Philip Roth Portnoys besværlige liv Oversatt av Herbert Svenkerud
Om forfatteren: Philip Roth debuterte i 1959 med novellesamlingen Goodbye Columbus. Ti år etter fikk han sitt sensasjonelle gjennombrudd med Portnoys besværlige liv. Blant hans mange bøker rager kanskje først og fremst trilogien Amerikansk Pastorale, Gift med en kommunist og Menneskemerket (1997/98 2000) høyest. Men også hans andre romaner er mottatt med strålende kritikker. Philip Roth er tildelt det som finnes av litterære priser i USA: Pulitzerprisen (1997), National Medal of Arts (1998), Gold Medal in Fiction fra American Academy of Arts and Letters (2002), tidligere gitt til blant andre John Dos Pasos, William Faulkner og Saul Bellow. To ganger er han blitt tildelt National Book Award, PEN/Faulkner Award og National Book Critics Circle Award. I 2011 har han fått den prestisjefulle Man Booker International Prize. Philip Roth er den tredje amerikanske forfatteren som i sin levetid vil få sitt verk utgitt i en omfattende, endelig utgave av Library of America. Det siste av åtte bind er planlagt utgitt i 2013.
Om boken: En ung amerikansk jødes sexfiksering i et samfunn som har store problemer med å innfri forventningene. Portnoys besværlige liv er en burlesk og morsom roman om en ung jødisk manns problematiske forhold til sin bakgrunn. Alex Portnoy tar plass på psykiaterens benk for å fortelle om sitt liv og for å finne ut hvorfor han ikke klarer å ha noe varig forhold til en kvinne. Romanen har form av en monolog og handler i hovedsak om unge Portnoys sexfiksering. Hvorfor har han så enorm appetitt på ikke-jødiske kvinner i alle mulige stillinger? Er det «den store, jødiske mamma» som har skylden, lider han rett og slett av et «jødipuskompleks»? Boken raser av gårde på sin hysteriske, selvransakende og engasjerende måte, med en vilje hos fortelleren som tar pusten fra leseren. En utfordrende, ærlig og herlig lattervekkende fortelling om å forsøke å frigjøre seg fra sin barndom og bakgrunn. Portnoys besværlige liv er blitt en klassiker, en vanvittig reise i emosjoner og følelser smertende ærlig og bitende sarkastisk.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Originalens tittel: Portnoy s Complaint Copyright 1967, 1968, 1969, 1994, Philip Roth All rights reserved Denne utgave 2011, 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for eboknorden, 2014 ISBN 978-82-03-37029-8
Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Portnoys kompleks [ pɔ: tnɔiz-] (etter Alexander Portnoy, f. 1933), sykelig tilstand som ytrer seg i en kronisk konflikt mellom sterke etiske og altruistiske impulser på den ene side og et ytterliggående seksuelt driftsliv, ofte av pervers natur, på den annen. Spielvogel (s.d.) sier: «Tilfeller av ekshibisjonisme, skopofili, fetisjisme, autoerotisme og orale samleier forekommer hyppig, skjønt som en følge av pasientens moralske over-jeg fører hverken fantasiene eller selve handlingene til full seksuell tilfredsstillelse, men snarere til en forsterket skyldfølelse og frykt for straff, særlig i form av kastrasjon.» (Spielvogel, O.: «The Puzzled Penis», Internationale Zeitschrift für Psychoanalyse, XXIV, s. 909.) Spielvogel mener videre at flere av symptomene kan føres tilbake til morsbindinger etablert i den tidlige barndom.
TIL LESEREN Miljøet i Portnoys besværlige liv er jødisk, og forfatteren bruker en god del ord og uttrykk av jødisk eller snarere jiddisk opprinnelse. De fleste lar seg saktens forstå ut fra sammenhengen, men man bør vite at goj, gojim og gojisk brukes om ikke-jøder og ikke-jødiske forhold, shaygets og shkotzim om ikke-jødiske menn, og shikse om ikke-jødiske kvinner. Mange av ordene har tilknytning til jødiske matskikker. Det sentrale ordet her er kosher som egentlig betegner mat tilberedt etter ortodoksjødiske regler, men som også brukes i overført betydning om alt som er ekte og typisk jødisk. Forfatteren gir selv ingen ordforklaringer; jeg har imidlertid funnet det riktig å forklare de viktigste ordene i en ordliste bak i boken. H. S.
Det mennesket glemmer jeg aldri Det første året på skolen, eller i barnehaven om De vil, må jeg ha trodd at alle frøknene bare var mor som hadde kledd seg ut. Hun stod i hodet på meg natt og dag. Jeg styrtet av gårde med det samme det ringte ut etter siste time, og mens jeg løp hjemover, var jeg bestandig spent på om hun ville klare å komme før meg og rekke å forvandle seg til mor igjen. Det kunne jeg saktens ha spart meg. Hun var alltid på plass og hadde kaker og melk ferdig til meg på kjøkkenbenken når jeg kom. Men istedenfor å sette en stopper for vrangforestillingene, økte det bare respekten min for henne. Og forresten var det en lettelse også, at det aldri lyktes meg å gripe henne mellom inkarnasjonene, enda jeg stadig forsøkte; for jeg visste jo at far og storesøster ikke hadde noen anelse om hvordan hun egentlig var, og trodde at jeg ville få skylden om jeg uforvarende skulle komme til å avsløre dobbeltspillet hennes. Det ville være mer enn jeg maktet å bære i femårsalderen. Jeg var til og med redd for at de kanskje måtte sende meg vekk om jeg skulle få et glimt av henne idet hun kom seilende fra skolen og inn gjennom soveværelsesvinduet, eller bit for bit gjorde seg synlig igjen bak forkleet. Men jeg passet selvfølgelig nøye på å få med meg alt når hun bad meg fortelle hva som hadde hendt i barnehaven i løpet av dagen. Ikke at jeg innbilte meg å forstå hele rekkevidden av at hun slik kunne være flere steder på en gang, men jeg var likevel aldri et øyeblikk i tvil om at det hadde noe å gjøre med å finne ut hva slags liten gutt jeg var når jeg trodde hun ikke var der. Og én følge av disse fantasiene, som (i denne spesielle formen) fulgte meg helt opp i første klasse, var at ettersom jeg tydeligvis ikke hadde noe valg, ble jeg en snill liten gutt. Ja, og oppvakt! Om den gustenbleke, overvektige søsteren min pleide mor å si (så Hannah hørte det selvsagt ærlighet varer lengst, var et av hennes mange munnhell): «Jentungen er ikke akkurat noe geni, men vi skal ikke forlange det umulige heller. Hun gjør så godt hun kan, Gud
velsigne henne, og strever med leksene hver dag, så karakterboken hennes får vi ta som den er og være glad til.» Men om meg, som hadde arvet både den lange egyptiske nesen hennes og den snusfornuftige revolverkjeften, het det med karakteristisk beskjedenhet: «Den kjeltringen her? Han ikke så mye som åpner en bok, men blank S i alt! Albert Einstein nummer to!» Hvordan far tok det? Jo, det skal jeg si Dem. Han drakk! Ikke whisky naturligvis, som en annen goj, men bittervann og karlsbadersalt og engelsk salt; han gumlet johannesbrød og åt hvetekli og satte i seg kilovis med tørket frukt. Han hadde treg mave, forstår De, og spør om han led under det! Hennes allestedsnærværelse og hans forstoppelse, mor seilende inn gjennom soveværelsesvinduet og far med kveldsavisen og en stikkpille i baken det er de første inntrykkene jeg har om foreldrene mine, doktor, om egenhetene og hemmelighetene deres. Han pleide å trakte te på tørkede senna-blader i en kasserolle, og dét, sammen med stikkpillen som smeltet usynlig i endetarmen hans, var alt han drev det til i retning av heksekunster. Disse grønne, årete bladene kokte han ut til et stinkende brygg, som han rørte omkring i med en skje før han forsiktig helte det over i et dørslag og derfra gjennom det trette, forpinte ansiktet og ned i den gjenknappede kroppen. Så stod han der da, hulbrystet over det tomme glasset, taust lyttende, som etter fjerne tordenslag, mens han ventet på underet. Som liten satt jeg av og til ute på kjøkkenet og ventet sammen med ham, men underet uteble; i hvert fall kom det aldri slik vi forespeilte oss det, som opphevelsen av en dom og en total utfrielse fra forbannelsen. Jeg husker godt den dagen de meldte den første atombombeeksplosjonen over radioen, og han utbrøt: «Kanskje dette blir vendepunktet!» Men enhver form for katarsis gikk sporløst hen over den mannen; hans kishkas lå i et jerngrep av forurettet fortvilelse. At jeg var hans kones yndling var bare ett av de mange slag livet hadde gitt ham. For å gjøre det enda vanskeligere for seg selv, var nemlig også han glad i meg. Også han så i meg familiens sjanse til å bli «like god som alle andre»; jeg representerte muligheten til å vinne ære og respekt, skjønt så lenge jeg var liten, foretrakk han stort sett å snakke om sine ambisjoner som om det var et spørsmål om penger. «Vær ikke dum som faren din,» sa han spøkefullt til guttungen på kneet. «Gift deg ikke av