Reza Iraj Nouri 1. utgave, innb. 2015 Copyright norsk utgave 2015 MARGbok forlag, Tromsø Grafisk sats: Margbok Omslagsillustrasjon og design: Iraj Nouri ISBN: 978 82 93065 60-9 (e-bok) Format: Epub ISBN: 978 82 93065 55-5 (papir) Alle henvendelser om denne boken kan rettes til MARGbok forlag, Strandveien 95, 9006 Tromsø www.margbok.no Det må ikke kopieres fra boken i strid med åndsverkloven.
Uten uttrykkelig samtykke er kopiering kun tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk www.kopinor.no
Iraj Nouri Reza Roman MARGbok 2015
Til min kjære far Reza
I
Hva skjedde? undret Reza. For bare noen få sekunder siden hadde han klagd over nyttårsfeiringen, der han med ryggen til den glade folkemengden, pisset på veggen bak noen parkerte biler. Han hadde ønsket at fyrverkerifesten skulle opphøre fortest mulig. De hysteriske lyspilene som hvinte i alle retninger var ikke gledesspredere, men en uhyggelig påminnelse om krigen og de nattlige luftangrepene, om luftvernbatteriene som skjøt blendende kuler for å forsvare byen hans, Teheran. Nå fant han seg plutselig liggende på snøen i en lyd-løs kaskade av gnistrende lys og nordlyset i en total stillhet. - Hvorfor ble alt så stille? Hva var det med denne merkelige veggen, hadde den magiske krefter? Ansiktet hans var dekket med blod. Han forsøkte å fjerne det som føltes som et stort løvblad fra ansiktet, om og om igjen, uten hell. Hvor kom det fra, og hvorfor følte han seg så utmattet? Han samlet kreftene og prøvde på nytt å fjerne bladet fra ansiktet, men i stedet rørte hånden hans en varm og myk pels. Hunden hadde dukket opp fra ingensteds og slikket bladet vekk fra ansiktet hans. Er det deg, Pog? Reza følte gleden av å se igjen hunden han hadde mistet mange år tidligere. Pog skiftet karakter. Hvordan kunne han ta feil av kvinnen han elsket? Karin løftet ham opp. Han følte lettheten. Han ble vektløs. Han svevde lengre og lengre opp, nærmere og nærmere et virvlende gjennomsiktig slør av tåke, og opp mot fløyel av lys over ham. Fyrverkeriet og festen hadde fått en rask og uventet slutt. Reza skjønte ikke hvordan alle de fargerike stjernene kunne bli til nordlyset han fløy mot. Kroppen hans lå der, han registrerte vagt menneskene som hang over ham. Hva er det med disse menneskene, hvorfor er de så lydløse? tenkte han. Han orket ikke leken deres. Hukommelsen badet i eimen av svidd kjøtt og blod. Kreftene hans rant ut og
fordampet. Han ville bli ett med lyset som blafret rundt ham. Reza trengte ikke å kjempe for å holde øynene åpne. Øyelokkene var blitt for tunge og lukket seg selv. - Våkn opp, ditt murmeldyr! ropte Karin fra stua. Hun virket utålmodig. Reza var sliten og ville helst ha ligget i sengen hele dagen. Han så gjennom takvinduet, årets første snø dekket nesten til det lille vinduet. Han knep øynene igjen og prøvde å huske drømmen. Var drømmen om Karin eller var det om Iran? Han drømte ofte at han reiste ulovlig tilbake til hjembyen sin Teheran, på leting etter hjemmet sitt som han ikke lenger visste hvor var. Midt i drømmen våknet han alltid, vettskremt av at han skulle arresteres, uten å skjønne hvor han var. Deretter sovnet han igjen, for så å befinne seg i den samme drømmen, eller en annen drøm. Hva var det han hadde drømt om? - Reza? - Det er jo lørdag, Karin, mumlet han og dro dyna over hodet. Snart hørte han Pogues i høyttaleren og Karin som nynnet til låten: Eyes wide, No steed Feel dread No creed Rainbow man - Stå opp, Rainbow man, sa Karin. Reza snudde seg, lente seg over kanten av hemsen og så beundrende på Karin. Hun hadde samlet det lange krøllete, røde håret sitt bak på hodet. Med kaffekoppen i den ene hånden og sigaretten i den andre, danset Karin i takt med musikken. Selv om verken den hvite, korte silkenattkjolen lignet på en ballettkjole, eller musikken på ballettmusikk, minnet scenen likevel Reza om male-riene til Degas. Karin snudde seg brått
som om hun kjente Rezas nysgjerrige og vurderende blikk i nakken. Hun smilte og tok en slurk av kaffen sin. - Du snakker i drømme, visste du det? Reza kjente han ble varm i ansiktet og litt bekymret. - Gjør jeg? Hva var det jeg snakket om? - Åh, det kan du bare lure på! tirret Karin og fortsatte å nynne og svinge til musikken. Karin var psykologistudent og Reza mente at hun analyserte ham for mye. - Jeg er ikke et av dine studie-objekter, hadde han sagt ved en anledning. - Du har ingen rett til å ha meg under lupen hele tiden, vi er ikke kjærester en gang. - Nei, det er vi i alle fall ikke! hadde Karin svart. - Du er kun et nytelsesobjekt, og ikke noe annet. Reza likte den lattermilde og varme måten hun pakket inn de spydige ordene på, likte skarpheten og direkt-heten hennes. Men Rainbow man? Det var nytt. Var det teksten i musikken eller noe annet Karin hadde i tankene? Hadde han sagt noe dumt i drømme, noe Karin hadde hørt? Hadde underbevisstheten sviktet ham mens han lå og sov? - Rainbow man? - Ja, du skjønner hva jeg mener, ikke sant? Du er til stede, synlig og fargerik, men fullstendig oppslukt av dine egne tanker. Karin gestikulerte mens hun snakket. - Synlig, men likevel utilgjengelig. Og plutselig for-svinner du brått i din egen verden, uten forvarsel. Virkeligheten finnes faktisk utenfor dine malerier. Blikket hennes var forskende, nesten litt redd for reaksjonen hans. Reza nikket langsomt flere ganger. Han var enig med Karin i hennes anklager mot ham. Han burde skjerpe seg og legge maleriene og tankene rundt dem til side. Han burde heller ikke la seg bli sugd inn i alle andre tanker når Karin var i Oslo sammen med ham. Men det var lettere sagt enn gjort. Han visste at hun skulle dra tilbake til Trondheim morgenen etter. Det
gjorde ham både trist og glad på samme tid. Trist fordi han ville savne henne, og glad for da kunne han fordype seg i arbeidet og tankenes malstrøm uten å måtte ta hensyn til henne. Nå lå han på madrassen og holdt rundt puten. Med nesa boret ned i den, inhalerte han duften hennes mens han så på henne. Reza åpnet munnen, skulle til å spørre Karin om hun kunne bli litt lenger i Oslo og om hvor lenge hun skulle være i Trondheim denne gangen. Han ønsket også å fortelle at han ikke likte at hun dro fra ham og at han kom til å savne henne sårt. Han sa ingen ting. Han burde ikke, han måtte ikke invadere henne med slike tanker, husket han ikke det? Du er bare et nytelsesobjekt og ikke noe annet. Selv om han visste godt at det egentlig var en protest mot hans distanse og at hun svarte med samme mynt, hadde han likevel klamret seg til det. Kanskje det var derfor han likte det godt også, det passet jo ham og hans behov for å tro at Karin var enig i at de ikke var og ikke skulle være kjærester. Enigheten trodde han at han hadde funnet i blikket hennes også, ikke bare i hennes subtile sarkasme. - Jeg er rastløs, sa Karin og gikk inn på badet. - La oss ta en tur ut! ropte hun. Reza kom ned fra hemsen, kledde seg langsomt og gikk fram og tilbake langs kjøkkenbenken før han hentet en kopp og fylte den med nytraktet kaffe. Han drakk kaffen mens han hørte på musikken og Karin som nynnet på badet. Det tok ikke lang tid før hun kom ut, fullt påkledd. - Vi har sovet bort nesten hele dagen. Er du klar? Reza nikket. Karin slo av musikken og gikk mot utgangsdøren samtidig som hun hentet jakka si fra klesstativet. Reza tok på seg jakka si og fulgte etter. Karin låste døra etter dem. Det hadde sluttet å snø. På fortauet i Bogstadveien vrimlet folkemengden fram og tilbake.