Ida Løkås PAPPA ER ET POSTKORT

Ida Løkås PAPPA ER ET POSTKORT

Pappa er et postkort, Ida Løkås Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Elektronisk utgave 2014 Første versjon 2014 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS ISBN 978-82-516-8129-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Hvis du går inn på rommet mitt, ser du en hvitmalt kommode stå inntil den ene veggen. Drar du ut den øverste skuffen, finner du en bunke postkort. De er slitt i kantene fordi jeg har bladd gjennom dem så mange ganger. Femten postkort samlet sammen med en rød silketråd. Femten postkort sendt fra den samme personen, med de samme ordene skrevet på: «Gratulerer med dagen. Hilsen pappa.» Hver eneste bursdag har han sendt meg et postkort. Helt til i år. Denne gangen var postkassen tom. Jeg vet ikke hvem han er, hvor han bor, hva han gjør eller hvordan han er. Vi har aldri truffet hverandre, så jeg kan ikke si at jeg savner ham. For det å lengte etter noen man aldri har kjent, er vel mer en drøm enn et savn?

1 Sakte ble jeg slept ut av søvnen og inn i den virkelige verden. Forsiktig snudde jeg meg rundt og presset hodet ned i puten. Boret nesen ned i det blomstrete stoffet, men vekkerklokken fortsatte å ringe. Vibreringen trengte seg inn øregangen og skaket alt som fantes på innsiden. Det var som om hjernen min var blitt til en isbre som sakte slo sprekker. Motvillig snudde jeg meg igjen og trykket ned knappen på vekkerklokken. Jeg satte meg opp og plantet føttene i det myke gulvteppet. På den ene foten hadde jeg en nuppete, grønn sokk. Den andre var naken. Blikket gled oppover. Noen måtte ha tatt av meg buksen, for jeg kunne ikke huske å ha gjort det selv. Trusen var heldigvis fremdeles på. Varsomt strakk jeg hendene i været, beveget hodet fra den ene siden til den andre og kjente kroppen sakte våkne til liv. Jeg dro av meg trusen. Ble sittende naken og fremoverbøyd på sengekanten. Jeg hadde aldri skjønt hva folk mente når de snakket om dagen derpå. Hvorfor de kalte det akkurat det. Men nå forsto jeg. Dagen derpå var liksom ikke en egen dag. Den var bare resultatet av dagen før: altfor mye alkohol. Jeg reiste meg og tok på meg den rosa, pusete morgenkåpen som lå slengt på gulvet. Ordet gorgeous var brodert inn på ryggen, og jeg fnøs. Jeg var helt sikkert alt annet enn nydelig akkurat da. Idet jeg knyttet en knute i livet på morgenkåpen og var på vei mot døren, ble blikket dratt mot mormors gamle kommode. Jeg så

det med en gang. Det var noe som ikke stemte. Alle femten postkortene lå spredt utover. Det var ikke det at jeg klarte å telle alle så raskt, men jeg kjente tallet så godt, kjente hvert ord på hvert kort. Hvorfor lå de der? De hadde sin faste plass i skuffen i kommoden, og jeg kunne ikke huske å ha tatt dem frem. Jeg lukket øynene og forsøkte å komme på hva som hadde skjedd kvelden før, men alle minnene mine var blitt til slaps. Med en rask bevegelse samlet jeg sammen kortene. La dem forsiktig ned i skuffen og snudde meg mot døren. Den ga fra seg to små knirk da jeg åpnet den og gikk over terskelen. Lyden fikk meg til å stoppe opp, og jeg ble stående litt og lytte. Men huset var igjen stille. På vei ned trappen fikk jeg en følelse av at jeg ikke var alene. Jeg hadde ofte den fornemmelsen. Huset laget så mange rare lyder når mamma ikke var hjemme. Dørene knirket, og kulden fikk treverket til å knake. Nede i gangen tok jeg på meg de sorte treskoene som sto på matten, og gikk ut. Kjente at pulsen økte på de få meterne over grusen. Skjerp deg, tenkte jeg og åpnet lokket til den hvite postkassen. Det er bare et postkort, det er bare et postkort, repeterte jeg inni meg. Men det var ikke bare et postkort. Jeg hadde innsett det da det ikke kom. Kanskje det bare var én dag forsinket, tenkte jeg og så ned i postkassen, men der lå det bare en avis. Jeg dro den opp og stirret ned i kassen, som stirret tomt tilbake. Det var ikke noe annet der. Lungene mine var to appelsiner noen hadde plukket nellikspikerne ut av. Hundrevis av hull gjorde det umulig å holde på luften. Jeg tok med meg avisen og gikk inn

igjen. Idet jeg lukket døren bak meg, la jeg merke til en sort ryggsekk gjenglemt ved stumtjeneren. Jeg slengte avisen på gulvet og gikk inn i stuen. Solen skinte gjennom vinduene og lyste opp rommet som en scene. Jeg myste mens jeg åpnet det ene vinduet etter det andre. Det knirket i det gamle treverket, og jeg kunne kjenne den kalde brisen strømme inn i den tette luften i stuen. Jeg lente meg inntil det siste vinduet og trakk pusten dypt noen ganger. Stuebordet var overlesset av tomflasker, og små inntørkede snusposer lå slengt rundt på bordet. På veggen bak sofaen hang det store, abstrakte maleriet skjevt uten at det egentlig gjorde noe fra eller til. Jeg snudde meg for å gå inn på kjøkkenet, men stoppet da den nakne foten klistret seg fast til parkettgulvet. Da jeg kikket ned, så jeg en stor rosa flekk. Med en ustø bevegelse gned jeg fotsålen over sokkestoffet på den andre foten. Klær, flasker og konfetti lå strødd rundt omkring, og jeg prøvde å ikke tenke på at jeg måtte rydde alt senere. Inne på kjøkkenet sto kjøleskapsdøren på vidt gap. Jeg lukket den, skrudde på kranen og fylte meg et stort glass vann. Den iskalde væsken rant nedover halsen, og det var nesten som om jeg kunne følge vannets vei gjennom kroppen med pekefingeren. Peke på at der var vannet nå, så der, så der. Følte hvordan det skylte vekk tørrheten, hvordan det renset meg innenfra. Jeg satte fra meg glasset på benken og gikk opp igjen. Kjente at jeg ikke var helt klar for å starte ryddingen. At jeg på et eller annet vis måtte rydde i meg selv først. Oppe i andre etasje la jeg merke til at baderomsdøren

sto på gløtt, og jeg kunne skimte en skikkelse der inne. I løpet av de få sekundene som fulgte, gikk hundre forskjellige tanker gjennom hodet mitt. Det var en fremmed. En fremmed gutt som sto på badet og pusset tennene med min tannbørste.

2 Jeg klarte ikke å bevege meg. Ble bare stående helt stille mens den hvite tredøren sakte åpnet seg. Og der, foran meg, sto han med tannbørsten min i hånden. «Hvordan er formen?» Han så kjent ut, som om jeg hadde sett ansiktet hans tusen ganger før uten at jeg klarte å huske fra hvor. Hvis han hadde gått på samme skole som meg, ville jeg ha visst hvem han var. Så hvor var det da jeg hadde ham fra? «Formen? Jo da,» svarte jeg, selv om jeg egentlig ville spørre hvorfor han sto på badet mitt, pusset tennene med min tannbørste og snakket til meg som om vi var bestevenner. Jeg ble stående og stirre på ham mens jeg prøvde å trenge gjennom tanketåken. Hvem han kom med, husket jeg ikke. Bare at vi hadde snakket sammen. Men hva hadde vi snakket om? Det hadde vært sent, og jeg hadde drukket altfor mye. «Så fint,» sa han, kikket meg dypt inn i øynene og lente skulderen inntil karmen. Blikket hans vek ikke, og jeg følte en sterk trang til å knyte en ekstra knute i beltet som holdt morgenkåpen sammen. «Det er ikke meningen å,» sa jeg og la armene i kors. Ble litt usikker på hvordan jeg skulle formulere meg. I stedet for å fullføre setningen ble jeg stående og stirre tilbake. Han var et hode høyere enn meg, hadde brune

øyne som nesten gikk over i sort, og mørkebrunt hår som krøllet seg i tuppene. Det var vanskelig å gjette hvor gammel han var, men han var definitivt eldre enn meg. «Ikke meningen å hva?» sa han og smilte mens han bet seg forsiktig i underleppen, hermet etter mitt eget uttrykk. «Jeg bare,» stammet jeg frem. «Du bare,» sa han ertende og dultet meg i armen som om det var det mest naturlige i hele verden. Jeg klarte ikke å riste vekk tanken på at jeg var naken under morgenkåpen, og krysset beina. «Jeg husker ikke hva du heter,» sa jeg. «Visste du at det er vitenskapelig bevist at mennesker har vanskelig for å huske navn?» sa han. «Hæ?» sa jeg. «Det er fordi de fleste navn er meningsløse. De kan ikke linkes til noe visuelt. Ta for eksempel Mikke Mus, eller Donald Duck. Du husker navnene fordi de er linket til utseendet.» Han gestikulerte mens han snakket, som om han dirigerte et usynlig orkester. «Hadde jeg for eksempel sett ut som en løve, ville du husket navnet mitt lettere,» fortsatte han, la tannbørsten fra seg på vasken og kom ut i gangen. «Så du heter Løve, du, da?» sa jeg og skakket skeptisk på hodet. «Jeg heter Leo, og du heter Una,» sa han, som om det var verdens største selvfølge. Han husket navnet mitt; jeg husket ikke hans. Hvor mange prosent var det egentlig i den cideren? Og hvor mange flasker hadde jeg egentlig drukket? Jeg begynte å telle på fingrene, men han avbrøt meg da jeg var kommet