NATURTYPER I NORGE. Landformvariasjon (terrengformvariasjon og landformer) versjon 0.2



Like dokumenter
Arild Lindgaard Artsdatabanken. Naturtyper i Norge

Jordartstyper og løsmasskoder brukt i marin arealdatabase og på maringeologiske kart

Det geologiske grunnlaget for landformvariasjon

NATURGRUNNLAGET I SKI

Steinprosjektet. Merethe Frøyland Naturfagsenteret

Naturtyper i Norge (NiN) tetting av marine kunnskapshull

Kulepunktene viser arbeidsstoff for én økt (1 økt = 2 skoletimer)

Forutsetninger for god plantevekst

Hva skjer med blinken (sjørøya) i Nord-Norge?

Rapport: Kartlegging av alunskifer 9 KM PHe WAA Utg. Dato Tekst Ant.sider Utarb.av Kontr.av Godkj.av

Ullsfjorden Geologi og landskap som ressurs. Verdiskapning - Urørt natur!

KONSEKVENSUTREDNING - MASSEUTTAK OG GRUNNVANN. KLØFTEFOSS INDUSTRIOMRÅDE

KVARTÆRGEOLOGISKE UNDERSØKELSER I VEST-AGDER. Astrid Lyså og Ola Fredin. Foto: A. Lyså

Færder nasjonalpark. Berggrunn- og kvartærgeologi Et særpreget landskap! Ved Rolf Sørensen, NMBU, Ås

SKREDTYPER I NORGE, MED FOKUS PÅ KVIKKLEIRESKRED

Skredfareregistrering på Halsnøy, Fjelbergøy og Borgundøy. av Helge Askvik

Øra, Kunnsundet. Meløy kommune

Vurdering av risiko for Jord- og snøskred og steinras ifm med reguleringsplan på G.Nr. 118 Br. Nr 1, Kjerland, 5736 Granvin, Oktober 2006.

Fjellskred. Ustabil fjellhammer med en stor sprekk i Tafjord. Fjellblokka har et areal på størrelse med en fotballbane og er på over 1 million m 3.

Øvelse 10. Breer. Material: -Vedlagte figurer - Stereopar W 62 N (Svalbard II) -Lommestereoskop. Oppgaver

I berggrunnen finnes også naturlige radioaktive stoffer. Radongass er helsefarlig, og er et miljøproblem noen steder.

Planetene. Neptun Uranus Saturn Jupiter Mars Jorda Venus Merkur

Ekskursjon ved Rønvikjordene.

Sidetall: 7 Kartbilag:

De vikdgste punktene i dag:

Grunnundersøkelser Vårstølshaugen, Myrkdalen, Voss Kommune

Vurderinger av fundamenteringsforhold

Vassdragsseminaret Arild Lindgaard Artsdatabanken

NiN 2.1, et overblikk

Oppfølging av resultat fra sårbarhetsanalyser i planleggingen

NATURTYPER I NORGE. Inndeling på landskapsdel-nivå. versjon 0.2

Skred, skredkartlegging og Nasjonal skreddatabase

GEOFAG PROGRAMFAG I STUDIESPESIALISERENDE UTDANNINGSPROGRAM

NiN som grunnlag for utvelgelse av forvaltningsrelevant natur

NiN 2.1, relasjon til MiS og arbeidet med oversettelser

RAPPORT VANN I LOKALT OG GLOBALT PERSPEKTIV LØKENÅSEN SKOLE, LØRENSKOG

Trollfjell Geopark. Hvis stener kunne snakke. Mo i Rana 17. oktober 2013 Audhild Bang Rande Sør-Helgeland Regionråd

AST1010 En kosmisk reise. Forelesning 8: De indre planetene og månen del 2: Jorden, månen og Mars

Variasjon i norske terrestre systemer I

6,'&C):;;42'()#V41&I)

andsiap DAL r kan du Lære m Landskap iva kart kan fortelle ird vi bruker i geografi

GRUNNFORHOLD OG DRENERING. Gravplassrådgiver Åse Skrøvset Praktisk drift av gravplass, NFK Tromsø, april 2016

Kjerne. Mantel. Jord- og havbunnskorpe

Eventuelle lokalklimaendringer i forbindelse med Hellelandutbygginga

UNIVERSITETET I OSLO Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet

Indre Maløya. Geologi og landskap på øya. Berggrunn

Natur i Norge (NiN) og Landskapstyper

Undersøkelse av kalksjøer i Nord- Trøndelag Rapport nr

Historien om universets tilblivelse

! "!# $ % &''( ) )&*+) + Bakgrunn

Klasse 9f ski ungdomsskole. Juni august 2005.

Generelle tekniske krav Side: 1 av 10

Kart Kartanalyse hvordan lese kart

Ditt nærmiljø en geotop

SOSI standard generell objektkatalog versjon Fagområde: Anvendt geokjemi. Fagområde: Anvendt geokjemi

NGU Rapport Geologi og bunnforhold i Andfjorden og Stjernsundet/Sørøysundet

SEILAND. Alpint øylandskap i Vest-Finnmark

Rapport nr.: 1. Prosjekt - type : Geotekniske vurdering av grunnforhold

De vikcgste punktene i dag:

REGULERINGSPLAN ØVRE TORP OVERVANN

Velkommen til Sikkerhetsdag for SMS tema: Skred. Et snøskred er en snømasse i bevegelse ned ei fjellside 1

REFLEKSJONSSEISMIKK - METODEBESKRIVELSE

Bergartenes kretsløp i voks

Reinheimens geologi Berggrunn

Undersøkelse av grunnforholdene på Stokkenes, Eid kommune

Grunnvann i Bærum kommune

FRA SMÅ FORTELLINGER TIL STORSLAGNE MONUMENTER: GEOSTEDER SOM RESSURS FOR SAMFUNNET. Tom Heldal

NOTAT Foreløpig geologisk vurdering av ravinen ved gnr./bnr. 123/53, Tertittvegen, 1925 Blaker INNHOLD. 1 Innledning. 2 Befaring.

SNITTSKJEMA. Dato Initialer Prosjekt. Gård Gnr/bnr Kommune Fylke. Anleggsnr. Kokegrop. Ildsted. Kullgrop. Fyllskifte/ nedgr. Dyrkingsspor. Mål.

Storetveitv. 98, 5072 Bergen Telefon: Faks: ROS II GEOTEKNISKE UNDERSØKELSER. Øvre Riplegården 4, 6, 8, 10, 12, 14, 16

PARTIKKELMODELLEN. Nøkler til naturfag. Ellen Andersson og Nina Aalberg, NTNU. 27.Mars 2014

Steinsprangområde over Holmen i Kåfjorddalen

GEOLOGI PÅ RYVINGEN. Tekst, foto og tegninger: MAGNE HØYBERGET

I rapporten klassifiseres mulighetene for grunnvannsforsyning til de prioriterte områdene i god, mulig og dårlig.

Infiltrasjonsanlegg for inntil 2 boligenheter i Tromsø kommune. Anders W. Yri, Asplan Viak AS

RAPPORT. Kvalitet Volum Arealplanlegging. Fagrapport. Norges geologiske undersøkelse 7491 TRONDHEIM Tlf Telefaks

RAPPORT ARKEOLOGISK REGISTRERING. Sak: Linnestad Næringsområde nord

Ny landskapstypeinndeling i NiN og veien mot et nasjonalt landskapstypekart. Lars Erikstad

NGU Rapport Gradientanalyse og feltbefaring av Askøy kommune

Grunnvann i Nannestad kommune

P%2')1.66,'&C):;;42'()#V41&I)

(I originalen hadde vi med et bilde på forsiden.)

Forslag til årsplan i geofag X/1 basert på Terra mater 2017

Geologi i Mjøsområdet Johan Petter Nystuen Mai Geologi i Mjøsområdet JPN Mai

Platevarmevekslere Type AM/AH. Installasjon. Montering SCHLØSSER MØLLER KULDE AS SMK

Veileder i kartlegging etter Natur i Norge (NiN)

Naturfag barnetrinn 1-2

BERGGRUNNEN LØSMASSER GRUNNFORHOLD OG DRENERING. Den kaledonske fjellkjedefoldingen for millioner år siden

Skredfarevurdering for Hanekam hyttefelt, Vik kommune

Storetveitv. 98, 5072 Bergen Telefon: Faks: ROS II GEOTEKNISKE UNDERSØKELSER. Øvre Riplegården 4, 6, 8, 10, 12, 14, 16

Øvelse GEO1010 Naturgeografi. Bakgrunnsteori: 2 - GLASIOLOGI

Ingen av områdene er befart. En nærmere hydrogeologisk undersøkelse vil kunne fastslå om grunnvann virkelig kan utnyttes innen områdene.

NATURTYPER I NORGE. Inndeling på landskapsnivå. versjon 0.2

NORCE LFI, Bergen

REGULERINGSPLAN FOR UTVIDELSE AV KVALSBERGET STEINBRUDD, VANNØYA

Prosjekt Indre Viksfjord Indre Viksfjord Vel MÅNEDSRAPPORT NR 1 FRA OPPSTART TIL OG MED MAI 2013

Østfold fylkeskommune Fylkeskonservatoren

G.O. SARS avslører geologiske hemmeligheter i 10 knops fart

1. Om Hedmark. 6 Fylkesstatistikk for Hedmark 2015 Om Hedmark

Oppfinnelsens område. Bakgrunn for oppfinnelsen

Transkript:

NATURTYPER I NORGE Bakgrunnsdokument 14 Landformvariasjon (terrengformvariasjon og landformer) versjon 0.2

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1 versjon 0.1 Forfattere Lars Erikstad Norsk institutt for naturforskning (NINA) Rune Halvorsen Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Asbjørn Moen Seksjon for naturhistorie NTNU Vitenskapsmuseet Siteres som Erikstad, L., Halvorsen, R., Moen, A., Thorsnes T., Andersen, T., Blom, H.H., Elvebakk, A., Elven, R., Gaarder, G., Mortensen, P.B., Norderhaug, A., Nygaard, K., Ødegaard, F. 2009. Landformvariasjon (terrengformvariasjon og landformer). Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 14: 1-91. Terje Thorsnes Norges geologiske undersøkelse (NGU) Tom Andersen Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Biologisk Institutt, Universitetet i Oslo Hans H. Blom Norsk institutt for skog og landskap Arve Elvebakk Institutt for biologi, Universitetet i Tromsø Reidar Elven Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Geir Gaarder Miljøfaglig utredning Pål Buhl Mortensen Havforskningsinstututtet Ann Norderhaug Bioforsk Kari Nygaard Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Frode Ødegaard Norsk institutt for naturforskning (NINA) Forsidefoto Merete Wagelund Grafisk formgiving Mona Ødegården, Lisbeth Gederaas, Ingrid Salvesen, Randi Sønderland, Skjalg Woldstad ISBN: 978-82-92838-23-5 NGU Norges geologiske undersøkelse 150 1858-2008 Geologi for samfunnet i 150 år 2

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1versjon 0.1 Sammendrag Landformvariasjon eller geomorfologisk variasjon er et samlebegrep for variasjon i terrengform (målbar på kontinuerlige skalaer) og forekomst av diskrete landformer. Terrengformvariasjon (geomorfometrisk variasjon), først og fremst variasjon i relativt relieff (forskjell mellom høyeste og laveste punkt i terrenget), er så viktig for landskapskarakteren at det er brukt som kriterium ved inndeligen i typer på landskapsnivået i NiN. Fordeling og forekomst av diskrete landformer (landformenheter) er viktig som årsak til variasjon langs de viktigste lokale basisøkoklinene, som styrer variasjon i artssammensetning, og dermed forekomst og utbredelse av naturtyper på livsmedium-, natursystemog landskapsdel-nivåene. En del landformer danner sammensatte landformer der enkeltelementene glir jevnt over i hverandre. Slike landformer må registreres i form av arealandeler innenfor en naturtypefigur. Landformvariasjon finnes på alle skalaer fra små striper og renner i berg (karstoverflate, isskuringsstriper, P-former) til tinder, breer, daler og marine gjel. Dette dokumentet inneholder standardiserte beskrivelser av to sammensatte terrengformvariabler med til sammen 9 kontinuerlige enkeltvariabler og 100 landformenheter fordelt på 14 landformgrupper. Inndelingen i landformgrupper gjenspeiler viktige geomorfologiske prosesser. Dokumentet inneholder en kortfattet gjennomgang av disse prosessene. Hver av de landformvariablene er beskrevet ved bruk av standardiserte overskrifter: (1) Generell karakteristikk, (2) Naturtypenivåer der økoklinen inngår i beskrivelsessystemet, og (3) Variabeltype. Beskrivelsene av terrengformvariablene inneholder i tillegg overskriftene: (4) Enkeltvariabler, (5) Relevant skala og (6) Sammenlikning med andre arbeider. Beskrivelsene av landformgruppene inneholder i tillegg overskriftene: (4) Definisjoner og objektenheter og (5) Utbredelse og forekomst, eventuelt også (6) Andre opplysninger om landformgruppa. Beskrivelsene av de landformvariablene bygger på gjennomgang av kildemateriale fra Norge og andre land. Det har imidlertid ikke på noen måte vært mulig innenfor rammene av første versjon av NiN å gi en uttømmende oversikt over relevant kunnskap. 3

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1 versjon 0.1 Innhold Sammendrag 3 A Om dette dokumentet 5 B Det geologiske grunnlaget for landformvariasjon 7 B1 Prosesser knyttet til jordas indre krefter 7 B2 Prosesser knyttet til jordas ytre krefter 8 B2a Forvitring 9 B2b Fluviale erosjons- og sedimentasjonsprosesser 9 B2c Glasiale erosjons- og sedimentasjonsprosesser 10 B2d Massebevegelse 11 B2e Vindprosesser 11 B2f Kystprosesser 11 B2g Marine strømprosesser 11 B2h Organiske prosesser 12 B3 Forholdet mellom berggrunnen og landformene 12 B4 Jord og organiske avsetninger 14 B5 Landformer og landformrelaterte begreper med relevans for karakterisering og inndeling på landskapsnivå 15 C Landformvariasjon 18 C1 Kategorier av landformvariasjon 18 C2 Variabeltyper som brukes til å beskrive landformvariasjon 18 D Oversikt over landformvariabler (terrengformvariasjon og landformer) 20 E Terrengformvariasjon 21 E1 Terrengform (TF) 21 E2 Vannforekomstutstrekning (VU) 23 F Landformer 25 F1 Landformer knyttet til jordas indre krefter (IK) 25 F2 Erosjonsformer knyttet til rennende vann (ER) 29 F3 Avsetningsformer knyttet til rennende vann (AR) 35 F4 Elveløpsformer (EL) 40 F5 Erosjonsformer knyttet til breer (EB) 42 F6 Avsetningsformer knyttet til breer (AB) 49 F7 Breformer (BF) 55 F8 Landformer knyttet til kystprosesser (KP) 58 F9 Landformer knyttet til vindprosesser (VP) 61 F10 Landformer knyttet til frostprosesser (FP) 63 F11 Landformer knyttet til marine strøm- og rasprosesser (MR) 67 F12 Landformer knyttet til massebevegelse på land (ML) 70 F13 Kjemiske oppløsningsformer (KJ) 75 F14 Torvmarksformer (TM) 77 G Sammenhenger mellom landformvariasjon og forekomst av hovedtyper på ulike naturtype-nivåer 86 Referanser 91 4

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1versjon 0.1 A Om dette dokumentet Naturen kan deles i en abiotisk del og en biotisk del. Den abiotiske delen omfatter vann, luft og det geologiske mangfoldet (mineraler, bergarter og sedimenter). Fra et naturtypesynspunkt knytter det seg spesiell interesse til utformingen av jordas overflate (landformvariasjonen), samt de prosessene som er årsak til denne variasjonen. I NiN er landformvariasjon et samlebegrep for variasjon i terrengform (målbar på kontinuerlige skalaer) og forekomst av diskrete landformer (se NiN BD 2: D3i). Den abiotiske delen av naturen er grunnlaget for alt liv på jorda fordi den bestemmer variasjonsmønsteret for miljøfaktorene (i NiN delt i lokale basisøkokliner og regionale økokliner; se NiN BD 2: D3e), som i sin tur bestemmer variasjonen i artenes mengder (og artssammensetning, det vil si variasjon i mengder for mange arter samtidig). Disse sammenhengene kommer klart fram i NiN ved at naturvariasjon på alle naturtypenivåer livsmedium, natursystem, landskapsdeler, landskap og region, direkte eller indirekte gjenspeiler landformvariasjon. Geomorfologi er læren om landformene, hvordan de dannes og hvordan utvikler seg. Geomorfologien regnes oftest som ei grein av geologien (geologi er læren om jordens opprinnelse, oppbygging og endring). I mange land er det imidlertid tradisjon for å inkludere geomorfologi i de geografiske fagene (geografi er læren om hvordan jordas ytre ser ut, hvorfor den ser ut som den gjør, og hvordan disse forholdene påvirker og påvirkes av menneskeaktivitet). Landformvariasjon er altså en vesentlig årsak til variasjonen langs de viktigste lokale basisøkoklinene (se NiN BD 4 for oversikt over og beskrivelse av lokale basisøkokliner som benyttes til naturtypeinndeling i NiN) som styrer variasjon i artssammensetning, og dermed for forekomst og utbredelse av naturtyper på livsmedium-, natursystem- og landskapsdel-nivåene, det vil si naturtypenivåene hvor økoklinal variasjon skal være hovedkriterium for naturtypeinndeling. Mange av de viktigste lokale basisøkoklinene, som for eksempel kalkinnhold (KA), vannmetning: vannmetning av marka (VM A), kornstørrelse (KO), (vannets) bevegelsesenergi (BE), er styrt av variasjon i berggrunnens egenskaper, vannets kretsløp, sedimentenes egenskaper og påvirkningen fra vind- og værsystemene. Landformene bestemmer mer eller mindre direkte forekomsten av særpregete økosystemer på landskapsdel-nivået, som for eksempel elveløp og andre vannforekomster (innsjø, fjæresone-sjø) og våtmarksmassiv og på natursystemnivået som for eksempel sanddynemark og grotte. Det store mangfoldet av landformer (som er en del av det geologiske mangfoldet; Alapassi et al. 2000) og deres betydning for økosystemet gjør at landformvariasjon er valgt ut som en av 6 kilder til naturvariasjon som blir eksplisitt beskrevet i NiN-systemet (se NiN BD 2: D5e). Dette dokumentet har til hensikt å gi en kortfattet oversikt over landformvariasjonen i Norge, som grunnlag for bruk av landform som kilde til naturvariasjon i NiN. Landformvariasjon på en svært grov skala, som ligger til grunn for selve inndelingen i typer på (overordnet) landskapsnivå (i motsetning til landformvariasjon innen landskapstypene, som karakteriserer disse typene), er i dette dokumentet bare beskrevet i generelle vendinger i kapittel B5, som ledd i en gjennomgang av det geologiske grunnlaget for landformvariasjon i kapittel B. Resten av dokumentet (kapitlene C G) tar for seg begrepsapparatet for landformvariasjon i NiN. I kapittel C redegjøres for fordeling av landformvariasjon på ulike kategorier (C1), og hvilke typer av variabler (statistisk sett) som nyttes til å beskrive landformvariasjon i NiN (C2). En oversikt over alle landformvariabler finnes i kapittel D. Kapitlene E og F inneholder kortfattete beskrivelser/definisjoner av standardiserte begreper for landformvariasjon som nyttes i NiN, med henvisning til figurer, bilder og lærebøker. Hovedvekten er lagt på landformer i midlere skalaklasser (fra 100 m til 10 km lineær utstrekning), fordi landformvariasjon først og fremst er viktig som kilde til variasjon på landskapsdel- og landskapsnivåene (men i noen grad også på natursystemnivået). Landformer på svært fin skala uten konsekvens for artssammensetningen er bare unntaksvis tatt med. Siste kapittel (G) er et første forsøk på å trekke trådene sammen, det vil si knytte landformvariasjon til typeinndelingene på de andre naturtypenivåene i NiN. Relasjonene mellom landformenheter og hovedtyper og grunntyper på de tre naturtypenivåene natursystem, landskapsdel og landskap kan i prinsippet være av fire ulike kategorier: 1. 2. 3. Eksakt korrespondanse (tosidig tilknytning) mellom en landformenhet og en arealenhet av gitt naturtype på et gitt naturtypenivå. Dette blir angitt med == ved korrespondanse på generaliseringsnivået hovedtype og = ved korrespondanse på generaliseringsnivået grunntype Landformenheten er ensidig knyttet til (forekommer i enhver arealenhet av) en gitt naturtype på et gitt naturtypenivå, men landformenheten finnes ikke i alle arealenheter av denne naturtypen. Denne typen ensidig tilknytning blir angitt med << når landformenheter er knyttet til en hovedtype og < når den er knyttet til en grunntype. Naturtypen (på et gitt naturtypenivå) er ensidig knyttet til en gitt landformenhet, det vil si at 5

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1 versjon 0.1 4. enhver arealenhet av naturtypen inneholder eller på annen måte er knyttet til landformenheten, mens landformenheten kan finnes uten at naturtypen gjør det. Denne typen ensidig korrespondanse blir angitt med >> når en hovedtype er knyttet til landformenheten og > når en grunntype er knyttet til landformenheten. Sterk relasjon; landformenheten forekommer vesentlig oftere i en arealenhet av en gitt (eller gitte) naturtype(r) enn i arealenheter av andre, liknende naturtyper, men at det er noen nødvendig (ensidig) sammenheng. Slik korrespondanse er angitt med ++ når en hovedtype er knyttet til landformenheten eller omvendt, og + når en grunntype er knyttet til landformenheten eller omvendt. Typen av relasjon er drøftet i forbindelse med den løpende gjennomgangen av landformgruppene i kapittel F, og oppsummert i Tabell 17 i kapittel G. Beskrivelser av landformvariasjon bygger på et standardisert sett av overskrifter, tilrettelagt for nettpublisering. I motsetning til for andre kilder til variasjon, er det ikke foretatt noen eksplisitt vurdering av kunnskapsgrunnlag og kunnskapsbehov knyttet til de enkelte landformvariablene. Årsaken til dette er at landformvariasjonen i seg sjøl, som geomorfologisk variasjon, anses relativt godt kjent i Norge og at kunnskapsgrunnlaget om betydningen av landformer for variasjon i artssammensetning er vurdert i forbindelse med beskrivelser av naturtyper på de enkelte naturtypenivåene (livsmedium: NiN BD 10, 11; natursystem: NiN BD 3, 5; landskapsdel: NiN BD 12). Det finnes betydelige mengder generell og spesifikk kunnskap som kunne vært trukket inn til støtte for beskrivelse av landformvariasjon. Dette dokumentet forholder seg til definisjoner av landformer slik de finnes i læreboklitteraturen og oppslagsverk. For nøyere innføring i landformvariasjonen, landformenes dannelse og utvikling anbefales grunnleggende lærebøker som for eksempel Sulebak (2007) og ellers mer spesielle oversikter som Ramberg et al. 2007, Andersen 2000, Nesje, 1995, Gjessing 1978 og Trømborg 2006. Dersom det viser seg å være behov for dette, vil beskrivelsen av landformvariasjonen kunne utdypes i seinere versjoner av NiN. 6

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1versjon 0.1 B Det geologiske grunnlaget for landformvariasjon B1 Prosesser knyttet til jordas indre krefter Fra planeten jorden ble dannet for ca. 4,6 milliarder år siden, har jordas overflate hele tiden vært i endring. De geologiske og geomorfologiske prosessene deles gjerne i indre og ytre prosesser. De indre prosessene er knyttet til jordas indre struktur og oppbygging. Jorda har en fast indre kjerne, en ytre flytende kjerne, et mellomliggende lag som kalles mantelen, og ytterst en jordskorpe. Jordskorpa har svært ulik tykkelse og sammensetning under havområdene og under landområdene. Havbunnsjordskorpen er tynn (5 15 km) og domineres av yngre vulkanske bergarter (ultramafiske bergarter som olivinstein og serpentinitt er særlig vanlige), mens kontinentskorpen er tykk (30 70 km) og har et stort mangfold av både yngre og svært gamle bergarter. Disse er jevnt over er lettere enn havbunnsbergartene (se NiN BD 6: Artikkel 19 for en kortfattet oversikt over mineral- og bergartsvariasjon). Jordskorpen består av store plater som ligger med sidekantene mot hverandre. Plateskjøtene utgjør svakhetssoner i jordoverflata, noe som kommer til uttrykk som jordskjelv, vulkanutbudd, jordvarmeoppkommer etc. Temperaturen innerst i jordas kjerne er opptil 4800 o C. Temperaturen synker mot jordoverflaten og i den øvre del av mantelen er den på rundt 1250 o C. Temperaturforskjellene i jordas indre er med på å lage strømmer i mantelen. Flytende materiale fra den ytre kjernen stiger stedvis opp gjennom mantelen mot jordoverflata. Prosesser i jordas indre har store konsekvenser for hvordan jordoverflata ser ut, det vil si for landformvariasjonen. Bevegelsene i jordas indre fører til at kontinentplatene beveger seg. Disse bevegelsene kan synes små, men de er målbare. Havbunnen ved Island beveger seg for eksempel ca. 3 cm til hver side i året, det indiske kontinentet beveger inn under Himalaya med en noenlunde tilsvarende hastighet). Over lengre tidsskalaer (titalls millioner år og mer) blir konsekvensene av disse prosessene dramatiske. Kontinentene har foretatt lange reiser over jordkloden, glidd fra hverandre og kolliderert med hverandre (http://www.ig.uit.no/webgeology/ norwegian/platetektonikk.html). Verdenshav har oppstått og lukket seg. Selv om prosessene kan synes langsomme, fører til de til raske endringer på jorda i et geologisk tidsperspektiv. Også i et kortere tidsperspektiv er jordskjelv og vulkanisme viktige prosesser, som både former jordoverflaten og mange menneskers hverdag. For over 400 millioner år siden kolliderte den nordamrikanske plate med den eurasiske plate og det ble dannet en stor fjellkjede, den kaledonske fjellkjeden, langs kollisjonskanten. Denne fjellkjedefoldingen er svært viktig for Norges geologi og kan følges på fastlandet i hele landets lengde (Fig. 1). Norge lå den gang i en posisjon noe nord for ekvator. Bergartene fra denne fjellkjeden dominerer fremdeles store deler av landet og strekker seg i en sør-nordgående bue fra Skottland gjennom Norge og gjenfinnes på Svalbard. For 66 millioner år siden var landmassen i Skandinavia slitt ned til et ganske flatt land og Atlanterhavet begynte å åpne seg mellom plater som skled fra hverandre samtidig som Alpene ble dannet gjennom en stor fjellkjedefolding. Ujevne platebevegelser, kanskje også effekter av den alpine fjellkjedefoldingen, førte til at landmassen i Skandinavia hevet seg, mest i vest. Denne landhevningen var foranledningen til dannelsen av våre fjell slik vi ser dem i dag, og til den karakteristiske forskjellen mellom øst og vest i Norge med hensyn til landskapstyper (overordnet landformvariasjon) og landformvariasjon på finere skala. Gjennom de siste hundretusener av år har nordområdene gjennomgått en lang rekke istider. Isen som direkte landformende faktor sorterer imidlertid under prosesser knyttet til jordas ytre krefter. Det opp til 3000 m tykke isdekket under siste istid hadde en enorm vekt som presset jordskorpen ned. Nedpressingen var størst der ismassen var tykkest. Ettersom isen smeltet, avtok trykket mot jordskorpen. Dermed startet landmassen å heve seg igjen, mest der nedpressingen hadde vært størst og minst der den hadde vært liten. Da innlandsisen var nær sin maksimumsutstrekning, var svært mye vann bundet som is og det globale havnivået rundt 120 m lavere enn i dag. Issmeltingen medførte at havnivået steg, men i Norge har landhevningen i all hovedsak vært større enn havnivåstigningen. Norge har derfor hatt en lang periode etter siste istid (ca. 12 000 år) med landheving (i betydningen relativt sett synkende havnivå); se NiN BD 6: Artikkel 3). Havet nådde sitt høyeste relative nivå på et gitt sted idet breen trakk seg tilbake fra området, på tidspunktet da mye breis lå igjen over land og landhevningen bare var i startfasen. Denne høyeste grensen for havnivået kalles marin grense. Høyeste marine grense i Norge er i Osloområdet, der den er målt til 220 m o. h. (dagens havnivå). Fremdeles hever landet seg med 0 5 mm per år (se se NiN BD 6: Artikkel 3), mest i indre strøk og minst i ytre kyststrøk. Selv om årsaken til nedpressingen av landmassen og den senere hevingen er en ytre påvirking (brevekst og bresmelting), er responsen på vektforandringene (isostasi) en indre prosess og vi har derfor beskrevet fenomenet under denne kategorien. Landhevningen har ført til at en rekke landformer, både i fast fjell og i løsmasser knyttet til havbunns- og kystprosesser, nå finnes i høydeintervallet mellom dagens havnivå og marin grense. Eksempler på slike landformer er gamle strandlinjer og strandvoller og avsetningsformer 7

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1 versjon 0.1 Fig. 1. Berggrunnsgeologisk kart over Norge (Norges Geologiske Undersøkelse). For mer detaljert beskrivelse av bergarter og geologisk alder, se Ramberg et al. 2007. i marin leire og utvaskingssedimenter. Marine avsetninger har normalt høyere innhold av mineralnæringsstoffer enn terrestriske avsetninger og større bufferkapasitet enn avsetninger gjort i ferskvann. En medvirkende årsak til dette er saltinnholdet i havvannet. B2 Prosesser knyttet til jordas ytre krefter Jordoverflata formes også av en lang rekke ytre krefter. Den kanskje mest ekstreme av disse, som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden og som strengt tatt kanskje ikke tilhører jordas krefter ( verdensrommets krefter ), er påvirkningen fra meteoritter som treffer 8

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1versjon 0.1 jordoverflaten. Dersom meteoritten er stor nok dannes kratere. Store og små kratere er kjent fra forskjellige steder på jordkloden, noen er svært tydelig utformet. Det best kjente krateret på fastlandet i Norge er fgardnoskrateret i Hallingdal, http://www1.nrk.no/nett-tv/natur/spill/ verdi/75697. Dette krateret er meget gammelt og ikke synlig som en klar landform i dag. Det samme gjelder det store Mjølnirkrateret i Barentshavet. De øvrige ytre kreftene har gravitasjonen som en viktig kraft. Gravitasjonskraften setter opp en sterk trekkraft mot jorda slik at alle ting trekkes nedover alle bakker. Vær og klima er også viktig; vind, regn og temperatur har bidratt til ytre jordoverflateformende prosesser helt siden jordskorpen ble dannet og vann og hav ble til (rundt 4000 millioner år siden). Det er altså ikke slik at de indre prosessene representerer gamle og de ytre prosessene nye formende krefter på jorda; indre og ytre krefter har virket (og virker fortsatt) sammen. Leire, sand og grus avsettes i havet utenfor elvemunningene i dag, samtidig som resultatet av samme prosess for mange hundre millioner år siden kan sees i form av avsetningsbergarter (sandstein, leirskifer). Nedenfor er det gitt en kort beskrivelse av de viktigste geomorfologiske prosessene og hvor på jorda de virker. De ulike prosessene ligger til grunn for sorteringen av landformer i 14 landformgrupper (se kapittel D og beskrivelser i kapittel F). En grunnleggende forståelse av de geomorfologiske prosessene er helt nødvendig for å forstå landformvariasjonen i Norge og betydningen av denne for naturtypevariasjon på ulike skalaer i rom og tid. B2a Forvitring Forvitring er nedbrytning av fjell under påvirkning fra ytre krefter. De to hovedtypene av forvitringsprosesser er mekanisk forvitring og kjemisk forvitring. Mekanisk forvitring innebærer nedbrytning av fjell i stadig mindre stykker uten at bergartens innhold av mineraler (og dens kjemiske sammensetning) endres. Mekanisk forvitring kan skje ved: frost (vann samles i sprekker, fryser, utvider seg og fører til at fjellet sprekker) temperaturvariasjoner (fjellet utvider seg når det blir varmet opp og trekker seg sammen når den avkjøles; dette kan føre til sprekkdannelser) spenningsendringer (ved trykkendringer i fjell, for eksempel når et isdekke smelter, kan det oppstå spenninger i fjellet som medfører at det sprekker opp) plantevekst (røtter vokser ned i fjellsprekker og kan etter hvert som de blir større sprenge fjellblokker løs) Kjemisk forvitring innebærer nedbrytning av fjell gjennom kjemiske reaksjoner mellom vann (med løste kjemiske stoffer) og mineralene i fjellgrunnen. En viktig kjemisk forvitringsprosess i forbindelse med landformdannelse er vann som løser opp fjell. Kalkstein og gips er to bergarter som er særlig utsatt for kjemisk forvitring. Mekanismen ved kjemisk forvitring av kalkstein, karbonatforvitring, innebærer at karbondioksyd (CO 2 ) løses i regnvann eller grunnvann slik at det dannes karbonsyre (H 2 CO 3 ). Karbonsyra reagerer med kalk (CaCO 3 ) og danner kalsiumbikarbonat [Ca(HCO 3 ) 2 ], et lettløselig salt som vaskes bort med vannstrømmen. I tillegg til oppløsning kan mineraler oksideres (for eksempel rustfarging av jernmineraler) og reagere med vann slik at det dannes nye mineraler. B2b Fluviale erosjons- og sedimentasjonsprosesser Erosjon betegner at ytre geologiske krefter graver løs og flytter materiale fra et sted til et annet, mens sedimentasjon er prosessen som innebærer at transportert materiale blir avsatt, midlertidig eller varig. De ytre kreftene som bevirker erosjon og/eller sedimentasjon er rennende vann (fluviale prosesser), isbreer (glasiale prosesser), gravitasjon (tyngdekraften, som bevirker massetransport i vann og på land), vind og bølger. Med fluviale prosesser menes landformdannende prosesser knyttet til rennende vann. Vann er viktig for planeten vår ikke bare som grunnlag for alt liv, men også som grunnlag for noen av de aller viktigste landformdannende prosessene. Vann fra havet fordamper og samles i skyer som bringes med havvinder inn over land der de avkjøles. Da kondenseres vannet og faller ned som regn. Regnvannet samler seg i elver og innsjøer, direkte eller etter infiltrasjon i jord, hvorfra det renner tilbake til havet. Hele det landområdet som har avløp gjennom ett og samme punkt i et vassdrag kalles et nedbørfelt. Nedbørfeltet er en viktig geografisk og økologisk enhet. Rennende vann har en formidabel eroderende og transporterende energi. Alle som har sett en flom i et større vassdrag eller stått nær en stor foss har følt vannets kraft. Gjennom 1900-tallet ble størstedelen av Norges energibehov til faste installasjoner dekket av strøm fra vannkraftverk. Rennende vann har betydelig evne til å grave (se NiN BD 6: Artikkel 14: A) for et mer detaljert overblikk over geomorfologiske prosesser i og i tilknytning til rennende vann. Dersom rennende vann får lang nok tid på seg, vil det kunne grave dypt i fast fjell. I løst fjell og i jord kan rennende vann som har stor energi grave ut store mengder av fjell og jord ganske raskt. I tillegg til å grave transporterer elvene materiale fra høyereliggende landområder mot lavlandet og til slutt ut i havet. Hvor mye og hvor grovt materiale elven kan transportere er avhengig av vannets energi, som er en funksjon av vannmengden og vannhastigheten (se NiN BD 6: Artikkel 14: B). Vannmengden i ei elv er avhengig av 9

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1 versjon 0.1 hvor nedbørrikt elvas nedbørfelt er, og følger i store trekk den regionale økoklinen bioklimatiske sesjoner (BH). Vannhastigheten i elva er avhengig av hellingen på terrenget elva renner gjennom; jo brattere desto større hastighet. Med økende energi øker elvas evne til å transportere materiale, både med hensyn til mengde og kornstørrelse (NiN BD 6: Artikkel 14: Fig. 4). Der elva mister fart, det vil si der elveprofilen blir slakere, vil transportevnen avta og materiale sedimenteres (avsettes), det groveste materialet først og dernest finere og finere fraksjoner. Tydeligst er dette der elven møter stillestående vann. Alle elver som fører mye materiale med seg gir opphav til store elveavsetninger, deltaer, som resultat av denne prosessen. I og med at elva mister sin gravende og transporterende kraft når den møter stillestående vann, kan den ikke erodere fjell og løsmasser under havoverflatens nivå. Havoverflaten kalles derfor for elvenes erosjonsbasis. På mindre skala vil fjellterskler og innsjøer fungere som lokal erosjonsbasis. Vannets evne til å grave, transportere og avsette materiale kan studeres på alle skalaer fra de aller største elvesystemene (Amasonas, Ganges, Mississippi, Nilen) ned til de minste bekkene. Prosessene er de samme uansett skala. Om våren er det mulig å studere de fluvialgeomorfologiske prosessene på mikroskala langs veiene. Sand og grus fra vinterens strøing fraktes med smeltevannet i små bekker og avsettes i vifter og små deltaer der bekken flater ut eller vannet når en søledam. Regnvannets graving og sedimentasjon på utilsådde jorder under og etter et kraftig regnvær er et annet godt eksempel. Hvor mye materiale som faktisk blir transportert med ei gitt elv avhenger av materialtilgangen. I Norge kommer lite av det transporterte materialet direkte fra elvenes evne til å grave i fast fjell, fordi Norge er rikt på harde bergarter. Mesteparten av materialet som transporteres kommer fra elvenes graving i løse jordlag som i sin tur er resultatet av andre gravende prosesser (for eksempel breerosjon og mekanisk forvitring). Blant norske elver, fører breelver og bekker gjennom leirområder mest materiale i forhold til elvestørrelsen (masse per liter vann). Slike elver kan ha svært store konsentrasjoner av materiale under transport i den tid av sesongen da vannføringen er stor (særlig tidlig i sommerhalvåret). Vannfargen preges av materialinnholdet; breelver er grå eller grønnlige avhengig av materialmengden og leirelvene er grå eller brunlige. Glomma er den norske elva som totalt frakter mest materiale, først og fremst på grunn av stor vannføringen (stort nedbørfelt). Transporten ut i Øyeren (Akershus) ble målt til ca 500 000 tonn i middel for årene 1995-1999, i 2000 ble suspensjonstransporten målt til 1 420 000 tonn (www.nve.no), noe som tilsvarer rundt 70 000 lastebillass med materiale. Elva frakter mest materiale under flom. B2c Glasiale erosjons- og sedimentasjonsprosesser Med glasiale prosesser menes landformdannende prosesser knyttet til breer. Bredannelse forutsetter at det kommer mer snø om vinteren enn det som smelter om sommeren. Begynnelsen på en bre er snøfonner bygger seg mer og mer opp fra år til år og over lang tid blir tykke. Da øker trykket på snøen i fonnen, og under trykk omformes snøen til is. I tykk is er trykket så stort at ismassen blir plastisk (bevegelig) og begynner å sige nedover skråningen. En bre er en ismasse av denne typen, som er i bevegelse. Når isen beveger seg nedover i terrenget, blir den gradvis utsatt for høyere og høyere omgivelsestemperaturer (temperaturen øker i gjennomsnitt ca. 0,5 ºC per 100 høydemeter uansett hvor man befinner seg mellom store høyder over havet og havets nivå). Da øker sommersmeltingen. Brebevegelsen sørger med andre ord for at den totale avsmeltingen fra breen blir større enn den hadde vært om all snøen hadde holdt seg der den opprinnelig falt. Breen kan deles i et tilfangsområde (akkumulasjonsområde) og et avsmeltingsområde (ablasjonsområde). Brebevegelse fører til at isen kan bevege kan seg ganske langt ned i bioklimatiske soner (BS) med gunstig sommerklima. Briksdalsbreen og Bøyabreen, to armer av Jostedalsbreen, Europas største fastlandsis, har bunnpunkt omkring 350 m o.h. og ligger i sørboreal sone. Brearmene er på sommerstid preget av ren is (blåis), mens de øverste delene av breen normalt er snødekt hele året. Når snøtilfanget og avsmeltingen over tid er omtrent like store, er breen er i balanse. Da vil brefronten ligge i ro; rykke litt fram om vinteren og smelte litt tilbake om sommeren. En periode med større snøtilfang enn avsmelting gir breen positiv massebalanse og vil over tid føre til at brefronten rykker framover. Omvendt vil større avsmelting enn tilførsel gi breen negativ massebalanse, og brefronten vil trekke seg tilbake. Norske breer hadde positiv massebalanse på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Da rykket breene sterkt fram og fikk sin største utbredelse etter istiden. Siden omkring 1750 (litt varierende mellom ulike steder i landet) har brearealet vært i tilbakegang, først relativt sakte (fram til ca. 1930), deretter periodevis kraftig. Når en bre glir over en fjellknaus eller på annen måte brer seg utover en større landoverflate, oppstår spenninger i de øverste delene av ismassen. Der er breen ikke plastisk fordi disse ismassene ikke er under trykk (de dekkes ikke av is). Slike steder sprekker breen opp. Bresprekker kan være fra noen få meter til femti meter dype. Hastigheten på isbevegelsen varierer fra bre til bre, og mellom forskjellige deler av én og samme bre. Størst bevegelse er det i bratte brearmer med tykk is. De høyeste hastighetene som er målt i Norge er 2 m per døgn Austerdalsbreen (Liestøl 1989). Brefrontens reaksjon 10

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1versjon 0.1 på overskudd eller underskudd i massebalansen, dens reaksjonstid, er imidlertid mye raskere enn det en slik brebevegelse indikerer. Dette har sammenheng med trykkforholdene i breen. Reaksjonstiden er rask (ca. 4 år) på korte og bratte brearmer som Briksdalsbreen og Bergsetbreen som tilhører Jostedalsbreen, mens lange og flate brearmer reagerer mye langsommere. Brebevegelse fremmes også av at breen sklir og siger over berggrunnen under. I alle de større breene på det norske fastlandet fremmes brebevegelsen av at breens temperatur på bunnen er ved trykksmeltepunktet. I polare strøk, for eksempel på Svalbard, finnes imidlertid breer som er helt eller delvis frosset til bakken. Dette hindrer brebevegelsen og fører til at snø og is hoper seg opp i de øvre delene av breen uten at dette utjevnes ved tilsvarende brebevegelse nedover. Når masseoverskuddet blir stort nok, vil trykket som har bygd seg opp i breen overstige friksjonsmotstanden i underlaget. Da skjer en hurtig utjevning av masseoverskuddet ved at breen rykker raskt frem, den surger. Slike breer er vanlige på Svalbard. Brefrontframrykking er målt opp til 35 m per døgn over ett år, men kan trolig forekomme atskillig større (Liestøl 1989). Breer har en sterk gravende evne. Breer kan også grave under erosjonsbasis, det vil si erodere ut bassenger i daler og under havnivå. Breene transporterer materiale når de beveger seg. Ved brekanten og til dels også under breen avsettes materiale, dels som morene (usortert materiale avsatt av bre) og dels som breelvmateriale (sortert sand, grus og stein avsatt av breelvene på, under og foran breen). I dette dokumentet er ikke breelvprosessene (glasifluviale prosesser) behandlet som egen prosess. I stedet blir landformer med opphav i elver på og under breen inkludert i prosesser knyttet til breer, og landformer med opphav i rennende vann foran breen blir inkludert i prosesser knytet til rennende vann. Breelvavsetninger er imidlertid en egen klasse på norske jordartskart. Det norske landskapet er i sterk grad formet av breprosesser, som har vært sterkt virksomme under gjentatte istider gjennom de siste 2 4 millioner år. Breerosjon er en hovedårsak til de dype norske fjordene, de fleste av de dype dalformene og til strandflaten. Dessuten har breprosessene en avgjørende rolle for hvordan løsmasseavsetningene i Norge fordeler seg. Under siste istid var mesteparten av Skandinavia dekket av en innlandsis som strakte seg fra russisk Karelen til midt på Jylland. På det meste hang breen sammen med innlandsis over Nordsjøen til Skottland og over Barentshavet til Svalbard. Innlandsisen var i prinsippet en stor platåbre. B2d Massebevegelse Med massebevegelse forstås transport av materiale i skråninger uten hjelp av en transporterende agens (vann, vind etc.). Vann og breer eroderer fast fjell og frakter materiale nedover fjellsider og daler. Men tyngdekraften er i seg selv tilstrekkelig til forflytning av materiale ned skråninger uten hjelp av elv eller bre. Massebevegelsesprosessene er ofte raske og forbindes gjerne med ulykker og naturkatastrofe. Steinras, snøras, leirfall (leirskred) og jordskred, som alle er eksempler på rask massebevegelse, er gjengangere i nyhetsbildet. En mer uttømmende beskrivelse av massebevelgelse i skråninger som geomorfologisk prosess finnes i NiN BD 6: Artikkel 11. Massebevegelse i skråninger finner også sted under vann, både i innsjøer og i havet. De største hendelsene av denne typen som er registrert i norske områder etter istiden, er marine skred knyttet i kontinentalskråningen. Skred og ras i bratte fjellsider ned mot innsjø og fjord, eller som utløses under havoverflata, forårsaker store bølger (tsunamier) som kan gjøre stor skade. Det største marine skredet som er kjent, gikk for ca. 8200 år utenfor Nordland og resulterte i en kjempetsunami som har etterlatt spor rundt hele Nordsjøen. Det er funnet flere steinalderbosetninger som ble ødelagt av denne tsunamien. Fra forrige århundre, er de to Loen-rasene i 1904 og 1936 og Tafjordulykken i 1934 eksempler på rasutløste katastrofer. I tillegg til raske massebevegelser finnes også langsomme massebevegelser. Jordkryp og jordflyt er vanlige prosesser i bratte dalsider som er dekket av løs jord. Prosessene tilskyndes av fuktighet og frost. B2e Vindprosesser Vinden har også energi nok til å kunne grave og transportere materiale. Men fordi luft er et mindre tett medium enn vann, er vindens kraft mindre enn vannets. Derfor eroderer, transporterer og avsetter vinden finere materiale; sjelden større enn sand (flygesand). Vinden som geomorfologisk faktor er redegjort for i større detalj i NiN BD 6: Artikkel 17. B2f Kystprosesser Havets bevegelsesenergi er først og fremst viktig som geomorfologisk faktor der hav møter land, det vil si langs kysten. Erosjon av fast fjell langs kystlinja finner sted når energien i frie vannmasser (bølger) møter grunnere vann og bryter mot land. Det eroderte materialet kastes på land eller transporteres ut fra kysten og avsettes på steder der energistrømmen avtar. Sammenhenger mellom vannets bevegelsesenergi og bunnsedimentenes kornstørrelse er drøftet i NiN BD 6: Artikkel 14: C. B2g Marine strømprosesser Også marine strømbevegelser graver, flytter og avsetter materiale på lignende vis som elv og vind. Vannbevegelsen er sjelden så rask som i elver, men havstrømmene kan være så store at de like vel får stor betydning. 11

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1 versjon 0.1 B2h Organiske prosesser En torvmark er et område med eller uten vegetasjon, med et naturlig akkumulert torvlag på toppen (Joosten & Clarke 2002; se NiN BD 6: Artikkel 20 for oversikt over forhold som fremmer torvdannelse og utvikling av torvmark). Fra er geomorfologisk sysnpunkt er torvdannelse den viktigste blant de organiske prosessene fordi torvdannelsen gir opphav til torvmarksformer som er svært karakteristiske, både som landformer (de utgjør landformgruppa torvmarksformer) og som integrerte økosystemer (landskapsdel-hovedtypen våtmarksmassiv) med sterk samvirkning mellom de ulike delene (natursystem-typer innenfor hovedtypene åpen myrflate og flommyr, myrkant og myrskogsmark). Myr og torvmark er nært beslektete begreper (se NiN BD 6: Artikkel 7 for begrepsavklaring. Myr er definert som et landområde med fuktighetskrevende vegetasjon som danner torv. Torvmark er et geomorfologisk begrep for den landformen som er resultatet av torvakkumuleringsprosessen. Ei torvmark skal per definisjon ha en torvtykkelse på er minst 30 cm (NiN BD 6: Artikkel 20). Ei fullstendig oppdyrka myr vil dermed ikke lenger være ei myr, men den vil fortsatt kunne være ei torvmark. Det finnes på den andre siden også myrer som ikke er torvmarker, det vil si med tynnere torvlag enn 30 cm (NiN BD 6: Artikkel 7). Særlig vanlig er slike grunntorv-myrer i fjellet. Torvmarka og torvdannelse som prosess skiller seg i geomorfologisk sammenheng fra andre landformer og geomorfologiske prosesser ved at den stedegne vegetasjonen er drivkraften som produserer og avsetter sitt eget vekstsubstrat (torv). På overflata har torvmarka samfunn av levende planter og dyr samtidig som den gjenspeiler fortidens samfunn gjennom lagrekken av torv. Torvmarker utgjør derfor et arkiv for kunnskap om tidligere tiders artssammensetning, klima etc. Torvmarksdannelse er avhengig av høyt grunnvann som resulterer i høy markfuktighet og oksygenfattig miljø nesten helt opp til overflata (se også NiN BD 6: Artikkel 20 om betingelser for akkumulering av organisk materiale). Mangelen på oksygen gir dårlige livsbetingelser for de fleste arter, inkludert nedbrytende organismer som sopp og bakterier. Det finnes imidlertid mange spesialister som har tilpasset seg livet på myra. Spesielt gjelder dette torvmosene (Sphagnum spp.), som er representert med hele 50 arter i Norge (av totalt 53 arter i Europa; Flatberg 2002). Torvmosene dominerer store myrarealer, og døde torvmoser utgjør en stor del av torva i våre myrer. Typiske myrplanter finnes også blant karplantene. Disse har bygningstrekk som helofytter (sumpplanter; se NiN BD 6: Artikkel 1), med luftvev i stengel og rot. Eksempler er bukkeblad (Menyanthes trifoliata), elvesnelle (Equisetum fluviatile), myrullartene (Eriophorum spp.),\ og mange starrarter (Carex spp.). Andre plantearter har tilpasset seg et liv på myr ved å leve 12 på overflata der det er nok oksygen, for eksempel soldogg (Drosera spp.) og tettegras (Pinguicula spp.), som utnytter insekter som tilleggsnæring i det mineralnæringsfattige miljøet. Det øverste jordlaget, jordsmonnet, er formet av en kombinasjon av organiske, kjemiske og fysiske prosesser. Jordsmonnets enorme økologisk betydning understrekes av at svært mange av de lokale basisøkoklinene som ligger til grunn for inndelingene i NiN på naturtypenivåene livsmedium, natursystem og landskapsdel tar utgangspunkt i variasjon i jordsmonnsegenskaper. Jordsmonnet er også et hovedelement i mark (og bunn), som er hovedfokus ved naturtypeinndelingen på natursytsem-nivået (NiN BD 2: D2f). De to viktigste hovedtypene av jordsmonn i Norge er podsol-jord og brunjord (se B4b). Podsol er et utvaskingsjordsmonn, som kjennetegnes ved å ha et bleikjordssjikt under humussjiiktet. Bleikjordsjiktet er normalt lysere i fargen enn de øvrige sjiktene i jordprofilet (ofte gråhvitt) på grunn av at mineraler vaskes ut. Humussjiktet i et podsolprofil er surt (råhumus). Brunjord mangler et tydelig utvaskingssjikt, og har mindre surt humusjikt (mold). Det organiske materialet brytes raskere ned i mold (de viktigste nedbryteroganismene i mold er bakterier) enn i råhumus (der sopp er de viktigste nedbryterne), og molda har derfor vanligvis større innhold av uorganisk materiale. Podsol er den vanligste jordsmonnstypen i Norge og finnes først og fremst i mineralnæringsfattig barskog, mens mold finnes i kalkrik skog dominert av edle lauvtrær. Jordsmonn er ikke behandlet mer uttømmende i NiN versjon 1.0 B3 Forholdet mellom berggrunnen og landformene Forvitrings- og erosjonsforløpet bestemmes ikke bare av prosessene i seg sjøl, men i minst like stor grad av egenskapene til den berggrunnen som prosessene virker på. En sterk bergart forvitrer saktere, og er mindre erosjonsutsatt, enn en mindre hard bergart. Også berggrunnens struktur bestemmer forvitrings- og erosjonsforløpet. Oppsprukket berg og berggrunn med andre typer svakhetssoner er særlig utsatt for forvitring og erosjon. Utvikling av daler og forsenkninger starter ofte i svakhetssoner. Bergartens kjemiske sammensetning er også viktig; kalkstein, gips og steinsalt løses opp av vann, og er derfor utsatt for kjemisk forvitring i tillegg til mekanisk forvitring og erosjon. Resultatet etter lang tids forvitring er at sterke bergarter står opp (er mindre oppspist av forvitringsprosessene), mens områder med svakere bergarter danner forsenkninger. Slik er det på alle skalanivåer. På livsmiljønivå bidrar denne prosessen til

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1versjon 0.1 småskala terrengmangfold og fuktighetsgradienter på steinoverflaten [den lokale basisøkoklinen vanntilførsel til fast fjell (VA)], som gjenspeiles i mønsteret for lav og mosers forekomstmønstre og veksthastighet. Mange steder stikker små kvartsganger 1 2 cm opp over de bløtere bergartene omkring. Bergartenes egenskaper påvirker ikke bare de landformdannende forvitringsprosessene, men også hastigheten på den mikroskalaforvitringen som resulterer i frigiving av plantenæringsstoffer. Av den grunn blir det en nær sammenheng mellom bergartsegenskaper og viktige lokale basisøkokliner [for eksempel kalkinnhold (KA), se NiN BD 6: Artikkel 19). Over lang tid utformes landformer i bergartsmassivene fordi det er romlig variasjon i forvitrings- og erosjonshastighetene. Disse landformene kan være små elle store; landformer finnes på alle skalaer fra små sprekker i en bergknaus til store fjellkjeder. Noen landformer er skarpt avgrenset fra omgivelsene (og derfor lette å definere) og betinget av veldefinerte prosesser (for eksempel en pingo eller eksentrisk høymyr). Slike landformer er gjerne grundig beskrevet, og kunnskapen om hvor de finnes er ofte god. Andre landformer er diffust avgrenset og representerer terrengvariasjoner som sjelden navnsettes og kategoriseres på nivå av enkelte landformobjekter, eller forekommer i tette svermer som gjør at det er naturlig å beskrive dem som sammensatt landform. Landformvariasjon inngår som kilde til naturvariasjon i NiN (NiN BD 2: D3i og D5e). Sammen med berggrunnens fysiske og kjemiske egenskaper er landformene grunnlaget for en rekke viktige miljøgradienter (næringsstatus, markfuktighet, forstyrrelse etc.; se NiN BD 4 for oversikt over kategorier av lokale basisøkokliner). Mange landformer er knyttet til så spesielle leveforhold at de er koblet til spesifikke naturtyper på natursystem-nivået (for eksempel forvitringsblokkmark og kalkgrotte, som er navn på landformenheter og naturtyper). For et langt større antall landformenheter er det en kompleks relasjon mellom landformene, variasjonen i viktige miljøforhold og artssammensetningen. Dels skyldes dette at landformene påvirker variasjonen langs flere økokliner. Landformer finnes over et stort spenn av skalaer, knyttet til skalaspesifikke prosesser. Ved analyse av landskapet (landskapsanalyse) ses landformvariasjon på flere skalaer i sammenheng. På overordnet landskapsnivå (det vil si skalanivået som adresseres gjennom landskapsnivået i NiN; se NiN BD 13 for inndeling i typer på dette nivået) er både forekomst av store, distinkte landformer (daler, fjelltopper og vidder) og kvantitativ terrengvariasjon viktig for typeinndelingen, mens landskapets innhold av typer på landskapsdelog natursystemnivåene er viktig for beskrivelse av variasjonen innen landskapstypene (NiN BD 2: D5b, D5e). Det er stor forskjell på et slettelandskap med høy frekvens av vann og myr og et slettelandskap som domineres av fastfjell og løse avsetninger og som nesten mangler vannforekomster og våtmarkssystemer. For eksempel vil avrenningsforholdene fra nedbørfelter dominert av disse egenskapene være svært forskjellige, både med hensyn til flomregime og avrenningsvannets kjemiske egenskaper. Fordelingen av vassdrag i terrenget (elvemønsteret) vil også i stor grad være bestemt av landformene. I et dal- og fjelland som Norge følger elvene daler og forsenkninger som er utformet i tett samspill mellom berggrunnsegenskaper og andre geomorfologiske prosesser enn de som er direkte knyttet til elva. Dette påvirker tettheten av elveløp og innsjøer i landskapet og har mye å si for landskapets økologiske funksjon. Landformenes økologiske betydning er ikke trukket inn som grunnlag for definisjon av typer på landskapsnivået, men fanges opp av beskrivelsessystemet for hovedtyper som objektinnhold i form av forekomst av hovedtyper (og grunntyper) på natursystem- og landskapsdelnivåene fordi typer på disse naturtypenivåene er definert på grunnlag av variasjon langs de viktigste lokale basisøkoklinene (NiN BD 2: Fig. 61). Et eksempel på en kobling mellom landform og økologisk landskapsfunksjon er landformen platåfjell (fjell eller ås med bratte kanter og flat toppflate). Den flate toppflaten er resultatet av at det finnes et horisontalt bergartslag som er hardere enn bergartene under og som beskytter denne mot erosjon. Erosjonen får imidlertid godt tak i de mykere bergartene langs den bratte kanten av fjellet, der forvitringsprosessene er aktive og det skjer en aktiv massetransport av forvitringsmateriale som resulterer i dannelsen av en rasur (natursystemhovedtypen åpen ur og snørasmark, som inngår i landskapsdel-hovedtypen ras- og skredområder). Kolsås og Skaugumåsen på vestsiden av Oslofjorden er konkrete eksempler på slike platåfjell. Her finnes harde lag av lavastein (basalt og rombeporfyr) over løsere sedimentære bergarter. Et annet eksempel er mange fjell rundt Isfjorden på Svalbard (Fig. 2), der forskjeller i motstandsdyktighet mot erosjon i flattliggende sedimentære bergarter resulterer i en tilsvarende landform. De fleste steder i Norge er imidlertid bergrunnen mer variert, og platåfjell er derfor ikke vanlig. Et annet eksempel er formen på åser og fjell dannet i grovkornede krystallinske bergarter. Grovkornet krystallinsk fjell har en tendens til å forvitre korn for korn og føre til avrundete koller. Åsene i Nordmarka og Drammensmarka (Oslo, Akershus og Buskerud) er av denne typen, og skiller seg markert fra det platåpregete landskapet i områdene imellom, som er betinget flattliggende lavalag. Krystallinske bergarter har ellers ofte en indre lagdeling (benkning) som påvirker fjelloverflaten (Fig. 3). 13

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1 versjon 0.1 problemer ved konstruksjon av tunneler, men gir sjelden opphav til distinkte landformer. Dypforvitringen anses å være en viktig faktor i forbindelse med dannelse av det karakteristiske sprekkedalslandskapet i Østfold og Vestfold. B4 Jord og organiske avsetninger Fig. 2. Fjellene rundt Longyearbyen på Svalbard har en form som er sterkt påvirket av lagdelte bergarter der bergartslagene ligger nær horisontalt, og utgjør eksempler på platåfjell. Foto: Lars Erikstad. Fig. 3. Strukturen i berggrunnen er viktig for landformer på alle skalanivåer. På bildet er benkninger i den krystalinske bergrunnen avgjørende for landformene i fjelloverflaten. Melfjellet i Rana, Nordland. Foto: Lars Erikstad. I tidligere geologiske perioder har Norge hatt et helt annet klima enn i dag, og vært utsatt for andre geomorfologiske prosessene. Mesteparten av resultatet er forlengst borte fordi datidens jordoverflate er erodert vekk. Men noe av dagens landformvariasjon kan være uttrykk for fossil landformvariasjon. Et eksempel på dette finnes i landet omkring Oslofjorden, som til dels ble utformet gjennom såkalt dypforvitring (kjemisk overflateforvitring av krystallinske bergarter med vertikale sprekkesoner under tropiske klimaforhold) i jura-tiden, for vel 140 millioner år siden (se Olesen 2004). I tiden som fuglte (kritt) var havnivået høyt og store marine avsetninger (som ble vtil kritt og leirstein) dekket og konserverte jura-landskapet. Krittlandskapet er nå erodert vekk, og mesteparten av det dypforvitrede materialet er fjernet av isbreene. Noen steder finnes imidlertid fortsatt spor etter dypforvitret materiale i form av runde steiner i leiraktig materiale, men dette er vanskelig å få øye på fordi slike lokaliteter ofte er dekket av vegetasjon. Dypforvitring i berggrunn med vertikale sprekker kan gjøre fjellet ustabilt og medføre rasfare og Berggrunnsoverflaten er oftest dekket av et tynt eller tykkere jorddekke. Ulike jordarter er, som landformene, resultatet av ulike geomorfologiske prosesser (forvitring, erosjon og sedimentering). Sammenliknet med andre land, har Norge lite av løse jordlag. Dette reflekteres i lav arealandel dyrket mark (ca. 3%). De vanligste jordartene i Norge er morene, elve- og breelvavsetninger, marine leirer og bresjøsedimenter, forvitringsjord, flygesand og torv. Disse beskrives bare kort her med hensyn på de aller viktigste egenskapene. Viktige prosesser ved dannelsen av ulike jordarter blir beskrevet i noe større detalj i forbindelse med landformbeskrivelsene. Torv som jordart er omtalt i kapittel B2h, i beskrivelsen av våtmarksmassiv som landskapsdel og i NiN BD 6: Artikkel 20. De viktigste jordartene i Norge er: Morene er usortert materiale avsatt av bre. Morenematerialet kan ha stort leirinnhold og stort innhold av steiner og blokker. Noen steder finnes mer sortert morenemateriale, særlig er dette tilfellet hvis breen har gravd i allerede sortert materiale. Østlige deler av Sør-Norge og indre deler av Nord-Trøndelag og Finnmark har stedvis et sammenhengende tykt dekke av morenemateriale. Ellers i landet er morenedekket relativt tynt og delt opp i flekket adskilt av nakent berg. Elve- og breelvmateriale er sortert og elvetransportert materiale. Elve- og bremateriale består vanligvis av sand, grus og/eller stein, og finnes langs dalganger, vassdrag eller innsjøer, eller i eller ved elve- og innsjøsystemer fra slutten av siste istid. Marine leirer og bresjøsedimenter omfatter finkornede sedimenter av leire og silt, avsatt der brelver under siste istid løp ut i bredemte sjøer eller i havet. Avsetning av leire foregår den dag i dag der sedimentførende elver møter stillestående vann. Forvitringsjord er løse mineralkorn og bergartsfragmenter som er resultatet av stedegne forvitringsprosesser (autoktont materiale; NiN BD 6: Artikkel 12) og som forblir på stedet. I Norge er forvitringsjordlagene tynne, med unntak av rester av dypforvitret materiale som har overlevd istidene og som kan finnes i sprekker og svakhetssoner i fjellet. Før istidene var deler av landet dekket av et tykt lag med dypforvitret jord. Rasmateriale er materiale, ofte grovt (stein- og blokkdominert), som har løsnet på grunn av forvitring og som er tilført gjennom massetransport ned skråninger 14

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1versjon 0.1 Fig. 4. Landskapskart for havbunnen utenfor Lofoten og Vesterålen. DSP = dyphavsslette, CS = kontinentalskråningen med C = marine gjel, MV = marine daler som skjærer gjennom kontinentalsokkelsletten (= CSP), SF = strandflaten, H = marint åslandskap og F = fjorder. Fra Thorsnes et al. (2009). (NiN BD 6: Artikkel 11). Dette materialet kan være sortert på grunn av styrtgradering (NiN BD 6: Artikkel 11). Flygesand er fin (og middels) sand som er flyttet med vind og avsatt. Flygesand er oftest vært godt sortert. Torv er stedegne organiske avsetninger i vannmettet miljø (se B2h og fyldigere omtale i NiN BD 6: Artikkel 20). Norge er, på grunn av relativt fuktig og kjølig klima, rikt på torvjord. B5 Landformer og landformrelaterte begreper med relevans for karakterisering og inndeling på landskapsnivå Relativt intakte rester av urgamle kontinenteter, grunnfjellsskjold, finnes fremdeles mange steder i verden. Grunnfjellsskjold kjennetegnes ved ei tjukk jordskorpe med gamle bergarter. Norge ligger i kanten av det baltiske grunnfjellskjoldet, og våre eldste bergarter, som for eksempel i Finnmark og i Lofoten, tilhører dette skjoldet. Motsatsen til grunnfjellsskjoldene er dyphavet hvor jordskorpen er tynn og består av unge lavabergarter som stadig nydannes som resultat av havbunnspredning. Bergartenes alder øker med økende avstand fra spredningslinjen (kontinenplateskjøtene). Dyphavsslette som landskapstype innenfor hovedtypen slettelandskap i NiN-systemet (NiN BD 13) består av områder som faller inn under det geologiske begrepet dyphavsletter (abyssal plains) og kantområdene inn mot kontinentalskråningen hvor havbunnen stiger rolig opp mot den nedre kanten av den skarpe kontinetalskråningen (continental rise) og hvor overflata først og fremst består av avsetninger fra kontinentalskråningen. Kontinentalsokkelen omkranser kontinentene og har gjerne en krystallinsk basis av eldre bergarter som er dekket av tykke lag yngre sedimentære bergarter. Langs kysten av Norge er kontinentalsokkelen stedvis brei og klart avgrenset mot dyphavet utenfor og mot landmassen innenfor (Fig. 4). Det er sammenhengende kontinentalsokkel mellom det norske fastlandet og Svalbard (Barentshavet). Kontinentalsokkelslette er, liksom dyphavsslette, en landskapstype innenfor hovedtypen slettelandskap i NiN-systemet (NiN BD 13). Overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet er en lang skråning som kalles kontinentalskråningen. Langs Norges kyst faller havbunnen her fra dybder på 2-500 meter til dybder på fra 2000 til 2500 meter. Kontinentalskråningen er en av fem hovedtyper på 15

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1 versjon 0.1 a b Fig. 5. Det subkambriske peneplanet er et gammelt nedslitt sletteland fra tiden før den geologiske perioden kambrium (542 488 millioner år siden). I vest kan denne flaten finnes høyt over dagens havnivå, mens den rundt Botnviken kan finnes ved og til dels under dagens havnivå. Det antas at fjellplatået Hardangervidda (bildet) ligger nær det subkambriske peneplanet. Bak i bildet ses Hårteigen. Hårteigen er en rest av et omfattende skyvedekke som omfatter både Hardangerjøkulen og Hallingskarvet (se Fig. 12). Under skyvedekkebergartene ligger yngre sedimentære bergarter over grunnfjellet og markerer det subkambriske peneplanet. Foto: Lars Erikstad. landskapsnivået i NiN (NiN BD 13). Midthavsrygg er betegnelsen på spredningslinja i havet mellom to kontinentsystemer (kontinentplater). Havbunnen på begge sider av spredningslinja beveger seg vekk fra spredningslinja med noen (2 10) cm årlig og vulkansk aktivitet gjør at det stadig dannes ny havbunn slik at spredningslinjen får form av en rygg av noe varierende størrelse, opp til størrelsen på en stor fjellkjede. Midthavsryggen er ikke rett og jevn, men brytes av forkastninger og sidegrener til et ganske komplisert system. Jan Mayen er en vulkanøy på midthavsryggen. Midthavsryggen er den dominerende forekomsten av landskapstypen marint fjellandskap innenfor landskapshovedtypen ås- og fjellandskap (NiN BD 13). Landoverflata bygges opp av jordas indre krefter og brytes ned av erosjon og forvitring. Med en gang land stiger opp over havoverflata, utsettes overflata for erosjon. Vannets eroderende kraft (se B2b) er stor, og før eller Fig. 6. Den paleiske flaten. (a) Snøhetta på Dovrefjell (Dovre, Oppland, og Oppdal, Sør-Trøndelag) er et typisk eksempel på jevne og avrundete fjellformer som tilhører den paleiske flaten. Botner som breer har gravd ut i denne flaten fremstår som brudd i de rolige fjellformene. (b) I svært oppbrutt terreng kan rester av den paleiske flaten ses som mindre områder med rolig terreng rundt toppområdene på bratte fjell. Bildet er fra Nordfjord (Sogn og Fjordane). Foto: Lars Erikstad. senere vil derfor landoverflata bli slitt ned til et sletteland. Et slikt nedslitt sletteland kalles gjerne et peneplan og representerer endepunktet for en landskapssyklus (dannelse av fjell med etterfølgende nedsliting av fjellandskapet til sletteland) der vannets eroderende kraft (fluvial erosjon) er den dominerende geomorfologiske prosessen. Det subkambriske peneplanet, slettelandet 16

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1versjon 0.1 a Fig. 7. Store deler av det østlige Norge (både i nord og i sør) har rolige, til dels flate landskapstrekk og hører til den paleiske flaten. Bildet er fra Hemsedal (Buskerud). Foto: Lars Erikstad. b som ble dannet mot slutten av prekambrium (i proterozoikum) for omkring 550 millioner år siden, er sentralt for å forstå fennoskandisk landformvariasjon på grov landskapsskala (Fig. 5). I periodene som fulgte etter (paleozoikum, det vil si kambrium, ordovicium, silur, devon, karbon og perm), ble tjukke sedimentmasser avsatt oppå det subkambriske peneplanet. Disse sedimentene er opphav til bergartene som dominerer fjellkjeden og områdene rundt Oslofjorden. Seinere er dette peneplanet hevet skrått opp i vest slik at den ligger omkring (og delvis under) havnivå rundt Bottenviken, men i over 1000 meters høyde på Hardangervidda. Det er antatt at Hardangerviddas flate landskap ligger nær det subkambriske peneplanet og at dagens viddeform gjenspeiler peneplanets form. Viddelandskap knyttet til det subkambriske peneplanet utgjør to typer, høyfjellsvidde og skog- og forfjellsvidde, innenfor landskapshovedtypen slettelandskap (NiN BD 13). Mot slutten av tertiær (for 2 4 millioner år siden) var landet hevet skrått opp med et relativt slakt fall mot øst og et bratt fall mot vest. Terrenget var rolig og landformene ganske jevne, men det fantes elvedaler som gikk fra de høyeste partiene både mot øst og mot vest. Denne landflaten kalles for den paleiske (gamle) overflaten og markerer landoverflaten og landskapsformene som dominerte før gjentatte nedisinger og breavsmeltinger begynte å omforme landskapet (Fig. 6 7). Breerosjonsformene som ble dannet gjennom istidene er ofte bratte og dype (fjorder, U-daler, botner), i sterk kontrast til den roligere paleiske overflaten. Den tertiære landoverflaten hadde tykke lag av dypforvitret løsmateriale. Forvitringen gikk dypere der det var svakhetssoner i fjellet enn der fjellet var helt og uten svakhetssoner. Breerosjonen under istidene har fjernet nesten alle tertiære løsmasser, og den overflaten vi i dag betegner den paleiske overflaten er egentlig overgangen det dypforvitrede løsmasselaget fra tertiærtida og det faste fjellet løsmassene hvilte på. Fig. 8. Strandflaten utgjør et knudrete lavland med begrenset høydevariasjon og ofte med et mylder av skjær og øyer. Mesteparten av strandflaten ligger imidlertid under havnivå. Bildene viser to eksempler. (a) Strandflaten med restfjell på Træna (Nordland), sett fra fjellene innenfor (Svartisen). (b) Strandflaten ved Bud (Fræna, Møre og Romsdal). Foto: Lars Erikstad. Ytterst langs norskekysten fra Vestlandet og nordover finnes et knudrete sletteland som ofte er klart avgrenset innover mot landsiden av steile fjell og mot havsiden av skråningen ned til kontinentalsokkelen. Denne kystbremmen, som gjerne kalles den norske strandflaten, finnes dels som jevne flater omkring fjordmunningene, men over store strekninger er strandflatelandskapet variert, med øyer, skjær og grunne havområder (Fig. 8). Flere steder brytes strandflaten opp av isolerte, oppstikkende fjell (restfjell), som ikke er erodert bort. Fordi strandflaten ikke lar seg entydig beskrive ved hjelp av overflateform alene blir den beskrevet som en egen hovedtype på landskapsnivået i NiN (NiN BD 13). Dannelsen av strandflaten har gjennom tidene vært svært omdiskutert. Det er nå enighet om at de store nedisingene har hatt betydning, for liknende strandflater finnes bare i områder som har vært dekt av isbreer. En kombinasjon av store isbreer som kommer ut fjordene og så sprer seg vidt ut over landet utenfor, frostforvitring og havets erosjon anses nå for de viktigste, samvirkende prosessene som har resultert i dannelse av strandflaten. 17

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1 versjon 0.1 C Landformvariasjon C1 Kategorier av landformvariasjon Med begrepet landformvariasjon menes variasjon i terrengform (målbar på kontinuerlige skalaer) og forekomst av diskrete landformer (se NiN BD 2: D3i). De to elementene i landformdefinisjonen representerer de to prinsipielt ulike kategoriene av landformvariasjon: terrengformvariasjon (geomorfometrisk variasjon): variasjon i terrengets overflateformer som kan beskrives ved kontinuerlige variabler som for eksempel relativt relieff og terrengujevnhet forekomsten av diskrete landformer; mer eller mindre distinkte objekter overflateformer på land eller utforminger av bunnen i saltvannseller ferskvannssystemer som kan gis en felles karakteristikk på grunnlag av felles egenskaper som ofte er forårsaket av én enkelt eller en kombinasjon av distinkte landformdannende (geomorfologiske) prosesser Distinkt avgrensete diskrete landformer kan telles, men en del landformer som i prinsippet er diskrete enheter, har så diffus avgrensning, eller forekommer i så tette konsentrasjoner at det er mer hensiktsmessig å oppfatte dem som sammensatt landform, det vil si en karakteristisk, men ikke nødvendigvis velavgrenset mosaikk av landformer, som ved karakterisering av landskaper registreres ved bruk av andel-, tettheteller konsentrasjonsvariabler (se videre kapittel C2 om variabeltyper som brukes til å beskrive landformvariasjon). Eksempler på sammensatt landform er tette mønstre av små morenerygger kanskje med en meters høyde, et par meters bredde og 100 meters lengde, som foran en bre i Jotunheimen (i natursystemhovedtypen breforland og snøavsmeltingsområde), eller det store Raet i Sørøst-Norge som strekker seg gjennom ytre Østfold og Vestfold. Raet kan være 30 50 m høyt og over 1 km bredt. Morenerygger registreres derfor ofte bedre som arealandel av en sammensatt landform enn ved opptelling av antall morenerygger. C2 Variabeltyper som brukes til å beskrive landformvariasjon I motsetning til økoklinal variasjon, det vil si variasjon langs lokale basisøkokliner (NiN BD 4), tilstandsøkokliner (NiN BD 9) og regionale økokliner (NiN BD 8), omfatter landformvariasjon bare variasjon i overflateegenskaper uten hensyn til artssammensetning eller andre biologiske egenskaper. Med unntak for terrengformvariabelen relativt relieff (som blir brukt til typeinndeling på landskapsnivået), blir ikke kvantitativ landformvariasjon brukt til typeinndeling i NiN. På samme måte og av samme grunn som for tilstandsrelevant objektinnhold (se NiN BD 9), er blir derfor i utgangspunktet ikke variabler som skal beskrive landformvariasjon trinndelt. I NiN BD 2(0.2): F3 beskrives ni generelle variabeltyper. Av disse er fire aktuelle for beskrivelse av landformvariasjon (terrengformvariasjon og forekomst av diskrete landformer): 1. 2. 3. 4. Sammensatt variabel som består av m kontinuerlige enkeltvariabler (SK). Denne variabeltypen brukes om terrengformvariasjon; to sammensatte variabler som hver består av et antall geomorfometriske enkeltvariabler (se D3i). Til sammen beskriver de to terrengformvariablene terrengformen omkring et gitt punkt eller utstrekningen av en vannforekomst eller dens nedbørfelt. Sammensatt variabel som består av m tetthets- eller konsentrasjonsvariabler (ST). Denne variabeltypen brukes for forekomst av veldefinerte, diskrete landformer som i ei landformgruppe. Gruppa utgjør den sammensatte variabelen og hver landfomenhet utgjør en enkeltvariabel. For hver enkeltvariabel angis tetthet/konsentrasjon på en standardisert skala (statistisk variabeltype TO eller TL). Sammensatt variabel som består av m kontinuerlige, trinndelte andelsvariabler (SA). Denne variabeltypen, som også brukes for å angi mengde av arter, brukes for enkeltvariabler av typen sammensatte landformvariabler, som for eksempel morene. Mengde (arealandel) angis for hver enkeltvariabel på en standardisert skala (som bare registreres dersom artens mengde er større enn avkryssingsterskelen (statistisk variabeltype An; se over). Det kan vise seg mer hensiktsmessig å angi arealandel på kontinuerlig skal uten konvertering til standard trinndelt skala. I så fall blir variabelen av type SK. Sammensatt variabel som består av m binære enkeltvariabler (SB). For hver av enkeltvariablene registreres forekomst (det vil si at enkeltvariabelen er relevant, til stede, eller liknende, i det aktuelle systemet) eller fravær (det vil si at enkeltfaktoren ikke er relevant, ikke er til stede, eller liknende). Ett eksempel på en slik variabel er objektenheten glintrand, som er vanskelig å kvantifisere. Statistisk sett består en slik sammensatt variabel av m binære enkeltvariabler (variabelformel mb). 18

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1versjon 0.1 Angivelsen av variabeltype er tilpasset beskrivelsessystemet for naturtypenivået landskap, til dels også landskapsdel. De få landformenheter som inngår i beskrivelsessystem for hovedtyper på natursystem-nivået vil ofte utgjør hele eller mesteparten av den aktuelle arealtypefiguren. Angivelse som binær variabel vil da være like hensiktsmessig som angivelse av verdien 7 på en skala fra 0 til 7. Variablene er imidlertid av praktiske grunner ikke omkodet for bruk på natursystem-nivået. 19

Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 1 versjon 0.1 D Oversikt over landformvariabler (terrengformvariasjon og landformer) Tabell 1 gir en oversikt over landformvariabler [terrengformvariabler og variabler som angir forekomst (tetthet, konsentrasjon og/eller arealandel) av (sammensatte) diskrete landformer] som blir benyttet i beskrivelsessystemer for fullstendig arealkarakteristikk innen hovedtyper i NiN, først og fremst på landskapsnivået (til dels også til typeinndeling på landskapsnivået). Av praktiske grunner er landformvariablene samlet i tematiske grupper. Således utgjør terrengformvariasjon to sammensatte variabler, én som karakteriserer terrengform (TE) (jordoverflateform) i et naboskap omkring et gitt punkt og én som karakteriserer vannforekomsters størrelsesegenskaper [vannforekomstutstrekning (VU)]. De diskrete landformene er gruppert etter landformdannende prosess (se kapitler B1 og B2). Landformer knyttet til jordas indre krefter utgjør én gruppe, mens landformer knyttet til jordas ytre krefter er samlet i 13 grupper. For hver prosess er erosjonsog sedimentasjonsformer fordelt på to grupper. Breformer (BF) og torvmarksformer (TM) utgjør egne landformgrupper. Mekanisk forvitring gir i Norge ikke opphav til distinkte landformer. Kjemisk forvitring kan resultere i kjemiske oppløsningsformer (KJ). Den innbyrdes rekkefølgen av landformvariabler i Tabell 1 vil bli benyttet i resten av dette dokumentet. Tabell 1. Oversikt over landformvariasjon (terrengformvariasjon og diskrete landformer) som benyttes for arealkarakteristikk i Naturtyper i Norge (NiN) på naturtypenivåene natursystem, landskapsdel og landskap. Variabeltype refererer seg til terminologi for variabeltyper i NiN BD 2(0.2): F3: SK = Sammensatt variabel som består av m kontinuerlige enkeltvariabler uten obligatorisk avkryssing for ett trinn; ST = Sammensatt variabel som består av m tetthets- eller konsentrasjonsvariabler; SA = Sammensatt variabel som består av m kontinuerlige, trinndelte andelsvariabler; SB = Sammensatt variabel som består av m binære enkeltvariabler. Variabelformelen skal tolkes slik: K = kontinuerlig variabel; B = binær (0/1) variabel; An = andelsvariabel (arealandelsvariabel), skala med n trinn; T = tetthets- eller konsentrasjonsvariabler, TO = tetthet angitt som antall pr. areal- eller volumenhet og TL = tetthet angitt på 2-logaritmisk skala. Antallet enkeltvariabler som inngår i sammensatte variabler er m (mk, mto etc.). Kategori Kode Landformvariabel Antall Variabel- Variabelformel landform-enheter type 1 Terrengformvar. TF Terrengform SK 5K 1 Terrengformvar. VU Vannforekomstutstrekning SK 4K 2 Landformer IK Landformer knyttet til jordas indre krefter 8 ST+SA+SB 4TO+2A7+2B 2 Landformer ER Erosjonsformer knyttet til rennende vann 7 ST+SA 6TO+A7 2 Landformer AR Avsetningsformer knyttet til rennende vann 6 SA+SB 5A7+B 2 Landformer EL Elveløpsformer 5 ST+SB 4TO+B 2 Landformer EB Erosjonsformer knyttet til breer 12 ST+SA+SB 6TO+TL+3A7+2B 2 Landformer AB Avsetningsformer knyttet til breer 8 ST+SA 2TO+6A7 2 Landformer BF Breformer 7 SA 7A7 2 Landformer KP Landformer knyttet til kystprosesser 5 ST+SA 2TO+2TL+A7 2 Landformer VP Landformer knyttet til vindprosesser 1 SA A7 2 Landformer FP Landformer knyttet til frostprosesser 7 ST+SA 2TO+5A7 2 Landformer MR Landformer knyttet til marine strøm- og rasprosesser 8 SA+SB 3A7+B 2 Landformer ML Landformer knyttet til massebevegelse på land 4 ST+SA+SB 2TO+A7+B 2 Landformer KJ Kjemiske oppløsningsformer 5 ST+SA+SB 2TO+A7+2B 2 Landformer TM Torvmarksformer 17 SA 17A7 20