Kan kunstnerpolitikken redde kunstnerne fra fattigdomsfellen?

1 Per Mangset: Kan kunstnerpolitikken redde kunstnerne fra fattigdomsfellen? (foredrag for nordiske kulturadministratorer, Konstnärsnämnden, Stockholm, 17-10-13, litt revidert manus) Innledning Kan kunstnerpolitikken redde kunstnerne fra fattigdomsfellen? Det er den utfordrende tittelen jeg har satt på mitt foredrag. For kulturadministratorer og kulturpolitikere virker det trolig som en svært pessimistisk problemstilling. Sett fra deres synsvinkel er det vel bortimot en selvfølge at politikk og forvaltning virker, iallfall mer eller mindre, i forhold til de kulturpolitiske mål som er satt. Således erklærer den nye, blå-blå regjeringen i Norge optimistisk at den vil opprettholde offentlig støtte til et profesjonelt kulturliv. Og den forrige, rød-grønne regjeringen hadde også de beste intensjoner om å «arbeide for å styrke kunstnernes levekår» i sitt «Kulturløftet 3». Nylig avgått kulturminister Tajik ville således innføre nye stipendordninger i sitt ferske kulturbudsjett. For kort tid siden nedsatte hun også en arbeidsgruppe «som skal foreslå tiltak for å bedre kunstnernes levekår». Lykke på reisen, sier jeg. Men mon det er omsonst? Kanskje det ikke nytter, når alt kommer til alt? Kanskje kunstnere flest er dømt til fattigdom? Den hollandske billedkunstneren og økonomen Hans Abbing er iallfall skeptisk. Han mener at offentlig kunststøtte på lang sikt virker mot sin hensikt. Det bidrar heller til å forverre enn til å bøte på kostnadskrisa på kunstfeltet. Nordisk kunstnerpolitikk Men den nordiske kunstnerpolitikken har gjennomgående vært mer optimistisk. Vi skiller oss som kjent fra mange andre land ved å legge stor vekt på velferdsorienterte individuelle støtteordninger til kunstnere. Andre land legger heller vekt, enten på (1) støtte til kunstneriske prosjekter, eller på (2) individuelt opphavsrettslig vederlag. Eller på begge deler. I Norden satser vi i tillegg til dette altså mye på individuelle arbeidsstipendier, reisestipendier, materialstipendier, utstillingsstipendier, mm. Dessuten har vi en sterk tradisjon for indirekte kunstnerstøtte gjennom fast eller midlertidig tilsetting av utøvende kunstnere ved offentlig subsidierte teatre, orkestre mm. Slik får mange skuespillere og musikere anstendig tarifflønn, langt høyere enn skapende kunstnere flest. Den nordiske kunst- og kunstnerstøtten blir også vurdert som generelt mer generøs enn tilsvarende kunststøtte i mange andre land. Dessuten har vi en særskilt tradisjon for at kunstnerorganisasjonene har sterk innflytelse på den statlige kunstnerstøtten. Vi samfunnsforskere snakker gjerne om korporative ordninger og peker på at korporatisme vanskelig kan forenes med prinsippet om en «armlengdes avstand» mellom

2 politikkens og kunstens sfærer. Samtidig er det grunn til å tro at kunstnerorganisasjonene har bidratt til den relativt sterke, velferdsorienterte kunstnerpolitikken i de nordiske land. I Norge ble de viktigste elementene i den nye kunstnerpolitikken etablert på 1970-tallet, med den såkalte «Kunstneraksjonen 1974» som pådriver. Det ble innført garantert minsteinntekt, arbeidsstipendier, en rekke andre stipendier og forhandlingsrett mellom kunstnerorganisasjonene og staten. Hvordan har det virket? Har det bidratt til å få kunstnere flest ut av fattigdomsfellen? Til forskjell fra mange andre land har vi i Norge hatt mulighet til å undersøke utviklingen av inntekts- og arbeidssituasjonen for kunstnere ved hjelp relativt pålitelige landsrepresentative surveyundersøkelser over tid, det vil si i 1979-80, 1993-94 og 2006. Det henger sammen med at de fleste profesjonelle kunstnere i Norge tradisjonelt har vært medlemmer av kunstnerorganisasjoner. Jeg var med på å gjennomføre den siste av disse undersøkelsene, sammen med Knut Løyland og Mari Torvik Heian ved Telemarksforsking. Kanskje var det siste gang man kan gjøre en slik undersøkelse, dels fordi flere postmoderne kunstnere svikter kunstnerorganisasjonene, dels fordi verken de eller andre svarer på spørreskjemaer lenger. Rapporten vår kom iallfall ut i 2008. Seinere har vi også analysert kunstnernes levekår i noen artikler. Hva vet vi så ut ifra dette om utviklingen av kunstnernes levekår? Utviklingen av kunstnernes levekår De norske kunstnerundersøkelsene som altså er gjennomført over en periode på over 25 år viser gjennomgående at store kunstnergrupper har ganske lave inntekter, klart lavere enn folk flest. Den typiske årlige kunstneriske inntekten (medianinntekten) for en billedkunstner var på bare 38 000 NOK i 2006 (det vil si ca. 4600 Euro); for dansekunstnere var den kunstneriske årsinntekten på 116 500 NOK; for hele kunstnerbefolkningen var den på 154 500 NOK (det vil si på vel 18 000 Euro årlig). Mange kunstnere kompenserer imidlertid for de lave kunstneriske inntektene med annet arbeid dels kunstnerisk tilknyttet arbeid, dels andre typer arbeid (for eksempel taxikjøring eller arbeid i helsesektoren). Men fortsatt tjente kunstnere flest betydelig mindre enn andre yrkesaktive i 2006. Undersøkelsene viste også inntektsforskjellene mellom kunstnergrupper har holdt seg forbausende stabile over tid. Det var de visuelle kunstnerne billedkunstnere, kunsthåndverkere og fotografer sammen med ballettdansere, som rangerte lavest i det kunstneriske inntektshierarkiet i 1979. Bortsett fra noen mindre innbyrdes omrokkeringer var det fortsatt slik både i 1993 og i 2006. De visuelle kunstnerne og danserne befant seg stadig

3 på bunnen av det kunstneriske inntektshierarkiet, iallfall så lenge vi holder oss bare til kunstneriske inntekter. På den andre siden befant scenekunstnerne i denne sammenheng særlig skuespillere og sceneinstruktører seg nær toppen av det kunstneriske inntektshierarkiet på alle tre tidspunkter, uten at dette uten videre forteller om en svært høy levestandard. Når mange scenekunstnere har en nokså anstendig inntekt, skyldes det selvsagt for en stor del at de ofte er fast eller midlertidig tilsatt ved tungt offentlig subsidierte scenekunstinstitusjoner. Og det meste av teatrenes og orkestrenes budsjetter går jo til lønn til de ansatte. Det fins noen klassiske, vedvarende skillelinjer når det gjelder inntektsforskjeller i kunstnerbefolkningen: Selvstendige kunstnere tjener ofte mindre enn ansatte; utøvende frilansere tjener ofte mindre enn utøvende ansatte kunstnere, osv. Det betyr jo at det kan være store inntektsforskjeller innad i kunstnergrupper med et gjennomsnittlige relativt høyt inntektsnivå: Mens fast og midlertidig ansatte skuespillere tjener relativt bra, må en god del frilansskuespillere nøye seg med svært lave kunstneriske inntekter. Mange lavinntektskunstnere kombinerer da som nevnt det kunstneriske arbeidet med annet arbeid, eller de har en ektefelle eller samboer som sørger for anstendige levekår for familien. Dessuten kan vi ikke slutte at alle selvstendige eller alle frilansere har lave inntekter. Inntektsforskjellene kan være store, jo noen ganger enorme, også innenfor disse kategoriene: Noen suksessrike selvstendige kunstnere for eksempel billedkunstnere oppnår svært høye inntekter, mens den typiske profesjonelle billedkunstneren ikke tjener stort på sitt kunstneriske arbeid. Noen populære frilansskuespillere gjør betydelig kommersiell suksess, mens mange frilansskuespillere i utkanten av arbeidsmarkedet har svært lave og ustabile inntekter av sitt kunstneriske arbeid. Tilstrømningen av nye rekrutter er viktig for å forstå utviklingen på de forskjellige kunstneriske arbeidsmarkedene. Kulturøkonomen Vidar Ringstad (2005:194) slår fast at det de seinere år har skjedd «en enorm tilstrømning til kunstneryrkene i alle de rike land». Man kan jo spekulere på om dette er et økonomisk overskuddsfenomen, om det skyldes en type generell individualistisk selvrealiseringskultur blant de unge, og om tilstrømningen vedvarer i økonomisk mer usikre tider. Jeg lar disse spørsmålene ligge. Våre egne undersøkelser bekrefter imidlertid langt på vei Ringstads påstand: Fra ca. 1980 til 1993 vokste den totale kunstnerbefolkningen i Norge med 30-40 %. Og fra 1993 til 2006 vokste den omtrent tilsvarende. Litt avhengig av hvordan man avgrenser «profesjonell kunstner», anslo vi antall

4 profesjonelle kunstnere i Norge til ca. 19 000 i 2006. Ingen stor yrkesgruppe, men åpenbart flere kunstnere enn de ulike kunstmarkedene helt greier å absorbere. Hvordan har så norske kunstneres inntekter utviklet seg fra rundt 1980 til 2006? Det fins en internasjonal kunstneraksjon som hevder at kunstneres levekår generelt «prekariseres». Men prekariserings-hypotesen får bare delvis støtte i våre data. Vi konstaterer at det ikke har skjedd noen generell realnedgang, men tvert om en viss realvekst, i norske kunstneres inntekter i denne perioden. Kunstnere flest er altså ikke blitt fattigere i absolutt forstand. Prekariseringsaksjonen kan likevel ha en viss rett: Realinntektene til kunstnere generelt har vokst mindre enn for andre yrkesgrupper. Dessuten tyder mye på at iallfall scenekunstnerne lever mer økonomisk usikkert enn før, på grunn av økt frilans-, deltids- og midlertidig arbeid. Realinntektsveksten for norske yrkesaktive generelt var på rundt 40 % fra 1993 til 2006. Den tilsvarende realinntektsøkningen for kunstnere generelt var betraktelig lavere på knapt 19 %. Det kan således være rimelig å snakke om en form for «relativ deprivasjon» - en relativ prekarisering. Kunstnere flest er blitt hengende etter i inntektsutviklingen. Trass i en aktiv kunstnerpolitikk de siste 40 år ser det slik sett ut til at mange kunstnere er blitt sittende fast i en fattigdomsfelle. Vi har ingen systematisk kunnskap om inntektsutviklingen for norske kunstnere etter 2006. Men det er liten grunn til å tro at inntektssituasjonen har bedret seg veldig mye. Det kan også virke som om myndighetene trass i mye fin retorikk har mistet mye av troen på en stor bedring. Støtte til «kunstnerformål» var nemlig et av områdene som hadde svakest vekst på statlige kulturbudsjetter fra 2005 til 2013, en periode da den statlige kulturstøtten ellers vokste formidabelt i Norge. Ettersom man nå også har vedtatt å utfase den såkalte garantiinntekten for kunstnere, kan man spørre om den typisk norske og kanskje nordiske kunstnerpolitikken som ble etablert på 1970-tallet, nå er inne i en avviklingsfase. Realinntektsutviklingen fra 1993 til 2006 har imidlertid variert mellom kunstnergrupper. Noen grupper har hatt ganske kraftig realvekst. Det gjelder blant andre kunsthåndverkerne (77 %), oversetterne (54 %) og filmkunstnerne (44 %), ifølge våre tall. Derimot har musikere (2,2 %), scenografer (- 1,4 %), sceneinstruktører (-1,1 %) og skuespillere (- 8,2 %) stagnert eller gått tilbake når det gjelder realinntekter. 1 Kunstmarked og kunstneryrke Men hvorfor er det så vanskelig å få gjort noe med kunstnernes fattigdomsproblem? Hvorfor blir store kunstnergrupper systematisk hengende etter i inntektsutviklingen, trass i god vilje og 1 Heian m.fl. 2008:208.

5 aktiv kunstnerpolitikk fra offentlige myndigheter? Kunstmarkedene er ikke uten videre som andre arbeidsmarkeder, og kunstnere er ikke uten videre som andre yrkesgrupper. Det dreier seg i høy grad om risikoyrker, der det er vanskelig å forutsi hvem som vil lykkes både kunstnerisk og økonomisk. Svært mange ønsker en eller gang i løpet av livet å bli kunstnere. «Mange er kalt, men få er utvalgt», som det het i en rapport jeg skrev for noen år siden (2004). Bare en liten del av de håpefulle slipper inn ved de profesjonelle kunstutdanningene. Enda færre greier å etablere seg varig som yrkesaktive kunstnere. Sånn sett er det litt av et lotterispill å satse på en kunstnerkarriere. Det kunstneriske anerkjennelsesog kvalitetshierarkiet innenfor de ulike kunstnergruppene er dessuten svært bratt. Det samme gjelder inntektshierarkiet. Det betyr at mange profesjonelle kunstnere blir værende på bunnen av pyramiden, med moderat anerkjennelse og ofte lave inntekter. Inntektsfordelingen innenfor kunstneryrkene er som kjent oftest slik at noen få oppnår svært høye inntekter, mens det store gross må nøye seg med middelmådige eller lave inntekter. Derfor gir gjennomsnittstall et noe misvisende inntrykk av inntektssituasjonen innenfor en kunstnergruppe. Det er som regel mer treffende å se på medianinntekten det vil si på inntekten til den som ligger midt i fordelingen for å få et inntrykk av den typiske inntekten innenfor en gitt kunstnergruppe. Kunstnerundersøkelser viser gjerne at medianinntekten er betraktelig lavere enn gjennomsnittsinntekten. Noen få kunstnere med svært høye inntekter trekker gjennomsnittet opp. Ettersom køen av rekrutter til kunstnerisk utdanning og arbeid er så stor, bidrar det utvilsomt til et press på inntektsutviklingen: Det fins alltid en sulten frilansskuespiller eller -danser utenfor porten til teateret som gjerne kunne tenkt seg å gjøre jobben for mindre betaling eller kanskje uten å få betalt i det hele tatt. Overskuddet på rekrutter og eksistensen av en slik reservearmé påvirker utvilsomt inntektsdannelsen. En skulle da kanskje tro at den vedvarende usikkerheten særlig blant skapende kunstnere og frilansere ville skremme mange fra å søke seg til kunstneryrkene. Men lite tyder på at det er slik, iallfall så lenge vi er, eller har vært, inne i en høykonjunktur. Tvert om tyder både mine og andres undersøkelser på at mange kunstnere er preget av den såkalte karismatiske kunstnermyten. Det vil si at de er tilbøyelige til å ignorere usikkerheten for egen del. De fleste har gjerne en sterk tro på at nettopp de selv vil lykkes som kunstnere. Ja, mange er til og med besjelet av en tro på at de er «født til kunstnere», at de har et særskilt talent eller kall, og at de har helt unike forutsetninger for å lykkes som kunstnere framfor mange andre. Denne karismatiske troen på eget talent, eller egne «nådegaver», fungerer dermed som et slags psykologisk panser, en beskyttelse, mot den

6 usikkerheten som faktisk rår på de kunstneriske arbeidsmarkedene. Mange rekrutter til kunstnerkarrierer overvurderer derfor sine sjanser for å lykkes. De er induced to take risks by a probabilistic miscalculation. Occupations where enormous rewards are concentrated in the hands of a small number of practitioners while the majority of entrants may do poorly entail a high degree of uncertainty; entry into these fields is like a lottery where players overestimate their chances, skriver således den franske kultursosiologen Pierre-Michel Menger (2006:777). Mange kunstnerne er dømt til en nokså prekær livssituasjon på bunnen av anerkjennelses- og/eller inntektshierarkiet. Mange kombinerer kunstnerisk arbeid med annet arbeid. En god del blir stående mer eller mindre ved inngangsporten til de kunstneriske arbeidsmarkedene som en permanent reservearmé. En god del men kanskje færre enn en skulle tro orienterer seg etter hvert ut av kunstneryrket og permanent over i det midlertidige biyrket. Men styrken i den karismatiske kunstnermyten gjør nok ofte en slik reorientering vanskelig, ja smertefull. Jeg kjenner ikke til noen forskningsbaserte studier av nettopp denne kategorien av frafalne. Slik forskning trengs. Konklusjoner Hvordan skal vi så konkludere? Kan kunstnerpolitikken redde kunstnerne fra fattigdomsfellen? Jeg vil ikke påstå at kunstnerpolitikken er uten betydning. Det er for eksempel påtakelige forskjeller i kunstneres levekår mellom land. Og de nordiske land kommer neppe dårligst ut i en internasjonal sammenligning. Men utviklingen i Norden de siste 30-40 årene gir grunn til å mane til nøkternhet, om ikke pessimisme, når det gjelder mulighetene til å løse kunstneres inntektsproblemer ad politisk vei. Effekten av de kunstnerpolitiske tiltakene de siste 30-40 årene har vært ganske begrenset, noe som avspeiler de særtrekk ved kunstarbeidsmarkedene som jeg har omtalt foran. Hvis man ser spesielt på utviklingen av norske kunstneres levekår fra 1993-94 til 2006, som vi har hatt mulighet til å studere nærmere, er det noen interessante trekk som faller i øynene: (1) Perioden fra tidlig 1990-tall til 2006 var i Norge preget av høykonjunktur og stor generell realinntektsutvikling for de fleste yrkesaktive. Helt generelt burde dette også bidra til økt etterspørsel etter kunstneres produkter. Men som vi har sett, hadde norske kunstnere gjennomgående en langt svakere realinntektsutvikling enn den øvrige yrkesaktive befolkningen.

7 (2) Én forklaring på den relativt svake realinntektsutviklingen kan være tilstrømningen av flere profesjonelle kunstnere. Vi beregnet som nevnt en «genuin vekst» - altså en vekst basert på samme kunstnerdefinisjon på 30-40 % fra 1993 til 2006. Selv om markedet for kunstneres produkter kanskje har økt i perioden, er det blitt flere å dele på «flere om beinet», som vi gjerne sier på norsk. Det kan være en forklaring på den «relative deprivasjonen» kunstnere flest har opplevd. (3) Hvis vi ser nærmere på sammenhengen mellom a) tilstrømning av kunstnere og b) realinntektsutvikling innenfor spesifikke kunstnergrupper, blir bildet mer tvetydig. Men forklaringen synes å passe for skuespillerne. De er som nevnt den kunstnergruppen som har hatt svakest realinntektsutvikling fra 1993 til 2006, faktisk en realnedgang på - 8 %. Det er nærliggende å se dette i sammenheng med en kraftig vekst i antall skuespillere i samme periode, det vil si mer enn en dobling (Heian m.fl. 2008:75). Arbeidsmarkedet for profesjonelle skuespillere er nok også betydelig utvidet, men altså ikke nok til å kompensere for den store tilstrømningen. En annen faktor som sikkert har medvirket til realnedgangen, er den sterke overgangen fra fast ansatte til frilans skuespillere: Andelen fast ansatte skuespillere og dukkespillere sank fra 43 % til 19 % i perioden 1994-2006. Men det er ingen entydig sammenheng mellom (a) tilstrømning og (b) realinntektsutvikling innenfor spesifikke kunstnergrupper: Riktignok hadde både musikere/sangere/dirigenter (populasjonsvekst 173 %, realinntektsutvikling + 2,2 %), sceneinstruktører (97 % /- 1,1 %), dansekunstnere (79 % /+ 11,2 %) og kunstneriske fotografer (65 % /+ 14,6 %) stor tilstrømning av nye kunstnere, men moderat realinntektsutvikling fra 1993 til 2006 (Heian m.fl. 2008:75, 208). Men vi ser samtidig at enkelte andre kunstnergrupper som filmkunstnerne både hadde stor tilstrømning og solid realinntektsvekst (108 % /+ 43,5 %). Og vi ser dessuten at to ganske nærskyldte kunstnergrupper billedkunstnerne og kunsthåndverkerne har hatt omtrent like stor relativt tilstrømning, men helt ulik realinntektsutvikling: Antallet billedkunstnere økte betraktelig (23,5 %), mens realinntektsutviklingen sto nesten stille (+ 3 %) i perioden. Antallet kunsthåndverkere økte nesten like mye (20,5 %), men realinntektsutviklingen var likevel svært sterk (76,7 %) (riktignok fra et svært lavt utgangspunkt). Selv om tilstrømningen av nye rekrutter kan være en viktig forklaringsfaktor, er det åpenbart flere andre faktorer som spiller inn når en skal forklare inntektsutviklingen innenfor den enkelte kunstnergruppe.

8 (4) Påstanden om at norske kulturmyndigheter «syr puter under armene» på kunstnerne, får liten støtte i vårt materiale, iallfall ikke så lenge vi holder oss til garanti- og stipendordninger som spesifikt kommer de skapende kunstnerne til gode. Den såkalte garantiinntekten som har vært en svært viktig støtte til billedkunstnere, kunsthåndverkere og forfattere siden 1970-tallet hadde iallfall en svakere realvekst enn konsumprisindeksen fra 1993 til 2006. Nå fases den også helt ut, samtidig som statlig kunstnerstøtte har vært en taper på statens kulturbudsjett de siste årene. (5) Men hvis man vil være litt demagogisk, kan man jo si at nordiske kulturmyndigheter har «sydd puter under armene» på en del utøvende kunstnere, det vil si på en god del skuespillere og musikere med fast (eller midlertidig) ansettelse og tarifflønn i tungt statlig subsidierte institusjonsteatre og symfoniorkestre. Disse utøvende kunstnerne har jo nytt godt av langt mindre jobbmessig usikkerhet enn de fleste andre kunstnere. Kanskje man kunne løse fattigdomsproblemet blant kunstnere ved å ansette alle både skapende og utøvende både billedkunstnere, forfattere, skuespillere, dansere og musikere på statlig garantert tarifflønn? Utviklingen går jo i motsatt retning, både av kunstneriske, økonomiske og politiske grunner. Antall fast ansatte skuespillere ved norske institusjonsteatre er redusert og strengt kontrollert. Eksperimentet med en type automatisk garantiinntekt for hollandske billedkunstnere på 1970- og 80-tallet og ordningen med en særskilt arbeidsledighetstrygd for utøvende franske kunstnere illustrerer noen av problemene med slike mer eller mindre automatiske ordninger: De åpner lett for ukontrollert tilstrømning og misbruk. (6) Men kanskje markedet kan redde kunstnerne fra fattigdomsfellen? Mange politikere og noen forskere har stor tro på økt etterspørsel etter kunstnernes tjenester i det private næringsliv framover. Gran og De Paoli (2005: 17) skriver for eksempel: «Når en økende andel bedrifter bruker midler til utvikling av ansatte på innleide kunstnere, betyr det at kunstnerne er i ferd med å innta rollen til tidligere lederkonsulenter. Kunstnere har både verdier og kompetanser som næringslivet søker.» Det er ikke vanskelig å finne enkelteksempler på slikt samarbeid mellom kunstnere og næringsliv, for eksempel på at bedrifter leier inn skuespillere til seminarer om bedriftskultur og - kommunikasjon. Men det foreligger foreløpig ingen solid empirisk dokumentasjon på at slikt samarbeid har noe særlig omfang, eller på at inntekter fra slike oppdrag betyr mye for kunstnernes økonomi. Jeg har liten tro på at slike markedsstrategier kan redde mange kunstnere fra fattigdomsfellen.

9 Nei, jeg er redd den eventuelle politiske løsningen på kunstnernes fattigdomsproblem ligger et annet sted. For min del kan myndighetene gjerne styrke de typisk nordiske stipend- og garantiordningene, gjerne også subsidiere utøvende kunstnere indirekte gjennom institusjonsstøtte. De totale samfunnsøkonomiske kostnadene ville tross alt ikke vært enorme. Men jeg tror likevel det mest virksomme og realistiske virkemiddelet ligger i en form for rekrutteringskontroll. Søkelyset må altså rettes mot kunstutdanningene, mot stipendier og annen støtte til unge talenter. Hvor langt skal man gå når det gjelder å stimulere flere unge til å satse på en kunstnerisk karriere? Er det mulig og ønskelig å få bedre kontroll med tilstrømningen av nye rekrutter? Eller støter slike politiske motstrategier mot liberale prinsipper om fritt utdanningsvalg? I hvilken grad det er politisk mulig å utforme en slik mer eller mindre restriktiv rekrutteringspolitikk, i en tid da hver-og-en-mann titulerer seg som «forfatter», og da de aller fleste satser på en suksessrik musiker- eller skuespillerkarriere via Idol, skal være usagt. Men selv med en noe sterkere og mer målrettet rekrutteringskontroll unngår man neppe at mange kunstnere havner i fattigdomsfellen.