ORGANISERT KRIMINALITET

aker b Bokmanus oktober 2007 ORGANISERT KRIMINALITET Kunnskapsledelse mot kriminelle organisasjoner Olga Barneporno Hasj Torpedo Kartell Hells Angels Trafficking Kredittkort Amfetamin Ringerike Albanerne B-gjengen Steroider Nokas Sprit Litauere Petter Gottschalk

Petter Gottschalk ORGANISERT KRIMINALITET Kunnskapsledelse mot kriminelle organisasjoner Bokmanus oktober 2007 Forord 3 Innledning 9 1 Eksempler på organisert kriminalitet 21 2 Teorier om organisert kriminalitet 39 3 Organisert kriminalitet kontra kriminelle organisasjoner 54 4 Organisasjonsteori om kriminelle organisasjoner 68 5 Verdikonfigurasjoner i kriminelle organisasjoner 83 6 Ledelse i kriminelle organisasjoner 93 7 Nokas-ranet som organisert kriminalitet 110 8 Straffeloven om organisert kriminalitet 121 9 Utviklingsmodeller for kriminelle organisasjoner 145 10 Hvordan kunnskapsorganisasjoner fungerer 173 11 Arbeidsflyt og samvirke i verdiverkstedet 184 12 Det kriminelle prosjekt 205 13 Markedsøkonomi og konkurransekrefter 222 14 Politikunnskap om kriminelle organisasjoner 232 15 Politisystemer i etterforsking av organisert kriminalitet 250 16 IKT i politiets verdiverksted 272 17 Politianalyser av kriminelle organisasjoner 290 18 Prosjekt som arbeidsform i politiet 319 19 Politiledelse mot organisert kriminalitet 332 20 Veikart for bekjempelse av organisert kriminalitet 354 21 Evaluering av politiets arbeid 372 22 Kriminelle og lovlige organisasjoner 393 23 Kriminelle bransjer og underverden 410 Avslutning 423 Litteraturliste 429 Navneregister 444 Stikkordregister 450 Baksidetekst 451 2

Forord Politiet er en kunnskapsvirksomhet som ikke er spesielt åpen eller kjent fra innsiden. Derfor har jeg gjennomført flere studier av politiet sammen med kolleger i Norge (Ivar Fahsing og Rune Glomseth ved Politihøgskolen) og i utlandet (Stefan Holgersson og Geoff Dean). Studiene resulterte i en rekke artikler i internasjonale ledelses-, sosiologi- og kriminologitidsskrifter. De resulterte også i flere bøker, som "Etterforskingsledelse" på Forlaget Vett & Viten og "Knowledge Management in Policing and Law Enforcement" på Oxford University Press. Det var i forbindelse med slike studier av politiets arbeid at interessen for kriminalitet ble vekket og mitt arbeid for bedre innsikt i organisert kriminalitet begynte. Politiet, men også mange andre etater og bedrifter, har et ansvar for å bekjempe organisert kriminalitet. En forutsetning for å kunne bekjempe organisert kriminalitet er at man forstår hvordan kriminelle organisasjoner fungerer. Dette er en bok om organisert kriminalitet og kriminelle organisasjoner. Jeg ønsker å gi et innblikk i hva organisert kriminalitet er i Norge og internasjonalt. Jeg ønsker å formidle en beskrivelse, analyse og vurdering av kriminelle organisasjoner ved hjelp av organisasjonsteori, utviklingsmodeller og andre teorier. Boken beskriver nasjonale og internasjonale kriminelle organisasjoner og kriminelle nettverk. Boken beskriver organisering og ledelse. Jeg benytter mange ulike faglige perspektiver for å belyse organisert kriminalitet, som for eksempel ledelse, økonomi, organisasjon, jus, sosiologi, kriminologi, informasjonsteknologi, strategi, politifaglig og samfunnsvitenskapelig perspektiv. Et slikt tverrfaglig perspektiv skal sikre at beskrivelsen blir mangfoldig. Boken bygger på og gjengir nasjonal og internasjonal forskning. Boken bygger på min erfaring med norsk politi etter mer enn seks år som foreleser ved etterutdanningen på Politihøgskolen i fag som bekjempelse av organisert kriminalitet, prosjektledelse i politietterforsking, kunnskapsledelse i politiarbeid og organisasjon og ledelse i politiet. Boken bygger på mitt kontaktnett i norsk politi og mitt kontaktnett internasjonalt gjennom IPES (International Police Executive Symposium). Et slikt kontaktnett er viktig for å få frem et godt, aktuelt og relevant budskap i denne boken. Formålet med denne boken er å formidle en annerledes og bedre forståelse av kriminelle organisasjoner, hvordan de fremtrer, hva deres motiver og formål er, hvordan de fungerer, og hvordan de utvikler seg over tid. For eksempel er det interessant og nyttig å beskrive 3

organisert kriminalitet i et tidsperspektiv, fra historie via nåtid og inn i fremtiden. Historisk sett er Norge et av de land med den verste organiserte kriminaliteten gjennom vikingenes herjinger i andre land. I et fremtidsperspektiv kan man spørre seg hvor lenge organisasjoner eksisterer og dermed spørre seg hvor lenge vi for eksempel vil ha kriminelle MC-klubber her i landet. Denne boken skal berike fagområdet organisasjon og ledelse. Dette er et fagområde som undervises ved handelshøyskoler og lignende høyskoler, universiteter og spesialiserte høyskoler som politihøyskoler. Kunnskap om hvordan kriminelle organisasjoner fungerer og ledes gir ny innsikt i organisasjons- og ledelsesfag. Jeg mener også temaets aktualitet og kunnskap om dette vil være av generell interesse for enhver som er opptatt av samfunnsutviklingen. Jeg tror dette kan være en bok som vil vekke interesse og kunne dekke et faglig behov i politiet. Som bok tror jeg den vil bidra til at politiet får bedre kunnskap og dermed forståelse av dette voksende problemet, som denne type virksomhet innebærer og vil fortsette å bety i de fleste demokratiske samfunn. Studenter ved Politihøgskolen og deltakere på etterutdanning samme sted vil ha nytte av denne boken. Det samme vil jusstudenter og jurister ved etterutdanning. Men boken henvender seg til mange flere. Den henvender seg til mediestudenter og journalister, samfunnsvitere og økonomistudenter. Den henvender seg til ledere i offentlig forvaltning og privat næringsliv. Den henvender seg til alle som er engasjert i bekjempelse av organisert kriminalitet og kriminelle organisasjoner. Jeg har kun benyttet åpne, tilgjengelige kilder i denne boken. Ingen taushetsbelagte opplysninger er gjengitt i boken. Det har vært nyttig underveis å få korrektiver fra ressurspersoner som kunne sette meg på riktig spor igjen. Jeg vil spesielt takke: Terje Berget, politiutdannet, leder for grensekrim ved Østfold politidistrikt Kjell Erik Eriksen, politiutdannet, høyskolelektor ved Politihøgskolen Ivar Fahsing, politiutdannet med mastergrad, høyskolelektor ved Politihøgskolen Rune Fløisbonn, informatikkutdannet, leder av datakrimavdelingen i Kripos Erik Førde, jurist, statsadvokat ved Oslo statsadvokatembeter Marit Gjerde, politiutdannet, høyskolelektor ved Politihøgskolen Jan F. Glent, jurist, statsadvokat ved Det nasjonale statsadvokatembetet Rune Glomseth, politiutdannet med mastergrad, høyskolelektor ved Politihøgskolen 4

Stefan Holgersson, politiutdannet med doktorgrad, foreleser ved Polishögskolan Einar Høgetveit, jurist, leder Økokrim Eirik Jensen, politiutdannet, leder for gjengprosjektet ved Oslo politidistrikt Stig Rune Johnsen, politiutdannet, etterforsker i Økokrim Kari-Janne Lid, politiutdannet, høyskolelektor ved Politihøgskolen Ole Martin Mortvedt, politiutdannet, redaktør av Politiforum Terje Nybøe, politiutdannet jurist, statsadvokat ved Oslo statsadvokatembeter Petter Sogn, jurist, dommer ved Borgarting lagrett Knut Storberget, jurist, justisminister Philip Tolloczko, politiutdannet, rådgiver i politiavdelingen i Politi- og justisdepartementet Morten Ørn, politiutdannet, leder av analyseseksjonen ved Hordaland politidistrikt Tom Østreng, politiutdannet, nestleder for gjengprosjektet ved Oslo politidistrikt. Amanuensis Morten Emil Berg og professor Paul Moxnes ved Handelshøyskolen BI har bidratt til denne boken med viktige perspektiver på ledere og ledelse i organisasjoner. Key account manager Sigmund Dehli i Geodata har bidratt med opplysninger om bruk av geografiske informasjonssystemer i politiet. Det er selvsagt at alt i denne boken likevel bare er mitt ansvar. Jeg vil også takke mine studenter i faget Kunnskapsledelse ved Handelshøyskolen BI, som i flere år har levert inn glimrende fagoppgaver om kunnskapsledelse i politietterforsking. Følgende spørsmål har jeg grublet på lenge: Nokas-ranet var kanskje ikke organisert kriminalitet likevel? Dette er et tankevekkende spørsmål, og det har stimulert arbeidet med denne boken. Fordi Nokas-ranet var godt planlagt og brutalt gjennomført, ble ranerne dømt for organisert kriminalitet. Det er blitt hevdet at Nokas-ranerne var som Olsen-banden, mens det er organisasjoner som mafiaen og kriminelle MC-klubber politiet bør prioritere i sin bekjempelse av organisert kriminalitet. Men hva er egentlig organisert kriminalitet, og hva er egentlig en kriminell organisasjon, og hvordan kan politiet bekjempe denne trusselen mot vårt samfunn? Denne boken forsøker å gi svar ved å formidle eksempler og gjengi internasjonal faglitteratur på området. Teorier og modeller blir aktivt brukt i denne boken for å kaste nytt lys over hvordan kriminelle organisasjoner faktisk fungerer. Organisasjonsteori, agentteori, verdikonfigurasjoner og utviklingsmodeller benyttes til å drøfte det indre liv i kriminelle 5

organisasjoner. Utviklingsmodeller er nyttige i vår forståelse av hvordan organisasjoner utviklinger seg over tid. Her er jeg stadig på jakt etter å besvare to spørsmål på nye måter: Hvordan kan vi forstå organisert kriminalitet? Hvordan kan vi forstå kriminelle organisasjoner? Kunnskapsledelse mot kriminelle organisasjoner innebærer at samfunnet generelt og politiet spesielt utvikler kunnskap om organisert kriminalitet og kriminelle organisasjoner, slik at de kan bekjempes og nedkjempes mer effektivt enn det som skjer i dag. Kunnskapsledelse mot kriminelle organisasjoner innebærer at kunnskapsdelingen og kunnskapsutviklingen om organisert kriminalitet må bli bedre. Vi vil skille mellom data, informasjon, kunnskap og visdom, der det er kunnskap som utløser handling. Kunnskap er nøkkelen til suksess. Men også engasjement, kreativitet og mange andre faktorer vil avgjøre om vi lykkes og om vi har det trygt og godt. Frank Zappa spissformulerer det på følgende måte i en av sine sanger: Information is not knowledge Knowledge is not wisdom Wisdom is not truth Truth is not beauty Beauty is not love Love is not music Music is the best Jeg har i denne boken valgt å oppgi navn på personer som har vært omtalt i norsk presse. Det er navn på både kriminelle og ikke-kriminelle. Bak i boken finnes et navneregister. Der er det navngitte kriminelle, politifolk, forsvarere, dommere og andre, som har befatning med organisert kriminalitet. Grunnen er at slike personer er kilder til kunnskap. Som jeg viser i denne boken, er det bare mennesker som kan ha kunnskap, og derfor er det viktig å kunne finne slike kunnskapskilder. Mens litteraturreferansene bak i boken bare viser til informasjonskilder, viser navneregisteret til kunnskapskilder. Jeg har i denne boken valgt å skrive at kriminelle organisasjoner fortsatt eksisterer, selv om medlemmer kan være dømt og soner lange straffer. Ofte er det nemlig slik at kriminelle organisasjoner består, selv om ledere og medlemmer forgår. Det er ikke minst den italienske mafiaen på Sicilia et eksempel på, der Cosa Nostra har overlevd som organisasjon til tross for betydelige frafall av både ledere og medlemmer. Jeg har valgt bedriftsparadigmet i denne boken. Dette paradigmet går ut på at kriminelle organisasjoner kan sammenlignes med ikke-kriminelle organisasjoner. Paradigmet er at 6

lovlige og ulovlige organisasjoner kan ha både fellestrekk og ulikheter. Dette er mitt faglige hovedperspektiv i denne boken, der jeg bygger på mange forskjellige fagområder som nevnt over. Med dette paradigmet tar jeg ikke utgangspunkt i hvordan organisert kriminalitet kan bekjempes, slik så mange før meg har gjort. Jeg mener det er på tide med en fagbok som utvikler forståelse for hvordan kriminelle organisasjoner egentlig funger, før man kan besvare spørsmålet om hvordan organisert kriminalitet skal bekjempes. Med mitt utgangspunkt er det slett ikke utenkelig at lovlige organisasjoner kan ha mye å lære av kriminelle organisasjoner når det gjelder for eksempel omstillingsevne og effektivitet. Denne boken er blitt til under følgende motto: Hvis alle tenker likt om organisert kriminalitet, da er det ikke mange som tenker. Det kontroversielle er ofte veldig viktig. Selv om enkelte i justissektoren vil forsøke å avvise innholdet i denne boken, sier det nok mer om avviseren enn om boken. Denne boken er dessuten basert på en forståelse av at organisert kriminalitet innebærer overgang fra håndverksbasert til kunnskapsbasert kriminalitet. Skal politiet lykkes i sin bekjempelse av organisert kriminalitet, må derfor etaten utvikle seg til en kunnskapsbasert virksomhet. Effektive informasjonssystemer er da langt viktigere enn raske politibiler. Flere kjente og navngitte toppledere i norsk politi har indirekte uttrykt misnøye med dette bokprosjektet. Derfor er denne boken også blitt til under følgende motto: Skal du virkelig forstå hvordan en organisasjon faktisk fungerer, må du utfordre toppledelsen i organisasjonen. Dette forskningsparadigmet er basert på aksjonsforskning. I boken Fyrsten av Machiavelli oppfordret fyrsten alle sine menn til å utfordre ham som toppleder. Deretter tok han livet av dem som faktisk fulgte oppfordringen og gjorde det, om natten. Hans nærmeste menn konkluderte derfor med at fyrsten ikke ønsket utfordringer. Siden denne boken er basert på åpne kilder og ikke inneholder taushetsbelagt informasjon, og siden kjente toppledere i norsk politi må tåle en kritisk analyse på linje med alle andre toppledere i samfunnet, kom det aldri noen reaksjon direkte til forfatteren fra disse topplederne. Kanskje hørte jeg aldri noe mer, fordi justisminister Knut Storberget på Forskningskonferansen ved Politihøgskolen høsten 2007 i sitt åpningsforedrag sa at det er viktig med uavhengig og fri forskning, slik for eksempel professor Petter Gottschalk ved Handelshøyskolen BI driver med. I salen satt en samlet norsk politiledelse. 7

De aller fleste jeg har vært i kontakt med i politiet i forbindelse med arbeidet med denne fagboken har vært positive. De anser det nyttig og bra at en person utenfor det tradisjonelle politi- og påtalefeltet interesserer seg for organisert kriminalitet og da særlig med vinklingen hvordan best bekjempe problemet. De er ofte enige i de observasjoner og analyser som jeg beskriver i denne boken. Men noen er uenige i min problematisering av straffelovens bestemmelse om organisert kriminalitet. Den kritikken som gjengis i boken er for så vidt ikke ny. Det er delte oppfatninger om bestemmelsen også innad i påtalemyndigheten. Men de fleste er fortsatt tilhengere av bestemmelsen, som nettopp derfor vies betydelig plass i denne boken. Plassen i boken benyttes blant annet til å vise hvordan bestemmelsen ble brukt i en stor ranssak her i landet. Mange deler langt på vei min kritikk mot bruken av bestemmelsen i akkurat den saken. Derfor dreier det seg en god del om Nokas-saken i denne boken. En viktig informasjonskilde i arbeidet med denne boken var avisoppslag. Det kan virke overraskende hvor mye som står om politiet og politiets arbeid mot organisert kriminalitet i norske aviser. Nesten daglig har Aftenposten oppslag om kriminalitet, og antall journalister som tydeligvis på mer eller mindre heltid arbeider med slikt stoff i den avisen kan telles på to hender. For arbeidet med denne boken har det vært svært nyttig, ikke minst fordi mange navngitte politietterforskere uttaler seg. Jeg har da valgt å skrive inn i bokmanuset noe tekst fra hvert avisoppslag, for deretter å ta direkte kontakt med avisens kilde i politiet. Dette er min andre fagbok på Forlaget Vett & Viten. Jeg vil benytte anledningen til å takke for godt samarbeid med forlaget også denne gang. Særlig vil jeg takke redaksjonssjef Margaret Ljunggren og forlagssjef Jo Lien. Jeg har lært mye av å skrive denne boken. Et eksempel er hvordan forkortelser skal skrives. Jeg har valgt å skrive forkortelser som uttales med små bokstaver. Dette er forkortelser som sies på vanlig måte som ord. Eksempler er Nokas, Kripos og Økokrim. Forkortelser som ikke snakkes, som PST, skriver jeg derimot med store bokstaver. Og jeg fortsetter å skrive etterforsking, ikke etterforskning, slik jeg gjorde i min forrige bok på Forlaget Vett & Viten. For man skiller tilsvarende mellom bygging og bygning. Oslo/Risør/Nesbyen, november 2007 Petter Gottschalk 8

Innledning Organisert kriminalitet har fått stor og økende oppmerksomhet i vårt samfunn og globalt i dette århundret. Men organisert kriminalitet er ikke noe nytt fenomen. Piratvirksomhet, slaveri, opiumsmugling, spritsmugling, terrorvirksomhet og vikingtokter er kjente eksempler på organisert kriminalitet fra historien. Som Felsen og Kalaitzidis (2005) skriver i sin historiske oversikt over internasjonal kriminalitet: Piracy is robbery committed at sea The earliest documented incidences of piracy are the exploits of the Sea Peoples who threatened the Aegean in the 13th century BC The most famous and far reaching pirates in medieval Europe were the Vikings, warriors and looters from Scandinavia. They raided the coasts, rivers, and inland cities of all Western Europe as far as Seville. I et historisk perspektiv er slike eksempler interessante, fordi de ofte oppsto i et myndighetsvakuum eller for å regulere et marked som var i utakt med etterspørselen. Noen av disse organisasjonene var til og med ønsket av myndighetene da de ble etablert. Kanskje var det i nyere tid slik at opprettelsen av Osama Bin Ladens terrororganisasjon Al Quida ble støttet av regjeringen i USA i kampen mot Sovjetunionen i Afghanistan, og at kokainproduksjonen ble stimulert og støttet av regjeringen i Colombia (Chawla og Pietschmann, 2005), slik heroinproduksjonen ble stimulert og støttet av regjeringen i Afghanistan. Slaveri var en ønsket form for rekruttering av arbeidskraft i mange hundre år, og sjøpirater ble støttet av skiftende nasjoner som kjempet om herredømmet på havet. Mafiavirksomhet har oppstått der det var lovløse tilstander, og enkeltpersoner og bedrifter hadde behov for beskyttelse (Abramova, 2007). Europeisk smuglerhistorie viser i følge Johansen (2001) at flere av de metodene og alliansene som omtales som særegne for vår tid, var godt innarbeidet allerede på 1700-tallet. Smuglerne hadde kontakter i de fleste europeiske havner. Det tok tid å sende beskjeder fra det ene landet til det andre, men smuglerne var godt oppdatert likevel. Mindre fartøyer ble sendt i forkant som lokkeduer eller for å spane på toll og marine. Lokale havnekafeer var datidens informasjonssentraler, slik internettkafeer var det for få år siden. Smuglervarer ble tatt inn i skjul av legale varer. Falske transportpapirer gjorde det mulig å omdirigere verdifull last til land med importforbud. Bestikkelser av tollere og annen form for korrupsjon var vanlig. Organisert kriminalitet blir utført av kriminelle organisasjoner (Finckenauer, 2005). Man kan spørre seg i hvilken grad kriminelle organisasjoner er forskjellige fra ikke-kriminelle organisasjoner (Takeyh og Gvosdev, 2002). Ikke-kriminelle organisasjoner er kjennetegnet av et formål, en organisasjonsstruktur og en ledelse. Det samme vil nødvendigvis være tilfelle 9

med kriminelle organisasjoner. Ikke-kriminelle forretningsorganisasjoner er kjennetegnet av en forretningsstrategi, en verdikonfigurasjon og en ledelsesstruktur. Det samme vil være tilfelle med kriminelle vinningsorganisasjoner. Eksempelvis vil evnen til å ta i bruk ny teknologi og moderne IT-baserte informasjonssystemer kunne være avgjørende for driften av både kriminelle og ikke-kriminelle virksomheter. FNs tiende kongress om kriminalitetsforebygging dreiet seg om bekjempelse av organisert kriminalitet på tvers av landegrenser. På kongressen ble det slått fast at det er mange likhetstrekk mellom kriminelle og ikke-kriminelle organisasjoner (FN, 2000): Store kriminelle ligaer forsøker å etterligne lovlige virksomheter gjennom å etablere multinasjonale allianser for å utvide sitt aktivitetsområde og øke gevinstene. Det Hong Kong-baserte Triader og det japanske Yakuza markedsfører narkotika og barne- og kvinnehandel til sexslaveri på det globale markedet. I følge Colombias politi handler landets mektige narkotikakarteller med den russiske mafiaen og østeuropeiske kriminelle ligaer. På samme måte som i lovlige forretningsvirksomheter kan større kriminelle grupper handle med en mengde ulike varer og tjenester og bruke de samme veier, nettverk eller til og med korrumpere myndigheter for å forflytte mennesker eller varer. Yakuza, en av verdens mektigste kriminelle organisasjoner, smugler narkotika, driver prostitusjonsligaer, driver våpensmugling og spesialiserer seg på korrupsjon. For å forstå kriminelle organisasjoner kan det derfor være nyttig å forstå hvordan ikkekriminelle organisasjoner fungerer, og muligens er det også motsatt; dvs. ikke-kriminelle organisasjoner kan lære av kriminelle organisasjoner. Dette kan for eksempel gjelde markedsstrategier (Beare, 2000), der en kriminell organisasjon kanskje er raskere til å iverksette en ny markedsstrategi inkludert nye distribusjonskanaler. Et eksempel på dette så vi da tollvesenet plutselig oppdaget at smuglingen av heroin til landet skjedde på helt nye måter våren 2007. Mens tollvesenet i 2006 beslagla 14 kilo heroin første halvår, ble det bare beslaglagt 43 gram første halvår 2007 (VG Nett, 2007b). Da jeg sist foreleste på kurset om organisert kriminalitet (orgkrim-kurset) på Politihøgskolen, var det en av deltakerne fra Kripos som spøkefullt sa at orgkrim vil gå ned, dersom man stenger alle de fire utgangene ved Handelshøyskolen BI i Nydalen. Det er slett ikke utenkelig at utdanning fra BI kan kvalifisere til lederstillinger både i kriminelle og ikke-kriminelle organisasjoner, selv om lederroller og lederstiler vil variere, noe jeg skal komme tilbake til senere i denne boken. Men like iøynefallende som eventuelle likheter kan være mellom kriminelle og ikkekriminelle organisasjoner, like opplagte kan forskjellene være. For eksempel viser Takeyh og 10

Gvosdev (2002) at et lovlig konsern velger å legge sitt hovedkontor til et land med stabil regjering og ordnede forhold, mens et ulovlig konsern velger å gjøre det samme i et land med ustabile og gjerne fraværende myndigheter. Kriminelle organisasjoner er eksperter på å utnytte politisk og økonomisk ustabilitet for å understøtte sin egen virksomhet. Mange av de nye medlemslandene i EU grenser til ustabile områder, som Ukraina, Hviterussland, Russland og landene på Balkan. Spesielt Balkan utgjør et stort problem, ettersom området har viktige kriminelle transportveier (Bech, 2005). Et annet eksempel kan være ledelse, hvor en toppleder i en lovlig organisasjon ofte fronter virksomheten i media og dermed er svært så synlig, mens en toppleder i en kriminell organisasjon ofte er helt usynlig for omverdenen. Et spesielt spørsmål vil være om kriminelle organisasjoner driver med det de driver med, fordi det er kriminelt. Ville en kriminell organisasjon legge ned sin virksomhet dersom den ble lovlig? I vårt historiske perspektiv er det imidlertid ofte omvendt, at en lovlig virksomhet blir til en ulovlig virksomhet over tid. Profittmotivet skal være den største drivkraften bak organisert kriminell virksomhet (Duyne et al., 2003, 2005; Wright, 2006). Men også makt, ære og behovtilfredsstillelse (pedofile nettverk) kan være drivkrefter. Multikriminelle nettverk smugler narkotika, kjøretøy, sprit og mennesker. De organiserer kjønnshandel og grov vinningskriminalitet alt ettersom hvilket marked som for øyeblikket er mest lønnsomt og minst risikofylt. Dette vekselbruket mellom kriminalitetsområder og økende bruk av grov vold og trusler, er klare utviklingstrekk de senere år som antas å forsterke seg i årene fremover. Interessant er her betydningen av politisk innflytelse. For IRA og Osama Bin Laden er ikke økonomi eller makt poenget, men politisk engasjement basert på opplevd urettferdighet. Om det er terrorisme eller frihetskamp beror kanskje på hvem man spør. Kjakan (Sønsteby) var en organisert kriminell i tyskernes øyne under den andre verdenskrig her i landet. Antakelig er kriminalitet som drives av behovet for å finansiere realisering av politiske mål, det som er den største trusselen globalt. Og den har ofte forgreninger svært langt ned i samfunnsstrukturene. Denne kriminaliteten er stor og kan ikke drives uten ledelse og kunnskapsdeling. Kriminelle organisasjoner er involvert i terrorisme (Joyce, 2005), korrupsjon (Kugler et al. 2005) narkotikahandel (Paoli, 2001), menneskesmugling (Nicola, 2005), væpnede ran (Zaluar, 2001), kidnapping (Xu og Chen, 2004), hvitvasking av penger (Schneider, 2004) og annen kriminalitet. En narkotikaliga kan bestå av kriminelle som er ansvarlige for å skaffe 11

forsyninger, logistikk, distribusjon, smugling, salg og hvitvasking av overskuddet. Medlemmer i et terrornettverk deltar i planlegging, teknisk utvikling og gjennomføring av terroranslag. Kriminelle organisasjoner ble ofte oppfattet som monopoler (Chang et al., 2005). Derfor benyttet politiet gjerne monopolteori for å forstå hvordan kriminelle oppfører seg. For dersom en forbryterorganisasjon har monopol, vil nye kriminelle ikke ha noe annet valg enn å jobbe for den eksisterende kriminelle organisasjonen. Imidlertid har det i følge Paoli (2001) vist seg at det er få monopolvirksomheter blant kriminelle organisasjoner, noe det heller ikke er blant ikke-kriminelle organisasjoner. De fleste kriminelle organisasjoner er begrenset til et geografisk område og/eller til et bestemt virksomhetsområde. Likevel er de utsatt for konkurranse fra rivaliserende kriminelle organisasjoner og miljøer. Narkotikahandel og spritsmugling er ofte preget av intens konkurranse i alle ledd og kan derfor ikke forstås ved hjelp av monopolmodellen. Slår man for eksempel opp i leksikonet Wikipedia på Internett, finner man til sammen 21 artikler i kategorien mafia: Joseph Bonanno, Bonanno-familien, Al Capone, Castellammaresekrigen, Paul Castellano, Charles Luciano, Colombo-familien, Corleone, Cosa Nostra, De fem familiene, Frank Costello, Gambino-familien, Genovese-familien, Gotti, Gudfaren, Joe Masseria, Joe Profaci, Omertà, Provenzano, Riina og Yakuza. Mafia er blitt en vanlig betegnelse på organisert kriminalitet, slik oppslagene i media i 2006 og 2007 om Nokas-ranet viste. Når mafia benyttes som en fellesbetegnelse på organisert kriminalitet, er det imidlertid med utspring i nasjonale og demografiske grupper. I noen grad er det blitt vanlig å omtale mindre grupperinger som mafia, når de skiller seg ut fra det etablerte samfunn for å begå kriminelle handlinger. En slik definisjon kan være misvisende, fordi den ser bort fra et særpreg ved mafia, nemlig at en slik organisasjon trer inn i nasjonalstatens rolle som utøvende makt innen et geografisk område. Mafia er ikke noe rettslig begrep og trenger derfor egentlig ingen definisjon. Det er mer snakk om dagligtale enn om definisjon, når ulike forfattere forsøker å karakterisere mafiaorganisasjoner. Ved oppslag i den norske delen av Wikipedia (www.wikipedia.no) på kriminelle organisasjoner fantes det 7 artikler: A-gjengen, B-gjengen, Bandidos, Barrow-banden, Hells Angels, Tveita-gjengen og Warez-gruppe. En warezgruppe er en organisert, hemmelig gruppe 12

som jobber for å spre piratkopiert materiale (også kalt warez ) ved hjelp av protokollen FTP på Internett. Norsk politi vet om mange kriminelle organisasjoner som driver sin lønnsomme forretningsvirksomhet nasjonalt og globalt. Lederne har ikke titler som "konsernsjef", "administrerende direktør" eller "divisjonsdirektør". Men funksjonene er nesten de samme. Politiet kjenner til flere slike toppledere i kriminelle organisasjoner her i landet, toppledere som aldri er blitt tatt. Politiet kjenner til at de finnes og vet hvem de er, men bevisene svikter i retten. Vår påstand er at ved å forstå hvordan kriminelle organisasjoner fungerer, kan man bedre forstå organisert kriminalitet og dermed sikre bedre bevis. Denne boken er tuftet på to hovedspørsmål: 1. Hvordan kan vi vite at det dreier seg om organisert kriminalitet? 2. Hvordan kan vi bekjempe organisert kriminalitet? Denne boken tar opp et viktig og interessant tema, som inkluderer noen juridiske problemstillinger. Siden jussen ikke spiller en sentral rolle på dette området, og siden forfatternes juridiske innsikt er begrenset, forsøker vi å styre unna jussen i store deler av boken. Men vi kan ikke helt unngå jussen her i landet. Følgende eksempel illustrerer hvorfor. Det viser hva som skiller organisert kriminalitet fra annen kriminalitet. Det viser også at den enkeltes bidrag ikke behøver å være så stort. Jussen skiller mellom straffbar medvirkning og frittstående handling. For eksempel rammes den som vet at den stjålne bilen han eller hun leverer skal brukes i et ran, og som vet at den stjålne bilen blir levert til noen som utgjør en kriminell gruppe, og som vet at de vil komme til å benytte bilen ved organisert kriminalitet, langt hardere enn den som begår et frittstående biltyveri. Det første rammes både av ransparagrafen og organisasjonsparagrafen og er vesentlig mer alvorlig enn den siste som bare rammes av tyveribestemmelsen. Skillet mellom den forbrytelse den enkelte begår og det som er gruppens (men altså ikke alle øvrige involvertes) formål er viktig her. Organisasjonsparagrafen i den norske straffeloven har blant annet til hensikt at det skal straffe seg å stille seg til rådighet for de kriminelle organisasjonene, selv om det den enkelte bidrar med er beskjedent. Organisasjonsparagrafen representerer dermed det motsatte av organisasjonsfrihet, som innebærer rett til å danne organisasjoner og til fritt og uten hindringer å slutte seg til en organisasjon. 13

I boken benytter vi ranet av Norsk kontantservice i Stavanger som et hovedeksempel, der flere personer ble tiltalt for nettopp medvirkning til organisert kriminalitet. Samtidig oppfattes Nokas-ranet i ettertid ikke som noe typisk tilfelle av organisert kriminalitet. Nettopp derfor er eksemplet nyttig for å belyse hva som kan være organisert kriminalitet i regi av en kriminell organisasjon. Vi vil benytte Nokas-ransmiljøet til å belyse organisert kriminalitet ut fra lovgivning, EU-praksis, faglitteratur og organisasjonsteori. Avhengig av slike perspektiver finner vi varierende støtte for påstanden om at Nokas-ranerne var (og er) en kriminell organisasjon. Formålet med boken er blant annet å fokusere på problemet med å gjenkjenne en enkeltstående handling som ledd i noe mer. Jeg ønsker å bidra til å utvikle den politifaglige evnen til å identifisere en handling som en aktivitet utført av en kriminell organisasjon. Om dette også vil være tilstrekkelig for å rammes av straffelovens 60a, som vi kommer tilbake til, kan være interessant i det enkelte tilfellet. Bokens misjon er gjennom tverrfaglige perspektiver som organisasjonsteori, utviklingsmodeller og verdikonfigurasjoner å belyse samordnet kriminalitet på nye måter. Lampe (2006) viser hvordan tverrfaglig forskning allerede har bidratt til å belyse organisert kriminalitet. Han trekker spesielt frem fagområdene økonomi, psykologi og nevrobiologi, som sammen bidrar til å belyse organisert kriminalitet på følgende nivåer:... the individual "organized criminal", the activities these invididuals are involved in, the associational patterns through which they are connected, the power structures that subordinate these individuals and collectives to common or particular interests, and the relations between these individuals, strcutures and activities on the one hand, and the legal spheres of society on the other. Vårt tverrfaglige perspektiv innebærer at vi ikke faller for fristelsen bare å forklare organisert kriminalitet med økonomi. Det er sikkert riktig at profitt er et viktig motiv for mange kriminelle, men det finnes også andre motiver. Derfor bygger vi denne boken på fagområder som kriminologi, organisasjonspsykologi, organisasjonsteori, virksomhetsstrategi, bedriftsøkonomi, samfunnsøkonomi, politivitenskap, jus, markedsføring, sosiologi og ledelse. Litteraturlisten bak i boken dokumenterer dette. Et tverrfaglig perspektiv er viktig, fordi vi får belyst problemstillinger på nye måter. La oss ta et eksempel der juridisk tenkemåte gir et annen forståelse enn politifaglig eller kriminologisk tenkemåte. La oss anta at klimakrisen blir akutt. La oss anta at det derfor blir forbudt å utvinne olje og gass i Nordsjøen. La oss anta at Statoil derfor bli nedlagt som lovlig organisasjon. Det juridiske perspektivet innebærer her at et forbud fører til stopp i 14