Notat til møte KUD

Transkript

1 Notat til møte KUD Før vi går inn på de konkrete spørsmålene i møteinnkallingen, ønsker vi å komme med noen betraktninger om utfordringene i utstillingsøkonomien og en vurdering av MU-avtalen i Sverige, som har vært en sentral referanse for vårt arbeid med å utvikle nye løsninger på feltet. FINANSIERING AV KUNSTPRODUKSJON Det er grunnleggende forskjeller mellom utøvende og skapende kunst. En vesentlig andel av bevilgningene til institusjonene på det utøvende feltet dekker honorarer til kunstnere og midler til kunstproduksjon, noe som i fagterminologien er kjent som indirekte kunstnerstøtte. Slik fungerer det ikke på det visuelle kunstfeltet, som dermed skiller seg fra de utøvende feltene, ved at svært lite kunstnerstøtte kanaliseres via institusjonene. Per i dag er den kunstproduksjon som finner sted innenfor rammene av offentlig støttede institusjoner i liten grad finansiert. Et hederlig unntak er utsmykkingsfeltet, hvor Kunst i offentlige rom (KORO) over statsbudsjettet mottar en egen bevilgning som går til kunstproduksjon og honorarer. Dette gjør, sammen med bidrag fra Statsbygg, fylker, kommuner og andre oppdragsgivere, at utsmykkingsvirksomheten til norske kunstnere kan anses som fullfinansiert og dermed i prinsippet grunnleggende sunn. UTFORDRINGENE I UTSTILLINGSØKONOMIEN Det er arbeidet med utstillingsproduksjon som er det store problemområdet. Her finnes flere mindre ordninger som utstillingsvederlag, utstillingsstipend, prosjektstøtten via Kulturrådet, og enkelte innkjøpsordninger, men finansieringen av kunstproduksjonen på utstillingsfeltet er og blir småpenger. Selve utstillingsstipendordningen er for eksempel på knappe 3,8 millioner årlig. Det er interessant nok ingen som vet hvor stort utstillingsvederlaget er, siden institusjonene ikke har rapporteringsplikt på dette. Sist gang Kulturdepartementet gjorde et anslag på omfanget av utstillingsvederlaget, har vi forstått det som at man kom frem til omlag fem millioner kroner. Vi har beregnet at kunstmuseene og andre statsstøttede utstillingsinstitusjoner har en samlet bevilgning på 430 millioner. Utstillingsvederlaget utgjør dermed 1 prosent av den samlede bevilgningen. Denne ene prosenten er altså den eneste faste statlige finansieringen av den sentrale innholdsproduksjonen i disse institusjonene. SVAKE INSTITUSJONELLE STRUKTURER Billedkunstnere og kunsthåndverkere befinner seg i et kunstfelt i dobbelt skvis. For det første har det visuelle kunstfeltet et vesentlig lavere subsidieringsnivå enn de utøvende kunstfeltene, og for det andre er de institusjonelle strukturene svakest her. Men hvordan kan det ha blitt så skjevt, og hvorfor har ingen tematisert disse skjevhetene? Vi har tre forslag til mulige årsaker. Den første mulige begrunnelsen er at dagens støtteordninger baserer seg på en forståelse av utstillinger som en salgsarena: Kunstneren tjener penger på arbeidet med en utstilling hvis salget er godt. Denne forståelsesrammen er utdatert, om den noensinne har vært gyldig. Billedkunstnere og kunsthåndverkere skaper utstillinger med dette mål for øyet: å iscenesette en viktig opplevelse for dem som kommer inn i gallerirommet. Utstillinger er primært en 1

2 opplevelsesarena for publikum. Denne arenaen kan dessuten skilte med gode besøkstall, også sammenlignet med andre kunstfelt. Den andre årsaken er av institusjonell karakter. Av naturlige årsaker blir ikke visuelle kunstnere fast ansatt ved institusjonene som kunstnere, og dermed får ikke denne yrkesgruppen ta del i samfunnets velsmurte systemer for lønnsforhandlinger. Det at de utøvende feltene har hatt et klart innslag av faste ansettelser, har bidratt til et mer normalt lønnsnivå for alle i bransjen. Dette har igjen har hatt den effekt at institusjonene har gjort krav mot KUD for å dekke økte lønns- og pensjonskostnader. Den tredje mulige årsaken er den mest ubehagelige for oss i kunstnerorganisasjonene. Det har åpenbart ikke vært noe reelt trøkk fra kunstnerne eller kunstnerorganisasjonene mot institusjonene for å finansiere den kunstproduksjonen som skjer innenfor institusjonenes rammer. Og uten et slikt trøkk med honorarkrav fra kunstnerne, kommer det ikke noe trøkk fra institusjonene videre opp på myndighetsnivå. ROTFESTET KULTUR FOR GRATISARBEID Så kan man spørre seg hvorfor det ikke har kommet noen klare krav til institusjonene fra kunstnerhold. En åpenbar grunn må være at situasjonen er permanent, at vi som kunstnere ikke har evnet å tenke oss en annen virkelighet. Det er uten tvil en godt rotfestet kultur for gratisarbeid i feltet, og dette gjennomsyrer både utøverne og institusjonene. Kunstnerorganisasjonene på sin side har brydd seg mest om å forsvare isolert sett gode stipendordninger, og har ikke villet se denne problemstillingen. En annen underliggende årsak kan være at samtlige kunstnerorganisasjoner på det visuelle feltet drifter sine egne statsstøttede institusjoner. Vi i organisasjonene sitter derfor på begge sider av bordet, og vet at høyere utstillingsvederlag og -honorarer vil gjøre en hardt presset økonomi i galleriene enda vanskeligere. VURDERING AV MU-AVTALEN I Sverige landet man i 2008 en historisk ny avtale for utstillinger i statlige institusjoner, inngått mellom Staten v/statens kulturråd og fire svenske kunstnerorganisasjoner. Den benevnes som MU-avtalen, og trådde i kraft MU-avtalen skal gi støtte for begge parter i forhandlingen mellom kunstner og utstillingsarrangør, og har to hoveddeler. Den første, utsällningsersättningen, ligner det norske utstillingsvederlaget, og er begrunnet i selve visningen av kunsten. Denne har en satsstruktur som ikke baserer seg på verkets verdi, men bl.a. på størrelsen/ publikumsbesøket til institusjonen og antall utstillere. Nivået på satsene gis av en tariff. Den andre hoveddelen regulerer den statlige arrangørens plikt til å inngå skriftlige normalavtaler om kunstnerens arbeidsinnsats og kostnader. Arrangørens andel av disse kostnadene benevnes som medverkansersättning. NK anser at den grunnleggende tenkningen i MU-avtalen er god, og at den bidrar til å ansvarliggjøre institusjonene og ikke minst synliggjøre kostnadene og arbeidet som kreves ved en utstilling. Konstruksjonen med en to-deling av beregningsgrunnlaget for utbetalingen til kunstner (en tariffbasert utstillingsvederlagsdel og en medvirkningsdel basert på forhandlinger), er fornuftig. 2

3 Svenskene har også lyktes med å skape offentlig oppmerksomhet omkring avtalen og utnyttelsen av kunstnere i utstillingssammenheng. Det holdningsskapende arbeidet er en viktig del av reformen i Sverige. Per desember 2010, hadde KRO/KIF sendt ut 8000 e-poster med informasjon om MU-avtalen, distribuert 1500 håndbøker om avtalen og gjennomført 28 workshoper for kunstnere og representanter for kunstinstitusjonene over hele Sverige. Det er avgjørende med målrettet holdningsskapende arbeid for å snu kulturen på et felt. Det er for tidlig på det nåværende tidspunkt å konkludere at MU-avtalen i Sverige har blitt en suksess, siden det enda er i startfasen og det ikke er gjennomført noen evaluering av prosjektet. I møter med aktørene Konstnärernas Riksorganisation/ Sveriges Konsthandverkare & Industriformgivare (KRO/KIF) og REKO i november 2010, fikk vi høre svært sprikende skildringer; alt fra mangedoblet utbetaling fra institusjon til kunstner, til at institusjonene stort sett agerer som før, og skylder på dårlig økonomi. VIKTIGE SUKSESSFAKTORER Med basis av inntrykkene fra MU-avtalen, kan det synes som at en viktig suksessfaktor i forhandling mellom kunstner og institusjon, er at kunstner har en tilgang på rådgivning i forhandlingsprosessen. Vi må kunne slå fast at kunstneren normalt vil være den svakeste parten i slike forhandlinger. I tillegg drar både institusjoner og kunstnere med seg en årelang tradisjon, hvor det forventes at kunstner tar all risiko for dekking av produksjonskostnader. Et velfungerende system må ta høyde for dette, og legge inn et rådgivende organ til bruk for kunstner i forhandlingssituasjonen. En annen suksessfaktor er at institusjonene faktisk tilføres friske midler som de kan tilby i forhandlinger med kunstner. Vi vurderer det slik at de svenske kunstnerorganisasjonene ikke i tilstrekkelig grad har fokusert på at en slik reform må følges opp av økede bevilgninger til institusjonene på feltet. Da reformen ble innført, kom det ettersigende en ekstrabevilgning på 1 million SEK til hhv. Moderna Museet og Riksutställinger, samt at Kulturhuset i Stockholm fikk en halv million ekstra fra kommunen, samt en finansering av informasjonskampanjen. Vi har imidlertid forstått det slik at KRO/KIF vil fokusere på økonomien i det videre arbeidet med reformen. Disse refleksjonene har vi tatt med oss videre i arbeidet med forslag for alternative løsninger på feltet. Så til de konkrete spørsmålene KUD ønsker innspill på: 1. FINANSIERING AV PRODUKSJONSKOSTNADER OG HONORARER Hovedmålet for en reform på feltet bør være å gi de statlige institusjonene et ansvar for finansieringen av den kunstproduksjonen som skjer innen deres rammer. Dette vil rent konkret medføre at institusjonene kartlegger kostnadene i neste budsjettårs utstillingsprogram, og søker KUD om en bevilgning som dekker dette, slik tilfellet er i dag i de statlig støttede institusjonene på de utøvende kunstfeltene. Kostnadene vil være todelt, slik MU-avtalen fungerer i Sverige, med en utstillingsvederlagsdel basert på tariffer og en medvirkningsdel basert på forhandlinger med kunstner. a) Parter: Parter i forhandlingene er kunstinstitusjon og kunstner. Forhandlinger skjer på bakgrunn av kunstners utstillingsbudsjett, med material- og produksjonskostnader og honorar til kunstner. 3

4 b) Avtaleinngåelse: Avtalen mellom disse partene baseres på et nytt standard avtaleskjema, modellert etter MU-avtalens skjema, hvor alle kostnader i utstillingen inkl. arbeidet til kunstner synliggjøres, og kostnadsfordelingen mellom partene avtales. Som nevnt under vurderingen av MU-avtalen, er det avgjørende at det legges opp til et godt informasjonsarbeid både ovenfor kunstnere og institusjoner, samt at det lages løsninger som sikrer kunstneren rådgivning i forhandlingssituasjonen. Informasjonsarbeidet og støttefunksjonen må sikres med statlig finansiering, og kan eventuelt legges til kunstnerorganisasjonene eller en egen adskilt organisasjon. c) Satser: Utstillingsvederlaget vil som nå baseres på faste satser, se for øvrig pkt. 2 nedenfor. Det vil ikke være faste satser i forbindelse med forhandlinger om finansieringen av kunstproduksjonen, siden ulike typer utstillinger har ulikt kostnadsnivå. En utstilling kan bestå av en spesialbestilt (og uselgelig) installasjon, eller være en retrospektiv utstilling med allerede produserte verk. Det er stor variasjon i hvor mye arbeid som kreves av kunstneren til ulike typer utstillinger. Det er derfor ikke hensiktsmessig å bruke en fast satsstruktur. Kunstnerorganisasjonene har som bransjeorganisasjoner heller ikke anledning til å operere med anbefalte minstesatser jf. bestemmelsene i konkurranseloven. d) Kanalisering av midlene: Vi mener det er avgjørende at den statlige bevilgningen til kunstproduksjonen øremerkes. Her vi vise til strukturen i Kunst i offentlig rom (KORO), hvor bevilgningen over kap.322, post 1 går til driftsutgifter, og post 50 går til kunstproduksjon. Slik vil man sikre at bevilgningen faktisk går til kunstproduksjon, og ikke dekking av andre utgifter i institusjonene. Kunstproduksjonen rapporteres da særskilt, og eventuelt ubenyttede midler føres over på neste budsjettår. e) Strategi for visuell kunst i Nord-Norge pilotprosjekt: Det er meget positivt at denne strategiplanen slår fast viktigheten av å betale de visuelle kunstnerne for det arbeidet de legger ned i forberedelser til en utstilling, og at den har tatt opp våre ideer til utstillingshonorar. Vi stiller oss tvilende til behovet for et langvarig pilotprosjekt, og mener at departementet gjennom meldingsarbeidet vil kunne skaffe seg tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å gå inn for en ny reform på området. 2. HONORAR VS. UTSTILLINGSVEDERLAGSAVTALEN MED STATEN Utstillingsvederlaget er en leie Staten betaler kunstneren for å låne og vise frem kunstnerens verk til det allmenne publikum. Dette er en viktig kunstpolitisk begrunnelse, og bør videreføres. Det er et stort problem at vederlagsordningen kun omfatter statlig støttede institusjoner og utstillingsprosjekter, siden mange sentrale utstillingsarenaer da står utenfor ordningen. Kunstnerorganisasjonene mener det er et viktig prinsipp at alle kunstnere som har utstillinger i det offentlig støttede feltet i fremtiden skal motta utstillingsvederlag. Vi ønsker derfor at ønsker at ordningen utvides, eventuelt at det opprettes egne særskilte utstillingsvederlagsordninger for fylkeskommunalt støttede gallerier og kunstsentre samt for kunstforeningene. Problemet med utstilllingsvederlagsordningen per i dag, er at den i stor grad er uthult, både ved at institusjonene ikke alltid følger opp som forutsatt i avtalen, og at det ikke er en rapporteringsplikt på bruken av vederlaget, slik at myndighetene ikke har tilstrekkelig innsyn i praktiseringen av ordningen. Det er også en rekke kunstnerstyrte visningssteder som fra 4

5 gammelt av har fått dispensasjon fra satsene fra kunstnerorganisasjonene, og opererer med faste, flate satser som har stått stille i årevis. ALTERNATIVE BEREGNINGSMÅTER NK ønsker å se på alternative beregningsmåter for vederlaget. Dagens system baserer seg i stor grad på kunstverkenes verdi. Dette gjør det vanskelig for institusjonene å budsjettere neste års vederlag, siden verkslisten med priser oftest foreligger kort tid før utstillingsåpning. Det at vederlaget baserer seg på verksverdi, gir seg også utslag i sterkt varierende vederlagsutbetalinger til kunstnerne. Ordningen per i dag favoriserer kunstnere med høy verksverdi, og dermed oftest eldre, etablerte kunstnere fremfor yngre, uetablerte. Vi ønsker at en separatutstilling i et visst lokale har en lik leiebetaling uansett hvilke verk som stilles ut, og foreslår derfor at beregningsgrunnlaget endres. Vi mener at den svenske utstillingsersättningen har funnet en bedre løsning. Vi vil foreslå en liknende løsning i Norge, hvor man deler inn institusjonene i tre avgiftskategorier. Hver avgiftskategori representerer et ulikt nivå på besøktall. Det er naturlig at vederlaget er høyere i de institusjonene hvor verkene vises for et større publikum, uten at man i denne inndelingen behøver å forholde seg slavisk til besøkstall. Vi foreslår følgende kategorier: 1. Statlige museer på nasjonalt nivå (Nasjonalmuseet) 2. Regionale kunstmuseer, knutepunktsinstitusjoner og kunsthaller 3. Kunstnerstyrte visningssteder og kunstsentre (inkl. post 74) Det skal gis vederlag også for utstillinger i utlandet i regi av statlig støttede institusjoner. Videre synes vi den svenske matrisen med antall uker kombinert med antall utstillere virker fornuftig, enskjønt det svenske tariffnivået er oppsiktsvekkende lavt. Det mangler også en løsning tilpasset store deltakerantall, til bruk f.eks. på Høstutstillingen og Årsutstillingen for kunsthåndverkerne på Nasjonalmuseet. EVALUERING AV UTSTILLINGSVERDERLAGSORDNINGEN Vi ønsker at departementet evaluerer utstillingsvederlagsordningen som del av meldingsarbeidet. De statlige institusjonene bør pålegges å redegjøre for de siste tre års vederlagsutbetalinger, sammen med en oversikt over utstillingsprogrammet de siste tre år. Målet for evalueringen er å gi departementet og kunstnerorganisasjonene et godt grunnlag for en vurdering av en ny beregningsmodell og avtale om utstillingsvederlaget. Det er viktig at en ny utstillingsvederlagsavtale slår fast at dette vederlaget ikke kan avtales bort av partene, eller endres til å dekke honorar for kunstnerens arbeid eller andre utgifter i forbindelse med utstillinger. Vi ønsker også å fjerne muligheten for dispensasjon fra satsene for kunstnerstyrte utstillingslokaler, slik avtalen har i dag. Vi ønsker også at det nye utstillingsvederlaget skal inngå i den foreslåtte øremerkede bevilgningen til kunstproduksjon, og dermed bli gjenstand for særskilt regnskap/ rapportering utenom driftsbudsjettene. For øvrig vil en eventuell ny utstillingsvederlagsavtale og tariffene være gjenstand for forhandlinger mellom Staten og kunstnerorganisasjonene. 5

6 LØSNINGER FOR UTSTILLINGSFELTET SOM IKKE ER STATLIG STØTTET Det er viktig å holde fokus på gode løsninger også for viktige utstillingsarenaer som ikke mottar statlig støtte. Dette kan gjelde de større kunstforeningene, kunst(-ner)sentrene og institusjoner som f.eks. Kunstnerforbundet i Oslo. Disse vil ikke kunne søke departementet om utstillingsproduksjonsmidler, siden de ikke er del av statsbudsjettet. Vi ønsker at det opprettes en ny støtteordning til utstillingsproduksjon innen Norsk Kulturfond, hvor institusjoner som ikke mottar statlig støtte kan søke midler til utstillingsproduksjon. Som nevnt under utstillingsvederlaget, ønsker vi at det opprettes ordninger for utstillingsvederlag også for ikke-statlige institusjoner. BEGREPSAVKLARING/ OPPSUMMERING Utstillingsvederlag: En leiebetaling for lån og offentlig visning av kunstverk på utstillinger. Vederlaget baseres på faste satser som i dag, men ordningen utvides til gjelde alle offentlig støttede institusjoner. NK ønsker en ny satsstruktur. Medvirkningsvederlag: De statlig støttede institusjonene pålegges å inngå ny standard utstillingsavtale med alle utstillere. Forut for avtaleinngåelse gjøres forhandlinger mellom kunstner og institusjon, hvor kunstner gjør krav på et medvirkningsvederlag, basert på et konkret utstillingsbudsjett. Kunstner må sikres en rett på rådgivning i denne forhandlingsprosessen. Øvrige offentlig støttede institusjoner oppfordres til å tilslutte seg den nye utstillingsavtalen. Erfaringer fra Sverige viser for øvrig at mange regionale institusjoner har frivillig tilsluttet seg MU-avtalen. Utstillingsproduksjon: Institusjonene budsjetterer for neste budsjettårs utgifter til utstillingsproduksjon, basert på et konkret utstillingsprogram. Dette budsjettet vil bestå av tre deler, utstillingsvederlag og medvirkningsvederlag til kunstnerne samt institusjonens egne konkrete kostnader til utstillingsproduksjonen (personalkostnader og kostnader til lokale unntatt, disse føres i driftsbudsjett som før). De statlige institusjonene søker KUD om dekking av kostnader til utstillingsproduksjon, og mottar dette som en øremerket bevilgning med særskilt rapportering. Øvrige institusjoner søker Kulturrådet innen den nyopprettede ordningen for støtte til utstillingsproduksjon. 3. EN SAMLET VURDERING AV GI, STIPEND, UTSTILLINGSVEDERLAG OG HONORAR Den garanterte minsteinntekten og arbeidsstipend utgjør per i dag de viktigste statlige virkemidlene for å støtte innovasjon innen den visuelle kunsten i Norge. NK ser GI og arbeidsstipend som en grunnforskningsstøtte, som sikrer gode vekstforhold for nyskapende kunst, som ikke nødvendigvis er attraktivt på det kommersielle markedet. Stipendene og GI sikrer derfor en mangfoldig kunstarena. NK er også av den klare oppfatning at disse stipendordningene, sammen med utdanningsinstitusjoner på høyt nivå, er den viktigste grunnen til den fremskutte posisjonen norsk kunsthåndverk har på den internasjonale scenen. I kvotefordelingene har man hatt et prinsipp om å se til inntektsnivåer fra kunstnerundersøkelser, noe som har gitt de visuelle kunstnerne en solid andel av stipendene 6

7 og GI-hjemlene. Det stemmer også godt med at det visuelle kunstfeltet har minimalt med indirekte kunstnerstøtte, siden svært lite støtte kanaliseres via institusjonene på feltet. GI og arbeidsstipend sikrer en basisfinansiering av de beste visuelle kunstnerne i landet. Rent pragmatisk kan vi slå fast at arbeidsstipend/ GI knapt nok representerer en halv lønn, for det mindretallet som til enhver tid måtte være så heldige å motta dette. Til nå er det mest høy aktivitet innen utsmykkingsfeltet som har medført sikre inntekter, mens høy aktivitet innen utstillingsfeltet har medført sikre utgifter. Derfor er vår visjon at med en reform på utstillingsfeltet, vil også høy aktivitet på utstillingsfeltet generere rimelige inntekter, og de visuelle kunstnere i Norge vil få et mer normalt lønnsnivå. Det er ingen naturlov som sier at visuelle kunstneres inntekter må ligge langt under selv andre kunstnergrupper, selv om alle inntektsundersøkelser til nå har vist det samme bildet. En videreføring av dagens stipendordninger kombinert med en reform på utstillingsfeltet som gjør institusjonene ansvarlige for sin egen kunstproduksjon og avslutter kulturen for gratisarbeid vil kunne endre dette bildet betraktelig. Vi mener en slik reform er det viktigste og riktigste Staten kan gjøre. 4. PROFESJONALISERING AV MELLOMLEDDET KUNSTNER/ OPPDRAGSGIVER Som nevnt flere ganger i dette notatet, ønsker vi at det utarbeides en løsning for en rådgivningstjeneste for bruk til kunstnere i forhandlingssituasjoner. Det er et klart behov for rådgivning i kontraktsprosesser i både utstillings- og utsmykkingsprosjekter. Videre kan en slik instans ta hånd om en informasjonskampanje, med utforming av informasjonsmateriell og gjennomføring av workshop er omkring i landet, slik vi har referert fra Sverige. Den kan også monitorere hvordan institusjonene følger opp sine nye forpliktelser. Vi mener alt dette er en avgjørende del av en slik reform. Vi er ikke naive i forhold til hva som kreves når målet er å snu en fastgrodd kultur på et felt. NK tilbyr i dag sine medlemmer en høyst begrenset halv times gratis advokatbistand per sak. Vi har ikke ressurser til å tilby rådgivning i den skala vi tror er nødvendig med innføringen av en reform på utstillingsfeltet. Vi ser for oss at en slik rådgivningstjeneste best konsentreres ett sted, slik at juridisk kompetanse og erfaring i feltet bygges. Denne funksjonen kan legges til en av de større fagorganisasjonene på feltet, eller som egen instans/ servicekontor. I forhold til temaet profesjonalisering av mellomleddet kunstner/ oppdragsgiver, vil vi også trekke frem behovet for profesjonelt og langsiktig arbeid innen to felt; den kulturelle skolesekken og kunstordningen for kommunale bygg. Vi skulle her ønske at myndighetene så det potensialet som ligger i det landsdekkende nettverket av kunstsentre. Dette er et desentralisert apparat som kan benyttes av myndighetene til styrking av begge felter. DEN KULTURELLE SKOLESEKKEN Utvikling av velfungerende produksjonsmiljøer er viktig for å styrke den visuelle kunstens posisjon innen DKS. Slike miljøer kan fylle flere viktige funksjoner. De kan inspirere kunstnere til arbeide innen DKS, de kan støtte og veilede den enkelte kunstner under planlegging og gjennomføring av prosjekter, samtidig som de opprettholder tett dialog med skolene og den enkelte lærer. Slike produksjonsmiljøer bygger opp verdifull erfaring om hva som fungerer og 7

8 ikke minst hva som ikke fungerer i DKS-sammenheng, og vil derfor være en viktig ressurs både for kunstneren og læreren/ skolen. NK ønsker å trekke frem kunstsentrene som eksempel på slike mulige produksjonsmiljøer. Kunstsentrene er et landsomfattende formidlingsnettverk for billedkunst og kunsthåndverk, og dekker de aller fleste fylker unntatt Oslo. Nordnorsk Kunstnersenter, Akershus Kunstsenter og KunstnerSenteret i Buskerud med sine Pilotgallerier er blant de sentrene som er kommet lengst i utvikling og kompetansebygging innen DKS. KUNSTORDNINGEN FOR KOMMUNALE BYGG KORO har satset på kunstsentrene i sin foreslåtte omlegging av kunstordningen for kommunale bygg, som ligger til behandling i KUD. Her inngår en koordinator-funksjon ved hvert senter. Vi ser et stort potensiale hvis sentrene gis tilstrekkelig ressurser til å drive et profesjonelt, målrettet arbeid mot alle utbyggere, offentlige så vel som private. 5. ANDRE LAND Å SAMMENLIGNE OSS MED Utover inspirasjonen fra Sverige, har vi dessverre ikke så mye å melde. Storbritannia har fanget vår oppmerksomhet med ordningen Own Art-programmet, som vi ser at Kulturministeren også har lagt merke til. 6. ANDRE KONKRETE INNSPILL NK planlegger i løpet av april å komme med innspill ang.: - offentlig finansiering av den nevnte koordinatorstillingen ved kunstsentrene - dobbel avgiftsbelastning av enkelte kunsthåndverksobjekter (mva og kunstavgiften) - ytterligere betrakninger omkring GI. Vi ser frem til god dialog i møte. Oslo, 31.mars 2011 Lise Stang Lund Styreleder 8