Arv og gaver i Oslo En kvantitativ studie av formuesoverføringer fra foreldre til barn. Vilde Sagstad Imeland

Transkript

1 Arv og gaver i Oslo En kvantitativ studie av formuesoverføringer fra foreldre til barn Vilde Sagstad Imeland Masteroppgave i sosiologi Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Det samfunnsvitenskapelige fakultet UNIVERSITETET I OSLO Juni 2017

2 II

3 Arv og gaver i Oslo En kvantitativ studie av formuesoverføringer fra foreldre til barn

4 II c Vilde Sagstad Imeland 2017 Arv og gaver i Oslo. En kvantitativ studie av formuesoverføringer fra foreldre til barn. Vilde Sagstad Imeland Print: CopyCat Oslo

5 Sammendrag I denne oppgaven tar jeg for meg geografiske og sosioøkonomiske mønstre for overføring av arv og gaver fra foreldre til barn i Oslo. Mer spesifikt undersøker jeg i hvor stor grad foreldre overfører arv og gaver til sine barn i Oslo mens barna er i overgangen til voksenlivet, og hvorvidt bestemte økonomiske trekk ved nabolaget kan ha noe å si for om barna får arv og gaver foreldrene sine. Oppgavens overordnede problemstilling er å studere geografisk ulikhet og reproduksjon av sosial ulikhet gjennom overføringer av formue fra foreldre til barn. Forskningsspørsmålene i oppgaven undersøkes gjennom analyser av administrative registerdata som har blitt gjort tilgjengelige gjennom prosjektet Educational Careers ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Datasettet inneholder informasjon om foreldre og barn, både i Oslo og ellers i landet, og gir verdifull innsikt i inntekts- og formuesdata for hele befolkningen også de aller rikeste. Oppgaven vier særlig oppmerksomhet til forskjeller i sannsynlighet for å ha mottatt arv og gaver av sine foreldre ut ifra hva slags nabolag man bor i. Dette gjøres ved å se på mønstre for overføring i nabolag hvor de aller rikeste utgjør en betydelig del av nabolaget. I oppgavens første analysedel bruker jeg bydeler i Oslo for å vise fram geografiske forskjeller når det kommer til overføring av arv og gaver. Jeg viser hvordan høyt utdanningsnivå, inntektsnivå og formuesnivå i bydelene henger sammen med høyere sannsynlighet for å ha mottatt arv og gaver av ens foreldre. I oppgavens andre analysedel ser jeg på mindre geografisk områder, og undersøker sammenhen- III

6 IV gen mellom høy formue i nabolaget og sannsynligheten for å ha mottatt arv og gaver. Jeg finner en selvstendig effekt av nabolaget på sannsynligheten for å ha mottatt arv og gaver på to måter. Den første typen nabolagseffekter er at foreldre som bor i rike nabolag gir mer penger til sine barn sammenlignet med ellers like foreldre bosatt i ikke-rike nabolag. Den andre varianten er at rike foreldre bosatt i rike nabolag overfører mer penger til barna sine sammelignet med mindre rike foreldre bosatt i samme type nabolag.

7 Forord Først og fremst vil jeg rette en stor takk til min veileder Øyvind N. Wiborg. Takk for en lærerik, givende og spennende prosess i arbeidet med oppgaven, for tilrettelegging av data, pedagogisk utholdenhet og for å hele tiden ha trodd på prosjektet og på meg. Det er ingen selvfølge å ha en så tilstedeværende veileder som jeg har hatt, og derfor føler jeg meg heldig. Jeg vil også takke Osloforsk for masterstipend. Takk til Ida Lyngstad Wernø og Eli Melby for at dere gjorde det jeg trodde skulle bli to nokså ordinære år på Blindern til to av de beste årene i mitt liv. Takk for samtaler, latter, diskusjoner, reiser, fredagskvelder, blåmandager, og for lange dager på PC-stue 263. Takk til Emil Aas Stoltenberg for utømmelig entusiasme og engasjement på statistikkens, og på mine vegne. Takk for at du forklart meg de samme tingene om igjen og om igjen. Takk til Vegar Bjørnshagen, Torgeir Holljen Thon, Hanna Kielland Aalen og Ida Wernø for lesing av utkast. Takk til Nikolai Melamed Kleivan og Daniel Ramberg for å ha latt meg ha fleksitid på NATT&DAG. Takk til Elin Sagstad Imeland og Terje Imeland for at dere har oppfordret deres døtre til å ta høyere utdanning. Alle feil og mangler ved oppgaven er jeg selv ansvarlig for. Vilde Sagstad Imeland Oslo, juni V

8 Innhold Figurer Tabeller IX X 1 Introduksjon Oppgavens forskningsspørsmål Oppgavens struktur Bakgrunn for oppgaven Tidligere forskning og teori Overføring av arv og gaver Inntekt og formue i Norge Geografisk ulikhet Geografisk ulikhet i Oslo Sosial reproduksjon og formuesoverføringer Familiestrategier Kontekstuelle forklaringer Nabolag som kontekstuell forklaring Hypoteser H 1 Geografisk ulikhet H 2 Seleksjonseffekter H 3a og H 3b Nabolagseffekter Data og metode 35 VI

9 INNHOLD VII 3.1 Variabler Avhengig variabel Uavhengige forklaringsvariabler Oversikt over variabler Analytisk strategi og metode Fasteffekt-modellen Tilfeldig effekt-modellen Analyser Arv og gaver i Oslos bydeler Foreldrenes formue Foreldrenes inntekt Foreldrenes utdanning Sammenheng mellom nabolag, arv og gaver Resultater for Oslo Resultater for resten av landet Diskusjon Sammenheng mellom formue, inntekt og utdanning i bydelen, og sannsynligheten for å ha mottatt arv og gaver Overføring av arv og gaver i rike nabolag: ikke bare seleksjonseffekter Både familiestrategier og nabolag ser ut til å ha betydning for arv- og gaveoverføringer To typer nabolagseffekter Noen implikasjoner av geografisk ulikhet for sosial mobilitet Avslutning og konklusjon A Arv og gaver i bydeler 91

10 VIII INNHOLD B En lineær sammenheng? 95 Bibliografi 97

11 Figurer 3.1 En konfunderende variabel Estimerte sannsynligheter for å motta arv og gaver i hver bydel Arv og gaver ut ifra foreldrenes formue Arv og gaver ut ifra foreldrenes inntekt Arv og gaver ut ifra foreldrenes utdanning Estimerte koeffisienter for Modell Estimerte koeffisienter for Modell Estimerte koeffisienter i fasteffektsmodellen B.1 En nesten lineær sammenheng IX

12 Tabeller 3.1 Beskrivelse av variablene i utvalget Fordeling av arv og gaver etter bydeler Arv og gaver, gjennomsnittsbeløp etter bydeler Nettoformue etter bydeler inntektsprosentiler etter bydel Utdanningsnivå etter bydeler Estimerte regresjonsmodeller. Arv og gaver i Oslo Estimerte regresjonsmodeller. Arv og gaver i hele landet unntatt Oslo A.1 Logistisk regresjon. Arv og gaver i etter bydel A.2 Lineær regresjon. Arv og gaver i etter bydel X

13 Kapittel 1 Introduksjon Hvor i Oslo bor de barna som i størst grad får arv og gaver av sine foreldre? I denne oppgaven vil jeg se på geografiske og sosioøkonomiske mønstre for overføring av penger fra foreldre til barn i Oslo. Studien tar for seg fire alderskohorter, født mellom 1987 og Jeg undersøker i hvor stor grad disse kullene har fått arv og gaver av sine foreldre i løpet av en fireårs periode, fra de er henholdsvis 18, 19, 20 og 21 år gamle, og mens foreldrene er i live såkalt inter vivos formuesoverføring. Jeg undersøker om overføring av arv og gaver følger samme geografiske mønstre som de dokumenterte geografiske ulikhetene i formue, utdanning, inntekt og klasseposisjon i Oslo. Et av hovedspørsmålene i oppgaven er hvorvidt det for pengeoverføringer fra foreldre til barn finnes antydninger til såkalte nabolagseffekter at egenskaper ved nabolaget har en selvstendig effekt på sannsynligheten for å ha mottatt arv og gaver, kontrollert for egenskaper på individnivå. Det er gode grunner til å undersøke hvordan overføring av arv og gaver fordeler seg geografisk. Samfunnsvitenskapelige studier av sosial og geografisk ulikhet har i stor grad har vært rettet mot å studere hvordan inntekt, klasse og utdanning videreføres og går i arv, mens studier som tar for seg overføring av formue har fått mindre oppmerksomhet. Flere studier viser imidlertid at nettopp 1

14 overføring av formue blir stadig viktigere for sosial mobilitet (Albertini og Radl, 2012; Berry, 2008; Keister, 2014; Keister og Lee, 2014; Keister og Moller, 2000; Skopek et al., 2015; Spilerman, 2000; Wiborg, 2017a,b). Ifølge Hansen (2012) kan arv og gaver være en viktig mekanisme når det kommer til reproduksjon av sosial ulikhet, men overføring av arv og gaver som fenomen er hittil i liten grad undersøkt systematisk eller geografisk i Norge. Konsentrasjonen av formue i Norge, målt ved registrert skattbar formue, har økt de siste tiårene (Hansen, 2012, 2014; Wiborg, 2017b). Både i Norge og internasjonalt viser forskning at ulikheten øker mer når det kommer til formue enn når det kommer til inntekt (Aaberge et al., 2013; Piketty, 2014). Økende geografiske ulikhet i fordelingen av økonomiske ressurser henger særlig sammen med økonomisk segregasjon i urbane strøk. I Norge skjer den økonomiske opphopningen av økonomisk kapital i og rundt Oslo, men også innad i Oslo er forskjellene store (Brattbakk og Wessel, 2013; Ljunggren og Andersen, 2015; Toft og Ljunggren, 2016; Wiborg, 2017b). De mest ressursterke gruppene når det kommer til å ha høyest utdanning, inntekt, formue og klasseposisjon bor for eksempel i bestemte nabolag på Oslos vestkant (Ljunggren og Andersen, 2015; Wiborg, 2017b). I Norge ble det i 2009 overført cirka 8 milliarder kroner i avgiftspliktige gaver (Hansen, 2012). Selv om overføring av penger fra foreldre til barn er noe som med høy sannsynlighet skjer i store deler av befolkningen, er overføring av arv og gaver over skattepliktig beløp, som var satt til kroner da arveavgiften ble fjernet i 2014, noe som i all hovedsak skjer i toppen av formuesfordelingen altså blant de aller rikeste i Norge. Selv om datamaterialet mitt inneholder et representativt utvalg av befolkningen, ser jeg i praksis på atferden til veldig rike familier når det kommer til overføring av arv og gaver. Derfor kan dataene jeg bruker betraktes som et konservativt estimat over foreldres overføringer av arv og gaver til sine barn. Jeg vil likevel argumentere for at mine funn, hva 2

15 gjelder mønstre for overføring av arv og gaver, vil kunne generaliseres til hele populasjonen. Dette viktige punktet kommer jeg tilbake til i kapittel 3, der jeg redegjør for data og metode, samt i oppgavens diskusjonskapittel, der jeg redegjør for begrensninger ved studien. Oppgavens overordnede problemstilling er å studere reproduksjon av sosial og geografisk ulikhet ved å se på overføring av materielle goder fra foreldre til barn. Skyldes forskjeller i hvem som mottar arv og gaver at rike og mindre rike personer bor ulike steder, eller kan noe av variasjonen forklares av nabolagseffekter, som at barn av ellers like rike foreldre får mer penger dersom familien bor i et velstående nabolag? 1.1 Oppgavens forskningsspørsmål Oppgavens overordnede tema er overføring av arv og gaver fra foreldre til barn i Oslo, og hvordan forskjeller i sannsynligheten for å ha mottatt arv og gaver varierer med geografisk område. På bakgrunn av oppgavens tema, eksisterende forskningslitteratur og teori som vil bli redegjort for i oppgavens kapittel 2, formuleres følgende forskningsspørsmål: - I hvor stor grad overføres arv og gaver fra foreldre til barn i Oslo? Er bydelene med høyest formue, inntekt og utdanning også de bydelene hvor sannsynligheten for å ha mottatt arv og gaver er høyest? - Har det å bo i rike eller mindre rike nabolag noen innvirkning på sannsynligheten for å motta arv og gaver, utover familiens økonomiske ressurser? - Har familier bosatt i rike nabolag høyere sannsynlighet for å overføre arv og gaver, sammenlignet med like rike familier bosatt i mindre rike nabolag? 3

16 1.2 Oppgavens struktur I det neste kapittelet vil jeg kontekstualisere oppgaven, ved å vise til tidligere forsking og teori. Kapittelet munner ut i tre hypoteser. I kapittel 3 presenterer jeg datamaterialet, operasjonaliseringer av variabler, redegjør for statistiske metoder og analytisk strategi. I analysekapittelet, som består av to deler, gjør jeg først en kartlegging av geografiske forskjeller i arv og gaver på bydelsnivå i Oslo. I del to presenterer jeg analyser av sammenhengen mellom konsentrasjon av formue i nabolaget og sannsynligheten for å ha mottatt arv og gaver. Det siste kapittelet er et diskusjons- og konklusjonskapittel, der oppgavens hovedfunn oppsummeres og drøftes i lys av teori og tidligere studier. Jeg diskuterer også begrensninger ved analysen, før jeg foreslår spørsmål til videre forskning. 1.3 Bakgrunn for oppgaven Betydningen av overføring av arv og gaver er lite studert i forbindelse med reproduksjon av sosial ulikhet. Hovedstrømmen av sosial mobilitetsforskning har tidligere viet mye oppmerksomhet til klassebakgrunn, som i stor grad går ut på å studere foreldres yrkes- og utdanningsstatus for så å se hvordan barn oppnår høyere, lavere eller samme sosiale status som foreldrene sine. Tanken er at foreldre bevisst bruker strategier for å hindre nedadgående mobilitet hos barna (Breen og Goldthorpe, 1997; Erikson og Goldthorpe, 1992). I lys av slike teorier vil foreldre i serviceklassen ha som mål at deres barn selv skal ende opp i serviceklassen. Dette perspektivet utdyper jeg nærmere i oppgavens teoridel. Klassebakgrunn er nært knyttet til tilgang på økonomiske ressurser. Foreldres forvaltning av økonomiske ressurser kan også inngå i familiestrategier som den beskrevet over. I nordisk sammenheng finner studier for eksempel at foreldrenes økonomi og formue har betydning for karakterene til barna deres (Bakken og Elstad, 2012; Hällsten og Pfeffer, 2017; Hansen, 2005b; Løken et al., 2012; Wi- 4

17 borg, 2017a). Det at barn mottar penger fra sine foreldrene har ikke bare positiv betydning for deres materielle velstand det kan også spille en avgjørende rolle for barnas trygghet og livssjanser. Hansen (2014) viser for eksempel at det å ha foreldre fra det rikeste sjiktet i befolkningen blir stadig viktigere for selv å havne i gruppen av de aller rikeste. Hun påpeker at en betydelig formue kan innebære mye makt, og ha stor betydning for folks livssituasjon (Hansen, 2012). Tidligere forskning viser også at overføring av formue mellom generasjoner er vanlig, og at slike overføringer forklarer en stor del av rikdom i husholdninger (Hansen, 2014; Semyonov og Lewin-Epstein, 2013). Å studere fomuesoverføringer fra foreldre til barn er derfor viktig for å forstå reproduksjon av sosial ulikhet. Det å motta arv og gaver fra sine foreldre tidlig i livet kan særlig tenkes å ha avgjørende betydning på to måter som er relevante for sosial ulikhet på tvers av generasjoner. For det første ved at foreldre som overfører materielle goder til sine barn gir barna større økonomisk trygghet. Økonomisk trygghet kan for eksempel påvirke valg av utdanning, og muligheten til å unngå deltidsjobbing i en periode av livet som ellers er kjennetegnet av dårlig økonomi. Dette kan igjen øke sannsynligheten for at barna får bedre resultater under utdanning, og ender opp i en bedre betalt jobb. For det andre vil det at man mottar penger eller andre typer økonomisk hjelp fra sine foreldre kunne gi et tidlig forsprang når det kommer å akkumulere formue. Barn som får arv og gaver fra sine foreldre i ung alder, vil tidlig kunne gjøre investeringer, for eksempel i bolig eller i andre formuesobjekter. Dette kan igjen øke sannsynligheten for at barna som mottar arv og gaver havner i den økonomiske eliten. Akkumulering av formue er avhengig av arv og inntekt fra eget arbeid, men både internasjonalt og i Norge kan en stadig mindre del av akkumulasjonen av formue tilskrives egen utdanning og inntekt de siste tiårene (Aaberge et al., 2013; Hansen, 2014). For Sverige finner Björklund et al. (2012) at den intergenerasjonelle sammenhengen i økonomisk posisjon er spesielt sterk i toppen av 5

18 distribusjonen. Når det kommer til toppinntektsgruppen, altså de som tilhører den øverste 0,1 prosent av inntektsfordelingen, finner de at reproduksjonen fra fedre til sønner er på nesten 0,9 som vil si at et overveldende flertall sønner av fedre tilhørende toppinntektsgruppen, selv havner i denne gruppen. Björklund et al. (2012) finner at forklaringer som IQ, utdanning og ikke-kognitive ferdigheter har liten forklaringskraft, mens formue har en sterk forklaringskraft for sannsynligheten for å ende opp i toppinntektsgruppen. Arv og gaver som overføres fra foreldre til barn er nært knyttet opp til familiens økonomiske situasjon, ved at de foreldrene som har mest penger også er de som har mest å gi bort. Overføringer av formue mellom foreldre og barn henger sammen med sosial ulikhet og mobilitet, både innad i- og på tvers av generasjoner. Det at rikdom videreføres innenfor en familie kan bidra til at sosiale forskjeller både vedvarer og øker (Aaberge et al., 2016; Atkinson et al., 2011; Dale-Olsen og Østbakken, 2016). Forskning indikerer at ulikhet i inntekt og formue øker, i Norge generelt (Atkinson et al., 2011; Hansen, 2012, 2014), og i Oslo spesielt (Ljunggren og Andersen, 2015; Wiborg, 2017b). Men både i Norge og internasjonalt ser ulikhetene ut til å være større for formue enn for inntekt (Hansen, 2014; Keister og Moller, 2000). Konsentrasjonen av formue i Norge har økt betydelig i perioden fra 1992 til Etter midten av 2000-tallet har den rikeste 0,1 prosent av befolkningen i Norge eid rundt 30 prosent av den samlede finansformuen og mer enn 10 prosent av nettoformuen. Andel av samlet formue i denne kategorien er fordoblet fra begynnelsen av 1990-tallet til sent på 2000-tallet (Hansen, 2012). I Norge har det særlig vært en utvikling i toppen av fordelingen, der [d]e aller rikeste har blitt enda rikere. (Wiborg, 2017b). Ettersom ulikheten i formue vokser mer enn ulikheten i inntekt, er formue en stadig viktigere kilde til sosial ulikhet. Det er derfor nærliggende å tenke at økende ulikhet i arv og gaver vil avhenge av økende ulikhet i formue fremtiden. Fordi ulikhet i inntekt og 6

19 formue særlig øker i Oslo sammenlignet med resten av Norge, er det dessuten særlig interessant å undersøke geografiske forskjeller i dette området. 7

20 8

21 Kapittel 2 Tidligere forskning og teori I dette kapittelet vil jeg gi en oversikt over teori og tidligere forskning som har tatt for seg temaer knyttet til sosial, økonomisk og geografisk ulikhet. Først redegjør jeg for konsentrasjon av formue som fenomen, både internasjonalt og i Norge. Jeg viser hvordan geografisk ulikhet henger sammen med konsentrasjon av formue. Deretter presenterer jeg teoretiske perspektiver som adresserer foreldres motiver for å overføre penger til sine barn både familiestrategier og kontekstuelle forklaringer. Til sist redegjør jeg for teori og empiriske funn knyttet til nabolagseffekter. Jeg avslutter kapittelet ved å utlede tre hypoteser. 2.1 Overføring av arv og gaver Mange studier av sosial mobilitet har sett på betydningen av foreldres utdanning, yrkesstatus, inntekt og sosiale klasse som viktige dimensjoner for hvordan det går med barna. Når man studerer hvordan barn reproduserer, forbedrer eller degraderer foreldrenes sosiale status, har det i stor grad handlet om hvordan privilegier som høy utdanning og høy inntekt går i arv (Bourdieu, 1984; Breen og Goldthorpe, 1999; Erikson og Goldthorpe, 1992). Mens inntekt og utdanning 9

22 handler om å jobbe mye og hardt over lengre tid, kan formue overføres i en mer umiddelbar form mellom generasjoner. Sett i forhold til utdanning, inntekt og yrkesstatus, har formue et større preg av direkte overførbarhet. Det å ta høy utdanning eller oppnå høy inntekt krever en form for innsats ved at det på en eller annen måte er noe man har gjort seg fortjent til. Det å arve formue handler til sammenligning ikke om å oppfylle noen formelle krav, eller om å yte en innsats, men kan likevel forbedre, eller konsolidere, ens sosioøkonomiske status fra den ene dagen til den neste. Forskjeller i overføring av formue fra foreldre til barn varierer på tvers av land. Albertini og Kohli (2012) har undersøkt variasjon i overføring av arv og gaver fra foreldre til barn ut ifra ulike typer velferdsregimer. De finner at overføring av materielle goder har ulike funksjoner i ulike regimer. Mens foreldre i Sør-Europa i liten grad bidrar med finansiell hjelp til sine barn, overfører foreldre i de nordiske landene penger til sine barn i større grad. Forfatterne forklarer funnet med at søreuropeiske foreldre forsørger barna sine ved å ha dem boende hjemme lenge, mens det i Norden er vanlig at barna flytter hjemmefra i ung alder. Skopek et al. (2015) ser på 18 OECD-land, og finner at det er stor variasjon i fordelingen av rikdom mellom de ulike landene. Ganske overraskende finner de at land som Sverige og Danmark, som begge er egalitære samfunn, er blant landene med høyest konsentrasjon av formue, mens kontinentaleuropeiske land, som har høyest inntektsulikhet, har relativt lav konsentrasjon av formue. Semyonov og Lewin-Epstein (2013) finner ved bruk av samme data at arv som overføres mellom generasjoner, sammen med inntekt, er de to mekanismene som i størst grad bidrar til å forklare akkumulering av formue i eldre husholdninger i alle land. Dette på tross av store forskjeller mellom landene når det kommer til skattesystemer. At penger og eiendom går i arv i en familie er ikke bare en veldig kon- 10

23 kret form for overføringsprosess mellom generasjoner. Hällsten og Pfeffer (2017) bruker svenske registerdata og finner at reproduksjon av familierikdom også er en av overføringsprosessene som er mest stabile over tid. Dette gjelder særlig for toppen av rikdomsfordelingen (Hällsten og Pfeffer, 2017, s. 5). Forfatterne undersøker hvorvidt det å ha rike foreldre og rike besteforeldre har en sammenheng med barnas karaktergjennomsnitt i niende klasse. De finner at det å bevege seg fra bunnen til toppen av rikdomsfordelingen øker barnas karaktergjennomsnitt med 10 prosentpoeng dersom foreldrene er rike, og med ytterligere 10 prosentpoeng dersom besteforeldrene også er rike. Sammenhengen mellom familierikdom og skoleprestasjon er nærmest lineær, og det er finansformue som er den formuestypen med mest å si for barnas resultater (Hällsten og Pfeffer, 2017, s. 39). Sverige er blant de landene i verden som har lavest inntektsuliket, både innad i, og mellom generasjoner, i tillegg til å ha et utdanningssystem som skal virke utjevnende. Det at Hällsten og Pfeffer (2017) likevel finner sterke sammenhenger mellom familierikdom og skoleprestasjoner er et argument for at man bør vie mer oppmerksomhet til hvordan penger påvirker muligheter også i andre land, hevder forfatterne (Hällsten og Pfeffer, 2017). Det er ikke nødvendigvis slik at det å ha rike foreldre garanterer for at barna gjør det bra i livet. Funnet til Hällsten og Pfeffer (2017) kan tolkes som at foreldrenes og besteforeldrenes penger har en selvstendig effekt på barnas skoleprestasjoner. Dette funnet står tilsynelatende i kontrast til et annet, nesten like nylig bidrag fra Cesarini et al. (2016) som har undersøkt effekten av lottogevinst hos foreldrene på barnas utdanning i Sverige, og fant at det å vinne i lotto ikke på noen måte påvirket barnas skoleprestasjoner. Cesarini et al. (2016) sitt funn er interessant fordi det i sin form er et naturlig eksperiment, der man har undersøkt den rene effekten av penger på utdanning. Ettersom utdanning er gratis i Sverige foreslår forfatterne at effekten av arvet rikdom på utdanning, i motsetning til lottogevinst, handler om noe annet enn bare penger som for 11

24 eksempel verdier og status (Cesarini et al., 2016, s.29). Også Bø et al. (2015) har gjort funn som utfordrer de positive effektene av penger for hvordan det går med barna. Forfatterne har undersøkt om den såkalte Carnegie -effekten, som går ut på at barn ikke har godt av å få penger fordi det vil kunne virke negativt på deres arbeidsvilje, gir utslag i Norge. Fofatterne fant at det å arve penger har en negativ effekt på arbeidsinnsatsen, ved at lønnsinntekten til arvemottakere var mellom 7 og 10 prosent lavere enn for personer som ikke hadde mottatt arv. 2.2 Inntekt og formue i Norge Økonomisk ulikhet og konsentrasjon av rikdom kan måles på flere måter. Innenfor forskningslitteraturen som omhandler tema, er det å se på den såkalte Gini-koeffisienten i et samfunn et mye brukt mål på ulikhet. Gini-koeffisienten uttrykker forskjellen mellom en teoretisk fordeling, hvor alle har helt lik formue eller inntekt, og den faktisk observerte fordelingen av personers formue eller inntekt (Wiborg, 2017b). Gini-koeffisienten varierer mellom 0 og 1, der 0 betyr at alle er like, mens 1 betyr perfekt ulikhet at én person eier all formuen eller tjener all inntekten. Et annet mye brukt mål på økonomisk ulikhet er det å se på tilhørigheten til ulike inntekts- og formuessjikt for eksempel gruppen som tilhører de 0,1 prosent med mest formue eller inntekt. Ved å se på hvor mye av den samlede formuen eller inntekten som besittes av spesifikke grupper de 0,1 prosent, 1 prosent eller 10 prosent rikeste, bruker man et mål som er sammenlignbart på tvers av land og over tid, fordi man unngår problemer knyttet til inflasjon eller justert konsumprisindeks (Aaberge et al., 2016, s. 15). Utviklingen i toppinntektene i Norge har variert mye i løpet av 1900-tallet, men stabilisert seg på 2000-tallet (Aaberge og Atkinson, 2008; Aaberge et al., 2016). I siste del av 1800-tallet tjente de 1 prosent rikeste over 20 prosent av den 12

25 skattbare inntekten i Norge (Aaberge og Atkinson, 2008). I 1910 var andelen imidlertid nede på 10 prosent på grunn av økonomiske krisetider. Andre verdenskrig hadde også en betydelig effekt på fordelingen av inntekt. Fra 1938 til 1948 ble inntektsandelen til de 0,1 prosent rikeste nesten halvert, fra 4,8 til 2,5 prosent, som følge av progressiv beskatning i etterkrigstiden. I løpet av tallet økte den igjen, og stabiliserte seg på et høyere nivå etter tusenårsskiftet, på rundt 7,5 prosent (Aaberge og Atkinson, 2008). I Norge var Gini-koeffisienten for inntektsulikhet på 0,25 i 2010 (sentralbyrå, 2014) Når det kommer til formue har det i Norge vært vanskeligere å beskrive utviklingen enn for inntekt. Det skyldes at verdisetting av bolig og andre formuesobjekter som aksjer og verdipapirer har vært mye lavere enn salgsverdien, men kan også skyldes at enkelte unngår å rapportere om formue for å unngå skatt (Aaberge et al., 2013; Hansen, 2012). Som en konsekvens har studier som undersøker konsentrasjon av verdier oftere tatt for seg inntekt enn formue (Hansen, 2012). Fra og med 2009 har boligverdiene i Norge blitt fastsatt på grunnlag av salgssummer og ulike kjennetegn ved boligene, og i perioden 1993 til 2009 ble det anslått at de ti prosent med mest formue i Norge eide 30 prosent av nettoformuen i landet (Hansen, 2012). Konsentrasjonen av formue har avtatt noe etter finanskrisen i 2008, men Hansen (2012) finner at hovedtendensen i perioden fra 1992 til 2009 er at konsentrasjonen har økt, fra 20 til 25 prosent, i årene etter Særlig har økende boligpriser i bestemte geografiske områder bidratt til denne utviklingen (Hansen, 2012). Når det gjelder Gini-koeffisienten finner Wiborg (2017b) at formuesulikheten i Norge i dag er på mellom 0,7 og 0,9. Dette er på samme nivå som Keister (2014) finner for både Gini-koeffisient og andel formue som eies av de 1 prosent rikeste i USA. Det er også og langt høyere grad av konsentrasjon sammenlignet med inntekt (Wiborg, 2017b). Wiborg (2017b) finner også at nivået på Gini-koeffisienten er høyest i Oslo, både 13

26 for bankinnskudd, realkapital, bruttoformue og finanskapital. Det at formue i så mye større grad enn inntekt er skjevfordelt, kan skyldes at de eldre menneskene har rukket å akkumulere mer formue, både ved arv og sparing, enn de unge (Aaberge et al., 2013; Hansen, 2012). Det kan også skyldes at det er høyinntektsgruppene som har hatt den sterkeste inntektsveksten, og derfor i større grad enn andre inntektsgrupper har mulighet til å spare andeler av inntekten (Hansen, 2012). I tillegg har utbyttet på finansielle transaksjoner økt, som følge av en liberalisering av finansmarkedet på 1980-tallet (Aaberge og Atkinson, 2008; Hansen, 2012). Når det kommer til de økonomiske elitene er det også mulig å differensiere mellom konsentrasjon innad i den økonomiske overklassen. I sin studie av den økonomiske eliten i Norge skiller Toft (2013) mellom den industrielle eliten som typisk er bedrifter med ansatte, og den finansielle eliten, som består av private investorer, fondsforvaltere, og spekulanter. Hun ser på endringer i forholdet mellom finanseliten og industrieliten, i perioden fra 2003 til 2010, og undersøker forskjeller i lønnsomhet og rekruttering av nye medlemmer, samt hvorvidt det å bevege seg fra den industrielle eliten og over i finanseliten henger sammen med høyere inntekt. Hun finner at finanseliten har økende inntekter i perioden fra 2003 til 2010, mens tendensen er motsatt for den industrielle eliten. Hun finner indikasjon på klassebasert rekruttering fra den økonomiske eliten til både den industrielle og den finansielle eliten, og forklarer det med mekanismer som direkte arv og nettverkskontakter (Toft, 2013). 2.3 Geografisk ulikhet Når det kommer til økonomisk segregasjon som geografisk fenomen har forskningen på feltet viet mer oppmerksomhet til geografisk konsentrasjon av fattigdom enn til konsentrasjon av rikdom (Galster et al., 2010; Massey og Denton, 1993). 14

27 For å forstå prosessen rundt geografisk segregasjon, hevder Massey (1996) at det er like nødvendig å studere de rikes verden som de fattiges verden. St. John (2002) har sett på økonomiske forskjeller i amerikanske storbyer, og undersøkt i hvilken grad rike familier bor i nabolag der de fleste av naboene også er rike. Studien brukte data fra 335 storbyområder i USA i 1992 og fant at høy inntektsulikhet i en storby var positivt korrelert med geografisk segregasjon basert på økonomisk status (St. John, 2002, s. 510). Coulton et al. (1996) fant at geografisk konsentrert rikdom ikke nødvendigvis henger sammen med geografisk konsentrert fattigdom innad i en by. De fant heller ingen automatikk i at storbyer får en økonomisk segregasjon i boligområder (Coulton et al., 1996) Solari (2012) fant økende stabilitet i rikdom og fattigdom i amerikanske nabolag fra 1970 til Den sosioøkonomiske sammensetningen av nabolag var rigid geografisk sett ved at vedvarende fattigdom eller vedvarende rikdom var tilstede i mellom 30 og 35 prosent av nabolagene i USA i løpet av 40- årsperioden hun studerte. En tredel av nabolagene som var fattige i 1970 var altså også fattige i 2010, og vice versa for rike nabolag (Solari, 2012, s. 383) Geografisk ulikhet i Oslo Oslo er en liten by i europeisk sammenheng, men har ifølge Brattbakk og Wessel (2013) likevel mer til felles med andre europeiske storbyer enn med byer i resten av Norge. De peker på faktorer som at nivået for fattigdom er langt høyere i Oslo sammenlignet med det nasjonale gjennomsnittet, at befolkningen vokser raskt, og at boligmarkedet er presset (Brattbakk og Wessel, 2013). Den økonomiske ulikheten i Oslo er også høyest blant landets fylker, etterfulgt av Akershus (Wiborg, 2017b). Innad i Oslo er det også betydelige forskjeller mellom geografiske områder, både når det kommer til konsentrasjon av formue og sammensetninger av ulike typer kapital (Brattbakk og Wessel, 2013; Ljunggren og Andersen, 2015; Toft 15

28 og Ljunggren, 2016; Wiborg, 2017b)). Ljunggren og Andersen har tatt for seg den geografiske klassedelingen i Oslo i perioden fra 1970 til Basert på The Oslo Register Data Class Scheme deler de inn byen i ulike områder, ut ifra hvorvidt områdene har en overvekt av kulturell kapital, økonomisk kapital, eller er såkalt nøytrale. De finner en økende grad av vertikal segregering, altså mellom arbeiderklasse og overklasse, men også av horisontal segregering, ved at den økonomiske overklassen segregeres i økende grad fra arbeiderklassen, mens det motsatte ser ut til å gjelde for den kulturelle overklassen, som bor mer spredt (Ljunggren og Andersen, 2015, s. 318). Ikke alle funn peker i samme retning når det kommer til segregering i Oslo. Wessel (2000) finner for eksempel at nivået av sosioøkonomisk segregering er nokså stabilt i perioden fra 1970 til 1993, tatt i betraktning at inntektsulikheten har økt i samme periode. Hansen (2005b) gjør lignende funn knyttet til segregering i Osloskolen. Hun finner at den geografiske skolesegregeringen har avtatt i Oslo i perioden fra 1993 til 2003, i form av at elever fra østkanten i Oslo nå i større grad enn før går på samme videregående skoler som elever fra vestkanten. Hun sporer denne trenden tilbake til innføringen av fritt skolevalg i Funnet problematiseres imidlertid ved at det ikke finnes en tilsvarende nedgang i betydningen av sosial bakgrunn for hva slags videregående utdanning ungdommene velger. Elever med høy sosial bakgrunn velger oftere allmennfag enn elever med lav sosial bakgrunn, og denne tendensen er stabil (Hansen, 2005b, s. 21) Når det kommer til konsentrasjon av kapital i Oslo bodde rundt 80 prosent av de 1 prosent rikeste i de vestlige bydelene i perioden fra 1993 til Wiborg (2017b) finner at andelen av de aller rikeste som bor i bydel Vestre Aker har sunket siden 1993, mens utviklingen er motsatt for Frogner. En nærliggende tolkning er at de rikeste trekker nærmere sentrum av byen, noe som igjen fører til en opphopning av formue i disse områdene, men det kan også skyldes 16

29 at formuesutviklingen er ulik på de forskjellige stedene (Wiborg, 2017b). Toft (2017) finner også at omlag en tredel av befolkningen i Oslo lever en stor del av livet sitt i økonomisk homogene områder altså områder som enten har høyt innslag av rikdom, eller et høyt innslag av fattigdom (Toft, 2017, s. 45). Mellom 40 og 50 prosent av de som kommer fra områder med høy tetthet av rike husholdninger eller med høy tetthet av fattige husholdninger, ender selv opp i slike områder (Toft, 2017, s. 47). Det er naturlig å forvente at de geografiske ulikhetene i Oslo kan frembringe systematiske forskjeller i livssjanser for de som bor de ulike stedene. Toft og Ljunggren (2016) har sett på sammenhengen mellom klassesammensetningen i nabolag i Oslo og undersøkt hvilken klasseposisjon tenåringer oppnår når de blir voksne. De finner at det å ha bodd i et overklassenabolag som tenåring har positiv sammenheng med å oppnå høyt utdanningsnivå som voksen, og med økt sannsynlighet for å havne i overklassen (Toft og Ljunggren, 2016, s. 12). Påvirkning fra nabolaget hadde sterkest effekt for de tenåringene som hadde minst privilegert familiebakgrunn, og forfatterne mener at dette blant annet skyldes at nabolaget gir grunnlag for en naturlig eksponering på tvers av klasser. Når man bor i samme nabolag omgås man rett og slett fysisk i større grad, noe som igjen kan ha en mental smitteeffekt, for eksempel på holdninger til utdanning. Selv om Toft og Ljunggren (2016) ikke kan utelukke at de observerte forskjellene skyldes trekk ved de mindre privilegerte familiene som bor i disse strøkene, foreslår de at en del av forklaringen på utdanningsvalg hos ikke-privilegerte tenåringer som vokser opp i velstående områder, er at foreldre sosialiserer seg mer med hverandre enn voksne uten barn. Dette kan igjen skape smitteeffekter for eksempel ved at foreldrene til de ikke-privilegerte barna endrer holdninger overfor barnas utdanningsvalg (Toft og Ljunggren, 2016, s. 14). Hva slags boligtyper som er tilgjengelige i de ulike geografiske områdene 17

30 kan ha betydning for hvor folk bosetter seg. Andersen og Sandlie (2016) har undersøkt selve boligsituasjonen i de ulike geografiske områdene i Oslo altså ikke bare hvor man bor, men også hvordan man bor. Gjennom analyser av surveydata fra 8000 elever i videregående skole finner de systematiske forskjeller i ungdommers levekår og livskvalitet ut ifra hvor i Oslo ungdommene bor. Mens ungdom i de østlige og de sentrumsnære bydelene oftere bor i blokk eller leiegård, bor flere av ungdommene i de vestlige bydelene i enebolig eller rekkehus. Det er også vanligere for ungdom i de østlige bydelene å bo trangt, enn det er for ungdom fra vestlige bydeler (Andersen og Sandlie, 2016, s.11). Ungdommene som har de minst gunstige bosituasjonene de som bor i leide eller trangbodde boliger, eller som har flyttet mange ganger, kommer dårligere ut på en rekke indikatorer som gjelder helse, velvære, utdanning og sosiale relasjoner. Når det gjelder forskjeller i levekår og livsstil, er ungdom i velstående boligområder i de vestlige bydelene den gruppen som er mest fornøyd med lokalmiljøet og helsen. De trener oftere og er mer aktive i organisert idrett, gjør det bedre på skolen og har høyere utdanningsambisjoner enn ungdom som bor på trangt og på østkanten (Andersen og Sandlie, 2016, s.10). Kontrollert for familiebakgrunn finner Andersen og Sandlie (2016) en selvstendig effekt av ungdommenes boligsituasjon særlig når det kommer til utdanningsambisjoner. De mener ikke at det finnes grunnlag for å konkludere med en direkte årsakssammenheng mellom ungdommenes bosituasjon og deres generelle livssituasjon, men betrakter i stedet ungdommenes boforhold som en mellomliggende variabel der stabile og gode boforhold trolig gir positive utslag på de unges livssituasjon og livssjanser, mens dårlige boforhold har motsatt effekt, ved at det blir et forsterkende negativt element for ungdom i en allerede utsatt situasjon (Andersen og Sandlie, 2016, s.12). For å oppsummere kan Oslo sies å være en delt by basert på flere indikatorer. Med få unntak blir Oslo stadig mer delt når det kommer til alle typer 18

31 formue, bortsett fra realkapital som har motsatt tendens noe som sannsynligvis skyldes boligprisveksten (Wiborg, 2017b, s. 10). En årsak til den geografiske konsentrasjonen av formueskapital i Oslo kan være knyttet til selvseleksjon at de som har mest formue har sammenfallende preferanser når det kommer til valg av nabolag. En slik mekanisme kan igjen forsterke ulikheter fordi de attraktive nabolagene blir dyrere. Personer med mye penger er i større grad enn personer med lite penger frie til å velge hvor de skal bo. De ressurssterke har råd til å flytte, men også til å velge å bli boende (Andersen og Sandlie, 2016; Toft, 2017; Wiborg, 2017b). Når ulikheten i hvem som har råd til å bo hvor øker, vil det kunne gi ytterligere segregasjon. Wiborg (2017b) viser at formue konsentreres stadig mer geografisk i Oslo, og at tendensen er sterkere i Oslo sammenlignet med resten av landet. Funnet til Toft og Ljunggren (2016) som viser at positive nabolagseffekter for barn med færre ressurser som vokser opp i ressurssterke nabolag, viser at geografisk konsentrasjon av goder kan ha betydning for individers livsløp. Det samme gjelder for Toft (2017), som finner at det å bo i de henholdsvis fattigste eller rikeste nabolagene i Oslo i ung alder er bestemmende for hva slags nabolag man ender opp i som voksen. 2.4 Sosial reproduksjon og formuesoverføringer Det at foreldre disponerer pengene sine ulikt når det kommer til overføring av arv og gaver, kan tenkes å henge sammen med både familiestrategier og kontekst. Forklaringer som legger vekt på familiestrategier handler i stor grad om rasjonelle valg og sikring av barnas livssjanser som at foreldre bruker bevisste strategier for å sikre at barna deres oppnår samme sosiale status som foreldrene. Når det handler om kontekstuelle forklaringer er man i større grad opptatt av å studere overføring av arv og gaver som en handling som ikke bare 19

32 finner sted innad i en familie og mellom generasjoner, men som noe som skjer i et nabolag i et miljø, i en kultur, og med ulike sett av verdier og normer som kan tenktes å påvirke tilbøyeligheten til å overføre penger. 2.5 Familiestrategier Man kan skille mellom bevisste og ubevisste familiestrategier. Mens Bourdieu (1984) sitt begrep om habitus som en kroppsliggjort disposisjon for klassebaserte handlinger og preferanser er et eksempel på førstnevnte, tar Breen og Goldthorpe (1997) og Boudon (1974) for seg familiestrategier som bevisste og rasjonelle handlinger med mål om å sikre barnas livssjanser. Det er den siste typen tilnærming til familiestrategier jeg velger å fokusere på her. Breen og Goldthorpe (1997) videreutvikler den mer generelle klasseteorien som Erikson og Goldthorpe (1992) utviklet gjennom en studie av sosial mobilitet i en rekke europeiske land. De fant at mønstrene i sosial mobilitet mellom land var annerledes enn de kontekstuelle forholdene på makronivå skulle tilsi. Hva slags politikk de ulike landene førte for å fremme sosial mobilitet hadde altså liten forklaringskraft på mønstrene for sosial mobilitet. Erikson og Goldthorpe (1992) forklarte i stedet mangelen på systematisk variasjon mellom land med at det finnes noen felles mobilitetsmekanismer som virker på tvers av kontekster og land. De pekte derfor på mekanismer for reproduksjon av sosial status i familien. I lys av familiestrategier vil de teoretiske forklaringene på overføring av arv og gaver som tar utgangspunkt i familiestrategier være kontekstløse. Det vil innebære at variasjoner i overføring av arv og gaver vil kunne finne sted, men at de eventuelle variasjonene ikke vil kunne forklares av faktorer som land, tid sted eller nabolag. De vil i stedet kunne forklares av drivkrefter i familien. Ifølge Breen og Goldthorpe (1997) er det særlig to sentrale drivkrefter innad i familien når det kommer til sosial mobilitet: ønsket om å unngå nedadgående 20

33 sosial mobilitet i neste generasjon, og ønsket om å unngå risiko, såkalt risikoaversjon. Mens ønsket om å unngå nedadgående sosial mobilitet handler om at barna ikke skal havne i en lavere klasseposisjon enn foreldrene, handler risikoaversjon om at man som familie forsøker å unngå investeringer som gir risiko for nedadgående mobilitet i neste generasjon. Foreldre som tilhører serviceklassen vil altså ha som utgangspunkt at barna deres også skal oppnå medlemskap i serviceklassen. Begrepet om relative aspirasjoner er sentralt i denne sammenheng (Breen og Goldthorpe, 1997). Begrepet viser til at utdanningsaspirasjoner vil variere ut ifra hvor i klassehierarkiet man befinner seg. Å hindre nedadgående mobilitet vil være noe annet for en arbeiderklassefamilie for eksempel en hjelpepleierfamilie, sammenlignet med en familie som tilhører serviceklassen, som for eksempel en legefamilie. For en legefamilie vil det kunne oppfattes som nedadgående mobilitet dersom barna velger en høyskoleutdanning og ikke en universitetsutdanning. Oppfattelsen av hva som er nedadgående mobilitet er altså relativ, fordi den avhenger av hva slags klasseposisjon man har i utgangspunktet. Dette gir igjen opphav til objektive risikovurderinger med forskjellige konklusjoner ut ifra hva slags sosial klasse man tilhører. De relative aspirasjonene leder til at familien foretar en avveining av kostnad og nytte ved å investere barnas høyere utdannelse, altså hvorvidt barnas evner vil kunne resultere i fullført utdanning. Denne investeringen vil vurderes opp mot familiens tilgjengelige ressurser. Når ulike familier har forskjellig klasseposisjon som utgangspunkt vil de relative aspirasjonene føre til ulik nytte av å fortsette til høyere utdanning. Akademikerforeldre vil, ifølge teorien til Breen og Goldthorpe (1997) se det som helt nødvendig at barna deres tar høyere utdanning, mens det å ta høyere utdanning ikke i samme grad vil være nødvendig for barn av snekker- eller hjelpepleierforeldre. Dette forklarer igjen hvorfor det er mer rasjonelt for barn med høyere klassebakgrunn å ta utdanning sammenlignet med barn som har lavere klassebakgrunn (Breen og Goldthorpe, 1997). Serviceklas- 21

34 sen har rett og slett mer å tape ved at barna deres ikke tar høyere utdanning, mens arbeiderklassen oppnår reproduksjon av status i neste generasjon så lenge barna får seg jobb. Det teoretiske rammeverket til Breen og Goldthorpe (1997) er egentlig ment for å forklare sammenhengen mellom foreldrenes klasseposisjon og barnas utdanning, men har også blitt anvendt for andre formål. Wiborg (2017a) viser hvordan ikke bare utdanningsvalg kan avhenge av slike familiestrategier, men også skolekarakterer, ved at familiens formue, både foreldrenes formue, og tanter og onklers formue, har positiv betydning for barnas karakterer på skolen, og sterkest betydning for barn som sliter på skolen. Wiborg (2017a) tolker dette som at familien mobiliserer formue for å hindre at barna unngår nedadgående mobilitet. Også Hällsten og Pfeffer (2017) er opptatt av hvordan tilgang på rikdom kan bidra til å redusere risikoaversjonen hos individer. I deres studie av foreldre og besteforeldres betydning for barnas skoleprestasjoner, finner de en sammenheng mellom både foreldre og besteforeldres formue for barnas karaktergjennomsnitt på ungdomsskolen. Hällsten og Pfeffer (2017) peker på formuens funksjon som en såkalt forsikringsmekanisme. Selv om familieformue ikke nødvendigvis konsumeres, har den likevel et potensial for å konsumeres, for eksempel i forbindelse med inntektstap, feilslåtte investeringer eller feiltrinn i karriere og utdanning. De ser altså effekten av familieformue på barnas skoleprestasjoner i sammenheng med det latente aspektet ved rikdom, ved at formuens konsumpotensial kan gjør investeringene tryggere (Hällsten og Pfeffer, 2017). Også studien til Bernardi og Boado (2013) støtter Breen og Goldthorpe sin hypotese om reproduksjon av sosial status og risikoaversjon. De finner at franske skoleelever med høy klassebakgrunn blir mindre påvirket av sine karakterer når det kommer til valget mellom en akademisk eller en yrkesrettet karriere. Barn fra overklassen med under gjennomsnittet gode karakterer har høyere sannsynlighet for å velge akademisk utdannelse, sammenlignet med barn med samme 22

35 karakterer fra lavere sosiale klasser. Effekten av klasse er svakere for barn med høyere karakterer, noe som forklares med at det å velge en akademisk utdannelse blir et tryggere valg når karakterene tilsier at barna vil lykkes, uansett klasse (Bernardi og Boado, 2013). Bernardi og Boado (2013) kaller forskjellene i risikoaversjon for en kompensatorisk klasseeffekt. For studenter med høyere klassebakgrunn spiller den subjektive sannsynligheten for å lykkes en mindre rolle i valg av høyere utdanning, mens sannsynligheten for å lykkes spiller en helt avgjørende rolle for barn fra lavere klasser (Bernardi og Boado, 2013). Albertini og Radl (2012) har anvendt Breen og Goldthorpe sitt teoretiske rammeverk på surveydata med nettopp det formål å undersøke om foreldres tilbøyelighet til å gi penger til sine barn støtter teorien om at foreldre motiveres av et ønske om reproduksjon av sosial status. I studien som er basert på data fra European Social Survey undersøkte de foreldres vilje til å gi penger til sine barn, og så på variasjoner ut ifra klassebakgrunn. De fant at foreldre som tilhører serviceklassen var mer tilbøyelige til å overføre penger til sine barn enn foreldre som tilhører arbeiderklassen, uavhengig av hvor rike foreldrene faktisk var. Foreldre i serviceklassen var altså relativt sett mer tilbøyelige til å være gavmilde mot sine barn enn foreldre i arbeiderklassen. Forfatterne forklarer funnet ved at serviceklasseforeldre, fordi de vil unngå nedadgående sosial mobilitet, har høyere ambisjoner på vegne av barna sine, og dermed er mer innstilt på kostbare investeringer. Slike kostbare investeringer kan handle om lange utdannelser, mens arbeiderklasseforeldre har lavere kostnader knyttet til reproduksjon av sosial status rett og slett fordi det tar kortere tid å oppnå medlemskap i arbeiderklassen enn i serviceklassen. Arbeiderklasseforeldre vil derfor ikke trenge å investere like mye penger i sine barn som serviceklasseforeldre (Albertini og Radl, 2012, s. 111). Det teoretiske rammeverket til Breen og Goldthorpe (1997) kan også tenkes anvendt på reproduksjon av økonomisk elite. Gitt at det å unngå nedadgående 23

36 mobilitet er en sentral familiestrategi, vil det være rasjonelt for rike foreldre å overføre penger til sine barn, slik at barna læres opp til å takle ansvaret ved å håndtere formue på egenhånd for eksempel ved gjøre økonomiske beslutninger og investeringer. Deres teori trenger altså ikke bare handle om det å sikre barnas utdanningsnivå det kan også dreie seg om å legge til rette for- og sikre barnas økonomiske status på et tidlig tidspunkt i livet. Fordi rikdom er tett forbundet med makt og privilegier, mener Hällsten og Pfeffer (2017) at rike familier vil forsøke å videreføre fordeler til sitt avkom. I lys av Hällsten og Pfeffer (2017), og i forlengelse av Breen og Goldthorpe (1997) er det også relevant å se på foreldres motiver for oppadgående mobilitet. Raftery og Hout (1993) viser hvordan et ønske om at barna ikke bare skal reprodusere foreldrenes sosiale status, men også opprettholde statusen relativt til den forrige generasjonen, fører til at barn av foreldre med høy utdanning vil fortsette til et høyere utdanningsnivå når utdanningssystemet blir mer tilgjengelig for barn med lavere klassebakgrunn. Ifølge Raftery og Hout (1993) vil denne tendensen opprettholdes helt til privilegerte grupper mer eller mindre dominerer et utdanningsnivå. Deres funn er i tråd med modellen til Boudon (1974), som viser at rasjonelle valg kan lede til selvmotsigende resultater når det kommer til høyere utdanning. Boudon (1974) viser at det, under forutsetning av man har et utdanningssystem som er regulert etter en tilbud-etterspørselsmekanisme, vil være rasjonelt for hvert enkelt individ å ta så høy utdanning som mulig. Dette for å kunne oppnå høyere sosial status. Men når flere tar høyere utdanning, vil verdien av det høyeste utdanningsnivået synke, som igjen vil føre til at barn med høy klassebakgrunn vil måtte ta mer utdanning enn foreldre i neste periode, for å oppnå samme status som foreldrene (Boudon, 1974, s.198). 24