1. «Den beste måten å løse et problem på, er å hindre at det oppstår» Tidlig innsats

Transkript

1 1. «Den beste måten å løse et problem på, er å hindre at det oppstår» Når det nå skal utarbeides en ny plan for psykisk helse- og rusarbeid er det nyttig å finne frem til noen overordnede strategiområder eller «knagger» som tiltakene i planen kan sorteres under eller «henges på». De må være gyldige for både barn, unge og voksne og gjenspeile nasjonale føringer og lokale behov. Den administrative arbeidsgruppen som jobber med planen foreslår fire slike strategiområder for Lillehammer kommunes arbeid med mennesker med vansker knyttet til psykisk helse og rus. Ett av strategiområdene er tidlig innsats. Tidlig innsats Med tidlig innsats eller tidlig intervensjon mener vi arbeidet med å identifisere og håndtere et problem på et så tidlig tidspunkt at problemet forsvinner eller blir redusert. Universell forebygging er tiltak som retter seg mot hele befolkningen eller befolkningsgrupper. Innenfor rusfeltet kan det eksempelvis være nasjonale kampanjer mot røyking og alkoholbruk, anti-mobbekampanjer i skolen mm. Men når det gjelder psykisk helse- og/eller rusproblemer er det ikke tilstrekkelige med universelle tiltak. Vi må derfor supplere med tiltak rettet mot målgrupper som står i fare for å utvikle problemer med selektive forebyggingstiltak, og tiltak rettet mot personer hvor psykisk helse- og rusproblemer allerede er observert med såkalte indikative forebyggingstiltak. Psykisk helse- og rusfeltet er så vidt sammensatt at det er nødvendig med innsats på alle nivåer. Eksempler på selektive tiltak kan være et tilgjengelig og kompetent hjelpeapparat med lav terskel, så som Ungdomsbasen og Villa Utsikten. Indikative tiltak vil være individuelt tilpassede, samtidige hjelpetiltak, f.eks. i form av bolig, arbeid og oppfølgingstjenester for voksne, og ulike støttetiltak for barn og unge, f.eks. via PP-tjenesten og/eller barneverntjenesten. Tidlig innsats for barn og unge dreier seg i høy grad om universelle tiltak som gode barnehager, et inkluderende skolemiljø og fritidsaktiviteter som legger til rette for mestringsopplevelser og vennskap. En tilstedeværende helsetjeneste som helsestasjons- og skolehelsetjenesten, Ungdomsbasen og familieteamet er viktig både for å støtte de voksne i foreldrerollen og for å møte alle barn og unge som trenger det. Tidlig innsats for voksne dreier seg i stor grad om det vi kaller folkehelsearbeid. Folkehelsearbeid er samfunnets innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, og arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen altså universelle tiltak. Det er for eksempel påvist en direkte sammenheng mellom inntekt og helse («helsegradienten»). Fattigdomsbekjempelse er derfor et viktig folkehelsetiltak. Å ha en god bolig har også betydning for helsen, og er helt nødvendig for at den enkelte skal kunne stå i jobb, ha et godt, sosialt liv og kunne nyttiggjøre seg av ulike helsetilbud. Fysisk aktivitet er en kilde til helse og livskvalitet for alle, og er nødvendig for normal vekst og utvikling hos barn og unge. En viktig del av grunnlaget for det helsefremmende og forebyggende arbeidet er kunnskap om hva som virker inn på den psykiske helsen og som fører til at noen f.eks. begynner å ruse seg. Noe er knyttet til individet (både arvelige og miljøbestemte faktorer som personlighet, intelligens, fysisk helse, fysisk aktivitet, bruk av rusmidler), og noe er knyttet til miljøet rundt (levekår, sosiale og økonomiske forhold, status og mellommenneskelige forhold i familie, skole og arbeid, tilgang på rusmidler m.m.).

2 Helse kan sees på som resultatet av samspillet mellom individuelle egenskaper og beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer i miljøet. Risikofaktorene øker risikoen for sykdom og beskyttelsesfaktorene reduserer risikoen for sykdom: Risikofaktorer i miljøet på samfunnsnivå er sosial ulikhet, ikke fullført skolegang, arbeidsledighet og mangelfull integrering/marginalisering. På lokalmiljønivået er det ressursfattige bomiljøer med ustabil befolkning, lite sosial samhandling og liten grad av integrering, dårlig arbeidsmiljø på jobben, dårlig barnehage- og skolemiljø med mobbing og utstøting. På nettverksnivå er det sosial isolasjon, lite støttende nettverk, negative livshendelser som opprivende skilsmisser, samt kroniske belastninger som dårlig helse (psykisk/fysisk), omsorgssvikt og overgrep og mishandling. Beskyttelsesfaktorer altså de forholdene som kan motvirke risikoen for psykiske helse- og rusproblemer er på samfunnsnivå et samfunn som er preget av gjensidig tillit, sosial støtte og samhold. På lokalmiljønivå er det sosial integrering, mulighet til utfoldelse, bruk av egne evner og kontroll over egen livssituasjon. På nettverksnivå er det sosial støtte og aktivisering. I hht. Folkehelseinstituttet er de viktigste arenaene for å fremme psykisk helse og forebygge psykiske lidelser å finne utenfor helsetjenestene, men isteden i lokalsamfunnet, arbeidslivet, skolen og barnehagen. Spørsmål til diskusjon: Hvordan kan vi i Lillehammer kommune legge best mulig til rette for god folkehelse gjennom å aktivere beskyttelsesfaktorene og minimere risikofaktorene, både for barn, unge, voksne og eldre? Bruk gjerne eksempler!

3 2. «Jeg mestrer, altså er jeg» Når det nå skal utarbeides en ny plan for psykisk helse- og rusarbeid er det nyttig å finne frem til noen overordnede strategiområder eller «knagger» som tiltakene i planen kan sorteres under eller «henges på». De må være gyldige for både barn, unge og voksne og gjenspeile nasjonale føringer og lokale behov. Den administrative arbeidsgruppen som jobber med planen foreslår fire slike strategiområder for Lillehammer kommunes arbeid med mennesker med vansker knyttet til psykisk helse og rus. Ett av strategiområdene er mestring. Mestring Som en konsekvens av store reformer innenfor helse- og omsorgsfeltet (f.eks. samhandlingsreformen, opptrappingsplanen for rusfeltet m.fl.), stadig flere oppgaver lagt til kommunene og et økende antall tjenestemottakere, er det etter hvert etablert en ny forståelse av hvordan fremtidens helse- og omsorgstjenester må formes. Det gjelder også innenfor feltet psykisk helse- og rusarbeid. Regjeringen uttaler: «Vi vil skape et samfunn som i større grad fremmer psykisk helse gjennom å legge mer vekt på forhold i omgivelsene som fremmer mestring, tilhørighet og opplevelse av mening. ( ) Vi vil utvikle en folkehelsepolitikk som skaper muligheter og forutsetninger for at hver enkelt av oss kan mestre eget liv. God helse er en av våre viktigste ressurser, både som samfunn og som enkeltindivider. Men god helse er ikke bare fravær av sykdom, det handler også om å mestre livets utfordringer. Mestring gir livsglede, mening og overskudd, også når vi rammes av sykdom. Det er derfor viktig at vi legger til rette for at folk kan leve et godt liv med sykdom og funksjonstap. Folkehelsearbeid handler både om å fremme livskvalitet og trivsel gjennom deltakelse i sosialt fellesskap som gir tilhørighet og opplevelse av mestring, og om å redusere risiko for sykdom, funksjonsnedsettelse, psykiske og sosiale problemer.» (Meld. St. 19 ( ) Folkehelsemeldingen Mestring og muligheter.) Sektor Helse og omsorg har utarbeidet en overordnet visjon for sitt arbeid i alle tjenestene: «Mestring hele livet». Også på barn/ungefeltet er det fokus på mestring: Visjon for sektor Oppvekst er «God samordnet innsats gir trygghet, kompetanse og livsmestring.» Mestring handler om at den enkelte endrer forestillinger, følelser og atferd på en måte som gjenoppretter mening og sammenheng i livet, og som bidrar til å bearbeide følelsesmessige reaksjoner, til problemløsning og til forbedret livssituasjon. Det kan dreie seg om de store, eksistensielle utfordringene knyttet til sykdom, dødsfall eller samlivsbrudd, eller de tilsynelatende små tingene i hverdagen som å ta en telefon, møte presis på jobb eller våge å gå i butikken. Mestring kan sees som et uttrykk for hvilke ressurser som finnes hos den enkelte, og relasjonen og samspillet mellom personen og situasjonen han eller hun befinner seg i. Med «situasjonen» forstås her for eksempel sosialt nettverk, støtteapparat, institusjoner og samfunnet som helhet. Psykiateren R. S. Lazarus sier om mestring: "Når våre viktige verdier eller mål blir utfordret, truet eller tilintetgjort, opplever vi en psykologisk stressituasjon. Mennesket vil søke å imøtegå, unngå eller klare denne stressituasjonen på forskjellig vis."

4 Illustrasjonen viser faktorene som påvirker helsa, men det er mange av de samme faktorene som påvirker mestringsevnen. Hensikten med mestring er: Å forandre de skadelige betingelsene i omgivelsene Å tolerere og tilpasse seg negative begivenheter og realiteter Å opprettholde et positivt selvbilde Å bevare en følelsesmessig balanse Å bevare et tilfredsstillende forhold til andre mennesker Den konkrete opplevelsen av mestring, det å greie å gjennomføre en oppgave, skaper motivasjon og styrker selvbildet. Det kan gi en person lyst til å fortsette med en ny oppgave eller ta en ny utfordring. Opplevelsen av å mestre selve livet er mindre konkret, men et resultat av en overvekt av positive opplevelser: «Jeg er en som er verdt noe; en som får til ting». Å mestre kan også være å mestre at man ikke mestrer. For noen er mestring å oppleve å ha kontroll på sykdom, symptomer og en vanskelig livssituasjon. De velger en positiv tilnærming til problemene. Men alle takler ikke dette. Noen velger da negative strategier, f.eks. i form av å unngå å snakke om det som er vanskelig eller gjennom bruk av rusmidler for å dempe ubehaget. Det er derfor viktig og nødvendig at personer som i ulik grad opplever at mestringsevnen er lav eller fraværende får god og kompetent hjelp til å opprette den nødvendige, følelsesmessige balansen igjen. Spørsmål til diskusjon: Hvordan kan vi i Lillehammer kommune best mulig legge til rette for at innbyggere i alle aldre og livssituasjoner hovedsakelig velger positive mestringsstrategier? Bruk gjerne eksempler!

5 3. «Ingen beslutninger om meg - uten meg» Når det nå skal utarbeides en ny plan for psykisk helse- og rusarbeid er det nyttig å finne frem til noen overordnede strategiområder eller «knagger» som tiltakene i planen kan sorteres under eller «henges på». De må være gyldige for både barn, unge og voksne og gjenspeile nasjonale føringer og lokale behov. Den administrative arbeidsgruppen som jobber med planen foreslår fire slike strategiområder for Lillehammer kommunes arbeid med mennesker med vansker knyttet til psykisk helse og rus. Ett av strategiområdene er medvirkning. Medvirkning Personers rett til medvirkning innenfor helse- og omsorgstjenestene er nedfelt i Lov om pasient- og brukerrettigheter: 3-1. Pasientens og brukerens rett til medvirkning «Pasient og bruker har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Pasienten har herunder rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon. Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient og bruker. Det skal legges stor vekt på hva pasienten og brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8. Barn under 18 år skal tas med på råd når barnets utvikling og modning og sakens art tilsier det.» Opptrappingsplanen for rusfeltet ( ) har som ett av fem overordnede mål «å sikre reell brukerinnflytelse gjennom fritt behandlingsvalg, flere brukerstyrte løsninger og sterkere medvirkning ved utforming av tjenestetilbudet.» Målet er satt med utgangspunkt i erkjennelsen av at personer med psykisk helse- og rusproblemer ikke i tilstrekkelig grad blir hørt i saker som berører dem. Men livet leves ikke først og fremst i helsevesenet. Bolig, utdanning og arbeid/aktivitet er andre arenaer der det er viktig å få si sin mening og bli hørt. Reell medvirkning innebærer at kommunen sørger for at tjenestemottaker kan være aktiv og deltagende i de tjenestene hun/han mottar og deltar i. Undersøkelser viser at tjenesteapparatet i noen grad opplever slik medvirkning som «plunder og heft». Medvirkning må derfor sikres gjennom gode rutiner og prosedyrer, uavhengig av om tiltaket er boligtildeling, arbeid, booppfølging, samtaler eller annet. Det viktige er å få til reell medvirkning også i utvikling av tjenestene. Barn og unges rett til å si sin mening og bli hørt og respektert er et grunnleggende prinsipp i FNs barnekonvensjon. Men ofte har det vært foreldre, foresatte eller andre voksne som har uttalt seg når tjenester til barn og unge skal utformes eller evalueres. Barn og unges egne erfaringer og synspunkter bør stå sentralt i å utvikle og gjennomføre gode tjenester som berører dem - både på systemnivå og på individnivå. Og det er tjenestene som må tilpasse seg tjenestemottakerne, ikke omvendt. Dette slås fast i regjeringens strategi for ungdomshelse Men de viktigste arenaene for å fremme psykisk helse og forebygge psykiske lidelser og rusproblemer er utenfor helsevesenet. For barn og unge er barnehage, skole og - etter hvert som de vokser til - fritidsarenaen de viktigste, forebyggende arenaene, i tillegg til hjemmet. Det er viktig at barn og unge får si sin mening og være med på å utvikle tjenester og tilbud også på disse arenaene.

6 Å arbeide med barns og unges medvirkning, handler ikke om å finne frem til bestemte metoder, men om hvordan voksne tenker om og ser på barn og unge. Det er de voksnes holdninger som leder frem til en god eller dårlig - medvirkningspraksis. Asker gård barnehage presenterer små barns medvirkning slik: «Å gi barn medvirkning i barnehagen er ikke det samme som å la barna velge fritt og la dem gjøre som de vil. Heller ikke at det begrenses til valg av pålegg og bok. Det handler i stor grad om en pedagogisk praksis som skaper prosesser der vi sikrer at alles stemmer blir hørt og at alle opplever de har betydning for det som foregår. Tanken om barns medvirkning bygger på tanker om barn som subjekt, om likeverdighet og respekt for hverandre, og at de voksne ser den enkelte barnet, dets interesser og prøver å få tak i hva barnet mener og lar det bli gjeldende. Medvirkning handler om å bli spurt, bli lyttet til og akseptert som kompetente og intensjonelle. ( ) Dette er med på å styrke både evnen til toleranse og respekten for andre. Det gir plass for egen selvstendighet og integritet, samtidig som barnet er en deltaker i et fellesskap og ser seg selv i sammenheng med andre. På denne måten blir medvirkning et bidrag til læring av demokratiske væremåter og motvirker egoistisk tenkning. Barns medvirkning i barnehagen kan derfor ses på som en viktig side ved læring av sosiale ferdigheter.» ( Dette gjelder selvsagt også for eldre barn og unge. Og voksne. Psykologen Carl Rogers sier: "Et hvert menneske er best i stand til å løse sine egne problemer, og dette kan han hvis han blir møtt på den rette måten." Spørsmål til diskusjon: Hvordan kan vi i Lillehammer kommune best mulig legge til rette for at barn, unge, voksne og eldre skal få reell mulighet til å bli hørt i saker som berører dem og medvirke i utviklingen av de tjenestene de benytter eller er en del av? Bruk gjerne eksempler!

7 4. «Felles ansvar og forpliktende fellesskap» Når det nå skal utarbeides en ny plan for psykisk helse- og rusarbeid er det nyttig å finne frem til noen overordnede strategiområder eller «knagger» som tiltakene i planen kan sorteres under eller «henges på». De må være gyldige for både barn, unge og voksne og gjenspeile nasjonale føringer og lokale behov. Den administrative arbeidsgruppen som jobber med planen har kommet frem til fire slike strategiområder for Lillehammer kommunes arbeid med mennesker med vansker knyttet til psykisk helse og rus. Ett av strategiområdene er samtidige, sammenhengende og koordinerte tjenester. Samtidige, sammenhengende og koordinerte tjenester Regjeringen har gjennom flere stortingsmeldinger og proposisjoner vært opptatt av å forbedre de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette fordi de kommunale tjenestene i årene fremover vil bli stadig viktigere for å møte de samlede utfordringene og befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester. Kommunene må gjøres i stand til å oppfylle samhandlingsreformens intensjoner om koordinerte og helhetlige pasientforløp, mer forebygging og tidligere innsats, flere tjenester der brukerne bor, og at en større andel av tjenestene leveres i kommunene, heter det i Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet. Med samhandlingsreformen har kommunene fått en viktigere rolle i å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til befolkningen. Dette medfører at kommunen må gjøre endringer i sin tjenesteutforming. Det er en utfordring å skape gode sammenhenger mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten med en endret oppgavefordeling mellom nivåene. I arbeidet med stortingsmelding 26 om fremtidens primærhelsetjeneste er det innhentet innspill fra ulike bruker- og interesseorganisasjoner. Her fremheves blant mye annet at det må bygges opp en primærhelsetjeneste der tverrfaglighet er det bærende prinsipp, og at det må etableres flere tverrfaglige team, og at relevante og tilgjengelige tjenester må gis til rett tid. Tjenestene må innrettes mer etter prinsippet om tidlig innsats. For tilsynsrapporter og evalueringer viser at tjenestetilbudet til personer med rusproblemer på landsbasis er fragmentert og lite samordnet. Mennesker med alvorlige rus- og psykiske problemer får i for liten grad samtidige, sammenhengende og koordinerte tjenester. Med dette mener vi f.eks. at om man skal nyttiggjøre seg et behandlingstilbud, må man samtidig ha en tilfredsstillende bosituasjon, inntekt, en jobb/aktivitet å gå til og noe positivt å fylle fritiden med. Alle «hjelpere» må vite om hverandre og dra i samme retning. Mange har behov for tjenester fra flere sektorer og nivåer, noe som stiller store krav til samordning og koordinering innad og mellom tjenestenivåene. Helse- og omsorgstjenester til personer med rus- og psykiske problemer må også gis til rett tid. Sammenhengende behandlingsforløp uten unødig venting er avgjørende for å få best mulig effekt av behandlingen som iverksettes.

8 Dette stiller store krav til organiseringen av de ulike tjenestene, og ikke minst til samhandlingen mellom dem det gjelder også for Lillehammer kommune. En tydelig og kjent ansvarsdeling er helt nødvendig for å kunne gi gode, samtidige, sammenhengende og koordinerte tjenester. Det er også nødvendig å ha et bredspektret tjenestetilbud med god fleksibilitet, slik at alle tiltak kan tilpasses den enkeltes behov. Dette krever igjen kompetente ansatte som er trygge i yrkesutøvelsen sin. Og tjenestetilbudet må være kjent både for den som har behov for tjenester, og for de ulike instansene som skal utøve dem. Fastlegene må vite hva kommunen kan tilby, og kommunen må vite hva 2.linjetjenesten kan bidra med. God kommunikasjon og informasjon er mao. også helt nødvendig. For at tjenestetilbudet skal gjøre nytte, må det foretas en grundig behovskartlegging i tett samarbeid med tjenestemottaker før tjenester tildeles. Evaluering underveis er nyttig for å finne ut om de tildelte tjenestene virker som forutsatt, eller om det bør gjøres endringer. Utfordringer knyttet til koordinering og samarbeid gjelder ikke bare for voksne med alvorlige vansker knyttet til psykisk helse og rus, de finnes også i tilknytning til de ulike tjenestene til barn og unge. Tverrfaglighet bør generelt prege arbeidet med barn, unge og foreldre, sier erfarne fagfolk. Det gjelder både innen forebyggende arbeid og når problemer har oppstått. Det betyr ikke at alle profesjoner bør bli like, men at man må bruke alles kompetanse til barnets beste. Ulike perspektiver og tilnærminger er nødvendig for å gi barn og familier best mulig hjelp til rett tid. Gode rutiner og prosedyrer mht. å dele nødvendig kunnskap om barna må til. Taushetsplikten skal ikke være til hinder for overføring av viktig informasjon; samtidig er det ikke alt som skal deles. Klok bruk av informert samtykke fra foreldre og unge kan hjelpe på dette. Spørsmål til diskusjon: Hvordan kan vi i Lillehammer kommune best mulig legge til rette for at tjenester til barn, unge, voksne og eldre skal være kjent, tilgjengelige når behovet oppstår og individuelt tilrettelagt? Idéer til hvordan dere som politikere kan bidra til at samarbeidet på tvers av sektorer, tjenesteområder og nivåer er godt organisert og velfungerende? Bruk gjerne eksempler!