UNICEF_for dagbladetv2.indd 1 10/26/09 1:27:42 PM
Ann DAGBL MAG.:Layout 1 26.10.09 12.42 Side 3 ENSOM GUTT 5 SETT AV KVINNE 64 Foto: Tine Poppe Det er lov å vise at man bryr seg. Ikke er det spesielt krevende heller. For barn som sliter kan litt oppmerksomhet og omsorg fra en voksen i nærmiljøet bety mer enn du aner. Vær en venn, vis at du bryr deg og ta barnet på alvor. Alle barn har behov for å bli sett. Ofte er det lite som skal til. Én som bryr seg kan være nok. Les mer om hvordan du kan være den ene: www.denene.no UNICEF_for dagbladetv2.indd 2 10/26/09 4:09:06 PM
Alle barn trenger å bli sett Foto: kolonihaven Visste du at eksperter og utredninger nærmest står i kø for å fortelle at én eneste god voksenperson kan skape stor forandring for et barn som har det vanskelig? det er nemlig ikke alltid så mye som skal til. Send inn din HiStOrie Vi vil gjerne høre din den ene historie, enten du har blitt hjulpet eller om du er den som hjelper. logg deg på www.denene.no og skriv ned din historie så er du med i trekningen av to, tur-retur flybilletter til og fra en av Norwegian sine destinasjoner i Norge. last ned eller Få tilsendt informasjonsmateriell: Vi har utviklet filmsnutter, power point-presentasjon og brosjyrer som kan benyttes fritt av alle. ta kontakt eller last det ned selv fra www.denene.no Ansvarlig utgiver for dette magasinet er UNICeF Norge. Prosjektet du kan være den ene er støttet av dagbladet magasinet. Artiklene på side 4-9 og 18-21 er gjengitt med tillatelse fra dagbladet magasinet. Ansvarlig redaktør: Kjersti Fløgstad. Designansvarlig: erik Augdahl. Redaktør: Anita daae. Prosjektleder Du kan være den ene : Brit øgrey. Layout: Anette lillestrand. Grafisk produksjon: Aktietrykkeriet As. opplag: 5 000. de fleste norske barn har det godt, men mange har også en tøff hverdag. det er mange grunner til at barn kan ha det vanskelig. de kan oppleve mobbing, foreldre som sliter økonomisk eller psykisk, skilsmisse, alvorlig sykdom i familien, følelse av ikke å strekke til, ikke være inkludert i fellesskapet og ensomhet er noen av utfordringene mange barn og unge opplever. erfaring og forskning viser et fellestrekk hos barn som har det vanskelig i oppveksten, men likevel klarer seg bra: de har hatt et sterkt bånd til en voksen. de har hatt den ene. Psykiater Finn skårderud skriver for mange av dem som det er gått bra for, er det et gjennomgående funn at de møtte en som likte dem. en rekke nyere utredninger om barn og unges psykiske helse konkluderer med det samme. men undersøkelser viser også at vi ikke er så flinke til å se barna rundt oss. tiltross for at nesten alle voksne (70 prosent) har hyppig kontakt med andres barn, er det ganske få som bryr seg om dem. Bare én av tre bidrar i stor grad til at barn som ikke er deres egne får en bedre hverdag. derfor har UNiCeF Norge tatt initiativ til prosjektet du kan være den ene. Vi ønsker å rette søkelyset mot hvordan vi som enkeltmennesker kan gjøre en forskjell. selvfølgelig skal vi ha fagfolk til å ta seg av psykiske lidelser og et barnevern som stiller opp. Vi har alle en plikt til å melde i fra når et barn opplever omsorgssvikt, men vi kan mer enn det. Om du er tante, barnevakt, lærer, foreldre til klassekamerater, nabo eller noen andre som er der, så kan du bidra med små og store hverdagsviktige ting. din omsorg kan være en avgjørende forskjell for dem som ikke har det så greit, og dermed kanskje forebygge de store problemene. Du kan nemlig være den ene som bryr deg og ser. Og det er ikke så voldsomt som du kanskje tror. Vi ber deg ikke om å slutte i jobben for å stille opp gratis på barnehjem, åpne huset for hjemløse eller testamentere pengene dine til fattige barn. Vi ber deg bare ta en titt rundt deg, se om det kanskje er noen som trenger å bli sett, inkludert, akseptert og kanskje kan få være med på noe hyggelig. du trenger ikke pedagogisk utdanning eller spesialkompetanse på barn. Antagelig vil du bli overrasket over hvor lite som ofte skal til for å gjøre en forskjell og hvor berikende det kan være for deg selv også. Å være med og spre håp, se hva som skjer når unge blir respektert og anerkjent, og hvilke muligheter som ligger i hvert enkelt barn hvis noen bare gir dem selvtillit og tro på fremtiden det vil gi mye, også i ditt liv. Alle gode krefter inviteres nå til et felles løft for barn i Norge. Vi er mange som har sett behovet. Vi håper du blir med oss, og vi håper du også vil hjelpe oss å motivere flere i din vennekrets, på jobben eller i en forening til også å bli den ene. Vi har laget en liten film og en presentasjon som du kan bruke om du ønsker, for å mobilisere flere gode voksne for barn. som en del av denne offensiven arrangerer UNiCeF folkemøter i de store byene hvor vi vil prøve å inspirere, men også gi konkrete råd om hvordan man best kan være til hjelp. Noen av tipsene er samlet i dette magasinet, sammen med beretninger fra noen av dem som selv har erfart hva den ene kan bety. en stor takk rettes til de involverte kommuner, lokale foreldre utvalg og en rekke frivillige organisasjoner som på ulike måter har bidratt til å realisere folkemøtene. Alt er ikke, og kan ikke være, det offentliges ansvar. Vi kan alle bidra til å gjøre barndommen bedre for flere barn i Norge. til det trenger vi gode voksne, medmennesker som er den ene. Bry deg! det er garantert en god investering også for deg selv. Generalsekretær kjersti Fløgstad, UNICeF Norge UNICEF_for dagbladetv2.indd 3 10/26/09 1:27:43 PM
DEN ENE Tekst: Rønnaug Jarlsbo Foto: Jørn H. Moen og Agnete Brun Morten Krogvold (58), Karita Bekkemellem (44) og Loveleen Rihel Brenna (41) har én ting felles: Noen var der for dem da de trengte det som mest. Du kan være Den ene Løvetannblomsten kan vokse under de vanskeligste forhold, under én forutsetning: Sollys. Det samme gjelder for barn: De må ha minst én person som skinner på dem, som ser dem og bryr seg. Begrepet løvetannbarn ble tatt i bruk på 80-tallet om barn som vokste opp under vanskelige forhold, såkalte risikoomgivelser, men likevel klarte seg godt seinere i livet. De kunne blitt mishandlet og neglisjert, men i likhet med løvetannblomsten trosset de vekstvilkårene, og ble i voksen alder eksempler på at det er mulig å klare seg i livet, tross alt. Det viktigste fellestrekket mellom løvetannblomsten og løvetannbarnet er altså ikke en medfødt kraft, men varmen fra Den ene som gjør det mulig å sprenge seg gjennom tørr jord og hard asfalt på egen hånd. Norske barn er blant de aller best stilte i verden materielt sett. Samtidig vet vi at også mange av våre barn må forholde seg til familievold, skilsmisser, rusmisbruk, seksuelle overgrep, sykdom, mobbing, foreldres psykiske helse og fattigdom. En OECD-rapport fra 2007 plasserte Norge på topp når det gjaldt materielle goder, men på en delt sisteplass med Polen når det gjaldt barnas trivsel og velferd. Norske barn og unge sier de føler seg utenfor, misforstått og ensomme, har liten voksenkontakt og sliter med problemene sine alene. Viktigst i denne sammenhengen er: Hvem bryr seg? En fersk undersøkelse foretatt av InFact for Unicef, som Dagbladet omtalte denne uka, slår fast at 70 prosent av oss daglig omgås barn som ikke er våre egne. Bare tre av ti sier at de bryr seg. Derfor starter Unicef og Dagbladet i dag en nasjonal kampanje som vi håper vil inspirere deg til å være en som ser og bryr deg om barna våre. Vår felles visjon for kampanjen «Den ene» er at alle barn i Norge skal ha en god oppvekst. Unicef vil de neste to åra arrangere seminarer og møter. I samarbeid med Dagbladet er det opprettet et nettforum hvor du som har vært Den ene for noen eller fått hjelp av Den ene, kan dele din historie med oss. I denne og de neste utgavene av Magasinet vil du treffe mennesker som har det til felles at utfordringer de møtte i barndommen kunne virke umulig å overvinne. Men de var alle så heldige å møte en person som gjorde en positiv forskjell. Tidligere barne- og familieminister Karita Bekkemellem møtte ridelærer Andreas Mauseth i Molde. Han tok henne inn i et miljø hvor hun følte seg trygg og fant mening. Morten Krogvold møtte den eldre nabogutten Erik Wassum, noe som ble avgjørende for at den kjente fotografen kom seg gjennom en traumatisk skoletid. Loveleen Brenna, som i dag leder Foreldreutvalget for grunnskolen og jobber for at skolebarn skal ha det I samarbeid med Unicef Norge starter Dagbladet nå en kampanje med fokus på norske barns behov for å bli sett. En enkeltperson som bryr seg kan være nok. Har du blitt hjulpet av Den ene og vil fortelle din historie? Kontakt Magasinets journalist Rønnaug Jarlsbo på rja@dagbladet.no best mulig, søkte selv støtte hos nabokona Vibeke da hun møtte tøffe utfordringer i ungdommen. Å være Den ene kan handle om å melde fra til barnevern eller politi hvis du mistenker at et barn er utsatt for overgrep eller omsorgssvikt. Men først og fremst handler det å være noen for noen. Da den amerikanske utviklingspsykologen Emmy Werner i 1992 publiserte resultatene fra sin 30 år lange studie av et helt fødselskull på Hawaii-øya Kauai, identifiserte hun flere faktorer som øker risiko for problemer seinere i livet: For tidlig fødsel, ustabile familieforhold, psykisk syke foreldre, rusmisbruk osv. Men hun fant også ut at et fellestrekk hos de barna som ble eksponert for risikofaktorer, men likevel klarte seg bra, var at de hadde hatt et sterkt bånd til en annen voksen enn sin egen forelder. Ikke til en fagperson, men til ei tante, en barnevakt, en lærer, en nabo eller noen andre. De hadde hatt Den ene. Vi ber deg ikke om å slutte i jobben for å jobbe gratis på barnehjem, åpne huset for hjemløse eller testamentere alle pengene dine til fattige barn. Vi oppfordrer deg bare til å koble på antennene og ta en titt rundt deg. Ser du noen som vil sette pris på et smil eller en invitasjon til å være med på lekeplassen eller skogstur? Noen som trenger hjelp fra en med livserfaring til å sortere noen vanskelige tanker, eller at en voksen spør hvordan det går og har tid til å lytte til svaret? Du trenger ikke utdanning på universitetsnivå eller spesialkompetanse på barn for å bli Den ene. Antakelig vil du bli overrasket over hvor lite som skal til for å gjøre en forskjell. Som hjelperen til Loveleen Brenna sier: «Jeg rørte jo bare litt saktere i sausen». Men for ei tenåringsjente med et kaos av tanker i hodet, betydde det alt å få sitte ved et kjøkkenbord og prate med en voksen som rørte rolig i grytene sine. q 26 MAGASINET 28. mars 2009 UNICEF_for dagbladetv2.indd 4 10/26/09 1:27:43 PM
Den ene: Nabogutten Erik Wassum var der da Morten Krogvold (øverst t.v.) trengte en venn, ridelærer Andreas Mauseth var der da Karita Bekkemellem trengte en ekstrapappa 28. mars 2009 og nabokona MAGASINET Vibeke Mostad 27 var der da Loveleen Brenna (t.v.) trengte en veileder. UNICEF_for dagbladetv2.indd 5 10/26/09 1:27:44 PM
Barnehjemsgutten: Harald Skoglund, 19 år gammel. Harald Skoglund (68) var gategutt og barnehjemsbarn. Så møtte han norgesmesteren i boksing, Gunnar Hansen. «Gunnar visste hva gutter som meg trengte» «Du er seig, du, Biffen!» sa Gunnar til meg. Tenk deg, sjølveste Gunnar Hansen sa det til meg! I noen sekunder ser Harald Skoglund (68) ut som han har forlatt Kolbotn bokseklubb og reist minst femti år tilbake i tid. Så rister han på hodet, og blikket reiser tilbake til 2009. Gunnar ga meg menneskeverd. Hvordan hadde det gått hvis du ikke hadde møtt Gunnar? Nei, dét dét veit jeg ingenting om. Torsdag kveld. Vassbonn skole, utenfor Oslo, er full av ungdommer med svette i panna, neseblod på overleppa eller never som skal surres i bandasje før de stikkes i boksehanskene: «Harald, kan du hjelpe meg!» «Harald, jeg får ikke tannbeskyttelsen til å sitte!» «Harald, har du sett brystbeskyttelsene?» Harald Skoglund har et ord og et oppmerksomt øye til alle, mens han drar oss gjennom korridorene, forbi gymsalen hvor en cd-gong-gong fra Madison Square Garden hvert tredje minutt avbryter 30 sparringpartnere i sammenleggbare bokseringer eget patent! ned trappene og inn i slaglaboratoriet til flere svette gutter og jenter og digre lærsekker i rødt og svart som dingler tungt fra taket. Han prater oss forbi en blå massasjebenk «her hiver jeg dem opp og gir dem massasje». Det dogger på speilet ved vasken, hvor en tenåring plundrer med et eller annet «hvordan går det, får du tannbeskytteren til å sitte?» Vi følger på inn til hyllene med navnelapper og hansker og hjelmer, det låsbare premieskapet og klubbiblioteket med alt fra Pondus til Roy Jacobsen og Harald Skoglund Født: 8. april 1941. Yrke: Pensjonist. Tidligere president i Norges bokseforbund. Prosjektleder for «60Pluss» i Oslo Idrettskrets, og leder og trener i Kolbotn Bokseklubb. Er også tidligere trener i seiling og vannski. Gunnar Hansen Født: 18. juli 1916. Begynte bokserkarrieren som 17-åring i 1934. Tok sitt første NM-gull i 1938 for klubben Pugilist. Vant ytterligere tre NM og elleve landskamper før og etter krigen. Deltok i OL i London i 1948. Var klubbformann, trener og sekundant i Pugilist. Mangeårig krumtapp i Osloalliansen og Oslo Boksekrets. Jobbet som elektriker i Sporveiene. Døde sommeren 2004. Helge Ingstad «Den som slår i sinne, mangler ord.» En av kampbokserne er sjefbibliotekar. Kolbotn Bokseklubbs leder og trener stopper foran the wall of fame. Den er tapetsert med avisutklipp og bilder av mestere med medaljer rundt halsen. I midten henger et svart-hvitt bilde av en ung gutt i silkeshorts og offensiv positur. Han har bar overkropp og femtitallsfrisyre: Harald «Teddy» Skoglund. Jeg var aldri noen stjerne, sier Harald. Han går et skritt nærmere bildet av seg selv. Men det spiller ingen rolle. Boksing var det meste for meg. Faren til Harald Skoglund døde før Harald ble kjent med ham. Da han var seks år tok mora ham med på flyttelasset fra Narvik til sin nye ektemann i Oslo. I starten av tenåra flyttet han hjemmefra. Du kan skrive at jeg valgte å forlate hjemmet. Moren min var ikke så grei å ha med å gjøre. En sjømann ville vel sagt at jeg hadde en barndom med ulike ankerfester på ulik bunn. Harald valgte altså å forlate hjemmet tidlig i tenåra. For å slippe å gå sulten måtte han bomme penger til mat. Nettene tilbrakte han i oppganger eller jernbanevogner, på tomme loft eller på en benk i parken. Oskar, som hadde vært uteligger i mange år, fortalte ham hvor han kunne sove i fred for arge vaktmestre, og at han gjorde lurt i å holde seg unna alkohol. «Du må kke drekka», sa Oskar. Jeg prøvde en gang, og det gikk så gærent at jeg aldri hadde lyst til å prøve igjen. Men jeg har ofte tenkt på hva som kunne ha skjedd hvis q 42 MAGASINET 4. april 2009 UNICEF_for dagbladetv2.indd 6 10/26/09 1:27:44 PM
Mestermøte: Harald med bilde av Gunnar, som sa «Så fint du bokset», da de møttes første gang på slutten av 1950-tallet. Han var ikke treneren min, han var ikke i samme klubb en gang, likevel ga han meg en verbal klapp på skuldra, minnes Harald, som raskt byttet til samme bokseklubben som Gunnar, Pugilist. 4. april 2009 MAGASINET 43 UNICEF_for dagbladetv2.indd 7 10/26/09 1:27:44 PM
«Mange har grusomme historier om oppeksten sin på barnehjem, men for meg ble det den lykkeligste tida i livet.» Harald Skoglund q det hadde vært mer narkotika i omløp den gangen. 15 år gammel sørget storesøsteren og hennes ektemann for at Harald kom på «Ruppen», et guttehjem i Gamlebyen i Oslo. Jeg vet at mange har grusomme historier om oppveksten sin på barnehjem, men for meg ble det den lykkeligste tida i livet inntil da. På «Ruppen» ble Harald kamerat med Ivar, som gikk på boksetrening i klubben Fagen 26. Harald slang seg med. På vei ned fra ringen og inn i garderoben etter en av sine første kamper, støtte han på Gunnar Hansen som hadde representert Norge i olympiske leker i 1948. «Så fint du bokset,» sa han. Han var ikke treneren min, han var ikke i samme klubb en gang, likevel ga han meg en verbal klapp på skuldra. Harald bytta til Gunnars klubb, Pugilist. Gunnar Hansen var en gentleman, den nobleste av alle innen The Noble Art of self-defence. Han var lavmælt og korrekt, med dobbeltspent dress, sigar og snorrett skill. Han kjørte åpen sportsbil, men han var aldri jålete. Gunnar visste hva gutter som meg trengte. Noe av det jeg husker best er kaffekoppene på Kaffistova etter treninga. Vi kunne sitte der i timevis og prate. Da han oppdaget at jeg gikk i lære hos en frisør like ved trikkestallen på Majorstua hvor han jobbet, begynte han å komme innom meg etter arbeidstid. Så dro vi til trikkestallen og tok badstu, pratet om bikkjer og trente teknikk. «For undertegnede har ingen annen mann betydd mer i min utvikling fram mot et voksent liv.» Slik avsluttet Harald nekrologen han skrev om Gunnar Hansen da han døde sommeren 2004. Som gutter flest i den alderen var jeg frekk i kjeften, uten at det lå noe særlig mer i det. Egentlig var jeg ei grå mus, men Gunnar så meg og fikk meg til å føle at jeg betydde noe. Han oppdro meg. Da Gunnar døde arvet Harald alle premiene etter den gamle norgesmesteren og OL-deltakeren. Når Harald er involvert i boksestevner sørger han for at dommeren har en av heltens gamle trofeer å dele ut til stevnets beste tekniker. Gunnar var en fantastisk tekniker. En teknikerpris er i hans ånd. Harald har gjort det til en livsoppgave å videreføre Gunnars ånd. I Kolbotn bokseklubb håndhilser alle på hverandre når de kommer og går. Klubben har laget en felles definisjon av begrepet «dannelse»: «Vår evne til å få andre til å føle seg vel, sammen med oss uten å gi avkall på oss selv.» Som tidligere trener på landslagsnivå i seiling, vannski og boksing og leder av Akershus idrettskrets er lederen for Oslo Idrettskrets «60pluss» en populær foredragsholder i bedrifter og organisasjoner. Når han reiser rundt med foredraget «Gartner i Vårherres hage» kan ingen gå glipp av hovedbudskapet: Det viktigste jeg lærte av Gunnar var betydningen av å bli sett. Visste du at det finnes fire typer foreldre? Vet du hvilken som er den verste? Den neglisjerende. Det aller verste som finnes for en unge er ikke å bli sett. h Har du blitt hjulpet av Den ene? Ta kontakt med Rønnaug Jarlsbo på rja@dagbladet.no eller gå inn på www.denene.no og fortell din historie. Harde tak: Harald Skoglund er i dag trener i Kolbotn bokseklubb og gir alle nye medlemmer to uker på å finne ut forskjellen på «tøff» o 44 MAGASINET 4. april 2009 UNICEF_for dagbladetv2.indd 8 10/26/09 1:27:44 PM
llen på «tøff» og «brutal». (Svar: Tøff er det du tåler selv uten å unnskylde deg og skylde på andre. Brutal er den smerte og det ubehag du påfører andre uten medfølelse, skam, skyld og anger.) 4. april 2009 MAGASINET 45 UNICEF_for dagbladetv2.indd 9 10/26/09 1:27:44 PM
UNICEF_for dagbladetv2.indd 10 10/26/09 1:27:48 PM
Beskyttelsesfaktorer På samme måte som en del faktorer utgjør en risiko, er det også noen som virker forebyggende. Positive faktorer som har vist seg å beskytte mot utvikling av psykiske lidelser, er blant annet: å vokse opp med ressurssterke foreldre som har en varm, støttende og konsekvent oppdragerstil å få god sosial støtte fra venner og familie i perioder med belastninger og negative livshendelser (Kilde: Folkehelseinstituttet, rapport 2009:8 Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv ) Se dem! Lytt til dem! Vær der for dem! Bry deg om dem! Verdens beste forebyggende medisin for barn og unge er å bry seg. Tekst: Aashild Sørheim Norge er kåret til verdens beste land å bo i av FN. Likevel er vår mentale helse i ferd med å bli en av våre største helseutfordringer, og vi er slett ikke verdensmestre i å gi barn og unge en bekymringsløs oppvekst. I en UNICEF-undersøkelse fra 2007 kom Norge på delt siste plass blant OECD-landene når det gjaldt barns trivsel og velferd. Dette er noe av den faglige bakgrunnen for UNICEF Norges storsatsing på prosjektet Du kan være den ene. Vi må rett og slett lære oss å vise mer omtanke. Fagfolk om Den ene : Det fins en mengde rapporter om hva som fører til, og hva som redder oss fra, belastninger og påkjenninger i hverdagen. Det siste er i den senere tid blitt omfattet med særlig interesse. Fagfolk verden over hevder med stor tyngde at det å ha et sterkt bånd til en voksen som bryr seg om dem, kan berge mange barn som har det vanskelig. Faktisk kan det bety forskjellen på om de klarer seg eller ikke. Odin Hjemdal, Psykolog, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet, NTNU Vi var nysgjerrige på hvorfor noen greier seg bra, til tross for at de opplever ting som vanligvis fører til store psykiske plager, sier forsker Odin Hjemdal ved NTNU. Når familien svikter, er det avgjørende at barnet har en voksen og støttende person utenfor. Det kan være en lærer, en nabo eller slektning som stiller opp for ham eller henne. Det å bli sett av andre voksne, og å vite at noen er der som ønsker ditt beste, trekker i positiv retning. Å ha et menneske å ta kontakt med når du har behov for det, er en viktig beskyttende faktor, sier Hjemdal. (Adresseavisen 01.09.09) Bare 1 av 3 For UNICEF Norge er disse og lignende rapporter viktig bakgrunn når det utformes tiltak, som f. eks. kampanjen Den ene. En undersøkelse i egen regi ble i den forbindelse gjennomført i mars, av analysebyrået InFact. Her kom det frem at nesten alle voksne har hyppig kontakt med andres barn, men bare tre av ti opplever at de gir barn som ikke er deres egne, en bedre hverdag: 70 prosent av voksne nordmenn har daglig eller ukentlig kontakt med andres barn. 30 prosent mener de bidrar til å gjøre barns hverdag bedre. Over 50 prosent mener barn med problemer er det offentliges ansvar. 44 prosent mener voksne bør engasjere seg mer i barn og unge. Det er store regionforskjeller. Folk på mindre steder bryr seg mer enn byfolk. Henrik Syse, filosof, PRIO Ett menneske kan gjøre en forskjell, også når alle andre ting svikter. Den ene på skolen, i venneflokken, blant venners foreldre, i nærmiljøet som viser interesse, som ser hvem du er, som utstråler tillit og omsorg. UNICEF utfordrer oss: Hvordan kan du, hvordan kan jeg, være den ene for noen? Hvordan kan vi skape et samfunn der vi ser hverandre og faktisk utgjør den lille forskjellen som psykologene forteller oss kan være så stor og betydelig? (Aftenposten 20.04 09) Atle Jensen Solbue, Barnepsykolog, helsestasjonspsykolog, Fyllingsdalen I mitt arbeid møter jeg de barna som sliter mest. Det mange forteller, er hvor viktig det har vært for dem at voksenpersoner utenfra har bidratt i deres liv. Studier viser at barn som har vokst opp under vanskelige forhold, men som har klart seg bra som voksne, har hatt minst én voksen som har brydd seg, sier Solbue. (Dagbladet 27.03.09) Magne Raundalen, Barnepsykolog, Senter for Krisepsykologi Dersom vi ikke bygger sterke lokalsamfunn med ansvarsfulle voksne for barn, må vi fortsatt nøye oss med et halvert barnevern. Kort og godt fordi det offentlige barnevern er totalt avhengig av at vi fungerer. (Dagbladet 29.03.09) Emmy Werner, Utviklingspsykolog, University of Nebraska, USA Fellestrekk hos de barna som ble eksponert for risikofaktorer, men likevel klarte seg bra, var at de hadde hatt et sterkt bånd til en annen voksen enn sin egen forelder. (Werner, E.E. (2004).What can we learn about resilience from large scale longitudinal studies? In Handbook of Resilience in Children New York Kluwer Academic/Plenum Publishers) UNICEF_for dagbladetv2.indd 11 10/26/09 4:09:25 PM
Loveleen R. Brenna: Som voksen har du plikt til å stille opp når et barn trenger deg Det er ingen lettvinte fraser Loveleen R. Brenna, leder i Foreldreutvalget for grunnskoleopplæringen (FUG) bringer til torgs. Alle voksne har en plikt til å ivareta barn rundt seg, sier hun. Å skape trygghet og vinne tilliten til barna rundt deg er ikke noe vi kan velge bort. Tekst: Morten Aasberg Foto: Jørn Lang Men gjør det enkelt, er hennes råd. Vis at du er til å stole på, vær opptatt av hvordan barna har det, og bidra til at ingen faller utenfor. Ikke tenk at du skal være mirakelmennesket som skal steppe inn og ordne opp i alt som er vanskelig. Da er du på ville veier, sier hun. Lær navn Sørg for at du lærer deg navnene til alle i klassen til barna dine, og omtal dem med navn og ikke med beskrivelser som han i klassen din som bor i det gule huset i svingen, oppfordrer Brenna. Selv har hun alltid lagt vekt på å konsekvent hilse på sine egne barns medelever når hun treffer dem. Jeg tiltaler dem med navn, spør hvordan de har det, og er interessert i hva de holder på med, om de skal på ferie og så videre, forteller Loveleen R. Brenna. Skap bånd mellom barna Som foreldre er det også viktig å være bevisst på å inkludere alle barna i klassen. Gjør det til en naturlig ting at alle er med. Ikke nødvendigvis hver gang, understreker Brenna. La barna forstå at når noen får være med en gang, må noen andre få være med neste. På den måten vil ingen føle seg utenfor og tilsidesatt. Brenna påpeker at det er et viktig foreldreansvar å legge til rette for at alle i klassen i fellesskap får ta del i gode opplevelser. Da får alle gode minner og felles erfaringer. Ensomme barn blir også ensomme i tankene sine og alene om sine egne opplevelser eller mangel på slike, sier Brenna. Ensomhet er en vond sirkel det er vanskelig å bryte ut av, både fordi det er umulig å bli en del av det andre allerede har opplevd, og fordi mangel på felles erfaringer ikke gir noe fundament å bygge fremtidige relasjoner på, forklarer hun. Et mål for godt foreldrearbeid er å bidra til at det skapes bånd mellom barna og legges til rette for at disse båndene utvikles og styrkes. For å få til dette mener Brenna at det er helt på sin plass med planlagte fellesaktiviteter og tilrettelagte arenaer som juleverksted og skogsturer der alle blir inkludert, ivaretatt og får felles gode opplevelser og minner. Felles regler Snakk sammen i foreldremøter og skap trygge fellesrammer for barna, oppfordrer Brenna. Det kan være så enkelt som å bli enige om inne- og sengetider, at det lages felles rammer for bursdagsgaver og selskaper, og at det skapes felles holdninger til mobil- og PC-bruk. Hvis alle barna i klassen vet at lyset skal være av klokken 10, så blir slike ting både lettere å akseptere og gir mindre grunn til at barnet føler seg utenfor, sier hun. Alle barn må få fryse på fingrene Selv om Loveleen R. Brenna legger vekt på «alle» når hun snakker om barn, er det ikke tvil om at hun har en egen plass i hjertet til barn som representerer en annerledeshet og som lever i sårbare situasjoner. Barn med annerledes bakgrunn kan for eksempel være barn med minoritetsbakgrunn eller barn med ulike funksjonshemninger. Jeg vet alt om hvordan det er å vokse opp med en fot i to ulike kulturer, forteller hun. For minoritetsbarn er det viktig å få lov til å oppleve hvordan det er å sitte ute en vinterdag og drikke varm kakao og fryse på fingrene, brenne bål og lage pinnebrød og gå på tur og ha med matpakke og termos. Tilgang til denne typen opplevelser er med på å forme disse barna og forberede dem til et liv i det norske samfunnet, og gir kompetanse til å gjøre egne valg og skape sin egen fremtid, påpeker hun. Loveleen R. Brenna har selv gode barndomsminner om et eldre ektepar i nabolaget som inviterte ungene i gata på boller og saft. For oss som hadde besteforeldrene i India, ga disse stundene oss også de besteforeldrerelasjonene vi ellers ikke ville fått, minnes hun. Vi lærte både språk og kultur, og vi fikk styrket vennskapet til de andre barna rundt oss. Ansvar for de mest sårbare Noen ganger kreves det noe mer av oss, sier Loveleen R. Brenna. Mange barn opplever virkelig vanskelige situasjoner i livet sitt, enten i en periode, eller over lang tid. Skilsmisse, vanskelige oppvekstforhold med rus, vold og overgrep, fattigdom, sykdom, psykisk syke foreldre, er eksempler på hva barn kan oppleve. Ofte vet vi voksne hvem disse barna er, og overfor dem har vi et særskilt ansvar. Det er ikke akseptabelt å bli stående på sidelinjen uten å gjøre noe for slike barn, enten ved å kontakte familien direkte for å tilby sin hjelp og støtte, eller ved å si fra og mobilisere barnehage, skole eller barnevern, sier Loveleen R. Brenna. UNICEF_for dagbladetv2.indd 12 10/26/09 1:27:49 PM
Loveleens råd: Her er noen råd Loveleen R. Brenna har til alle voksne som lurer på hvordan man skal kunne ivareta en som trenger noe ekstrara. Vær aktivt opptatt av egne barn og deres venner og omgangskrets. Se barna som individer, lær deg navnene deres Vær en god voksenperson som er trygg og til å stole på. Ha respekt for barna og vis at du tar dem på alvor. Gjør ditt for at ingen faller utenfor, skap gode fellesarenaer og opplevelser. Ta ansvar når det kreves. Et mål for godt foreldrearbeid er å bidra til at det skapes bånd mellom barna og legges til rette for at disse båndene utvikles og styrkes. Loveleen R. Brenna: Ensomme barn blir også ensomme i tankene sine og alene om sine egne opplevelser eller mangel på slike UNICEF_for dagbladetv2.indd 13 10/26/09 1:27:52 PM
Hvordan være en god voksen for barn? Det er viktig å vise at man bryr seg. For barn som sliter kan litt oppmerksomhet og omsorg fra en voksen i nærmiljøet bety mer enn du aner. Alle barn har behov for å bli sett. Ofte er det lite som skal til. Én som bryr seg kan være nok. Vis at du ser og bryr deg Ofte er det til stor hjelp at du bare er der, og bryr deg om barnet. Ikke vær redd for å hjelpe. Det er aldri galt å spørre hvordan han eller hun har det. Da viser du at du bryr deg, har tid til å lytte og vil hjelpe. Lytt Hvis barnet ønsker å snakke om problemene, er det viktig at du virkelig lytter og er tålmodig. La barnet snakke ferdig gi litt tid til refleksjon før du svarer. Åpne spørsmål gjør det lettere å snakke. Gi innspill, heller enn råd. Reduser egen trang til å forklare alt. Barna trenger den rolige, lyttende voksne som har tid og ro i kroppen til å bli sittende. Ta deg tid, da finner barna ofte frem til løsningene selv. La barna styre samtalen Det er ofte sånn at den som sliter ikke synes det er lett å snakke om de vanskelige følelsene. Da er det viktig at du bare er til stede for og viser at du vil hjelpe, når, og hvis, han eller hun ønsker å åpne seg. Det kan ofte være nyttig å fokusere på barnets opplevelse mer enn på det som faktisk skjedde. Det er lov å ikke ha svar på alt, fortell barnet at du ikke vet, men at du kan undersøke det. Ikke døm Ikke sett merkelapper som galt, rett, fint eller dårlig på barns opplevelser. Ta barnet på alvor Anerkjenn barnets følelser. Vi kan gjerne le med barn, men vi skal ikke le av barn. Ikke be barnet om å ta seg sammen. Følelsene og tankene til den som har problemer, kan virke irrasjonelle for deg, Vi kan gjerne le med barn, men vi skal ikke le av barn. men for barnet som sliter, er de virkelige og ekte. Vær ærlig Bare si det du kan stå inne for og gi bare løfter du kan holde. Vær engasjert og nysgjerrig Hvem er barna i ditt nærmiljø? Hvordan har de det? Hva liker de å gjøre? Er det noen som faller utenfor, hvorfor? Hva kan du by på for barn i ditt nærmiljø? Alt kan luftes Barn blir trygge når du gir dem en følelse av at du har hørt det meste før, at du ikke blir sjokkert av det de har på hjerte, at det er trygt å snakke med deg og at du tåler å høre det de måtte komme med. Gjør noe hyggelig Ta initiativ til aktiviteter. Inviter for eksempel til å gå en tur. Da får barnet muligheten til å tenke på noe annet. Det kan også være lettere å åpne seg i hyggelige omgivelser. Gi ros Finn ut hva barnet er flink til. Vær ærlig, ikke finn på noe som ikke stemmer, det gjennomskues. Gi ros og støtte som underbygger hvorfor barnet er flink til akkurat det. Ekte ros sitter og merkes! Inkluder! Ensomhet og utestenging er tungt for et barn å bære. Ta med barnet som går mye alene neste gang du skal går tur eller lufte hunden, inviter med nabogutten neste gang dere skal på kino. Invitere alle guttene eller jentene i barnets bursdag, ingen må holdes utenfor. Lag heller en bursdagsfest hvor alle kan være med i stedet for en eksklusiv fest for få. (Tenk på deg selv, hvordan ville det vært hvis bare noen fra jobben ble invitert?) Vi kan ikke bestemme hvem barna våre skal være venner med, men vi kan bestemme at alle skal være med i fellesskapet. Som ansvarsfulle voksne er det svært viktig at vi hjelper barna å inkludere alle i leken og det sosiale fellesskapet. Foreldre har en viktig rolle Alle foreldre med barn i barnehage eller skole har en viktig rolle. Ikke tål at et barn settes utenfor fellesskapet selv om det ikke er ditt eget. Vi har alle et ansvar for de mest sårbare. Sørg for aktiviteter som inkluderer og ikke ekskluderer. Ta en aktiv rolle, kontakt familien eller barnet som sliter og hør om det er noe du kan bidra med. Det er også viktig at du varsler skolen eller barnehagen hvis du opplever atferd eller miljø som går utover et eller flere barn. UNICEF_for dagbladetv2.indd 14 10/26/09 1:27:54 PM
Bli Den Ene gjennom en frivillig organisasjon Dersom du har lyst til å hjelpe barn, være Den ene, men ikke har barn i omgangkretsen eller nærmiljøet, kan du kontakte en frivillig organisasjon og hjelpe barn gjennom deres programmer. På våre nettsider www.denene.no finner du organisasjoner som jobber med: helse, omsorg, idrett, kultur, leksehjelp og andre aktiviteter. Ta en titt på siden og finn ut om noen av organisasjonene har lokallag eller aktiviteter der du bor. Felles for alle er at de trenger flere som kan stille opp av og til eller ofte. Hvor mye er ofte opp til deg selv. Du får opplæring og blir del av et fellesskap. Ta ansvar Kontakt profesjonell hjelp hvis barnet lider under omsorgssvikt. Det er viktig at du ikke venter på at andre skal gripe inn. Du kan både melde og drøfte din bekymring med barnevernet og politiet. Barnas sikkerhet må gå foran hensynet til de voksne. NB: Ta alltid kontakt og avtal med foreldrene før du tar andres barn med på aktiviteter. Hvordan oppdage barn som sliter? Det er ikke alltid lett å se på et barn at det har problemer. For ikke å bekymre omgivelsene eller utlevere foreldrene, prøver barn ofte å skjule hvordan de egentlig har det. Vær oppmerksom når barn: er stille, innesluttet, usjarmerende eller triste alltid går alene kommer ofte for sent til timen eller er mye borte fra skolen alltid kommer uten matpakke møter opp på aktiviteter uten nødvendig utstyr har på seg litt rare klær etter temperatur og årstid har blåmerker/sår på kroppen har utagerende oppførsel Hvis du vet at det har skjedd noe spesielt i familien eller vennekretsen og du har mistanke om at barna bærer på problemene sine alene, er det viktig å ta kontakt. Ikke tenk at det sikkert er noen andre som følger opp, vi har alle et ansvar for barna i vårt nærmiljø. Hjelpetilbud Det finnes flere hjelpetelefoner og nettsteder som gir mer informasjon. Vi har laget en oversikt over tilbudene på www.denene.no. Fastlegen kan hjelpe deg og eventuelt henvise videre til for eksempel psykolog eller distriktspsykiatrisk senter som har poliklinikker, dag- og/eller døgnavdelinger. Landsdekkende alarmsentral for barn og unge 116111. Her kan både barn og voksne ringe for å få hjelp når barn lider under voksnes omsorgssvikt Ring 113 ved kritiske eller livstruende situasjoner. UNICEF_for dagbladetv2.indd 15 10/26/09 1:27:57 PM
UNICEF_for dagbladetv2.indd 16 10/26/09 1:27:58 PM
Finn Skårderud FRA DIVANEN Finn Skårderud er psykiater, forfatter og filmkritiker. Dette er en stor og berettiget bekymring om å være ung mann. Den har en optimistisk slutt. Som en som, i likhet med påfallende mange andre, har anlegg for bekymringer, har jeg innsett nødvendigheten av å ordne og sortere dem. Dels er det de private bekymringene. Dem forsøker jeg å holde nede på et tålelig nivå. Det gjelder både i mengde og intensitet. Jeg sier hyppig og oppmuntrende til meg selv: Jeg har mange bekymringer, men de fleste blir det aldri noe av. Og så er det bekymringene på vegne av flere. Det er slike som omfatter den politiske situasjonen, drivhuseffekten, det ondes problem, markedsøkonomiens grep om faget, kulturen og så videre. Der har jeg valgt å konsentrere meg om visse bekymringer, og heller la andre hvile. Jeg har ofte fått rådet om ikke å spre meg over for mye. Det gjelder det å prioritere. De siste par årene og på ubestemt tid fremover har jeg således valgt å prioritere et knippe bekymringer, hvorav følgende: Sønnene. Fra en bekymret posisjon er det ting som tyder på at de senmoderne livene passer best for jenter. Jeg bekymrer meg selvfølgelig bare for noen av guttene. Det er dem som ikke fikser det, og som sklir og flyter. Min yrkesgruppe kan ikke si at vi kjenner dem svært godt fra behandlingskontorene. Dit kommer det flere jenter og kvinner. Mange jenter sier ifra, og blir belønnet for det. Disse guttene sier ikke fra. De er unnvikende og utydelige. De lyver mutt og mumlende under capsen om at det er greit, og så sklir de utenom. Kanskje vi kan si at de mangler et språk som er godt nok. Eller kanskje det er vi som mangler et språk for deres språk. Selvfølgelig er det maskuline truet. Gutter og menn hadde tidligere sine åpenbare arenaer. I løpet av kort tid har kvinner inntatt flere av disse. Det har lenge vært slik at jentene får de beste karakterene i grunnskolen. Men i en stille revolusjon det siste tiåret har de også tatt over universiteter og høgskoler. Mange av jentene har allerede dratt til byen og utdanningsinstitusjonene, mens flere av guttene ikke kommer lenger enn videokiosken. Den tradisjonelle maskuliniteten er den tause mannen som handler. Industrisamfunnet bekreftet et slikt bilde. Det handlet om produktiv kraft. Han var en forsørger og beskytter. Nå blir han utydelig, i likhet med denne kulturen. Nå handler det mer om emosjonell kompetanse og om å kunne snakke for seg. Det finnes så vel folkelige som vitenskapelige beskrivelser av at det feminine hevder seg langt bedre når det gjelder sosiale og kommunikative ferdigheter; og således er mer på høyde med den samfunnsmessige kompleksiteten. Problemer er ofte selvforsterkende. Flere av disse guttene mangler sjarme. Sjarme er livreddende i en rekke situasjoner. Sjarmen åpner for tilgivelsen og toleransen. Noen av de sjarmerende er faktisk for sjarmfulle, og utnytter det, og vi kaller dem folkelig for psykopater. De sjarmløse, derimot, de virker ikke bare tause, men sure, utakknemlige og aggressive. Og så gjør de ting: Dumme ting som å lyve, skulke, rote, gneldre, sove og glemme. Problemene er selvforsterkende. De føler seg krenket og misforstått, og ved sin atferd høster de krenkelser og misforståelser. Mens jeg sitter her og varmer opp min bekymring og elendighetsbeskrivelser, kommer jeg plutselig på en del alternative historier. Jeg ser mange av disse lost boys for meg. Noen har jeg kjent privat, flere fra arbeidet. Og så innser jeg at det har godt svært bra for mange av dem; egentlig overraskende bra. Kan jeg forklare det? Én mulig forklaring er simpelthen at det hjelper å bli eldre. Det kalles modning. Modning anbefales. En annen forklaring er av mer biografisk karakter. For mange av dem som det har gått meget bra for, er det et gjennomgående funn at de møtte og fikk et forhold til én som likte dem. Hvor mange trengs det? Det trengs minst én. Enkelte ganger er det nok med den ene. Er det én som har vært der og sett, kan det være nok til å redde livet. Denne ene Denne ene er den som ser forbi den dårlige atferden og mangelen på sjarme og som tåler de dumme tingene. Det er den ene som ser, men også som tror på forandring. er den som ser forbi den dårlige atferden og mangelen på sjarme og som tåler de dumme tingene. Det er den ene som ser, men også som tror på forandring. Og denne ene er den som i kraft av sin optimisme, sin empati, livskunnskap og sitt engasjement evner å lage et tillitsforhold. De gir seg ikke når den unge er i ferd med å gi opp. Jeg har møtt mange av dem. Flere er lærere. Andre er trenere og ledere innenfor idrett. Og mange er profesjonelle innenfor forskjellige omsorger, som barnevern, rus og ungdomspsykiatri. Men de er personlige profesjonelle. Og lik det eller ei, men de sprenger tariffen. De gjør mer enn det som er forventet av dem. Jeg tror simpelthen mange av dem er gode mennesker. Deres tro har fått slemme gutter til å tro mer på seg selv. Pust på meg, skriver Hamsun i Gjengrodde stier, intet er som å bli pustet på av et levende liv. La oss drømme om at alle har en slik én, et eller annet sted der ute. Av og til er én nok. www.skarderud.no UNICEF_for dagbladetv2.indd 17 10/26/09 1:27:59 PM
PORTRETTET Tekst: Kjartan Brügger Bjånesøy Tegning: Finn Graff Simon Flem Devold (80) lever på overtid og priser hver dag. I går satte andre pris på barnas beste venn. God som Simon Egentlig er både legene og jeg forbauset over at jeg fortsatt er her. Simon Flem Devold smiler. Og jeg er forsont med at jeg kanskje ikke skal leve så mye lenger. Det ser ikke ut som Simon Flem Devold er på vei til å forlate oss riktig ennå, der han humrer i en lenestol hjemme i den romslige toppleiligheten på Majorstuen. Han holder seg godt. Frisk farge i kinnene, blårutete skjorte, beige bukser som blir holdt opp av røde bukseseler under en svart blazer. Hørselen er svekket, håret er grått, det er smårusk i husken, og beina bærer ham ikke like langt og fort som før. Men sånn ellers har han det veldig bra, mannen som en gang ble kalt for landets ærligste og snilleste menneske. Det verste som er blitt skrevet om meg er at jeg skal være så snill, mild og god. Hvorfor det? For da blir jeg gjort til en ufarlig dust og naiv fjott. Er du ikke et godt og snilt menneske? Nei, ikke noe spesielt. Jeg er veldig alminnelig. I går ble Simon Flem Devold tildelt UNICEFs ærespris for 2009 for sitt engasjement og arbeid med barnesiden «På skråss» i Aftenposten. Siden 1984 har Simon skapt en arena der barn har fått komme til orde med sine bekymringer, tegninger, tanker og gleder. Han svarer og kommenterer, deler ut 4k-nåler, som står for kos, klapp, kyss og klem. Ifølge Unicef har Simon Flem Devold «både vært til hjelp for den som har sendt inn brevet, men også for utallige andre i samme situasjon som har lest spalten». Æresprisen er ikke blitt delt ut på seks år. Det er en veldig flott pris, men her om natta fikk jeg voldsomme motforestillinger mot hele prisen. Du ville ikke ha den? Jo, men det er jo ditta atte Han vrir seg i stolen. Under sånne utdelinger blir alt så veldig fantastisk, og så grusomt overdrevet hvor mye jeg har betydd. Jeg vet at arbeidet mitt har hatt en betydning. Men ta kona mi, for eksempel. Hun har jobbet i barnehage og har gjort mer for barn enn meg, men har ikke fått like mye ros og spetakkel. De som gjør jobben på grasrota får ikke noe virak eller priser. Men klart, jeg tar jo imot all ros og oppmerksomhet med glede. I hans egen familie er det visst ingen som følger spesielt godt med på hva han gjør. Jeg tror ikke noen av barna mine leser det jeg skriver. Ikke kona mi heller, forresten. Er ikke det litt sårt? Før syntes jeg det var litt synd, men egentlig er det veldig bra. Det markerer at jobben er én del av livet mitt, familien en annen. Var det yngstedattera di som en gang sa at «4k» sto for kliss, kliss, kliss og kliss? Ja, og det det synes ho sikkert ennå. Hun er mye mer nøktern, mens jeg kan bli ganske sentimental av meg. Han jobber alltid hjemmefra, arbeidspulten står på soverommet to meter fra senga. Der inne på soverommet sitter han daglig og leser brev som gjerne begynner med Kjære Simon! Dette forteller jeg aldri til andre enn deg Han har lovet seg selv og barna taushetsplikt, og går aldri videre med ting før han har snakket med barna som skriver. Det er et problem at alle brevene og mailene ligger der når jeg skal sove. Noen av brevene setter seg fast i hodet, og er vanskelig å kvitte seg med om natta. To brev blir han aldri kvitt. Sendt fra to barn som ikke orket mer. Jeg har ofte tenkt på om jeg kunne gjort noe for å hindre dem fra å ta livet sitt. Det skjedde for lenge siden, men det plager meg fremdeles. UNICEF sier at du også har reddet flere liv? Noen sier det, ja, men jeg vet ikke. Voksne har skrevet til meg og sagt at om jeg ikke var der da de var barn, «Jeg har ofte tenkt på om jeg kunne gjort noe for å hindre dem fra å ta livet sitt.» så hadde de tatt livet sitt. Jeg vet det er viktig at barn har noen å skrive til, at det finnes et sted de kan gå til når de ikke tør snakke med sine nærmeste. På det meste fikk han 15 000 brev i året, over 40 brev hver eneste dag. Nå er det blitt færre, han vet ikke hvorfor, kanskje skyldes det at «På skråss» mistet sin faste plass på baksida av Aftenposten. Er tematikken i brevene annerledes nå enn for 25 år siden? Jeg har aldri ført noe statistikk, men har inntrykk av at flere er ensomme. Flere ensomme barn, flere ensomme voksne. Det jeg vet, er at det er flere fortvilte tenåringer nå som ikke skjønner at dette livet er verdt å leve, og tenker på å gjøre det slutt. Hvorfor tror du det er sånn? Det er sammensatt. En ting er at vi har tatt himmelen bort fra de unge, det er ikke så mye å tro på lenger. Og hva slags idealer skal de strekke seg etter? Om du i dagens samfunn ikke er dyktig og tjener masse penger, er du ikke særlig mye verdt. Det har forandret seg ekstremt mye på de siste åra, vi har fått et kapitalistisk og egosentrisk samfunn som skaper flere tapere. Jeg får brev fra så mange som ikke føler seg flinke til noen verdens ting, og så snakkes det om at det må bli mer direkte læring i barnehagen? Helt vanvittig. Barn burde heller drive mer med fri lek, det er noe av det viktigste du kan gjøre. Folk burde leke mer, hele livet. Det er 15 år siden Simon Flem Devold og kona Margaret flyttet tilbake til Majorstua etter noen år på Aker Brygge. Nå bor de på toppen av et bygg som rommer både en misjonskirke, dagligvarebutikk, legesenter og seniorsenter. Her kan vi leve og dø, sier Devold. Hver dag tar han glassheisen ned til første etasje, rusler ut, finner en benk, setter seg ned og ser på folk. Det var en gang han ikke hadde tid til benker. Den gangen frilanseren jobbet i radio, fjernsyn og aviser. Han spilte klarinett i jazzkvartetter, i duo med pianist Tord Gustavsen, malte akvareller, tegnet, holdt foredrag, debatterte og skrev bøker, mange bøker. Han skrev om menn og midtlivskrise, om uteliggere og alkoholikere. Om Pia på 24 år som var psykisk sjuk, og Morten på 11 år som skulle dø. Han ble kåret til Årets navn i Dagbladet, da Einar Gerhardsen havnet på andreplass. Årene før var det Grete q 50 MAGASINET 17. oktober 2009 UNICEF_for dagbladetv2.indd 18 10/26/09 1:28:00 PM
17. oktober 2009 MAGASINET 51 UNICEF_for dagbladetv2.indd 19 10/26/09 1:28:00 PM
Storebror: Simon med den to år yngre broren Ivar, som gikk bort i fjor. Prøvegutt: Simon Flem Devold tester ut ulltrøyene som farsslekta produserte. Mammas fang: -Mora mi støtta meg heile livet, sier Simon. Her på fanget til mora Guri, med broren Ivar og tante Kari. Hei: Simon Flem Devold har også svart på telefoner i radioprogrammet «HEI». Har du noe å spørre om så bare ring. Her med Bjarne Grevsgard. Sunnmøring i eksil: I 1974 fikk Simon Flem Devold nok av Ålesund og flyttet til Oslo. Han har aldri lengtet hjem. qwaitz, Kong Olav og Gro Harlem Brundtland som vant. Simon Flem Devold ruvet helt der oppe, han var en av dem, en nasjonal helt. Men han var også en stemme som provoserte. Som i 1991, da han skrev boka «Hvor skal vi gjøre av meg?». Ei bok om skilsmisser sett fra barnas synspunkt. Forfatteren mente det økende antallet skilsmisser var det største samfunnsproblemet, et resultat av egosamfunn, nedbrutt etikk og foreldre som skulle realisere seg selv. Da var det mange som fikk mer enn nok av denne godheten fra Sunnmøre med skjerf i halsen. Det var beinhardt i tida etter, og det ble en durabelig kamp mot både journalister i Dagbladet og flere forskere. Du mente at forskere holdt tilbake informasjon om at skilsmisse er en formidabel risikofaktor for barn? Ja, og det mener jeg fortsatt. Forskere vet mye mer om dette enn de tør å si. Jeg vet at ubehagelige sannheter blir holdt tilbake om skilsmissebarn. Hvilke sannheter? Spør lærerne. Spør folk i barnehagen. Spør helsesøstrene. Spør barneombudet om hvilket problem som hyppigst går igjen i brev ombudet får fra barn. Det handler om problemer etter en skilsmisse. I boka skrev jeg en fyldig referanseliste over utenlandsk forskning som er gjort på skilsmissebarn. De viser mangel på konsentrasjon, dårligere resultater på skolen, problemer med å stole på mennesker, følelse av skyld for at familien sprakk. Listen er lang over alvorlige vanskeligheter som dukker opp seinere i livet, gjerne flere tiår etter skilsmissen. Hvorfor skulle ikke forskere si fra om det? Mange i dette miljøet er selv skilt, og de ønsker ikke å få den samme dommen som jeg fikk. Jeg var en elendighetsbeskriver som ga foreldre dårlig samvittighet. Du ble også kalt en familiefundamentalist? Ja, men jeg kunne ikke la være å skrive om dette. Alle de tusen brevene jeg fikk fra skilsmissebarn, fortalte en helt annen historie enn forskere og journalister som skrev om lykkelige skilsmisser. Og dette har jeg ikke sagt tidligere, sier han og aker seg sakte framover på stolen: Jeg fikk faktisk brev fra fortvilte barn av skilte forskere som jeg sto i kampen mot. Det var vanskelig å holde tilbake den gangen, men det klarte jeg å la være. Jeg husker også en jente som ble vist fram både i aviser og på tv som et lykkelig skilsmissebarn. For noen år siden fikk jeg brev fra denne jenta som nå er blitt voksen dame. Hun skrev at hun var så fortvilet at hun holdt på å ta livet sitt den gangen, men fant trøst i at noen talte barnas sak. Er du motstander av skilsmisser? Nei, nei, det finnes lykkelige skilsmisser. Av og til må folk gå fra hverandre, men mange gir opp for lett. Uansett må barn skjønne at en skilsmisse aldri er deres feil. Det blir sagt at du er uhelbredelig monogam? Vel, nå er jeg så syk at det er umulig å være noe annet. Men nei, jeg tror ikke noen menn er uhelbredelig monogame. Menn i en viss alder får et voldsomt behov for å prøve noe nytt, men så gjelder det å finne ut hva som er riktig. «Vi har tatt himmelen bort fra dagens unge.» Simon Flem Devold ble født inn i Ålesunds beste borgerskap, og gjorde et opprør han aldri skulle bli ferdig med. Morsslekta eide og drev Sunnmørsposten, farsslekta eide tekstilfabrikken Devold i Langevåg. I ni år reiste han landet rundt og solgte ullundertøy før journalistikken tok over. Han fikk sin egen side i Sunnmørsposten, og bråket kunne begynne. I 1965 endte han i Høyesterett. Han hadde skrevet en artikkel om at et stort parti av det narkotiske stoffet marihuana var på vei til jazzfestivalen i Molde og han nektet å oppgi kilden sin. Narkotika i Norge? Både pressekolleger og myndigheter mente den klarinettspillende avholdsmannen bløffet. Til og med helsedirektør Karl Evang sa på fjernsyn at det var utenkelig at narkotika var utbredt i Norge. Folk mente jeg var helt tussete som kunne skrive at narkotika kom til å bli et stort problem i Norge, om vi ikke tok tak i det. Faktisk er det bare Karl Evang som seinere ba om unnskyldning for at han gikk så hardt ut mot meg den gangen, sier Flem Devold. Han oppga aldri kilden, og ble dømt til 500 kroner i bot eller fjorten dager i fengsel. Han valgte å betale, men fortsatte å skape brudulje i spaltene. Ikke sjelden kom onkel Magne, som også var eier og redaktør, innom kontoret til nevøen, og passet på å la døra stå åpen så alle kunne høre kjeftbruken som ble brukt mot Helge. Helge? Ja, den gangen het han Helge og var allerede godt kjent blant folk flest i Ålesund. Det var i 1969 Helge Flem Devold skrev en artikkel med overskriften «Kall meg Simon». Sju år tidligere var han blitt med i et lite, verdensomspennende brorskap som heter Subud, med ønske om å finne fram til det mennesket man vil være her på jorda. Og nå ville Helge heller være Simon. I en alder av 40 år. Da trodde både redaktører og andre at jeg var blitt helt sprø. Jeg fikk ikke lov til å signere artiklene mine 52 MAGASINET 17. oktober 2009 UNICEF_for dagbladetv2.indd 20 10/26/09 1:28:00 PM