NORSK SKUESPILLERFORBUND Welhavens gate 1, 0166 OSLO * Tlf: 21 02 71 90 * Fax: 21 02 71 91 Bankgiro 8101 11 30666 * Org.nr. 871096422 MVA nsf@skuespillerforbund.no * www.skuespillerforbund.no Oslo, 29. mars 2012 Kulturutredningen 2014 v/enger-utvalget Postboks 8030 Dep 0030 Oslo HØRINGSUTTALELSE Norsk Skuespillerforbund viser til mail mottatt 17. februar 2012, der vi blir oppfordret til å komme med innspill til Kulturutredningen 2014. Vi blir bedt om å vurdere de viktigste endringene som er skapt på kulturfeltet som følge av kulturpolitikken etter 2005, slik våre medlemmer opplever det. Videre blir vi bedt om å vurdere relevansen av kulturpolitikken sett i lys av samfunnsutviklingen. Som grunnlag for evaluering av de viktigste kulturpolitiske tiltak for vår yrkesgruppe, skuespillerne, har vi sendt ut en undersøkelse blant våre medlemmer. 1. Medlemsundersøkelsen Undersøkelsen ble utsendt via e-post til 1026 aktive medlemmer og hadde til hensikt å finne ut på hvilke områder skuespillerne har merket en bedring etter satsingen på kulturløftet. 280 svarte på spørsmålene. 60 % av disse er frilansere, 58 % oppgir å ha teatret som hovedinntektskilde. Skuespillerne fikk slikt spørsmål: På en skala der 1 er lavest (ikke i det hele tatt) og 6 er høyest (I svært høy grad) har; mener du at kulturløftet har hatt synlige, positive effekter for de ulike satsingsområdene i Kulturløftet a)institusjonsteatrene, b)fri scenekunst med støtte fra Norsk Kulturråd, c) den kulturelle skolesekken, d) bedre levekår for kunstnere, e) film og TV, f) kulturskolene, g) økt mangfold, h) satsing på kulturbygg. Vet ikke-prosenten var høy på mange av svaralternativene, spesielt kulturskolene. Høyest scoret kulturbygg (4,04), Den Kulturelle Skolesekken (4,03) og film- og tv (3,52) der det etter respondentenes mening har vært størst synlig forbedring. Lavest scoret økt mangfold (2,75) og bedre levekår (2,75). 1
Medlemmene ble så spurt om de har merket at deres arbeidsbetingelser har endret seg i positiv retning etter innføring av kulturløftet, og i så fall, på hvilket område. På disse spørsmålene var det bare 125 respondenter. Her er det arbeidsbetingelsene i den kulturelle skolesekken (48 %), for fri scenekunst (43,2 %) og på film (24 %) som scorer høyest.. Konklusjonen, grovt sett, er at Kulturløftet ikke har gått upåaktet hen, at det har vært positivt for enkelte områder, men at det ikke i vesentlig grad har endret skuespillernes arbeidsbetingelser/levekår. 2. Utfordringer som venter i årene fremover konsekvenser for kulturpolitikken på scenekunstområdet. 2.1. Samspillet mellom de tre forvaltningsnivåene stat, fylkeskommune og kommune Det er sterke politiske signaler når det gjelder endring i ansvarsdeling mellom stat, fylkeskommune og kommune. For å begynne med kommunesektoren, er det forventet at det blir større kommuneenheter enten i form av økt sammenslåing av kommuner, eller ved at kommunene i en region blir tvunget til tettere samarbeid. Fylkeskommunene er foreløpig fredet, men det hersker politisk uenighet om fylkeskommunens fremtid på sikt. Det har kommet flere innspill når det gjelder delegering av myndighet fra statlige til regionale organ. Dette blant annet i vurdering av Norsk Kulturråds funksjoner. Det har vært argumentert for at en del av disse bør overføres til regionalt nivå. Det samme gjelder på filmområdet, der det er en oppbygging av regionale filmsentra. Norsk Skuespillerforbund er sterk tilhenger av at de oppgaver som i dag forvaltes av Norsk Kulturråd, beholdes sentralt. Vi mener dette sikrer både et høyt kvalitetsnivå og såkalt smale og mer eksperimentelle produksjoner. Når det gjelder den kulturelle skolesekken er det mye å hente på en effektivisering av ordningen. I dag er det slik at det tar mye tid og vurdering på forskjellige sentrale og lokale nivå fra produksjonen får produksjonsstøtte til den er ute på veien. Et vanlig hendelsesforløp er som følger; Produksjonen får støtte fra Norsk Kulturråd og andre sentrale fond. Så går den til Norsk Scenekunstbruk til vurdering. Når produksjonen er ferdig produsert, vises den på scenekunstmarkedet i Sandefjord, deretter har ofte hvert fylke sine små markeder. Så skal forestillingen inn i skoleverkets planleggingsskjema. Alt dette kan ta opp til to år. Da har ofte skuespillerne som var engasjert i forestillingen funnet seg 2
annet å gjøre. Og behandlingen i alle disse instanser har, i tillegg til tid, kostet mye penger. NSF foreslår derfor at Norsk Kulturråd, som den største bidragsyter til det frie feltet, bør se produksjonene de har gitt støtte til og vurdere om de kvalifiserer til å gå inn som forestillinger i Norsk Scenekunstbruk. Forestillinger blir deretter tilbudt fylkene. Det burde være tilstrekkelig med ett sentralt marked for visning av forestillinger. Når det gjelder finansieringssiden og de tre forvaltningsnivåene, er NSF tilhengere av at Norsk Kulturråd fortsetter å forvalte hoveddelene av midler til fri scenekunst. Når det gjelder film og de regionale filmsentrene, har de en naturlig posisjon når det gjelder ønsket om rekruttering av kvinner og filmarbeidere med minoritetsbakgrunn. Vi har tro på at det å vekke interesse, oppmuntre og arrangere kurs for potensielle manusforfattere, regissører og produsenter allerede i ung alder på regionalt nivå er noe som kan øke mangfoldet i norsk film. I denne sammenheng tror vi at satsing på infrastrukturen ved sentrene er viktig. Dette kan bidra til styrking av likestilling og minoriteters posisjon innen norsk film. Fordelingsnøkkelen når det gjelder finansiering av regionteatrene bør opprettholdes. Det statlige bidraget til finansiering av regionteatre er svært viktig for det fylkeskommunale engasjementet. NSF mener at landet nå er godt dekket av regionale institusjoner innen teater. Dersom det skal opprettes flere regionteatre må det skje som følge av et sterkt lokalt ønske og engasjement. Det har de siste årene vært reist en rekke flotte kulturbygg med statlig støtte. Noen av disse er statlige, slik at også driftsmidlene må dekkes over statsbudsjettet. I andre tilfelle tar fylkeskommune/kommunen over driftsansvaret når bygget er reist. Felles for svært mange av disse prosjektene delvis finansiert av tippemidler gjennom Kulturdepartementet legger opp til et urealistisk lavt driftsbudsjett når prosjektene blir realisert. Når driften kommer i gang fremmes søknader om økte driftsmidler, som da belaster stats- eller kommunekasse i form av tilleggsbevilgninger. Typisk blir det også for pressede budsjett at det ikke blir satt av nok penger til vedlikehold, slik at det må kjempebevilgninger til når vedlikeholdsproblematikken blir prekær (situasjonen ved Nationaltheatret, Det Norske Teater, etc.) Dette går indirekte ut over andre poster på kulturbudsjettet. Norsk Skuespillerforbund mener det er svært viktig at størrelsen på drifts- og vedlikeholdsutgiftene til et byggeprosjekt blir kvalitetssikret før prosjektet blir realisert. 3
Bidra til å fylle eksisterende kulturbygg med innhold i stedet for å investere i flere bygg! Kulturbudsjettene i kommunene er under press, og det går ofte ut over kulturbudsjettene. Det er dokumentert at flere kulturskoler får redusert sine bevilgninger. Dette gjelder også bibliotekene, som er en viktig arena for visning mindre produksjoner. Det bør vurderes om statlige overføringer til kulturskoler og bibliotek bør øremerkes. 3.2. Rolle- og funksjonsdeling mellom kunst- og kulturfaglige og politiske beslutningstakere Prinsippet om armelengdes avstand har vært viktig i den statlige norske kulturpolitikken. Og bra er det. Spørsmålet er om dette prinsippet følges opp i den praktiske politikken. Det må være lov, uten å krenke kravet om armelengdes avstand, å fastsette noen overordnede målsetninger for kulturpolitikken i tillegg til kvalitetskriterier. Det har Kulturdepartementet og Stortinget gjort i Kulturløftet. Det har bl.a. vært satt som målsetting å nå et bredt publikum, ta hensyn til likestillings- og mangfoldsperspektivet og prioritere barn og unge. Spørsmålet blir da hvor langt departement/politikere kan gå i å detaljstyre disse satsingsområdene. Dette gjøres jo i stor grad ved økonomiske insentiv. Norsk Skuespillerforbund mener at politiske beslutningstakere bør være svært tilbakeholdne her. Det er en tendens til at aktørene i kulturlivet hiver seg på disse satsingsområdene fordi de vet at det utløser midler. Dette kan i noen tilfelle være for styrende for deres virksomhet, og motvirker prinsippet om armelengdes avstand. Det har også vært eksempler i det siste på at det offentlige går inn og detaljstyrer teatrenes program, noe som har utløst kritikk fra teatrene og engasjert offentlig debatt. NSF støtter denne kritikken. 3.3. Forholdet mellom kulturuttrykk med smalt nedslagsfelt og den brede kulturaktiviteten De smale forestillinger på teaterområdet kommer til uttrykk både i produksjoner laget av frie grupper og av institusjonsteatrene. For de frie grupper er det mangel på produksjonsmidler gjennom eksisterende finansieringsordninger (Norsk Kulturråd, 4
Fond for utøvende kunstnere og Fond for lyd og bilde) som gjør det vanskelig å satse på smale produksjoner. Produksjonsstøtten dekker sjelden i tilstrekkelig grad kostnadene med å produsere og markedsføre slike forestillinger og sørge for at de får en spilletid utover noen dager. Derfor hilser Norsk Skuespillerforbund basisfinansieringsordningen for frie grupper velkommen, samtidig med at vi er tilhengere av at grupper får flerårig støtte. Stipendordninger av lengre varighet er også med på å sikre kontinuitet for kunstnere som arbeider med forestillinger med smalt nedslagsfelt. Når det gjelder teatrene og de smale forestillingene, er økt krav til egeninntjening og fokus på økonomi til hinder for at teatrene tør å satse på slike forestillinger, der publikumsoppslutningen er mer uforutsigbar. Derfor er det viktig at bevilgningene til teatrene har en tilfredsstillende utvikling. NSF mener det er en myte at alt det nyskapende innen teaterfeltet bare skjer utenfor institusjonsteatrene. NSF mener samtidig at det er viktig at teatrene åpner for samarbeid med det frie feltet. Vi har sett en positiv utvikling til dette i det siste, og den utviklingen bør oppmuntres og videreutvikles. 3.4. Kulturpolitikk i en digital tid Digitalisering påvirker alle våre områder. Den gir økte muligheter for spredning av kulturuttrykk, også innen teaterfeltet. Men digitaliseringen øker faren for at rettigheter, og derved kunstnernes og organisasjonenes inntekter, drastisk reduseres. Det offentlige må sørge for å tilrettelegge for en lovgivning som på rimelig vis griper inn overfor brudd på opphavsretten. Revidering av lovene her først og fremst Åndsverkloven må skje på en så rask og fleksibel måte at det ikke etableres praksis som det er vanskelig å avvenne. Kulturpolitikken må også sørge for vederlagsordninger som kompenserer kunstnerne for tapt inntekt ved innføring av avtale- og tvangslisenser. Så er det opp til aktørene selv å sørge for å opprette betalingsordninger på nettet som oppfattes som rimelige og lette å bruke. Et positivt tiltak fra statens side er her innføring av privatkopieringsvederlag. Dette er kommet mange av våre medlemmer til gode, og oppleves som positivt. Når det gjelder bibliotekvederlag, er imidlertid skuespillerne unntatt fra ordning med kompensasjon for visning/spredning av film gjennom bibliotek-systemet. Dette finner vi urimelig, spesielt med tanke på den digitale utvikling. 5
Det er enda ikke kommet til noen avtale med NRK om utnytting av deres digitale arkiv. I Danmark og Sverige har departementet spilt en mer aktiv rolle i denne prosessen. Departementet bør i større grad være pådriver for å finne rimelige ordninger her, slik at publikum og forskere kan ha glede av å søke i det mangfold av programmer som utgjør NRKs digitale arkiv. Når det gjelder evt. spredning av forestillinger digitalt, har dette ikke kommet langt i Norge. Kulturdepartementet har lagt midler i potten for at orkestermusikerne skulle få et lønnsløft med å gi fra seg deler av opphavsretten. Det bør vurderes om en lignende ordning bør tilbys utøvende kunstnere ved teatrene. Alternativt bør teatrene få midler til forsøksordninger med for eksempel samtidig opptak av noen forestillinger på kinoer rundt i landet etter eksempel fra Operaen. Det er også naturlig å se på samordning av digitale løsninger teatrene imellom. Det burde for eksempel vært en enkelt felles portal for bestilling av teaterbilletter i Oslo, evt. over hele landet etter mønster fra filmweb.no. Det ville sikkert også være en del å hente på å innføre felles administrative digitale løsninger. 3.5. Kulturpolitikkens mangfoldsdimensjoner Mangfoldsåret var den største satsingen på inkludering av minoritetskultur- og kunstnere i Norge. Dessverre innfriddes ikke de store forventingene som ble skapt i forveien, men markeringen var likevel viktig og nødvendig. Det ble mange debatter som startet spennende tankeprosesser, og det ble vist stor interesse for å definere mangfold på mange forskjellige måter. Det ble tydeliggjort at kulturell identitet er preget av endringer og mangfold i samfunnet. Mangfoldsåret klarte ikke å reformere de tunge, etablerte kulturinstitusjonene, og hverdagen for minoritetskunstnere er ikke merkbart annerledes i dag enn det var før mangfoldsåret. Mangfold i kulturen er like viktig som mangfoldet i naturen, derfor er det vesentlig å fortsette med arbeidet for å synliggjøre kulturelt mangfold og minoritetskunstnere, men etnisitet kan ikke være viktigere enn relevant kompetanse og kunstnerisk kvalitet. Ingen er tjent med at minoritetskunstnere fremheves som eksotiske innslag, og at det fokuseres på etnisk bakgrunn fremfor kunsten som presenteres. Derfor er det ytterst viktig at kunnskap om minoritetskunstnere hos beslutningstakerne styrkes. Videre er det riktig ikke å øremerke midler til kulturelt mangfold, fordi mangfold er tjent med å være en integrert del av virksomhet til alle bevilgende organer. Beslutningstakerne må bevisstgjøres om smale sjangre, og viktigheten av gjenspeiling av samfunnet. 6
3.6. Internasjonalisering Økt internasjonalisering er en del av samfunnsutviklingen. Ikke bare i form av økt innvandring til Norge, men også økt tilknytning til EU, økt samhandel med land i Østen og Sør-Amerika, økt samarbeid med Øst-Europa på kulturområdet gjennom midlene Norge bevilger gjennom EU-systemet. Det er derfor viktig at offensiven i forhold til utlandet økes, og at støtte rettet mot enkeltkompanier og enkeltkunstnere fortsetter. Støtten bør gå direkte til kunstnere som selv tar initiativ. NSF er imot opprettelsen av et eget ekspert/eksport kontor for spredning av norsk scenekunst til utlandet. Vi er imot at scenekunst skal kurateres fra Norge. Det er viktig at internasjonal virksomhet er styrt av etterspørsel at det er kunstnere og kompanier fra Norge som gjennom sine nettverk får invitasjon til utenlandske festivaler, etc. NSF mener videre at det er viktig at det ryddes opp i forholdet mellom UD/institusjonene/Kulturdepartementet. Det må skilles mellom institusjonenes virksomhet og egne tiltak rettet direkte mot frie kunstnere/kompanier. Ellers er det viktig å støtte miljøer som ønsker å satse internasjonalt med kompetansefremmende tiltak, nettverksbygging, etc. 3.7. Kunstnernes levekår Det har vært en målsetting i Kulturløftet å bedre frilanseres arbeidsvilkår, deriblant skuespillernes. Telemarksforsknings levekårsundersøkelse viste at det er stort sprik mellom inntekten til skuespillerne med faste eller lengre kontrakter på teatrene (til sammen ca. 300 av våre 1 200 medlemmer) og frilanserne, som har et inntektsnivå som er mer sammenlignbart med andre kunstnergrupper. Som det går frem av vår medlemsundersøkelse, har ikke skuespillerne merket stor bedring når det gjelder inntekter og sosiale goder hittil i Kulturløftet. Selv om det er skaffet flere arbeidsplasser gjennom den kulturelle skolesekken og økt satsing på film og TV-produksjoner, er det svært mange frilansere som sliter økonomisk. De fleste har ikke økonomi til å sikre seg sosiale rettigheter ved sykdom og arbeidsledighet, samt motta pensjon. 7
Det er for 2012 bevilget kr 3 000 000 til en skuespiller og danserallianse for 2012, som gir rom for ansettelse av 10 skuespillere og 10 dansere. Alliansen skal sikre skuespillere og dansere fast lønn mellom frilans oppdrag. Det er en aktiviserende ordning, som krever at kunstnerne i stor grad jobber utenfor alliansen for å kunne opprettholde ansettelsen. Idéen om alliansen er hentet fra Sverige, der ordningen er, og har vært, svært vellykket. Det er nå 120 skuespillere med i alliansen i Sverige. NSF ønsker at ordningen bygges ut. Dette er et tiltak som vil koste noe, men som også vil spare det offentlige for utbetaling og administrasjon av trygd, samt at skattepenger blir ført tilbake i statskassen. I og med at dette er et aktiviserende tiltak bør det være naturlig at arbeidsdepartementet bidrar til finansiering av alliansen. Når det gjelder Statens Kunstnerstipend, mottar skuespillerne et begrenset antall stipend i forhold til størrelsen på skuespillerpopulasjonen. NSF støtter departementets arbeid med å erstatte GI-ordningen med lengre og mer gunstige stipend. NSF ønsker også at flere teatergrupper kommer inn under basisfinansieringen i Norsk Kulturråd. NSF har erfart gjennom de siste 20 år at det har vært en eksplosiv økning i antall frilansere, men at deres økonomiske forhold ikke er særlig forbedret. Samtidig bidrar denne gruppen til et mangfold av forestillinger i det ganske land, og når et svært bredt publikum, spesielt barn og unge, gjennom Den Kulturelle Skolesekken, Kulturskolene, etc. Det viser seg svært vanskelig å få gjennomslag for tilstrekkelig økte bevilgninger til fri scenekunst fordi den er mindre synlig enn institusjonene. NSF vil derfor foreslå at det lages en utredning om utøvende frilanseres bidrag til norsk kulturliv og deres levekår. Det bør omfatte både skuespillere, musikere og dansere. Dette for at det ikke nok en gang skal fastslås det som alle vet nemlig at frilans utøvere tjener for dårlig. Det er på tide også å få frem hva disse gruppene bidrar med til norsk kulturliv. NSF mener at en slik undersøkelse vil ha bedre effekt enn nok en inntektsundersøkelse. 3.8. Samspillet mellom kulturpolitikken og andre samfunnsområdet Norsk Skuespillerforbund ser positivt på at kunst- og kulturuttrykk finner sted på nye arenaer og med nye samarbeidspartnere det være seg i næringsliv, helse- og omsorg, undervisning, etc. Mange av våre medlemmer arbeider i dag på disse områdene, og har et flott samarbeid med bedrifter, sykehus, arbeidsliv og lokale og sentrale myndigheter. Skuespillere, i samarbeid med lokale aktører, er med på å bidra til spel i det ganske land, noe som kan være en attraksjon for et lokalmiljø og bidra til identitetsbygging, historieforståelse og publikumsoppslutning. 8
Men der er viktig å skille mellom drama-kunst som metode og teaterkunst for kunstens skyld! Det vi ikke er tilhengere av, er når teateruttrykk blir påtvunget disse sektorenes premisser; når teater skal være et instrument som må tilpasse seg næringslivets behov. Det samme gjelder andre samfunnsområdet for eksempel skole. En god teateropplevelse skal kunne oppleves som sådan, ikke nødvendigvis på pedagogenes prinsipper. Det er heller ikke ønskelig at teater skal bli en staffasje i lokale og regionale markedsføringsprosjekt. Det er viktig å bruke kultur i integreringssammenheng. Kulturutveksling og kulturforståelse er viktig, og bruk av musikk, teater, etc. virker integrerende. Men det må ikke bli slik at tradisjonelle norske kulturuttrykk oppleves som påtvunget. Oslo, 29. april 2012 Hauk Heyerdahl Forbundsleder Sign. Kirsti Camerer Daglig leder Sign. 9