Sats: Petter Konrad Sandvik Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta AS

Sats: Petter Konrad Sandvik Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta AS

Det programmet du her holder i hendene dreier seg først og fremst om Norges vei til sosialismen og kommunismen. Her forsøker vi å forklare hva slags samfunn vi har i Norge i dag, hvilke motsetninger som rår i dette samfunnet og hvilken strategi som må følges hvis arbeiderklassen og folkets flertall skal kunne bygge opp sitt eget samfunnssystem. Programmet viser at sosialisme, frihet og demokrati er begreper som hører nøye sammen og forteller om de hovedprinsippene et sosialistisk Norge må bygge på. NKP er et parti som både er patriotisk og internasjonalistisk. Derfor er det naturlig at partiets prinsipp-program i sin analyse av verden, stiller i forgrunnen dagens hovedspørsmål: behovet for ny tenkning på tvers av tradisjonelle skillelinjer, slik at vi kan verne livet på vår klode, hindre en ny krig og sikre fred og samarbeid mellom folkene. Vi håper at du får utbytte av programmet og at det vil gi deg ny erkjennelse og en klar forståelse av det syn Norges Kommunistiske Parti bygger på. Dette programmet skal leses som veiledning til handling. Det er ikke et fullendt, perfekt program med svar på alt. På en del områder er det sikkert mangelfullt og kanskje til og med foreldet. Dette er ikke til å unngå. Virkeligheten rundt oss forandrer seg fort og det er umulig å fange opp alt i et program som dette. Likevel: Så lenge det finnes undertrykkere og undertrykte, så lenge kapitalismen eksisterer er det en del gamle, grunnleggende sannheter som ikke går av moten. Vårt mål er at programmet skal inspirere deg til å ta aktivt del i klassekampen, freds - og miljøarbeidet. Vi håper også at du vil få inspirasjon til å bli en medkjemper i vårt kommunistiske parti.

Menneskets historie i et nøtteskall side 7 Kapitalismen I dag side 8 Sosialismens idè side 8 Forsøkene som mislyktes side 8 Oktoberrevolusjonen i 1917 side 9 Det nødvendige alternativet side 9 Klassekampen som drivkraft side 10 Sosialismen er forutsetning for en forsvarlig miljøpolitikk side 11 En levende lære side 12 Vår historiske epoke side 13 Krigens grunnleggende årsaker side 14 Hvem truer freden? side 14 En ny krig kan og må avverges side 15 Global nedrustning side 16 Kapitalismen i går og i dag side 18 Utbyttingen side 20 Kapitalismens grunnleggende motsetning side 21 Monopolkapitalen - imperialismen side 22 Staten og monopolene side 22 Monopolene og den internasjonale arbeidsdelingen side 22 De transnasjonale selskapene og u-landene side 23 Kapitalen undergraver demokratiet side 25 Terrorismen i vår tid side 25 Et foreldet system side 26 Den revolusjonære hovedklassen side 27 Hovedtrekkene i sosialismen side 28 En omveltning uten historisk sidestykke side 28 Sosialismen slik den oppsto og utviklet seg side 29 Imperialismens økonomiske styrke og de sosialistiske lands krise side 30 Kommunismen side 31 Kontrarevolusjon og sosialismens forfall i Sovjetunionen side 33

Norge som en del av verdenskapitalismen side 35 Klassestrukturen i det norske samfunnet side 36 Borgerskapet side 36 Arbeiderklassen side 37 Den vitenskapelig-tekniske revolusjon og arbeiderklassen side 38 Samfunnet var og er kapitalistisk side 38 Mellomlagene side 39 Jordbruk side 39 Rovdyrpolitikken side 40 Fiske side 40 Noen viktige samfunnsgrupper side 41 De intellektuelle side 41 Kvinnene side 42 Ungdommen side 43 Innvandrere og flyktninger side 44 Samene og Kvænene side 45 Homofile og lesbiske side 46 De funksjonshemmede side 47 Økonomisk maktkonsentrasjon side 47 Den norske og internasjonale økonomiske krisa side 48 Statsmonopolkapitalismen i Norge side 50 Demokratiet i Norge side 51 Borgerlig demokrati side 51 Demokratiet uthules side 52 Demokratiet stanser foran bedriftsporten side 53 Frihet og demokrati side 53 Monopoliseringen av mediene side 54 "Markedsøkonomien" er blitt et overordnet prinsipp side 55 Krisen i borgerlig kulturen side 55 Den ideologiske og psykologiske krigføringen side 56 Arbeiderbevegelsen må ha en strategi side 57 Utvidelse og fornyelse av demokratiet side 57 Monopolkapitalen og folket side 59 De demokratiske massebevegelser side 59 Den utenomparlamentariske kampen side 60 Demokratiske reformer side 61 En ny økonomisk politikk side 61 Miljø- og ressurspolitikk side 63

Demokratisering i arbeidslivet side 64 Demokratisering av statsapparatet side 64 Demokratisering av utdanning, informasjon og kultur side 65 Helse side 67 Hovedlinjer i en demokratisk kulturpolitikk side 67 Aksjonsenhet og samarbeid side 68 En bred folkeallianse må skapes side 69 Arbeiderklassen må ha ledelsen side 69 En demokratisk folkemakt side 70 Et virkelig folkestyre side 71 Fredelig overgang til sosialismen side 72 Arbeiderklassens herredømme side 74 Hva vil et sosialistisk Norge bety? side 74 Vår historiske tradisjon side 74 Samfunnseie ndom side 74 Samfunnsplan side 75 I norske fiskerier vil sosialismen bety side 76 En ny klassestruktur og fordeling side 76 Rettssikkerhet og ytringsfrihet skal vernes og utbygges side side 76 Likeverd side 77 Den sosialistiske statsform i Norge side 77 Klassene forsvinner side 78 Marxismen og arbeiderklassen side 79 De to hovedretningene i arbeiderbevegelsen side 79 Marxismen i norsk arbeiderbevegelse side 80 Norges Kommunistiske Parti Et marxistisk-leninistisk arbeiderparti side 81 Partiet - et redskap side 82 Enhet mellom teori og praksis side 82 Norges Kommunistiske Partis forhold til andre partier side 83 Det norske Arbeiderparti side 83 Sosialistisk Venstreparti side 85 Venstreradikalismen (Rødt) side 85 Miljøpartiet De Grønne side 86 Samarbeid på tvers av skillelinjer side 87 Mellompartiene side 87 Høyrekreftene må isoleres side 88 NKP og den internasjonale arbeiderbevegelsen side 88 Den kommunistiske verdensbevegelsen side 89

Til ungdommen! Til arbeidende kvinner og menn! Til sliterne som bygde Norge! Massemedia bombarderer menneskene daglig med vold, kaos og urett over hele kloden. Vi må bare ikke la følelsen av avmakt ta overhand. De destruktive kreftene må ikke fa lov til å påføre menneskeheten en vond og uverdig framtid. Når arbeidende mennesker blir sin uendelige styrke bevisst, kan de sammen bryte den onde utviklingen og skape et nytt rettferdig samfunn. I dag står menneskeheten overfor uendelige muligheter. Samvirke mellom millioner av håndens og åndens arbeidere skaper materielle og kulturelle produkter i overflod. Den teknisk-vitenskapelige revolusjon kan gi alle mennesker på jordkloden et trygt og behagelig liv. Selv om mange mennesker i de høyest utviklete land i den industrialiserte verden i dag lever i materiell velstand, lever flertallet av jordens befolkning i fattigdom, og millioner av barn dor av sult hvert ar. "Her er sommersol nok, her er sædejord nok, bare vi - bare vi hadde kjærlighet nok" skrev Bjørnstjerne Bjørnson. Kommunisten Nordahl Grieg som falt i kampen mot de tyske naziokkupantene, skrev i diktet "Til Ungdommen" i 1936: Edelt er mennesket - jorden er rik. Finnes her nød og sult, skyldes det svik! Jordens ressurser sløses bort på en vanvittig militæropprustning og et luksusforbruk for de få, mens stadig flere rammes av sykdom og nød. Sviket er grenseløst. "Slik må det være, fordi det alltid har vært slik," sier de selvtilfredse med makt og privilegier. Det ligger i menneskets natur å sørge for seg selv og å være egoistisk, sies det også. Slik må det ikke fortsette å være, sier vi. Mennesket er født verken godt eller ond. Verken altruistisk eller egoistisk. Det er samfunnet vi vokser opp i som avgjør hvordan vi tenker, føler og handler. Vi må forandre samfunnssystemet først slik at menneskene kan utvikle positive og gode egenskaper. At de kan bli medspillere med andre, bli solidariske og arbeide for et fellesskap uten å utbytte hverandres arbeidskraft og å utnytte hverandres velvilje for egen vinning. Miljøet som er en livsbetingelse for alle må reddes mot hensynsløs utnyttelse i profitthensyn og mot utplyndring av ressursene til fordel for mektige økonomiske krefter. Økokatastrofen er et faktum i mange steder i verden med forurensning av luft, vann og jord. Arbeid og mat til alle må ikke forbli en ønskedrøm i den fattige del av verden. Om vi mennesker våger å tenke og handle i nye baner, er det mulig å innfri de mest grunnleggende menneskerettighetene for alle.

Det krever at vi bevisst legger vekk alt gammelt tankegods og overtro og i stedet drar nytte av vitenskapelig innsikt og våre felles historiske erfaringer, at vi engasjerer oss for en frigjørende samfunnsendring, lokalt og globalt. Historien viser at menneskene engang levde i et urkommunistisk fellesskap. De måtte stå sammen i kamp mot naturkreftene og ennå i vår tid finnes rester av slike fellesskapssamfunn. Men gjennom utviklingen av nye redskaper og produksjonsmetoder oppsto privateiendommen til produksjonsmidlene. Et lite mindretall ble etter hvert dominerende i samfunnet. I slavesamfunnet eide herrene sine slaver. Føydalsamfunnet ga rom for noe større personlig frihet. Først under kapitalismen fikk det arbeidende mennesket, etter hard og lang kamp, formelle politiske rettigheter. Men kapitalistene beholdt den økonomiske makten gjennom sitt eiendomsmonopol på produksjonsmidlene. Under kapitalismen er det slik at en stadig tallmessig mindre gruppe av befolkningen, kapitalistklassen, blir økonomisk sterkere. Den kapitalistiske konkurransekampen fører til at denne gruppen av storkapitalister hovedsaklig er opptatt av å sikre og utvide sin økonomiske og politiske makt. Det er et paradoks under kapitalismen at mens produksjonen er avhengig av fellesinnsatsen til stadig større grupper, blir eiendomsretten og dermed den reelle styringsretten samlet på stadig færre hender. Dette strir mot all fornuft, forer til kriser og nød og må erstattes av noe nytt. Å forandre samfunnsformer som er preget av de få og mektiges utbytting av de mange svake, har opptatt tenkende mennesker i årtusener. Utopiske sosialister som Fouriér, Owen og mange andre skrev om idealsamfunnet, bygget på fornuft og godhet. Men hvordan skulle det gjøres? Det var Karl Marx og Friedrich Engels som gikk systematisk og vitenskapelig til verks. De avdekket det en kaller samfunnets økonomiske utviklingslover. De utviklet en vitenskapelig begrunnet forståelse for nødvendigheten av å bygge et nytt samfunnssystem, sosialismen, og utvikle dette videre til sosialismens høyere stadium, kommunismen. Marx tenkte seg at sosialismen med felleseie av naturrikdommer og produksjonsmidler etter hvert ville utvikle seg til det kommunistiske, klasseløse samfunnet. I et slikt samfunn skulle alle individer, som i en god familie, yte etter evne og få etter behov. Mange personligheter har gjennom tidene hatt denne ideen om framtidssamfunnet som inspirerende visjon og etisk norm. Motsetninger i et samfunnssystem kan ulme i årtier, for så med ett å slå ut i opprør og revolusjonsforsøk. I Romerriket, i år 73 fkr., heiste slaven Spartacus opprørsfanen og startet et slaveopprør somt ble slått ned. Tusenvis av slaver fikk bøle med livet. Pariserkommunen i 1871 var det første store forsøket etter den industrielle revolusjonen på å skape en sosialistisk samfunnsmodell. Utbytterne ble fratatt sine

privilegier og alle samfunnsborgere fikk like rettigheter. Fordi det franske borgerskapet så sine egne interesser truet ved dette forsøket, gikk de i allianse med erkefienden, Tyskland. Med hjelp fra det tyske militærdiktaturet under Bismarcks ledelse gikk den franske overklassen til motangrep. Det første alvorlige forsøket på en sosialistisk revolusjon i den mest utviklete og sentrale delen av Europa endte med at tusenvis av kommunarder ble brutalt henrettet. I 1905 reiste de russiske arbeiderne seg mot tsarens umenneskelige styre, men også det opprøret brøt sammen. Det ga imidlertid nyttige lærdommer til oktoberrevolusjonen i 1917. For første gang i historien lyktes det de undertrykte å gripe makten og beholde den. Revolusjonen spredte seg fra det sentrale Russland og førte til opprettelse av Sovjetunionen (SU) i 1922. Under kommunistenes ledelse startet en epoke med banebrytende innsats innen utdanning og sosialomsorg. Et av de mest tilbakeliggende jordbrukslandene i Europa ble et industriland som bare ble overgått av USA i produksjonsvolum. SU ble ledende innen idrett og romfart. Slum og fattigdom og arbeidsløshet klarte en å kvitte seg med og mange frigjøringskrefter, spesielt i utviklingslandene, så SU som et foregangsland. Det sosialistiske verdenssystemet kom til å omfatte over 30 land med omlag 1,5 milliarder mennesker. Under et intenst press fra den kapitalistiske verden, med intervensjonskriger fra starten av, handelsboikott, organisert sabotasje og propagandakrig, fikk den sosialistiske utviklingen stor utfordringer som måtte overvinnes. Den vedvarende krigsøkonomien, mange år etter krigen, fortsatt en for sterk grad av sensur av media, for liten individuell frihet og manglende evne og vilje til å trekke hele folket med i beslutningsprosessene var bl.a. årsakene til at sosialismen ikke utviklet seg i samfunnet. Den toppstyrte formen for sosialisme viste seg å være ute av stand til å fremme det sosialistiske demokratiet.. Det er en oppgave for alle kommunister og sosialister å rehabilitere sosialismen som prinsipper for samfunnsutviklingen. Vi må lære av historien. Det betyr at vi luker ut de skadelige foreteelsene som svekket sosialismens anseelse. Det trengs en strategi for en mest mulig smertefri overgang fra en foreldet og kriserammet kapitalisme til en sosialisme preget av humanisme og flertallsdemokrati på alle områder; ikke minst i økonomien. En slik strategi krever grundige kunnskaper og forplikter alle dem som ikke vil avfinne seg med å bli redusert til arbeidsredskap for et arrogant herskersjikt. Gjennom sin mer enn 200-årige historie har kapitalismen vist at den ikke kan løse menneskehetens brennende problemer. Mange og blodige kriger er en konsekvens av systemets stadig tilbakevendende økonomiske krise som i siste instans ikke kan løses på annen måte.. Arbeidsledighet er et middel for å skremme folk fra å kreve sin rettmessige del av det økonomiske utbytte i produksjonen. Massemedia som er styrt av borgerskapet brukes til å skjule denne urettferdigheten ved å gi folk overflatiske

informasjoner som mangler grundige og objektive analyser av hvordan samfunnet styres. Vi får sirkus i stedet for brød. Fordi målet stadig er maksimal profitt for det rike mindretallet og ikke å dekke de grunnleggende behovene for flertallet, er det kapitalistiske samfunnssystemet umoralsk og uakseptabelt. Demokratisk samfunnsstyring av økonomien, lokalt og globalt, er derfor en hovedbetingelse for å endre utviklingen i en sosialistisk retning. Dette er kjernen i kommunistenes kritikk av kapitalismen. Foreliggende Prinsipp-program er et bidrag til å utvikle en konstruktiv debatt om demokratiske alternatives til kapitalismen. Det teoretiske grunnlaget for vårt parti er den vitenskapelige sosialismen. Den vitenskapelige sosialismen kalles også marxismen - leninismen. Den er en levende lære i stadig utvikling, og ingen samling av dogmer. Den er en veiledning til handling i alle land og må anvendes konkret både på den internasjonale situasjonen og på forholdene i det enkelte land. Bruken av redskaper og utviklingen av stadig mer effektive produksjonsmidler bestemmer menneskets arbeid og samfunnets utvikling. Produksjonsmidlene (maskiner, redskaper, råstoffer, teknologi og lignende) og det arbeidende mennesket utgjør samfunnets produktivkrefter. Den viktigste og avgjørende siden ved samfunnet er den materielle produksjon. Utviklingen av produktivkreftene skaper endringer i den materielle produksjon og fører til endringer i samfunnslivet. Slike endringer er det mest revolusjonerende element i samfunnsutviklingen. Når endringene fører til interessemotsetninger mellom samfunnsgrupper blir det kamp; særlig om fordelingen av den materielle produksjonen. Motsetningene og sammenstøtene mellom mennesker av forskjellig sosial status og tilhørighet viser allerede før Marx progressive lære at det måtte eksistere ulike samfunnsklasser som står i kamp med hverandre. Marxismen analyserer klasser ut fra hva slag forhold mennesker står i til produksjonsmidlene. Klassebegrepet brukes til å forklare at en gruppe mennesker står i samme forhold til produksjonsmidlene. Vi får forskjellige klasser i samfunnet som står i ulike forhold til produksjonsmidlene og fordelingen av den materielle produksjonen. Det oppstår motsetninger mellom dem som fører til klassekamp. For eksempel: slavene i oldtida sto i det samme forhold til datidens produksjonsmidler og slaveeierne, som var den

herskende klasse, sto i et helt annet forhold til disse. De hadde helt ulike interesser for å leve. Slik er det også i det kapitalistiske samfunnet. De som eier industrien og bankene eier produksjonsmidlene har et helt annet forhold til produksjonsmidlene enn de som lever av lønn; å selge sin egen arbeidskraft for å overleve. Vi har fått kapitalistklassen (borgerskapet) og arbeiderklassen. På et visst stadium i samfunnsutviklingen oppsto kapitalismen og klassedelingen og klassekampen. Siden klassedelingen skjedde, har de samfunnsmessige forhold vært basert på utbytting kapitalisten beriker seg på arbeiderens arbeid og materielle produksjon. Formene har vært forskjellige og variert fra slaveriet, livegenskapen til lønnsarbeid. Fellestrekket gjennom historien har alltid vært at produksjonsforholdet har vært basert på privat eiendomsrett til produksjonsmidlene (Kapitalistklassen) og utbytting av arbeidskraften til de klasser som ikke eier produksjonsmidler arbeiderklassen. Dette har ført til sterke og kontinuerlige motsetninger som manifesterer seg i klassekamp. Marx lære om den vitenskaplige sosialismen viser oss altså at klassesamfunnet oppsto ikke tilfeldig men på et trinn i historien da et fåtall mennesker tilegnet seg eiendomsretten over produksjonsmidlene. Den vitenskapelige sosialismen viser oss klassekampens rolle har alltid vært drivkraften i samfunnsutviklingen. Den viser at all historie er en historie om klassekamp. Det ene samfunnssystemet avløser det andre ved en lovmessig prosess. En ny klasse tar makten og ledelsen av samfunnet ved revolusjon, fredelig eller ikke-fredelig. Den vitenskapelige sosialismen viser at det kapitalistiske samfunn er det siste av alle klassesamfunn i historien. Det vil bli avløst av sosialismen, som er første trinn i utviklingen fram mot det klasseløse kommunistiske samfunnet. Menneskehetens historie kjenner tre hovedtyper av samfunn som bygger på at et fåtall - en liten herskende klasse - utbytter og undertrykker det store flertall. Disse samfunnssystemene er: slaveholdersamfunnet, føydalsamfunnet og det kapitalistiske samfunnet. Fordi planlegging av all utvikling skjer i forhold til arbeiderklassens reelle behov og utbytting er avskaffet. Da rovdrift på naturressursene av profitthensyn ikke eksisterer under sosialismen, vil den kunne skape en miljøvennlig, økologisk form for industrialisme. Slik blir kampen for sosialisme en forutsetning for kampen for miljøet og ressursene. Det sosialistiske industrisamfunnet må kjennetegnes av en stram økonomisering med naturressursene og de materielle godene. Ressurssløsing skal erstattes med resirkulering og gjenvinning av produkter og avfall. Den sosialistiske økonomiens utvikling vil prioritere det felles, kollektive forbruket framfor det private, og investeringene vil foretas deretter. Økonomiens utvikling må

for framtida knyttes til en rettferdig ressursfordeling mellom verdens folk. I en rettferdig verden må det settes tak på det materielle privatkonsumet. Ressursforbruket er derfor et klassespørsmål både innenfor de kapitalistiske nasjonene og mellom de rike og fattige delene av verden. I et sosialistisk system blir drivkraften i samfunnet menneskelig utvikling i harmoni med naturen, solidaritet med mennesker og folk i hele verden. Et globalt ansvar for økologiske krav vil bestemme utviklingen. Dette vil være et viktig skritt på veien mot det klasseløse kommunistiske samfunnet. Disse grunnleggende retningslinjene for miljø - og ressurspolitikken til NKP videreutvikles og konkretiseres i kapitel IV, Norges vei til sosialismen. Vi viser samtidig til partiets miljøpolitiske prinsippstandpunkter, utgitt i eget hefte. Vår teori tar utgangspunkt i den virkelighet som omgir oss, og som vi kan observere. På vitenskapelig måte søker den å avdekke og analysere lovene for samfunnsutviklingen og hvilke krefter som er virksomme i denne prosessen. Vår filosofi er materialistisk og dialektisk. Det finnes ingen ting som ikke kan erkjennes, men det finnes ting som ennå ikke er erkjent. Vi avviser alle statiske, evige syn på virkeligheten. Vi ser endring og ikke stillstand som det fundamentale. Alt er i bevegelse. Og i store trekk er det en lovmessig utvikling fra det lavere til det høyere, - både i naturen, samfunnet og tenkningen. Vi betrakter ikke historien som en samling tilfeldige begivenheter, en serie bedrifter utført av store menn. Vi oppfatter heller ikke historien som en mekanisk refleks av biologiske lover eller resultat av en forutbestemt skjebne. Marxismen er en revolusjonær teori om menneskehetens frigjøring. Den er et teoretisk instrument, en metode og ideologi for en arbeiderklasse som vil erobre den politiske makten. Den viser at arbeiderklassen, gjennom forbund med andre arbeidende klasser og lag, frigjør både seg selv og hele samfunnet fra utbytting, undertrykkelse og klassekamp. Målet med vår teori er å sette arbeiderklassen i stand til å utarbeide en riktig strategi og taktikk. Den viser at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Men den viser også at klassens fulle frigjøring må skje i samarbeid med det store flertall av folket og under ledelse av et parti som bygger på den vitenskapelige sosialismen. Vår teori, lik enhver sann vitenskap, utvikler seg gjennom analyser av nye fenomener, gjennom oppsamling av erfaringer og kunnskap. Den materialistiske dialektikken krever at alle fenomener blir studert i sine konkrete former, i sine motsetninger, i sin fulle sammenheng og som ledd i en endringsprosess.

Derfor er vår teori imot dogmatismen, som proklamerer "evige sannheter". Vårt grunnsyn krever konstant og kritisk overprøving av teoriens forhold til virkeligheten. Den er en levende teori i utvikling. Vår teori studerer og forklarer verden for å forandre den til noe bedre. Den er en vitenskap i hele menneskehetens tjeneste. Den er humanistisk i sitt vesen. Sosialismens nederlag i Øst-Europa og kapitalismens midlertidige triumf skyldes at de krav som vår teori stiller, ikke ble tilstrekkelig respektert, men i stor grad bare ble anerkjent i ord av et byråkratisk apparat. Teorien sluttet å være vitenskapelig og stivnet til i takt med de regimene som forvaltet den. Kapitalismen er det siste utbyttersamfunn i historien. Den var en gang en revolusjonerende kraft og åpnet nye veier for menneskehetens herredømme over naturen. Den har drevet vitenskapen og teknikken framover med stormskritt. Denne egenskapen har kapitalismen ennå beholdt på enkelte, begrensete felter, men systemet mangler helt evnen til å løse vår tids grunnleggende problemer, som f. eks sulten og nøden i store deler av verden, den globale ødeleggelsen av naturmiljøet, arbeidsløsheten, det nasjonale fiendskapet og krigen. Kapitalismen har mer og mer blitt et hinder for framsteget. De mest aggressive og ytterliggående kreftene i systemet er i atomalderen blitt en trussel mot menneskehetens eksistens. Disse nye vilkårene krever nye standpunkter, en ny tenkning når det gjelder krig og fred. Kapitalismens herskende klasse vil bli avløst av den sosiale kraften som har objektive interesser av å avskaffe kapitalismen, nemlig arbeiderklassen. I - Freden - det viktigste av alt Den vitenskaplig-tekniske revolusjonen, særlig innen våpenteknologien, har ført til at overgangen fra kapitalismen til sosialismen bare kan skje ved at verdensfreden kan sikres. En ny verdenskrig vil umuliggjøre utviklingen fra kapitalisme til sosialisme. Menneskeheten er nå stilt ovenfor to muligheter: Enten å bruke de vitenskaplige framstegene til materiell, sosial og åndelig berikelse for alle, eller til å ødelegge hele

jorden. Aldri har mulighetene vært større for en positiv utvikling for alle mennesker. Heller aldri har vi vært mer truet av tilintetgjørelse. Norges Kommunistiske Parti ser spørsmålet om krig eller fred som det helt overordnede i forhold til alle andre spørsmål i vår tid. Det er derfor viktig å skaffe seg innsikt i årsakene til krig. Både den første og andre verdenskrigen, opprustningen og forberedelsene til en tredje krig har de samme grunnleggende årsaker: imperialismens og monopolkapitalens hensynsløse streben etter profitt. Under alvorlige økonomiske, sosiale og politiske kriser i kapitalismen øker krigsfaren. Kapitalismens lovmessighet fører til høykonjunktur kriser krig. Bare i løpet av det 20. århundre har kriger krevd over 100 millioner menneskeliv og ført til enorme lidelser og materielle ødeleggelser. Den ujevne og ulike økonomiske utviklingen i kapitalismen fører til at styrkeforholdet, økonomisk og militært, endres. Dette skjerper motsetningene mellom dem på alle områder. Etter 2. verdenskrig har det utviklet seg tre ledende imperialistiske makter: USA, Europa og Japan. Disse maktenes industri- og finansmonopoler sloss for avsetningsmarkeder, investeringsområder og olje- og andre råstoffkilder. Samtidig konkurreres det om herredømme på det vitenskaplig-tekniske området. En stor fare for krig er de økende nasjonale og etniske motsetningene når de ikke løses på en gjennom likeverdighet og gjensidig respekt ved forhandlinger. Kløften mellom den rike og fattige verden har også potensial i seg til væpnede konflikter. Imperialismen spiller aktiv på alle disse motsetningene for å splitte og herske. Kampen mot videre integreringsforsøk av Norge i den imperialistiske verden, gjennom EU og NATOs nye angrepsstrategier, er en kamp for freden. Det er en kamp for økt nasjonale selvstendighet og uavhengighet. Det er en kamp for folkestyre mot kapitalmakt og militarisme. Verdensimperialismens ledende kraft er USA. Høyrefløyen i USAs monopolborgerskap er den internasjonale reaksjonens hovedkraft. Den har globale egeninteresser og trosser FNs vedtak når det passer og neglisjerer verdenssamfunnets behov for samarbeid og fred. Om det gjelder truer og presser USA også sine allierte til underdanighet og til å delta i USAs og NATOS kriger på fremmed jord. Etter at de europeiske stater som forsøkte å utvikle det sosialistiske samfunnet ble demontert i 1989-1991, har det politiske og militære styrkeforholdet i verden forskjøvet seg i imperialistmaktenes favør. Større deler av verden er gjort til interessesfærer for USAimperialismen. Monopolkapitalismen som presser fram sterkere våpenproduksjon, de militære lederne, toppene i statsbyråkratiet, de som forvalter og sprer ideologien (media) og militærforskningen, smelter sammen og danner det Militær-Industrielle Kompleks (MIK). MIK, som selv president Eisenhower advarte mot i 1950-åra, utgjør de

reaksjonære kreftene i USA og som støtter alle andre reaksjonære krefter i verden. Disse kreftene representerer samlet den største krigstrusselen i dag. De aggressive kreftene i USA og NATO vil skru historiens hjul tilbake. De klarte å utnytte oppløsningen av de sosialistiske statene i Øst-Europa og står bak kontrarevolusjonen for å gjeninnføre kapitalismen. Imperialismens sanne vesen er samspillet mellom de økonomiske, politiske, militære og ideologiske kreftene rettet mot alle land som vil befri seg fra kapitalismen, bygge det sosialistiske samfunn og alle revolusjonære og nasjonale frigjøringsbevegelser. Den nukleære tidsepoke krever en ny tenkning på alle områder. Det å sikre verdensfreden har alltid vært arbeiderklassens viktigste historiske oppgave. Et ragnarok vil tilintetgjøre alle. En verden uten arbeiderklassen er en verden uten sosialisme. Derfor må vi bryte med alle fordommer og gamle forestillinger som ødelegger kampen for freden. Fred er et klassespørsmål og ikke utopisk pasifisme. Også kommunister er for kompromisser som realistisk tjener fredens sak. Kompromisser som bygger på likeverd og gjensidig respekt for alle nasjoner og folk, ikke ensidig til fordel for imperialismens militarisme. I atom- og vannstoffbombenes tidsalder er krig ikke politikkens fortsettelse med andre midler, Den er slutten på all politikk, ja vår eksistens. Dagens nasjonale og internasjonale tvister og sikkerhetsspørsmål kan bare løses gjennom avtaler og med politiske midler. Enhver våpenproduksjon og opprustning er store hindre for materiell og kulturell velstand for flertallet av befolkningen i verden. Alle ressursene må settes inn for å løse de enorme lidelsene for halvparten av jordens befolkning som sykdomsepidemier, naturkatastrofer, sult, analfabetisme og forurensninger, påfører dem. Våpnene dreper allerede før de blir brukt. Fred og nedrustning er en forutsetning for å løse grunnleggende sosiale og økonomiske problemer i hvert enkelt land og globalt. Kommunistene mener at forholdet mellom stater og nasjoner må bygge på: avkall på all krig og voldsbruk, trusler og utpressing for å løse tvister. Motsetninger kan bare løses gjennom forhandlinger og avtaler. De enkelte stater og nasjoner må selv bestemme sin egen utvikling. Ulike etniske og religiøse minoriteter må ha en avgjørende beslutningsmyndighet der deres tradisjoner i levevei, kultur og språk blir berørt. ikke-innblanding i staters indre forhold. Det tas hensyn til hverandres legitime interesser. statenes suverenitet, territorielle integritet og grensenes ukrenkelighet. samarbeid og samhandel basert på likeverdighet. overholdelse av folkerettslige forpliktelser, prinsipper og inngåtte internasjonale avtaler. kulturelle, vitenskaplige, idrettslige og andre vennskaplige forbindelser at det er åpenhet og saklighet i media når det gjelder informasjon, debatter og fakta i stedet for desinformasjon og hets mot andre stater, nasjoner, folkeslag,

trossamfunn og kulturer. Vi krever mer av den lisensfinansierte allmennkringkasteren NRK enn de rent kommersielle. at FNs rolle styrkes som mellomstatlig konfliktløser og ikke misbrukes av stormakter i deres egeninteresser og sjåvinistiske spill. USAs alenegang og sammen med NATO må settes i skyggen av FNs beslutningsmyndighet. Sikkerhetsrådets vedtak må ha forrang foran stormaktenes økonomiske og militaristiske politikk dersom andre staters sikkerhet trues. Den viktigste forutsetning for å skape en verden uten krig er at opinionen hindrer at våpen og militærstrategiske installasjoner plasseres ut i verdensrommet og at opprustningen på jorda opphører. Det må skjerpes til kamp mot USAs rakettskjold i rommet og vi må forhindre a radarer til denne teknologien plasseres i Tsjekkia og raketter i Polen. Det er en tragedie at de tidligere sosialistiske land er blitt de mest reaksjonære løpeguttene til USA og NATO. Disse landenes inntreden i EU tjener ikke arbeiderklassens økonomiske, sosiale eller anti- militaristiske mål. Forsvarsbudsjettene i USA, Nato og ikke minst i vårt eget land må kuttes og ikke lenger brukes til høyteknologisk utvikling i våpenkappløpet. Vi maner alle stater til å bygge videre på tidligere, og å opprette nye, avtaler om nedrustning bl.a. sluttdokumentet fra Helsinkikonferansen (1975) og de etterfølgende konferansene. Vi trenger en balansert gjensidig nedrustning. Viktige skritt er: opprettelsen av atomvåpenfrie soner. hovedmål å avskaffe kjernevåpen. Fastfrysing og etappevis tilintetgjøring av lagrene. forbud mot kjemiske og biologiske våpen. nedlegging av fremmede baser og støttepunkter for stormaktene og deres militærallianser. Tilbaketrekking av tropper på andre suverene staters territorier. omfattende reduksjoner av konvensjonelle styrker. FN må sikres full autonomi for å styrke freden. FNs må ikke være et organ som skal fremme NATOs og USAs stormaktsambisjoner. alle militærallianser oppløses. Norge må konsekvent støtte ideene som er grunnlaget for FNs charter og andre internasjonale avtaler om nedrustning og fred. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk må tjene avspenning og nedrustning. Som det er i dag handler er Storting og regjering ikke i pakt med det norske folks fredsønsker. Vi har sett det i deltakelsen i krigen mot Jugoslavia E of F - og i kampene i Afghanistan. Norges bidrag i ISAF-styrkenes krig i Irak er også et brudd på vår opprinnelige sikkerhetspolitikk. Norge må aktiv ta avstand fra NATOs nye out-of area strategi der Norge må delta i USAs kriger rundt i verden under dekket av bl.a. kampen mot internasjonal terrorisme. Det norske folk må nå se i øynene at vår allierte USA er i dag verdens største statsterrorist med følge for sitt eget folk og andre stater, nasjoner og minoriteter som krysser imperialismens interesser.

NKP vil samle alle progressive og fredsskapende krefter til forsterket kamp for denne politikken. Nordahl Grieg skrev i 1936: Freden, Beslay, må være det mest hvileløse i verden. II - Kapitalismen og sosialismen Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 innledet et nytt kapittel i menneskehetens historie. Den startet oppbyggingen av den første sosialistiske stat i verden og det kapitalistiske verdenssystemets og imperialismens første store nederlag. Denne revolusjonen ga støtet til nye revolusjonære bevegelser i verden og dannelsen av kommunistiske partier i de fleste land. Kapitalismen kom i en ny og forsterket krise etter den 1.verdenskrig og dets ideologi og samfunnsformasjon ble utfordret av sterke revolusjonære krefter over hele verden. Denne samfunnstype basert på utbytting av arbeiderklassen i egne land, kolonier i fremmede og imperialismen som verdens økonomiske, politiske og militære herskermakt fikk sitt andre store nederlag da de fascistiske aksemaktene Tyskland, Japan og Italia led knusende nederlag under den 2. verdenskrigen. Det sosialistiske Sovjetunionens innsats er forsøkt fortidd og forbigått i vestmaktenes krigshistorie men sannheten er at Den Røde Arme snudde uviklingen på alle fronter og var helt avgjørende for utfallet. Man har fortidd storkapitalens enorme støtte, sammen med sine talerør i media, til nazismens og fascismens frammarsj i Europa. Krigen mellom vestmaktene og aksemaktene var foruten å slå okkupantene og angriperne mot selvstendige nasjoner et oppgjør om hvem som skulle få den endelige føring under imperialismen. I en rekke land i Europa var krigen en nasjonal motstand mot nazismen og fascismen som ideologi og samfunnssystem som skulle avløses av sosialismen. Revolusjonen seiret i kjølvannet av krigen i Kina og flere land i Asia. Seinere i Latin-Amerika og i Afrika. Arbeiderklassens oppdaget sin egen makt, fikk praktisk og teoretisk erfaring i klassekampen og ville skape sin egen framtid uten imperialistisk utbytting. Sosialismen ble også et verdenssystem med brodd mot imperialismen. Dette fikk en helt avgjørende betydning for den anti-imperialistiske kampen og frigjøringsbevegelsene i de tidligere koloniene. Det ble satt en bremse på imperialismens aksjonsfrihet. Det sosialistiske verdenssystemet er demontert og har lidd et midlertidig nederlag. Sosialismen som idé og mål lever videre. Årsakene til realsosialismens nederlag forplikter kommunistene til å analysere disse ærlig, åpent og sakelig. Det må erkjennes feil og forbrytelser som har skjedd i sosialismens og kommunismens navn. De norske kommunistene har trukket disse konklusjonene ut i fra de kunnskaper vi har, men flere vil fakta vil nok avsløres:

Realsosialismens fall skyldtes avvik fra grunnleggende sosialistiske prinsipper hvor arbeiderklassen ikke lenger hadde den ledende kraft i samfunnsutviklingen. De kommunistiske partiene utviklet seg til byråkratiske organisasjoner med muligheter for karrierepolitikere å fremme sine egne interesser. Partiene levde sine isolerte liv som regel uten kontakt med massene. Det var et underskudd på sosialistisk demokrati og humanisme tuftet på den dialektiske materialialismen. Man overså viktige økologiske forutsetninger for å unngå miljøskader for ensidig å fremme materiell øg økonomisk vekst. Den militære kapprustningen mot imperialismen er også en årsak for den raske industrialiseringen. den subjektive faktoren for å utvikle sosialismen, det ideologiske arbeidet og enkeltmenneskets mulighet til å delta i samfunnsutviklingen ble forsømt. Krigsøkonomien fortsatte i for mange år på bekostning av den enkeltes materielle behov. For å fange til arbeiderklassens oppmerksomhet i kampen mot den kapitalistiske, borgerlige tenkning og ideologi, må marxismen-leninismen videreutvikles til dagens aktuelle samfunnssituasjon på alle områder, særlig på de demokratiske, individuellrettslige og økologiske. Det kapitalistiske samfunnet er i stadig forandring. Forandringen har objektive og subjektive årsaker. Dels skyldes det utviklingen i kapitalismens motsigelser; dels skyldes det bevisste inngrep i samfunnsutviklingen for å tilpasse kapitalismen til dagens situasjon. Men også arbeiderklassen og ulike gruppers kamp for innflytelse og velferdstiltak for alle har påvirket kapitalismen for å ivareta sine interesser, for eksempel i fagbevegelsen. Kapitalismen tilpasser seg de endrede forholdene ved forskjellige manøvre. Kapitalkreftene har ikke bare fritt spillerom. Den samlede arbeiderbevegelsen kjemper for bedre arbeidsvilkårene, for høyere reallønn og sosiale reformer. Hovedsaken for kapitalistene og borgerskapet er derimot å beskytte og utvide sine egeninteresser gjennom å bevare det kapitalistiske systemet. Samtidig er marxistiske teorier delvis integrert i offentlig og privat økonomisk tenkning. Økonomen og kommunisten Leif Johansen er pensum i økonomiske studier i Norge. Også mange bedriftsledere tar lærdom av Marx økonomiske prinsipper og analyser. Det erkjennes at en effektiv kapitalismen krever motiverte arbeidere og at systemet må kvitte seg med fortidens primitive utbytting, ja til og med utplyndring. Ikke desto mindre benytter toneangivende politikere og økonomer som forvarer monopolkapitalens eksistens, et hvert høve til å angripe vanlige menneskers levekår, politiske og sosiale rettigheter. Man bruker pris-, skatte- og avgiftspolitikken og nedskjæringer på fellesskapets budsjetter for å øke profitten til de private foretakene og kapitalistene. Slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, til og med under sosialdemokratiske regjeringer, ga starten på privatisering av offentlige vareproduksjon, tjenester og eiendom, det frie markedets satte dagsorden for den økonomiske utviklingen og man ga avkall på samfunnsmessig og politisk styring av viktige sider av landets økonomi, for eksempel privatbankenes virksomhet,

forretningsbankenes spekulasjoner, rentepolitikken m.m. Storkapitalens offensiv mot levekårene til arbeiderklassen og andre lag var i full gang. I Europa, særlig innenfor EU-landene, ble den høye og kroniske arbeidsledigheten et kjennetegn på kapitalismens ekspansjon på bekostning av fellesskapets interesser. Alle traktater innen EU (Maastrichtsavtalen, Tjenestedirektivet, m.fl.) tar sikte på å svekke lønnsarbeidernes innflytelse på den økonomiske politikken. EU-landene må innfri disse krav for å komme inn i den økonomiske og monetære union: de enkelte EU-land skal bringe underskuddene i sine offentlige budsjetter ned til 3 % eller mindre av brutto nasjonalbudsjettet den offentlige bruttogjelden skal utgjøre 69 % eller mindre av brutto nasjonalproduktet prisstigningen skal ikke være mer enn 1,5 % poeng over gjennomsnittet av pristigningen i de tre landene med lavest prisstigning renten skal ikke være mer en 2 % poeng over gjennomsnittet for de tre landene med lavest rente. Hva betyr dette i praksis? I heftet: Norsk fagbevegelse og Den europeiske union, utgitt av Sosialdemokrater mot EU (1994) kommer det fram følgene: For å klare kravene må de fleste EU-land enten skjære kraftig ned på offentlige utgifter eller øke skatter og avgifter. Uansett hva som velges vil dette føre til en sterk nedgang i den samlede etterspørselen etter varer og tjenester i Europa. Dette vil i neste omgang slå ut tilsvarende kraftig økning i arbeidsløsheten. Den vil øke mest i landene som må føre den kraftigste innstrammingspolitikken. Men når mange EU-land strammer inn samfunnsøkonomien samtidig, vil ringvirkningene spre seg raskt til hele EU-markedet. Vi henviser til dette fordi den høyresosialdemokratiske regjeringen i Norge, selv etter folkeavstemningens nei i 1994, holder på EU-systemets økonomiske og politiske tenkning som retningsgivende for norsk nasjonaløkonomi. Også i dag holder regjeringen av DNA, SV og Sp. på disse prinsippene i praktisk politikk og tilpasser seg EUs ulike traktater og vedtak gjennom EØS-avtalen. SV sier internt i partiet nei til en slik politikk, men følger med på ferden på alle økonomiske forhold gjennom sin finansmiminister i 2005-2009 og i de seinere år. Denne rødgrønne regjeringen fører nøyaktig samme politikk som de borgerlige partier i regjering til full tilfredsstillelse for monopolkapitalen og milliardærene i landet. Også under denne regjeringen har de rike blitt ufattelig rikere mens grupper av fattige barn, enkeltmennesker (uføretrygdede, minstepensjonister, arbeidsledige) og aleneforsørgere har økt. Denne utviklingen er i tråd med kravene fra den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, UNICE. De krever: reduksjon av trygdeytelsene lengre arbeidstid lavere lønn EU-prosjektet er et forsøk på å løse kapitalismens krise gjennom angrep på arbeiderklassens posisjoner og rettigheter. Det er gjennomtenkte angrep på mer enn 100 års organiser klassekamp. Kapitalismen har ikke uttømt sine muligheter.

Herskerklassen har en lang erfaring, omfattende teknologiske, økonomiske, sosiale, politiske og militære midler til rådighet for å holde på makten. Til tross for alle forsøk på å ikle seg demokratiske klær og støtte til det parlamentariske styresettet i Norge, har kapitalismen alle kjennetegn som før: den borgerlige private eiendomsrett til produksjonsmidlene. En minoritet i befolkningen kapitalistklassen eier de viktigste produksjons- og finansmidlene, råstoffer og naturressurser, fabrikkene og teknologien, store skogs- og jordeiendommer, rederiene, varehusene, serviceinstitusjoner, banker og forsikringsselskaper. Flertallet arbeiderklassen er eiendomsløse i forhold til dette. Den må selge sin arbeidskraft til kapitalisten for å lønn til å leve. Selv om vi har et demokratisk valgt Storting, fylkesting og valgte kommunestyrer har vi ingen demokratisk styring med kapitalen i Norge. Alle arbeiderpartier, unntatt NKP, har med årene gitt opp eller overlatt den økonomiske politikk til privatkapitalen. Selv kollektive og offentlige tjenester er overlatt til private og spekulative økonomiske krefter. Kapitalismens kontroll over samfunnsutviklingen har i de siste 20 år skutt fart. Privatiseringen har vært ledet av sosialdemokratiet som viser på ny dens svik mot arbeiderklassen. Da kapitalistene eier produksjonsmidlene og kapitalen har de herredømme over vareproduksjonen, store deler av tjenesteytelsene og pris- og lønnspolitikken. Ved sitt arbeid skaper lønnsarbeideren et overskudd av varer med en bestemt økonomisk verdi en merverdi. Denne tilegner kapitalistene seg, uten vederlag til arbeideren, som profitt. Under kapitalismen er arbeidsproduktiviteten intens og høy. Den har en tendens til stadig økning. Lønnsarbeideren produserer atskillig høyere verdier i sitt daglige arbeid enn det som skal dekke hans lønn. Verdien av arbeidskraften lønna er forskjellig fra verdien av vareproduksjonen. Tjenester er også varer som produseres og selges Det er ofte vanskelig å se dobbeltheten i denne verdiskapningen. Kapitalistene forsøker å dekke til dette forholdet for at vanlige mennesker ikke skal forstå profittskapningens natur. De vil fokusere på at deres eventyrlige gevinster skyldes deres egen innsats med å forvalte sin private kapital; ofte til det beste for samfunnet. Vi vil hevde at når en arbeider for eksempel produserer varen margarin, produseres en mengde margarin som vil få en større verdi enn summen av verdien av det arbeideren får i lønn og de kapitalkostnader eieren har. Denne nye verdien arbeideren skaper med sin arbeidskraft kaller marxismen merverdi Det er bare arbeideren som skaper verdiene som lønn og profitt, ikke kapitalisten. Uten arbeid ingen merverdi. Merverdi er forskjellen mellom arbeidskraftens bytteverdi verdien arbeideren får i bytte for sin arbeidskraft, dvs. lønn og resultatet av arbeidskraftens bruksverdi verdien av varene som produseres. Gjennom tilegnelse av økende merverdi får noen eiere av produksjonsmidlene etter hvert en monopolstilling i produksjonen som Røkke i verftsog fiskeindustrien, Hagen, Reitan i varehandelen, Thon i hotellkjedene m.fl. De lever for og av den merverdien arbeideren skaper. Det eneste motiv for den kapitalistiske produksjon og dermed det kapitalistiske samfunnssystem, er å øke (akkumulere) mer profitt. Kan merverdien ikke økes som

profitt til kapitalisten, har han ikke interesse av den. Bedriften legges ned, selv om den skulle gå med overskudd, om ikke profitten til eierne øker. Bedriften legges ned eller selges for eksempel papirfabrikken Union i Skien. Kapitalen flyttes til et annet sted, også ut av landet, der høyere profitt kan sikres. Dagens borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer samarbeider med kapitalistene under navnet blandingsøkonomi, en god dose privat sammen med offentlig kapital, og lar en slik økonomisk utbyttepolitikk fritt få utvikle seg. Utbyttingen i den moderne kapitalismen er komplisert og utstudert. Vårer økonomer innefor alle samfunnsområder planlegger og spekulerer i hvordan profitten kan økes og hvordan mer arbeidskraft kan utnyttes for dette. Dette skjer i takt med arbeidernes høyere utdanningsnivå, økende krav til arbeidstempo, tidsstudier og den vitenskaplige og teknologiske utvikling. Det skjer det en økt utbytting av de fysiske og kunnskapsbaserte arbeidskreftene i industrilandene og samtidig i u-landene. Særlig øker profittene gjennom økte priser, satt av monopolene med enerett til vareproduksjonene og patentordninger. Dette ser vi ikke minst i den farmakoligiske industrien som bl.a. ikke vil selge HIV- og Aids-medisin til de fattige i verden da de ikke er betalingsdyktige. Karakteristisk for kapitalismen i forhold til tidligere samfunn er at produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig, mens tilegnelsen av det ferdige produktet og styringen av bedriftene er private. Med samfunnsgjøring mener vi at selv produksjonen, bruken av produksjonsmidlene, organiseringen av arbeidsprosessen og omsetningen av produktene angår alle samfunnets klasser og lag mer enn før. De multi- og transnasjonale selskapene er eksempler. Disse selskapene er til og med hjørnesteinsbedrifter i hele lokalsamfunn hvor den kommunale økonomien står og faller på bedriftens drift og produksjon. De er arbeidsplasser for tusenvis av arbeidere og funksjonærer. Røkkes selskaper som eier fiskeindustrien og dermed fiskekvotene i flere småsamfunn i Nord-Norge (Melbu) er eksempler på dette. Motsetning mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen av produktet og merverdien (profitten) er kapitalismens grunnmotsetning. Motsetningen bare øker og forsterkes med kapitalismens utvikling, nå særlig i den imperialistiske fasen. Et viktig uttrykk for dette er kontrasten mellom økonomisk planlegging og behovet for langsiktighet i virksomheten for å bevare og sikre bedriftens framtid og arbeidsplassene på den ene siden og spontaniteten i finansieringen, styrt av et variabelt marked, og mangel på økonomisk styring som preger den kapitalistiske produksjonen på den andre siden. I perioder fører denne mangelen på styring av kapitalkreftene til overproduksjonskriser og økonomisk nedgang (depresjon) som avløser høykonjunkturer. Kapitalistenes bestrebelser for å øke produksjonen uten grenser, for egen profitts skyld, kommer i motsetning til at markedet og forbruket under kapitalismen ofte begrenses av nedsatt kjøpekraft. Skatte- og avgiftspolitikken belaster den vanlige forbruker mest. Rentepolitikken rammer unge førstegangsetablerende familier, minstepensjonister, enslige og uføre sterkt og

prispolitikken reduserer kjøpekraften til alle. Samlet synker forbrukernes evne til å skaffe seg varer og tjenester under kapitalismen samtidig som kapitalistene ønsker at vi skal kjøpe mer av de samme for sin egen vinnings skyld. Med overproduksjonskriser og nedsatt kjøpekraft til arbeiderklassen øker arbeidsledigheten. Massearbeidsledigheten er permanent i alle EU-land. I tillegg utnytter kapitalkreftene den sterke vitenskaplig-teknologiske utviklingen for å si opp arbeidere, spare lønninger og øke sin profitt. Råstoffkriser og valutakriser kompliserer bildet mer. Kapitalismen skiller seg i dag fra slik den fungerte og kom til uttrykk som i industrialiseringens epoke og kolonialismen p det 19- og 20-århundre. Et hovedtrekk ved vår tids kapitalisme er statsmonopolkapitalismen (SMK) og dens økende betydning. Den borgerlige og kapitalistiske staten representerer SMKs interesser. Staten er en betydelig økonomisk kraft statsbedrifter, statsbanker, statsbudsjetter. Samtidig får monopolkapitalen økt innflytelse og kontroll over de statlige sektorer i landets økonomi. I alle land er det representanter for monopolene i statsapparatet. Det eksisterer en sammensmelting mellom staten og monopolkapitalen. Ofte er det staten som legger til rette monopolenes etableringer og profittmaksimering. Næringslivets organisasjoner, bransjesammenslutninger, privatbanker og forsikringsselskaper fastlegger den felles økonomiske politikken sammen med statsorganene på alle områder. Nasjonalinntektene, særlig skatteinntektene omfordeler staten til monopolkapitalens favør. Skatter og avgifter øker byrdene til vanlige lønnsmottakere mens monopolkapitalens kvinner og menn får lettelser av staten. Monopolene trenger staten for å berike seg videre og å utvikle sine private foretagender. Dette går på bekostning av fellesoppgavene som helsestell, undervisning, infrastrukturer o.s.v. som rammer alle. I følge Lenin er epoken med SMK det siste stadium i kapitalismens utvikling. Den er forutsetning for imperialismen som i dag er på frammarsj i verden ledet av USA og EU. De nasjonale økonomier kan ikke lenger tilfredsstille monopolkapitalens vekstbehov for å akkumulere økende profitt. Monopolene blir internasjonale, eller globale for å vokse. De eksporterer kapital i samarbeid med staten til land med billigere råstoffer og arbeidskraft og nedlegger arbeidsplasser hjemme. Den nasjonale arbeiderklassen taper, monopolkapitalistene vinner med statens hjelp. Denne imperialistiske epoken er en materiell og organisatorisk forutsetning for overgangen til sosialismen. Motsetningene mellom arbeiderklassens interesser og monopolborgerskapets profittøkning fører til at flere og flere blir deklasserte, dvs. mister sine jobber og lønnsforhold, blir forent med arbeiderklassens grunnleggende interesser, kommer i motsetning til monopolkapitalismens krefter og bidrar til en forsterket klassekamp. En skjerpet klassekamp er den viktigste drivkraften mot sosialismen Den økende internasjonaliseringen av økonomien er et annet hovedtrekk ved kapitalismen i vår tid. Den henger sammen med utviklingen av produktivkreftene og