Eteriske oljer Torbjørn Alm Mange planter inneholder stoffer som lukter sterkt. Det skyldes gjerne kjemiske forbindelser som ikke er vannløselige. De kan utvinnes fra plantene på ulike vis, og løses opp i olje. Slike eteriske oljer bruktes til mange formål, fra mat og medisin til parfyme. Plantene er på sett og vis små kjemiske fabrikker. Fotosyntesen lager sukker (glukose) fra vann og karbondioksid, og er i så måte grunnleggende for livet på kloden. Karbohydrater, proteiner og fett er viktige byggesteiner for alt liv, og finnes hos alle levende organismer. Plantenes liv og levnet gir imidlertid opphav til mange andre kjemiske forbindelser, som ikke er nødvendige for den grunnleggende livsfunksjonen, såkalte sekundære metabolitter. Svært mange hører til tre hovedgrupper etter kjemisk sammensetning alkaloider, glykosider og fenoler. Det er særlig den siste gruppen som har betydning i vår sammenheng. De fleste planter rommer et stort antall innholdsstoffer av ulik art. De har først og fremst betydning for planten selv. Noen tjener til beskyttelse for eksempel ved at giftige kjemikaler og stoffer som smaker vondt holder beitedyr unna. Ikke så rent sjelden, for eksempel hos krydder, er det vi synes smaker og lukter godt, innholdsstoffer som får insekter og andre små planteetere til å sky unna planten. Plantene må også beskytte seg mot skadelige virkninger av sollys og oksygen. I motsetning til oss, kan de ikke smøre seg inn med solkrem, eller trekke inn i skyggen når UV-strålingen blir for sterk. De kan ikke engang flytte på seg. Løsningen har de funnet i en hel rekke fargestoffer og andre forbindelser, som har det til felles at de virker som antioksidanter de beskytter cellene mot skadevirkningene av oksygen og sollys. Det viktigste er klorofyll, det grønne fargestoffet som har en nøkkelrolle i fotosyntesen hos planter. Innholdet av antioksidanter er en av grunnene til at plantekost er sunt, for stoffene har akkurat den samme virkningen hos oss slik tilfellet gjerne er for farger og andre innholdsstoffer i mange fargerike frukt- og bærslag. Det er ikke uten grunn at blåbær nå markedsføres som «vidundermiddel» og en sterk antioksidant. Planteoljer Eteriske oljer hører, sett med menneskenes øyne, til de aller viktigste innholdsstoffene i planter. De brukes industrielt til å fremstille en lang rekke essensielle oljer. Denne siste betegnelsen kan lett misforstås, for de essensielle oljene er ikke essensielle hverken for plantene eller oss de utgjør bare, i mer overført betydning, «essensen» av planten slik peppermynteolje både lukter og smaker peppermynte (Mentha piperita), i enda sterkere grad enn planten selv. En enkelt planteart kan inneholde mange ulike eteriske oljer; i noen tilfeller femti eller mer. Det eneste de har til felles, er at de ikke er vannløselige. Oljene kan utvinnes ved destillering eller på annet vis, og bli til handelsvarer som eukalyptusolje, lavendelolje, peppermynteolje og mange flere slik de for eksempel brukes i aromaterapi, en velduftende form for behandling som ikke nødvendigvis har noe vitenskapelig fundament. Ottar 315 2017 (2): 35 40 35
Noen planter eller plantedeler er så oljerike at man rett og slett kan presse olje ut av dem, slik tilfellet er med oliven (Olea europaea), raps (Brassica napus ssp. oleifera) og sitrusfrukter (Citrus-arter), men de to første kan knapt regnes som eteriske oljer. De lukter ikke stort selv om en ekspert på olivenoljer ville være uenig. Egenskapene med hensyn til lukt og smak har sammenheng med hvilken funksjon oljen har hos planten. Skal den skremme bort insekter og andre snyltere, vil den gjerne lukte sterkt. Tjener oljen i hovedsak som opplagsnæring, slik tilfellet er med linoljen i linfrø, er det hensynet mindre viktig. Hos mange andre planter er innholdet av eteriske oljer så beskjedent at de som finnes, ikke kan utvinnes hverken ved destillering eller Oppe: Finnmarkspors (Rhododendron tomentosum) har en sterk, terpentinaktig lukt som skyldes innholdet av giftige terpener. Nede: I varmere strøk, hvor vinteren ikke er så streng som hos oss, trenger plantene innholdsstoffer som smaker eller lukter sterkt for å beskytte seg mot små og store beitedyr, ikke minst insekter. Av den grunn rommer floraen f.eks. ved Middelhavet mange krydder- og medisinplanter som er rike på eteriske oljer for eksempel styrakstre (Styrax officinalis). Hellas, april 2007. 36
pressing. Oljene kan dessuten ha en kjemisk sammensetning som gjør at de ikke tåler den varmebehandlingen destilleringen medfører. De kan imidlertid utvinnes eller trekkes ut ved hjelp av kjemiske løsemidler. Hvilke plantedeler som brukes for å utvinne eteriske oljer, veksler sterkt fra plante til plante. Hos noen er det blomstene, for eksempel hos jasmin (Jasminum-arter), hos andre bark eller treverk, slik tilfellet er med kanel (Cinnamomuum verum, C. cassia) og kamfer (Cinnamomum camphora). Oljene kan også stamme fra bladverket, med peppermynte og rosmarin (Rosmarinus officinalis) som eksempler, eller fra jordstengler, som hos ingefær (Zingiber officinale). Hos andre planter er det røttene som brukes, for eksempel av vendelrot (Valeriana officinalis). En annen viktig kilde til eteriske oljer er frukter, for eksempel av anis (Pimpinella anisum) og karve (Carum carvi). Uansett hvordan de utvinnes, kan oljene brukes på mange ulike vis, og som tilsetning i mange ulike produkter, fra matvarer til såpe og parfyme. Mange oljer har også medisinske effekter. De kan være bakteriedrepende eller smertelindrende. Utvendig bruk kan imidlertid føre til at huden blir irritert og sår, og det er langt fra alle slike oljer som er sunne å få i seg. Både kamferolje og mange andre er dødelige i store doser. I tillegg er flere av oljene rett og slett brannfarlige. Eteriske oljer Eteriske oljer i egentlig forstand inneholder en eller flere flyktige forbindelser kjemiske stoffer som lett går over i gassform, og med mer eller mindre sterk lukt, slik at vi kan lukte dem. Langt de fleste er fenoler. De har fellestrekk i den kjemiske oppbygningen, ved at alle inneholder en eller flere benzen-ringer, og ved at de ikke er vannløselige. Fenolene kan ha en ganske enkelt kjemisk oppbygning, eller være svært komplekse, som garvestoffer eller tanniner. Et eksempel på fenoler alle på sett og vis kjenner til, er de ulike formene for kumarin-forbindelser. Kumariner finnes i større eller mindre mengde i mange ulike planter, og er det som gir den gode lukten av nyslått høy. Lukten forsterkes ved at kumarin splittes opp når planten tørker. Gress som gulaks (Anthoxanthum-arter) og marigress (Hierochloë-arter) er særlig rike på kumarin. Lokalt, og særlig lengst nord i Norge, har de vært samlet under navn som luktegress eller godluktgress, og brukt til parfyme og andre formål. Denne bruken er særlig vanlig i samisk tradisjon, hvor de lange bladene av vanlig marigress Marigress (Hierochloë odorata) er en av flere gressarter som inneholder mye kumarin. Når gresset tørker, avgir det en sterk, god lukt. Denne egenskapen er blitt utnyttet både i samisk, norsk og finsk folketradisjon, ved at folk samlet inn bladverket, og brukte det som parfyme og til lagring sammen med klær. I samisk tradisjon ble de lange bladene gjerne flettet, slik bildet viset. Foto: Adnan Ičagić, Tromsø Museum Universitetsmuseet. 37
(Hierochloë odorata) tradisjonelt er blitt formet til fletter. Bruken er også kjent i finsk tradisjon. I likhet med mange andre sterke luktstoffer, bidrar kumarin til å holde insekter unna og det er ikke uten grunn at fletter av slike gress mange steder er blitt oppbevart sammen med tøy som lagres for lengre tid. Møll trives ikke i tøy som lukter kumarin. Flavonoider og tanniner er to andre, viktige grupper av fenol-forbindelser i planter. Begge kan bidra til å gi plantene farge, lukt og smak og inngå i eteriske oljer. Flavonoidene gir gjerne en gul farge, slik navnet tilsier (av flavus, det latinske ordet gul). Det er få viltvoksende krydderurter hos oss. Tanatimian (Thymus serpyllum ssp. tanaënsis) hører riktignok til en viktig krydderplanteslekt, men i likhet med andre arter som vokser på elvegrus, er den fattig på innholdsstoffer, også i form av eteriske oljer. Det er bare på særlig solvarme dager at du kan kjenne at den har en antydet timianlukt, og tanatimian har ingen tradisjon som krydderplante. Krydderet timian stammer fra en innført art som lett kan dyrkes hos oss. 38
Terpener En stor gruppe av flyktige forbindelser er terpener, hos planter ofte i form av seskviterpener men det skilles mellom mange ulike typer av terpener avhengig av den kjemiske oppbygningen. Noen er svært giftige, og andre aldeles harmløse. Mentol og kamfer er eksempler på monoterpener. Akonitin, giftstoffet i tyrihjelm (Aconitum lycoctonum) og i hageplanter som venusvogn (A. napellus) og prakthjelm (A. stoerkianum), er et diterpen, mens karotener, som blant annet omfatter fargestoffene i gulrot, er tetraterpener. I noen tilfeller trenger vi ikke mer enn luktesansen for å avsløre at en plante inneholder terpener. Et godt eksempel hos oss er finnmarkspors (Rhododendron tomentosum, før kalt Ledum palustre). På gode sommerdager kan en myr med rikelig finnmarkspors lukte så sterkt at det rett og slett fremkaller hodepine. De terpenene som finnes i finnmarkspors, er giftige. I så måte kan det virke rart at et utkok av finnmarkspors er blitt flittig brukt som medisin hos oss (blant annet mot forkjølelse), mens det på Grønland og i Nord-Amerika har lang tradisjon som te. Om bladene kokes i vann, forsvinner imidlertid det meste av terpenene over i gassform, og den Kvann fotografert i Kauokeino. 39
drikken som blir igjen, lukter ikke stort, og smaker aldeles ikke vondt. Krydderplanter hos oss Det er egentlig få planter hos oss som inneholder store mengder eteriske oljer. En tur utendørs ved Middelhavet og i andre varme strøk vil pirre luktesansen med tallrike eteriske oljer det lukter rett og slett krydder. Det samme er langt fra tilfelle hos oss, hvor skog og mark oftest ikke lukter stort annet enn «grønt». Det har en enkel forklaring nemlig at vi har en lang vinter. Den setter klare grenser for hvor mange beitedyr som kan overleve. Sommerstid har de få beitedyrene som overlever til gjengjeld en overflod av planter å beite på. Sjansen for at en enkelt plante skal bli spist, er ganske liten, og dermed trenger ikke plantene å investere i innholdsstoffer som smaker vondt eller lukter sterkt. Noen gjør det uansett, men hovedregelen er at våre planter er fattige på slike stoffer sammenlignet med slektningene i varmere strøk. Av den grunn er det heller ikke mange viltvoksende krydderslag å finne. Av de plantene som høstes i stort omfang til å utvinne eteriske oljer, er det bare et fåtall som finnes hos oss. Vi har flere viltvoksende arter av timian (Thymus spp.), men ingen av dem har noen større tradisjon som krydder. Lukt- og smaksmessig kan de ikke måle seg med kryddertimian (Thymus vulgaris), som typisk nok hører hjemme ved Middelhavet, men er blitt dyrket hos oss. En art som finnes både der og hos oss er imidlertid bergmynte eller kung (Origanum vulgare) den planten som takket være sine eteriske oljer gir opphav til krydderet oregano. Hos oss finnes den nord til Ballangen i Nordland. Langt videre utbredt er karve (Carum carvi), der de eteriske oljene i høy grad bidrar til å sette smak på akevitt og en lang rekke matretter, fra gomme til surkål. De mange nytteplantene i skjermplantefamilien får ofte lukt og smak fra sine eteriske oljer. I tillegg til karve, kan vi nevne anis (Pimpinella anisum), fennikel (Foeniculum vulgare) og løpstikke (Levisticum officinale), som hører til kjøkkenurtene hos oss, men ikke finnes viltvoksende. Det gjør derimot kvann (Angelica archangelica), en gammel nytteplante hvor ikke minst røttene inneholder en eterisk olje. Litteratur: Chevalier, A. 1996. The encyclopedia of medicinal plants. Dorling Kindersley/BCA, London. 336 pp. Lawless, J. 1995. The illustrated encyclopedia of essential oils. The complete guide to the use of oils in aromatherapy and herbalism. Element, Shaftesbury. 256 pp. Torbjørn Alm er botaniker, og ansvarlig for karplanteherbariet ved Tromsø Museum Universitetsmuseet, UiT Norges arktiske universitet. Han arbeider også med etnobotanikk, det vil si navnsetting og bruk av plantene i folkelig tradisjon. E-post: torbjorn.alm@uit.no 40