Viewed from the other side: Media Coverage and Personal Tales of Migration in Iraqi Kurdistan Norsk sammendrag Av Kjersti Thorbjørnsrud, Espen Gran, Mohammed A. Salih og Sareng Aziz I dagens medieverden spres informasjon raskt over landegrensene, også kunnskap og forestillinger om hvilke muligheter som ligger i det å emigrere. Likevel har kunnskapen om hva som preger transnasjonale diskurser om migrasjon og hvilken rolle media har i disse diskursene hittil vært svært sparsom. Innvandringsdebattene går høyt i vestlige land, men vi vet lite om hva som preger diskusjonene i land med stor emigrasjon til Vesten. Vi vet også lite om hvilke rolle mediene spiller for beslutninger om å emigrere til Norge og Europa. Denne rapporten bøter på kunnskapsmangelen ved å undersøke hva som kjennetegner mediedekning, mediebruk og personlige fortellinger om migrasjon i et område preget av stor utvandring til Norge og Vesten de siste tiårene. Rapporten undersøker den irakisk-kurdiske diskursen om migrasjon. Den analyserer mediedekningen av migrasjonsspørsmål i kurdiske medier i Irak sammenlignet med dekningen av migrasjon i norske og vestlige medier, og den undersøker hvordan journalister, redaktører og kilder i irakisk Kurdistan vurderer denne dekningen. Videre undersøkes personlige erfaringer, holdninger og kunnskap om migrasjon hos mennesker av irakisk-kurdisk opprinnelse med ulike former for migrasjonserfaring i Irak og i Norge. Fokuset settes på hva som er og har vært de viktigste informasjonskildene deres, og hva som preger deres holdninger. Til sammen gir disse undersøkelsene et unikt innblikk i motivasjonsfaktorer for å emigrere og å returnere og motsatt: for ikke å emigrere eller returnere. Via et design som undersøker både medier og personlige erfaringer, både i Norge og i irakisk Kurdistan, gir rapporten stemme til historiene som sjelden kommer fram verken i norske medier, kurdiske medier eller via forskning basert kun i Norge. Hovedfokuset i rapporten er på irregulær migrasjon. Vi ser spesielt på mediedekning knyttet til asylsøkeres reise til Europa og på deres opphold der, samt på dekningen av europeisk returpolitikk, spesielt deportasjoner. Videre fokuserer rapporten særskilt på personlige erfaringer og kunnskap hos mennesker som har ankommet til Norge og andre europeiske land som asylsøkere, fått avslag og som nå enten oppholder seg i Norge ulovlig eller har måttet returnere til irakisk Kurdistan. Datamaterialet i rapporten består av kvalitative intervjuer, en survey blant de største minoritetsgruppene i Norge, samt innholdsanalyser av kurdiske og norske medier. 48 informanter av irakisk-kurdisk opprinnelse har deltatt i studien. Av disse er 19 avviste asylsøkere, 13 av dem nå bosatt i irakisk Kurdistan. I tillegg har det blitt gjennomført 12 intervjuer med journalister, redaktører og nøkkelkilder i nyhetsmedier i irakisk Kurdistan. I
Medieanalysen bygger på undersøkelser av innholdet i seks aviser og fire tv-kanaler i irakisk Kurdistan fra mai til september 2011, samt på analyser av norske mediers innvandringsdekning. Konklusjoner Rapporten viser at media generelt og vestlig populærkultur spesielt har spilt en avgjørende rolle for folks forestillinger om livet i Vesten, og for deres ønske om å emigrere fra det kurdiske området i Irak. Medierevolusjonen det siste tiåret, ikke minst fremveksten av satellitt-tv, Internett og mobiltelefoni, bidro sterkt til at mange i irakisk Kurdistan bestemte seg for å emigrere til Europa, selv etter at forholdene i området ble mer stabile etter regimeskiftet i 2003. Et forlokkende bilde av mulighetene i Vesten skapte det noen av informantene omtaler som en farsott eller mote blant unge mennesker. Kunnskap om vestlig livsstil og til dels urealistiske forestillinger om mulighetene i Europa har bidratt til å forsterke misnøye og frustrasjon over forhold i irakisk Kurdistan knyttet til nepotisme, politisk undertrykkelse og ikke minst mangel på personlig frihet i spørsmål knyttet til partnervalg og kjønnsrelasjoner. Konklusjonen er likevel at, til tross for en tilsynelatende ustoppelig og allestedsnærværende informasjonsflyt, har mennesker som valgte å dra til Europa som asylsøkere det siste tiåret hatt svært begrenset kunnskap om hvilke forhold som faktisk venter dem. Forståelsen av premissene for europeisk asyl- og innvandringspolitikk er svært begrenset i irakisk Kurdistan. Spesifikk og presis informasjon når ikke fram, i stedet betraktes det å få opphold i Europa som et sjansespill preget av tilfeldigheter. Å oppnå asyl blir betraktet som et spørsmål om flaks og uflaks. Denne oppfatningen kan delvis forklares ved at de som selv har reist, samt folk med venner og kjente som har emigrert, ser at mennesker med lik bakgrunn ikke har blitt behandlet likt. Noen avvises og noen gjør det ikke, og det er ikke slik at de med de mest troverdige historiene eller med de beste begrunnelsene nødvendigvis får bli. Det betraktes som en nødvendig del av inngangsbilletten til et liv i Europa å skjule eller lyve om bakgrunnen man har, systemet er uansett ikke ansett som rettferdig eller rasjonelt. Mange, som har gjort seg bitre erfaringer i Europa, og som har returnert, fremhever at mediene ikke har gitt et realistisk bilde av forholdene i Europa. Dette er et syn de deler med journalister og redaktører i kurdiske medier, også disse peker på at folk generelt har et urealistisk bilde av livet i Vesten og legger skylden på rosenrøde fremstillinger i mediene, kombinert med virkningen av suksesshistorier fra folk som kommer hjem på besøk etter å ha lykkes med å få opphold i et europeisk land. Informanter forteller om opphold i Europa preget av ydmykelse, desperasjon og uverdige forhold. Mange er skuffet over det de ser på som fravær av menneskeretter i Europa, og mange ønsker seg flere reportasjer om de faktiske forholdene for asylsøkere ved asylmottak. Innholdsanalyser viser imidlertid at det er, om enn begrenset, et visst fokus på irregulær migrasjon i kurdiske medier i dag, både på farene ved å reise med smuglere og på forholdene for ventende og avviste asylsøkere i Europa. En hypotese er at dekningen i kurdiske medier nå i større grad enn tidligere har begynt å ta opp negative aspekter ved irregulær migrasjon. Vi II
finner ikke minst et klart fokus på deportasjoner fra Europa. Denne praksisen dekkes gjennomgående svært kritisk. Budskapet i mediene er at deportasjoner er grunnleggende urettferdige og i strid med menneskerettene. Kritikken av deportasjoner i mediene gjenspeiles både i synspunkter formidlet av journalister og redaktører, kurdiske selvstyremyndigheter, frivillige organisasjoner og av folk flest. Rapporten viser at argumentasjonen, både blant folk flest og i mediene, er preget av rettferdighetsbegreper som er mindre framme i vestlig innvandringsdebatt: man mener at mennesker som har ofret svært mye for å dra til Europa, som er gode samfunnsborgere drevet av ønsket om å bygge opp et liv på ærlig vis, rett og slett ikke fortjener å bli sendt tilbake. Å forflytte seg over landegrensene anses som en menneskerett. Til tross for at det finnes stoff om irregulær migrasjon og forholdene for asylsøkere i de kurdiske mediene, viser analysen at det finnes svært liten informasjon om grunnlaget for de europeiske landenes asylpolitikk og at perspektiver fra europeiske myndigheter i svært liten grad formidles. Rapporten finner videre at temaer som er svært sentrale i folks egne fortellinger, knapt er dekket i det kurdiske nyhetsbildet. Dette gjelder både hvorfor folk ønsker å reise fra irakisk Kurdistan i dag og hvilke typer utfordringer som møter emigranter når de skal tilpasse seg en ny kultur og et nytt samfunn. Mange informanter legger stor vekt på dette, ikke minst på hvor krevende det kan være å gjenoppta et liv i Irak når man har vendt seg til et europeisk levesett. Generelt finner vi liten eller ingen informasjon om hvordan det går med folk som kommer tilbake fra Europa, verken om de som har vendt tilbake via såkalte frivillige returprogrammer eller om de som har blitt deportert. Selv om journalistikken er i en utsatt posisjon i irakisk Kurdistan, og det er kjent at kritisk journalistikk har blitt sanksjonert av myndighetene, er ikke migrasjon et tema som er politisk kontroversielt eller preget av partipolitiske skillelinjer. Derimot finner rapporten at forhold knyttet til det å mislykkes i Europa og det å komme tomhendt tilbake er omgitt av skam og sosialt stigma. Dette gjør at det er vanskelig for journalister å finne mennesker, eller caser, som er villige til å stå fram med sine historier. Mange vegrer seg også for å være anonyme kilder i redsel for å bli gjenkjent. Folk skiller ikke klart mellom IOM-returer og deportasjoner, begge former for retur blir ansett som ufrivillige og er knyttet til skam. I irakisk Kurdistan ser vi et tradisjonelt samfunn der strenge normer stadig legger sterke føringer på enkeltindividets handlingsrom. Strømmen av informasjon fra medier og transnasjonale nettverk gir sterke bilder av alternative levesett og alternative livsvalg. Den reelle adgangen til andre måter å leve på er imidlertid svært begrenset, stengte landegrenser gir få exit-muligheter. Selv et besøk hos familie og venner i Europa er en umulighet for de fleste. Resultatet er en følelse av innestengthet hos mange unge. Å ha et europeisk statsborgerskap gir muligheter og rettigheter, det er en form for distinksjon som skiller, som betyr den store forskjellen både for dem som befinner seg i Europa og for dem som har reist tilbake. Denne studien bygger på et casestudie som tar utgangspunkt i den irakisk kurdiske regionen. Noen av hovedkonklusjonene når det gjelder vilkårene for transnasjonale informasjonsstrømmer har likevel en mer generell gyldighet utover dette enkelte caset. Rapporten har satt et stort spørsmålstegn ved den velkjente påstanden om at informasjon om III
endringer i norsk og vestlig asylpolitikk, via ny kommunikasjonsteknologi, i dag lett og raskt når potensielle emigranter rundt i verden. Premissene for asylpolitikken er abstrakte, komplekse og bygd på dels motstridende prinsipper. Presis informasjon om dens retningslinjer vil vanskelig spres gjennom, eller passe inn i de dominerende formatene i massemediene. Ei heller er dette kunnskap som lett uttrykkes gjennom folks personlige historier om hvorfor og hvordan de fikk eller ikke fikk innpass i Europa. Det er viktig å ikke overse de informasjonsbarrierene som stadig finnes i en digitalt forbundet verden. Kommende studier bør undersøke også andre land og områder med stor utvandring til Europa. Disse bør med fordel også kartlegge ikke bare hva den enkelte emigrant vet om mulighetene for opphold i Europa, men også hvilken informasjon de som står bak og organiserer smuglerrutene til Europa opererer etter. Hovedfunn - Tilgangen til massemedier og personlige medier har blitt grunnleggende endret i irakisk Kurdistan i det siste tiåret. Kommunikasjonsrevolusjonen, spesielt spredningen av vestlig populærkultur gjennom satellitt-tv, har spilt en avgjørende rolle for folks bilde av livet i Vesten og for ønsket om å emigrere. Tilgang til Internett og mobiltelefoni er utbredt og brukes både til nyhetsoppdatering og for å holde kontakt med venner og nettverk i utland og hjemland. Kontrasten mellom det folk erfarer i eget liv og det de ser og hører via medier og andre folks fortellinger forsterker misnøyen med forhold i hjemlandet knyttet til nepotisme, politisk undertrykkelse og mangel på individuell frihet. - Til tross for tilgangen på ny medieteknologi og til tross for at avslagsraten for kurdiske asylsøkere fra Irak har vært høy siden 2003, er kunnskapen om prinsipper og premisser for europeisk asylpolitikk lav blant irakiske kurdere. Det er en klar forestilling blant informantene i undersøkelsen om at beslutninger om avvisning eller beskyttelse er tilfeldige, uforutsigbare og urettferdige. Å få opphold i et europeisk land regnes som et sjansespill der det å lyve om egen bakgrunn for å oppnå asyl er en nødvendig strategi. - Mangelen på systemkunnskap gjenpeiles i den begrensede dekningen av forhold knyttet til migrasjon i kurdiske medier. Dekningen av irregulær migrasjon, herunder av forholdene for avviste asylsøkere og av deportasjoner i Europa, er i stor grad et resultat av strategiske mediekampanjer og domineres av kurdiske kilder. Argumenter og synspunkter fra europeiske myndigheter formidles i liten grad. Deportasjoner beskrives som en inhuman og urettferdig praksis i strid med menneskerettene. Dette er et syn som deles av både journalister, redaktører og deres nøkkelkilder, herunder de kurdiske regionalmyndighetene i opposisjon til sentralmyndighetene i Baghdad. Det er ingen henvisning til verken forholdene for asylsøkere i Norge eller deportasjoner fra Norge i rapportens empiriske materiale. Derimot nevnes deportasjoner fra Storbritannia, Nederland og Tyskland jevnlig i nyhetene, gjerne i forbindelse med protester i disse landene. IV
- Mediedekningen av migrasjon i irakisk Kurdistan, herunder returer, bærer ikke preg av å være et partipolitisk kontroversielt tema eller å være gjenstand for politisk sensur. Derimot er flere tema knyttet til irregulær migrasjon og tilbakevending preget av sosialt stigma og er dermed fraværende i nyhetsbildet. Det å returnere tomhendt fra Europa er skambelagt. Folk skiller i liten grad mellom det å vende tilbake via myndighetsstøttede returprogrammer og det å bli deportert. Anbefalinger - Informasjon om norsk innvandrings- og asylpolitikk må være spesielt rettet mot aktuelle målgrupper for å nå fram. Generell informasjon om lovgivning og regulering når sjelden ut via massemedia eller via personlig kommunikasjon. Mediekampanjer direkte rettet mot journalister kan være effektive. Det bør imidlertid være åpenhet om at norske myndigheter står bak slike initiativ. - En strategi for å gjøre returer via myndighetsstøttede returprogrammer mindre stigmatiserende kan være å spre informasjonsmateriale til kurdiske medier og journalister om folk som har greid seg bra etter tilbakevending. - Til tross for at det er viktig å finne mer effektive måter å informere om premissene for norsk asyl- og returpolitikk, kan bedre kommunikasjon i seg selv neppe bøte på misnøye og frustrasjon over norsk og europeisk politikk. Så lenge det å søke asyl er det eneste alternativet folk flest har for å få opphold i et europeisk land, vil asylsøkere fortsette å komme. Argumentene som fremkommer i denne rapporten utfordrer mange av prinsippene i norsk innvandringspolitikk og peker mot behovet for en langsiktig systemdebatt når det gjelder både muligheten for arbeidstillatelser for mennesker utenfor EU-området og når det gjelder en asylpolitikk der hensyn til integreringsevne og bidrag til det norske samfunnet kan spille inn som grunnlag for oppholdstillatelse. - Verdighet og sosial aksept er grunnleggende viktig for dem som returnerer fra Europa. For å motivere avviste asylsøkere til å returnere bør man forsøke mer omfattende strategier enn kontantstøtte. Ett tiltak kan være å gi tidsbegrenset arbeidstillatelse for dem som forplikter seg til å reise hjem, slik at man kan vende tilbake med verdifull kompetanse og egenoppsparte midler. - Den føderale oppbygningen av Irak, og den sterke splittelsen mellom de kurdiske regionalmyndighetene og sentralmyndighetene i Bagdad, gjør at norske myndigheter bør inngå i direkte forhandlinger med kurdiske myndigheter om både deportasjoner og frivillige returer til irakisk Kurdistan. V