Norske amerikabilder i opinion og media

Fokus: Valg og valgkamp i USA 481 Vol. 66 Nr. 2-3 September 2008: 481-488 ISSN 0020-577X Copyright: 2008 Norsk Utenrikspolitisk Institutt [NUPI] www.nupi.no FOKUS Norske amerikabilder i opinion og media Dag Herbjørnsrud og Jan Erik Snoen i samtale med Halvard Leira Dag Herbjørnsrud og Jan Arild Snoen har begge kritisert norsk offentlighet generelt og norske media spesielt for å ha ensidige og/eller misvisende bilder av USA. Herbjørnsrud ga i 2003 ut boka Frykten for Amerika sammen med Stian Bromark, og har i sin lederspalte i Ny Tid kommentert den norske dekningen av den pågående valgkampen. Snoen skrev en større artikkel om norsk USA-dekning i Samtiden i 2005, og kommenterer jevnlig det samme temaet på nettstedene minerva.as og monticello.no. Vi inviterte dem til samtale med vår redaktør Halvard Leira om hvordan vi i Norge forstår eller ikke forstår USA i dag. HL: Dag Herbjørnsrud og Jan Arild Snoen, dere har begge klare meninger om hvordan norske medier dekker USA, men denne dekningen er naturligvis innleiret i norske bilder av USA generelt. La oss derfor starte med det generelle: Hvordan står det til med norske bilder av USA? JAS: Jeg opplever at det norske forholdet til USA er blandet. På den ene side er det i Norge, som er et lite land, en utbredt mistro til amerikansk maktbruk i internasjonal politikk. På den annen side er det mange som er positivt opptatt av «det andre USA», og den diversitet og dynamikk som gjerne forbindes med USA. Videre er det jo også slik at det amerikanske politiske spekteret ligger lenger til høyre enn det norske, og det gjør at mange nordmenn er negative til amerikansk innenrikspolitikk. Her er det imidlertid en tendens til at negative aspekter overdrives for eksempel hevdes det gjerne at det ikke finnes noen velferdsstat i USA, hvilket bare er tull. Den amerikanske velferdsstaten er forskjellig fra den norske, og mindre heldekkende, men den finnes åpenbart. Generelt forsterkes og karikeres forskjeller mellom

482 Dag Herbjørnsrud & Jan Arild Snoen landene. Et annet godt eksempel er religionens rolle, hvor mange i Norge har det inntrykk at USA er nærmest middelaldersk i sin religiøsitet. Slik jeg ser det er USA på dette området på vei i samme retning som oss, men ligger kanskje en generasjon eller så etter. 1 DH: I store trekk er jeg enig i denne beskrivelsen. Jeg mener imidlertid at måten Norge tenker om, eventuelt «bruker», USA sier mer om oss selv enn om USA, det brukes kontrasterende. Dette gjelder generelt for Europa helt tilbake til Thomas Mores drøm om Utopia og de senere beskrivelsene av Amerika som «det nye Atlantis». En del av denne tenkemåten vedvarer, vi forstår USA på andre måter enn vi forstår andre land. For Norges del er denne tendensen forsterket blant annet av utvandringen. Men generelt mener jeg altså at vi bruker Amerikabilder for å forstå oss selv. Et strålende eksempel på dette er at når Jens Bjørneboe på 60-tallet skrev om «Vi som elsket Amerika», så kopierte han mange av sine USA-kritiske innsikter fra den amerikanske forfatteren David Horowitz. HL: Her er vi i mine øyne ved et paradoks. Så vidt jeg kan se så formes våre bilder av USA (og store deler av resten av verden også) av eliter på den amerikanske østkysten, og det gjelder både de positive og de negative bildene. DH: Sant nok negative bilder av USA hentes jo gjerne fra personer som Noam Chomsky, Naomi Klein eller Michael Moore. JAS: Noe av grunnen til denne dualiteten er nok det amerikanske mangfoldet som sådan, og at amerikanerne selv er så opptatt av USA som et ideelt prosjekt, et eksempel til etterfølgelse. I Norge leder dette for noen til omfavnelse, for andre til motstand og skuffelse over et USA som ikke lever opp til idealene. Men dette er altså en motsetning som vi også finner internt i USA. DH: Jeg vil gjerne tilføye at hvis vi ikke klarer å forstå USA, så klarer vi neppe heller å forstå resten av verden. Og det er verdt å merke seg at man i andre deler av verden har et mer nyansert og avslappet forhold til USA enn i Norge og Europa. Her tenderer vi til å blande politikk og kultur, og ville boikotte Hollywood-filmer fordi vi ikke liker amerikansk politikk. I andre land er man mye flinkere til å skille mellom en politikk man ikke liker og en kultur man kan se positive trekk ved. I 2004 var Norge faktisk verdens 1 Red. anm.: Se om dette også Bailey og Knutsens artikkel i dette nummeret av IP.

Fokus: Valg og valgkamp i USA 483 mest Bush-fiendtlige land bare 7 % av befolkningen foretrakk ham som president. Dette var lavere enn for land som Pakistan og Saudi-Arabia. HL: Men til tross for denne skepsisen til Bush, så er det mange i Norge som er positive til mange trekk ved USA. Ligger det en grunnleggende dualitet i norske Amerikabilder? DH: Generelt har Norge noe av et schizofrent forhold til USA, for denne skepsisen balanseres av en sterk tradisjonell kulturell og sikkerhetspolitisk tilknytning, hvor Norge ofte omtales som den 51ste staten i USA. Dette båndet er mye sterkere i Norge enn for eksempel i et land som Sverige, og kan nok være med på å forklare den sterkere polariseringen av norsk USA-opplevelse. På en annen måte enn andre land har Norge et behov for et «farsopprør». HL: Og det er jo gjerne slik at man har størst behov for å markere forskjell fra dem man er mest like. JAS: I mine øyne gir dette schizofrene forholdet seg to utslag. For det første har vi en generell anti-amerikanisme. Jeg mener allikevel at mye av denne anti-amerikanismen overføres til anti-republikanisme, særlig på venstresiden og i det politiske sentrum. Delvis ved hjelp av media gjøres republikanerne til representanter for alt som er trist og vanskelig med USA. Når demokratene er ved makten og gjør ting som nordmenn ikke liker heter det dermed at de gjør så godt de kan, men det er også mange som blir litt skuffet. Republikanerne er det derimot få som har noen særlige forventninger til, så det gis det muligheter for positive overraskelser. DH: Selv om anti-holdningene i dag kanskje er mer utbredt på venstresiden, så er jo norsk og amerikansk USA-skepsis historisk sett kulturkonservativ, med skepsis til populærkultur, masseproduksjon, amerikansk demokrati og så videre. I Norge kommer dette blant annet til uttrykk hos Hamsun og Hambro. Endringen kommer på 60-tallet. Bjørneboe er et godt eksempel, i 1952 skriver han om «frykten for Amerika», fra et kulturkonservativt utgangspunkt. Så ble han siden kulturradikal, men leste Horowitz og ble politisk skeptisk til USA. 68-opprøret førte på den annen side til en positiv kulturforståelse av USA på venstresiden i Norge, med fokus på populærkultur (som Donaldisme) og undergrunnskultur. Tenk Fløgstad. JAS: Og per i dag er den kulturkonservative motstanden borte, det finnes knapt kulturkonservative igjen i Norge

484 Dag Herbjørnsrud & Jan Arild Snoen DH: Her er jeg ikke enig, snarere har den kulturkonservative motstanden mot USA blitt tverrpolitisk felleskapital. Fortsatt er oppfatningen av amerikanere som dumme, overflatiske og grunne utbredt, og gjengs oppfatning er at de ikke forstår seg på demokrati på samme måte som vi gjør i Europa. JAS: Jeg tenkte mest på det snevre kulturbegrepet, hvor jeg opplever at de aller fleste er positive til den populærkulturen du beskrev. Når vi utvider det kulturkonservative som du antyder, er jeg i og for seg enig. Vi ser jo også at den norske opinionen er mye mer positive til USA enn det elitene er, men da mer kulturen enn politikken. I elitene er det, som du sier vanlig å se amerikanere som grunne og dumme. HL: Vi har så vidt vært inne på tendensen til å vurdere USA som et spesielt land, en egenoppfatning som i USA går under betegnelsen eksepsjonalisme. Hvor viktig er eksepsjonalismen for norske Amerikabilder? DH: Jeg er i utgangspunktet ikke enig i at det finnes en amerikansk eksepsjonalisme. USA har oppført seg omtrent som andre stormakter i global politikk, og også land som Storbritannia og Frankrike har opplevd seg selv som eksepsjonelle. HL: Men vi må vel skille mellom hvorvidt USA har oppført seg på en spesiell måte og hvorvidt denne oppførselen har blitt oppfattet som drevet av en eksepsjonalistisk logikk? Jeg opplever den amerikanske følelsen av misjon og kall som sterkere enn for de europeiske stormaktenes del, og der disse maktene definerte sine imperier på en eller måte i forlengelsen av det romerske, har jo USA for sin del definert seg som et brudd med tidligere imperier, og heller sett hen til den romerske republikken. DH: Det finnes mange i USA som er sterkt kritiske til amerikansk politikk, og hvor virksom kan eksepsjonalismen være da? HL: I den grad de er kritiske til ført politikk kan jo det nettopp være fordi de mener at den bryter med USAs eksepsjonelle karakter og deres plikt til å føre en kvalitativt annerledes politikk enn andre stormakter. DH: Jeg opplever den som mer av en akademisk konstruksjon enn noe som er virksomt på den politiske grasrota. Motsatsen til det positivt «eksepsjonelle» er jo ellers at det til stadighet fokuseres på alt det gale USA gjør, mens andre land slipper langt lettere unna.

Fokus: Valg og valgkamp i USA 485 JAS: Men er ikke dette nettopp fordi vi stiller andre krav til USA, og nettopp oppfatter landet som eksepsjonelt? Jeg er enig i at forskjellene mellom USA og andre land overdrives, men jeg mener allikevel at det er en forskjell der. 2 HL: Våre forventninger til USA er vel også annerledes fordi vi føler at vi alle kjenner landet fra før? USA er jo uten tvil verdens mest forhåndsmedierte samfunn, som både utenforstående og også amerikanerne selv kjenner gjennom film og TV. DH: Dette er også min opplevelse. Jeg gikk i sin tid på High School og College i Missouri, midt inne i USA, hvor våre bilder av for eksempel Washington DC heller ble formet av informasjonsfilmer som skildret crackbruk og kriminalitet enn av egen erfaring. Da jeg senere studerte i Oslo, opplevde jeg at det var langt flere av mine medstudenter der som hadde vært i New York og Washington DC enn av mine medstudenter i Missouri. Et mulig problem med forhåndsmedieringen er at nordmenn ikke forstår hvor variert USA er, vi er rett og slett ikke vant til diversitet. Dermed tror vi også at vi kan forstå USA ved å lese New York Times. JAS: Jeg er delvis enig, selv om jeg er usikker på betydningen av denne forhåndsmedieringen. Vi tror kanskje at vi kjenner USA gjennom populærkulturen, men det er sjelden noen reiser spørsmålet om hvor representative de dryppene vi mottar er. Kanskje er det slik at når vi importerer mange amerikanske kriminalserier, så skaper det et bilde av at det er fryktelig skummelt i USA? Og det er det jo de fleste steder ikke. DH: På den annen side tror jeg nok også at det er mange som blir skuffet når det USA de faktisk møter ikke passer med (de positive) forventningene som skapes gjennom film og serier. HL: Illustrerer ikke dette at forståelsen ikke er så god allikevel? Og USA-ekspertisen i Norge er jo svært begrenset? DH: Det er helt riktig, det virker som om vi tror at «alle» kan USA, og at det derfor ikke trengs noen forskning om landet. Innen historiefaget er det for eksempel langt flere som sysler med Latinamerikansk og Afrikansk historie, for ikke å snakke om lokalhistorie, enn som studerer USA. Det er åpenbart for få som har USA som spesialitet. 2 Red. anm.: Se mer om amerikansk eksepsjonalisme i Stephansons artikkel i dette nummeret av IP.

486 Dag Herbjørnsrud & Jan Arild Snoen JAS: Og selv blant de såkalte ekspertene sies de merkeligste ting, slik som når Ole Moen, en av landets mest profilerte USA-kjennere, får seg til å si at hvis Obama taper presidentvalget, så er det på grunn av rase. DH: Enig, en slik kommentar er en grov forenkling, for hvis rase hadde vært så avgjørende hadde Obama aldri vunnet primærvalgene. JAS: Generelt er det åpenbart at USA-forskningen må gis høyere prioritet. HL: USA er altså forhåndsmediert for oss alle, men allikevel spiller norske medier en viktig rolle for vår forståelse av landet. Hvordan står det så til med norsk mediedekning av USA? JAS: Kvaliteten er veldig varierende, og avhenger mer av journalisten enn av organet. Fortsatt er det flere som sitter med «68-bildet» av USA, som et land som først og fremst er preget av rasefordommer og urettferdighet, og hvor republikanerne bare er opptatt av gud og de rike. Dette fører til at forskjellene mellom USA og Norge overdrives i media, for det er langt færre som forteller om USA fra den andre siden. Typiske eksempler er at generelle problemer, som budsjettunderskudd, gjøres til «amerikanske» problemer, og at president Bush gjør alt galt. Katrina-narrativen er et helt konkret eksempel, 3 hvor norske media stort sett kategoriserte alt som gikk galt som eksempler på Bushs feil, og noen ganger også innen rammene av en rasefortelling hjelpen kom ikke fordi New Orleans stort sett var befolket av afrikansk-amerikanere. Bush fikk naturligvis mye kritikk også i USA, men der ble også mye kritikk rettet mot lokale styringsnivåer, blant annet den folkevalgte afrikansk-amerikanske ordføreren i New Orleans, Ray Nagin. DH: Mediedekningen er langt på vei en naturlig forlengelse av amerikabilder i politisk og akademisk diskurs. Kroneksempelet fra det siste året er det eksempelet vi diskuterte tidligere, om at Obama aldri kan vinne valget fordi han har feil hudfarge. Men hvem er det som er rasistiske her? Jeg vil hevde at det er de norske mediene. Det råder en ekstrem politisk korrekthet i USA, hvor det er nesten umulig å en gang spøke med hudfarge. Hudfarge er også mye mindre viktig enn det en gang var, særlig for de under 40. I Norge virker det derimot som 60-talls tenkningen og dens fordommer henger igjen. Det er da interessant å se at den tradisjonelle norske tenkningen ikke kan forklare 3 Red. anm.: Altså fortellingene om konsekvensene av orkanen Katrina, som rammet den amerikanske Gulf-kysten 29. august 2005.

Fokus: Valg og valgkamp i USA 487 at John Edwards ikke vant de demokratiske primærvalgene. En veltalende, ren og pen mann fra sørstatene, dette var jo før utroskapssaken hans kom opp, burde i henhold til den norske narrativen ha feid gulvet med en svart mann og en kvinne. Problemet er ikke fordommene i USA, men i Norge! JAS: USA er et progressivt land! DH: Ja! Look to America Jeg mener faktisk dette på fullt alvor, at Norge ville bli et bedre land av å bli likere USA på en del områder som har å gjøre med multikulturalitet og diversitet. Og her er vi tilbake ved hva nordmenn vil med sine Amerikabilder, nemlig at de fleste bruker en eller annen retning eller idé fra USA for å legitimere sine egne standpunkter i Norge. Slik USA-kritikere bruker Horowitz og Michael Moore, finner Frp-ere fram til en forfatter som Ayn Rand. JAS: For å fullføre argumentet om hudfarge, så finnes det åpenbart en restrasisme i USA, men for Obama er jo ikke hudfarge i denne sammenheng bare negativt. Det er jo mange hvite, særlig velutdannede, som vil stemme på han nettopp fordi han ved sin hudfarge kroppsliggjør temaet om endring «Change». Jeg vil dermed tro at hudfarge for Obama er en netto fordel. HL: Dere snakker mye om Obama, er det noe problem at norske medier fokuserer i så stor grad på demokratene? JAS: Dette fokuset er ikke så rart, fenomenet Obama har vekkes oppsikt og interesse nær sagt overalt, også i USA. Det er imidlertid en tendens til at norske medier vektlegger tabber som McCain gjør, men ikke tabber som Obama gjør, og heller rapporterer meningsmålinger der Obama går frem enn de der McCain går frem. Generelt vil jo mediene, som et flertall av Norges befolkning, helst at Obama skal vinne. Med viktig unntak for hudfarge, ser det imidlertid ikke enda ut til at denne skjevheten i dekningen ødelegger for mulighetene til å forstå det som foregår. HL: Slik dere ser det viderebringer norske medier narrativer fra norske akademikere som henger igjen i utdaterte forestillinger om USA. Men fungerer korrespondentene i USA som noe korrektiv? JAS: Hovedproblemet med korrespondentene er at de har et alt for dårlig kildetilfang. Washington Post og New York Times er i og for seg glimrende aviser, men korrespondentene kan ikke nøye seg med videreformidling av det som står der. For det første må de skaffe seg nettverk som kan gi egne

488 Dag Herbjørnsrud & Jan Arild Snoen historier, og for det andre må de også formidle hvordan høyresiden i USA tenker. Dette er rene unnlatelsessynder, et utslag av intellektuell latskap. DH: Dekningen er massiv, men helt unyansert. I noen grad skyldes dette den generelt manglende forståelsen for amerikansk historie og samfunnsliv i Norge. JAS: Føderalismen som politisk organisasjonsform, altså at makt og ansvar på mange områder er desentralisert og ikke alt bestemmes av presidenten og Washington, er et kroneksempel. DH: Og gitt at denne kontekstualiseringen mangler, blir det innenfor de stereotype modellene helt uforståelig at Obama kan vinne presidentvalget. Jeg ville gladelig byttet bort den store kvantiteten i USA-stoffet for bedre kvalitet. Men problemet er generelt nordmenn kan for lite om land som Storbritannia og Frankrike også, for ikke å snakke om vårt eget land. Dermed blir sammenligninger mellom land ofte grunne. Vi har rett og slett mye å lære! Med de sluttordene takker IP for samtalen, og håper at dette spesialnummeret kan bidra til den etterspurte læringsprosessen.