Madagaskar og økonomisk utvikling av: Sven Larsen Madagaskar er verdens fjerde største øy og er nesten dobbelt så stor som Norge arealmessig. Nesten hele Madagaskar har tropisk klima og øya har et unikt biologisk mangfold, og er særlig kjent for sine lemurer. I tillegg til lemurene har Madagaskar svært mange forskjellige dyr og planter. Om lag 70 prosent av artene finnes ingen andre steder i verden, og derfor er det spesielt viktig å ivareta den gassiske naturen slike at artene ikke går tapt. Grunnen til det eksklusive mangefoldet på Madagaskar skyldes at det er en øy, og artene har fått utvikle seg uavhengig av evolusjonen på fastlandet. I tillegg til et rikt biologisk mangfold har Madagaskar har mange naturressurser. Det er en frodig øy med gode muligheter for å drive landbruk, og det finnes det mange forskjellige mineraler og edelstener omkring på øya. Noen eksempler er kvartz, jern og kull, men også marmor, rubiner, smaragder og gull. Dessuten er det funnet forekomster av olje, både under havbunnen og på land i form av oljesand. I skogene på Madagaskar vokser det palisander, ibenholt og rosentre. Dette er eksklusive tresorter som er meget kostbare. Selv om Madagaskar har svært mange naturressurser er det likevel et av verdens fattigste land. FN kategoriserer Madagaskar som et minst utviklet land (MUL) med bruttonasjonalprodukt per innbygger på $ 1086. FNs grense for ekstrem fattigdom er 1 $ om dagen og nesten 70 prosent av befolkningen lever for under 1 $ om dagen, og nesten 80 prosent av befolkningen har inntekt på mindre enn 2 $ om dagen. Men hvorfor er Madagaskar fattig når landet er så rikt på naturressurser? Det er to overordnede utfordringer når det gjelder økonomisk utvikling. Det ene er å forvandle naturressursene om til penger, og det andre er å fordele pengene slik at de kommer hele befolkningen til gode. Det er bakvendt at et ressursrikt land som Madagaskar er fattig, men dette er relativt vanlig fenomen blant utviklingsland. Overflodsparadokset blir dette fenomenet ofte kalt. Det vil si at man har overflod av ressurser, men likevel er fattig. Noen ganger kaller man det for en ressursforbannelse. Det kan være en forbannelse fordi funn av diamanter, gull, olje og andre verdifulle naturforekomster kan bidra til å forlenge krig, konflikt og diktatoriske styresett. Istedenfor burde ressursene kunne brukes til å forbedre levekårene til befolkningen i landet. Hvordan blir olje i bakken eller verdifulle trær i skogen om til penger på konto? Det er som regel bedrifter som gjør jobben med å borre olje, grave etter edelstener eller hugge skog. Vi sier at selskaper etablerer industrier. I disse industriene kan folk få jobb og motta lønn, og staten får inntekter ved at bedriftene betaler skatt på sin inntekt. Inntektene kan regjeringen bruke på skoler, veier, sykehus og andre ting som trengs for å skape utvikling og bedre levekår. Derfor er det viktig at utviklingsland får gode avtaler med selskaper som har teknologien til å utvinne naturressurser. Dersom regjeringen får inntekter fra ressursene er det viktig er at regjeringen som forvalter pengene deler dem rettferdig i befolkningen. Dessverre finnes det korrupte ledere og udemokratiske regimer som ikke fordeler pengene rettferdig. Sittende president på Madagaskar Andry Rajoelina tok makten ved et kupp i mars 2009. Derfor er dagens
regjering på Madagaskar udemokratisk. Heldigvis var det en ganske lite voldelig maktovertakelse, men de politiske omveltningene har ført til flere uheldige politiske og økonomiske konsekvenser. Oppsummert kan vi si at Madagaskar har problemer både med å omgjøre naturressurser til penger, og med å fordele de få pengene de har til rådighet. I denne artikkelen fokuseres det på omgjøring av naturressurser til penger, og prøver den å forstå hvorfor den gassiske regjeringen går med på urettferdige avtaler med flernasjonale selskaper. Videre undersøkes økonomisk urettferdighet på Madagaskar under tre konkrete tema: oljeutvinning, landran og avskoging. Artikkelen viser også hvordan den politiske krisen har direkte og indirekte økonomiske konskvenser for de fattige på Madagaskar. Politisk uro og økonomiske konsekvenser I mars 2009 ble det utført et statskupp på Madagaskar. Andry Rajoelina var borgermester i hovedstaden Antananarivo før han overtok makten fra president Marc Ravalomanana. Siden mars 2009 er det et udemokratisk regime som har styrt Madagaskar. Dette kan ikke det internasjonale samfunnet tolerere. Derfor har Norge, og flere andre land, midlertidig stanset bistand og samarbeid med Madagaskar. Blant annet er olje for utvikling - programmet frosset siden 2009. Meningen med programmet er å hjelpe utviklingsland til å organisere oljeutvinningen på en god måte slik at oljen kommer også de fattige til gode. Men dette programmet er stoppet, og starter ikke igjen før det gjennomføres et demokratisk valg på Madagaskar. Siden starten av 2000-tallet har turismen på Madagaskar økt betraktelig. Både økoturisme til nasjonalparker og solferie på paradisaktige strender gjør Madgaskar velegnet som turistmål. Men dessverre falt turismen med nesten 50 prosent i 2009 sammenliknet med året før. Den politiske krisen gjorde at turistene følte at det ikke var trygt å reise. Det har fått negative økonomiske konsekvenser for hoteller og andre som jobber med turister. Klesindustri har vært viktig for å bygge opp den nasjonale økonomien på Madagaskar siden midten av 1990-tallet. Madagaskar har hatt spesialavtaler med USA og Europa for import av klær på grunn av at Madagaskar er klassifisert som MUL (minst utviklet land) av FN. Grunnen til at de har fått spesialavtale er for hjelpe industri og internasjonal handel på Madagaskar for å forbedre den dårlige økonomien. Disse avtalene har fungert bra for Madagaskar, men i januar 2010 ble dessverre én av avtalene avsluttet med USA på grunn av at den nye regjeringen ikke fulgte opp kravene i avtalen. Det har skadeskutt klesindustrien og mange tusen har mistet jobben sin på fabrikkene. Dessuten øker presset på klesfabrikkene som står igjen på Madagaskar siden de har mistet et konkurransefortrinn. Det gjør at lønninger presses nedover og arbeidskårene blir dårligere. Enda en negativ konsekvens av den politiske krisen er at det generelt blir dårlige kår for utenlandske investeringer. Utenlandske investeringer er viktig for å utvikle industri som kan skape arbeidsplasser og inntekter til staten. Det ustabile politiske styresettet gjør at bedrifter generelt sett er mindre interessert i å investere penger på Madagaskar. Verdensbanken har laget en liste over med alle verdens land over hvor enkelt det er å gjøre foretninger i hvert land. Madagaskar kommer på 138. plass av 193 land. Uten investeringer fra utlandet er det veldig vanskelig for Madagaskar å få til utvikling, og akkurat nå er det ikke veldig gode utsikter på Madagaskar på denne fronten. For eksempel kunne det vært lønnsomt å grave etter titan, gull eller andre mineraler. Men siden styresettet er svakt er det ikke mange bedrifter som tør å investere siden de er usikre på om regjeringen og rettsvesenet er til å stole på.
Olje Det er olje på Madagaskar og den ligger på land, nord-vest på øya. Oljen er i form av oljesand, og oljesand er veldig energikrevende og forurensende å utvinne. Man har kjent til oljen lenge, men det har ikke vært økonomisk å utvinne den før nå. Dette har å gjøre med at oljereservene minker og at oljeprisen stiger på verdensbasis. To av selskapene som har vært i fokus i forbindelse med oljeutvinning er det franske selskapet Total og Madagascar Oil. Madagascar Oil har imidlertid lite med Madagaskar å gjøre, annet enn at de vil grave etter olje der. Det er et multinasjonalt selskap som er har kontorer i Houston, USA. Tsimiroro er den mest utviklede oljefeltet for tiden, og Madagascar Oil som eier feltet har estimert av de kommer til å utvinne omtrentlig én milliard fat med olje. Det kan utvinnes 90 000 fat per dag i 30-40 år. Bemolanga er et større oljefelt som innholder omtrentlig 1,2 milliarder fat med olje. Ettersom økonomien går ganske dårlig på Madagaskar for tiden og regjeringen er ganske desperate etter penger har oljeselskapene forhandlet fram ganske urettferdige avtaler. Oljeselskapene blir tilbudt 99 prosent av inntektene, mens 1 prosent går til staten. Denne avtalen skal gjelde for de 10 første årene slik at selskapene er sikret utbytte for sine investeringer. De neste 10 årene er Madagascar Oil og Total tilbudt 80 prosent av inntektene og det tredje året skal det være en deling på 70 prosent til oljeselskapet og 30 prosent til regjeringen. Det internasjonale pengefondet (IMF) rangerer Madagaskar som det 170. fattigste landet av 182. Pengene fra oljen er sårt trengt, og derfor burde det være mer av pengene gå til staten. Men det er problematisk at den sittende regjeringen ikke er demokratisk valgt. Oljeselskapene benytter seg av den kaotiske politiske situasjonen og forhandler seg fram til avtaler med svært god profitt. Det er forståelig at oljeselskapene må få utelling for sine investeringer, allikvel er den gjeldene kontrakten drøy, og Madgaskar kan være fastlåst i disse dårlige avtalene i flere årtier framover. Utvinningen av olje på Madagaskar er kontroversiell. Oljesanden på Madagaskar er veldig tykk, og dermed veldig forurensende å utvinne. Likevel blir det sannsynligvis få eller ingen miljøreguleringer. Dette kan ha dårlig konsekvenser for det biologiske mangfoldet på Madagaskar. Vohary Gasy er en gassisk miljøorganisasjon har klagd på at regjeringen er hemmelighetsfull og at det er dermed vanskelig å vite hva som skjer i forbindelse på oljekontrakter og miljøvern. Men det er sannsynlig at det første oljeprosjektene er enda mer forurensende enn det kontroversielle oljesandsprosjektet i Alberta i Kanada. Metoden som brukes for å hente opp oljen er å sprøyte store mengder vanndamp ned i bakken for å varme opp oljen slik at den presses til overflaten. Beregninger viser at det krever energimessig omtrentlig ett fat med olje for å utvinne fem fat. Det er veldig mye sammenliknet med andre oljeutvinningsmetoder. En representant fra Madagascar Oil har fortalt at miljøtiltak ikke har vært med i forhandlingene om oljekontrakter på Madagaskar ennå, og at den gassiske regjeringen er ivrig etter å sette i gang oljeutvinningen. Landran Ran av land er et fenomen som blir stadig mer utbredt, og det har vært flere tilfeller i Afrika. Man kaller det landran når flernasjonale selskaper leaser store områder med land på ekstremt gunstige kontrakter. Bønder som har bodd på jorda i generasjoner kan oppleve å bli kastet vekk, og for disse bøndene oppleves dette som et ran. Ettersom småbønder på bygda i Afrika sjelden har formelle eiedomsrettigheter kan regjeringen lease vekk landområdet som de bor på uten å spørre de som bor der. Landran er derfor
ikke kriminelt, men det er veldig urettferdig for dem som opplever å bli kastet vekk fra jorden sin og mister levebrødet sitt. I november 2008 ble det klart at det Sør-Koreanske selskapet Daewoo skulle signere en kontrakt for å lease 1,3 millioner hektar land for 99 år. 1,3 millioner hektar land er halvparten av alt dyrkbar mark på Madagaskar og tilsvarer nesten Telemark fylke arealmessig. Daewoo skulle produsere mais og palmeolje som skulle eksportes til Sør- Korea på veldig gunstige vilkår for selskapet. Jorda skulle Daewoo få låne gratis, men de skulle bygge ut infrastruktur, som veier og havner, for å muliggjøre eksport. Da dette kom ut i offentligheten vakte dette sterk motstand i det gassiske folket. Mange fryktet for matsikkerheten i et land hvor mange går sultne i seng hver kveld. Flere motstandsbevegelser oppstod og arrangerte opprop mot landranet. På Madagaskar er omtrentlig 37 prosent av befolkning underernært og 70 prosent lever i ekstrem fattigdom. Dessuten bor og jobber de aller fleste gasser på bygda, eller det som kalles rurale strøk og de jobber for det alle meste i landbruk. Noe av grunnen til at president Ravalomanana gikk med på en slik kontrakt finner man i press fra Verdensbanken om IMF om å privatisere og liberalisere økonomien sin. Som en del av sine fattigdomsreduserende strategier skulle Madagaskar tiltrekke seg utenlandske investeringer for å øke produksjon og eksport. Dette blir ansett for å være viktig for å drive utviklingen av landet framover. Den gassiske økonomien er veldig avhengig av landbruk og derfor ble moderniseringen av denne sektoren et hovedanliggende for å drive fram en lønnsom landbruksindustri. Med hjelp - og under press - fra Verdensbanken, IMF og amerikansk bistand gjennomgikk den gassiske regjeringen et program for å formalisere og regulere landeierskap og å tillate eierskap av land av utenlandske investorer. Tradisjonell religion på Madagaskar er sterkt i mot at utlendinger skal eie gassisk jord, ettersom den er nedarvet fra forfedre. Allikvel ble lover og regler tilpasset for å muliggjøre og tiltrekke seg utenlandske investeringer. Blant annet ble en lov vedtatt som muligjorde 99-års kontrakter. Samtidig som det blir stadig lettere for flernasjonale selskaper å kjøpe opp jord er det fremdeles svært vanskelig for gassiske småbønder å få formell eiendomsrett på landet de bor på. Lokalbefolkningen har ofte bodd på samme jordområde i flere generasjoner, men ettersom de aldri har fått formell eiendomrettighet har regjeringen anledning til å selge jorda deres uten å spørre dem. Dette har ført til fortvilelse hos maktesløse gassiske bønder. Dessuten kan man si at Madagaskar mister nasjonal selvbestemmelse når det innvilges å lease ut store landarealer, særlig når det skjer uten offentlig debatt. Det er også frykt for at genetisk modifisert mais kan bli plantet, og at maisdyrking på vestsiden av øya kan tørke ut landskapet, i tillegg til at dyrking av kun oljepalmer over store arealer kan ødelegge det biologiske mangfoldet. Dessuten vil ikke matdyrking på disse arealene bidra til å øke tilgjengeligheten av mat på Madagaskar, ettersom all maisen og palmeoljen skal eksporteres til Sør-Korea. I demonstrasjonen mot president Ravalomanana og kuppet i mars 2009 sies det at Daewoos landran var kjernen i protestene. Da Rajoelina tok over makten etter kuppet annonserte han at avtalen med Daewoo skulle bli kansellert. Allikvel har det ikke kommet formell informasjon om at dette har skjedd, isteden har Daewoos gassiske filial skiftet navn. Nå heter det Madagascar Tsaku SARLU, men fortsetter produksjonen som planlagt. Kort oppsummert kan man si at storskala leasing av land av utenlandske selskaper kan lede til bortvisning av småbønder fra deres jord. I tillegg kan det sette på spill den nasjonale kapasiteten til å produsere mat for både nålevende og framtidige generasjoner. Derfor er landran en trussel mot både matsikkerhet og sikkerheten til gasserne som ikke har formell eiedomsrett på jorda der de bor.
Avskoging Madagaskar har et unikt dyre- og planteliv, flesteparten av artene på Madagaskar finnes ingen andre steder på jorden. 22 prosent av landmassen på Madagaskar er dekket med skog og flesteparten av artsmangfoldet finner man i skogene. Dessverre pågår det en utbredt avskoging på Madagaskar nå. En viktig grunn til avskoging er trehogst for å selge verdifullt treverk som palisander, ibenholt og rosentre. Hogst av disse edle trærne er forbudt og derfor kriminelt. Skogen er vernevedige fordi den er opphavet til artsmangfoldet på Madagaskar. I tillegg er de verdifulle tresortene utrydningstruet ettersom kvaliteten er svært høy og derfor veldig ettertraktet. Brorparten av den illegale rosentrehugsten finnes sted i Masoala nasjonalpark og Marojejy nasjonalpark, som begge er på UNESCOs verdensarvliste. Hugsten finner sted hovedsakelig nord-øst på øya hvor den fraktes til blant annet kystbyen Antalaha hvor den lastes på skip. For å hugge ned ett rosentre hugges fire eller fem andre trær i tillegg. Det fordi rosentre er en veldig tung tresort og flyter derfor veldig dårlig. Når tømmeret sendes nedover elvene brukes de andre tømmerstokken som flyteelement for å transportere trærne nedover elvene. Det hugges mellom 100 og 200 edeltrær hver dag, og det innbærer at mellom 500 og 1000 trær forsvinner hver dag fra gassiske skoger. Etter kuppet i mars 2009 økte den illegale hugsten og eksporten betraktelig. Siden hugsten er kriminell er det organiserte kriminelle, såkalte tømmerbaroner, som sitter igjen med gevinsten. I november 2009 ble det anslått av det ble eksportert tømmer for en verdi av opptil $ 460,000 per dag. Fra kystbyen Vohémar ble det i 2009 eksporter 625 containere med ulovlig tømmer til en estimert verdi av $ 130 millioner. Siden det er politisk kaos kan tømmerbaronene jobbe i fred. Regjeringen har ikke kapasitet til å hamle opp med den ulovlige avskogingen. Dessuten har den sittende regjeringen tidvis åpnet for å tillate eksport av rosentre mot av det betales skatt. Litt av tømmeret eksporteres til USA og Europa, men 98 prosent av tømmeret sendes til Kina. Der blir trestokkene til ekslusive møbler, for eksempel har man funnet senger av rosentre som selges for opptil én million dollar i Kina. De som jobber i skogen får ikke del i gevinsten. Tvert imot. Lokalbefolkningen som gjør selve hugging av trærne får svært lav lønn for jobben de gjør, og de kjenner som regel lite til de økologiske konsekvensene av trefellingen. Fattigdommen er utstrakt og lokalbefolkningen har ofte ingen alternative jobber som kan bringe inntekt til familien. Derfor er de nødt til å ta den eneste jobben som de kan få. Den nasjonale økonmien vokser lite eller ingenting som følge av hogsten. Deler av skogen kunne vært hogget kontrollert i takt med at man plantet nye trær. Slik kunne man bevart skogen samtidig som at den skaffet arbeidsplasser til lokalbefolkningen og inntekter til regjeringen, men nå er det kaos som regjerer i skogene på Madagaskar. Transport av tømmeret finner ofte sted i fullt dagslys, til med på veistrekninger hvor militærpoliti patruljerer. Dette viser at håndhevelsen av loven har brutt sammen, både på grunn av mangel på kapasitet og på grunn av korrupsjon. Men det er viktig å ikke gi opp kampen mot avskogingen. Madagaskar har et unikt biologisk mangfold som bør bevares. Det er viktig at land som importerer disse tresortene vet hvor de kommer fra og at de er hugget på lovlig vis. Det er også viktig at vi som forbruker ikke kjøper møbler er musikkinstrumenter som er laget av disse tresortene. Hvis vi som forbrukere ikke vil kjøpe produkter som er laget av disse tresortene er det heller ingen penger å tjene på å hugge skogen. Kilder http://blogs.nationalgeographic.com/blogs/news/chiefeditor/2010/05/madagascarlogging-crisis.html
http://www.fian.org/cases/letter-campaigns/madagascar-threat-of-large-scale-landacquisition-by-foreign-companies http://www.guardian.co.uk/business/2010/nov/29/oil-oilandgascompanies Dahl, Ø. 2008. Merkverdige Madagaskar. Øvrige kilder og ressurser Bøker og rapporter Campell, B. 2009. Mining in Africa. Regulation and development. Pluto Press, London. Klein, J. World Bank. 2009. Globalization, Wages, and the Quality of Jobs: Five country studies. Landsider http://www.mwcinfo.net/en/services/journal_pages/journa_mcd_issue_1_december_2006.htm http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/country_profiles/1063208.stm http://www.globalis.no/land/madagaskar/%28show%29/mdg http://www.madagaskar.no/index.php http://hdrstats.undp.org/en/countries/profiles/mdg.html Nettartikler http://news.bbc.co.uk/2/hi/business/6593561.stm http://www.irinnews.org/advancedsearchresults.aspx?doadvanced=true&country= MG http://makewealthhistory.org/2010/11/30/the-return-of-madagascars-oil/ http://www.mediacoop.ca/story/devastation-madagascar/5524 Videoer http://beta.mnet.co.za/carteblanche/article.aspx?id=3919&showid=1 http://beta.mnet.co.za/mnetvideo/browsevideo.aspx?vid=25570