Suzanne Collins Gregor og blodets forbannelse Bok 3 i Underland-krøniken Oversatt av Jørn Roeim MNO Gyldendal
Til Charlie og Isabel
Del 1 Pesten
Kapittel 1 Gregor betraktet seg selv i speilet på badet og stålsatte seg. Langsomt rullet han ut den håndskrevne skriftrullen og holdt den opp mot glasset. I speilbildet leste han det første verset i Blodprofetien. Som vanlig ble han kvalm av det han leste. Det banket på døra. «Boots må på do!» hørte han den åtte år gamle søsteren sin, Lizzie, si. Gregor slapp toppen av rullen så den foldet seg sammen igjen med et smell. Han stakk den fort i baklomma på olabuksene og trakk genseren over så ingen kunne se den. Han hadde ikke fortalt noen om den nye profetien ennå og hadde ikke tenkt å gjøre det heller før det var helt nødvendig. For noen måneder siden, like før jul, hadde han kommet hjem fra Underlandet en dyster, krigsherjet verden langt under New York City. En verden bebodd av digre, snakkende rotter, flaggermus, edderkopper, kakerlakker og diverse andre forvokste vesener. Og av mennesker med blek hud og fiolette øyne folk som hadde bosatt seg under jorda på 1600-tallet og bygd steinbyen Regalia. Regalianerne var fortsatt ikke enige om Gregor var en forræder eller en helt. Sist han var der, hadde han nektet å drepe en hvit rotteunge som het
Bane. For mange underjordinger var det utilgivelig fordi de mente at Bane en gang kom til å utrydde dem. Den nåværende dronningen i Regalia, Nerissa, var en svakelig tenåring som hevdet at hun kunne se inn i fremtiden. Det var hun som hadde stukket skriftrullen i lommen til Gregor da han dro. Han trodde det var Baneprofetien, som han nettopp hadde bidratt til å oppfylle. Men i stedet var det en ny, skremmende profeti. «Så du kan reflektere over den innimellom,» hadde Nerissa sagt. Det virket som om hun mente det bokstavelig. Blodprofetien var nemlig skrevet baklengs og umulig å forstå uten et speil. «Bli ferdig da, Gregor!» ropte Lizzie og banket igjen. Gregor åpnet døra. Utenfor sto Lizzie med Boots, den to år gamle lillesøsteren deres. Begge hadde yttertøy og lue på seg, selv om de ikke hadde vært ute i dag. «Jeg må tisse!» ropte Boots, dro buksene ned på anklene og subbet bort til doen. «Først går du bort til doen, og så drar du ned buksene!» forklarte Lizzie for sikkert hundrede gang. Boots kløv opp og satte seg på doen. «Jeg er stol. Jeg kan gå på do selv.» «Flink jente,» sa Gregor og ga henne tommelen opp. Boots smilte stolt. «Pappa lager scones, så komfyren står på,» sa Lizzie og gned hendene for å varme dem. Det var kaldt i leiligheten. Det hadde vært kuldebølge i flere uker, og sentralfyren klarte ikke å holde tritt. Beboerne i huset hadde ringt kommunen flere ganger, men ingenting hadde skjedd. «Bli ferdig, Boots. Nå er det scones,» sa Gregor.
Hun rev av minst en meter med dopapir og tørket seg. Det nyttet ikke å prøve å hjelpe henne, for da sa hun bare «Gjøle det selv!». Gregor passet på at hun vasket og tørket hendene ordentlig og tok flasken med hudkrem for å smøre den tørre huden hennes. Idet han skulle til å klemme på flasken, grep Lizzie ham i armen. «Det der er sjampo!» ropte hun forskrekket. Lizzie virket litt småstressa om dagen. «Å ja,» sa Gregor og tok riktig flaske. «Hal vi syltetøy, Gleggo?» spurte Boots med håp i stemmen mens han gned hudkrem på hendene hennes. Gregor måtte smile da han hørte at hun uttalte navnet hans på den nye måten. I nesten et år hadde han vært «Geggo», men nå hadde Boots begynt å få med r-en, selv om hun ikke klarte å uttale den ordentlig. «Jordbærsyltetøy,» sa Gregor. «Kjøpt spesielt til deg. Er du sulten?» «Jaaa!» sa Boots. Gregor løftet henne opp og bar henne ut på kjøkkenet. Varmen slo mot dem da de kom inn. Faren holdt akkurat på å ta et brett med scones ut av ovnen. Det var godt å se at han var oppe, og at han gjorde noe, selv om det bare var noe så enkelt som å lage frokost til barna. Det nesten tre år lange fangeoppholdet hos de store, blodtørstige rottene i Underlandet hadde gjort ham til en veldig syk mann. Da Gregor kom tilbake fra sin andre tur like før jul, hadde han med seg en spesiell medisin fra Underlandet. Den så ut til å virke. Feberanfallene var sjeldnere, hendene skalv ikke lenger, og faren hadde lagt litt på seg. Han var slett ikke bra ennå, men Gregor håpet
at hvis medisinen fortsatte å virke, kunne faren kanskje komme tilbake i jobben som naturfaglærer til høsten. Gregor plasserte Boots i det sprukne, røde barnesetet av plast som de hadde hatt siden hun var baby. Hun dunket fornøyd med hælene mot stolen mens hun ventet på frokosten. Og det så virkelig godt ut, særlig med tanke på at det var på slutten av måneden. Moren til Gregor fikk lønn den første i hver måned, og da var de alltid blakke. Men nå fikk de to scones og et hardkokt egg hver. Boots fikk et glass med eplejus, som alltid ble blandet med vann for å vare lenger. De andre drakk te. Faren ba dem begynne å spise mens han gikk inn til bestemoren med mat. Hun lå mye til sengs, også når det var mildere i været, men nå i kulda lå hun nesten hele tiden. De hadde satt en varmeovn inn på rommet hennes, og hun hadde massevis av ulltepper. Likevel var hun kald på hendene hver gang Gregor var inne hos henne. «Syl-te-tøy, syl-te-tøy, syl-te-tøy,» sa Boots. Gregor skar over sconesen hennes og la en stor skje med syltetøy på hver del. Hun tok en stor bit med en gang og fikk rødt syltetøy over hele ansiktet. «Meningen er at du skal spise det, ikke bruke det som ansiktskrem,» sa Gregor, og dermed fikk Boots latteranfall. Det var umulig å la være å le når Boots lo, for den herlige, trillende barnelatteren hennes var så smittsom. Gregor og Lizzie måtte skynde seg å bli ferdig for å rekke skolen. «Husk tannpussen,» formante faren dem da de reiste seg fra bordet. «Hvis det er ledig på badet, så,» sa Lizzie og gliste til
Gregor. Det var noe de fleipet med i familien nå, at Gregor brukte så lang tid på badet. Det var bare ett bad i leiligheten, så etter at Gregor begynte å låse seg inne for å lese profetien, hadde alle lagt merke til at han brukte mye tid der. Moren ertet ham med at han sikkert skulle gjøre seg pen for en jente på skolen, og han lot som om hun hadde rett ved å late som om han ble flau. Sannheten var at han tenkte på en jente, men ikke en som gikk på skolen. Ikke var han opptatt av hva hun syntes om håret hans heller. Han lurte på om hun var i live. Luxa var på samme alder som ham, elleve, og allerede dronning i Regalia. Etter rettere sagt hun hadde vært det inntil for et par måneder siden. Mot det regaliske Rådets vilje hadde hun i hemmelighet fløyet etter Gregor for å hjelpe ham å drepe Bane. Hun hadde reddet livet til Boots ved å ta opp kampen mot en flokk rotter i en labyrint slik at lillesøsteren hans kom seg unna sammen med kakerlakken som var så glad i henne. Men hvor var Luxa nå? Hadde hun gått seg vill i Dødelandet? Var hun fange hos rottene? Var hun død, eller hadde hun på mirakuløst vis klart å komme seg hjem? Og hvor var Aurora, flaggermusen hennes? Og Smett, kakerlakken som hadde brakt Boots i sikkerhet? Og Vriompeisa, rotta som hadde så god luktesans at hun kunne lukte farger? Så mange venner som var savnet i kamp. Så mange som hjemsøkte drømmene hans om natten og opptok tankene hans når han var våken. Gregor hadde bedt underjordingene om å holde ham orientert om hva som skjedde. Avtalen var at de skulle
levere et brev ved ventilasjonsristen i vaskerommet, som var en nedgang til Underlandet. Hvorfor hadde de ikke gjort det? Hva var det som foregikk? Gregor ble nesten gal av å ikke vite noe om Luxa og de andre og av å prøve å tyde den mystiske profetien på egen hånd. Han måtte anstrenge seg for å klare å følge med på skolen, oppføre seg naturlig med venner og ikke vise familien hvor bekymret han var. Det minste hint om at han hadde tenkt seg en tur ned til Underlandet igjen, ville gi dem fullstendig fnatt. Han var distré hele tiden hørte ikke hva folk sa, glemte ting. Sånn som nå. «Sekken din, Gregor!» ropte faren da Gregor og Lizzie var på vei ut døra. «Er det ikke lurt å ta med seg den?» «Å jo. Takk, pappa,» sa Gregor og unnlot å se faren i øynene. Han ville ikke se bekymringen i dem. Han og Lizzie gikk trappene ned til inngangspartiet og tok mot til seg før de gikk ut i kulda. Den iskalde vinden trengte gjennom klærne. Lizzie fikk tårer i øynene. Det gjorde hun alltid når det blåste. «Opp med farten, Lizzie. Det er varmt på skolen,» sa Gregor. De skyndte seg gjennom gatene så fort som de klarte på de isglatte fortauene. Heldigvis var det kort vei til skolen Lizzie gikk på. Hun var liten for alderen «liten og vever», som moren uttrykte det. «Pass deg så ikke du blåser bort,» pleide bestemoren å si når hun klemte Lizzie. Og i dag var Gregor faktisk redd for at hun skulle gjøre det. «Du henter meg etter skolen i dag, ikke sant?» spurte Lizzie før hun gikk inn døra. «Klart jeg gjør,» sa Gregor. Hun så mistenksomt på