative omsorgspersonens hushold, om hjemlandets barnevernsmyndigheter fungerer tilfredsstillende mv. Dersom det vurderes å gi en tillatelse, vises det til det som er sagt i dette notatet om innhenting av samtykke, jf. pkt. 4.1. Om man skal foreta ytterligere undersøkelser i barnets hjemland, eventuelt i tredjeland, beror bl.a. på hvor lang tid det kan antas å ville ta, ressursmessige hensyn og om dette er praktisk gjennomførbart. Side 13

6. Andre lands barnevernmyndigheter og vurdering av eventuell overføring til dette. (Omsorgsoverføring til hjemland/tredjeland) Det finnes i dag ingen internasjonal konvensjon som Norge er bundet av som tilsier at norske barnevernmyndigheter er forpliktet til å vurdere overføring av behandling av saken til andre lands barnevernmyndigheter (med de begrensninger som følger av barnevernlovens anvendelsesområde, se pkt. 2.2.1). Hva gjelder barnevernets vurdering av omsorgsoverføring til andre lands barnevernmyndigheter etter Haagkonvensjonen 1996 (dersom denne innføres i norsk rett), vises det til det som er sagt i pkt. 5.1.1.2 i dette notatet om gjennomføringen av Haagkonvensjonen 1996 i norsk rett. Det er utlendingsloven og utlendingsmyndighetene som avgjør om et barn skal få opphold i Norge. Dette innebærer at dersom det er truffet vedtak om at foreldrene ikke skal få opphold her, og dette vedtaket også omfatter barnet, må et eventuelt vedtak truffet av barnevernmyndighetene vike. I slike tilfelle kan barneverntjenesten melde fra til tilsvarende myndighet i det landet foreldrene reiser til, slik at disse kan følge opp saken videre, se pkt. 8.4. I praksis vil den klare hovedregelen være at barnet returnerer til sine foreldre. Likevel kan andre enn foreldrene bli ansett som omsorgspersoner. Dette beror på en konkret vurdering i den enkelte sak. Forarbeidene til utlendingsloven anser overføring til hjemlandets barnevernmyndigheter som et alternativ for å anse omsorgssituasjonen til barnet som sikret. Det er en forutsetning at dette avklares med barnevernmyndighetene i det aktuelle returlandet. Av og til kan foreldrene ha gått i dekning i hjemlandet, eller har uttalt at de ikke ønsker omsorgen for barnet ved retur, for å sikre barnet opphold i Norge. Forarbeidene sier at dette som et klart utgangspunkt ikke kan være avgjørende for utlendingsmyndighetene vurdering. Det vil oppstå spørsmål om hva som skal til for at hjemlandets barnevernmyndigheter kan anses for å kunne gi forsvarlig omsorg slik at retur ikke anses utilrådelig. Her må man se hen til landinformasjon. UNE vurderer retur til barnets hjemland, og ikke til et tredjeland. Unntak fra dette er når utlendingsloven 32 kommer til anvendelse. 7. Fylkesnemndas vurdering i vedtak om omsorgsovertakelse hva gjelder samværsrett for foreldre/andre. Betydning for UNEs vurdering Hovedregelen er at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre, med mindre annet er bestemt, jf. bvl. 4-19. Dersom fylkesnemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse etter bvl. 4-12, skal de også ta stilling til omfanget av samværsretten. Side 14