Nedre Gjøvik Gård. i glassverkstida 1804 1860. Av Lissie Norland. Gjøvik Gårds Kultursentrum



Like dokumenter
JUR111 1 Arve- og familierett

Minner fra Mariholtet

Hvem ble skysset. * Norsk Vegmuseum - Skysstell *

Norsk etnologisk gransking Oktober 1953 SEREMONIER OG FESTER I SAMBAND MED HUSBYGGING I BYENE

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask

En gårds og slektshistorie

HERSKAPELIG HERREGÅRDER, LANDSTED OG FIN KRYSTALL

Turinebråten var borte i Huset ble revet, satt opp ved Hugsted og døpt Villand.

Kulturminnebeskrivelse for Klæpa kvern

FORSLAG TIL OPPSTART AV FREDNINGSPROSESS FOR EIKELANDS VERK, GJERSTAD

Innhold. 1 Innledning. 2 Kort historie om Magasinplassen med hovedvekt på Magasinleiren

Askeladden som kappåt med trollet

Kapittel 11 Setninger

3-5 Opsal Opsal-gårdene. Gårdene. Opsal

Hadeland. Kilder for slektsgranskere

FORVALTNINGSPLAN FOR KULTURMILJØET GJØVIK GÅRD. SAMMENDRAG - PROBLEMSTILLINGER HFr

Et lite svev av hjernens lek

Velkommen til Lier Bygdetun - et møtested i grønne Lier

Testamentariske gaver. På vei mot fremtiden

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua.

Originaltittel: Brida 1990, Paulo Coelho 2008, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo. Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer

Litlestølen boligområde, detaljplan

Museum i relieff. Av Signy Norendal :57

Jeg hadde nettopp begynt på danseskole... Arne ble blind da han var bare 17 år

Talen er blitt redigert og kalt Bergprekenen, og mannen heter Jesus. Det som er prekenteksten i dag er avslutningen på den talen han holdt.

JUS112 ARVE- OG FAMILIERETT

Peder Djuviks historie knyttet til festing av Fredtun (Herøy) i 1916 og kjøp av Lyngtun (Lerstad) i 1934

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel:

JUR111 1 Arve- og familierett

Litt om Barken Eva og skipper Henrik Henriksen fra Langesund av Knut Bjerke

Finn ut om påstanden på skiltet stemmer ved å svare på spørsmålene under.

1. januar Anne Franks visdom

Risørs satsing på design og moderne arkitektur

1. mai Vår ende av båten

Nytt på nett Arkivverkets prosjekter fremover Tilleggskilder Ikke bare kirkebøker og folketellinger gir slektsinformasjon

Kirkestedet ble opprettet i Skjøtningberg prestegjeld mellom 1668 og Etter 1720 kalles

Skattejakten i Eidsvolls TEMA GRUNNLOVSJUBILEET

Hva kan bidra til å styrke vår emosjonelle utvikling, psykiske helse og positive identitet?

JUR111 1 Arve- og familierett

Preken juledag 2011 I Fjellhamar kirke Kapellan Elisabeth Lund

Mer om Grensegrenden. Grensegrenden nr. 1.

Dølabakken Sandefjord (sak: ) Registrering av kulturminneverdier i forbindelse med ny gang og sykkelvei.

Hvilke tiltak får flere til å levere til fristen?

HOGGET FØR OG NÅ. Astrid Thon skrev dette ifm månedens poster i 2010

Per Arne Dahl. Om å lete etter mening

MIN SKAL I BARNEHAGEN

Norsk etnologisk gransking Oslo, september 1990

Emigrantskipet Vesta av Langesund

Last ned 1814 i Oppland - Tore Pryser. Last ned. Last ned e-bok ny norsk 1814 i Oppland Gratis boken Pdf, ibook, Kindle, Txt, Doc, Mobi

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell.

Preken 8. mai Søndag før pinse. Kapellan Elisabeth Lund. Joh. 16, 12-15

Byåsen Historielag 1 MARKEN GÅRD. Diverse informasjon om gården, mølledriften mm. FOTO Byåsen Historielag kia 2012

De kastet fra seg garna, og så var de i gang, og Peter fulgte Jesus i tre år, fram til den siste påska i Jerusalem.

Rapport / Skolesekken v.2004 Maria Gradin

1. a. Gi en analyse av folkeeventyret Askeladden som kappåt med trollet.

Sagen framlegging på julemøtet (Tor Laache, Gjerdrum Historielag)

Et søskenpar på Jæren tok fotografen Elin Høyland med hjem til en annen tid. Foto Elin Høyland Tekst Kristine Hovda

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus i det 7. kapittel:

Ordenes makt. Første kapittel

Lisa besøker pappa i fengsel

Kulturminnebeskrivelse for Klæpa kvern

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone

Portrett av en ildsjel møt Tor Bjørvik

bok for Karmsund

Norsk etnologisk gransking Oslo, januar 1973

LoveGeistTM Europeisk datingundersøkelse Lenge leve romantikken! - 7 av ti single norske kvinner foretrekker romantiske menn

Enklest når det er nært

RJUKAN-NOTODDEN INDUSTRIARV

Spørsmål 1. Drøft og ta standpunkt til om virksomheten kan etableres som enkeltmannsforetak?

LIGNELSEN OM DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN

BOLIGBYGGINGEN PÅ SVELGFOS,

Tor Fretheim. Leons hemmelighet

KATRINS HISTORIE. Godkjent av: En pedagogisk kampanje av: Finansiert ved en støtte fra Reckitt Benckiser Pharmaceuticals.

Domssøndag/ Kristi kongedag 2016 Joh 9,39-41.

Advokatfirmaet Hjort v/ advokat Liv Aandal. Saken er behandlet av formannskapet som i sak nr. 244/12 vedtok følgende:

Preken 6. april påskedag I Fjellhamar Kirke. Kapellan Elisabeth Lund

Eventyr og fabler Æsops fabler

INTERVENSJONER FERDIG PROGRAMMERT 10. MAI FERDIG!

Periodeevaluering 2014

Norsk etnologisk gransking Bygdøy i september 1955 HESJER

Hedmark registrerer klokketårn Hvorfor? v/elisabeth Seip og Karoline Finstad Vold

Utvandring fra Norge 10. Fyll ut: Den største utvandringen fra Norge skjedde til (Australia, Canada, Amerika) i årene

Oppstarten og den første tiden

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å

søndag 14 Drøm i farger UKE Line Evensen ga en sveitservilla fra 1882 et helt nytt liv. IDEER, IMPULSER OG INSPIRASJON, 9. APRIL 2006 Foto: Nina Ruud

Glenn Ringtved Dreamteam 8

Kataloginnledning PA-0580 Christiania Glasmagasin

Vevlen gård på Idd. Et bidrag til gårdens bygningshistorie Elin Langfeldt Pettersen Mastergradsoppgave i kunsthistore, UIO 2010

OPPLEGG FOR CELLEGRUPPER. følg Ham! Våren gunnar warebergsgt. 15, 4021 stavanger, tlf.: ,

Maria var ikke akkurat noen gammal jomfru. Hun var en veldig ung jomfru. Kanskje bare år.

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 1. Kapittel:

1. Aleneboendes demografi

Kv ern eribyg da v år

Carsten Ankers lysthus

Revidert veiledningstekst til dilemmaet «Uoffisiell informasjon»

Forskrift om fredning av statens kulturhistoriske eiendommer, kapittel 14. Fredete eiendommer i landsverneplan for Klima- og miljødepartementet

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel:

En eventyrlig. historie. - om et folkemuseum i Trondheim og et ektepar fra Sveits. Monica og Pierre Chappuis

Verboppgave til kapittel 1

Transkript:

Nedre Gjøvik Gård i glassverkstida 1804 1860 Av Lissie Norland Gjøvik Gårds Kultursentrum Hovedfagsoppgave i etnologi Universitetet i Oslo Institutt for kulturstudier Høst 1998

Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn 5 1.1 Avgrensing i tid og rom 6 1.2 Problemstillinger og disposisjon 7 1.3 Kilder og metode 8 2. Innledning 12 2.1 Den norske glassindustrien 12 2.2 Caspar Kauffeldt og hans slekt 15 2.2.1 Opplæring og utdannelse 15 2.2.2 Forpakteren 17 2.3 Verkssamfunnet 17 3. Gjøvigs Glasværk 19 3.1 Lokalisering av glassverket 19 3.2 Forpaktningsarealet 22 3.3 Kvernvolden med Hunns bygdesag 23 3.4 Arbeidsstokken 27 3.5 Verkshusene 29 3.6 Kauffeldt-gården og andre bygninger på Verket 35 4. Det sammensatte næringsgrunnlaget 39 4.1 Gjøvigs Glasværk 39 4.2 Annen næringsvirksomhet 47 4.3 Eiendomsbesitteren 48 5. Nedre Gjøvik gård 51 5.1 Innhus 55 5.1.1 Hovedbygningen 55 5.1.1.1 Konstruksjon 56 5.1.1.2 Empire på Nedre Gjøvik 60 5.1.1.3 Detaljutforming 65 5.1.1.4 Grunnplan 70 5.1.2 Drengestue- og bryggerhusbygning 73 5.1.3 Iskjeller 78 5.2 Uthus 80 5.2.1 Låve 81 5.2.2 Stall- og låvebygning 82

5.2.3 Fjøs 83 5.2.4 Sau- og svinehus 83 5.2.5 Vognskur 84 5.3 Tunet 85 5.4 Hus til annen virksomhet 89 5.4.1 Øvre kvernhus Berghus mølle 89 5.4.2 Nedre kvernhus 91 5.4.3 Møllerstue 92 5.4.4 Vannsag 93 5.4.5 Badstue 94 5.5 Innredning og bruk av hovedbygningen 95 5.5.1 Interiørutforming 95 5.5.2 Bruken av boligen 106 5.6 Parkanlegget 117 6. Trekk fra det sosiale miljøet på Nedre Gjøvik 124 7. Konklusjon 130 Kilder 132 Litteratur 133 Noter 136 Appendiks 139

Betydningen av forskning for å kunne ta vare på viktige bygninger og bygningsmiljøer i vårt land er akseptert som helt nødvendig. Når det gjelder undersøkelser knyttet til industrimiljøene, er det helt avgjørende å ta hensyn til at forskningsområdet er tverrfaglig. Det medfører at industrimiljøene må settes inn i en bredere sammenheng av sosial, økonomisk og teknikkhistorisk karakter. I tillegg til dette må man rette oppmerksomheten mot de særlige forhold som ble bestemmende for utformingen av industrimiljøene: Lokaliseringsfaktorer, type kraftkilde, hensynet til maskiner og produksjonsprosess, rekruttering av arbeidskraft og boligbygging. Videre er industrimiljøene interessante når det gjelder bygningsteknikk, forbilder hentet utenfor Norge og lokal byggetradisjon. Fabrikkanlegg og bolighus kan også i mange tilfeller studeres ut fra symbolverdi og estetikk og gi tydelige opplysninger om Bevaring av tekniske og industrielle kulturminner i Norge 1988:65.

sosialhistorie og mennerskers levekår.

5 1 Bakgrunn Nedre Gjøvig, som er smukt bebygget, har tillige en smuk Beliggenhed ved Mjøsen, med betydeligt Qværnebruk og Saug (Kraft 1848:177). Slik karakteriserte Jens Kraft gården i 1848, og fortsatt er Gjøvik gård «smukt bebygget». Den store hvitkalkete hovedbygningen dominerer det åpne firkanttunet. Men det er lenge siden kverner og sager var i aktivitet, og mange av de gamle driftsbygningene er borte. I dag er det kun fire hus på gården, som for hundre år siden hadde tolv. Nedre Gjøvik var ikke noe stort gårdsbruk, men fikk en betydelig posisjon tidlig på 1800-tallet, da glassfabrikant Caspar Kauffeldt ble eier. Gården i Vardal ble sentrum for glassverksadministratorens omfattende virksomhet, samtidig som den også ble et kraftsenter hvor nye impulser og ideer spredte seg i lokalmiljøet. Det har ikke tidligere vært forsket på det fysiske eller sosiale miljøet på Nedre Gjøvik gård eller det næringsgrunnlaget Kauffeldt baserte seg på i glassverkstida. Gården har en sentral beliggenhet i Gjøvik by. Siste eier, Alf Mjøen, testamenterte hele Nedre Gjøvik gård med park og bygninger til Gjøvik kommune i 1952. Mjøen var ugift og barnløs og ønsket at gården skulle komme kommunens befolkning til gode. Det offisielle navnet på eiendommen skulle være «Gjøvik kommunes kultursentrum, grunnlagt av generalkrigskommisær Alf Mjøen». Etter Alf Mjøens død i 1956 har kommunen forvaltet stedet gjennom et eget styre som må forholde seg til testamentet og en egen avtale Mjøen inngikk med kommunen om hvordan han ønsket at kultursenteret skulle brukes (se appendiks 1). De fleste av intensjonene i gavebrevet er innfridd. Hovedbygningen med sitt autentiske innbo og løsøre blir brukt som representasjonssted for kommunen. Inntil 1994 var dørene kun i kortere perioder åpne for publikum, men siden har det vært daglige omvisninger om sommeren i familien Mjøens hjem. De andre bygningene har fått helt nye funksjoner. I Drengestua er annen etasje gjort om til galleri hvor det presenteres skiftende utstillinger. Dessuten huser den lokaler til en kunstskole for barn og en liten, intim kafe. Det tidligere hønseriet har blitt til byens kulturelle storstue under navnet Gjøvik-hallen, mens den sammenbygde stallen og låven står

6 uendret. Nedre Gjøvik gård ble i 1961 arenaen for Gjøviks 100-års jubileum. Begivenheten førte med seg store endringer i den gamle gårdens fysiske miljø. Det hadde da gått en vannførende kanal gjennom hele eiendommen som i sin tid førte driftsvann til sag og mølle i den nåværende parken. Etter at sagbruket ble flyttet nærmere Mjøsa og industrivirksomheten opphørte i 1920-åra, ble kanalen et dekorativt og miljøskapende element på gården. Men til byjubileet ble kanalen gjenfylt. Gjøvik gårds styre bestemte samtidig at den hesteskoformede muren på tunet som skilte innertun fra gårdsplassen skulle rives og tunet plenlegges. Hovedbygningen ble arena for en byhistorisk utstilling, og alt innbo og løsøre fra soverommene i annen etasje ble fjernet til fordel for utstillingen. De siste rester etter fotomontasjer og plansjer ble tatt ned i 1985 på initiativ fra Eiktunet museum. Soverommene blir nå tilbakeført. Etter jubileumsmarkeringen falt Gjøvik gård inn i en dyp «tornerosesøvn». Dens liv og historie ble i liten grad ivaretatt eller formidlet. Folk som har tilflyttet byen og yngre generasjoner, har få kunnskaper om stedet. Lite har vært skrevet om gården og dens brukere. Når det gjelder Gjøvigs glasværks historie, foreligger det god dokumentasjon. Kultursenteret med den store parken førte en temmelig anonym tilværelse og bygningene forfalt. Miljøer blir uinteressante når historikken mangler og formidling uteblir. Det er ikke mange år siden formannen i styret på spørsmål om å åpne hovedbygningen for publikum uttalte at der var det da ikke noe å vise fram. Nettopp for å prøve å bøte på dette hukommelsestapet, har jeg viet mine studier til det fysiske miljøet og det sammensatte næringsgrunnlaget Caspar Kauffeldt bygde opp på Gjøvik. Undersøkelsen bidrar til å sette Gjøvigs glasværk og Nedre Gjøvik gård bedre inn i den norske industrihistorien. I tillegg vil den ha sin egenverdi. Den vil dekke et dokumentasjonsbehov om gården som har blitt byens kultursentrum og nå er under fredning. Jeg har siden 1976 interessert meg for lokalhistorie og vært aktivt med i Gjøvik historielag. Fra 1982 ble jeg ansatt ved Eiktunet kulturhistorisk museum med ansvar for det lokalhistoriske arkivet. Det geografiske området for arbeidet faller innenfor grensene til storkommunen Gjøvik som i 1964 ble slått sammen med de tidligere kommunene Biri, Snertingdal og Vardal. 1.1 Avgrensing i tid og rom Gjøvigs Glasværk var i drift fra 1807 til 1843, men jeg har valgt å kalle perioden 1804 til 1860 for glassverkstida. Den startet idet glassfabrikant

7 Caspar Kauffeldt sikret seg områdene ved Hunnselvas utløp. Der etablerte han landets første privateide glassverk. Perioden avsluttes med sønnen Wexel Hansen Kauffeldts død i 1860. Da var det ingen Kauffeldt i g j e n verken på glassverksområdet eller i residensen på Nedre Gjøvik gård. Alle glassverksbygningene og gården Nedre Gjøvik gikk på auksjon i løpet av årene 1860 og 1861. Hovedoppgaven konsentreres om glassverkstida og tar følgelig ikke for seg utviklingen på Nedre Gjøvik etter 1860. Materialtilgangen er avgjørende for undersøkelsen. Mitt materiale er fyldigst i første halvdel av forrige århundre, men det betyr ikke at det utelukkende er skriftlige opplysninger som blir benyttet som kilde. Det finnes fortsatt levninger etter glassverkstida som vil bli sett i sammenheng med det skriftlige historiske materialet. De ulike kildekategoriene får økt verdi ved at de kan relateres til hverandre (Bringéus 1976:58-60). Geografisk begrenser studien seg til områdene ved Hunnselvas utløp. Jeg tar først for meg det fysiske miljøet og drifta ved Gjøvigs Glasværk. Glassverket med glasshytte og arbeiderboliger lå på nordsida av Hunnselva på gården Hunns grunn, matrikkel nummer 67 i Vardal. Selve glassproduksjonen faller utenfor rammene for min redegjørelse. Men glassverkseier Kauffeldt kjøpte også Nedre Gjøvik, matrikkel nummer 61 i Vardal, på sørsida av Hunnselva. Der skapte han en herskapelig gård hvor han bodde med sin familie. Det er studiet av gårdens fysiske miljø med den representative hovedbygningen som utgjør den mest omfattende del av undersøkelsen. 1.2 Problemstillinger og disposisjon Avhandlingen har en gjennomgående deskriptiv karakter, men underveis vil flere deltemaer bli gjort til gjenstand for drøfting, blant annet spørsmål om lokalisering, om impulser og påvirkning i storgårdsarkitekturen. Verdien av det arbeidet som er gjort, ligger først og fremst i den historiske rekonstruksjonen og det lokalhistoriske aspektet. Mine studier om glassverkstida har blitt foretatt på bred basis. Selv om undersøkelsen belyser lokale forhold, blir Gjøvigs Glasværk og det fysiske miljøet Kauffeldt bygde opp på Nedre Gjøvik, sett i en større sammenheng. Norsk glassverkshistorie og samfunnsforhold på slutten av 1700-tallet og fram til 1843 danner bakgrunn for det spesifikke verksmiljøet som utviklet seg lokalt. Jeg innleder undersøkelsen med en drøfting av hvorfor Kauffeldt valgte området ved Hunnselvas utløp til sitt glassverk. Et mål for meg er følgelig å forstå glassverkseierens hensikt og motiv for å legge et glassverk til Vardal. Dessuten vil jeg finne ut hva han bygde opp på begge

8 sider av Hunnselva. Det innebærer spørsmålet om hvordan det fysiske miljøet på glassverket og på Nedre Gjøvik gård ble bygget opp. Caspar Kauffeldt må ha kjempet en utrettelig kamp for å kunne gjennomføre ideen om glassverket. Det er derfor rimelig å presentere en personhistorie for bedre å forstå hvorledes han kunne greie å løse de mange utfordringene han sto over for. Men Kauffeldt må samtidig sees som en figur som på mange måter representerer en typisk verksleder tidlig på 1800-tallet. Selv om glassverksdriften var Kauffeldts primære oppgave, engasjerte han seg på flere andre områder som fikk betydning både for glassverket og Gjøvik gård. Jeg vil derfor finne ut hvilke ressurser han utnyttet og hva det sammensatte næringsgrunnlaget baserte seg på. Glassverket og det han skapte der, må sees som en forutsetning for det miljøet han bygde opp på Nedre Gjøvik. Jeg vil stille spørsmål om hvordan han kunne være i stand til å bygge så stort og flott, og om hvor han hentet inspirasjon og kunnskap til å gjennomføre sine planer fra. Undersøkelsen skal også vise om bygningsmassen viste konformitet eller variasjon i forhold til lokal byggeskikk. Gården er utgangspunktet for min hovedoppgave, men glassverksdrifta må ses som kontekst til Kauffeldts disposisjoner og det livet han førte på Nedre Gjøvik. Det fysiske miljøet på glassverket innleder undersøkelsen, mens andre del av undersøkelsen tar for seg Nedre Gjøvik gårds bygningsmessige miljø og næringsgrunnlag. Jens Kraft betraktet i 1822 eiendommen som en storgård, «hvor Kauffeldt levde som en herremann» (Schwach 1992:151). Hovedbygningen bli først studert i et stilhistorisk perspektiv, og jeg vil deretter gjøre rede for organiseringen av boligen for å se i hvilken grad den var differensiert i forhold til familie og tjenere. Jeg ser hagen som en utvidelse av husets rom, og den blir derfor en naturlig del a v undersøkelsen. Til slutt vil jeg studere familiens bruk av symboler og se på hvilken måte den signaliserte sin sosiale posisjon. Gårdens miljø i glassverkstida settes dermed inn i et sosialt perspektiv. Undersøkelsen er med andre ord en lokalhistorisk studie med et kulturelt breddeperspektiv som viser sammenheng mellom bygningshistorie, Kauffeldts sammensatte næringsgrunnlag og sosiale sider i glassverkstida. Siden disse emnene ikke tidligere har vært behandlet, vil undersøkelsen forhåpentligvis gi ny innsikt og forståelse, og dermed ha verdi som grunnlag for formidling lokalt. 1.3 Kilder og metode Selv om det meste av alt Caspar Kauffeldt bygde opp ved utløpet av

9 Tunet på Gjøvik gård. Slik så det ut inntil 1960 da muren og portalen ble revet (foto: Gjøvik historiske samlinger). Hunnselva er borte, står det fortsatt noen få bygninger igjen som vitner om glassverkstida. Dessuten finnes det mange gode eksempler på forskjellige glassvarer, som i dag er verdtifulle samleobjekter. Men den viktigste kilden blir arkivaliene. Mye av Kauffeldts omfattende virksomhet lar seg spore i arkivene, men dessverre er det lite av private opptegnelser eller brev fra perioden. Jeg har brukt mange forskjellige kildetyper for å samle trådene om gårdens liv og for å finne informasjon om glassverkseierens sammensatte næringsgrunnlag og om sosiale forhold. En grunnleggende kildesamling finnes i offentlige arkiver. For dette distriktet oppbevares pantebøker, auksjonsprotokoller, branntakster og rapporter fra åstedsbefaringer på Statsarkivet i Hamar. Disse kildene forteller om en gårds bygninger og funksjoner, om innredning og økonomiske forhold, mens kirkebøker, folketellinger og skifteprotokoller belyser mer personlige relasjoner. I tidligere utgitt litteratur om norske glassverk har det vært forholdsvis lite å lese om verket og dets administrator på Gjøvik. En viktig kilde er imidlertid det tre bind store verk om De gamle priviligerte norske glassverker og Christiania Glassmagasin som kom i 1939, skrevet av tidligere statsarkivar i Hamar, Gunnar E. Christiansen. Han hadde den gang ikke tilgang til Gjøvigs Glasværks eget arkiv. Det går fram av et brev til byingeniøren i Gjøvik, datert 5.5.1927, der han besvarer spørsmålet om hvor arkivaliene fra glassverket på Gjøvik kunne befinne seg: Desværre er praktisk talt intet bevart av verkets gamle protokoller

og regnskapssaker...i midten av forrige århundre blev et par gamle kister der indeholdt protokoller og regnskapssaker fra Gjøvig glasverk formentlig solgt til Nes, hvor kistene skal ha havnet på en av Kisegårdene. De to kister blev foreløpig hensat på et uthusloft, ved en ildebrand kort tid efter mellom 1850 1860 gikk begge kistene med indhold tapt. Kistene har antagelig indeholdt hvad der v a r tilbake av det gamle Gjøvik glasverks arkiv (SH Christiansen 77: boks 7c). Heldigvis forsvant ikke alt. Et stort og innholdsrikt arkiv var blitt liggende igjen i hovedbygningen på Nedre Gjøvik gård. Det er nå blitt gjennomgått og registrert ved Opplandsarkivet, avdeling Eiktunet. Arkivet innholder regnskap og korrespondanse vedrørende driften på glassverket og administrasjon av De norske Glasværker. Men noe komplett arkiv er det ikke. Det er få dokumenter fra første og andre driftsperiode (1807-09 og 1809-1819), men det er svært fyldig fra den siste tiden (1823-1843). Svært gledelig var det imidlertid å finne en detaljert regnskapsbok: «Journal over bekostninger ved Wærkets anlæg på Hund i Wardahl, begyndt Oct. 4de.1804» som viser alle utgifter Kauffeldt hadde i etableringsfasen. «Journalen» gir verdifulle detaljopplysninger om virksomheten på begge sider av Hunnselva fram til desember 1811 (ET 122.3). Christiansens glassverksbøker har vært en viktig kilde for andre forskere, og noen av unøyaktighetene fra primærmaterialet går igjen i annen litteratur om emnet. Jeg har derfor studert endel kilder ekstra kritisk for å rette opp feil som bunner i manglende lokalkunnskap. Mine undersøkelser av dette og annet tidligere ubenyttet kildemateriale bidrar derfor til å supplere og utdype nye sider ved norske glassverkshistorie. Foruten Christiansen har Ada Buch Polak skrevet om Gammelt norsk glass. Der gir hun fyldige opplysninger om produktene fra Gjøvigs Glasværk. I nyere tid har Gjøvik-perioden blitt satt inn i en større sammenheng av Rolv Petter Amdam, Tore Jørgen Hanisch og Ingvild Pharo i boka Vel Blåst! som behandler Christiania Glasmagasin og norsk glassindustri fra 1739 til 1989. Den siste boka på markedet er Jan Håvar Korshavns Norske empireglass. Gjøvigs Glasværk 1807-1843 som ble utgitt i 1994. Han presenterer et omfattende fotomateriale som viser den rikholdige produksjonen ved verket på Gjøvik. Andre viktige kildetyper som kunne ha kastet mer lys over det fysiske miljøet Kauffeldt bygde opp på begge sider av Hunnselva, har dessverre ikke blitt funnet, verken i glassverksarkivet på Gjøvik eller i statsarkivet. Christiansen uttalte i brev til byingeniør Svendsen på Gjøvik den 5. mai 1927 at «Karter og tegninger fra det gamle Gjøvik verk fins ikke i noget offentlig arkiv og jeg har aldrig støtt på sådant andensteds» (SH Christiansen 77: boks 7 S). Selv om det ikke er funnet kart fra glassverkets driftsperiode, ble 10

det heldigvis tegnet et reguleringskart for den planlagte kjøpstaden Gjøvik i 1857. Da var fortsatt det fysiske miljøet fra glassverksperioden intakt, og alle bygningene på verket og Nedre Gjøvik gård ble tegnet inn. Kartet er derfor en viktig kilde til lokalisering av bygningsmassen. For andre del av oppgaven som omhandler Kauffeldts residens og hans aktiviteter på Nedre Gjøvik gård, er det lite dokumentasjon ut over kildene i offentlige arkiv. Men det står fortsatt bygninger på gården som i seg selv er viktige kilder. Hovedbygningen, Drengestua og vognskjulet er fra Kauffeldts tid. De viser byggeskikk, planløsninger og stilhistorie, og ut fra dem kan vi også trekke konklusjoner om funksjon. Selv om bruken av det enkelte hus har endret seg, er de materielle levninger av skiftende tiders virksomhet som gir viktig informasjon. Etter forandringer, slitasje og reparasjoner er et hus fortsatt dokument til kunnskap om individuelle hendelser, men også til prosesser av mer allmenn karakter, slår Ragnar Pedersen fast (1985: 32). En sammenstilling av kildedata og bygningsdata kan gi mer og bedre underbygd kunnskap (Brekke 1991: 31). De ulike data skal referere seg til hverandre og blir kilder som jeg vil prøve å få mest mulig ut av for å kunne formidle hva Gjøvigs Glasværk og Nedre Gjøvik gård sto for i glassverkstida. Pedersen hevder at ved historisk rekonstruksjon er ofte den brede beskrivelsen det eneste gjennomførbare, da denne fremstillingsteknikk gjør det mulig å forene mange typer data (1993:5). Jeg vil hele tiden stille spørsmål til det materialet jeg har til disposisjon og gjøre tolkninger. Noe fasitsvar får man aldri på et historisk materiale, men intensjonen er å få mest mulig mening ut av kildene for å få fram ny kunnskap. Mine tolkninger av det materialet jeg legger fram, vil jeg sette opp mot det andre har kommet fram til om de samme emnene. Det har gått med mye tid til å søke i relevant faglitteratur for å kunne gjøre komparative undersøkelser. I alt har det vært et omfattende og sprikende materiale jeg har prøvd å samle til en helhet. De ulike kildetypene har også ført til at forskjellig metodikk har blitt brukt. Noe av forskningsarbeidet med den historiske rekonstruksjonen følger som noter og appendiks. 11

12 2 Innledning 2.1 Den norske glassindustrien Vestsiden av Mjøsen, eller præstegjeldene Østre og Vestre Toten, Vardal og Birid, denne krands af bygder, i hvis midte og for hvis skyld kjøbstaden Gjøvik ble anlagt, kunne vi rimeligvis betragte som det mest industrielle bygdelag i landet (Sundt 1867:128). Denne oppsiktsvekkende påstand som Sundt presenterte i boka Om husfliden i Norge, skriver seg fra hans observasjoner i 1867-68. Gjøvigs Glasværk var da nedlagt, og Gjøvik var blitt by i 1861, men kanskje noe av foretaksomheten skyltes ringvirkninger fra Caspar Kauffeldt og det han skapte ved utløpet av Hunnselva. Hva kunne så bakgrunnen være for at et glassverk ble lokalisert i det landlige, tilsynelatende ubetydelige området ved Hunnselva, og at stedet etter hvert fikk en så sterk posisjon, ikke bare lokalt, men også innen norsk glassindustri? Det var selvfølgelig flere forhold som spilte inn. Jeg vil først belyse noen avgjørende faktorer som dannet grunnlaget for den utviklingen som fant sted ved Hunnselvas utløp etter 1804. Den viktigste forutsetningen var den sosialøkonomiske politikken som rådde i landet på 1600-1700 tallet. Merkantilismen la vekt på at landet skulle være økonomisk uavhengig og selvhjulpent. Det var viktig å frigjøre seg fra unødvendig import av forbruksvarer, og landet skulle selv produsere det som trengtes. Målet var å få et eksportoverskudd av varer og tjenester, og overskuddet skulle i størst mulig grad tilbakeføres i gull og sølv. For å dempe importen ble det gjennomført en rekke tiltak med sikte på å beskytte den innenlandske produksjonen. Privilegier, toll, importforbud og lave arbeidslønninger var viktige virkemidler. Jakten på billige råvarer og utenlandske markeder preget perioden (Amdam m.fl. 1989:11-12).Det er på bakgrunn av disse ideer «Det norske Kompani» ble dannet i København i 1739. Selskapet var privateid, og det meste av kapitalen var dansk. Det ble et monopolselskap, og kompaniets program gikk ut på å utnytte alle slags råmaterialer og produsere flest mulig vareslag. Formålet var å utnytte Norges ubrukte naturrikdommer. Det ble riktignok få av Kompaniets planlagte fabrikkanlegg som ble realisert, men glassproduksjonen kom i gang. Den første glasshytten ble tent på Nøstetangen ved Hokksund i 1741. God tilgang på vannkraft og gunstige fraktmuligheter var viktige forhold å ta hensyn til for plassering av glassverk (Polak 1974:32).

13 Kart over norske glassverker (Polak 1974:80). Men det var skogen som etter hvert ble den viktigste lokaliseringsfaktoren for de norske glassverkene. Tilstrekkelige vedleveranser hadde hele tiden vært flaskehalsen for den tidlige glassindustrien i blant annet England og Danmark. Det var først og fremst de store ubenyttede skogstrekningene inne i landet som medvirket til at flere glassverk ble lagt til Østlandet og i mjøsdistriktet. Vedprisene var også lavere der enn lengre sør i mer sentrale strøk. Ved Hurdal glassverk ble det inngått avtale med bøndene i 1768 om kjøp av ved til 60 skilling 1 pr. lakter 2. Til sammenligning måtte Nøstetangen betale 1 riksdaler og 24 skilling for

samme kvantum, altså dobbelt så mye (Amdam m.fl.:15). Glassindustrien ble en beskyttet næring under merkantilismen. Kompaniet fikk privilegium, eller enerett for produksjon, både i Norge og Danmark, og fra 1760 ble glassverkene også skjermet mot utenlandsk konkurranse gjennom importforbud. Produksjonen økte jevnt. Men i begynnelsen av 1770-åra kom flere kriser med nødsår og kornmangel så kjøpekrafta ble svekket. Salget gikk ned og glassverksdrifta ble ulønnsom. Kompaniet laget i 1769 glass for 61 000 rd. Tre år senere var produksjonen redusert til 47 500 rd, for så ytterligere å gå ned til vel 35 000 rd i 1776 før den igjen begynte å stige. Samme år ble Staten eneeier for å sikre videre drift. Den Norske Fabrikkdireksjon med Carsten Anker overtok da administrasjonen av glassverkene som derved fikk en b e t y d n i n g s f u l l leder. Under høykonjunkturen som fulgte, ble behovet for glass så stort at produksjonen fram til 1781 ikke klarte å dekke etterspørselen. Fra København kom klager over mangel på vindusglass. Danmark var hovedmarkedet for norsk glass, og i perioden 1776-1791 gikk 75% av glassproduksjonen til Danmark. Glassverkene fikk igjen ny administrasjon. Handels- og kanalkompaniet tok over fra 1782 og selskapet skulle selv besørge frakt og drive handel. Men kompaniet, som var 95% privatfinansiert, ble ikke lønnsomt, og Biri, Jevne, Hadeland, Hurdal og Schimmelmann glassverk i Hurum ble skilt ut. De ble fra 1787 og fram til 1794 drevet i statlig regi. I denne såkalte forpaktningstiden ble Hans Wexels hovedforpakter for statens glassverk i 15 år mot at han betalte en årlig avgift på 8000 rd (Amdam m. fl.: 27,30,34). Ved hvert verk tilsatte han underforpaktere som ledet den daglige driften. Wexels forpaktningstid falt sammen med gode tider for norsk og dansk økonomi noe som førte til ny fremgang for glassverkene. Perioden mellom 1799 og 1808 ble en blomstringstid for norsk næringsliv og spesielt for trelasthandelen. Historikeren Tore Pryser hevder at den «kan kallast kronår for merkantilismen i Noreg» (Pryser 1985:94). Men den proteksjonistiske handelspolitikken hadde utspilt sin rolle, og en ny liberalistisk politikk, under innflytelse av Adam Smiths ideer, slo igjennom. Hovedintensjonen var å få bort alle privilegier og andre kunstige restriksjoner i produksjon og handel. Wexels var imot de nye holdningene. Han forsøkte å hindre at importforbudet og privilegiet for glassverkene ble opphevet, men utviklingen gikk sin gang. Wexels måtte innstille seg på å drive videre under nye konkurransevilkår. Driften ble rasjonalisert, beskyttelsespolitikken svekket og den statlige styringen av glassindustrien redusert, selv om staten forble eier fram til 1824. Importforbud på engelsk vindusglass ble opphevet i Danmark og Norge i 1797, og fra 1. januar 1804 mistet glassindustrien sine privilegier. Da kunne i realiteten hvem som helst anlegge en glasshytte (Amdam m. fl.:37-39). 14

15 Den nye politikken åpnet for privat initiativ. Caspar Kauffeldt grep sjansen som bød seg, og med sin glassverksbakgrunn klarte han å utnytte de mulighetene som var til stede. 2.2 Caspar Kauffeldt og hans slekt Til de nyopprettede norske glassverkene på 1700-tallet kom det tyske og engelske fagarbeidere med lang erfaring i glassproduksjon. Bernt Christopher Kauffeldt (ca 1740-1791) var en av de mange tyskere som kom for å bygge opp den norske næringen. Han var å finne på Biri glasshytte fra 1764 hvor han ble en av pionerene. Drifta på Biri kom i gang fra 1766, og Bernt Kauffeldt ble hyttemester tre år senere og forvalter fra 1787. Hans kone Dorothea Elisabeth (Liis) Gundelach (1742-1822) kom også fra en tradisjonsrik glasspusterslekt. Flere av hennes søsken var ansatt på verket, kan vi lese av folketellingen for Biri fra 1801. Ekteparet Kauffeldt fikk i alt ni barn, men bare fem nådde voksen alder (se appendiks 2). Sønnen Caspar var født i 1773. Han giftet seg med Ingeborg Lysgaard, en kvinne av solid bondeslekt og han fikk fire barn med henne (se appendiks 3). Anders Lysgaard, lensmann og bonde på storgården Svennes var Ingeborgs onkel, og glassverket på Biri lå på gårdens grunn. Lysgaard forpaktet i tillegg Bernt Ankers store skogeiendommer i Biri og Snertingdal. Kauffeldt gjorde et godt gifte og sikret seg derved innpass hos storbøndene i distriktet. 2.2.1 Opplæring og utdannelse Ved mange større norske fabrikk- og verksmiljøer ble det opprettet skole for arbeidernes barn. Glassverket i Biri fikk nytt skolehus og ansatte egen lærer fra 1782. Av instruksen går det fram at undervisningen skulle holdes på dansk og barna læres opp i kristendom, regning og skriving. Skoleplikten varte fra seks år og til konfirmasjonen. Skolelæreren skulle formane barna til sedelighet og god oppførsel i og utenfor skolen (Christiansen 1939 II: 312-313). Caspar Kauffeldt fulgte kanskje den obligatoriske undervisningen ved glassverksskolen, men mer sannsynlig er det at han som sønn av forvalteren fikk privatundervisning. Hans videre utdanning fant sted på tradisjonelt vis i glasshytta, hvor det meste av opplæringen var erfaringsbasert kunnskap (Pedersen 1992:65). Faren Bernt ga sønnen en solid opplæring både som glasspuster og forretningsmann. Den som skulle lede, måtte kunne sitt fag. Mens Bernt Kauffeldt konsentrerte seg om den daglige driften, overlot han mer og mer til sønnen Caspar å føre regnskaper, forhandle med bøndene om ved og aske, sørge for innkjøp osv. Bernt tok seg av produksjonen, mens Caspar fikk ansvaret for det forretningsmessige (Korshavn 1994:25). Caspar Kauffeldt anså seg selv som godt kvalifisert til å starte et glassverk. Det går fram av søknaden han sendte kongen den 24. mai 1806

16 med anmodning om å få opprette et privat glassverk på gården Hunns grunn. Han skriver der at han «er opdraget ved Glasfabricationen og ved Rejser til forskiellige udenlandske Værker har skaffet mig tilstrækkelig Kundskab om den Fabrikation og disse Verkers Oeconomie» (ET 122:D1). Den faglige kompetansen fikk han først og fremst hjemme på Biri. Men det var en tid med stadig forbedringer og ny teknologi innen glassindustrien som det var viktig å følge med på. Storbritannia og Tyskland var ledende land på dette området. De så ikke med blide øyne på at deres nyvunne kunnskaper ble spredt videre. Tyskland hadde derfor i 1752 vedtatt forbud mot å la glassverksarbeidere emigrere, men spionasje fikk de likevel ikke hindret. Ny teknologi ble i det 18. århundre stort sett overført gjennom industrispionasje (Amdam m. fl.:18). Mange metoder ble tatt i bruk for å skaffe ny viten, og tradisjonen forteller hvordan Kauffeldt gikk fram for å verve tyske fagarbeidere og dermed øke glassverkets kompetanse: Det gikk ikke uten med knep og store ord og god betaling. Kauffeldt skal ha latt sig sende til Tyskland i en pakkasse for å verve folk til glassverkene ved Mjøsa. Han lå bløtt i kassa på gode fjærdyner; men enda måtte det være en hard tørn med datidens reisedoninger. To tjenere reiste med for å ta vare på kassa. Han har vel vært kjent av de tyske grensemyndighetene fra tidligere reiser siden han måtte være så forsiktig. Men folk fikk han tak i (Mæhlum 1938:235). Anekdoten illustrerer hvor viktig overføring av teknologi i denne epoken var. Den ble hovedsakelig lært gjennom fagarbeidere som flyttet, og det ble viktig å verve dyktige folk. Det er et typisk trekk ved denne første fase av industrialiseringen at teknologien var knyttet til de menneskelige kunnskapene, som gjerne var ført videre gjennom generasjoner (Amdam m. fl.:19). Historien viser også Kauffeldts initiativ og pågangsmot. Han lot seg ikke så lett stoppe i det han satte seg fore. At han var en dyktig forretningsmann, er det ingen tvil om, selv om det het om ham «at han var en mester i å anvende listige knep for å sikre sig de dyktigste arbeidere» (Hauge 1934:235). Caspar Kauffeldt fikk tidlig et stort ansvar. Han var atten år da faren ble syk og døde i 1791. I en slik situasjon ville det vanligste den gang ha vært at den etterlattes familie måtte flytte ut av forvalterboligen til fordel for ny administrator. Men Bernt Kauffeldt hadde før sin død skrevet til glassverksdireksjonen og bedt om deres samtykke til at hans kone Dorothea Kauffeldt og sønnen Caspar uforandret kunne fortsette forpaktningen med hjelp fra hyttemester Jackwitz. I tillegg spurte han om enken kunne få sitte i uskiftet bo (Christiansen II:335). Glassverksledelsen a k s e p -

17 terte videre forpaktning under enken og sønnen, men måtte overlate til skifteretten å avgjøre skiftespørsmålet. Det er ikke funnet noen innførsler i skifteprotokollen etter Bernt Kauffeldt død, så enken slapp nok å dele boet. 2.2.2 Forpakteren Caspar Kauffeldt klarte de nye utfordringene. Etter to år ble han eneforpakter på Biri Glashytte, og det forble han til 1809. At Kauffeldt hadde forretningstalent, viste han alt ved de betingelser som ble kontraktfestet i 1793 da han tok over som leder av glasshytta på Biri. I stedet for å få fast lønn av hovedforpakteren, Hans Wexels, sto han selv ansvarlig for verkets økonomi og leverte glass til Wexels for 66 1 2 % av tariffpris. Dette gav ham ved århundreskiftet ca. 12-1400 rd årlig i egen lomme i tillegg til at han tjente 3-400 rd på å drive handel med arbeiderne. Til sammenligning lå forvalterlønningene fram til 1793 på 300 rd (Amdam m.fl.:47). Avtalen ble spesielt gunstig i den oppgangstida som fulgte. Trelasthandlere og skipsredere hadde gode inntekter på grunn av stor eksport. Men oppsvinget i glassverkene kom ikke som følge av større eksport. Tvert i mot ble det en langt større innenlandsk etterspørsel. De gode tidene hadde økt kjøpekraften på det hjemlige markedet, og salg av buteljer og vindusglass gikk over all forventning (Amdam m.fl.:40). Buteljer var betegnelsen på de to vanligste flaskefasongene i tiden, den kuleformede «Københavnske» og den sylindriske som ofte ble kalt «Helsingørske» (Polak 1974:54). Produksjon og avsetning var større enn noen gang tidligere i landet, og i 1805 ble det solgt dobbelt så mye glass som i 1790. De rike kjøpmennene i Danmark og Norge benyttet store deler av inntektene fra utenrikshandelen til å reise monumentale, kostbare paleer og lystgårder. Dessuten ble en mengde nye bygårder satt opp for det brede lag av befolkningen. Bare i København ble det på fire år oppført 579 nye hovedbygninger, 303 sidebygninger og 224 bakhus. I tillegg førte det engelske flåteangrepet på byen i 1807, da 305 bygninger ble ødelagt, til en økt etterspørselen av vindusglass. Aldri før hadde de statlige glassverkene gått så bra som ved inngangen til 1800-tallet. De kunne ikke produsere nok vindusglass, og Kauffeldt så behovet og mulighetene for et nytt glassverk (Amdam m.fl.:40-41). Han hadde i denne høykonjunkturperioden fram til 1808 opparbeidet seg en formue som gjorde ham i stand til å etablere sitt eget glassverk, det første privateide i landet. 2.3 Verkssamfunnet

18 Før jeg går nærmere inn på det fysiske miljøet som reiste seg på nordsida av Hunnselva, skal jeg si noe om det samfunnet anlegget utviklet. De fleste glassarbeiderne var som amtmann Sommerfeldt skrev i 1795 «for den største Deel indbragte Fremmede og deres Børn, samt nogle faa af Bondealmuen» (Sommerfeldt 1795:116). Fagarbeiderne kom stort sett fra Tyskland og England. De beholdt et sterkt fellesskap ved at giftermål ofte ble inngått mellom glassverksslekter. Et glassverkssamfunn ble gjerne betegnet som en «stat i staten», og det er riktig at de hadde sin egen organisasjon hvor mye rettet seg etter gamle laugsbestemmelser. Det fulgte en paternalistisk tankegang, og glassverkslederen var som en «Pater Familias». Han viste omsorg for sine arbeidere, men han utøvet også stor makt. Fabrikantene hadde fritt hus og brensel og en hageflekk hvor de kunne dyrke litt til eget bruk (Christiansen III:347). Familiene bodde trangt, og de hadde som oftest bare ett rom og kjøkken. Mangt måtte benyttes i fellesskap, og ved de eldste verkene måtte konene bake brød i kjølovnen i hytta, der det varme glasset langsomt ble avkjølt. Senere ble det bygd egen bakerovn, som ble et samlingssted for verkets kvinner. De lagde gode brød, og det sies at verkskonas grislebrød var kjent langt utenfor verkets grenser (Mæhlum:237). Men de var som industriarbeiderne avhengig av å kjøpe det de trengte av nødvendighetsartikler, og på glassverket var det egen krambu som forvalteren bestyrte. Lønna ble alltid regnet ut og betalt for hver hyttemåned som besto av 28 dager, og dermed fikk året på verket «tretten» måneder i stedenfor tolv. Verksarbeiderne hadde rettigheter og plikter. Det var syke- og pensjonsordninger og ved større verk også fast skole for arbeidernes barn. Men hytteretten måtte alle respektere, ellers ble det mulktlegging eller i verste fall bortvisning fra verket. Ved statens glassverk var det egen jurisdiksjon, men på Gjøvik ble det kun opprettet en voldgiftsdomstol. Der førte forvalteren eller verkseieren selv forsete (Christiansen III:334). I glassverkssamfunnet følte de en egen samhørighet. «Vi var som en eneste stor familie, sa gamle verkseieren. Vi hadde lekt sammen som barn ute i gaten, og vi stod sammen inne ved glassovnen. Hver mann følte sig som medeier av verket» (Hauge:256).Det var i glasshytta mennene samlet seg. Der fortalte de historier, og der ble det sunget. Så langt som folk kan huske tilbake har sangen runget fra hyttetaket. og glasset som skapte slik stemning ved bordet, er først blitt innvidd av hyttekoret (Hauge:244-245). Sosialt sett tilhørte de en priviligert krets av mestere og geseller som var fritatt for skatt og militærtjeneste. Med sin faglig kompetanse følte mange seg som kunstnere. Ifølge en gammel bestemmelse hadde glassblåseren

som et særdeles privilegium fått rett til ved høytidelige anledninger å bære kapteins uniform, «Dog uden kaarde». Det fortelles om Christian Filion, den første mester ved kronglasshytta i Hurdal, at han en gang kom gående i full stas underveis til et bryllupsgilde. Da møtte han krigskommisæren som var på embetsreise i bygda, og han utbrøt: «Med hvilken Ret bærer I den Uniform?» Og Filion svarte promte. «Min kunst» (Hauge:259). Det sier litt om glassblåserens syn på seg selv og det arbeidet han utførte. 19