HELSE BERGEN. Haukeland universitetssjukehus

HELSE BERGEN Haukeland universitetssjukehus ØRE-NESE NESE-HALSAVDELINGEN Fra da til nå 1 50 ÅR 1961-2011

Innholdsfortegnelse Side 4 Forord Side 5 Ein framtidsretta 50-åring Side 6 ØNH i 50! Side 8 ØNH-avdelingen 50 år - som i går Side 10 Tilbakeblikk Side 11 Mitt liv mellom ørene Side 13 Fra England til ØNH-avdelingen Side 15 Tilbakeblikk Side 16 Kaos og gode kollegaer Side 18 Vårt møte med Haukeland og ØNH-avdelingen Side 19 Presentasjon av ledergruppen i Klinikk for hode-hals Side 20 Kjeve øre nese hals voksenpost Side 21 Barnekirurgisk post Side 22 Poliklinikken Side 23 Dagkirurgisk enhet Side 24 Kontorgruppen Side 25 Høresentralen Side 26 Balanselaboratoriet Side 27 Historia bak etableringa av Nasjonalt kompetanse senter for vestibulære sjukdomar Side 29 Ørekirurgi ved ØNH-avdelingen Side 31 Laryngologisk undersøkelse Side 32 ØNH-avdelingen på Senter for Søvnmedisin Side 33 Onkologimøtet Side 34 Undervisning ved ØNH-avdelingen Side 35 Opplæring og veiledning i klinisk praksis innen helsefag Side 36 Doktorgrader Side 37 Ansatte 2

Fra da til nå FESTSKRIFT ØRE - NESE - HALS - AVDELINGEN 50 år 1961-2011 3

Kjære leser! Dette heftet er utgitt i forbindelse med at Øre-nese-halsavdelingen mar kerer sitt 50 års jubileum i 2011. Avdelingen ble etablert i vestfløyen av Kvinneklinikken på Haukeland i 1961 og hadde i starten 22 senger og 2 operasjonsstuer. Frem til denne tid var behandling av pasienter med øre-nese-halssykdommer utført av privatpraktiserende spesialister i Bergen og det var avsatt mellom 80-90 senger til dette formålet ved Florida Sykehus og Haraldsplass sykehus. Sykdomsbildet innen øre-nese-halsområdet har endret seg vesent lig siden opprettelsen av avdelingen. For femti år siden var arbeidet i hovedsak relatert til behandling av infeksjonssykdommer og sentralt sto utviklingen av den moderne ørekirurgi. I de senere årtier er bløtdelskirurgien blitt mer fremtredende og behandling av pasienter med kreft innen øre-nese-halsområdet har en relativt større plass nå. Øre-nese-halsfaget grenser opp mot flere andre spesialiteter og avdelingen har mange gode samarbeidspartnere. Pasientbehandlingen preges derfor av multidisiplinære tilnærminger. Det heterogene arbeidsfelt er øre-nese-halsfagets særpreg. Det omfatter både kirurgiske og medisinske behandlingsmetoder samt en rekke ulike utredninger og tilpasninger av tekniske hjelpe midler. Nye og mer funksjonelle behandlingsmetoder er utviklet de senere år og den teknologiske utvikling utnyttes i utredning og behandling av pasienter innenfor de ulike felt av faget. Et sterkt fokus på opprusting av medisinskteknisk utstyr gjør at Øre-nese-halsavdelingen ved femtiårsjubileet fremstår som en moderne avdeling. Videre har et kontinuerlig arbeid med fagutvikling og forskning gitt avdelingen medarbeidere som står godt rustet til å takle de faglige utfordringer som måtte komme i årene fremover. Jeg ønsker til lykke med jubileet. John-Helge Heimdal Klinikkdirektør Klinikk for hode-hals 4

Ein framtidsretta 50-åring Det er ei glede for meg som administrerande direktør å kunne gratulere Øyre-nase-halsavdelinga med 50-års jubileet. Det er flott å sjå korleis avdelinga har utvikla seg og gitt sitt bidrag til folkehelsa på ein særs god måte gjennom desse åra. I sjukehussamanheng representerer dei ein forholdsvis liten spesialitet, men som har eit stort og variert pasientgrunnlag. Eg ser at avdelinga greier å handtere denne store variasjonen på ein god måte. Forsking er viktig, og avdelinga har satsa på breidde i forskinga. Detter gjer at avdelinga har spesialistar som kan dekke heile spekteret innan fagfeltet. At kvaliteten på arbeidet er godt, viser det faktum at avdelinga har både regionale og nasjonale funksjonar. Gjennom systematisk arbeid frå 1961 og til i dag, har avdelinga lagt eit sterkt fundament for å ta dei utford ring ane som ligg i dei neste 50 åra. Øyra-nase-halsavdelinga er ein særdeles vital og framtidsretta 50-åring. Til lukke med jubileet og vegen vidare! Stener Kvinnsland Administrerande direktør Helse Bergen Haukeland universitetssjukehus 5

ØNH i 50! Marianne Dalen Historiske fakta I begynnelsen av september 1961 ble ØNH-avdelingen opprettet på daværende Haukeland Sykehus, nå Haukeland universitetssjukehus, Helse Bergen. På Florida sykehus, som den gang ble drevet av nonner, var det fra før betydelig ØNH-virksomhet og det var også en del aktivitet på Haraldsplass diakonale sykehus. I 1983 ble ØNHvirksomheten på Florida lagt ned, da var virksomheten ved Haraldsplass allerede avviklet. ØNH-avdelingen etablerte seg i tverrfløyen på Kvinneklinikken sammen med Øyeavdelingen. Da øyebygget sto ferdig i 1970 overtok ØNH-avdelingen hele tverrfløyen over tre etasjer med to sengeposter, operasjonsstuer, oppvåkning, poliklinikk og høresentral. Sentralblokken sto ferdig i 1983 og avdelingen fikk etter datidens standard store og flotte lokaler med blant annet kontorenhet, poliklinikk, dagkirurgisk enhet og høresentral i 2. etasje. I Sentralblokkens 5. etasje fikk avdelingen to sengeposter, midtposten (ØNH post 2) med 32 senger for menn og østposten (ØNH post 1) med 20 senger, 8 for barn og 12 for damer. I tillegg var det fire tekniske senger som ble brukt til barn med falsk krupp. Et stort undersøkelsesrom og skiftestue var plassert på post 1. Frem til 1994 var avdelingen uendret i størrelse og drift. I løpet av våren 1994 ble første store sparepakke påført avdelingen og man måtte da redusere med 10 senger og flytte post 2 fra midtposten med 32 senger til nordposten med 22 senger. Antall sykepleier- og hjelpepleierstillinger ble redusert tilsvarende reduksjonen i senger. For avdelingen var dette en turbulent tid, og man slet også med lange og til dels uhåndterlige ventelister på flere operasjonstyper. I 2001 måtte avdelingen legge om driften av sengepostene på grunn av sykepleiermangel. Post 1 ble gjort om til 5-døgnpost og gjenværende pasienter og personale ble hver helg flyttet til post 2 for å ha tilfredsstillende helgebemanning der. I 2002 ble det besluttet at ØNH avdelingen skulle legge ned én av de to sengepostene og i stedet ble det opp rettet en ren barnekirurgisk sengepost med barn fra ØNH-, kirurgisk- og ortopedisk avdeling. ØNH skulle ha administrativt ansvar for posten. Etter hektiske forberedelser var barnekirugiskpost en realitet i september 2002 med 22 sengeplasser, barnekirurgen er fortsatt underlagt ØNH avdelingen administrativt. ØNH-avdelingen har spesielt de siste 20 årene gjennomgått store endringer med reduksjon i sengetallet fra 44 til 19. Dette har medført betydelig omlegging av driftsrutiner med blant annet kortere liggetid og omlegging til økt dagkirurgisk behandling. Likevel er det en utfordring å kunne tilby en seng til alle pasienter som trenger det. Dette ser man vil bli en større utfordring i årene fremover ettersom befolkningen blir eldre og flere pasienter, spesielt i forbindelse med kreftbehandling, vil trenge den omsorgen som gis ved sengepostene. 6

Ledelse og organisasjon ved ØNH-avdelingen Etter oppstarten i 1961 ble avdelingen ledet av avdelings overlege og professor Emil Steen og oversøster Paula Pedersen, etter noen år overtok Elisabeth Langeland sistnevntes jobb. Ingunn Lehtun overtok som oversykepleier i 1981 og var med på å planlegge innflyttingen i Sentralblokken. Per Møller var fungerende avdelingsoverlege ett år fra Emil Steen gikk av med pensjon i 1986 til Jan Olofsson tok over som professor og avdelingsoverlege i 1987. I august 1994 ble Marianne Dalen ansatt som oversykepleier i avdelingen. Fra februar 1995 ble sykehusavdelingene ved Haukeland universitetssjukehus organisert i blokker og ØNH inngikk i Hode-hals blokk sammen med Kjevekirurgisk, Nevrokirurgisk, Nevrologisk og Øyeavdelingen. Jan Olofsson ble blokkleder og Per Møller ble konsti tuert som avdelingsoverlege i avdelingen. Blokkstrukturen varte frem til år 2000. Per Gunnar Liavaag var konstituert avdelingsoverlege fra 1996 til juni 2002. Første januar 2000 ble sykehuset igjen omorganisert og denne gangen ble ØNH-avdelingen en del av Kirurgisk divisjon. Kirurgisk divisjon besto av alle opererende avdelinger samt Anestesi- og intensivavdelingen, Sentraloperasjonsavdelingen og Røntgenavdelingen. Divisjonsorganiseringen ble avviklet til nyttår 2003. I 2002 ble enhetlig ledelse innført ved sykehuset og samme år tok Jan Olofsson igjen over som leder av avdelingen. Oversykepleierstillingen ble gjort om til stabsstilling med fag- og systemansvarlig sykepleiefunksjon, Marianne Dalen har fortsatt denne stillingen. Fra 2003 ble avdelingen en del av Klinikk for Hode Hals som består av Kjevekirurgisk avdeling og ØNH-avdeling. Jan Olofsson ble da klinikkdirektør, en stilling han beholdt frem til han gikk av med pensjon i september 2010. Ny klinikkdirektør ble Lena Norberg-Spaak, hun gav seg allerede i januar 2011 og fra februar i jubileumsåret overtok John-Helge Heimdal stillingen som klinikkdirektør. 7

ØNH-avdelingen 50 år - som i går ØNH-fagets utvikling Jan Olofsson Undertegnede har nå 48 år med virksomhet innen ØNH sammen med stigende internasjonal aktivitet som gir en viss bakgrunn til betraktning av en interessant og aldri angrende karriere i faget. Et 3 ukers ØNH-vikariat i i 1963 med en rivende start med abrasio (dvs. adenotomi i Vinydan -rus) og tonsillectomier etter tre dagers erfaring, og året derpå 50 tracheotomier i lokalanestesi i løpet av et tre måneders vikariat satte meg raskt inn i faget. Man utførte tre adenotomier og én tonsillectomi hver morgen før røntgenmøtet kl. 08.00. Den gang ble det i Moskva gjort to operasjoner samtidig på hver operasjonsstue, hvorav én laryngectomi i lokalanestesi. Kan hende ikke det mest humane. Faget har unektelig forandret seg på godt og vondt, og ikke minst når vi ser på kostnadseffektivitet. ØNH har alltid vært en spesialitet mellom medisin og kirurgi, og har vært en mangefasettert og en klart multidisplinær spesialitet. Et eksempel på utviklingen illustrerer en del av dette. Infeksjonssykdommer har alltid vært en del av spesialiteten både hos barn og eldre. Vaksinasjonen mot difteri fjernet tidlig den ekte kruppen. Haemophilus influenzaevaksinasjon mot menigitt gjorde at epiglotitten hos barn forsvant og kun ses i enkelte tilfeller hos eldre. Den rigide broncho- og oesophagoskopien ble erstattet med fiberskopi som muliggjorde at andre spesialiteter, som indremedisin tok hånd om en del av denne virksomhet, men meget varierende på ulike sykehus. Den operative tracheotomien ble percutan og åpnet veien for anestesi- og intensivlegene. Mini-invasiv og mindre traumatisk endoskopisk nese- og skallebasiskirurgi, liksom thyreoideakirurgi har blitt en rutine på mange hold, og ikke kun et tegn på kirurgisk ekvilibrisme. 8

De totale laryngectomiene, først utført for cancer av Billroth og Gussenbauer 1873, har minket. Endoskopiske partielle laryngectomier med spesielt anvendelse av laser har økt siden introduksjonen av CO2 laser ved verdenskongressen i Venezia 1973. De senere årene har også trans oral robotkirurgi kommet inn i bildet. De pasienter som fortsatt laryngectomeres forsynes med taleventiler mellom pharynx og trachea og får en livskvalitet som ikke blir dårligere. Pasienter med hals- og hodecancer der også laserkirurgi har en plass får en umiddelbar rekonstruksjon med ulike mikrovasculære transplantat med forkortet liggetid, bedre livskvalitet, men dessverre med ubetydelig forlenget levetid tross multidisiplinær behandling med kombinert kirurgi og strålebehandling. Kjemoradioterapien har fått en økt omfatning og har på mange hold erstattet en del av kirurgien med målsetting å være organbevarende, dog ikke alltid funksjonell. Acusticusnevrinom, eller rettere sagt vestibularisschwannom behandles operativt sammen med nevrokirurgene eller med gammakniv med forbedrede funksjonelle resultat. Cochleaimplantat har gitt mange en mulighet til å høre og har blitt en omfattende virksomhet, til tross for initial motstand fra de døves pasientorganisasjoner. Transseptal hypofysectomi, liksom annen mini-invasiv skallebasiskirurgi har økt med mindre komplikasjoner og bedre funksjonelle resultat. Disse operasjoner utføres oftest sammen med nevrokirurgene. Snorkeoperasjoner har hatt sin Sturm und Drang periode, men har nok fortsatt en plass å fylle. ØNH-spesialiteten har i mange år hatt et nært samarbeid med bl.a. anestesi, kjevekirurgi, plastikkirurgi og øye, samt yrkesmedisin, men spesielt patologi og ikke minst radiologisk avdeling, der CT og MR har revolusjonert diagno stikken, liksom senere PET-CT scanning sammenlignet med tidligere plantomografi inklusive undersøkelser som cycloidal tomografi som på sin tid var et gjennombrudd for ørekirurgien. Multidisiplinær diagnostikk og behandling er i fokus i dag, men har eksistert innen ØNH-faget i minst 50 år. Spesialiteten er mangfoldig og omfatter så vel pediatri som geriatri og med en rivende teknologisk utvikling. Det foreligger gode forskningsmuligheter som kan ses ved at avdelingen har hatt over 20 doktorander de seneste decenniene, og nå senest sammen med Barneklinikken. Spesialisteksamen er på god vei til å komme i de fleste land og har eksistert i England og Finland i nesten hele 50 års perioden. En europeisk board exam (EBE) er på vei inn, hvorav halvparten av de som eksamineres kommer fra land utenfor EU. EU har økt bevegeligheten i arbeidsmarkedet i Europa. En utdanning i et land godkjennes automatisk i de andre landene. Språket er snart den eneste begrensende faktoren. En subspesialisering innen ØNH-faget er på vei med 2-årig utdanning og operasjonsloggbok og er allerede et faktum i visse land når det gjelder hode-halskirurgi, kosmetisk kirurgi og allergologi, liksom det lenge har vært innen audiologi. ØNH-spesialiteten kalles nå for det meste ØNH/ hode-halskirurgi (ORL-HNS) og er langt i fra en liten spesialitet, men trenger subspesialisering, i det minste på region sykehusene. Mange områder trenger en sentralisert virksomhet nasjonalt og i visse tilfeller nordisk eller t.o.m. europeisk. Spesialiteten står på mange sterke søyler og det blir meget interessant å se på den framtidige utviklingen i den digitale verden. 9

Tilbakeblikk Operasjonsstuen på ØNH. Emil Steen, første leder på ØNH-avdelingen. Gundersen ved operasjonsbordet. Warland utfører ørekirurgi med mikroskop. 10

Mitt liv mellom ørene Bente K. Michelsen, tidligere avdelingssykepleier v/ operasjon ØNH/Kjeve Jeg startet på ØNH-operasjonsavdelingen i september 1973 etter 10 år på kirurgisk operasjonsavdeling. Det var en ganske stor forandring å komme fra store inngrep til små, via microscop, nesespekel, eller et scop i halsen hvor en ikke alltid kunne se hva legen holdt på med. Vi var to operasjonssykepleiere som valgte å bli sendt bort på grunn av at mange hadde sluttet og avdelingen derfor trengte flere. Ja - her blir jeg kun i 14 dager var et utsagn jeg sa på veien bort, men det ble omtrent en menneske alder! Det ble en spennende og interessant utvikling innen ØNH. Vi brukte to stuer til øreoperasjoner for det meste, fordi her var der mørkleggingsgardiner og mørkt måtte det være ved gjennomføring av operasjoner. Det var kun lyset fra mikroskopet som var på. Legene brukte tannlegebor til disse operasjonene. Tidsmessig tok det lang tid å komme inn i mellomøret, men i 1975 fikk avdelingen nytt boreutstyr som forandret hverdagen for alle. Inn grepene ved øreoperasjoner gikk betraktelig ned og en kunne operere flere pasienter hver dag. Fordelen var også den at vi på denne tiden hadde mange leger som kunne ta alle slags inngrep innen ØNH og derfor klarte legene å få ned vente listene, spesielt innen øre. Vår sjef var Prof. Emil Steen - en meget sympatisk mann som la vekt på at alt personalet på operasjonsavdelingen skulle ha en bra hverdag. Derfor deltok også avdelingssykepleier fra opeasjonsavdelingen på fredagsmøtet hvor inngrep uken etter ble planlagt ut fra hvor mye personell som var på jobb hver dag. På stue 3 foregikk mye av halsoperasjoner og neseoperasjoner. Allerede på 70 tallet startet dr. Per Møller å bruke laser ved operasjon i halsen. Det var en utfordring for oss - lasermaskinen var/er meget følsom med 7 speil som måtte stå på millimeter i sammenheng med hverandre ellers kunne en treffe feil. Det var en stadig utvikling av forskjellige inngrep innen ØNH-faget. Dette gjaldt spesielt øreoperasjoner som krevde nytt utstyr og samarbeid med nevrokirurger. Halsoperasjoner ble også mer omfattende etter hvert. Vi hadde ikke nok utstyr til mer enn et par inngrep av hver sort, så mye måtte vaskes og steriliseres mellom inngrepene. Etter hvert ble avdelingen tilgodesett med assistenter som tok seg av rengjøring og vask av stuene - det var utrolig bra. I disse 10 årene frem til 1983 var samarbeidet mellom anestesi- og operasjonspersonell, leger og assistenter meget godt. Der var lite utskifting før 1980 - da ble der en del forandring, men uten at det gikk ut over kvaliteten. Det som ble en utfordring etter som ting forandret seg var faktisk vaktene. Vi gikk fra aktiv vakt til sovende vakt på hybel på loftet og derfra til hjemmevakter med tilkalling via telefon. Legene var flinke til å undervise i de forskjellige inngrep. Da samlet flest mulig av personalet seg ved poliklinikken. Blåturer hadde vi hver vår og temadag med julefest ble en tradisjon. Mange leger deltok og gjorde sitt til at det ble minneverdig. De laget ofte eget orkester eller underholdt med gitarspill. Dette gjorde at vi hadde en fin omgang med personalet i hele ØNH bygget. Det at postene lå i nærheten gjorde og sitt til at vi fikk følge pasientene bedre etter operasjonene. Spesielt de som hadde hatt store inngrep. 11

I denne tiden pågikk byggingen av den nye Sentralblokken og det ble mange møter i byggekomiteen. Vi gruet oss noe til å måtte forlate et så trivelig arbeidssted hvor alle følte seg som en stor familie. Da 1983 ble en realitet var det og slutt på nærheten til de forskjellige enhetene. Poliklinikken fikk, etter påtrykk fra prof. Steen, egen operasjonsenhet med to stuer og oppvåkning for alle mindre inngrep. Jeg var med å planlegge innredning ut fra et ønske om å lede denne enheten. Jeg var ikke så veldig lysten på å starte inne i SOP. Men ØNH enheten i SOP ble tatt i bruk før polikli nikken og professor mente at jeg kunne styre begge deler. Like før vi flyttet ble det bestemt at den som var leder i poliklinikken også skulle ha ansvar for operasjons enheten. Det første halve året sto jeg til disposisjon for begge enheter for de trengte en leder med utdannelse innen operasjon, men det ble for meget, det gikk ikke i lengden. Vi søkte om å få opprettet en lederstilling med operasjonsutdannelse ved enheten i poliklinikken, men det tok 10 år før det endelig ble tatt til følge. Så det ble til at jeg ble leder på SOP med inn- og utslusing hver dag. Inngrep og instrumentpark økte som tiden gikk og jeg så behov for prosedyrebøker for at operasjonssykepleierne skulle kunne takle inngrepene. Det var en spennende utvikling og mange inngrep førte til en bedre hverdag for pasientene. ØNH-avdelingen kom etter hvert i klinikk med Kjevekirugisk avdeling og ble til Klinikk for Hode Hals. Legene ble til ørekirurg, nesekirurg og halskirurg med mer. Vi innredet stuene etter dette og det fungerte bra. Skapplass var ikke en prioritert sak ved innflytting så vi fikk mye å gjøre med innredning av forberedelsesrom og lagerrom for øvrig. Da vi flyttet inn i SOP hadde vi hatt en konsulent som skulle påse at alle seksjoner fikk den utstyrsmengden som ble planlagt. Da det var vår tur til å flytte over hadde alle andre seksjoner forsynt seg av instrumentparken. Det vi hadde bestilt var vekk!! Det var bare grove og ubrukelige instrumenter igjen og av dette måtte vi sende over 7000 instrument i retur. Ikke bare det: antall rister til ØNHinngrep besto for det meste av 1 rist til hvert inngrep, konsulenten hadde glemt å gange opp antallet i hver kategori. Det resulterte i at jeg fikk over 1 million kroner for å kjøpe inn tilstrekkelig med instrumenter. Jeg vil fremheve at spesialsykepleierne har høy moral og er utrolig flinke etter som de måtte forholde seg til en stor mengde prosedyrer, assistenter som ivaretok utstyr, ikke bare ved ØNH/Kjeve seksjon, men og alle de andre seksjoner i avdelingen. Mange gode leger og kjevekirurger gjorde at dagene gikk som en håpet på. Vi fikk også etter hvert en fast stab som ble ved ØNH/Kjeve seksjonen. Min tid som leder av seksjonen ØNH/Kjeve sluttet da Sentraloperasjonsavdelingen la om til et firedelt seksjonssystem. Nå skulle en person ha ansvar for hele Hode/ hals som innbefattet Nevro-, Plastikk-, Kjeve- og ØNHkirurgi. Da bestemte jeg meg for å gå over i en annen ansvarshavende stilling hvor jeg var til min tid i SOP var forbi. Ser en nå tilbake så var det både utfordrende og innholdsrike år. Inngrep på ØNH/Kjeve er en del av mennesket som ikke alltid kan skjules av klær, derfor er disse pasienter viktig å ivareta når det gjelder deres utseende. 12

Fra England til ØNH-avdelingen Chris Kahrs, tidligere assisterende avdelingssykepleier ved sengepost ØNH Den gangen jeg kom fra England i 1978, og begynte på ØNH, var avdelingen plassert i bygningen som nå er en del av Kvinneklinikken. Laboratoriet, ØNH poliklinikk og Høresentral var i første etasje. Skrivestuen var plassert i kjelleren. Andre etasje innholdt ØNH post 1, som var sengepost for barn og kvinner, og skiftestuen. Tredje etasje hadde ØNH 2, senge post for menn, operasjonsstuen og recoveryposten. Det var noen 4-manns rom og noen 1-manns rom. En gang i mellom måtte vi ha sengeliggende pasienter på badet. Det var ikke bad til hvert rom, men ett felles i gangen. ØNH post 1 hadde en barnestue og båser for å behandle barn med krupp + noen 4-manns og 2-manns rom. Professor Emil Steen ledet avdelingen. Over sykepleier Elisabeth Langeland hadde ansvar for pleierpersonellet. Avdelingssykepleier Kjellfrid Hjortås var leder for ØNH 1, en dyktig, grei sykepleier som gikk bort altfor tidlig. Avdelingssykepleier Ellen Eid var leder for ØNH 2. Det var ikke assisterende avdelingssykepleiere på den tiden, men vi hadde ledende sykepleiere. Der var sykepleiere og hjelpepleiere, noen av disse var også barnepleiere. Pleiepersonellet jobbet hver annen helg. Stort sett var det faste nattevakter, en sykepleier og en hjelpepleier. Det var ingen ekstravaktsentral, hver post måtte selv skaffe folk hvis det var mangel. Det var fast ansatte til kjøkken og rengjøringsarbeid. En lærer var knyttet til avdelingen og tok hånd om undervisning til skolebarn hvis de var innlagt for mer enn noen få dager. Om sommeren var begge poster slått sammen i noen uker da ferien for det fleste ble avviklet. ØNH 1 flyttet opp til ØNH 2. Pasienter ble tatt i mot av assistentlege og sykepleier ved innleggelsen. Neste dag ble nye pasienter presentert på morgenmøtet på skiftestuen der alle leger var tilstede. Jeg husker en eldre dame, sikkert nervøs, som gikk inn på møtet ikledd morgenkåpe og hatt! Etter morgen møtet gikk overleger, assistentleger, sykepleiere og hjelpepleiere på visitt til de øvrige pasienter. Det kunne være en del folk rundt pasientens seng! Visitt rundt til pasienter ble også tatt om kvelden, av vakthavende lege. Etter visitten var det sårskift, utskriving osv. Alt foretatt på skiftestuen hvor en hjelpepleier hadde fast jobb. Datamaskiner hadde ikke blitt tatt i bruk på den tiden. Dokumentasjon var skriftlig i kardex. Legene dikterte journal og skrivestuepersonell maskinskrev pasientens journal etter at de hadde skaffet pasientens gamle journal fra arkivet. Barn som fikk fjernet mandlene (tonsillektomi), var innlagt i 7 dager! Barn som tok operasjon for utstående ører, lå på avdelingen i 14 dager! Barn innlagt med akutt falsk krupp ble lagt i kalddamp med høyt sengeleie i en bås der det kun var plass for en barneseng og luftfukter. Barn måtte ligge et døgn uten dampbehandling før de fikk lov å reise hjem. Det var vanlig at de tok røntgen av lungene før utreise. Jeg husker at trakeotomi på barn ble oftere utført den gangen, en skremmende opplevelse for foreldrene. Det ble brukt sølv- og stålkanyler og naturligvis var det fastvakt hele døgnet på de barna. Voksne pasienter kunne få intravenøs cellegiftbehandling på posten! Medikamenter ble blandet på medisinbenken på vaktrommet uten avtrekk! Vi hadde ikke separat medisinrom, men et låst medisinskap på veggen. 13

Vi brukte kvikksølvtermometer for å måle temperaturen. Hvis de ble knust måtte vi krype rundt på gulvet for å samle opp kvikksølvet med en spesialstav! Ernæring via direkte sonde til magesekken (PEG) var ikke tatt i bruk på den tiden. Det ble brukt sonde via nesen og spiserøret til mage sekken som ble brukt. Pasienter med alvorlige etseskader i spise røret kunne ligge på avdelingen i lengre tid, og måtte mates gjennom en tykk gummisonde innlagt til spiserøret på halsen. I 1981 gikk oversykepleier Elisabeth Langeland av med pensjon. Ingunn Lethun tok over. En grei og dyktig sykepleier. 1983 flyttet ØNH-avdelingen til den nye Sentralblokken. Det var en spennende tid og vi hadde store forventninger. Men det tok tid for å komme i gang med gode rutiner. Samarbeidet med de andre avdelinger som også nylig var flyttet inn var ikke alltid lett. Jeg husker det tok tid å finne veien gjennom tunnelen fra gamle ØNH til vår nye senge post i 5. etg. En annen sykepleier og jeg brukte minst en halv time på å finne veien opp! ØNH post 1 og 2 var sammen i noen måneder fordi post 1 ikke var klar til å ta imot pasienter. Flere nyutdannete sykepleiere begynte på sengeposten, de var dyktig og ivrige. Flere nye rutiner måtte tas i bruk, for eksempel hadde vi tidligere vasket senger og ryddet opp til nye pasienter pluss ordnet til operasjonsseng. Nå tok vaskeriet seg av dette. Datamaskiner var fortsatt ikke tatt i bruk. Før pasienter kunne kjøres til operasjonsstuen måtte vi ha pasientjournal og røntgenbilder med oss, det var ofte panikk for å finne dem. Vi tok i bruk sykepleiedokumentasjon, et skjema som innholdt alle opplysninger om pasienter som var relevant for sykepleiepersonell på anestesi, operasjonsstuen og recovery. tok over. Marianne var også flink til å opprett holde det faglige nivå for pleiepersonalet. Fagdag for pleie personalet på ØNH Haukeland, inkl. de andre ØNH-avdelingene på sykehusene i regionen var kommet i gang, en dag hvert år. Foredragene ble holdt av egne ansatte og andre, leger og pleiepersonell utdypet forskjellige emner. Temadagene har vært ett av høydepunktene hvert år, både faglig og sosialt. De kom i gang etter at prof. Olofsson tok over som professor og avdelingsoverlege i 1987. Sosialt har miljøet ved ØNH-avdelingen vært godt og blåturer ble gjerne arrangert tidlig om sommeren. Kreftsykepleierutdannelsen har bidratt til at sykepleiere fra ØNH har fått spesialkompetanse til å ta seg av kreftpasienter. Dette ble en stor fordel for pasienter og annet personell på avdelingen. Hjelpepleiere fikk også muligheten til å søke om kompetanseoppbygning og flere fra ØNH benyttet seg av dette. Smerteklinikken fra anestesiavdelingen var kommet i gang med et tilbud om hjelp til smertelindring for pasienter. Jeg husker dr. Stein Husebø var en av de første som kom for å treffe pasienter. Han var en festlig, sympatisk lege som gjerne kom spillende på munnspill. Pasientforeningen, Den Norske Laryngektomi foreningen, nå Munn- og halskreftforeningen var og er en viktig forening for mange ØNH-pasienter. Tidligere var den forbeholdt. Nå hjelper de også dem som har kreft i andre deler av munn- og halsom rådet. Det har alltid vært en nær forbindelse mellom pasientforeningen og avdelingen. Foreningen har vært veldig hjelpsom og sjenerøs. De har og vært en god støtte for de pårørende. Pleiepersonell har alltid vært velkomne til å delta på deres sosiale møter både lokalt og nasjonalt som på landsmøtet deres hvert år. De har holdt faglige innlegg på disse møtene. Faglig har pleiepersonell hatt mulighet å delta på forskjellige kurs både internt og utenfor sykehuset. Oversykepleier Ingunn flyttet til en annen avdeling og Marianne Dalen 14

Tilbakeblikk Fru Mikkelsen og Anne Margrethe rydder og ordner til jul på post 2 i 1974. Vigdis er i gang med trekke opp sprøyter Ca. 1974. Kjellfrid og Siri pynter seg til 17. mai feiringen i 1974. Søster Laura julaften i 1973. 15

Kaos og gode kollegaer Gunvor Hop, tidligere kontorleder ØNH Jeg begynte på ØNH som kontorleder i 1990 like etter påsken. Det husker jeg godt for jeg satt i påsken og pugget på medisinsk terminologi, og det virket helt gresk for meg. Jeg hadde ingen bakgrunn fra sykehusdrift, men jeg hadde utdannelse og erfaring i data (IT) og ledelse. Det kom godt med! Planlegging av KD-poli var godt i gang da jeg begynte. Dette var et datasystem som skulle ta seg av timebestilling i poliklinikkene. Jeg var heldig som kom så tidlig med i prosessen med tilpassing til vår poliklinikk. Da lærte jeg samtidig datasystemet og driften vår. Jeg kommer aldri til å glemme den første dagen jeg satt meg ned i poliklinikkens ekspedisjon for å se hva som foregikk der. Minst 3 telefoner kimte, og like mange personer ropte ut i rommet: Hvem har boken til dr.... I tillegg var det en luke for betjening av mange mennesker, både inngående og utgående pasienter. Det skulle betales og bestilles ny time. Så var det å finne ut hvem som hadde timeboken da... Legene kom for å hente post, beskjeder skulle mottas og gis i det hele tatt kaos! Det første vi gjorde var å få telefonene i stille modus det var nok at de lyste. Vi laget en rokeringsplan for perso nalet, hvor det ble satt opp dager med telefonvakt, lukebetjening osv. Da KD-poli ble installert, og alle timebøkene innlagt i systemet, ble det mye enklere for personalet. Luke nr. 2 ble også til stor hjelp. Samarbeidet mellom leger og merkantilt personale ble etter hvert veldig godt vi måtte hjelpe hverandre med å få inn riktig konsultasjonstid osv.. I de 16 årene jeg var på Haukeland skjedde det mye på kontorsiden. Vi fikk etter hvert PIMS, et pasientsystem både for poliklinikk og innleggelse. Dette gjorde at sykdom blant kontorpersonalet ble et stort problem. Vi måtte alltid ha noen som kunne de forskjellige stillingene, slik at personalet kunne rokeres på. For skrivestuen ble det viktig å få skrevet og registrert inn diagnosene fra epikrisen, slik at DRG-en ble riktig. Det var jo selve inntjeningen for avdelingen. Det skjedde store forandringer ved innføring av elektronisk journal, muligheten til å skanne inn forskjellige dokumenter og resultater av undersøkelser, bl.a. høreprøver. Like før jeg sluttet ble det opprettet et dokumentsenter som ble flyttet bort fra Haukelandområdet, og vi mistet den daglige kontakten med skrivepersonalet. Det jeg ellers vil trekke frem er alle seminarene vi hadde, rene kontorseminar både for ØNH, og for Hode-Hals blokken. På de årlige temadagene fikk vi ofte samarbeide i grupper med andre profesjoner, noe som var veldig lærerikt for alle. De siste 3 årene mine på Haukeland var jeg prosjektleder for Klinikk hode-hals. Da arbeidet jeg mye med dataservice til hele personalet. Det jeg husker best var likevel alle bruker undersøkelsene blant pasientene. Vi fant fort ut at driften måtte deles opp i enheter dersom vi skulle få et eierforhold til resultatene. Bare på den måten kunne hver avdelingsleder gjøre noe 16

for å bedre, og etterkomme pasientenes behov og ønsker. Noe av det vi oppdaget var at pasientene stolte på at de fikk riktig og god behandling. De var også fornøyde med pleie og omsorg, men klaget over skitne gulv og vinduer bl.a. Det var etter brukerundersøkelsene at Berit Anita Larsen satte i gang og fikk ordnet ekspedisjonen slik at hele veggen hvor lukene hadde vært, ble tatt bort og erstattet med rullevegg som kunne tas ned om natten. Det ble et helt åpent kontorlandskap. Wenche Foss, som var pasient hos prof. Olofsson, kom for å åpne den nye ekspedisjonen. Hun var bare fantastisk, sto utenfor skranken, men husket også å snakke til det personalet som arbeidet innenfor skranken. Hun varierte fra østlandsk til bergensk, og var innom engelsk, avsluttet med et dikt hvor hun sa at om jeg blir 90 år er opp til deg, og så tok hun Olofsson med seg til hans kontor. Jeg fikk mange gode kolleger ved Haukeland Sykehus, og det er nok de jeg savner mest som pensjonist. 17

Vårt møte med Haukeland og ØNH-avdelingen Thamprasert Plaipetch og Beate Abrahamsen Som nyansatte på avdelingen, er vi ennå der hvor alt er gøy og spennende! Vi er ansatte i en såkalt utdanningsstilling, dette er en midlertidig og tidsdefinert stilling, som er siste formelle ledd, av vår spesialisering som leger i øre-nese-halssykdommer. Allerede før vi begynte visste vi at dette ville bli bra. Endelig var det vår tur til å begynne på et gruppe 1-sykehus og lære hvordan det egentlig skal gjøres. Arbeidskontrakter ble signert. Arbeidsplaner tilsendt. Flybilletter bestilt. Leiligheter leid, og kanskje det aller viktigste, regnantrekket ble oppgradert. Vi andre i Norge har alltid visst at bergensere gjør ting på sin måte, men vi ble litt forbauset over at de originalt nok også har laget sitt eget sykehus språk. Så for å gjøre seg forstått i dette forumet burde kanskje overskriften vært, Vårt møte med HUS KHH. Her på KHH jobber vi tett med OT og HS, og arbeidsoppgavene kan være alt fra DK, SOP, DKM, FORD, CLE eller ØH. Av og til må vi også ha kontakt med MIO eller BKB. Men det store spørsmålet er om du er meldt opp i SAMLEPUNKTET så du får tilgang til DIPS, ORBIT, PACS, AGRESSO eller GAT. Vi føler oss absolutt tatt vel i mot på avdelingen. Fordelingen av arbeidsoppgaver mellom assistentlegene er veldefinerte, noe som minimaliserer konflikter. Overlegene underviser av sin visdom. Sykepleiere guider oss med erfaring og velmenende hint, mens helsesekretærer hjelper oss med å se proffe ut på papir samt holde styr på timer og avtaler. Nå som vi har fått dette nye språket under kontroll, gleder vi oss til å fortsette vår ferd som nyinnmeldte medlemmer av KHH-klanen. 18

Presentasjon av ledergruppen i Klinikk for hode-hals På bildet vises fremst fra venstre: klinikkdirektør John- Helge Heimdal, seksjonsleder på Høresentralen Asgaut Warland, kontorleder Kjell Magnus Thorvik, avdelingsleder for Kjevekirurgisk avdeling Monica Gordh, avdelingssykepleier poliklinikk Hjørdis Juvik, controller Sissel Iren Sørensen, fag- og systemansvarlig sykepleier Marianne Dalen, avdelingssykepleier ved dagkirurgisk enhet Wendela Mathisen, avdelingsoverlege Stein Lybak og kst. avdelingssykepleier på Barnekirugisk post Åslaug Eide. Avdelingssykepleier ved ØNH/kjeve voksenpost Ann- Cathrin Brate Midtun var ikke tilstede da bildet ble tatt. Klinikk for Hode Hals består av to avdelinger: Kjevekirurgisk avdeling og Øre-nese-halsavdelingen. Hver uke samles ledergruppen til ledermøte der saker som berører klinikken blir tatt opp, behandlet og besluttet. Klinikkdirektør John-Helge Heimdal er opptatt av at klinikken styres etter demokratiske prinsipper og at flest mulig beslutninger tas i fellesskap. Ledergruppen fungerer godt sammen. Vi har et åpent og inkluderende arbeidsmiljø der alle blir sett og hørt. Klinikken har godt ry sett utenfra. Vi har mange gode medarbeidere som sammen med oss arbeider hardt for å at dette ryet opprettholdes. 19

Kjeve øre nese hals voksenpost Navnet på posten er langt og tungt. Vi har mange ulike pasientgrupper med både kirurgiske og medisinske sykdommer, men den største pasientgruppen (80 prosent) har en kreftdiagnose. Vi har pasienter som jevnlig kommer til stemmebåndsoperasjoner og som spretter ut av sengen og forsvinner omtrent like fort som de er tilbake på post. Og vi har kreftpasienter som ligger i måneder for utredning, operasjon og strålebehandling. I tillegg har vi pasienter med kjevelidelser, frakturer, cochleaimplantat, øre-, mandelog bihuleoperasjoner, neseblødninger og pasienter med ulike infeksjoner. Vi har kreftpasienter som opereres med halsglandeltoalett, fjerning av strupe og store operasjoner med eller uten fri lapp. Til tider er det svært travelt på posten og ofte er det overbelegg. Vi klager litt før vi gyver løs igjen, og sjonglerer mellom korridorpasienter, senger, nattbord og trillevogner. Vi tar oss av pasienter og pårørende, leger, studenter og hverandre. Vi yter omsorg og pleie til engstelige pasienter og pårørende i mange ulike livssituasjoner På voksenposten håndterer vi daglig ulike problemstillinger knyttet til ernæring, smertelindring, kommunikasjon, endret utseende og reaksjoner på sykdom og død. Vi steller tracheostomier, dren, kateter, operasjonssår og kreftsvulster. Vi tåler å se det meste. Når pasientene reiser hører vi ofte hvor godt de føler seg ivaretatt. På en skala fra 0 til 10 gir mange oss 12! Det gjør godt å bli satt pris på. For fremtiden ønsker vi oss oppgradering av posten med nymalte pasientrom, større medisinrom og mest av alt flatskjermer med god kanaldekning på alle pasientrom. 20