ESSAY: om Terry Pratchett RIDDEREN, KATTEN OG DØDEN Tekst: Robert Botn Illustrasjoner: Jenny Gerbil og Susan Avishai I meant," said Ipslore bitterly, "what is there in this world that truly makes living worthwhile?" Death thought about it. CATS, he said eventually. CATS ARE NICE. - Terry Pratchett, Sourcery I en av artiklene som omhandlet Sir Terry Pratchetts død, sto det at katten hans skal ha ligget og sovet ved siden av ham da han tok sitt siste åndedrag. En av de første bøkene Pratchett skrev; The Unadulterated Cat fra 1989, hadde som mål å lære leseren å se kjennetegnene ved en ekte (uforfalsket) katt. En ekte katt urinerer i blomsterbedet og river opp møblene. En falsk katt, er en slik man ser i reklamer veloppdragen og kjedelig. Terry Pratchett var gjennom hele sitt forfatterskap opptatt av å sette fokus på det som ikke er ekte, og idet han gikk døden i møte det mest ekte øyeblikket livet vel har å by på kan man jo lure på om Pratchett irriterte seg over at katten hans ikke rev i stykker sengeteppet i harnisk over at en av vår tids store historiefortellere nå var i ferd med å gå bort. Ble han redd når han så kattens tilsynelatende likegyldighet til om han levde eller ikke? Eller fikk det ham kanskje til å innse at det å være en ekte katt, ikke bare handler om å gjøre opprør, men også å gjøre det man mener er rett i enhver situ- 1
Katter kan for Pratchett se ut til å ha representert det nære; det han opplevde at livet burde dreie seg om. asjon? Når Pratchetts karakter Døden skal komme opp med noe som gir livet mening og sier CATS ARE NICE, oppleves det som en satirisk kommentar rettet mot alle som mener de har funnet meningen med livet, og som kanskje er så opptatt av denne at de glemmer å leve. Pratchett skrev i romanen The Last Continent: It is said that your life flashes before your eyes just before you die. That is true, it s called Life. Katter kan for Pratchett se ut til å ha representert det nære; det han opplevde at livet burde dreie seg om. Katter er håndfaste og det er noe i blikkene deres som tilsier at de har forstått noe vi mennesker ikke har forstått. De står i stor kontrast til det som eventuelt måtte komme etter døden. Det abstrakte, det vi ikke kan forstå eventuelt et stort ingenting. Katter kan for Pratchett kanskje ha stått som et symbol på det å forholde seg til det man vet, og glede seg over de enkle og nære tingene. Det leser i alle fall jeg ut av det følgende utdraget fra hans barnebok The Amazing Maurice and His Educated Rodents: Can I ask a question, sir? said Maurice, as Death turned to go. YOU MAY NOT GET AN ANSWER. I suppose there isn t a Big Cat in the Sky, is there? I M SURPRISED AT YOU, MAURICE. OF COURSE THERE ARE NO CAT GODS. THAT WOULD BE TO MUCH LIKE WORK. Maurice nodded. One good thing about being a cat, apart from the extra lives, was that the theology was a lot simpler. 2
Tidlig i tjueårene skrev jeg historier av én enkel grunn; at en del av meg skulle bli igjen når jeg døde. Da jeg leste nyheten om at Terry Pratchett var død, hadde det allerede gått to dager siden dødsfallet fant sted. Jeg satt omgitt av bokhyller fulle av Terry Pratchett-bøker, og jeg husker at jeg raskt valgte meg ut en av bøkene hans og bladde gjennom sidene, leste tilfeldige utdrag. Der og da tenkte jeg at det var for å hedre hans minne, forsøke å ta inn over meg at mannen som hadde skrevet disse ordene var borte, eller noe i de baner. Nå tenker jeg at det i bunn og grunn var for å bekrefte for meg selv at historiene jeg selv skriver lever videre når jeg dør. Tidlig i tjueårene skrev jeg historier av én enkel grunn; at en del av meg skulle bli igjen når jeg døde. Og ikke bare et spor for sporets skyld. Da kunne jeg like gjerne ha risset inn ordene Jeg var her på en husvegg. Nei, jeg ville etterlate meg viktige ord, ord som ville skape endring i folk, som ville få dem til å le og gråte. Jeg ville at ordene mine faktisk skulle leve i folk. Dermed ville jeg være i dialog med dem, og ikke være død tross alt. I Terry Pratchetts mesterverk om Discworld, bestående av mer enn 40 romaner for voksne og barn, er karakteren Døden en tilbakevendende karakter. Døden er et skjelett, og har ingen stemmebånd. Likevel finner ordene hans veien inn hodene til de han snakker med. Og nå kommer de urovekkende tankene igjen smygende - tanker om at ingenting, selv ikke ordene i en roman, har et evig liv her på jorden. For hva er en roman uten en leser? Når det ikke lenger er mennesker igjen på jorden, vil stemmen jeg tappet inn i mine historier, i likhet med Dødens stemme, ikke ha flere sinn å tale til. Boken vil, som Døden, kun være et skjelett 3
(...) slik jeg ser det oppfordret han til å ikke tenke så mye på det som måtte komme etter døden, men heller kalle de nære og gode øyeblikkene til oss, ikke husje på dem. uten mål og mening. Datteren min elsker katter. Og kattene ser ut til å elske henne. Det kan virke som de har en felles forståelse av at livet er her og nå, og at gleden er å finne i de små, nære tingene. Når jeg ser nabokatten, kaller jeg ham ofte bort til meg. Pus, pus, pus Men prøver han å gni seg opp imot buksebeinet mitt husjer jeg på ham. Ikke for nærme! Jeg er allergisk mot katter Pratchett utfordret mange etablerte tankesett rundt meningen med livet, og slik jeg ser det oppfordret han til å ikke tenke så mye på det som måtte komme etter døden, men heller kalle de nære og gode øyeblikkene til oss, ikke husje på dem. Ikke fokusere på hva som måtte komme til å skje etter at vi dør, men holde blikket festet på livet her og nå, så de små, nære øyeblikkene ikke går oss hus forbi. Dersom Terry Pratchett tenkte slik som jeg en gang gjorde og til dels fortsatt gjør; at man skriver fortellinger fordi man ønsker at en del av en selv skal bli igjen her i verden når man dør, og han fortsatt tenkte slik der han lå på dødsleiet, var kanskje katten en fin påminner for Pratchett, om alle de nære øyeblikkene han fikk med sine kjære, og at det ikke har så mye å si om han lever videre gjennom bøkene sine. Nå vet vi jo at han så absolutt gjør det. Og det vil kanskje jeg også gjøre den dagen jeg dør. Men inntil videre velger jeg å følge Pratchetts eksempel, og ikke ta døden så dødsens alvorlig. Døden kommer når han kommer, og skal vi ta Pratchett på ordet, blir det reint så hyggelig å bli med ham når den dagen kommer: DON T THINK OF IT AS DYING, said Death. JUST THINK OF IT AS LEAVING 4
Kanskje skulle jeg anskaffet meg en katt? Jeg trenger så absolutt en påminner om å holde fokuset på øyeblikket. EARLY TO AVOID THE RUSH. (Terry Pratchett, Good Omens: The Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch) Katter kan altså ikke bare lære oss noe om hvordan vi bør forholde oss til livet men også til Døden. Kanskje skulle jeg anskaffet meg en katt? Jeg trenger så absolutt en påminner om å holde fokuset på øyeblikket. Men nei, enn så lenge får det holde med nabokatten. Kanskje (Les: mest sannsylig) har jeg tillagt Pratchett tanker han ikke hadde, og lest ting ut av bøkene hans som han kanskje ikke hadde tenkt. Men er det ikke nettopp det som er så fint med litteraturen? Den er et møte mellom forfatter og leser, hvor det skapes et rom for refleksjon og assosiasjon. Neste gang jeg møter på en katt, vil jeg unektelig tenke Cats are nice, og huske at livet er her og nå. Det ville jeg ikke gjort, var det ikke for Sir Pratchett, hans karakteren Døden og hans skildring av katter. Kilder: http://www.theguardian.com/books/2015/mar/13/terry-pratchett-discworld-remembered http://www.goodreads.com/work/quotes/1179689-the-amazing-maurice-and-his-educated-rodents http://da.wikipedia.org/wiki/døden_(diskverden) 5