Dagens prekentekst står skrevet i Salme 113: Halleluja! Syng lovsang, Herrens tjenere, lovsyng Herrens navn!

Transkript

1 Dagens prekentekst står skrevet i Salme 113: Halleluja! Syng lovsang, Herrens tjenere, lovsyng Herrens navn! Velsignet er Herrens navn, fra nå og til evig tid! Der sol går opp og der sol går ned, skal Herrens navn være lovet. Herren er opphøyet over alle folkeslag, hans herlighet høyere enn himmelen. Hvem er som Herren vår Gud, han som troner i det høye og ser i det dype hvem i himmelen, hvem på jorden? Han reiser den hjelpeløse opp av støvet og løfter den fattige fra dyngen. Han gir dem plass blant stormenn, blant de store i sitt folk. Den barnløse lar han bo i huset som lykkelig mor til en barneflokk. Halleluja! Slik lyder Herrens ord. La oss løfte opp Guds navn. For han løfter opp de fattige. Vi inviteres til lovsang og jubel i dag, på Maria budskapsdag. Vi får lov til å løfte blikket, kanskje til og med hendene, og løfte opp Guds navn. Sammen med Maria får vi lov til å juble og bruke våre egne ord for å løfte Gud opp. Maria var ei jente som kjente Guds ord. Hun kjente de gamle skriftene. Så når engelen Gabriel kommer til henne og forteller at hun skal bli mor til en som skal kalles Den høyestes sønn, mor til Jesus, så skjønner hun hva det er som skjer. Nå er dagen her, nå griper Gud inn på en helt ny måte. Hun blir kanskje litt skrekkslagen, men hun er sikker i sin sak når hun sier: Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt. Og så begynner nye ord å formes. Og hun, ei ungjente fra en uglesett kant av landet, reiser seg og synger. Hun kjenner skriftene. Hun kjenner sikkert denne teksten godt også, den første salmen i Lovsangen, den delen av Salmenes bok som ble sunget ved hvert eneste påskemåltid. Og hun bruker ord derifra, men gjør dem til sine egne. Nå er det hun, Maria, som lovsynger Gud fordi han har sett til sin ringe tjenerinne.

2 Det er ikke første gang at en kvinne åpner munnen og forteller om de store tingene som Gud har gjort. I Israels historie skjer dette gang etter gang. En av dem er Miriam, Moses og Arons søster. Når israelsfolket har gått gjennom sivsjøen og kommet trygt til den andre siden, er det hun som stemmer i lovsangen og synger fore, som det står: Lovsyng Herren, for han er høy og herlig, hest og kriger styrtet han i sjøen. Og hvis man går teksthistorisk til verks, finner man at dette er en av de eldste tekstene i Bibelen. En kvinne som synger fore og jubler over at Gud har grepet inn for å frelse dem som er undertrykt, slavene i Egypt. En annen er Hanna, hun synger også lovsang. Hun var barnløs. Men Gud lot henne få barn, og da sang hun en lovsang til Gud. Mitt hjerte fryder seg i Herren, Herren gir meg stor kraft. (Eller som det egentlig står: Høyt er mitt horn i Herren ). Hanna ble mor til Samuel, en av de viktigste profetene i Israels historie. Det er ikke mangel på kvinner som får styrke, kraft og mot av Gud i Bibelen. Og som står frem, løfter blikket og lovsynger Gud med sin egen munn. Igjen og igjen forteller Bibelens kvinner og menn om det samme: Gud løfter opp dem som er nedbøyd og lar fattige få sin rett. Gud løfter opp de svake og små, derfor løfter vi Gud opp. Disse to tingene henger nesten alltid sammen. Gud er den høye og herlige, store og mektige, men viser sin makt og storhet, sin høyhet og herlighet gjennom at han griper inn for å frelse dem som er undertrykt, fattige, farløse, enker, nedbøyde, barnløse. Gud lovsynges fordi han er Gud, ikke for noen annen grunn. Men den Gud vi lovsynger, sitter ikke i sin høye himmel og føler seg opphøyet. Han er nær hos den som er bøyd ned. Hos profeten Jesaja leser vi at Gud sier: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Det hele begynner med at Gud løfter opp dem som er nedbøyd. Og så kan vi løfte opp Gud gjennom lovsangen vår. I dag feirer vi på en måte jul på forskudd. Ni måneder før Jesus blir født, får Maria besøk av engelen som forteller henne at hun skal bli med barn. Det mysteriet som vi kaller inkarnasjonen, at Gud ble menneske, det begynner på denne dagen. Det var ingen som kunne forutse dette. Men likevel, når det ble sånn, så kan vi si: slik måtte det bli! Den Gud som er hos den som er knust og nedbøyd i ånden, må selv komme, må selv bli både nedbøyd og knust, for at alle skal kunne tro på at han ikke er en Gud for de vellykkede, de lykkelige, de rike og de mektige, men for de minste, de ulykkelige, de fattige, de som sørger, de som hungrer og tørster. Han slo opp sitt telt midt blant oss og ble menneske. Gud er ikke som en popstjerne som besøker et fattig land i fem dager for så å reise tilbake til sin luksuriøse villa i Monaco. Nei, Gud er som Mor Theresa, som kom til de fattigste i Calcutta for å bli. Eller som to brødre fra klosterfellesskapet i Taize som reiste til Mathare, det verste slumområdet i Nairobi i Kenya. Der fant de et fraflyttet skur. Og siden deres mål var å leve

3 sammen med de fattige, flyttet de inn der uten betenkning. Der ble de boende helt til myndighetene jevnet området med jorda. Slik er Gud. Han kommer for å bli. Og gjennom Jesus viste han oss dette: han kom for å drikke begeret av smerte og meningsløshet og angst helt til bunns. Skal det være noen vits med inkarnasjon, må det ende på korset. Uten at Jesus hadde smakt døden, kunne vi ikke snakket om hvordan Gud faktisk blir hos den som er nedbøyd og fattig. Og hos den som er nedbøyd og fattig, som ikke har noen annen en Gud å gå til, bryter lovsangen ut igjen og igjen. Men så er det oss, da. Så er det oss, som er de mette, de rike, kanskje til og med de som undertrykker. Hva gjør vi med denne guden som så tydelig har valgt side med dem som blir undertrykt? Hva vil han oss? Kan vi helhjertet delta i Marias lovsang eller i Salme 113? Kan vi virkelig erfare den frigjøringen som bryter ut i lovsang? Hvor henter vi vår lovsang fra, når vi får høre at vi skal sendes tomhendte bort? Hva gjør rikdommen, alle pengene og tingene våre, med vår tilbedelse av Gud? Dette er et spørsmål som vi må stille i dypeste alvor. Det er fristende å "åndeliggjøre" dette spørsmålet, ta bort brodden fra det. Men Jesus lar oss ikke slippe unna slik. Du kan ikke tjene både Gud og Mammon, sier han. Ikke "du bør ikke", men "du kan ikke". Dette har å gjøre med åpenhet, tror jeg, åpenhet for hva Gud vil gi oss. Og faren med rikdom er at den gjør oss lukket for Gud. For åpenhet for hva Gud vil gi oss er ikke noe som foregår innerst i sjelen, som en sånn åndelig øvelse. Nei, det er det livet vi lever som åpner eller stenger for Guds gaver. Det er gjennom livene våre at troen på Gud eller troen på noe annet blir synlig. Vår tro på at vi kan sikre vårt eget liv gjennom det vi har og eier og får til og kan vise til, er det som stenger for Gud. Og vår tro viser seg i handling. Alltid. Det viser seg i valgene våre, hva vi faktisk fester vår lit til. For oss, for meg, blir da ofte spørsmålet: hvor åpen må jeg være? hvor mye kan jeg fortsatt tenke på meg selv? Hvor egoistisk har jeg lov til å være. Snudd på hodet: hvor lite kan jeg overgi til Gud, og så er han likevel fornøyd? Hvor mye kan jeg bevare av min egen rikdom uten at han blir sint? Og så prøver vi å finne den grensen. Men når vi stiller spørsmålet sånn, viser det hvordan vi er fanga i verdens tankegang, nemlig at det beste er å kunne søke så mye som mulig av sin egen lykke og fremgang, og at Gud kommer inn som en trussel mot det vi har, at han vil oss vondt. At han vil ta fra oss det gode vi har. Hvordan blir lovsangen vår da? den blir avmålt, reservert, full av spørsmål og kvaler. Det blir vanskelig å ta del i den hjertelige lovsangen, den som hever Gud over alt, over alle ting, over all rikdom og lykke og fremgang og helse. Den som vil dra seg selv opp etter håret, kan ikke oppleve hva det vil si å bli opphøyet av Gud. Den som stoler på sin egen rikdom, kan vanskelig ta imot noe som helst fra Gud. Maria, Jesu mor, er vårt forbilde i dag og alle dager. Hva gjorde hun? Jo, hun stilte sitt liv til rådighet for Gud. Sitt morsliv, og sin fremtid. Hun åpnet seg for å bli en del av Guds plan. Hun sa ikke: ja, ok, hvis dette ikke ødelegger mine fremtidsplaner, så skal jeg vurdere det. Hun visste at hun risikerte sin fremtid, ja, sitt liv ved å bli gravid utenfor ekteskap. Hun visste

4 at hun ikke gav bare en flik, litt av sin overflod. Hun gav alt. Som vi vet, går det ikke an å være litt gravid. Hun var åpen, og gjennom hennes åpenhet, strømmet Guds ånd inn i henne og fikk hennes ånd til å fryde seg. Alle kilder brøt frem i glede i henne og hun sa: Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg over gud, min frelser. For store ting har han gjort mot meg, han, den mektige, hellig er hans navn. Uten reservasjon eller forbehold lovsynger hun Gud med egen røst. For sannheten er at når vi forholder oss avmålt til Gud, når vi lurer på hvor mye av livet vi har lov til å beholde selv, så fratar vi oss selv muligheten til å bli virkelig levende. Når vi ikke vil erkjenne vår egen fattigdom eller lengsel etter Gud, så vil vi heller ikke erfare hvordan han kan fylle våre indre rom. For er vi ærlige mot oss selv, så ser vi at vår streben etter rikdom, eller lykke, eller suksess, berømmelse eller rett og slett trygghet og sikkerhet, er fattige forsøk på å holde vår egen sårbarhet og lengsel fra livet. Å få det vonde til å gå bort. Å få våre dypeste spørsmål til å stilne: er jeg noe verdt? finnes det noen som ser meg og som tåler synet, og som bryr seg? Finnes det håp? Eller er alt bare opp til meg? Er jeg alene? Er vi alene? Gud sier til deg: du er ikke alene. Han sier til og med: dine tider er i min hånd. Din fremtid er i min varetekt. Stol på meg. Stol på meg. Slutt å sikre deg mot det du likevel ikke kan sikre deg mot, nemlig fremtiden. Du vet ikke hva den bringer, men jeg har den i min hånd. Slutt å søke din egen trygghet og åpne opp livet ditt for det jeg vil gi. Det er mer enn du aner. Det verset jeg leste i Jesaja i sta, om Gud som bor ikke bare i det høye og hellige, men hos den som er knust og nedbøyd, fortsetter med et løfte: Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv, og gjøre de knustes hjerter levende. Det er løftet vi lever på. Som du inviteres til å leve på. Håpet om at du skal bli gjort levende. At Gud vil gjøre deg levende. Og ingen er så levende som den som løfter opp Guds navn og lovpriser ham. Det er det mest levende og det mest menneskelige det går an å gjøre. Å svare på Guds inngripen, Guds opphøyelse av deg, du fattige, lille menneske, med å løfte opp Guds navn. Det er en frihet som ingen makt eller penger eller rikdom, lykke eller berømmelse kan gi, nemlig friheten til å rope av jubel og fryd for Herren. Uten frykt, fordi han har skapt deg og kjenner deg. Uten mismot, for Gud har fremtiden sin i dine hender. Uten reservasjon, for Gud vil gi deg alt godt. La oss løfte opp Guds navn. For han løfter deg opp og gir deg liv. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

5