Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag

Transkript

1 Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag

2 Samisk språk og kultur Samene er Norges urbefolkning og var her lenge før nordmenn befolket denne delen av verden. Tradisjonelt har de bodd i det landet som kalles sápmi, områdene nord i Norge, Sverige, Finland, og på den russiske Kolahalvøya. De er altså ett folk, som er spredt over flere land. I Norge har samer bodd i Nord-Norge, Trøndelag, og også i Hedmark. I dag finner man selvsagt også samer i de fleste norske byer. Av norske samer bor faktisk de aller fleste i dag i Oslo. Det finnes i Norge ingen offisiell registrering av hvem som er samer, og derfor er det vanskelig å si med sikkerhet hvor mange samer som finnes i Norge i dag, eller hvor i landet de bor. Man regner likevel med at rundt samisktalende bor her til lands, og at disse utgjør rundt halvparten av den samiske befolkningen i Norge. Nesten alle språk i Europa tilhører den indoeuropeiske språkgruppen. Språk som norsk, svensk, dansk, tysk, engelsk, russisk, polsk, italiensk, gresk, albansk, persisk, punjabi, hindi, og fransk, for å nevne noen, tilhører alle den samme språkfamilien. Samisk, derimot er ikke et indoeuropeisk språk, men et uralsk språk. Nærmere bestemt tilhører samisk den finsk-ugriske språkfamilien. Det er i slekt med finsk, ungarsk og estisk. Persisk og norsk ligner altså mer på hverandre enn hva samisk og norsk gjør. Likevel har selvsagt enn del norske lånord kommet inn i det samiske språket i tidens løp. Samisk er egentlig ikke et språk, men en språkgruppe. Det finnes flere typer samiske språk, med store variasjoner seg imellom. I Norge snakkes tre typer samisk: nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. Sørsamisk finner man i deler av Hedmark, Trøndelag, og Norland fylke. Lulesamisk snakkes først og fremst i Nordland fylke. Disse to variantene finnes også i Sverige, men er i dag sterkt utrydningstruet. Til sammen regner man med at godt under tusen mennesker i Norge behersker enten sør- eller lulesamisk. Nordsamisk er det som i særklasse brukes av flest samisktalende rundt 90%. Den innbyrdes forskjellen mellom de ulike variantene er såpass stor at en som snakker nordsamisk og en som snakker sørsamisk ikke uten videre forstår hverandre. Ofte pleier man å si at forskjellen mellom nord- og sørsamisk er like stor som forskjellen mellom norsk og islandsk. Tar man i tillegg med de samiske områdene i nabolandene, blir variasjonen i det samiske språket enda større. Til sammen finnes det i dag ni varianter av samisk: enaresamisk, skoltesamisk, akkalasamisk, kildinsamisk, tersamisk, pitesamisk, nordsamisk, lulesamisk, umesamisk og sørsamisk. Flere av disse er også alvorlig truet og risikerer å forsvinne helt i fremtiden.

3 Trekk ved det samiske språket Moderne norsk er et ordstillingsspråk. Hva en setning betyr på norsk bestemmes av rekkefølgen på ordene. Per slår Arne betyr noe helt annet enn Arne slår Per, selv om ordene i de to setningene er identiske. Samisk er derimot et kasusspråk. I kasusspråk er det ikke rekkefølgen på ordet som bestemmer hva en setning betyr. I stedet bøyer man visse ord, nomen (substantiv, adjektiv, pronomen, tallord), på ulike måter, ut fra hva som er funksjonen til ordet i en setning. Dette er noe samisk har til felles med norrønt, språket man snakket i Norge frem til ca Bortsett fra det, er norrønt og samisk selvsagt veldig ulikt. Samisk har syv forskjellige kasus, eller måter å bøye ordene på. Et ord kan i prinsippet altså bøyes på syv ulike måter. La oss ta ordet goathti som eksempel. Det er det samiske ordet for gamme en samisk jordhytte. Dette ordet kan bøyes som goathi, goađi, goahtai, goađis, gođiin eller goahtin. Hvilken form av ordet du bruker kommer an på om du vil si at hytta er fin, eller at du kjøpte hytta, eller at det er hytta di, om du er i hytta går inn i hytta, reiser fra hytta, og så videre. På norsk bruker vi formen hytta uansett, men på samisk bøyer man dette ordene på mange ulike måter. Kárášjogas betyr i Karasjok. Kárášjohkii betyr til Karasjok. Trykket i samiske ord ligger stort sett alltid på den første stavelsen, noe som også er vanlig for de fleste norske ord. Samisk har ikke grammatiske kjønn av typen en bil, ei gate og et hus. Setningen Man boaris son lea? kan både bety hvor gammel er hun?, og hvor gammel er han? Konteksten bestemmer her om det er snakk om en mann eller kvinne. På samisk bøyer man ikke ord i bestemt eller ubestemt form, slik vi gjør på moderne norsk når vi skiller mellom en bil og bilen. Med tanke på ordforrådet er samisk kjent for å ha spesielt mange ord som beskriver natur, terrengformasjoner, dyreliv, og så videre. Dette henger sammen med at natur, jakt og fiske har vært en sentral del av samenes liv gjennom det meste av historien. Verbbøyningen er nok det aller mest kompliserte ved samisk, sammenlignet med mange andre språk. Samisk har mange måter å uttrykke bevegelse på, og det går an å være langt mer presis på samisk enn på norsk. Ordene njuikut, njuiket, njuikkodit, njuikestit, njuikulit og njuikehit kan alle oversettes med å hoppe. Likevel bruker man ulike varianter av ordet alt ettersom man vil uttrykke det å hoppe generelt, å hoppe bare én gang, å hoppe over tid, å hoppe bare litt, en gang, å gjøre noen raske hopp, eller å hoppe etter noe. Når det gjelder verb kan man altså uttrykke seg svært nyansert og presist på samisk.

4 Til slutt har samisk en del bokstaver som ikke finnes på norsk, og en del lyder som er annerledes: á uttales æ c uttales ts som i sats č uttales tsj som i kvarts đ uttales som stemt th som i engelsk there h uttales som h også etter vokal i uttales som i, og som j etter vokal ŋ uttales som ng som i sang o uttales som å š uttales som sj som i sjampo ŧ uttales som ustemt th som i engelsk thing u uttales som o som i Oslo z uttales som ds som i engelsk hands ž uttales som dsj som i det engelske ordet for syltetøy: jam Samisk språk i dag I Norge er samisk i dag offisielt sett likeverdig med norsk. Det har det vært siden I den norske delen av det området man kaller forvaltningsområdet for samisk språk er samisk og norsk helt likestilte. I Norge finnes det 10 slike kommuner: fem i Finnmark, to i Troms, én i Nordland og to i Nord- Trøndelag. Her har innbyggerne krav på at all kommunikasjon med myndighetene kan foregå på samisk, og kunngjøringer fra myndighetene, navn på veiskilt og så videre, skal stå på både samisk og norsk, og på samisk først. Alle elever i grunnskolen i samiske områder har rett til opplæring i eller på samisk. Også samiskspråklige elever i skoler utenfor forvaltningsområdet kan få opplæring på samisk, dersom minst tre elever krever det. Samene har et eget samisk språkråd, som skal beskytte og utvikle det samiske språket i Norge. Samisk språkpolitikk er konservativ og puristisk. Det vil si at man prøver å unngå å ta inn for mange lånord fra språk som norsk og engelsk, og tekniske ord som kommer som en følge av at verden blir mer moderne. I stedet forsøker man å lage nye samiske ord, som høres samiske ut, og som passer bedre inn i det språket som allerede finnes. Dette er samme strategi som man har på Island, hvor man også forsøker å lage nye ord istedenfor å ta inn nye utenfra. På samisk er det ganske lett å endre slutten i ulike ord, og dermed gi dem nye betydninger. Samisk språk lever også i samiske medier. NRK Sápmi sender radio- og TV-programmer både på samisk og på norsk. Ođđasat er nyhetssendinger på samisk. Disse har blitt sendt på NRKs hovedkanal

5 NRK1 siden Det meste som foregår på samisk presenteres på nordsamisk, men sør- og lulesamisk er også representert i faste sendinger. Samisk historie før fornorskingspolitikken Ingen vet sikkert hvor samene kommer fra, og hvilke folkegrupper de er i slekt med. Det som ér sikkert er at det fantes samer her til lands lenge før det fantes nordmenn. Historisk sett har samene levd av jakt og fiske. Først i senmiddelalderen, på eller 1400-tallet, begynte mange samer også med tamreindrift. Man regner med at samer og nordmenn stort sett levde adskilt frem til landet ble protestantisk og en del av Danmark-Norge i 1536/37. Før de kom i kontakt med kristenfolket fra sør, hadde ikke samene noe skriftsystem, og religionen var sjamanistisk. Sjamaner, åndelige ledere, hadde litt forenklet sagt ansvaret for forbindelsen mellom guder og mennesker. Ofte så man naturen som besjelet, som levende, noe man også kjenner fra andre urfolks religioner. Petter Dass skriver i Nordlands trompet på 1600-tallet om hvordan samene driver med trolldom og forbannelser. På og 1800-tallet startet kristningen av samene. En norsk prest ved navn Thomas von Westen organiserte på starten av 1700-tallet et misjons- og undervisningsprosjekt, og la vekt på at denne virksomheten måtte foregå på samenes eget språk. De første bøkene på samisk hadde kommet allerede på 1600-tallet, og i 1752 kom den første nordsamiske grammatikkboken. På 1800-tallet ble også læstadianisme, en streng, protestantisk form for kristendom, populær blant samene. Alt dette første til at den gamle samiske, sjamanistiske religionsformen forsvant. Fornorskingspolitikken på 1800-tallet Midt på 1800-tallet, mens nordmenn drev med nasjonsbygging under nasjonalromantikken, begynte Norge med en tydelig fornorskingspolitikk når det gjaldt samer og kvener. Kvenene er et folkeslag som hadde vandret inn fra Finland fra 1500-tallet og utover. Disse gruppene skulle nå bli norske, for de europeiske holdningene på denne tiden tilsa at én nasjon burde ha ett folk, og ett språk. Det ble også brukt sikkerhetspolitiske argumenter for fornorskningen. Samer og kvener, som kom fra Russland og Finland måtte gjøres norske, slik at lojaliteten deres lå her til lands, og at landegrensene dermed ble beskyttet. I tillegg var nok mange nordmenns holdninger på slutten av 1800-tallet også delvis preget av sosialdarwinistiske tanker. Slike tanker gikk ut på at sterke og mer levedyktige samfunn har rett til å leve, mens svakere samfunn må tilpasse seg eller forsvinne. Fornorskingspolitikken varte fra midten av 1800-tallet, og frem til ca Målet var assimilering av samene, altså det å gjøre samene mest mulig like nordmenn. Myndighetene ville at de skulle utvikle en sterkere norsk nasjonalfølelse. Utover på 1800-tallet ble det stadig vanskeligere å benytte samisk i skolen, helt til det ble forbudt. I 1898 kom Wexelsenplakaten, som gjorde det ulovlig for samer å

6 arbeide som lærere i skoler hvor det fantes både norsk- og samisktalende. Lærere ble til og med pålagt å passe på at samiske barn ikke fikk snakke samisk med hverandre i friminuttene. De lærerne som kunne vise at de var ivrige i fornorskningsarbeidet ble gjerne belønnet økonomisk, og internatskoler ble opprettet etter 1900, for å ta samiske og kvenske barn vekk fra sine opprinnelige miljøer, og inn i et norsk et. I 1902 kom en lov som gjordet det forbudt å selge jord i Finnmark til folk som ikke kunne snakke, lese og skrive norsk, og var norske statsborgere. Dette skulle fungere som motivasjon i fornorskingsprosessen. FNs menneskerettighetserklæring av 1948 førte til økt fokus på samenes verdi som mennesker, og på deres rettigheter. De neste 30 årene kom fornorskingspolitikken gradvis til å bli avviklet, selv om det tok tid mange steder. I 1963 ble det igjen tillatt med samisk som undervisningsspråk, selv om ingen benyttet seg av tilbudet før på slutten av 60-tallet tallet var et tiår hvor folk i stor grad var politisk interesserte. Det førte med seg mer bevissthet om samiske rettigheter blant samer selv, og større sympati med samenes sak blant mange nordmenn. Fra og med 1989, med opprettelsen av sametinget, er fornorskingspolitikken definitivt over. I dag har både samer og samisk språk en spesiell posisjon i det norske samfunnet. Konsekvenser av fornorskingspolitikken Fornorskingspolitikken som ble ført overfor samene er den mørke siden av nordmenns nasjonsbyggingsprosjekt. Først og fremst har den hatt konsekvenser i form av at den har påført mange individer svært store lidelser. Samiske lærere mistet jobbene sine, folk fikk mindre muligheter til å eie jord og drive med reindrift, og mange ble systematisk nektet å lære sitt eget språk. Barn ble tatt vekk fra familiene og sendt på internatskoler for å bli norske, og mange har levd hele liv som mindreverdige i sine egnes og andres øyne. Flere har i løpet av fornorskningsperioden sluttet å være samer, og heller begynt å oppgi norsk identitet. Som nevnt regner man med at kun halvparten av samene som lever i Norge i dag behersker samisk. Mange eldre samer som kan snakke samisk i dag, behersker det kun muntlig, fordi de aldri fikk lov til å lære å lese eller skrive samisk i skolen. De som kan samisk er i dag stort sett tospråklige de snakker både norsk og samisk, og mange bruker nok norsk oftere enn samisk. Sørsamisk og lulesamisk er utrydningstruet, og generelt blir det geografiske området hvor samisk brukes i dagliglivet, stadig mindre. Skulle det overhodet gå an å finne noen lyspunkter når det gjelder konsekvensene av fornorskingspolitikken, måtte det være at alle årene med undertrykkelse synes å ha ført til en stolthets- og fellesskapsfølelse blant mange samer i dag, og større aksept og respekt fra

7 majoritetsbefolkningen, altså nordmenn, enn de noen gang har hatt tidligere. De siste tiårene ser det ut til å ha vært en slags oppblomstring når det gjelder samisk språk og kultur. Samisk kultur Det kanskje mest kjente aspektet ved samisk kultur er joik. Joiken var sjamanens musikk i den gamle religionen, og har vært en viktig del av den samiske folkesjelen helt frem til våre dager. En joik skal reflektere en person, eller et sted eller en ting. Man joiker ikke om personen eller tingen. Man sier i stedet at man joiker personen eller joiker tingen. Man skal i joiken få frem kjernen av hva eller hvem det man joiker er. Tradisjonelt var joik både litteratur, rytmer, melodi og håndbevegelser. En joik kan være kort eller svært lang. Man trenger heller ikke bruke ord. Tidligere var det slik at en person ikke ble regnet som et fullverdig medlem av samfunnet før han eller hun hadde fått en joik tilegnet seg selv. Da kristendommen kom, ble joiken sett på som syndig av nordmenn. Under fornorskingspolitikken på 1950-tallet var joik forbudt på skolen i samiske områder. Siden 1970-tallet har joiken kommet tilbake, og den inspirerer i dag mye samisk kunst. To svært kjente joikere er Mari Boine (1956-) og Ánte Mikkel Gaup, og joik var også en stor del av det som inspirerte samenes kanskje aller største kulturpersonlighet, nemlig multikunstneren Nils Aslak Valkepää ( ). Samene har også en rik håndverkskunst. Denne kalles duodji, og består av alt fra tekstilarbeider og skinnarbeider til treskjæring, metallarbeid, og så videre. Ofte er produktene rikt dekorert og pyntet. Filmkunst er en annen sjanger samene har hevdet seg innenfor. Mest kjent er i dag Nils Gaup. Han har lagd samiskspråklige filmer som Veiviseren (1987), som ble oscarnominert, og Kautokeino-opprøret (2008), som også var en suksess. I tillegg har han laget norske filmer som Hodet over vannet (1993), Reisen til julestjernen (2012), og Birkebeinerne (2016). Når det gjelder litteratur, så kom den første samiskspråklige skjønnlitterære boken ut i 1910, og den første romanen På grunn av fornorskingspolitikken kom det ut få bøker på samisk frem til Etter dette skjøt ting fart. Man fikk egne samiske forlag, og på 1980-tallet begynte også Norsk kulturråd å støtte samiskspråklig litteratur. Nils-Aslak Valkepää er nok den aller mest kjente forfatteren etter Han var i tillegg til å skrive litteratur, både musiker og joiker. I 1988 ga han ut diktverket Beaivi, Áhčážan (norsk: Solen min far), som han fikk Nordisk råds litteraturpris for i I 1985 ga han ut en dikttrilogi med navn Ruoktu váimmus (norsk: Vindens veier), som også er kjent, og som ble oversatt til norsk i 1990.

8 Følgende lille utdrag fra Nils Aslak Valkepää sitt Vindens veier viser samenes tette bånd til naturen og moder jord, og hvordan dette kan tas opp i samisk litteratur. Det er viktig å merke seg at diktet originalt er skrevet på samisk. Siden norsk og samisk er såpass ulike språk, må dette sees på som en gjendiktning at man dikter diktet på nytt, på et annet språk. Selv om lyder og rytme blir annerledes, kan vi nok likevel regne med at det går an å overføre noe av stemningen og innholdet fra originalen. Fra vindens veier (1985) Hører du livets lyder i elvebruset i suset fra vinden Det er alt jeg vil si det er alt Er det mulig å si noe forstandig når hvert ord kan vries alle veier Død og fødsel Det er jo menneskets viktigste anliggende Om man ikke snakker om livet Men hva er vel det å snakke om det er så alminnelig Jeg har ikke tenkt å bli til noe og det jeg gjør er ikke arbeid jeg samler ikke penger ikke eiendom jeg sparer ikke på livet for framtida Vindens eie er jeg men jeg lever og det er visst livets mening jeg lever i dag her og nå og er det for mye lever jeg ikke i morgen Slik er det og hva så Jeget ber oss her om å lytte til naturen. Naturen snakker for seg selv, og alt annet vi sier er bare menneskespråk ord som kan vris og vendes på, og som vi kan få til å bety alt mulig. Men det menneskelige språket, og all menneskelig kommunikasjon er egentlig bare midlertidig støy. Mennesker har snevre perspektiver. De er opptatt av å bli noe, og av å arbeide. Mennesker snakker også om liv og død, som om dette skulle være noe viktig.

9 Naturens lyd, som jeget ber oss lytte til, kommer fra et dypere sted. Fra naturens ståsted er liv og død ikke dramatiske hendelser, men det mest naturlige som finnes. Ved å lytte til naturen ser det ut som om det er mulig for oss mennesker å bli klokere, og forstå vår plass i verden. Det er her vi må søke sannhet, og det er her vår søken etter visdom stopper, hvis vi kommer så langt. Det går ikke an å si mer enn hva naturen sier gjennom sine lyder, som alltid har vært der. Mennesket, ser det ut som om Valkepäa sier, bør kanskje lære seg til å lytte til naturens istedenfor til kulturens stemme.