Morten Borgersen FORESTILLINGER ROMAN

Morten Borgersen FORESTILLINGER ROMAN

Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2014 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Terese Moe Leiner, Blæst ISBN: 978-82-419-1029-6 ISBN: 978-82-419-1021-0 (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

VIRUS Et virus består av et stykke arvestoff som rommer koder for liv. Viruset består av et begrenset antall molekyler og er uten cellestrukturer, som er felles for alt liv. Virus kan ikke omsette næringsstoffer, vokser ikke og kan ikke formere seg uten hjelp av en levende celle. Virus representerer overgangen mellom det levende og det livløse. Virus må innta en celle og overta kontrollen. Det har et kjemisk budskap.

1 Naken mann i en seng. Ligger på siden uten pute og dyne. Lakenet er glatt og hvitt som snø. Tilfeldige hår, partikler av hud og fuktige flekker. Noe annet også, som ikke er synlig. Det tilhører ham alt sammen. I de lange, mørke timene ligner det som dukker opp i bevisstheten, på overeksponerte bilder. Motivene går i hverandre og fylles av et hvitt lys. Så sterkt at han ikke får tak i hva som skjer. Ut av mørket og inn i lyset. Igjen og igjen. Kroppen hans er i det lyset. Den forflytter seg hele tiden, raskt og utålmodig. Bevegelsene drar lyset frem og tilbake og lar det bli et mystisk slør. Han får ikke øye på hva som finnes bakenfor. Slik er natten. Drømmene er viktige og lar ham slippe fri. Da tar han av masken. En av dem. Er det da han blir Henrik? Den som ikke kan drømme, blir et menneske hvor bena flytter seg uten grunn og øynene er tomme. Når nettene ikke fylles verken med drømmer eller søvn, hva skal de da fylles med? Er det etterligninger av drømmer han har? Han er god til det. God til å etterligne. Kanskje det han er best på. Dagene og nettene påvirker hverandre og får samme puls. Men han kan ta feil. Som med alt annet for tiden. Bortsett fra at han vet når smerten slipper taket. Den fremmede smerten som gjemmer seg.

Etterpå blir det stille. Uhyggelig stille. Bare lydløsheten og ingenstedsheten. Et dypt, gråsort mørke. Slik er dagen. Hvor lenge har han ligget på den måten? Noen timer, et døgn eller en uke? Han vet ikke. Utmattelsen kommer i bølger. Svetten også. Sengetøyet er gjennomvått hver morgen. Et slørete, melkeaktig lys foran øynene gjør blikket uklart. En svak mugglukt. Nå gjelder det å holde konsentrasjonen. Kreftene må fordeles til det han skal. Prosjektet hans. Å rydde opp. Bladene på det store lønnetreet utenfor er utålmodige. Vannet mot svaberget også. Stå opp nå. Morgengryet blir opplyst av en svak purpurfarge. Noen mørkere skyer krysser og blir borte. Himmelen vider seg ut. Matt, rødlig lys ombestemmer seg og blir til grå oktobermorgen. Han skal stå opp. Øynene søker ulike steder i rommet. Etter hvert kjenner han detaljene godt, for dette ritualet foregår hver morgen. Uregelmessighetene i det blanke trepanelet er små tegn. Et sår, et øye og et hjerte, kanskje. Skråtaket bøyer seg over ham. Det gamle speilet med irrete flekker ser sørgmodig på ham. Ved døren henger en falmet drage. En sommer hadde bestefaren laget drager. En rød til ham og en blå til seg selv. Han greide ikke få den til å fly, og bestefaren måtte hjelpe til. Den svære mannen løp bortover fjellknausene. Han nærmest svevde, og den røde dragen lettet. Plutselig var han borte. Dragen skalv forundret i luften. Med hodet mot en stein lå bestefaren. Blodet rant fra pannen. Dragen satt festet til hånden, for ingen av dem ville slippe taket. Han fikk snudd bestefaren rundt og la hodet hans i fanget. Kjente pusten mot ansiktet da han bøyde seg. Fant noen blader og tørket vekk blodet. Kanskje han trengte å hvile etter fallet.

Den ene foten sovnet. Steinene ble kaldere og hardere. Han kunne ikke gå fra ham. Hele natten satt de slik. Etter hvert begynte han å fortelle historier fra bøker han hadde lest. Han diktet videre på dem. Bestefaren tittet opp noen ganger og nikket svakt. Om morgenen var alt forandret. Et teppe av dugg. Et begynnende lys. Liten og kald kjente han seg. Kald inne i hjertet. «Gå etter hjælp. Ta med dragen så er u kke aleine,» hvisket bestefaren. Lik en søvngjenger hadde han gått opp til huset, ut av porten og bortover den støvete veien. Det var et stykke til nærmeste nabo. Så kunne han ikke huske mer før han sto der med dragen i hånden sammen med damen fra nabohuset. Bestefaren ble båret inn i en sykebil. Samtidig stanset en drosje, og ut av den snublet faren. «Han slo seg. Det er min skyld.» «Legg fra deg dragen. Vi skal hjem.» Faren trakk i buksene slik han gjorde når han var usikker. «Tenk, de sa på radioen at Jim Reeves døde i går,» kom det fra nabodamen. «Bestefar er ikke død. Gå deres vei,» skrek han. «Ingen får røre den dragen.» Han sparket og sprellet da de prøvde å få ham inn i bilen. Farens hånd traff øret. En vinglete, dum ørefik som ikke visste hva den skulle. Gyngehesten? Når han prøver å huske noe så tidlig som mulig i livet sitt, er det den. Hvit og gul, malingen er slitt, men manen og halen er brun og

kraftig. Den sto der og gynget fordi noen akkurat hadde gått fra den. Vinduet var åpent, og den tynne, hvite gardinen blafret. Støvet i rommet danset og gjorde seg til i sollyset. Sånn var det. Detaljer. Det er noe med dem. De er blitt viktigere. Han har begynt å samle på dem. Mer nå enn før. Detaljene er akkurat som steinene på stien som viser veien. Folk som har dårlig tid, de som er redde for ikke å være fornuftige nok og ruter opp livet sitt, de har ikke sans for detaljer. De forstår dem ikke, og de kan ikke oversette dem. De ser bare etter nytte og konsekvenser og hva som lønner seg. De sparker opp støvet når de går, og kaster ikke bort tiden med å stoppe og se på en falmet gyngehest. Men hvis han gjør det, kan han stanse tiden. Gyngehesten hadde han fått av bestefaren. Foreldrene forsto ikke hva han skulle med den. Står den et sted og venter på ham? Venter at han skal komme tilbake så de kan stanse tiden sammen. Vil han det? Følelsen gjør ham usikker der han ligger i sengen. Av og til da han var liten, ble de invitert bort. Men like før de skulle gå, gikk moren nesten alltid og la seg. Når de fikk besøk hjemme, gjorde hun det samme. Bestandig rett før gjestene kom. Men så kunne hun finne på å stå opp og sette seg i sofaen. Hun hadde pyntet seg med høyhælte sko og lange hansker. Hun sang for dem, amerikanske slagere fra radioen. Faren og de andre klappet. Han syntes det var pinlig. Sakte og baklengs gikk han ut av rommet. Når han var alene, øvde han på å gå baklengs. For da ville de ikke se at han gikk. Så satte han seg bak tøyet i entreen og holdt for ørene. Plutselig kunne moren være borte. «Ute og reiser,» mumlet faren. «Hvor hen da,» spurte han. «Ikke godt å si.» Hun var på sykehus, og det

måtte ikke snakkes om. Sykdommen skulle være usynlig. «Hun har alltid vært sånn,» sa faren. «Hvordan sånn?» «Nei, du vet, noe for seg selv.» «Hvorfor giftet du deg med henne?» «Hun var morsom og kom fra en god familie.» Faren virket nesten stolt. Når han var alene hjemme med moren, dukket den tynne, spisse lyden opp i hodet hans. Den advarte ham. Fordi det var usikkert hvordan dagen kom til å bli. Hvis hun var i sitt mest intense humør, forventet hun det samme av ham. Ellers forble hun på soverommet og ville ikke snakke. De uskrevne reglene lærte han etter hvert. Når faren var hjemme, ble det vanskeligere. Moren spilte en rolle, enten for å holde faren på avstand eller for å være i sentrum. Noen ganger skulle hun ha total oppmerksomhet. Hun snakket i vei, viste frem klær og smykker og ville vite hva han likte. Uten forvarsel kunne hun gå lei og kaste tingene etter ham. «Jeg har alltid ønsket meg en pike,» ropte hun, «og så fikk jeg deg.» Han ble sendt i butikken for å kjøpe ananasbokser. Hun sjekket nøye kvitteringen og vekslepengene. Mat kunne hun ikke lage og slanket seg uten grunn. På ananas, hvitvin og sikkert noen piller. «Det er bedre på sykehuset,» hvisket hun en gang. «Ingen bryr seg der, de er fullstendig gale alle sammen. Jeg lærer dem å sminke seg.» «Du vet jeg har malt bildet far ga deg?» «Har du? Når da?» «Det kan jeg ikke huske. Jeg var ikke så dårlig til å male. Det handler om å se helheten. Deretter forenkle uttrykket og så samle alt til slutt. Å male bilder er lettere enn» «Enn hva? Hva er det som er så vanskelig?» spurte han. «Vanskelig?»

«Siden du er syk.» «Jeg er slett ikke syk. Jeg må bare hvile nervene mine noen ganger. Nerver blir trette og slitne, forstår du. De blir krøllete og får knuter på seg, det kommer du nok til å merke. Da begynner de å klø. Akkurat som når du ikke får vasket håret. Synes du jeg er fin på håret, forresten? Det er vel far som har sagt at jeg er syk, kan jeg tenke meg. Du må ikke høre på ham, han bare lyver. Han har en masse andre damer. Hva tror du ellers han driver med når jeg ikke er hjemme?» Når han kom hjem, satt det av og til en dame i sofaen han ikke kjente. Enten var det en kusine han aldri hadde hørt om, eller så var det hun som leste av strømmen, eller en som skulle ta imot sparepengene deres. Men de var stadig nye de som kom, og han fikk øyeblikkelig penger til kino. Faren hadde hvit skjorte og brylkrem i håret. Det var når moren hvilte nervene. Fra sengen ser han maleriet i gangen. Det han fikk da han overtok huset her etter bestefaren. Sterke blåfarger og et svakt, hvitt lys nederst i det ene hjørnet. Dystert, mente faren. Dessverre forsto han seg ikke på kunst, ifølge moren. Han aker seg sakte opp i sengen. Kjenner etter om kroppen vil være med ut i dagen. Kanskje det var bedre på den måten? At faren og moren holdt på med hver sine ting. De ble mer fornøyd av det enn av hverandre. Hvem er de to i grunnen? Taushet er det han forbinder med dem, og det er når de må være sammen. De har hver sine liv. Hun vet ikke hva som foregår i ham, og han vet ingenting om henne. Det er noe som skal være hemmelig, og derfor blir det taust. Men hva er det de