Norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter i humaniora og samfunnsvitenskap. Forfatterkrets, formål og mulighet for åpen tilgang

Norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter i humaniora og samfunnsvitenskap Forfatterkrets, formål og mulighet for åpen tilgang Gunnar Sivertsen Arbeidsnotat 14/2013

Norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter i humaniora og samfunnsvitenskap Forfatterkrets, formål og mulighet for åpen tilgang Gunnar Sivertsen Arbeidsnotat 14/2013

Arbeidsnotat 14/2013 Utgitt av Adresse Oppdragsgiver Adresse Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning PB 5183 Majorstuen, NO-0302 Oslo. Besøksadresse: Wergelandsveien 7, 0167 Oslo Norges forskningsråd Postboks 2700 St. Hanshaugen 0131 Oslo www.nifu.no

Forord Formålet denne undersøkelsen av norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter er å kartlegge tidsskriftenes formål, innhold og forfatterkrets med tanke på muligheten for å innføre en finansieringsmodell som kan gi tidsskriftene økt samfunnskontakt gjennom åpen tilgang til elektroniske utgaver. Gunnar Sivertsen har utført undersøkelsen på oppdrag fra Norges forskningsråd. Oslo, september 2013 Sveinung Skule Direktør Liv Langfeldt Forskningsleder 3

Innhold Sammendrag... 7 1 Innledning... 9 2 Publiseringsmønsteret i humaniora og samfunnsvitenskap... 11 2.1 Innledning... 11 2.2 Vitenskapelig publisering i humaniora og samfunnsvitenskap 2005-2012... 11 2.3 Nærmere om utviklingen i historie, allmenn litteraturvitenskap, sosiologi og statsvitenskap... 14 2.4 Konsekvenser av internasjonalisering... 14 2.5 Potensialet for samfunnskontakt... 17 2.6 Sammenfatning... 17 3 En studie av 76 tidsskrifter... 19 3.1 Innledning... 19 3.2 Utvalg og representativitet... 19 3.3 Tidsskrifter med og uten støtte fra NFR... 20 3.4 Forfatterkrets... 21 3.5 Annet stoff i tidsskriftene... 23 3.6 Distribusjon... 24 3.7 Krise og ny mulighet... 25 3.8 Sammenfatning... 26 4 Konklusjoner... 28 Referanser... 30 Vedlegg: Oversikt over 76 tidsskrifter som er undersøkt i kapittel 3... 31 5

6

Sammendrag Forskningsmeldingene i 2009 og 2013 har utpekt to hovedstrategier for å oppnå åpen tilgang til vitenskapelige artikler fra norsk forskning: Åpne tidsskrifter: Artiklene publiseres i tidsskrifter som er gratis for enhver å lese i elektronisk versjon. I stedet finansieres driften av tidsskriftene av myndigheter og organisasjoner eller ved at forskerne betaler for å publisere. Egenarkivering: Forskerne legger ut sine publiserte artikler lokalt i elektroniske arkiver, såkalte vitensarkiver, med åpen tilgang for enhver leser. I hvilken form og når dette kan skje, avklares med det enkelte tidsskrift eller den enkelte utgiver som har rettighetene. I denne rapporten undersøkes mulighetene og problemene som oppstår hvis disse strategiene realiseres for norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter i humaniora og samfunnsvitenskap. Hovedkonklusjonen er at disse tidsskriftene har kommet kort med hensyn til åpen tilgang selv om det synes å haste fordi de har fallende abonnementstall og trenger en ny finansieringsmodell. Likevel bør man gå forsiktig fram ved å tilpasse strategiene for åpen tilgang til disse tidsskriftenes særegne forfatterkrets, innhold og formål. Når åpen tilgang først er etablert, er potensialet til gjengjeld stort for økt bruk av tidsskriftene. Rapporten består av to hoveddeler. Den første (kapittel 2) er en undersøkelse av de norskspråklige vitenskapelige tidsskriftenes plass i det generelle publiseringsmønsteret i humaniora og samfunnsvitenskap. Den andre (kapittel 3) er en nærmere undersøkelse av 76 norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter innenfor dissefagområdene. Kapittel 2 viser at vitenskapelige tidsskriftsartikler på norsk utgjør 47 prosent av alle vitenskapelige tidsskriftsartikler i humaniora og 38 prosent av alle tidsskriftsartikler i samfunnsvitenskap. Mens tidsskriftsartikler på andre språk forekommer spredt på mange internasjonale tidsskrifter, er artiklene på norsk konsentrert i et relativt lite antall tidsskrifter. I et perspektiv med åpen tilgang er det dermed relativt få tidsskrifter som skal til for å gjøre en stor del av den vitenskapelige produksjonen åpent tilgjengelig. I kapittel 3 undersøkes en kjerne av 76 tidsskrifter som publiserer 80 prosent av de norskspråklige artiklene i humaniora og samfunnsvitenskap. Vi finner at: Minst 68 prosent av artiklene har forfattere som er ansatt i norske forskningsinstitusjoner innen humaniora og samfunnsvitenskap: universiteter, høgskoler, institutter og museer. 7

I minst en femtedel av artiklene er forfatteren ikke ansatt ved norske institusjoner, men har tilknytning til norsk skole, kulturliv, samfunnsliv eller forvaltning. En del av forfatterne er også emeriti eller studenter ved norske institusjoner, eller de er forskere i andre nordiske land. Hele 63 prosent av artiklene er ikke originalartikler, men bokanmeldelser, debatt og annet stoff som viser at disse tidsskriftene er felles faglige fora for fagfeltets forskning i Norge. Tidsskriftene knytter forskningsfagene sammen på tvers av spesialiseringer og institusjonsgrenser, og de overvåker den vitenskapelige bokpubliseringen i Norge på en måte som ikke er mulig i andre norske medier eller i internasjonale tidsskrifter. Antallet institusjonsabonnementer i tidsskriftene er klart fallende. Samtidig har begrensede ordninger med åpen tilgang til elektroniske utgaver vist en dramatisk økning i bruken av tidsskriftene. Åpen tilgang er derfor en svært aktuell problemstilling, men det er nødvendig å tilpasse de to nevnte hovedstrategiene hvis de skal anvendes på norskspråklige tidsskrifter i humaniora og samfunnsvitenskap: Arkivering i åpne arkiver ved norske institusjoner kan underminere tidsskriftene som felles faglige fora på tvers av institusjonene hvis man ikke samtidig åpner selve tidsskriftene. Heller enn å lese enkeltvis i arkiver bør stoffet i tidsskriftene leses der det blir til og diskuteres. Dette utelukker ikke arkivering, men arkivering kan ikke erstatte tidsskriftene som sådan. Åpning av tidsskriftene bør baseres på en samlet modell som myndigheter og forskningsinstitusjoner finansierer direkte, sistnevnte ut fra omfanget av egen publisering i tidsskriftene. Individuell forfatterbetaling er mindre egnet, dels fordi tidsskriftene har mye stoff som ikke er originalartikler og dels fordi tidsskriftene representerer et utvidet fagfellesskap hvor også andre forfattere bidrar enn de som er ansatte ved norske forskningsinstitusjoner. 8

1 Innledning I 2009 kom åpen tilgang til vitenskapelige artikler fra norsk forskning inn som et nytt forskningspolitisk initiativ i Forskningsmeldingen (Klima for forskning, St.meld.nr. 30, 2008-2009, s. 125-127). Initiativet bygget blant annet på to utredninger som Kunnskapsdepartementet hadde bedt om, den ene fra Norges forskningsråd og den andre fra Universitets- og høgskolerådet. Regjeringen formulerte klart og konkret de to hovedstrategiene for åpen tilgang som også er etablert internasjonalt, og som delvis allerede var implementert av institusjoner, organisasjoner og forskningsråd i utlandet: Åpne tidsskrifter: Artiklene publiseres i tidsskrifter som er gratis for enhver å lese i elektronisk versjon. I stedet finansieres driften av tidsskriftene av myndigheter og organisasjoner eller ved at forskerne betaler for å publisere. Egenarkivering: Forskerne legger ut sine publiserte artikler lokalt i elektroniske arkiver, såkalte vitensarkiver, med åpen tilgang for enhver leser. I hvilken form og når dette kan skje, avklares med det enkelte tidsskrift eller den enkelte utgiver som har rettighetene. I forhold til sistnevnte strategi nevner Stortingsmeldingen at Norges forskningsråd i januar 2009 vedtok å stille krav om at «fagfellevurderte artikler som bygger på forskning helt eller delvis finansiert av Forskningsrådet, skal legges ut i vitensarkiver». I 2013 er initiativet igjen beskrevet i Forskningsmeldingen (Lange linjer kunnskap gir muligheter, St.meld. nr. 18, 2012-2013, s. 37-39), nå med en redegjørelse for den foreløpige oppfølgingen: Egenarkiveringen i lokale arkiver har økt, og alle disse arkivene er tilgjengelige via søketjenesten Norwegian Open Research Archive (NORA), som planlegges fullt integrert i informasjonssystemet CRIStin. CRIStin som organisasjon har dessuten fått ansvaret for å legge teknisk til rette for rettighetsklarering og å forhandle med utgivere om mest mulig åpen tilgang. Regjeringen sier dessuten at Forskningsrådet og institusjonene bør ta ansvar for å dekke publiseringsavgifter i åpne tidsskrifter, og nevner at Universitetet i Tromsø allerede har opprettet et fond med dette som formål. Allerede i 2009 nevnte Forskningsmeldingen at norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter burde vies en egen oppmerksomhet i forbindelse med åpen tilgang: «Både UHR og Forskningsrådet frykter at en 9

endring i publiseringspraksis kan skape utfordringer for norske tidsskriftsforlag, og de anbefaler at myndighetene følger utviklingen innen det norske forlagsmarkedet nøye» (s. 127). Siden den gang har det vært ført en diskusjon på uformelt grunnlag om de norske vitenskapelige tidsskriftene i forhold til åpen tilgang med deltakere fra en del av tidsskriftene, forlagene, forskningsbibliotekene og forskningsinstitusjonene. Representanter fra Universitets- og høgskolerådet og Norges forskningsråd har også deltatt. Dette har blant annet skjedd i forbindelse med møter om åpen tilgang avholdt av forskningsinstitusjonene og ved at publiseringsutvalget i Norges forskningsråd har invitert til møter om spørsmålet for de tidsskriftene man gir støtte til utgivelsen av. Diskusjonen har så langt gitt inntrykk av at åpen tilgang for disse tidsskriftene innebærer en løsning på et økende problem, fordi den tradisjonelle finansieringsmodellen med abonnementsinntekter er i ferd med å svikte, og samtidig et betydelig potensiale for åpen tilgang til norsk humaniora og samfunnsvitenskap fordi så stor del av fagenes vitenskapelige artikler her er konsentrert i et oversiktlig antall tidsskrifter som norsk forskning selv råder over. Men samtidig har diskusjonen vist at åpen tilgang kan representere en trussel mot disse tidsskriftene hvis ikke de to nevnte hovedstrategiene tilpasses på en god måte. Egenarkivering uten åpning av selve tidsskriftene, og åpning kun finansiert av individuell forfatterbetaling, vil kunne skape problemer for tidsskrifter hvor hovedtyngden av artiklene kommer fra de samme institusjonene som eventuelt skal arkivere dem, og hvor tidsskriftene er et felles forum for fagets forskning i Norge med en stor del stoff som ikke er originalartikler, men faglig kritikk og diskusjon hvor også forfattere utenfor forskningsinstitusjonene er viktige bidragsytere. Norges forskningsråd har bedt om denne rapporten som et bidrag til kunnskapsgrunnlaget for å kunne føre diskusjonen videre. Vi undersøker følgende spørsmål: Hvilket omfang har publiseringen i norskspråklige tidsskrifter, relativt til fagets øvrige publisering sett fra forskningsfagenes og forskningsinstitusjonenes synsvinkel? Hvilken betydning har de norskspråklige tidsskriftene for forskningen? Hvilke oppgaver påtar de seg, hva slags stoff publiserer de, og hvor mye leses de? Hvor kommer artikkelforfatterne fra (sektorer, institusjoner)? Hvor stor del kommer fra institusjoner utenfor forskningen? Hvilke utviklingstendenser finner vi? Er tidsskriftene på vei tilbake i omfang, betydning og leserkrets, eller er det tegn til at de vil forbli viktige publiseringskanaler? Hva er utviklingen med hensyn til trykt og digital publisering? Hva skjer med betalte abonnement, hvor mye leses på internett, og hvor mange tidsskrifter har åpen tilgang (OA)? For å gjøre undersøkelsen mulig innen kort tid, benytter vi allerede eksisterende data som vi har hentet og bearbeidet fra Database for statistikk om høgre utdanning (DBH), ISI Web of Science, Norart og tidsskriftenes og forlagenes nettsider. Vi sammenligner dessuten med en undersøkelse av 36 tidsskrifter med støtte fra Norges forskningsråd som nylig er utført for Forskningsrådet. Rapporten består av to hovedkapitler. Kapittel 2 er en undersøkelse av de norskspråklige vitenskapelige tidsskriftenes plass i det generelle publiseringsmønsteret i humaniora og samfunnsvitenskap. Kapittel 3 er en nærmere undersøkelse av 76 norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter innenfor de samme fagområdene. 10

2 Publiseringsmønsteret i humaniora og samfunnsvitenskap 2.1 Innledning I dette kapittelet undersøker vi hvilken betydning de norskspråklige vitenskapelige tidsskriftene har innenfor det generelle publiseringsmønsteret i humaniora og samfunnsvitenskap. Vi begynner med en empirisk beskrivelse basert på data for vitenskapelig publisering fra norske universiteter og høgskoler. Deretter drøfter vi de norskspråklige tidsskriftenes funksjon og framtid ut fra utviklingstrekk som vi finner i materialet og i informasjon fra andre kilder. Kapitlet inneholder også en nærmere undersøkelse av utviklingstrekk i den vitenskapelige publiseringen i fire fag: historie, allmenn litteraturvitenskap, sosiologi og statsvitenskap. 2.2 Vitenskapelig publisering i humaniora og samfunnsvitenskap 2005-2012 Vi skal her se på publikasjonstype og språk i 28 600 vitenskapelige publikasjoner i humaniora og samfunnsvitenskap som er rapportert fra norske universiteter og høgskoler i årene 2005-2012. Først litt om metode og datagrunnlag: Data er hentet fra Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) og bearbeidet videre ved NIFU, blant annet ved en inndeling av publikasjonene etter fagtilhørighet og språk. For språk er denne inndelingen foretatt ut fra publiseringskanal. Artikler i norske og nordiske tidsskrifter hvor man for det meste publiserer på norsk eller nordiske språk er klassifisert som norskspråklige. Det samme gjelder for bokpublikasjoner på norske og nordiske forlag som primært har utgivelser på norsk og nordiske språk. Alle andre publiseringskanaler er klassifisert som «andre språk». Tidsskriftsartikler er gitt fagtilhørighet ut fra hvilket tidsskrift de forekommer i, mens bokpublikasjoner er fagklassifisert ut fra institusjonstilknytning på institutt- eller avdelingsnivå eller ut fra en vurdering av den enkelte tittel. Faginndelingen bygger på Universitets- og høgskolerådets fagrådsstruktur. Figur 2.1 og figur 2.2 viser antallet tidsskriftsartikler og publikasjoner i bøker (antologiartikler og monografier) i hvert av de to fagområdene. For hver publikasjonstype vises antallet som er på norsk og på andre språk. Prosentvis gir dette følgende resultat: I humaniora utgjør tidsskriftsartikler på norsk 25 prosent av alle vitenskapelige publikasjoner og 47 prosent av alle tidsskriftsartikler. 11

I samfunnsvitenskap utgjør tidsskriftsartikler på norsk 23 prosent av alle vitenskapelige publikasjoner og 38 prosent av alle tidsskriftsartikler. Figur 2.1 Antall vitenskapelige publikasjoner ved U&H 2005-2012 etter språk og publikasjonstype. Humaniora. 4000 3500 3000 2500 2000 1500 1000 500 0 Tidsskriftsartikler Norsk språk Publikasjoner i bøker Andre språk Figur 2.2 Antall vitenskapelige publikasjoner ved U&H 2005-2012 etter språk og publikasjonstype. Samfunnsvitenskap. 7000 6000 5000 4000 3000 2000 1000 0 Tidsskriftsartikler Publikasjoner i bøker Norsk språk Andre språk Ser man nærmere på de enkelte fag innenfor humaniora og samfunnsvitenskap, viser det seg at publiseringsmønsteret er svært heterogent, også med hensyn til den relative betydningen for tidsskriftsartikler på norsk. Med utgangspunkt i de samme data som i figurene ovenfor viser vi i tabell 2.1 nedenfor antallet vitenskapelige tidsskriftsartikler på norsk på fagnivå og andelen som disse utgjør innenfor det samlede publiseringsmønsteret. 12

Tabell 2.1 Antall vitenskapelige tidsskriftsartikler på norsk fra U&H 2005-2012 og andelen de utgjør blant alle tidsskriftsartikler (på alle språk) og alle vitenskapelige publikasjoner (på alle språk) i ulike humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Fagområde Fagfelt Artikler Andel av tidsskriftsartikler Andel av alle publikasjoner Humaniora Litteraturvitenskap 299 69 % 43 % Arkitektur og design 143 62 % 36 % Gresk og latin 90 52 % 36 % Kulturvitenskap 121 54 % 33 % Filosofi og idéhistorie 333 55 % 32 % Musikkvitenskap 116 57 % 32 % Nordisk 513 83 % 31 % Kunsthistorie 82 55 % 31 % Teologi og religionsvitenskap 620 57 % 31 % Arkeologi og konservering 213 49 % 30 % Historie 416 56 % 27 % Teatervitenskap og drama 33 39 % 27 % Medier og kommunikasjon 113 27 % 12 % Slavisk-baltisk 20 16 % 9 % Lingvistikk 46 7 % 5 % Samfunnsvitenskap Rettsvitenskap 896 69 % 45 % Kjønnsforskning 107 62 % 32 % Pedagogikk og utdanning 1032 49 % 24 % Sosiologi 212 40 % 20 % Sosialantropologi 110 35 % 20 % Økonomisk-adm. fag 432 24 % 16 % Samfunnsøkonomi 136 17 % 13 % Statsvitenskap 178 24 % 12 % Geografi 94 14 % 11 % Bibl.- og informasjonsvitenskap 7 2 % 2 % Tre viktige humanistiske fag engelsk språk og litteratur, tysk språk og litteratur og asiatiske og afrikanske studier er ikke med i tabellen fordi det ikke finnes tidsskrifter som publiserer på norsk i disse fagene. Til gjengjeld ser man både ut fra antall og andeler at vitenskapelige tidsskriftsartikler på norsk utgjør en svært stor del av publiseringsmønsteret særlig i følgende fag: Humaniora: Teologi og religionshistorie, historie, arkeologi og konservering, nordisk språk og litteratur, allmenn litteraturvitenskap, filosofi og idéhistorie, kulturvitenskap, arkitektur og design, musikkvitenskap og kunsthistorie. Samfunnsvitenskap: Rettsvitenskap, pedagogikk og utdanning, kjønnsforskning, sosiologi og økonomisk-administrative fag. I andre fag enn de som er nevnt her, har internasjonal publisering relativt større betydning. Derfor vil det også kunne være ulike oppfatninger innenfor humaniora og samfunnsvitenskap om i hvilken grad man skal støtte og opprettholde norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter. I neste kapittel skal vi se at i de fagene som har høye antall og andeler tidsskriftsartikler på norsk, er disse artiklene konsentrert i et relativt lite antall tidsskrifter. Med andre ord: En del av fagene i humaniora og samfunnsvitenskap har et begrenset antall vitenskapelige tidsskrifter som utkommer på norsk og som representerer en betydelig del av den vitenskapelige publiseringen overhodet i faget. 13

2.3 Nærmere om utviklingen i historie, allmenn litteraturvitenskap, sosiologi og statsvitenskap Vi skal se nærmere på utviklingen av publiseringsmønsteret i fire fag: historie, allmenn litteraturvitenskap, sosiologi og statsvitenskap. Også her benytter vi data fra universiteter og høgskoler 2005-2012, men velger ut to perioder, 2006-2007 og 2010-2011, for å undersøke utviklingen mellom dem. (For året 2012 er fagklassifisering av bøker ikke tilgjengelig, mens 2005 er et år med litt ufullstendig rapportering.) Tabell 2.2 viser at tidsskriftsartikler på norsk går tilbake som andel av publiseringsmønsteret i tre av fagene: historie, sosiologi og statsvitenskap. I litteraturvitenskap øker derimot norskspråklige tidsskriftsartikler som andel av publiseringsmønsteret. Reell nedgang er det likevel bare i statsvitenskap. De fire fagene har mellom 34 og 78 prosent vekst i den vitenskapelige publiseringen mellom de to periodene. Tabell 2.2 I fire fag er publiseringsmønsteret inndelt i fire typer etter publikasjonsform og språk. Tabellen viser prosentandelen som hver type publisering utgjorde i 2006-2007 og i 2010-2011. Tidsskriftsartikler Bokpublisering Norsk Andre språk Norsk Andre språk 2006-2007 2010-2011 2006-2007 2010-2011 2006-2007 2010-2011 2006-2007 2010-2011 Historie 31 % 22 % 18 % 21 % 33 % 39 % 18 % 19 % Litteraturvit 36 % 38 % 21 % 16 % 37 % 34 % 7 % 12 % Sosiologi 25 % 17 % 27 % 35 % 30 % 38 % 18 % 10 % Statsvit 13 % 7 % 29 % 38 % 28 % 20 % 30 % 35 % Det er ellers grunn til å vente at publiseringen i norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter er stabil. Det normale er at hvert fag har fra ett til tre sentrale tidsskrifter og at det ikke etableres nye. Årgangsvolumet i veletablerte norske tidsskrifter er stort sett stabilt. De store endringene i det norske publiseringsmønsteret skjer i internasjonale tidsskrifter, ikke bare som en vekst i volumet, men også som en stadig større spredning i de tidsskriftene som norske forskere publiserer i. Denne spredningen kan ha sammenheng med økende spesialisering og tverrfaglighet, men også med økende antall tidsskrifter. Spredningen kan undersøkes i en database med norske artikler i ISI Web of Science som har data tilbake til 1981. Mellom årene 1981 og 2012 har antallet ulike internasjonale tidsskrifter med norske artikler det enkelte år økt fra 4 til 22 i historie, 6 til 19 i litteraturvitenskap, 2 til 29 i sosiologi og 5 til 42 i statsvitenskap. Sivertsen (2013) gir en mer inngående beskrivelse av denne tendensen innenfor norsk sosiologi. 2.4 Konsekvenser av internasjonalisering Generelt økte den vitenskapelige publiseringen ved universiteter og høgskoler med 38 prosent mellom første og siste halvdel av den åtteårs-perioden som vi undersøker her. Vitenskapelige tidsskriftsartikler på norsk økte med 15 prosent, mens vitenskapelige tidsskriftsartikler på andre språk økte med 40 prosent. Selv om tidsskriftsartikler på norsk har hatt en reell økning, har publikasjonsformen som er i fokus i denne rapporten likevel hatt en relativ tilbakegang, slik vi så for tre av de fire fagene vi undersøkte nærmere i forrige avsnitt. Hva er konsekvensene av dette for de norskspråklige vitenskapelige tidsskriftene? La oss først konstatere at når en økende andel publikasjoner er på andre språk enn norsk i humaniora og samfunnsvitenskap, kan dette ses som en følge av en generell tendens til internasjonalisering. Denne tendensen reflekterer muligens forskningspolitiske ønsker og prioriteringer, men den kan også skyldes endringer som foregår dypere nede i forskningspraksis. NIFU har målt en gradvis og langsom 14

internasjonalisering av publiseringsmønsteret i humaniora og samfunnsvitenskap helt siden begynnelsen av 1980-årene (ref). Andre land har samme tendens til langsom endring (ref.). At tendensen er langsom, kan være et tegn på at den økende internasjonaliseringen ikke skjer på bekostning av, men som supplement til den nasjonalspråklige publiseringen. Inntrykket av dette forsterkes hvis man sammenligner med andre fagområder og ser ut mot andre land. Sammenligner vi med andre fagområder, er det særegent for humaniora og samfunnsvitenskap at tidsskriftsartikler på norsk har så stor plass i det samlede vitenskapelige publiseringsmønsteret. Denne publikasjonsformen forekommer nesten ikke i naturvitenskap og teknologi. I medisin og helsefag utgjør tidsskriftsartikler på norsk 11 prosent. Disse artiklene forekommer i egne vitenskapelige seksjoner i helseprofesjonenes medlemstidsskrifter og bidrar til å formidle mellom forskning og praksis. Disse tidsskriftene regnes for øvrig ikke som sentrale vitenskapelige publiseringskanaler. At man i humaniora og samfunnsvitenskap publiserer særlig mye på nasjonalspråket, er ikke særegent for Norge (Hicks 2004, Sivertsen og Larsen 2012). I et historisk perspektiv er det heller ikke slik at humaniora og samfunnsvitenskap er «forsinket» i en prosess som for lengst er fullført i de andre fagområdene. Det er bestemte grunner til at humaniora og samfunnsvitenskap fastholder et tospråklig publiseringsmønster også i en periode med internasjonalisering. Disse grunnene skal vi utlede her. Går vi langt tilbake, var all vitenskapelig publisering opprinnelig internasjonal og på latin. Nasjonalspråklig publisering begynte midt på 1700-tallet, men avløste aldri internasjonal publisering, som fra et nordisk synspunkt først foregikk på tysk, deretter også med innslag av fransk på 1800-tallet og så med overgang til engelsk ved begynnelsen av 1900-tallet. Naturvitenskapene kom aldri fra et «opprinnelig» nasjonalspråklig utgangspunkt, og det gjorde humanistene og samfunnsviterne heller ikke. Fram til for femti år siden publiserte norske humanister på to-tre internasjonale språk ved siden av norsk. De første samfunnsviterne i etterkrigstiden publiserte både på norsk og engelsk og behersket gjerne tysk i tillegg. Når norsk språk senere ble dominerende som vitenskapsspråk i en del humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, skyldes det primært den store ekspansjonen i høyere utdanning og demokratiseringen av kunnskapssamfunnet. Den nylig økende «internasjonaliseringen» er altså egentlig en «reinternasjonalisering». Det er ingen forskningsfag som kan hevde at de opprinnelig var nasjonale. Men underveis har publisering på norsk i humaniora og samfunnsvitenskap blitt en nødvendig og viktig del av et demokratisert kunnskapssamfunn. Det er mulig å nyansere bildet av den samme historiske utviklingen ved å nevne konkrete tidsskrifter. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter fra 1761 er den eldste vitenskapelige publiseringskanalen i Norge, men først hundre år senere ble de første tidsskrifter i fagdisipliner etablert. Hvis vi unntar de profesjonsrettede tidsskriftene (for eksempel Tidsskrift for den norske legeforening siden 1881), skjedde tilbakegangen til overveiende å publisere på internasjonale språk ganske raskt i naturvitenskap og medisin. Dette kan man se i de naturvitenskapelige tidsskriftene som ble etablert i Norden for mer enn hundre år siden. Et eksempel blant de aller eldste er Nordisk Medicinsk Arkiv (siden 1869), som i 1919 dels fortsatte som Acta Medica Scandinavica og dels som Acta Chirurgica Scandinavica, med formålet å bringe nordisk forskning ut på internasjonale språk. Men i 1989 skiftet førstnevnte navn til Journal of Internal Medicine, mens sistnevnte har hett European Journal of Surgery siden 1991, begge nå med en fullstendig internasjonal forfatterkrets og et generelt vitenskapelig formål. Denne typiske utviklingen for de fleste naturvitenskapelige og medisinske tidsskrifter i Norden (Sivertsen 1991) har samtidig ført til at tidsskriftene som (opprinnelig) utkommer i Norden har fått stadig mindre relativ betydning i publiseringsmønsteret. Nordiske forskere publiserer oftest utenfor de «nordiske» tidsskriftene, som til gjengjeld har fått mange ikke-nordiske bidrag (Sivertsen 1991). I naturvitenskap og medisin har de siste hundre års internasjonalisering i disse tidsskriftene altså ikke skjedd gjennom skifte av språk, men gjennom et skifte av forfatterkrets og formål. Hvis samme utvikling skulle være like relevant for humaniora og samfunnsvitenskap, hadde Historisk tidsskrift (siden 1871), Tidsskrift for rettsvitenskap (siden 1888), Edda (som feirer hundre år i år) og Tidsskrift for samfunnsforskning (siden 1960) i dag utkommet på engelsk med en internasjonal 15

forfatterkrets. Men i stedet har internasjonaliseringen i de samme fagene kommet til uttrykk i andre internasjonale tidsskrifter som har kommet til senere, for eksempel Scandinavian Studies in Law, Scandinavian Journal of History, European Journal of Scandinavian Studies og Acta Sociologica, som supplerer de nasjonalspråklige (Sivertsen 2001). Disse tidsskriftene suppleres på sin side av nyere og mer spesialiserte og/eller tverrfaglige internasjonale tidsskrifter med internasjonal forfatterkrets og emneprofil, som for eksempel Ocean Development and International Law, Contemporary European History, Ibsen Studies og Sociology of Health and Illness. Dette har skjedd uten at antall norskspråklige tidsskrifter har gått tilbake. Tvert imot har de økt i antall ved å dekke stadig nye tverrfaglige områder eller spesialfelt, for eksempel Tidsskrift for kjønnsforskning, Tidsskrift for ungdomsforskning, Skatterett, Norsk medietidsskrift og Nordisk barnehageforskning. I humaniora og samfunnsforskning er det altså en økende variasjonsbredde av norskspråklige og internasjonale tidsskrifter med ulike formål. Vi ser av våre data at aktive forskere publiserer i hele denne bredden av tidsskrifter. Det ene utelukker ikke det andre. Hvor man publiserer avhenger av emnets relevans for tidsskriftet og hvem man henvender seg til. Mens de internasjonale tidsskriftene gjør det mulig for forskerne å publisere for (og få konstruktiv kritikk fra) en større krets av spesialister, kan man i de norskspråklige tidsskriftene henvende seg til et forum som representerer hele bredden av faget og som også når ut til det samme kultur- og samfunnslivet som artiklene ofte handler om. Artikler med utpreget nasjonal relevans har på den andre siden vanskelig for å bli publisert i de internasjonale tidsskriftene. Nasjonalspråklige tidsskrifter i humaniora og samfunnsvitenskap har altså en bestemt rolle i det samlede vitenskapelige publiseringsmønsteret: Gjennom delvis publisering på norsk opprettholder forskerne fagenes samfunnskontakt og skaper et større publikum for studier som har særlig relevans for norsk kultur og samfunn. Derfor ser man at man også at andre land opprettholder nasjonalspråklig publisering i samfunnsvitenskap og humaniora. Noen eksempler: Ikke bare i Norge, men også i de andre nordiske landene, fortsetter forskningsrådene og tilsvarende organisasjoner å gi støtte til nasjonalspråklige vitenskapelige tidsskrifter i humaniora og samfunnsvitenskap, til tross for at tilsvarende støtte har opphørt på andre fagområder. I spansk- og portugisisktalende land er det en økende tendens til vitenskapelig publisering på engelsk, men samtidig har man siden 1997 etablert en heldekkende bibliografisk indeks, Latindex, som gir informasjon på artikkelnivå om alle nasjonalspråklige vitenskapelige tidsskrifter i Spania, Portugal, Latin-Amerika og Karibia. I Kroatia er internasjonaliseringen kommet så langt at selv legeforeningens tidsskrift utkommer på engelsk: Croatian Journal of Medicine. Men samtidig har man etablert en portal hvor alle vitenskapelige tidsskrifter på kroatisk kan leses gratis, forsynt med sammendrag på engelsk: Hrčak. I Belgia (Flandern) introduserte man i 2003 et finansieringssystem for universitetene som kun tok hensyn til vitenskapelig publisering i internasjonale tidsskrifter. Etter langvarige protester fra humaniora og samfunnsvitenskap besluttet parlamentet i 2009 å supplere ordningen med en supplerende bibliografisk database som fullstendig dekker nasjonalspråklig vitenskapelig publisering i de to fagområdene: Vlaams Academisch Bibliografisch Bestand voor de Humane en Sociale Wetenschappen. Konklusjonen må bli at de norskspråklige tidsskriftene fortsatt vil ha en viktig rolle i et publiseringsmønster preget av økende internasjonalisering i humaniora og samfunnsvitenskap. Grunnen til at disse tidsskriftene eventuelt kan være truet likevel, skyldes ikke at de mangler enn 16

samfunnsoppgave, men forhold vedrørende finansiering og distribusjon som det vil bli anledning til å komme tilbake til i slutten av neste hovedkapittel (avsnitt 3.6 om distribusjon). 2.5 Potensialet for samfunnskontakt Potensialet for samfunnskontakt i de norskspråklige vitenskapelige tidsskriftene er et aktuelt tema i forbindelse med finansieringen av en mulig åpen tilgang for lesere. I stedet for å prøve å måle dette ut fra foreliggende data for distribusjon dette ville uansett ha vært vanskelig skal vi utlede en karakteristikk av potensialet ut fra en drøfting av det publiseringsmønsteret som vi har beskrevet ovenfor ved at vi trekker inn noen andre informasjonskilder. Publisering for allmennheten enten i form av popularisering eller som bidrag til samfunnsdebatten forekommer oftere i humaniora og samfunnsvitenskap enn i de andre fagområdene (Kyvik og Sivertsen 1993, Kyvik 2005). Dette gjelder ikke bare i Norge, men i en rekke land over hele verden som det er naturlig å sammenligne med (Bentley and Kyvik 2011). Forskjellen kan dels forklares med at kunnskap fra naturvitenskap, medisin og teknologi tas i bruk av samfunnet på andre måter enn gjennom forskernes egne tekster, dels med at humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskningspublikasjoner kan være lettere å lese og kan ha større umiddelbar interesse i kultur- og samfunnslivet. Dette betyr på den ene siden at i de samme fagene hvor vitenskapelige tidsskriftsartikler på norsk har relativt stor betydning, har også annen publisering på norsk enn den vitenskapelige relativt stor betydning. Det kan dessuten være vanskelig å skille mellom disse to kategoriene, noe forskere i de samme fagene ofte hevder. Konsekvensen er at de norskspråklige vitenskapelige tidsskriftene har et mer eller mindre godt utnyttet potensiale for samfunnskontakt som er større enn i fag hvor norskspråklig publisering har en mindre relativ betydning. Dette bildet kan nyanseres ytterligere ved å supplere tabell 2.1 ovenfor med opplysninger fra en upublisert studie som vi gjorde i forbindelse med et foredrag for Norsk faglitterær forfatterforening (NFF) i 2011. De samme fagene som har relativt mye publisering i norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter (se tabell 2.1 ovenfor) er også de som har: de høyeste andeler av medlemmene i NFF sammenlignet med andelen av det samlede norske forskerpersonalet. Medlemmer av NFF er primært de som utgir på norsk forlag, gjerne for større målgrupper enn forskere. de høyeste andeler av norskspråklige lærebøker for høyere utdanning. Med andre ord kan de norskspråklige vitenskapelige tidsskriftene i de fagene hvor de er viktigst anses som en integrert del av formidlingen av kunnskap til samfunnet i de samme fagene. Man kan gå ut fra at alle former for publikasjoner også de ikke-vitenskapelige i stor grad bygger på og henviser til hverandre. 2.6 Sammenfatning Vitenskapelige tidsskriftsartikler på norsk utgjør 47 prosent av alle vitenskapelige tidsskriftsartikler i humaniora og 38 prosent av alle tidsskriftsartikler i samfunnsvitenskap. I det samlede publiseringsmønsteret, hvor vi også inkluderer bokpublisering, utgjør tidsskriftsartikler på norsk 25 prosent av alle vitenskapelige publikasjoner i humaniora og 23 prosent i samfunnsvitenskap. Særlig i følgende fag er andelen så høy at norskspråklige tidsskriftsartikler utgjør en betydelig del av den vitenskapelige produksjonen: Humaniora: Teologi og religionshistorie, historie, arkeologi og konservering, nordisk språk og litteratur, allmenn litteraturvitenskap, filosofi og idéhistorie, kulturvitenskap, arkitektur og design, musikkvitenskap og kunsthistorie. 17

Samfunnsvitenskap: Rettsvitenskap, pedagogikk og utdanning, kjønnsforskning, sosiologi og økonomisk-administrative fag. De norskspråklige tidsskriftsartiklene er konsentrert i et relativt lite antall tidsskrifter. I et perspektiv med åpen tilgang er det dermed relativt få tidsskrifter som må åpnes for å gjøre en stor del av den vitenskapelige produksjonen åpent tilgjengelig. Publiseringen i norskspråklige tidsskrifter øker i humaniora og samfunnsvitenskap, men ikke like mye som publiseringen i internasjonale tidsskrifter. På det internasjonale nivået er de norske artiklene spredt på et stadig høyere antall tidsskrifter, mens de på nasjonalt nivå forekommer i et relativt stabilt og lite antall tidsskrifter som publiserer på norsk eller nordiske språk. På grunn av økt internasjonalisering kan man stille spørsmål om norskspråklig vitenskapelig publisering vil vedvare. Samtidig ser vi at nasjonalspråklig publisering i humaniora og samfunnsvitenskap opprettholdes i andre land. Disse tidsskriftene har en bestemt rolle i det samlede vitenskapelige publiseringsmønsteret: Gjennom delvis publisering på norsk opprettholder forskerne fagenes samfunnskontakt og skaper et større publikum for studier som har særlig relevans for norsk kultur og samfunn. I mange tilfeller er dessuten denne forskningen mindre relevant å publisere på internasjonalt nivå. Norskspråklig og internasjonal publisering utelukker ikke hverandre i disse fagene og har aldri gjort det historisk i et historisk perspektiv. 18