Kunstnerpolitikk og kulturøkonomi i Norge og Sverige

Transkript

1 1 Kunstnerpolitikk og kulturøkonomi i Norge og Sverige Introduksjon Jeg vil først takke for at jeg er blitt invitert hit for å snakke om kunstnerpolitikk og kulturøkonomi, tema som jeg har arbeidet med i min forskning gjennom mange år. Jeg kommer imidlertid til å bevege meg litt vekk fra den tittelen jeg har fått oppgitt. Det skyldes dels at det knapt finnes nyere, sammenlignende studier av svensk og norsk kunstnerpolitikk ikke siden finske Merja Heikkinen publiserte sin utmerkete studie av nordisk kunstnerpolitikk i Det skyldes også at jeg antar at forskjellene mellom Norge og Sverige ikke er så veldig store på dette området. Sett i et internasjonalt perspektiv har iallfall kunstnerpolitikken i de nordiske land mye til felles: Siden 1970-tallet er det bygd opp et forholdsvis velferdsorientert system av individuelle statlige kunstnerstipendier i alle de nordiske land. Få andre land har tilsvarende sterke statlige, individrettede støttesystemer. Et land som Frankrike stoler for eksempel mer på opphavsrettslig vederlagsordninger slik som «droit suite», mens britene i det hele tatt har svake tradisjoner for individrettet kunstnerstøtte. Det er likevel grunn til å merke seg noen forskjeller mellom norsk og svensk kunstnerpolitikk eller forskjeller mellom de to landene som kan ha kunstnerpolitiske konsekvenser: (1) For det første har Sverige en langt sterkere fellesorganisasjon for ulike kunstnerorganisasjoner enn Norge gjennom KLYS. Intervjuer jeg gjorde med den gamle KLYS-lederen Jan Gehlin for rundt 20 år siden, viste at KLYS på og 80-tallet hadde mye større innflytelse på den svenske kulturpolitikken enn tilsvarende norske kunstnerorganisasjoner hadde på den norske. Den norske parallellen til KLYS Norges kunstnerråd ble dessuten nedlagt i Riktignok opprettet norske kunstnerorganisasjoner det såkalte Kunstnernettverket i 2011, men Sverige har hatt en mer langvarig og sterkere fellesorganisasjon på dette feltet enn Norge. (2) For det andre vil jeg tro at den svenske Konstnärsnämnden er en større og mer slagkraftig organisasjon enn den norske parallellen Statens kunstnerstipend som bare er en liten avdeling i Norsk kulturråd. (3) For det tredje har vel Norge iallfall fram til nå hatt bedre offentlig økonomi enn Sverige på grunn av oljen. I hvilken grad denne forskjellen har påvirket den offentlige kulturpolitikken, vet jeg ikke. Våre to lands ulike tilknytning til EU kan vel også ha hatt noen kulturpolitiske konsekvenser. (4) Til slutt kan det vel hende at innføringen av den svenske «Samverkansmodellen» har medført større regionalisering av offentlig kunstnerstøtte i Sverige enn i Norge. Men dette siste vet jeg lite om.

2 2 I fortsettelsen skal jeg imidlertid snakke spesifikt om norsk kunstnerpolitikk og kunstnerøkonomi, men håper også at det har overføringsverdi til Sverige. Det har seg nemlig slik at norske kunstneres kunstneriske realinntekter har gått ganske klart ned de siste årene med ca. 15% fra 2006 til 2013, ifølge våre tall. Hvorfor går kunstnerinntektene ned i verdens rikeste land der realinntektene til folk flest økte kraftig (med 23%) i samme periode? Det er spørsmålet vi søker å svare på i en artikkel vi har under arbeid. Vi bygger artikkelen på analyse av to landsomfattende spørreundersøkelser om norske kunstneres inntekter alle kunstnergrupper inkludert den ene for inntektsåret 2006 den andre for Særskilt om kunstneryrker Men før vi går videre, må jeg minne om noen særtrekk som karakteriserer kunstnere som yrkesgruppe. I forskningslitteraturen legges det ofte vekt på at kunstneryrker er risikoyrker. Det er ganske usikkert om de som søker seg til slike yrker, faktisk vil lykkes: «Mange er kalt, men få er utvalgt», som det heter i en av mine rapporter. Selv om mange kunstnere kanskje ikke helt vil erkjenne det, er dette en type yrker der bare noen få virkelig gjør stor suksess, mens mange bare lykkes så måtelig, og en god del slett ikke greier å skape seg en yrkeskarriere i det hele tatt. Det er i utgangspunktet mange flere som ønsker å satse på en yrkeskarriere enn de kunstneriske oppdrags- og arbeidsmarkedene faktisk gir rom for. Derfor er det også en vedvarende tendens til at det etablerer seg et overskudd av rekrutter - og en relativt stor reservearmé av «would-be-artists» ved inngangsporten til det profesjonelle kunstfeltet. Det hevdes at kunstfeltet lider av en «excess supply disease», en overrekrutteringssykdom. Men selv om de fleste rekrutter til kunstnerkarrierer vet at ikke alle vil lykkes, det vil si at det skjer en ganske ubønnhørlig seleksjon, vil den enkelte selv ofte tro at nettopp han eller hun kan se fram til en sterk kunstnerkarriere. Mange er fortsatt preget av den karismatiske kunstnermyten, det vil si av forestillingen om at nettopp de er født til kunstnere, at de har et mer eller mindre guddommelig talent, osv. Den ledende franske forskeren på dette feltet, Pierre-Michel Menger, sier således at kunstnere er tilbøyelige til å ta sjanser gjennom «probabilistic miscalculation» (altså «sannsynlighetsmessig feilberegning»). Kunstnere er dessuten ofte «mangesyslere»: En god del av dem kombinerer det kunstneriske arbeidet med annet kunstnerisk tilknyttet arbeid (som musikklærer eller kunstformidler) eller med ikke-kunstnerisk arbeid (som hjelpepleier eller taxi-sjåfør). Det har vist seg at gjennomsnittskunstneren kan nå opp på et ganske anstendig inntektsnivå gjennom slike jobbkombinasjoner. Selv om den «kunstneriske inntekten» er lav, kan «totalinntekten» således ligge nær opp til gjennomsnittsinntekten i befolkningen. Men mange kunstnerne

3 3 ønsker ikke å bruke arbeidstida på slikt «annet arbeid». De foretrekker å frigjøre tid til kunstnerisk arbeid framfor å bruke arbeidstid til å søke mer økonomisk fortjeneste: Som økonomiske aktører handler de i tråd med «the work-preference model of artistic behaviour», ifølge flere kulturøkonomer. Men igjen: Hvorfor er norske kunstnere blitt fattigere, det vil si hvorfor har deres kunstneriske inntekter generelt gått ned fra 2006 til 2013? Kan det skyldes overrekruttering, sviktende offentlig støtte, endring i kunstneres arbeidssituasjon eller sviktende etterspørsel etter kunst blant folk flest? I arbeidet med denne artikkelen har vi gått skrittvis fram som sosiologiske sporhunder. Vi har systematisk prøvd ut forskjellige mer eller mindre sannsynlige forklaringsfaktorer. Samtidig har vi vært fullt klar over at vi ikke kan gi noe «endelig bevis» på hvilke årsaksfaktorer som har størst virkning. Analysen gir bare et tentativt bilde av mer eller mindre sannsynlige årsaker. Nedgang i offentlig kunstnerstøtte Skyldtes nedgangen i norske kunstneres kunstneriske inntekter fra 2006 til 2013 sviktende offentlig kunstnerstøtte? Det statlige norske kulturbudsjettet økte kraftig opp mot 1% av statsbudsjettet under den rødgrønne regjeringen fra 2005 til Men det er et faktum at mye av denne økningen gikk til institusjonsstøtte, frivillighet og musikkformål. Økningen i direkte kunstnerstøtte altså til individuelle stipender og garantiinntekter var langt mer beskjeden. Vi snakker likevel om en realøkning i kunstnerstøtte riktignok beskjeden men altså en økning. Men ettersom antall kunstnere også økte kraftig i perioden, kanskje den svake økningen i kunstnerstøtte likevel kan forklare inntektsnedgangen? Da burde vi også finne en sammenheng mellom a) endring i kunstnerstøtte og b) inntektsutvikling i de ulike kunstnergruppene. Men vi finner ingen slik konsistent sammenheng. Vi finner for eksempel flere kunstnergrupper som har fått økt stipendene sine ganske solid, men samtidig har hatt en stor nedgang i sine kunstneriske inntekter. Så mye tyder på at vi må forkaste sviktende statlig kunstnerstøtte som hovedforklaring på inntektsnedgangen. Kulturøkonomer er i det hele tatt litt skeptiske til økt offentlig kunstnerstøtte som hjelpemiddel til å løse lavinntektsproblemet. Den hollandske kulturøkonomen Hans Abbing, som selv også er billedkunstner, mener for eksempel at økte offentlige subsidier snarere vil bidra til økt tilstrømning av rekrutter til disse arbeidsmarkedene, og i neste omgang til å reprodusere fattigdomsproblemet. Sviktende statlig kunstnerstøtte kan nok ha bidratt til

4 4 nedgang i kunstnerinntekter i noen kunstnergrupper for eksempel blant billedkunstnere. Men det er neppe en generell hovedforklaring. Overrekruttering? Så kanskje nedgangen i kunstneriske inntekter fra 2006 til 2013 heller skyldtes overrekruttering til kunstneryrkene? Det er nesten logisk ubestridelig at de kunstneriske inntektene vil falle hvis det blir mange flere kunstnere uten at kunstmarkedet og den offentlige støtten øker tilsvarende. Og den norske kunstnerbefolkningen har faktisk vokst kraftig over lengre tid: Fra 1993 til 2006 estimerte vi økningen i antall profesjonelt yrkesaktive kunstnere til mellom 30 og 40%. Fra 2006 til 2013 regnet vi med en økning på rundt 24%. Det totale inntektsgrunnlaget for norske kunstnere har også økt fra 2006 til 2013, men kunstnerbefolkningen har økt enda mer. Så overrekrutteringsforklaringen virker sannsynlig. Men haken er igjen at vi ikke finner noen klar og entydig sammenheng mellom a) tilstrømning av rekrutter og b) inntektsutvikling når vi bryter ned på de ulike kunstnergruppene. Riktignok har både skuespillere og billedkunstnere over lengre tid både hatt en kraftig rekrutteringsvekst og en svak inntektsutvikling. Men andre kunstnergrupper for eksempel dramatikere og filmskapere har både hatt kraftig rekrutteringsvekst og samtidig god inntektsutvikling. Det siste stemmer dårlig med hypotesen. Så overrekrutteringshypotesen kan nok ha noe for seg på et aggregert nivå og for spesifikke kunstnergrupper. Men den gir ingen tilfredsstillende generell og overordnet forklaring på inntektsnedgangen. Endring i kunstneres arbeidssituasjon Men kanskje inntektsnedgangen heller skyldes noen grunnleggende endringer i kunstnernes arbeidssituasjon? Det har skjedd noen påtakelige endringer i norske kunstneres arbeidssituasjon mellom 2006 og Det viser seg at kunstnerne bruker mindre tid til kunstnerisk arbeid enn før. Den gjennomsnittlige kunstneriske arbeidstida har sunket med 19% fra 2006 til Samtidig bruker kunstnerne gjennomsnittlig mer arbeidstid til kunstnerisk tilknyttet arbeid %, og mer arbeidstid til ikke-kunstnerisk arbeid %. Nå har vi jo all grunn til å tro at kunstnere flest ville foretrekke å bruke arbeidstida primært til kunstnerisk arbeid om de kunne velge helt fritt. Så det kan se ut som om mange kunstnere er blitt «presset ut» i kunstnerisk tilknyttet eller ikke-kunstnerisk arbeid mer eller mindre motvillig. Denne overgangen eller omprioriteringen av arbeidstid fra kunstnerisk til kunstnerisk tilknyttet og ikke-kunstnerisk arbeidstid framstår som en nokså sannsynlig hovedforklaring på inntektsnedgangen. Det styrker dessuten denne forklaringen at vi også

5 5 finner den samme sammenhengen mellom forskyvning i arbeidstid og inntektsnedgang i de fleste kunstnergrupper. Men stopp litt: Er forskyvningen i arbeidstid virkelig en sannsynlig årsak? Kan det ikke like gjerne være en virkning av andre, mer dypereliggende faktorer? Endringer i kunstmarkeder og kunstforbruk Spørsmålet er om nedgangen i kunstneriske inntekter ikke snarere skyldes nedgang i markedsinntekter fordi folk flest bruker mindre av sine penger på forbruk av kunstneriske produkter og tjenester? Våre inntektsdata peker i den retning: De totale kunstneriske inntektene til norske kunstnere målt i 2013-kroner gikk i gjennomsnitt ned med NOK fra 2006 til Nå får de jo sine kunstneriske inntekter fra flere kilder. I undersøkelsen skilte vi mellom a) markedsinntekter, b) vederlagsinntekter og c) stipendinntekter. Av disse tre inntektskildene viser det seg at det særlig er markedsinntektene som er gått ned med hele NOK for gjennomsnittskunstneren i denne perioden. Vederlags- og stipendinntektene har derimot vært nokså stabile. Det ser også ut til å være en klar sammenheng mellom a) nedgang i markedsinntekter og b) nedgang i totale kunstneriske inntekter i ganske mange kunstnergrupper, for eksempel blant kunsthåndverkere, oversettere, faglitterære forfattere, kunstkritikere, skuespillere, dansere, musikere og populærkomponister. Blant noen andre kunstnergrupper ser det ut inntektsnedgangen både henger sammen med markedsnedgang og sviktende stipendstøtte. Men begrepet «markedsinntekter» er litt villedende: Skjult i dette begrepet ligger det også en god del indirekte offentlig støtte: For eksempel er inntektene til skuespillere og musikere ved store institusjoner her regnet som «markedsinntekter». Vi vet alle at disse inntektene er helt avhengige av den store offentlige støtten til teatre, opera og orkestre. Markedsinntektene for eksempel til frilansskuespillere og musikere stimuleres også mye av annen indirekte offentlig støtte, for eksempel fra Den kulturelle skolesekken. Derfor har vi også trukket inn i analysen data fra helt andre kilder, som kan belyse endringer i kulturforbruk og kunstmarkeder de seinere årene. Statistisk sentralbyrå har for eksempel gode generelle data om utvikling av norske husholdningers økonomiske forbruksmønstre. Byråets undersøkelser viser at norske husholdningers kultur- og fritidsforbruk har gått klart tilbake de siste årene. Fra 2007 til 2012 gikk kultur- og fritidsforbruket ned, både i absolutte kroner og i prosent av totalt forbruk. Det er dessuten grunn til å merke seg at nedgangen skjedde etter en lang periode fra 1999 til 2007 da kultur- og fritidsforbruket hadde økt jevnt og trutt.

6 6 Kanskje en kollaps i folks forbruk av kunstneriske produkter kan forklare nedgangen i kunstnerinntekter? Går man nærmere inn i forbruksundersøkelsen, viser den nedgang i flere typer kulturforbruk som berører kunstnere direkte: Forbruket på film, CDer og videokassetter hadde falt fra 1465 kr til 825 kr per år per husholdning i perioden. Forbruket på kulturelle tjenester og underholdning hadde falt fra 5567 kr til 4933 kr. Forbruket på kino, teater og konserter hadde falt fra 1452 kr til 1198 kr. Forbruket på bøker hadde falt fra 2300 kr til 1638 kr alt i faste 2012-kroner. Nå kunne man jo tenke seg at disse endringene i folks kultur-forbruksmønster ene og alene skyldtes den digitale revolusjonen som har pågått siden 1990-tallet. Det er jo ingen tvil om at mye kulturformidling og kulturforbruk har endret seg grunnleggende siden 1990-tallet: Folk kjøper knapt plater, videokassetter og CD-er lenger. De strømmer oftere musikk over nettet, og mange laster ned filmer fra Nettflix. Men hvis man ser nærmere på endringer i folks forbruk til musikk, virker det ikke som om den digitale forklaringen holder: Omsetningen av fysiske plater, videokassetter og CD-er har riktignok falt dramatisk i perioden , men denne omsetningen er mer enn kompensert gjennom økt omsetning på levende arenaer altså konserter og etter hvert også gjennom betalt digitalt forbruk, jf. figur 1. Figure 1. Total music industry revenue in Norway, In NOK Adjusted for inflation. 2,5 2,0 1,5 1,0 0,5 0, Physical Digital Collecting revenue Live revenue 1 Figures on Physical and digital sales from IFPI (International Federation of the Phonographic Industry, an interest organisation for the global recording industry), on collecting revenue from the Norwegian copyright organisations Gramo and Tono, and on live revenue from Tono. We have calculated approximate live revenue

7 7 Vi har supplert disse forbruksdataene med data om utvikling av kunstmarkedet fra en helt annen kilde. Bildende Kunstneres Hjelpefond registrerer det meste av omsetningen av billedkunst i Norge, fordi alle som selger et billedkunstverk, i prinsippet skal betale en avgift til Hjelpefondet. Hjelpefondets statistikk viser at det skjedde en kollaps i omsetningen av billedkunst i Norge fra 2007 og framover: I 2007 betalte museer, gallerier mm. 36,5 millioner kr i avgift til Hjelpefondet; i 2009 var innbetalingen falt til under 24 millioner kr. I årene som fulgte, har omsetningen gradvis tatt seg opp igjen men uten å nå opp til 2007-nivå (iallfall i 2013). Det er vanskelig å si sikkert hva denne nedgangen i kunstomsetning og kulturforbruk etter 2007 skyldtes. En nærliggende forklaring er selvsagt finanskrisa i Men da må vi minne om at Norge kom veldig greit igjennom krisa og at folks generelle realinntekter økte jevnt og trutt også gjennom kriseårene. Men finanskrisa kan vel likevel ha hatt en slags negativ psykologisk effekt. Et annet forhold er jo at nordmenns forbruk til boligformål har økt kraftig, både absolutt og prosentvis av totalforbruk. Kanskje folk har fått mindre penger igjen til kultur- og fritidsforbruk fordi de bruker stadig mer til boliglån, elektrisitet og brensel? Men boligrelaterte utgifter har økt jevnt og trutt i hele perioden fra 1999 til Det er ikke noe spesielt for de aller siste årene og kan knapt forklare kollapset etter Konklusjon Alt i alt må vi konkludere vårt systematiske detektivarbeid med at det er vanskelig å peke på en enkelt hovedårsak til nedgangen i kunstnerinntekter fra 2006 til Det er mye som taler for at årsakene varierer en god del mellom kunstnergrupper: Overrekruttering kan være viktigste faktor i én gruppe, teknologiske endringer i en annen, sviktende omsetning i en tredje. Eller flere faktorer kan virke sammen. Mye tyder dessuten på at man må se spesielt på det jeg vil kalle «den sosiale banen» til de ulike kunstnergruppene: Noen nye kunstnergrupper for eksempel de kunstneriske fotografene er på frammarsj i det seinmoderne samfunnet. De kunstneriske fotografene opplever således samtidig både kraftig vekst i antall og sterk inntektsvekst. Andre kunstnergrupper jeg tenker særlig på kunsthåndverkerne har kanskje gullalderen bak seg. De opplevde både vekst i antall og kraftig inntektsvekst fra 1993 til Fra 2006 til 2013 har antallet sunket. Det har også inntektene, ifølge våre tall. figures based on the assumption that TONO collects on average 5% of ticket revenue from concerts (Bjerkøe/Sørbo 2010).

8 8 Det er likevel to hovedspor i analysen som virker mer lovende enn de andre: (1) Det første slående funnet i materialet vårt er nedgangen i kunstneres kunstneriske arbeidstid og den parallelle økningen i kunstnerisk tilknyttet og ikke-kunstnerisk arbeidstid. Det kan se ut som om mange kunstnere «presses ut» av kunstnerisk arbeid og over i kunstnerisk tilknyttet og ikke-kunstnerisk arbeid. Vi har diskutert dette som en årsak til inntektsnedgangen. Men det kan like gjerne være en virkning eller en mellomliggende faktor: Kanskje den store tilstrømningen av rekrutter og evt. svikten i forbruk av kunst bidrar til å «presse» mange kunstnere over i annet arbeid? (2) Det andre slående funnet i undersøkelsen er den sterke nedgangen i markedsinntekter. Stipend- og vederlagsinntektene har derimot holdt seg noenlunde stabile i de fleste kunstnergrupper. Så det ser ut til at hovedforklaringen til nedgangen i kunstneriske inntekter er at markedet har sviktet. Denne forklaringen får ytterlige vekt ved at også andre kilde viser klar nedgang i økonomisk konsum av kultur de seinere årene. Vi vet imidlertid ikke om denne nedgangen er situasjonsbetinget og temporær, eller om den vil vedvare framover. Men med dramatisk fall i oljepriser og økte kostnader med tilstrømning av flyktninger kan man trolig forvente trangere tider og fortsatt svakt kulturkonsum. Til slutt: Hva er framtidsutsiktene for den nordiske kunstnerpolitiske modellen? De er nokså usikre, tror jeg. Dagens kulturpolitiske retorikk både i Norden og i mange andre land er preget av stor tro på en dreining mot «kreativ økonomi» og «kulturelt entreprenørskap». Jeg tror det er nokså sannsynlig, hvis denne kulturpolitiske retorikken får ytterlige gjennomslag i konkret offentlig politikk, at den vil føre til at (1) kunstnere vil stå overfor mer usikre arbeidsog inntektsvilkår enn før, at (2) flere må kombinere kunstnerisk arbeid med annet arbeid og at den kunstneriske arbeidstida dermed kommer under ytterligere press, at (3) inntektsforskjellene mellom de mest suksessrike og kunstnere flest vil øke, og at (4) gjennomsnittskunstnerens kunstneriske inntekter kan komme til å synke ytterligere. Takk for oppmerksomheten.