Fred i Kosovo har vært Hærens fremste mål i fem år. Til sommeren drar siste soldat hjem. En riktig beslutning, mener kontingentsjefen. Beklagelig, sier Balkan-ekspert. SLUTT I KOSOVO FARVEL, KOSOVO AV EVA HØYDALSVIK, ERIK SKJERVE OG DANIEL SANNUM LAUTEN (FOTO) REISER SNART. Menig Jan Tore Madsen og hans norske kolleger i Kosovo blir de siste norske hærsoldatene som tjenestegjør i Kosovo Force. FORSVARSFORUM NR. 3 MARS 2004 27
SLUTT I KOSOVO FARVEL. Den norske Hæren forlater Kosovo etter fem års innsats. De sivile overlates gradvis mer til seg selv. Man blir litt lei mot slutten, sier menig Grim Sætebø. For tredje dag på rad søker han etter våpen og narkotika i en landsby like ved grensen til Makedonia. Han har gjort det mange ganger før. Låver, kjellere og loft sjekkes, vedstabler flyttes og stables og papirer fylles ut. Intet å rapportere her. I et hus like ved har de funnet noe som kan ligne på narkotika. Smilene sitter løst hos de stolte guttene når narkoekspertene fra det multinasjonale militærpolitikompaniet svinger inn på gårdstunet. Det har skjedd vanvittig lite i denne kontingenten. Jeg føler ikke at vi har utrettet så veldig mye. De lokale klarer seg jo bra, sier Sætebøs kollega Fredrik Hille. Med «denne kontingenten» mener han siste kontingent. Når de to soldatene reiser hjem til sommeren, kommer ingen nye nordmenn ned og overtar. Da må Kosovo Force (Kfor) klare seg uten Hille, Sætebø og de drøyt 500 andre norske hærsoldatene som har sin tjeneste i Kosovo i dag. Riktig Jeg mener det er riktig at Norge trekker ut sine hærstyrker fra Kosovo nå. Andre land er mer nærliggende til å ta belastningen på Balkan. Dessuten trenger Kosovo mindre militært nærvær, og mer politi. Oppdragene våre blir jo mer og mer lik politioppgaver, sier oberst Nils Hanheide. Han er som kontingentsjef (NCC) det norske forsvarets øverste mann i Kosovo, og ser at Kfor ennå ikke har nådd sitt mål om å skape et samfunn som er trygt for alle. Men han mener det er skikkelig politi som må til, ikke flere militære styrker. Generalløytnant Thorstein Skiaker, tidligere sjef for hele Kfor-styrken, er enig. Det er nok mange som ville syntes det var fint om vi ble der, men jeg har ikke oppfattet noen reaksjoner fra andre land. Hvis ikke Kfor hadde vært tungt inne i Kosovo til å begynne med, hadde det vært umulig for FN å drive sin operasjon for oppbygging av landet. Det var helt avgjørende. I begynnelsen var jo den militære orden den eneste orden. Nå fungerer politiet bedre og bedre, og den militære styrken kan reduseres, sier generalen som hadde kommandoen i Kosovo i halve 2001. Beklagelig Professor Svein Mønnesland ved Universitetet i Oslo (UiO) er uenig med offiserene. 28 FORSVARSFORUM NR. 3 MARS 2004
ARKIVFOTO: THOMAS HAMMARSTRØM SLUTT I KOSOVO Det er beklagelig at man nå trekker seg ut. Det gir et prinsipielt uheldig signal. Når man først går inn i en operasjon, bør man stå løpet ut, sier Mønnesland, som har Balkan og slaviske språk som spesialfelt. Han mener likevel at Norges og Forsvarets lærdommer har vært betydelige. Balkan og Kosovo har vært en skole i internasjonale oppdrag. Det er herfra dagens modell stammer. På Balkan og i senere operasjoner påtok man seg ansvar for den sivile befolkningen og oppbyggingen av et samfunn. Det er da også dette som er den vanskelige oppgaven, sier professoren. Det er denne oppgaven oberstløytnant Aril Brandviks soldater bidrar til å løse. Brandvik er sjef for Norwegian Task Force, som utgjør hoveddelen av det norske bidraget til Kosovo i dag. Han mener timingen er god for når nordmennene trekker seg tilbake. Det er fortsatt behov for militære styrker her. Kontroll av grenseområdene mot Makedonia er fortsatt viktig, det er organisert kriminalitet og smugling. Vi har også vært involvert i vitnebeskyttelse og eskorte. Men nå har vi vært med på å utvikle et nytt operasjonskonsept, og det blir naturlig å trekke seg ut, sier Brandvik. Da han overtok som sjef for det norske hovedbidraget sommeren 2003, sluttet Norge å ha sikkerhetsansvar for et bestemt geografisk område. I stedet ble den norske styrken en reserve for Kfors øverste sjef, klar for alle slags typer operasjoner i hele Kosovo. Vi har mange og varierte operasjoner på grunn av konseptet. De tidligere kontingentene har kanskje hatt fem-seks operasjoner utenfor sitt ansvarsområde i «Balkan og Kosovo har vært en skole i internasjonale oppdrag.» Professor Svein Mønnesland, UiO løpet av et halvt år. Vi har vært ute 15-20 ganger i samme periode, sier Brandvik. Savner ikke action I et fjøs lemper menig Nicholas York og fenrik Sturla Digre høyballer. Ned fra loftet, søke området, og lempe opp igjen. Støvet ligger tett i luften. Det lukter skitten ku. Det er meningsfylt, mener de to. FORSVARSFORUM NR. 3 MARS 2004 29
FOTO: ERIK SKJERVE SLUTT I KOSOVO FRAM OG TILBAKE. Fenrik Thom Alex deltok i første og sjette Kfor-kontingent. Jeg og mange med meg er blitt verdifulle erfaringer rikere, sier han. SKITNE KYR. Å søke etter våpen og narkotika er blitt en rutineoppgave for fenrik Sturla Digre og hans kolleger.
SLUTT I KOSOVO KOSOVO FORCE En styrke på omtrent 50 000 soldater rykket inn i Kosovo våren 1999 etter Natos bombing av serbiske mål. Oppdraget var å bevare freden som fulgte den serbiske tilbaketrekkingen, og sørge for at Serbia ikke gikk inn i Kosovo igjen. 19 Nato-nasjoner og 16 ikke-medlemmer deltar i styrken, som er underlagt Nato-kommando. Styrken er blitt redusert kontinuerlig siden starten, og består nå av omtrent 18 000 soldater. Norge kom med i styrken høsten 1999 med en mekanisert infanteribataljon, Telemark bataljon, på omtrent tusen soldater. Dagens Norwegian Task Force har drøyt halvparten så mange soldater. Omtrent 5000 personer har tjenestegjort for det norske forsvaret i Kosovo. Norge har kontinuerlig bidratt med en infanteriavdeling, samt personell til Kfors hovedkvarter, multinasjonalt brigadehovedkvarter, multinasjonalt militærpolitikompani og multinasjonalt transportkompani. I tillegg driver Norge leiren Banski Rid i Makedonia, hvor flere land leier plass til sine forsyningselementer. De snakker om å få et videre perspektiv. Om å få oppleve noe annet enn øvelsene hjemme i Norge. Om å bidra til et tryggere samfunn i et krigsherjet område. Norge og norske soldater er respektert i Kosovo. Men nå ser det ikke ut til at de har så stort behov for oss lenger, sier York, og viser til en lite actionfylt siste kontingent. Å få spenning i en utenlandskontingent er i grunnen ikke så positivt. Å måtte skyte er ikke noe man ønsker seg, sier fenrik Digre. Vaktsoldatene rundt låven de to søker, har geværet hengende på ryggen. De hilser på lokalbefolkningen og venter på at søket skal bli ferdig. Noen spiller fotball med de lokale ungene mens de venter på en ny søksordre. For ikke lenge siden var dette en umulig situasjon i Kosovo. Det vet fenrik Thom Alex mye om. Tok tyv på fersken Da vi gikk ut på patruljer i første kontingent, visste vi at konflikten ikke var langt unna. Spenningen var til å ta og føle på. Du kan si vi hadde tatt et mentalt ladegrep og hadde høy beredskap da vi dro ut, forteller Alex, som reiste til Kosovo høsten 1999 som nestlagfører i Norges første bidrag til Kfor-styrken. Sommeren 2002 var han tilbake som sersjant i kontingent seks. Da vi gikk ombord i flyet første gang hadde vi bildene fra Dagsrevyen på netthinnen. Men det var først da jeg gikk av flyet, og kjente luften og lukta, at jeg skjønte at jeg hadde reist til et annet land, forteller Alex. Han husker episoder fjernt fra virkeligheten i dagens Kosovo. Som da han måtte stanse et blodig knivslagsmål mellom to sigøynere. Eller da han tok ladegrep og forberedte seg på å skyte en innbruddstyv. Vi lå i en observasjonspost en natt og så at det var innbrudd i et hus like i nærheten. Jeg og en til valgte å gå ned for å verifisere hva som skjedde, mens de andre tilkalte forsterkninger. Mens vi lister oss frem, ser vi en mann stå i døra på huset. Vi oppfatter situasjonen som spent og tar ladegrep på pistolene. Mens vi ventet på forsterkninger, forsvinner mennene, vi regner med at de har stukket av. Plutselig dukker en mann opp fra grøfta og åpner bagasjerommet på en bil. Vi passer på at han blir blendet av lyset fra andre biler mens vi løper mot ham for å anholde ham, mimrer fenriken, som da var 22 år gammel korporal. Rask utvikling Da Alex returnerte til Kosovo tre år senere, var situasjonen en helt annen. Vi visste på forhånd at vi skulle ned for å drive forebyggende arbeid, som var «Fredsbevarende og -opprettende operasjoner er på mange måter min generasjons krig, og Kosovo er en slik operasjon.» Oberstløytnant Aril Brandvik, sjef Norwegian Task Force mer sivilt preget enn tidligere, sier fenriken, som hadde gått befalskurs for internasjonale operasjoner og blitt sersjant før sjette Kfor-kontingent. I Kfor 1 gjorde ikke sivilbefolkningen noe for fellesskapet. Det fantes ikke noe infrastruktur, ikke noe samfunn som fungerte. Da jeg kom ned igjen i 2002, fantes det et system i samfunnet, forteller Alex om utviklingen i Kosovo. Han mener han som person og soldat også utviklet seg raskt i løpet av kontingentene. Jeg har fått prøve meg både som soldat og befal, og utviklet meg som leder. I tillegg lærer man mye om seg selv i utenlandsoperasjoner. Man bruker alltid erfaringer som grunnlag for nye oppdrag. De som bare har fått med seg de senere kontingentene i Kosovo, har nok et bilde av et rolig misjonsområde som jeg tror kan bidra til at man ikke er godt nok forberedt til et eventuelt skarpere oppdrag senere. Men jeg og mange med meg er blitt flere verdifulle erfaringer rikere, sier Alex. Det er nettopp denne erfaringen generalløytnant Thorstein Skiaker mener er noe av det mest verdifulle Norge har igjen etter fem år i den krigsherjede serbiske provinsen. Treg start Mange mennesker har høstet nye og nyttige erfaringer fra internasjonale operasjoner i Kosovo. Dette har satt oss i god stand til å bidra også i andre områder, sier Skiaker. Det var fra april til oktober 2001 Skiaker var øverste sjef for hele Kfor-styrken. I dag sitter han som sjef for Fellesoperativt hovedkvarter på Jåttå, med ansvar for alle norske styrker i utlandet. Personlig fikk jeg med meg erfaring og innsikt i hva en så stor multinasjonal operasjon krever. Det å jobbe med andre lands militære styrker og under Natokommando var spennende. Samtidig var det interessant å drive militære operasjoner i et område hvor problemene var ødelagt infrastruktur og andre effekter av krig. Jeg fikk se i praksis hvordan militære styrker samarbeider med andre etater, som FN og nødhjelpsorganisasjoner, mener generalløytnanten. Men ifølge Skiaker har også Forsvaret som organisasjon hatt endel å lære av Kosovo. For eksempel tok det et halvt år fra forespørselen om å delta kom, til Alex og de andre i første kontingent landet på Pristina Airport. Det var en viktig lærdom at det tok lang tid før første avdeling ble klar. Og dette ble registrert i Nato. I tillegg var det en vekker for det norske forsvaret, sier han. Det dårlige førsteinntrykket har Forsvaret imidlertid rettet opp ved å være fleksible og ha få nasjonale restriksjoner, ifølge Skiaker. Det norske bidraget er en veldig anvendelig styrke som er høyt verdsatt, sier han. Skeptisk Forsker Ståle Ulriksen er assisterende direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, og har spesialområder som krig og fredsoperasjoner, forsvars- og sikkerhetspolitikk, militærteori, norsk forsvar og forsvarsidentitet, samt europeisk forsvar. Han ser innsatsen på Balkan de siste ti årene under ett. Forsvaret har lært hvordan skarpe operasjoner foregår. Da Nato gikk inn i Bosnia i 1995 var det Natos første skarpe oppdrag utenfor alliansens grenser. Det samme gjelder for Norge. Du kan jo bare se hvordan Forsvaret rekrutterer til internasjonale operasjoner. Da man rekrutterte til Libanon var det å gå igjennom beredskapslistene og kalle inn. Så fikk soldatene et kurs, litt trening med lette våpen og det var det. I Kosovo, hvor det var tungt bevæpnede styrker, ble behovet noe ganske annet, og vi sendte nedover samtrente styrker som visste hva de skulle og hvem de skulle jobbe med. Til Libanon sendte vi uniformerte sivilister, til Kosovo sendte vi spesialtrente soldater, sier Ulriksen. Han kaller erfaringen generalløytnant Skiaker og Norge fikk med seg fra å lede styrken i et halvt år «uvurderlig for Forsvaret». Den har bidratt til å profesjonalisere de norske stabene og tilpasse dem til en moderne situasjon, hvor man må kommandere mange styrker man ikke kjenner og med helt nye måter å kommandere og operere på, sier Ulriksen. Mye godt har kommet ut av Norges bidrag til Kosovo og Balkan, mener forske- FORSVARSFORUM NR. 3 MARS 2004 31
SLUTT I KOSOVO ANNEN ACTION. Det er ikke så mye soldatrelatert action for korporal Eirik Bjørklund i Norges siste Kfor-kontingent. Men det er dette som er målet, at det ikke skal være behov for militære styrker, sier Bjørklund. LEGGER NED. Blerim Konjuhi (t.v.) og onkelen Raif har siden krigen levd av å selge piratkopierte cd-er til norske soldater. Må legge ned cd-butikken 70 prosent av befolkningen i Kosovo er arbeidsledig. Snart blir de som lever av norske soldater en del av den dystre statistikken. Jeg må vel finne på noe annet å gjøre. Men det er vanskelig. Kanskje jeg må reise til utlandet, sier cd-selger Blerim Konjuhi. Utenfor nordmennenes tilholdssted Camp Lebane står det seks skur med piratkopierte cd-er til salgs. Blerim og onkelen Raif driver en av dem, og oppgir at de selger omtrent hundre plater om dagen, mesteparten til norske soldater. Slik brødfør de familien på åtte. Lokale kjøper ikke Vi har holdt på i tre år, og butikken går bra. Men til sommeren får jeg ta med resten av cd-ene hjem og finne på noe annet. De lokale her har jo ikke råd til å kjøpe dem, sier Blerim. I tillegg til de seks familiene som lever av å selge cd-er til norske soldater, er 82 lokale ansatt av Forsvaret i stillinger som tolker, vaktmestere og vaskehjelper. Bosnieren Edisa Mammutovic har fått jobben som bartender i fritidsmessen Little Norway. Jeg liker jobben min. Det er sosialt. Jeg studerer økonomi ved siden av, og inntekten herfra er jeg avhengig av, sier hun. Lover attester Hun får omtrent 350 euro (ca. 2500 kroner) i måneden, oppgir hun. Det er mer enn ansatte i sivile bedrifter i Kosovo får. Arbeidsgiveren, oberstløytnant Aril Brandvik, ønsker å hjelpe henne og de andre sivilt ansatte med å finne jobber når nordmennene trekker 32 FORSVARSFORUM NR. 3 MARS 2004
FOTO: JAN HARALD TOMASSEN/NORTF SLUTT I KOSOVO ren. Men han hadde helst sett at det skulle vandre soldater med norsk flagg på armen blant Kosovos lokalbefolkning en stund til. Jeg er litt skeptisk til om dette er riktig tid å trekke seg ut på, men det kommer jo an på hva Nato har i reserve. Så lenge Nato er der, kan de lett gå inn med mer mannskap. Det er mange problemer igjen å løse, men jeg er ikke sikker på at bruk av militære midler er rette måten å løse dem på. Hvis man bare trapper ned den internasjonale innsatsen i Kosovo, vil det gi feil signaler, men hvis man samtidig trapper opp sivil innsats, for eksempel gjennom FN, tror jeg Nato kan trekke seg ut, sier Ulriksen, og legger til: Dette må jo sees i sammenheng med hva som er viktigst for Nato for tiden. De er inne i Afghanistan, og har dermed brutt nok en grense. Container-kabal Norge avslutter sitt bidrag med en avdeling som har gjort seg positivt bemerket. Vi har demonstrert at det er mulig å operere med en utrykningsstyrke en task force og har vist vei. Så man kan trygt si at vi slutter mens leken er god, og reiser med flagget til topps, sier kontingentsjef Hanheide i sin grønne container. Kontoret er to velinnredete containere midt i Camp Lebane leiren som ble bygd ut for å romme hele det norske bidraget for et år siden. Til sommeren må den jevnes med jorden hvis ingen vil overta den. Hanheides kontor-container har laminatgulv, stort skrivebord og godstol til gjestene. Utenfra er de alle like grønne, firkantet og stablevennlige. I disse containerne sover, spiser og jobber nordmennene. Og jo nærmere sommeren kommer, jo flere grå hår skaper de på Hanheides hode. Å avvikle Camp Lebane er en av NCCs oppgaver. Kan hende greier vi å selge hele leiren til FN. Eller kanskje bedriften som drev lagervirksomhet her tidligere kan overta noe. Hvis ikke noen vil ha noe, må vi fjerne alt. Det er det verst tenkelige tilfelle, men et tilfelle vi har valgt å planlegge ut fra, sier obersten. Allerede er en del utstyr sendt hjem og noen pansrede sanitetskjøretøyer til Irak. Behovet for panser var større der, kommenterer obersten. Men containerne vil han helst bli kvitt i Kosovo. Han er villig til å gå langt ned i pris hvis noen vil kjøpe flere hundre grønne containere, bebodd av norske soldater gjennom fem års tjeneste i Europas urolige hjørne. Fotball og våpen Korporal Eirik Bjørklund bryr seg ikke så mye om oberstens container-kabal akkurat nå. Han spiller fotball med noen lokale unger mens huset deres søkes for våpen og andre ulovligheter. Idrett og latter er et språk alle forstår, og det går heftig for seg. Et pansret personellkjøretøy av typen Sisu er mål. Alle mot alle og ingen vet hvem som er på lag. Det er jo synd at vi skal trekke oss ut nå, på en måte, sier Bjørklund. Men når jeg tenker meg om er det jo bra, for det er jo akkurat det som er målet. At det ikke skal være nødvendig med militære styrker her, legger han raskt til mens en av ungene løper etter ballen som forsvant under sisuen. Det føles godt å bidra til å få et krigsherjet samfunn normalisert, selv om det ikke er så mye action. Du kan vel si at jeg har bidratt på min egen lille måte, som en del av en stor sammenheng, sier Bjørklund, før han kaster seg ut på banen igjen. «Man kan trygt si at vi slutter mens leken er god, og reiser med flagget til topps.» Oberst Nils Hanheide, kontingentsjef Ny form for krig Bjørklunds sjef, oberstløytnant Aril Brandvik, ser det hele i stor sammenheng. Fredsbevarende og -opprettende operasjoner er på mange måter min generasjons krig, og Kosovo er en slik operasjon. Vi går inn i et konfliktområde, skaper ro, og trekker oss ut igjen, sier Norwegian Task Force-sjefen. Operasjoner til støtte for fred er noe Hæren skal beherske, og både enkeltmenn og sjefer har fått med seg verdifull kompetanse fra Kosovo, mener oberstløytnant Brandvik. Dragon Robin Brynhildsen er blitt flink til å bruke høygaffel for å lete etter skjulte lemmer under høyet på en låve. Støvet fyller den eneste lysstripen som står inn fra et firkantet hull i veggen oppunder taket. Det er blitt en del roligere her i Kosovo siden krigen, men det er nok å gjøre. Det er behov for soldater til å gjøre slike operasjoner som vi driver med her å søke etter våpen. Dessuten er folk glade i Kfor, vi symboliserer trygghet, sier han i høyet. Dragonen hoster og kunne nok godt tenke seg å være andre steder. Men så var det jo derfor han reiste til Kosovo også: For å komme andre steder. Dette året er en grei erfaring å ha med seg. Det var nok mer spennende tjeneste i andre kontingenter, men jeg tenker videre karriere i Forsvaret, og da er dette god bakgrunn. Det har vært noe nytt for oss hele tiden, men andre steder er det tøffere oppdrag. Her i Kosovo er det stille og rolig, sier Robin Brynhildsen. Han tar høygaffelen på skulderen og trekker seg tilbake. seg tilbake. Jeg har tenkt endel på de sivilt ansatte. Vi ønsker å hjelpe dem med å finne nye jobber. Kanskje vi finner en måte å formidle kontakt med andre internasjonale i Kosovo på. I alle fall skal jeg sørge for å gi dem skikkelige attester, lover han. Jeg kan ikke albansk, så hvis ikke jeg får jobbe i en internasjonal organisasjon må jeg reise hjem til Bosnia som arbeidsledig. Jeg gruer meg til de reiser, sier Edisa. ERIK SKJERVE Nå vil Luftforsvaret fly ned Luftforsvaret planlegger å gi Kosovo et norsk bidrag selv om Hæren trekker seg tilbake. Tre norske helikoptre kan sendes ned for å transportere Kfor-soldater. Det er ikke fattet et endelig vedtak om at Luftforsvaret skal bidra fra sommeren av, men ledelsen av Kosovo Force har spurt luftkommandør Arnvid Løvbukten om tre Bell-helikoptre til å drive troppe- og VIP-transport, og ha beredskap for syketransport. Generalmajor Løvbukten planlegger med å gi Kfor den støtten de ber om. Dersom vi skal delta, vil vi være operative fra 15. juli, sier Løvbukten til Forsvarsnett, og forteller at de mest sannsynlig vil bli en liten avdeling i Kosovos største leir, amerikanske Camp Bondsteel. Luftkommandøren mener det er et relevant oppdrag for en norsk helikopteravdeling, og at det på tross av lite taktisk flyging vil være lærerikt og utfordrende å deployere til utlandet og lære et nytt scenario. Hele Kfor skal jo bygges over et mobilt konsept. Helikoptre vil derfor være helt perfekt og en styrke for Kforsjefen, sier landkommandør Harald Sunde, som sammen med Løvbukten har vært i Kosovo for å planlegge tilbaketrekkingen av hærstyrker og innsetting av helikoptre. ERIK SKJERVE FORSVARSFORUM NR. 3 MARS 2004 33