Innlegg på TUR-konferansen til DNT 13. november 2015. Naturen: ressurs eller helligdom eller finnes det en tredje vei? Av dr.philos.

Innlegg på TUR-konferansen til DNT 13. november 2015 Naturen: ressurs eller helligdom eller finnes det en tredje vei? Av dr.philos. Hans Kolstad Deres Majestet, Deres Kongelige Høyhet, kjære borgermester, ærede gjester, kolleger og naturvenner. For det store flertallet av jordens befolkning er naturen i dag først og fremst en ressurs. Den er ikke bare noe vi lever av, men også en kilde til berikelse for noen få, for et lokalmiljø eller for storsamfunnet. Kilden synes å være uuttømmelig, både i innhold og inspirasjon til å finne nye utnyttelsesmåter. Og den er mangeartet, både i materiell, økonomisk og opplevelsesmessig forstand. Historisk sett er denne forestillingen likevel ikke gammel. Den har sine røtter i en oppfatning som ble antatt av filosofer og naturvitenskapsmenn i det 17. århundret. Før den tid var naturen på ulike måter opphav ikke bare til frykt, men også til ærefrykt, og enda lenger tilbake, til guddommeliggjørelse. Historien om naturens gradvise avmytifisering og menneskets beherskelse av den kjenner vi. Nå begynner vi å ane hva som kan bli sluttstreken for denne utviklingen. I det følgende skal jeg konsentrere meg om naturoppfatningen i dag og fremover. Spørsmålet er om vi kan tøyle denne utviklingen, som jeg vil kalle den nedadgående eller forfallet, og sette noe annet i stedet for den, noe vi kunne kalle begynnelsen til en mulig oppadgående prosess? Vel og merke er alternativet ikke å gå tilbake til et fordums syn på naturen, som ifølge de gamle grekerne var besjelet av ånder eller guddommer og dermed fremsto som opphøyet og hellig, hevet over mennesket. Snarere ligger utfordringen i å se naturen som noe menneskelig, skjønt heller ikke alt for menneskelig. Spørsmålet er: Hvorledes gi naturen tid og sted til å være seg selv, på dens egne premisser, det vil si til bare å være natur, samtidig som den også er forbundet med menneskets væren? Hvorledes gi naturen tid og sted til å la den gjøre hva den best kan, og samtidig la mennesket utfolde seg i beste forstand? Hvorledes respektere naturens egenverdi og samtidig også menneskets behov? Drøftelsen faller i fire deler. Først vil jeg se nærmere på bruddet mellom naturen og mennesket i moderne tid. Spørsmålene er: Hvorledes har vi tapt naturen? Og hva har vi mistet ved ensidig å gjøre naturen til en ressurs? Dernest er spørsmålet hvorledes vi kan gjenvinne naturen på dens egne premisser. Ytterligere reiser spørsmålet seg om forholdet mellom natur og verdier. Og endelig: Hvorledes kan disse verdiene overføres til konkrete handlinger, og hvorledes tenke seg en politikk basert på slike handlinger? Men først: 1. Hvorledes forstå den moderne tids brudd mellom naturen og mennesket? 1

Spørsmålet forutsetter det mer grunnleggende problemet om hva naturen er. Sistnevnte spørsmål har opptatt filosofene i århundrer, men uten at det kan sies å ha fått et tilfredsstillende svar. For å besvare problemstillingen vil jeg innledningsvis påpeke at den klassiske filosofien, og i fortsettelsen av den naturvitenskapen og teknikken, har tatt som forutsetning at naturen først og fremst er noe som ligger utenfor mennesket, og som i sitt vesen er forskjellig fra det. Bare sekundært, og da som noe subjektivt, finnes naturen i mennesket i form av indre opplevelser, stemninger, inspirasjoner eller emosjonelle tilstander. Imidlertid anses ikke disse tilstandene som ensbetydende med naturen selv, men bare som dens virkninger i oss. Opp mot denne tradisjonelle oppfatningen av forholdet mellom natur og menneske skal jeg her fremsette en annen. Naturen er ikke først og fremst utvendig eller fremmed i forhold til mennesket. Tvert imot er den en del av vårt eget indre. I den moderne naturoppfatningen er naturen gått tapt i mennesket. Vi har mistet noe opprinnelig i oss selv, noe som var intimt forbundet med vår egen væren. Spørsmålet er nå: Hvorledes har vi tapt naturen? Hvem er skurken? Svaret på siste spørsmål er den rasjonelle fornuften. Denne forutsetter et skille mellom det tenkende jeget og objektet for jegets tanker. Den utgjør hva jeg kaller en subjekt-objekt-relatert tenkemåte. Den rasjonelle fornuftens grunnleggende premiss er et jeg som antas å være selvstendig og forskjellig fra sitt tankeinnhold, det vil si fra det som er gitt som objekt for jeget. Erkjennelsesmessig sett utgjør disse objektene hva vi kaller begrepene (eller ideene). Naturvitenskap og teknikk dreier seg om slike begreper. Her ligger vitenskapens og teknikkens betingelse og begrensning. Bare det som kan settes på en begrepsmessig form, kan underkastes en vitenskapelig analyse eller gjøres til gjenstand for teknisk beregning og handling. Denne betingelsen utgjør samtidig et første skritt for å besvare spørsmålet om hvorledes vi har tapt naturen. For når vi stiller tankens innhold opp som objekter for tenkningens subjekt og forestiller oss disse objektene som begreper, tenker vi oss ikke bare at begrepene er adskilte fra det tenkende jeget, men vi forestiller oss også at gjenstandene som begrepene omfatter, er forskjellige fra jeget, og at de utgjør en særskilt verden utenfor mennesket. På denne måten oppstår det en splittelse mellom jeget som tenker gjenstandene, og disse gjenstandene selv, slik at vi på den ene side får den indre og på den annen den ytre verden på den ene side jeget, på den annen naturen. Her ligger delvis svaret på spørsmålet om hvorledes vi har tapt naturen. For å besvare spørsmålet mer utfyllende må vi imidlertid se på hva et begrep er. Kort sagt kjennetegnes begrepene ved at de uttrykker noe allment, det vil si at de består i en abstrakt, forstandsmessig forestilling om det som er felles for flere objekter. Følgelig uttrykker de ikke den individuelle forestillingen og av samme grunn heller ikke den levende naturen i dens partikulære eller særskilte beskaffenhet, men i dens almene fellestrekk. 2

Sagt med andre ord: Jo mer vi presser naturen inn i en begrepsmessig tenkemåte, desto mer mister vi av synet den levende naturen i dens individuelle særpreg, som vi erstatter med en abstrakt naturforståelse. Å si at den subjekt-objekt-relaterte tenkemåten (begrepserkjennelsen) medfører et skille mellom jegets indre og naturens ytre verden, er likevel ikke tilstrekkelig. Vi må nå spørre: Hvorledes prøver naturvitenskapen å overkomme denne kløften? Naturvitenskapen forsøker å overkomme kløften ved å se naturen som et korrelat til begrepene, det vil si som noe abstrakt og allment. Den vil slå en bro over fra begrepenes til naturens verden ved å overføre begrepene på naturen. Og dette er naturlig da det er begrepene som i første instans har laget kløften og henlagt naturen til den annen side. Men dette er bare en skinnløsning. I virkeligheten forsterker naturvitenskapen kløften, idet den skyver den levende, konkrete naturen stadig lenger vekk og gjør avstanden til naturen til en uoverkommelig avgrunn. Følgelig blir jeget stående alene og ensomt igjen på den ene siden av kløften. Hva det henter frem fra den andre siden, er naturen i dens almene vesenstrekk. Naturen i sin konkrete egenart fortaper seg i samme grad som begrepserkjennelsen blir mer raffinert den likesom oppslukes i et stadig mer innhyllet tåkeland. Tilbake står det moderne mennesket alene og forlatt og skuer de uendelige tomme, abstrakte himmelrommene. Det står der med sin fremmedgjørelse, angst og ensomhet i en verden som har mistet all dypere mening og verdi for mennesket. Den evige stillheten i disse uendelige rom forferder meg, skrev den franske filosofen Blaise Pascal (1623-1662) ved begynnelsen av denne utviklingen. Med andre ord dreier tapet om naturen seg ikke bare om menneskets konkrete opplevelse av naturen, men også om dets eksistensvilkår i dypere forstand. Imidlertid er dette bare et bilde, skapt av den subjekt-objekt-relaterte tenkningen. La oss da spørre: Hvorfor? Til hvilken nytte har vi skapt denne kløften og det abstrakte naturbildet? Vi forstår godt at en slik tankegang har store konsekvenser for det praktiske handlingslivet, for teknikken og industrien. Ja, menneskets suksess i evolusjonen har vært betinget av fremveksten av en slik i begrepsmessig forstand abstrakt tenkemåte. De foregående tankene er resultatet av følgende grunnpostulat: Alt som mennesket danner seg av mening og erkjennelse, herunder også forståelsen av den ytre naturen, er resultatet av menneskets måte å tenke på. Derfor må enhver filosof også en naturfilosof begynne med en undersøkelse av menneskets erkjennelsesmidler. Og disse er i vitenskap og teknikk av begrepsmessig art, med alle de begrensningene dette innebærer. Imidlertid finnes det bakenfor dette postulatet et annet: nemlig at for å forstå kunnskap og erkjennelse må vi begynne innenfra og gå utover i stedet for den motsatte veien. Vi må starte med jeget og så gå videre til jegets bevissthetsinnhold slik det er gitt for jeget, og til slutt ta for oss de 3

ytre gjenstandene som blir gjenspeilt i jegets tankeinnhold. Det ytre er bare en avspeiling av det indre. Ikke desto mindre går den klassiske filosofien og naturvitenskapen den motsatte veien: De starter utenfra og går innover, fra det ytre og til det indre, fra empiri til begrepserkjennelse, idet de ser erkjennelsen eller det indre som en avspeiling av det ytre. For den klassiske filosofien og naturvitenskapen forblir følgelig naturen alltid et uløselig mysterium. I dette tilfellet er naturen nemlig et resultat av den type erkjennelse den foregir å skulle forklare: Utgangspunktet er selv en konsekvens av sitt eget resultat. 2. Hvorledes gjenvinne naturen? Tidligere sa jeg at noe hadde gått tapt under menneskets evolusjon. Det tapte er den umiddelbare nærheten til naturen, opplevelsen av dens egen tid og eget sted. Denne tid er ikke av interesse for teknikken vi kan aldri utvinne naturens tid som råstoff i grubene eller fra undergrunnen. Vi kan ikke kjøpslå om naturens tid! Naturens tid er intimt forbundet med vår egen væren. Sagt på en annen måte kan vi like lite fallby naturens tid som selge vår egen væren. Hvorledes skal dette forstås? Det ville være fåfengt å spekulere over menneskets innerste vesen hvis vi bare kjente hva jeg har kalt den subjekt-objekt-relaterte tenkemåten. Men mennesket har også en annen type tenkning, som jeg i mangel av et bedre ord kaller den rene tenkningen. Den rene tenkningen kjennetegnes av det motsatte av den førstnevnte: Den består ikke i et subjekt-objekt forhold, men i en organisk helhet hvor jeget utgjør en del av det objektet som tanken dreier seg om. I dette tilfellet griper tanken ikke sine objekter som noe utvendig, det vil si som begreper, men innenfra og i dem selv. Kort sagt lever jeget i og gjennom sitt tankeinnhold. Det tenker ikke om noe, men i dette noe. Vi har å gjøre med en umiddelbar indre opplevelse av tankeinnholdet, formidlet i en slags intuisjon, en ren tenkning uten begreper, men som ikke desto mindre er like reell og objektiv som den begrepsmessige tanken. For å få en idé om hva en slik ren tenkning er, kan vi tenke på den kraften som ligger i fortellingen. Når vi fascineres av en fortelling, er det ikke fordi vi analyserer den og blir rasjonelt og intellektuelt interessert. Tvert imot lever vi oss inn i beretningen, vi blir ett med den, idet vi selv blir til de personene det berettes om: Deres ulykker og suksess blir våre. I fortellingen blir vi igjen likesom et barn. Og lenge etter at fortellingen er bragt til ende, fortsetter den å vibrere i oss med hele sin skjebne og dramatikk. Denne nesten barnlige innlevelsen i fortellingen er hva jeg kaller den rene tenkningen. I motsetning til denne bryter den kolde subjekt-objekt-relaterte tenkemåten fortellingens levende mening opp i abstrakte bruddstykker, som den analyserer og sammenligner. Før vi ble litteraturteoretikere var vi allerede innfanget av fortellingens univers. Heller ikke vil en teori om litteraturen noensinne kunne gjenskape i oss barnet slik det utfoldet seg i vårt første møte med fortellingen. 4

Skulle jeg kort prøve å karakterisere den rene tenkningen, vil jeg si at den er av en prosessuell art. Det vil si at den griper sitt tankeinnhold som levende forløp, krefter og bevegelser. Å være i disse prosessene betyr å være delaktig i dem, samhørige med dem og ikke å tenke over dem. Sett ut fra den subjekt-objekt-relaterte tenkemåten representerer den rene tenkningen det uklare og vage. Den betegner skyggesiden av menneskelivet, drømmelivet, som det for fornuften gjelder å legge avstand til eller heve seg over. Den anses som en primitiv, før-rasjonell tilstand i mennesket. I virkeligheten er det motsatte tilfellet. Den rene tenkningen er betingelsen for den subjekt-objektrelaterte tenkemåten. Sistnevnte oppstår ved at jeg lar den rene tenkningens prosesser stivne til statiske størrelser. Idet de stivner, skiller jeget seg fra dem og betrakter dem likesom på utsiden av seg selv. Slik oppstår begrepene. Disse er altså ikke opprinnelige, men avledede, døde former for indre bevegelser og forløp som er blitt bragt til stillstand, fastholdt i fornuftens bleke lys. Av hva næres da den rene tenkningen, kan vi spørre. Svaret er: Av hele tankens umiddelbare erfaringsinnhold, av alt som kommer til jeget både fra det ytre og det indre. Dette kan høres abstrakt ut. Likevel er den rene tenkningen en kjensgjerning vi erfarer hver dag, ja hvert øyeblikk av våre liv. Vi erfarer den i vårt umiddelbare forhold til andre mennesker, i vår intuitive skapen og ikke minst i vårt forhold til naturen. I den rene tenkningen lever naturen ikke som et abstrakt fenomen, men som levende forløp, som vi er en del av, og som derfor i ethvert øyeblikk beriker jeget. Hermed menes det selvsagt ikke at den enkelte planten, det enkelte dyret eller andre organismer i konkret forstand manifesterer seg i vårt indre bevissthetsliv. Heller ikke siktes det til at den ytre naturen i hver enkelt av oss frembringer ulike subjektive emosjoner eller sinnstilstander. Det siste er riktignok tilfellet. Men samtidig lever naturen i oss også på en langt mer objektiv måte: De prosessene og forløpene som instinktivt foregår i naturen, gjennomlever vi nemlig som intuitive prosesser i vårt indre. Slik fornemmer og forestiller vi oss ikke bare de ytre naturobjektene, men først og fremst erfarer vi i vårt indre disse objektene umiddelbart som forløp og bevegelser som både gjenspeiler objektenes ytre forløp, og som samtidig utgjør en del av vårt eget jeg. Kort sagt opplever vi våre forestillinger i den samme, generelle prosessuelle formen som disse forestillingenes fysiske objekter er underlagt i den ytre naturen. Årsaken til denne generelle samhørigheten med naturen er delvis at de ytre objektene opprinnelig blir opptatt i oss i deres ytre, prosessuelle aspekt, og delvis at de samme prosessene som organiserer den rene tenkningen, også former naturens foreteelser. 1 Strengt tatt er det derfor ingen forskjell mellom den ytre og den indre verden: Begge er underlagt den samme bevegeligheten eller den samme måten å utfolde seg på: De utgjør begge ett og samme liv. Det motsatte standpunktet ville ha vært merkelig. På hvilken mystisk måte skulle mennesket, som like meget er et produkt av naturen som de øvrige naturskapningene, som det eneste 1 Hvor langt samhørigheten med naturen eller erfaringen av dens konkrete forløp og prosesser strekker seg, er her ikke emnet. Spørsmålet er utelukkende om det generelle sammenfallet mellom natur og bevissthet betraktet ut fra deres felles prosessuelle opphav. 5

naturvesenet ha funnet lykken ved å fremmedgjøre seg for, ja rent ut sagt ved å fornekte sitt eget opphav? På den annen side mister vi samhørigheten med naturen når vi tenker om den og legger den utenfor oss som noe abstrakt og begrepsmessig allment. Ja hva mer er, i dette tilfellet utøver vi en erkjennelsesmessig vold mot naturen og vår opprinnelige samhørighet med den. Begrepene innebærer nemlig en aggressiv og undertrykkende måte å erkjenne naturen på. De er styrt av en herre-tjener tanke. De omformer naturen etter sitt eget mål og tvinger sin vilje på den. Begrepene er uttrykk for selvhevdelsens og maktens kunst. Den rene tenkningen innebærer derimot en sympatisk innstilling til hva som kommer til den: Den tar naturen opp i seg på dens egne premisser og utfolder seg som en del av naturens iboende prosesser. Den innebærer en kjærlig lytten, uten baktanke om jegets selvhevdelse. I denne lytten ligger personlighetens sanne berikelse. Spørsmålet er nå: Hvorledes finne tilbake til naturen i vårt indre? Hvorledes fremelske en ikkevoldelig, men en kjærlig sympatisk og lyttende erkjennelse av naturen? For å besvare dette spørsmålet behøver vi bare å tenke på de privilegerte øyeblikkene når vi ferdes i skogen, til vanns eller til fjells, hvor naturen som gjenstand svinner hen og etterlater i oss en følelse både av samstemmighet med naturen og å være underlagt den, kort og godt: av selv å være natur. Naturen er ikke lenger noe man har, men noe som er, og som vi er, noe man ikke kan ta fra oss uten å gjøre vold på vår egen eksistens. Man erindrer bilder av stille fjellvann i skumringen, og hvor man med uendelig tålmodighet venter på napp: Men det er ikke tanken om fisken som skal bite på agnet, som opptar fiskeren, tvert imot er han vendt innover i seg selv og i ferd med å ane noe om seg selv. Dette er menneskets stjernestunder, hvor vi både erfarer noe om oss selv og om naturen og om begge som forenet i vår egen umiddelbare sinnstilstand. Dette skjer hver gang vi lytter til naturen, hver gang vi føler den, hver gang vi vibrerer sammen med den, hver gang vi hensetter oss til den og hver gang vi lar vår lytten bli naturens egen sitring. I disse øyeblikkene fornemmer vi en ren og uforfalsket natur, og vi gjør det fordi naturen er i oss før den blir noe utenfor oss. Men vi kan også finne naturen i vårt indre det på en annen måte. Dette bringer meg til neste punkt. 3. Natur og verdier Ovenfor sa jeg at menneskets opprinnelige bevissthetsinnhold utgjør en enhet, som gjennom den subjekt-objekt-relaterte tenkemåten blir brukket opp i adskilte deler. Videre sa jeg at i denne prosessen går noe tapt, som er naturen. 6

Det er nå på tide å se naturen i en større, indre sammenheng. For det som går tapt, er ikke bare naturen, men også menneskets umiddelbare eksistensielle verdier. Naturen utgjør nemlig en del av et større, indre forløp av verdikvaliteter. Dette skyldes det opprinnelige bevissthetsinnholdets prosessuelle aspekt. Som sagt omfatter disse prosessene alle inntrykk som mennesket opptar i sin bevissthet, ikke bare i forhold til naturen, men også til andre mennesker og egen aktivitet og skapen. Det viktige her er imidlertid følgende: Forstått som prosesser glir alle bevissthetens bevegelser over i hverandre, hvorved de støtter og innbefatter hverandre. Dernest danner de et fremadskridende forløp, som består i realiseringen av bevegelsenes samlede og uforløste potensial. Dette potensialet utgjør menneskets kvalitative verdier, og i disse verdiene ligger et driv eller en higen hos mennesket etter å føre prosessene videre. I ethvert øyeblikk er personligheten et resultat av det indre bevissthetsforløpets verdikvaliteter og higen, som gir forløpet dets retning. Med verdier menes en egenskap som tilkommer noe for så vidt det er gjenstand for interesse, drift, streben eller kjærlighet til noe. Kort sagt består menneskets eksistensielle verdier i dets streben etter å realisere helheten av sin uforløste eksistens. Denne streben kan bare tenkes gjennom en slik indre prosessuell oppfatning av bevissthetslivet hvor sistnevnte blir forstått som bevegelser som innflettes i hverandre og gjensidig styrker og opprettholder hverandre. Denne higen fremover, disse verdiene forstått som prosesser, bryter den abstrakte subjekt-objektrelaterte tenkemåten opp. Idet den gjør det, bringer den prosessene til stillstand, slik at vi kan reflektere over dem og så å si betrakte dem utenfra for å gjøre våre valg. Men det som er bragt til stillstand, har også opphørt med å virke eller gjøre noe. Det er blitt passivt og innforliver ikke lenger tanken med handling. Dette kan illustreres ved den enkle kjensgjerningen at like mange grunner det er til å velge ett alternativ, like mange finnes det også til å velge et annet. Følgelig skulle mennesket ikke kunne bestemme seg for det ene eller det andre alternativet hvis den rasjonelle tanken ikke hadde kunnet vende seg mot seg selv og hente opp impulser fra bevissthetens dypere og eksistensielle klangbunn. Skulle vi forsøke å karakterisere nærmere denne klangbunnen, vil vi se at den for det først kjennetegnes av engasjement. Mennesket er et engasjert vesen, det fremkaster prosjekter og stiller seg mål som uttrykker hele personligheten og ikke bare en del av den. Dets eksistens er alltid et uttrykk for å være på vei mot noe. Men bare det som engasjerer personligheten forstått som en helhet av prosesser kan være et sant uttrykk for dets eksistens. Hva mer er, engasjement innebærer forpliktelse og ansvar. Ansvar for hva, kan man spørre. Jo, for alt som er innflettet i våre sjelelige opplevelser som kvalitative prosesser og verdier, og gjennom denne innflettingen både ansvar for oss selv og naturen, og å gi begge en mening og sammenheng, som ellers trues med å falle fra hverandre. Og for det tredje: Det indre prosessuelle forløpet er felles for alle mennesker. Det er derfor objektivt, selv om forløpets konkrete innhold, engasjement og ansvar vil være avhengig av hver 7

individuelle personlighet. De samme prosessene som viser oss ansvaret for vår egen utvikling, blir derfor også ansvar i fysisk forstand for andre mennesker, som jo deltar i de samme prosessene. Forstått som en indre prosess er naturen en del av menneskets opplevelse av sine egne eksistensielle prosesser, ja kanskje den mest håndgripelige delen, og den som er lettest å forstå. Ved å smelte sammen med menneskets moralske og skapende higen åpner den indre erfaringen av naturens prosesser i oss selv for forståelsen av et univers i oss av prosesser hvor vi er grepet av engasjement og ansvar, og derfor også en dyp samklang med både naturen og andre mennesker. Den lar oss skimte et verdensbilde, hvor vi ikke lenger er fremmedgjorte, hverken overfor den ytre naturen eller oss selv, hvor vi ikke står alene eller knuges av frykt, men fylles av tillit og næres av tilstedeværelsen av en grunnleggende mening og samhørighet med alt som er. Naturen blir meningsbærende for oss i samme grad som den engasjerer oss og vekker vårt ansvar i sympati med alt liv. Og i samme grad som den engasjerer oss og vekker vårt ansvar, blir den også til terapi for et sårt og ensomt menneskesinn. Gjennom engasjement og ansvar blir vi helhetlige mennesker. Å leve naturen i seg selv er en vei til å forme oss selv som helhetlige skapninger hvor hele vår eksistens er engasjert. Naturen forstått som en verdi som likesom moral og kunst bunner i menneskets dypeste eksistensielle grunn, gir mennesket, slik Nils Faarlund pleier å uttrykke det, både seil og kompass, ja så vel kjøl og ror i livets seilas, som ellers i det moderne livsjaget truer med å la oss strande alene og forlatt på klippegrunn. 4. Natur, handlinger og politikk Imidlertid er naturen ikke bare et spørsmål om menneskets eksistensielle verdier. Ansvaret er ikke bare et verdifilosofisk spørsmål, men angår oss også som praktiske skapninger. Hvorledes kan disse verdiene omsettes i praktiske handlinger, og hvorledes tenke seg en politikk basert på menneskelig engasjement og ansvar? Dette er mitt siste punkt. Utfordringen er dobbel: Hvorledes på den ene side unngå å gjøre naturen til en ressurs og på den annen å gjøre naturen til noe hellig, som mennesket er underkastet i ærefrykt. Kort sagt: Hvorledes gjøre naturen til noe menneskelig, men samtidig ikke alt for menneskelig? La oss vende tilbake til verdispørsmålet. Den organiske helheten av tankeinnhold som kjennetegner den rene tenkningen, sa jeg, lærer oss å ta ansvar både for oss selv og for alle de ulike strømmene av virkelighet som inngår i dette bevissthetsinnholdet. Slik forstått blir naturen et verdibegrep, på samme måte som andre verdier. I utgangspunktet er det ingen forskjell mellom naturens verdier og de moralske verdiene, skjønt de ofte blir utlagt på ulik måte i det praktiske livet. Forskjellen er at mens mennesket aldri kan behandles bare som middel, men alltid, ifølge den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804), også må tenkes som mål, er naturen også middel: Den utgjør hva vi lever av og ferdes i. Likevel skal vi være forsiktige med å gjøre naturen bare til middel eller til middel for midlets skyld. Dette er feilen tradisjonell økonomi gjør: Den ser bare naturen 8

som middel hvor målet ligger i midlet, og i verste fall bruker økonomien midlet til å spekulere mot midlet, slik at midlet i siste instans opphever seg selv som middel. Natur og økonomi er tett forbundet. En reform av utnyttelsen av naturen som rent middel innebærer derfor en reform av økonomien. Reformen må gå ut på å erstatte en ren kvantitativ, monetær økonomi med en kvalitativ økonomi, det vil si en økonomi som er til for høyere måls skyld. En slik reform, i betydningen en ny solidarisk utdeling av kortene, kan meget vel bli forstått i rooseveltianske forstand, hvor det fokuseres på den tidligere amerikanske presidenten Franklin Roosevelts (1882-1945) tre R er, her ikke forstått i amerikansk, men i global forstand: Avhjelping (engelsk: Relief) av de arbeidsløses og fattiges situasjon, gjenreising (Recovery) av en fornuftig og verdibasert økonomi til erstatning for kvantitativ galskap, og omforming (Reform) av et uholdbart og ikke-bæredyktig finansielt system til bærekraftig økonomi. Disse prinsippene utgjør de tre store oppgavene for samfunnet i det 21. århundret. Dessuten må de økonomiske tiltakene som sagt være globale, det vil si økonomien må tjene den felles menneskehet, overalt, på hele jorden. Dette er utfordringene som venter menneskene, og hvis konsekvenser hvis vi mislykkes, vi i dag ser begynnelsen på. Men i dette ligger også utfordringen for naturen. Hvem eier naturen, kan vi spørre. Ingen, vil jeg svare, selv om alle oppfører seg som om de i det minste eide en liten del av den. I virkeligheten tilhører naturen hele menneskeheten. Hvem eier vinden? Kan man ta opphavsrett til luften? Ville det være rimelig at noen eide luften og tok betaling hver gang vi pustet? Men hva er forskjellen på luft, vind og natur? Å eie naturen fører i sitt ytterpunkt til den ene absurditeten etter den andre. Overfor naturen har menneskene ingen rettigheter, bare plikter. Rettigher overfor naturen har bare menneskeheten, forstått kollektivt og i sin helhet. Overfor naturen har enkeltmennesket primært plikter, og bare sekundært rettigheter når rettighetene kommer hele menneskeheten til gode. Dette kan være vanskelig å fatte og omsette i praksis. Det skyldes igjen den subjekt-objektrelaterte tenkemåten, som ikke bare skiller naturen fra mennesket, men også innsetter skiller mellom menneskene. Menneskene blir like fremmed for hverandre som tilfellet er for mennesket og naturen, og økonomien like fremmed for både den ene og andre som den er for høyere verdimessige kvaliteter og mål i sin alminnelighet. Ført til sitt ytterpunkt kan en slik tankegang synes drastisk. Oljen i vårt land er ikke en ressurs vi høster av fordi vi har sådd den. Den er en global ressurs, skapt av naturen selv lenge før det fantes mennesker. Strengt tatt er det bare tilfeldighetene som gjør at vi kan påberope oss den. Den er ikke gitt oss som en medfødt rett. Moralsk sett kan vi ikke kreve den, når moral forstås som det som tjener menneskeheten. Og likeledes med andre naturressurser som vi ikke selv har lagt ned i naturen. Vi eier hva vi har sådd, vi låner av hva vi ikke har sådd, men eier ikke naturen, likesom vi låner av vinden og luften. Hvilken politikk kan man bygge på denne tanken? 9

Jo, en politikk som er global, som har menneskeheten som sitt formål. Naturen tjener ikke et individ, et samfunn eller en stat. I den grad den tjener noe, er det som nevnt hele menneskeheten. Men hva er menneskeheten? Jo, ethvert menneske som lever og ånder på kloden. Kort sagt det menneskelige livet. Og her er vi ved vårt sluttpunkt: Naturens mål er opprettholdelsen av livet, både det menneskelige og naturens eget, i sin helhet ikke av rikdom, ikke av personlig tilfredsstillelse og utfoldelse, hverken i forhold til individer, selskaper eller internasjonale finansorganisasjoner. Imidlertid omfatter livet også kommende generasjoner. Følgelig må en politikk bygge på verdier være global og fremtidsrettet. I praksis betyr dette at vi ikke kan utnytte naturen på andres bekostning. Likeledes betyr det at vi ikke kan utnytte den hvis dette truer andre menneskers og den kommende menneskehetens eksistens. Videre betyr det at vi ikke kan utnytte naturen hvis de negative konsekvensene for noen, om så på den annen side av kloden, er større enn den kortsiktige gevinsten for dem som vil utnytte den. Og det betyr at vi ikke kan utnytte naturen hvis vi ikke kan forutse konsekvensene av våre handlinger i et bredt perspektiv og på lang sikt. I mange tilfeller er det en dyd å la jordens ressurser ligge. De er ikke nødvendigvis ment for oss, ikke ennå og kanskje aldri. På de samme betingelsene kan vi derimot låne av naturen hvis det skjer innenfor rammen av Roosevelts tre prinsipper, globalt forstått. Dette burde være grunnstenen i en fremtidig naturpolitikk. Om det er tilstrekkelig til å kunne avbøte dagens problemer med truende økologisk sammenbrudd, klimaforandringer, havstigninger, økende CO 2 -utslipp og knapphet på ressurser (vi lever idag ressursmessig sett på jordens sparekapital, for eksempel hadde vi i august i år brukt opp vårt innestående av naturens fornybare ressurser på vår felles naturkonto), vet jeg ikke, men det gir i det minste en pekepinn om de overordnede rammene for vårt ansvar og de tekniske løsningene på problemene. Og her er jeg tilbake til mitt utgangspunkt og den røde tråden i dette innlegget. Den subjekt-objekt-relaterte tenkemåten splitter verden i to, i mennesket og naturen. Og den splitter menneskene i individer, grupper og nasjoner. Den rene tenkningen forener isteden for å adskille. Den viser en metode til en helhetlig og dynamisk forståelse av menneskets bevissthetsinnhold. Denne bevissthetshelheten er felles for alle mennesker. Det er i denne helheten at menneskelig liv består. Dernest åpenbarer den rene tenkningen oss ansvaret for naturen, og naturen som en opprinnelig del av menneskets åndelige disposisjon. Utfordringen er å omsette en slik tanke i praksis, slik at det indre ansvaret og vår forståelse av det også blir et ytre ansvar i vårt praktiske liv og i våre politiske beslutninger. Naturen, mennesket, liv og ansvar utgjør et hele. Tar vi bort noe av dette, stagnerer menneskeheten og med det vår sivilisasjon. Å ta denne helheten på alvor og ikke tenke stykkevis og delt er i mine øyne betingelsen for både naturens og menneskenes vei til et kommende, rettferdig liv på jorden. 10

I dag er vi forblindet av våre individuelle interesser, til tross for at vi aner at til slutt kommer en kollaps, både for naturen og oss selv. Jo mer hårdnakket vi dyrker våre særinteresser, jo lenger vi beveger oss ut ad denne veien, desto mer nærmer vi oss avgrunnen hvor intet risikerer å være tilbake hverken av natur eller menneskelighet. 11