Nasjonalmuseets innspill til Kunstnermeldingen

Transkript

1 Nasjonalmuseets innspill til Kunstnermeldingen Bakgrunn... 2 Nasjonalmuseet som arena for kunstnerisk virksomhet... 2 Billedkunstnere, kunsthåndverkere og designere Utstillingsvederlag Honorar/utstillingshonorar Produksjonsstøtte... 4 Arkitekter... 4 Innkjøp... 5 Andre kunstnergrupper og kunstnerisk virksomhet i museet... 5 Hva kan forbedres og forenkles? Utstillingsvederlagsordningen bør revideres Utstillingshonorar bør innføres som permanent ordning Styrking av utstillingsbudsjetter / produksjonsstøtte Økt innkjøp av nyere kunst Stipender Promovering av norske kunstnere i utlandet

2 Bakgrunn Stortinget har bedt regjeringen om en egen kunstnermelding, og Kulturdepartementet har invitert alle til å komme med innspill til arbeidet. Det bes spesielt om innspill til følgende tema: 1. Hvordan kunstnere kan øke inntekter fra kunstnerisk virke 2. Hvordan statlige tiltak fungerer for dagens kunstnerpraksis og hvordan de kan gjøres enklere og lettere tilgjengelig 3. Hvordan og i hvilken grad kunstnere bidrar til samfunnsutviklingen 4. Hvordan styrke entreprenørskapskompetansen, rammevilkårene og de sosiale rettighetene for selvstendig næringsdrivende kunstnere Nasjonalmuseet konsentrerer sine kommentarer til punktene 1 og 2. Nasjonalmuseet som arena for kunstnerisk virksomhet Billedkunstnere og kunsthåndverkere er er blant de lavest betalte kunstnergruppene i Norge. Det er et stort behov for økning av kunstneres inntektsnivå. Nasjonalmuseets er en av Norges viktigste arenaer for kunstnerisk virksomhet innen visuell kunst, men knytter også til seg kunstnere innen en rekke ulike felt. Nasjonalmuseet har som sitt klare utgangspunkt at kunstnere skal lønnes for sitt arbeid, på lik linje med alle andre yrkesaktive. Den største gruppen kunstnere som museet arbeider med knytter seg til museets kjernevirksomhet: kunst, design og arkitektur. Den omfatter altså følgende kunstnergrupper: Billedkunstnere (maleri, foto, tegning, video, skulptur, installasjon, performance m.m.) Kunsthåndverkere og designere (også en rekke ulike sjangre og teknikker) Arkitekter (inkl. landskapsarkitekter, interiørarkitekter) De visuelle kunstnernes (billedkunstnere, kunsthåndverkere) inntekter i museet er i hovedsak knyttet til utstillinger (gjennom utstillingsvederlag, produksjonsstøtte og/eller honorar), men også til kunstnerisk tilknyttede virksomheter som foredrag og omvisninger. Arkitektene inngår vanligvis i et annet økonomisk kretsløp enn visuelle kunstnere, og har som regel sin hovedinntekt som selvstendig næringsdrivende eller ansatt på et arkitektkontor. Gruppen omfattes ikke av statlige støtteordninger som for eksempel utstillingsvederlagsordningen, men mottar like fullt honorarer fra Nasjonalmuseet når de bidrar i utstillinger. Museets innkjøp av verk til samlingen bidrar også til kunstnernes inntekter. I tillegg benyttes ofte tjenester fra andre kunstnergrupper. Arkitekter og scenografer hyres inn som utstillingsarkitekter. Grafiske designere, fotografer (dokumentasjon), scenekunstnere, musikere, forfattere, oversettere, med flere bidrar med tjenester knyttet til utstillingsproduksjon, kataloger, musikk til åpninger og andre arrangementer, bare for å nevne noe. Dette innspillet vil legge vekt på kunstnere knyttet til museets kjernevirksomhet. 2

3 Billedkunstnere, kunsthåndverkere og designere Visuelle kunstnere får inntekt gjennom museet i hovedsak gjennom utstillingsvederlag, utstillingshonorar og/eller produksjonsstøtte. 1. Utstillingsvederlag Utstillingsvederlaget følger avtalen mellom staten og kunstnerorganisasjonene 1 og gjelder for framvisning/innlån av billedkunst, kunsthåndverk og fotografisk kunst som er i kunstnerens eie, når deres verk brukes ved statlige kunstutstillinger i inn- og utland. Vederlaget reflekterer verken nedlagt arbeid eller materialkostnader, men baseres på verkets markedsverdi (salgspris). Dette kan slå skjevt ut av flere årsaker: a) Markedsverdi er vanskelig å fastsette, og baseres ofte på kunstnernes egne beregninger (her er noen for beskjedne, mens andre kan ta hardt i) b) Verdiberegningen kan slå urettferdig ut for yngre og ukjente kunstnerne som ennå ikke har befestet seg i kunstmarkedet, mens eldre og mer kjente kunstnere har opparbeidet høyere markedsverdi for sine verk, og får derfor mer betalt for å låne ut sine verk til utstilling c) Den kan også slå skjevt ut med tanke på kjønn, eller i gruppeutstillinger der også utenlandske kunstnere er med (disse omfattes ikke av ordningen) d) En rekke kunstneriske uttrykk har liten eller vanskelig definerbar markedsverdi, og som er vanskelig å selge. Beregningsverktøyet kan slå spesielt skjevt ut for kunstverk som kanskje er kostbare å produsere, men der det ikke finnes et marked for denne type kunst Markedsverdi er derfor på mange måter ikke en fyllestgjørende peiler. Yngre og/eller ukjente kunstnerne, eller kunstnere bak vanskelig salgbare verk, risikerer å ikke få rimelig kompensasjon for å vise sine verk i en utstilling. Motsatt kan institusjoner komme opp i situasjoner der verk har en så høy markedsverdi at utstillingsvederlagene risikerer å sprenge budsjettrammen for utstillingen. Dette kan sette kunstneren i en krysspressituasjon, og man må velge mellom å stille ut færre verk eller forhandle om vederlaget. Det bør etterstrebes en mer rettferdig ordning for beregning av vederlag. 2. Honorar/utstillingshonorar Nasjonalmuseet har ikke vært en del av Kulturdepartementets pilotprosjekt om utstillingshonorar ( ) til kunstnere som stiller ut ved offentlig finansierte visningssteder. Ordningen bør gjøres permanent. Nasjonalmuseet er med sine store bevilgninger i en særstilling, og vil oftere enn små og mellomstore institusjoner kunne yte honorere kunstnere, i første rekke for produksjon av verk og prosjekter til utstillinger og arrangementer. Honorarene fastsettes etter skjønn og i dialog med kunstner. Små og mellomstore visningssteder har ikke alltid samme mulighet, ut fra deres økonomiske grunnlag. Nasjonalmuseet mener det burde være en kunstpolitisk oppgave å sikre dette. Utstillingshonoraret regulerer arbeidsoppdraget og relasjonen mellom kunstner og visningsarena, og sikrer kunstner inntekt for det arbeidet som gjøres. 1 Forbundet Frie Fotografer, Landsforeningen Norske Malere, Norges Fotografforbund, Norsk Billedhoggerforening, Norske Billedkunstnere, Norske Kunsthåndverkere, og Tegnerforbundet. 3

4 Kunstnere bør også få honorar for andre oppgaver tilknyttet utstillinger og innkjøp, for eksempel: honorar for utforming av utstillingsarkitektur, for deltakelse i monterings- eller demonteringsperioden o.l. omvisninger, foredrag, workshops ved bistand for eksempel til konservering av verk etter innkjøp til samlingen 3. Produksjonsstøtte Nasjonalmuseet yter iblant produksjonsstøtte slik at nye, store verk kan produseres i utstillings- og formidlingsøyemed, og anser dette for en viktig del av vår virksomhet. Nyproduksjon av kunst, design og arkitektur vil gi publikum store og spektakulære opplevelser. Produksjonsstøtte er ment å dekke de materielle utgiftene. Nasjonalmuseet er klar over at en rekke visningssteder ikke har økonomiske rammevilkår til å kunne gi slik støtte. Det bør derfor være et kunstpolitisk mål at offentlig støttede visningssteder gis budsjetter også til produksjonsstøtte. Det er viktig for kunstnerne og for publikum Ofte balanseres vederlag, honorar og støtte til bevillingsverk opp mot hverandre, slik at kunstner sikres rimelig kompensasjon for arbeid med utstilling og formidling. Nivå på utbetalinger avhenger av en rekke faktorer, for eksempel vil det være forskjell på en stor separatutstilling og deltakelse i en gruppeutstilling. Samlet betaling for oppdraget ses også alltid i lys av samlet utstillingsbudsjett. Er utstillingsvederlaget svært høyt, kan for eksempel honoraret bli mindre. Dersom en utstilling er svært kostbar å produsere, vil også dette påvirke museets ramme for lønn til kunstneren. Arkitekter Arkitekter befinner seg innenfor et annet økonomisk kretsløp enn visuelle kunstnere. Arkitekter er ofte selvstendig næringsdrivende eller ansatt på et arkitektkontor, og yrkesgruppen er ikke blant dem vi normalt tenker på som lavtlønnede kunstnere. Arkitekter får sjelden honorar for å låne ut modeller, bilder og annet fra sine prosjekter. Ideelt sett burde Nasjonalmuseet kunnet tilby dette. Arkitekter som produserer modeller eller tegninger spesielt til en utstilling vil derimot motta honorar/timebetaling for dette. Museet betaler også for materialer/produksjonskostnader. Nasjonalmuseet produserer også mer eksperimentelle arkitekturprosjekter, for eksempel installasjoner eller modeller i 1:1-størrelse, for formidling i utstilling. Arkitektene mottar honorar for oppdraget. Museets utstillingsbudsjetter er imidlertid ofte ikke store nok til å betale normal markedspris for slike større oppdrag. 4

5 Arkitekter benyttes også i stor grad som utstillingsarkitekter. Utstillingsarkitekter lønnes a) etter timelønn eller b) ut fra en fast pris. Fast pris for oppdrag ligger innenfor et relativt stort spenn, avhengig av størrelsen på oppdraget, og om arkitekten også bidrar for eksempel som med-kurator Innkjøp Museets innkjøp til samlingen bidrar også til kunstnernes inntekter, vel å merke der det kjøpes inn samtidskunst direkte fra kunstner eller gallerist. Ved innkjøp betales det 5% av innkjøpsummen i kunstavgift til Staten. Kunstavgiften bidrar til kunstnernes inntekter gjennom kollektive ordninger forvaltet av Bildende Kunstneres Hjelpefond (for eksempel stipender) og den individuelle ordningen forvaltet av BONO (vederlag for opphavsrett). Arkitekter kan også øke sine inntekter gjennom Nasjonalmuseets innkjøp til samlingen. Sedvanen innen dette fagfeltet tilsier at modeller, tegninger o.l. ofte men ikke alltid gis som donasjon til museet. Andre kunstnergrupper og kunstnerisk virksomhet i museet Scenografer som arbeider med utstillingsdesign lønnes, som utstillingsarkitekter, a) etter timelønn eller b) ut fra en fast pris. Fastpris ligger innenfor et relativt stort spenn, avhengig av størrelsen på oppdraget. Fotografer og eiere av fotografisk opphavsrett (for eksempel andre museer) som ikke regnes som kunst, men dokumentasjon, får enten honorar (dersom de tar nye bilder til en utstilling, katalog el.l.) eller et copyrightvederlag for å bruke bilde. Fotografisk kunst innbefattes av gruppen «billedkunstnere». Grafiske designere benyttes i utformingen av utstillinger, markedsmateriell, mm. Grafiske designere betales timepris eller fastpris (for større oppdrag). Forfattere, skribenter og oversettere (for eksempel til katalog) honoreres etter gjeldende satser fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Minstesatsene er så vidt lave at mange forfattere og oversettere i dialog med museet får noe høyere betaling enn minstesatsene. Dansere, musikere og andre kunstnergrupper inviteres ofte til åpninger og andre spesialarrangementer. Her betales honorar med kunstnergruppens faste satser som grunn. Som regel vil kunstnerens «markedsverdi» også spille en rolle i forhandling om honorar. Forelesninger, omvisninger og lignende med eksterne eksperter (som arkitekter, kunstnere, kunsthistorikere) honoreres ut fra faste satser. Også her vil det måtte utøves skjønn, for eksempel dersom et foredrag krever spesielt omfattende forberedelser, eller foredragsholder er spesielt etterspurt. 5

6 Hva kan forbedres og forenkles? Nasjonalmuseet har som utgangspunkt at kunstnere som stiller ut eller på annen måte arbeider for muset skal få reell lønn for utført arbeid. Flere tiltak bør settes inn samtidig. Ved å sikre offentlig støttede kunstinstitusjoner gode budsjetter til utstillingsvederlag, produksjonstilskudd, honorarer og innkjøp, vil man ikke bare styrke kunstnernes inntektsgrunnlag. Man vil også sette visningsarenaen i stand til å være mer ambisiøse i sin programmering, til produksjon av større og flere nyskapende utstillinger, og til økning i formidlingsaktiviteten. Det blir en vinn/vinn-situasjon: Kunstnerens arbeid anerkjennes gjennom reelle inntekter og visningsarenaen kan gi et bedre tilbud til publikum. 1. Utstillingsvederlagsordningen bør revideres Vederlagsordningen gjenspeiler verken arbeidet som legges ned eller materialutgifter kun verkenes markedsverdi, og er derfor ikke et fullverdig verktøy for å sikre kunstnerne rettferdige satser for utlån av verk. Vi mener vederlagsordningen må revideres slik at den stemmer bedre overens med dagens kunstneriske praksis. Det må også sikres at kunstnere gjennom forvaltningsapparatet får det vederlaget de har krav på, og at ordningen er rettferdig med tanke på alder, kjønn og kunstform. 2. Utstillingshonorar bør innføres som permanent ordning Nasjonalmuseet stiller seg positive til at prøveordningen med utstillingshonorar ved offentlig finansierte visningssteder gjøres permanent og dekker samtlige offentlig finansierte visningssteder. Ved å innføre utstillingshonorar som del av driftsmidlene, vil museer og andre visningssteder kunne lønne visuelle kunstnere på linje med kunstnere innen andre kunstformer, som dans og teater. Arkitekter som stiller ut bør omfattes av ordningen. Utstillingshonoraret kan øremerkes i de statlige bevilgningene til visningsarenaene. Det bør opprettes et sett med differensierte minstesatser, som reflekterer forskjellen mellom separat- og gruppeutstillinger, og som tar høyde for det arbeidet som nedlegges. Minstesatsene skal være utgangspunkt for forhandlinger mellom kunstner og visningssted. Det bør også innføres satser for tilleggsoppgaver som foredrag, omvisninger og workshops. 3. Styrking av utstillingsbudsjetter / produksjonsstøtte Nasjonalmuseet mener det bær være et mål at offentlig støttede visningssteder gis nok driftsmidler til å kunne gi kunstnere produksjonsstøtte i de tilfeller det produseres ny kunst til en utstilling. Dette er viktig for kunstnerne og viktig for å styrke institusjonene som nyskapende formidlingsarenaer. 4. Økt innkjøp av nyere kunst Det bør vurderes å opprette en landsdekkende ordning der institusjoner som samler kunst kan søke ekstra bevilgninger til innkjøp av nyere norsk kunst fra kunstner eller kunstnerens gallerist. 5. Stipender Stipendordninger er viktige for visuelle kunstnere og bør opprettholdes. Stipender bør økes slik at de de nærmer seg en vanlig årsinntekt, og være gjenstand for årlig indeksregulering 6

7 6. Promovering av norske kunstnere i utlandet Promovering av norske kunstnere i utlandet vil styrke kunstnerens anseelse og mulighet for egeninntjening gjennom internasjonale oppdrag og salg. Produksjonsstøtte til kunstnere som inviteres til internasjonale samarbeid vil være viktig her. En statlig forsikrings- og transportstøtte bør også vurderes, slik at flere institusjoner settes i stand til å arrangere internasjonale vandreutstillinger. Det er også viktig med fortsatt støtte til utenlandske kritikere som ønsker å reise til Norge 7