Frank Lampard Frankie vs. Gladiator FK Oversatt av Aleksander Melli
Til moren min, Pat, som oppmuntret meg til å gjøre lekser innimellom fotballslagene rundt om i hele huset, og som fremdeles er med meg hvert skritt av veien.
Velkommen til en fantastisk fantasiliga den største fotballturningen som noensinne har gått av stabelen, i denne verden eller hvilken som helst annen! Dere må være fire på laget, så velg spillerne nøye. Dette er mye mer alvor enn en kamp i parken. Dere får aldri vite hvem de neste motstanderne vil være, eller hvor dere vil møte dem. Så snør fotballstøvlene, spillere og lykke til! Nå blåser jeg snart i fløyta! Dommer n
KAPITTEL 1 Frankie ringte på døra hos Charlie. DING DONG! «Det må ha vært en drøm,» sa Louise, som sto ved siden av ham. «Men vi drømte alle den samme drømmen,» sa Frankie. Louise himlet med øynene. «Det finnes ikke magiske fotballer i den virkelige verden,» sa hun. «Og hvis de fantes, hadde de ikke sett sånn ut.» Hun pekte på ballen som Frankie holdt under armen. Han smilte. Ballen så ut som om noen hadde tygget den grundig og spyttet den ut igjen. Den var slapp som en
brukt tepose, med flassete lær. Han hadde vunnet den på tivoli, i boden til en rar, gammel mann, men så hadde det skjedd noe helt vilt da de spilte fotball med den i parken. En portal til en annen verden hadde åpnet seg, og før de visste ordet av det var de om bord på et piratskip og spilte kamp mot et lag med pirater. Det vil si, tre pirater og en snakkende papegøye, som jo var enda rarere. «Det kan bare ikke ha vært en drøm,» sa Frankie. «Ikke midt på lyse dagen.» Han hørte lyden av fottrinn inne i huset. Hunden til Frankie, Max, begynte å bjeffe. «Og dessuten, hunder kan ikke snakke,» sa Louise. Max kikket opp. Om bord på piratskipet hadde han skravlet i vei som om han var en av dem. Men tilbake i den virkelige verden kunne han bare bjeffe, pipe og knurre som en helt vanlig hund. Døra gikk opp, og Charlie sto foran dem. Han hadde på seg keeperhanskene sine som vanlig og holdt en ristet brødskive i hånden. «Vent et øyeblikk, jeg skal bare spise opp frokosten,» sa han. Louise lo. «Er det ikke lettere hvis du tar av deg hanskene?» Charlie ristet på hodet. «Aldri i livet. De beste keeperne er» «alltid på hugget!» sa Louise og Frankie i kor. De hadde hørt det en million ganger før. Charlie svelget den siste brødbiten. «Sånn. Nå kan vi stikke.» Idet han gikk ut døra, smatt Jinx, den røde katten hans, ut. Max skvatt opp og pilte vekk med halen mellom beina. Jinx begynte å male og stirret på ham med smale, grønne øyne.
«Det er ikke noe å være redd for,» sa Frankie og klødde Max bak ørene.
Jinx hoppet opp på muren foran huset og krummet ryggen. «Hun er bare en pusekatt,» sa Louise og strøk Jinx over pelsen. Det virket som om Max kom seg da vennene satte kurs mot parken. Han luntet noen få meter foran dem og snuste her og der. «Rart hvordan hunden din er helt fryktløs når det gjelder alt annet,» sa Charlie, «mens Jinx skremmer vettet av ham.» Frankie trakk på skuldrene. «Vi har vel alle noe vi er redde for. Det er ikke alltid så logisk. Jeg har høydeskrekk, for eksempel.» «Og jeg bare hater edderkopper,» sa Louise. De gikk tause i noen sekunder, og så spurte Louise: «Hva er det du er redd for, Charlie?» «Jeg vet ikke,» sa Charlie og tygde seg på leppa. «Ingenting, tror jeg. Eller jo, jeg vet det, forresten! Jeg er redd for å slippe inn mål!» Frankie og Louise brøt ut i latter. «Det teller ikke!» sa Frankie. «Okei, da. Jeg er ganske redd for haier, faktisk.» «Alle er redde for haier,» sa Frankie. Han grøsset da han husket hvordan de hadde gått planken om bord på piratskipet, og sett haifinnene som skar seg gjennom bølgene under dem. «Var det virkelig, tror dere?» spurte han. Charlie trakk på skuldrene. «Det føltes i hvert fall virkelig. Har det skjedd noe annet rart med ballen siden, eller?» Frankie ristet på hodet. «Nei.» Han hadde prøvd å sparke den rundt i hagen, til og med på soverommet. Men ingen nye portaler hadde åpnet seg. Det var