IS ULLA-LENA LUNDBERG

Transkript

1 IS ULLA-LENA LUNDBERG Oversatt av Bodil Engen HEINESEN FORLAG

2 1. kapittel DEN SOM HAR sett forandringen i et landskap når en båt kommer inn i synsfeltet, kan aldri være med på at ett enkelt menneskeliv er uten betydning. Det ligger slik en fred over vann og land. Folk lar blikket gli over havneviken, hviler øyet og ser bort. Det er som det alltid er. I alle bryst lengter man etter noe annet, og alt vi lengter etter, kommer med båt. Det skal ikke mer til enn at det er jeg som kommer, Anton med posten. I ruffen kan jeg ha hvem som helst, og en forventning trekker gjennom himmel og jord når den første får øye på meg. Landskapet er ikke lenger stille, alt beveger seg når nyheten går rundt. Noen løper allerede og roper: nå kommer den! Slik er det også med dem som usynlige og eldgamle befinner seg utenfor synsfeltet. Når et menneske nærmer seg, blir luften tettere, du kjenner hvordan de trenger på og vil vite noe om deg, selv om du aner at de ikke lenger vet hva det er å være menneske. Selv om du aner at de ikke lenger er mennesker, og at skikkelsene du sanser, ikke lenger ligner oss. Like fullt oppfatter du deres pukkende begjær etter å finne ut hvem du er. Enda jeg går for full maskin, går det langsomt. Alt er urolig, jeg ser hvordan de beveger seg. Jeg vet at de venter og prøver å stå stille mens de venter, og jeg kommer som jeg kommer, stø kurs, kveler maskinen når jeg skal og glir inn mot brygga. Kalle står klar med trossa og foten i tilfelle vi tørner imot for hardt, men for det meste bare sneier vi bryggekanten, og så legger vi til. Passasjerene er ute 7

3 av ruffen, det ropes og snakkes mellom båt og land, og verden ser helt annerledes ut enn da vi gikk for oss selv ute i viken og folket gikk inne på land og ingenting visste. I dag legger jeg mot sedvane til ved kirkebrygga, for vi har den nye presten ombord. Det er derfor de har speidet litt ekstra og kom løpende allerede da vi kom til syne ute i viken. Det er kirketjeneren som har holdt utkikk, og klokkeren som har sørget for at båtene de kom med, ligger ved bergknausene, slik at vi har fri bane til brygga. Det står varm røyk fra skorsteinene, for kvinnfolka har fyrt og har maten på komfyren. Det er ganske stille nå på morgenkvisten i kaldeste mai, men åh som blikkene og tankene flyr. Hvordan er han? Hvordan kommer det til å gå? Men ingen skepsis er synlig, for man skal ta imot hjertelig og uten forbehold, som om det ikke er vanskelig at det kommer et nytt menneske som man må venne seg til. Presten har stått ute en god stund, selv om prestefrua har nappet i ham et par ganger og sagt at han forkjøler seg. Men han blir stående, og da han ser kirken sin klyve opp på berget og lyse med sitt røde tak, blir han høytidelig og smiler samtidig stort, og da vi kommer inn i viken, ser han så glad ut at alle tenker at dette kommer til å gå bra. Han vinker på lang avstand, og de vinker og roper velkommen. Han roper takk og her er vi, og kjære dere, har dere stått opp midt på natten for å ta imot oss! Han har vært her en gang før, så han kjenner klokkeren og kirketjeneren og Adele Bergman som sitter i kirkerådet og er veldig for kirken og presten. Men det er annerledes nå som han er konstituert prest og skal bosette seg her med kone og barn. Førsteinntrykket er godt. Men idet han skal gå i land, glir båten litt ut som om sjøen ville ta ham tilbake, og det går et kaldt drag gjennom sundet. Hva det mon betyr, vet jeg ikke. 8

4 8. kapittel passasjerene på post-antons båt viser at sommersesongen er begynt. Presten har rett i at menigheten får annet å tenke på. Sammenlignet med de nyankomne er han allerede akklimatisert, en kjent skikkelse på sykkelen og på prekestolen. Alle hilser med stor hjertelighet, men samtalene gjøres raskere unna. Nå tenker alle på gressveksten, at det må komme tilstrekkelig med regn slik at gresset ikke tørker på rot, og at det må slutte å regne så man får berget det før det råtner og mugner. De fremlegger ønskene sine klart og tydelig, og presten har vett på å stille seg på prekestolen og be for markens grøde og gunstig vær. Årsveksten engasjerer i høy grad også prestefolket. Især prestefruen befinner seg i høyeste beredskap. Hun er rask i oppfattelsen og klar over at her ute må man kjempe for hvert strå hvis kyr og småfe skal ha fôr nok til å klare seg over vinteren og våren. For tiden står det bra til med besetningen hennes. Godan har produsert en kvigekalv, som de vil beholde, og Äpplan en oksekalv, som skal få ete seg opp over sommeren og gå til slakt om høsten: penger i pungen og litt kjøtt. Etter kalvingen er det rikeligere med melk og smør, og prestefruen sveiver separatoren med fryd, sparer fløten og kjerner mens familien drikker kjernemelk og skummet melk og surmelk. Hun gleder seg til den kommende høybergingen, et rent og friskt utendørsarbeid i den fineste sommertiden. Hun og Petter side ved side i et arbeid som gir synlige og varige resultater. Det dufter godt, og tilfredsstillelsen er betydelig når man klarer 102

5 å få inn friskt og godt høy mens tordenskyene ligger truende på rekke. Man skal ikke glede seg for tidlig, for hun og presten blir naturligvis ikke alene i arbeidet. Allerede før midtsommer kommer de første lystseilerne fra Helsingfors. De som har den nylandske yachtklubbens flagg akter, har Petter i sin skoletid betraktet som ubeskrivelige snobber og viktigperer, men når de glir inn til kirkebrygga og hopper i land i de hvite seilerbuksene sine og fortøyer, er de hyggelige og pratsomme og fulle av beundring for seilerledens og Örarnas skjønnhet. Selvfølgelig kan de ligge ved kirkebrygga, hjertelig velkomne! Og det er klart, jeg skal vise dere hvor brønnen er. De byr ham på kaffe i cockpiten og er hverken overlegne eller medlidende når han takker nei til avecen. Sammen gleder de seg over at man endelig kan bevege seg fritt og seile i skjærgården igjen. Mens de snakker kommer enda en båt inn i kirkeviken, og det ropes fra båt til båt. Nykommerne sitter på bryggekanten og får en fortøyningsdram. De ser kjærlig på båtene sine og utveksler overlevelseshistorier: hvor nær det var på at de hadde strøket med i et bombeangrep, hvor sørgelig utette og medtatte de var da man endelig kunne begynne å sette dem i stand, seilene bare mugne filler. Hvor vanskelig det var å få tak i alt som trengtes; hvem skulle trodd at man skulle måtte kjøpe linolje og lakk og seilduk på svartebørsen! De utveksler navn på forhandlere og leverandører mens de kjærtegner relingene og ser på de blanke skrogene, røde som gull i kveldssolen. Et par av dem går til og med i kirken på søndagen og sitter der velvillige som hvite menn blant innfødte. Etter gudstjenesten snakker de med presten om stedets severdigheter, og før han vet ordet av det har han stilt seg i spissen for en rundvandring etter maten. Da pleier han og prestefruen riktignok å ta det med ro en stund, den 103

6 ene dagen i uken, men for all del. Det er en stor glede, forsikrer han. Det er sjelden jeg har tid til å gå ut, og jeg er like ivrig som dere på alt som er å se! Det er virkelig en stor fornøyelse å vise dem rundt. Avstandene er ikke så korte som man lett kan tro når man ser Örarna som en samling fluelort på kartet. Det tar en halv dag å bese kirkeøya og bergene vestenfor, med sine steinsirkler og sine eldgamle gjemmesteder for sjørøvere og russere, den nyutgravde bronsealderboplassen, og som kontrast de nylig sprengte batteriene fra fortsettelseskrigen. Også den i örboernes øyne største severdigheten, som alle besøkende må slepes til: den lille innsjøen nesten som en kratersjø mellom sine grå berg. Ferskvann alt i hop! erklærer örboerne stolt, blinde for hele det store havet som ligger og bruser rundt Örarna også i det stilleste sommervær, og er årsaken til seilernes begeistring. Noen er interessert i planter, og man stanser og botaniserer: jo da, det finnes en del spesielle arter å oppdage mellom steinene! Andre ser på fugler. En husker Örarnas stolte historie i forbudstiden. Jo jo! Megetsigende ser de på et par av de større husene i vestgrendene som man kan se fra berget og humrer, visse historier som egner seg for prestens ører om smuglerspriten og Helsingfors restauranter går sine runder. Det er et vidunderlig vær, og en fantastisk luksus å ha fri og være ute i naturen i hyggelig selskap; andpusten tar han avskjed og skynder seg hjem, forstår ikke at klokka har kunnet bli så mye, takker nei til et kveldssmørbrød, åpenbarer seg skyldbevisst på prestegården: Unnskyld, det var ikke meningen at det skulle ta så lang tid. Har noen ringt? Lystseilerne kan Mona tåle, det er moro for Petter med litt selskap fra Helsingfors, de er hyggelige og passer seg stort sett selv, bor på båtene i trange rom man ikke kan stå rett i, og i køyer man ikke kan sette seg opp i, og lever på medbrakt hermetikk og fisk og brød 104

7 som de kjøper i grendene. Noe helt annet, og verre, er det med alle disse slektningene og vennene som kommer på besøk. Å kalle det en invasjon er ingen overdrivelse. Det dreier seg om regelrette raid, og det er naturligvis først og fremst Petters vedheng som ikke kan holde seg borte. Petter står på dampbåtbrygga og smiler varmt og hjertelig og tar imot, mens han engstelig ønsker at det hadde funnes en sedvane som påbød foreldrene å holde seg borte de første årene av sine barns ekteskap. For sin egen del er han barnslig henrykt over å få vise frem kirken sin og alle menighetens grender og innbyggere, sine kyr og sauer, sin seileike og sine fiskegarn for sine interesserte foreldre, men han føler sterkt at Mona ikke er glad, selv om hun behersker seg. To uker! utbryter hun. Hva hadde hun tenkt seg? At de skulle gjøre den lange reisen bare for straks å vende tilbake? Du vet de er beskjedne og ikke forlanger noe. De vil treffe Sanna og se hvordan vi har det. Mamma hjelper veldig gjerne til med husarbeidet, hvis hun får lov. Mona fnyser. Som om hun ville ha svigermoren huserende på kjøkkenet sitt! Hun vasker og rydder frenetisk før de kommer, sikker på at svigermor kommer til å kritisere og beklage seg over alt som ikke er absolutt perfekt. Hun kommer til å inspisere, granske og undersøke. Ingenting ved Mona er godt nok for hennes eldste idealiserte sønn. Mona er sint sint sint før de kommer, tar Sanna hardt i armen: ikke et pip! freser til Petter da han kommer inn med skvulpende bøtter, ligger våken om natten og skummer og damper. Her skal jeg gå som en hushjelp og lage mat og varte dem opp fra morgen til kveld, mumler hun stille for seg selv etter at han har sovnet. Ikke et øyeblikks ro hele dagen, mens du i alle fall tar pausene dine og har det så trivelig som bare det mens du går omkring og guider i det fine været! Jeg sliter og sleper, har kaffen klar og 105

8 Selv om det regner til havs, betyr det ikke at det blir regn på land. Han er klok og erfaren, ikke noe vås om Guds vilje. Hvorfor skulle han ville at det regnet på høyet hennes! Enda en gang gjør hun en avstikker ned på enga og tar en liten stikkprøve: hvis oppholdsværet fortsetter, trenger de bare et døgn til. I det minste ett, for luftfuktigheten er høyere nå og tørkingen går langsommere, det merket hun også på klesvasken hun hengte ut. Prestefruen er altfor erfaren til å håpe på begynnerflaks, men presten har rett til å tro på et under. Selv om det driver inn litt regn utpå kvelden og prestefruen beklager seg og erklærer slaget for tapt, blir det ingen større nedbør. Om morgenen henger en fuktig dis igjen i luften, men det regner ikke lenger. Mot kvelden titter solen frem, vannet trekker et stykke ut fra klippene, og vinden tar seg opp og blåser disen unna. Bare et døgn forsinket kan de ringe etter Holmens og Brage Söderbergs hest, som kommer svømmende over sundet bak Brages båt. En sjøhest! sier presten. Tenk at jeg får oppleve dette! Det står en ussel liten høyvogn i prestegårdskjulet, men Brage vet hvordan det står til på kirkeøya og har seletøy med, og snart har de sjøhesten selet på og klar. Brage må av sted, men ser at hesten er i gode hender. Presten klarer fint å kjøre, og prestefruen forteller livlig om alle hestene hun har vokst opp med. I mellomtiden har paret fra Holmens ubemerket ankommet i båten sin og vandret opp til enga med høygaffel og rive. De hilser vennlig, og presten blir atter en gang betatt av sine menighetsbarn; i de to smilende ansiktene finnes en intelligens og en levende interesse som kikker ut gjennom klare øyne og ord som ligger uttrykksfulle i munnen. Det er som om de alltid har arbeidet sammen, så bra går det når Mona og Tyra raker etter og Petter kjører og tråkker og Ruben lesser på. Intet vennskap oppstår så uanstrengt som det som dannes i 112

9 arbeidet. Som gamle venner slår de seg ned ved løa og drikker kaffe som har stått i glassflasker pakket inn i tykke ullstrømper ved den varme sørveggen. Osteskivene og bollene har stått inne i det svale halvmørket. Det er godt og akkurat passe til slåttefolket, og samtalen de fører, egner seg for fire par ører. Men selvfølgelig er det akkurat da et par seilere kommer slentrende og spør om de kan hjelpe til. Etter krigen er hele folket trent til å lukte seg til kaffe og nybakt brød, og Mona må gå etter flere kopper og smøre noen brødskiver til. Hjelp fra byfolkene kan man vel klare seg uten. De skaper bare uorden og ser ikke hva de skal gjøre. Petter plasserer dem i løa, som allerede er ganske full, og ber dem tråkke i høyet så det blir plass til mer. De er villige nok, men det er tyngre enn de hadde forestilt seg, og mer svett; det klør, og harde strå trenger rett igjennom seilerskoene. Unødige statister å holde i godt humør, og aldri blir det som man har tenkt. Neste gang noen spør om det ikke blir litt ensomt her, glimter det til i Mona, får han seg en på kjeften! Hun ser seg omkring. De rekker ikke å få alt høyet i hus innen kvelden, men hvis alt går bra kan de fortsette neste dag. I så fall blir høyet av ypperlig kvalitet og kommer til å rekke langt. Litt løv får de kviste som tilskudd til sauene, men løv er det også lite av, og sivet eter kuene opp etter hvert som det vokser til. Som en må slite for føden! sier Tyra. Vi er så glade for at vi har presteenga. Ellers vet jeg ikke hvordan vi skulle klart oss. Hun forteller om hvordan de dro ut til utholmene da hun var jente og rakte sammen litt gress her og der. Etter påske måtte buskapen ete mose og løv. Hver dag mamma gikk i fjøset tenkte hun å få se om buskapen berget livet. Mona forstår at hun har vært redd for at prestens skulle ta enga i bruk selv, store jordbrukere som de hadde vist seg å være. Og det var nære på, hvis ikke klokkeren hadde for- 113

10 talt at det i alle tider hadde vært slik at presteengene utenfor kirkeøya hadde vært forpaktet bort mot dagsverk. Det finnes dem som vanskelig ville klart seg ellers, forklarte han, og presten føyde seg. Så nydelig som været er, fortsetter Tyra, rekker de nok å få slått og båret i hus sitt eget gress også før de skal ut på fiske. Enga er ikke så stor at de trenger å låne hest, Ruben bærer inn med sele, hun tråkker i løa og barna raker. En beundringsverdig vilje til å klare seg selv, sier presten etterpå til klokkeren, men klokkeren ser brydd ut og sier at han nok hadde tilbudt dem hesten sin, men at Ruben har vanskelig for å ta imot, han bærer seg heller i hjel under høylasset. Det verste er at alle trenger å få inn høyet samtidig. Derfor må fiskerne vente, og så kommer det regn i tørrhøyet før de har berget sitt. Selv om presteparet betrakter seg som småbrukere og nybrottsfolk, har de en privilegert stilling, og hvor kollegiale de enn prøver å være, er det en glipe mellom dem som har prestelønnen å falle tilbake på og dem som er avhengige av det en lunefull natur kan produsere. Det lyder dystert, men i virkeligheten er øyfolket som fisken de fanger, raske og glitrende. Smilende snakker de om høstfiskets møye, hvordan de må slite, hvor lite søvn de får, hvor utkjørte de blir. Det er noe de ser frem til mens de strever med høyet sitt. Prestefruen har bokstavelig talt sitt på det tørre da været blir ustadig og örboerne begynner å slå. Hver gang Petter har vært i bygda, forhører hun seg om hvordan slåttonna går: forbausende langsomt, må han medgi. Ingen liker høyarbeidet, det er tungt og ensformig, betror de ham, og Mona undrer seg. Det er jo fisket som er tungt! Ikke ensformig, men tungt. Nattarbeid, kaldt og ruskete, livsfare når det stormer, fiskegarn i dyre dommer som går tapt hvis man er uheldig. Ja, men folk er fulle av historier, fisket utgjør innholdet i tilvæ- 114

11 relsen deres, det er her de henter sin identitet og selvoppfattelse og bildene som beskriver livet deres. De verdsetter variasjonen og sjansespillet høyere enn trygghet og rutine. Å stå på den trygge enga og vende vått høy er drepende kjedelig. Å kjempe i storm og regn i en åpen båt er livet. Du kastes rundt som en dupp, men kommer i land fullastet med sild! Fremdeles kommer de til kirken på søndagene og tar da små avstikkere for å se på prestens velrakte enger og kikke inn gjennom sprekkene i den stappfulle løa og videre ut over potetåkeren som ser ut som om den vokser i sydligere strøk enn på Örarna. Det de har å si om det, er ikke så lett å høre, men når prestekuene kommer spaserende, velfødde matroner, sier de høyt at for den som har gress, så Presten på sin side har lydhørt fanget opp stemningene foran høstfisket og har i sine prekener mange henvisninger til fisket i Genesaretsjøen og til at flere av disiplene var fiskere, rekruttert ved båtene sine. Menigheten ser for seg sine egne strender og båthus, og etter gudstjenesten sier den gamle kirketjeneren rett ut til presten at hvis man ikke visste at de var Jesu disipler og ble apostler og evangelister, kunne man ha grunn til å si at det var dårlig gjort bare å vandre av sted midt i sesongen og overlate alt arbeidet til kjerringer og unger. Og la båtene ligge og gisne i solskinnet, tilføyer han misbilligende; han vet jo at det var et tørt og varmt klima Mesteren beveget seg i. Jo, sier presten. Det syntes nok alle ved sjøen. Men det er det som er det merkelige med Jesus, at han får oss til å forlate alt og følge ham. I sitt stille sinn tenker han at det ble en hard kamp hvis Jesus åpenbarte seg og ba Mona forlate alt og følge ham. Han blir latter- 115

12 mild da han ser hvor fremgangsrikt hun kjemper. Verdensfjern, kaller hun ham med rette. Urealistisk svermer. Og Petter selv, meglende plassert mellom dem, med svake argumenter i begge retninger. Han holder på å skaffe seg et lite rike på jorden, med fylte rotkjellere og løer. Et forbilde for menigheten, som imidlertid har blikkene rettet mot havet. De arbeider hardt med høstfisket, står opp i grålysningen for å kunne være ute på sjøen når dagen gryr og dra opp garnene, renser, skyller og legger fisken i tønner, salter, hviler om ettermiddagen hvis de har tid, så ut med garnene igjen. Lang vei ut til fiskebankene, lang vei hjem; fra kirkeøya ser man på lang avstand mørke båter som støtt arbeider seg frem gjennom regn og sjøgang. Flere har fortalt hvor viktig kirken er for dem når det er dårlig vær og dårlig sikt. Selv om man har klart for seg hvordan man kjører og vet hvor man er, er det likevel en bekreftelse av at man er på rett vei og kommer velberget hjem denne gangen også når kirken kommer til syne på bergknausen sin. Kan du forklare det, sier de, at når man kommer til kirken, synes man den ligger i en senkning, men når man er på sjøen, ser man den oppe på berget, som om den holder vakt. Det er som et under at den står oppe på berget og speider etter oss, og når vi kommer opp fra båtene, står den nede ved kirkegården og tar imot. Som den hellige Guds mor ville vi sagt hvis vi var katolikker, sier han. Det er en vakker tanke. Ingen tanke, men det som er, sier den gamle kirketjeneren. Han må skynde seg etter de andre, for de er på vei til båtene raskere enn om sommeren. De skal spise og hvile og være klare til å dra ut med garnene så snart helgen er slutt klokka seks. Sommeren har snudd for alvor. Det er langt mellom seilerne i viken, og en dag har den siste dratt. Også gjestene på prestegården 116

13 Med meg og dem er det sånn at vi har noe felles. Selv om de ikke er helt som mennesker lenger, har de i alle fall vært det, og derfor går det an å tyde tegnene og varslene som de legger ut. Da går du trygt, når du bruker din egen forstand og ser opp for det som de hele tiden viser deg liksom i bilder eller med lyder. De gjør at du skjerper deg og løfter haken som du har hatt stukket ned i skinnkragen og ser opp. De har åpnet en vei et sted og gir deg et ekko så du lytter. I stor fare kan du komme deg igjennom med slike tegn. Hvis du ikke er mottagelig for dem, må du gå over isen som om du var alene i verden. Mange klarer seg langt, for verden er ikke ond, bare uten omtanke. For den er du ingenting, men menneskets forstand er slik skapt at den styrer oss gjennom mye. Også hester som er med ute på isen og sliter seg, klarer ofte å ta seg hjem, men de drar opp leppa og legger ørene bakover i ren skrekk når det knaker under dem og de legger i vei utover grønnisen. Så jeg sier bare at det hjelper hvis du vet om dem som fins rundt deg når du setter av sted som en prikk på isen, og som holder et øye med deg når du hviler på et skjær. Hvis du legger igjen ei brødskive til dem, kan det til og med hende de snur vinden for deg, det har jeg opplevd mange ganger. Når isen har lagt seg, ligger den som et gulv mellom øyene. Den evige vinden feier bort snøen, og skøyter og sparkstøttinger våkner til liv i sjøbuene. Også presten graver frem en rusten spark fra skjulet, skifter ut et par brukne spiler i setet og skrur fast styret. Med et bryne fjerner han den verste rusten fra meiene. Ekvipasjen er god nok, og snart sparker han seg som en komet over vannverdenen. Til grendene tar han seg lettvint frem og utretter sine ærender så raskt at Mona knapt legger merke til at han er borte før han er tilbake igjen. Sparken gjør også tjeneste som familieekvipasje: nå kan alle 153

14 tre dra av gårde på møter og sammenkomster. Presten forestiller seg at Mona skal sitte med Sanna på fanget mens han sparker, men Mona brenner av lyst til å få sparke selv. Sparken er tung å få i gang, men så går det som en lek. Sanna hyler av begeistring, over farten og over å få sitte på pappas fang mens han holdt godt rundt henne. Så bytter de plass, for når de blir synlige fra vinduene i grendene, ser det bedre ut hvis det er han som styrer. På hjemveien sparker han roligere, mens Mona sitter med den sovende Sanna i fanget. Isen er lys av nattehimmelens måne og stjerner, øyene mørke som regnskyer i det klingende lyset. Sjelden er isen så god, og mange er ute og prøver seg på den. Det er mye besøk mellom grendene og dansefester på lørdagskveldene, alle er på farten, og mørket er ingen hindring. Også hos presten blir det gjestebud om kveldene. De har hatt venner på Örarna fra den første dagen og mange å takke for hjelp og råd og dåd, og det er alltid en fornøyelse å se de blide og vennlige ansiktene deres. Det er klokkeren og Francine og kirketjeneren og Signe, Adele Bergman og Elis og Lydia og Arthur Manström. De har alltid mye å snakke om, og med far Leonard i huset er det en kamp om ordet. Her noterer presten med en viss tilfredshet at han har funnet om ikke sine overmenn, så i hvert fall sine like: praten går så friskt som man bare kan ønske, og ansiktene er blide og velvillige og fulle av interesse. Med den ene ekstra platen lagt i er bordet stort nok til dem alle. Tevannet synger i kannen, serviset er til tolv, Monas smørbrød og boller er det verdt å komme stikkende en mils vei for. Parafinlampen svinger lett i vinddraget over dem, kakkelovnen utstråler varme mens det trekker kaldt rundt bena; ingen fare, for alle har hatt vett til å kle på seg. Døren til soverommet står på gløtt, og før Sanna sovner, hører hun pappas blide, mørke røst, mammas lyse leende, farfars forbløffelse, örboernes aller gladeste selskapsstemmer. 154

15 Om isen snakker de, om vinterværet, om avisene som nå kommer bare én gang i uken, om så ofte, om folk som tror man er isolert, mens man i virkeligheten sjelden har hatt det så livlig; man kunne godt kalt Örarna for Selskapsøyene i denne velsignede tilstanden. Hoppsann nå ser alle usikkert på prestefruen som stirrer stivt ned i tekoppen, presten smiler litt og ingen sier noe med det samme. Så snakker de om det forbedrede vareutvalget som faktisk begynner å ligne fredstid, og om situasjonen nede i Europa, om den bunnløse fattigdommen og nøden i tyske havnebyer, som sjømenn fra Örarna har fortalt om. Om de enorme hjelpebehovene overalt, om amerikanerne som begynner å få orden på hjelpesendingene sine, skjønt Finland ikke får ta imot noe av hensyn til kontrollkommisjonen i Helsingfors måtte den snarlig vende tilbake til det kommunistiske paradiset! Dette gjelder i alle fall bare den offisielle hjelpen, for privat, via menigheter og på private initiativ, kommer det amerikapakker helt ut til Örarna. Skjønt, sier Adele Bergman, man kan undres på hva de tror vi er for slags folk. Kommer det en god såpe, er det fint, men kommer det slike underlige små leker som småunger putter i nesen og eldre unger tråkker i stykker, kan man undres. Og fryktelig ettersittende små klesplagg hvem kunne vel ha på seg noe sånt i arbeidet? Jentene tar selvfølgelig gladelig imot og spjåker seg ut og tror de er moderne, men er det hjelp? Mel og gryn og sukker har vi selv, og det er bedre for nasjonaløkonomien at vi kjøper det i butikken! Amen, får presten en nesten uimotståelig lyst til å si da Adele Bergman har ytret seg. Alt hun sier, er sant og riktig. Hun er en usedvanlig kompetent kvinne som burde sitte i regjeringen og bygge opp det krigen har rasert. Men enda så hardhjertet hun er i økonomiske anliggender, har hun et bevende hjerte og en tørst etter det hun kaller en ekte tro. Det er for hennes skyld han ber bordbønn 155

16 før Mona serverer teen, og han vet hun er lidenskapelig interessert i de menighetssakene som de usvikelig kommer inn på før kvelden er omme. Der er Arthur Manström ukarakteristisk fåmælt, og presten mistenker ham for å være fritenker, men gjerne med i fellesskapet på prestegården på grunn av den intellektuelle stimulansen det gir. Lydia og Adele er derimot medlemmer i menighetsrådet i likhet med klokkeren, og kirketjeneren har sitt fond av praktisk erfaring og en uimotsigelig kunnskap om sedvanene i menigheten. Han om noen vet også hvor nifst nykkefull for ikke å si vrangvillig kirkens oljefyr er, og hvor mange netter han har kommet stampende gjennom snøen for å holde liv i den. Som det selvfølgeligste i verden kommer så menigheten klampende inn til varme og lys, uten å ane at det var på hengende håret. Ja sannelig, livet her ute er fullt av dramatikk, og nå ser Arthur Manström en gyllen anledning og henger seg på: som hypnotiserte lytter alle unntatt Lydia til hans beretninger fra første verdenskrig, da han hadde en radiosender gjemt på loftet på østgrendenes skole og holdt kontakt med det svenske frikorpset som var på vei over isen mot Åland. Mange ganger hadde de russere der, og mer enn én gang hadde Lydia trodd at de var avslørt, sist den gangen de gikk opp på loftet med et slags apparat som kunne peile radiobølger. Men den snille og kloke radioen holdt pusten mens Lydia spilte Förfaras ej du lilla hop på orgelet i klasserommet under og ledet elevene i sterk og taktfast sang. Russerne kom tuslende ned igjen og ba om unnskyldning for at de hadde forstyrret, offiseren gjorde honnør, og så marsj av sted. Kaos på loftet, men senderen urørt innenfor veggpanelet. Andre avbryter ham med andre eksempler på hvor tett berørt Örarna hadde vært av de verdenspolitiske begivenhetene: tyskerne som sprengte fyret på fiskebanken under første verdenskrig, mens folket tok dekning bak bergknausene, de russiske ubåtene som i full 156

17 overflatestilling gikk forbi Örarna i denne krigens sluttfase da hverken finner eller tyskere var noen trussel lenger. Hvor nære på det hadde vært. Hvor trygt i salen russerne allerede satt. Hvor sikkert det virket at de kom til å ta hele Finland og svelge det i en eneste jafs. Spennende. Forferdelig. Der sto sjøoppsynet og så på dem i kikkerten, og iblant glimtet det som et solblink når ubåtkapteinen hadde dem i sikte. Og da alt var tapt i Baltikum, begynte esterbåtene å komme forbi, langt fra sjødyktige, overlessede, farlig villfarne. Flere trodde at de allerede var i Sverige. Alle uten mat og drikkevann, med verdiløse penger i hånden klare til å gjøre rett for seg. Stakkars mennesker. Druknede som ble fisket opp av sjøen, alle husket den vakre offiseren som hadde adresseboken full av adresser til estiske jenter. Derimot sier ingen berørt et ord om skytevåpnene som ble etterlatt som takk for proviant og drivstoff og sjøkart. For de fikk da hjelp. Den russiske kontrollkommisjonen satt allerede i Helsingfors, vi var forpliktet til å melde flyktninger til myndighetene. Men politiet var vår egen Julius, og han hindret dem ikke. Neste gang kan det være vår tur, sa han. Sivilt mot, sier far Leonard med oppriktig beundring. Julius, sier du? Han i østgrendene? Jeg tror jeg har sett ham. Ikke vanskelig å regne ut hvor Leonard i en nær fremtid akter å styre sparken. Men kirketjeneren har vektige ting å si om esterne og innskyter: To er begravet her, som ukjente estiske flyktninger. De hadde ingen papirer på seg. Vi viste dem til noen som kom i land, men de snudde seg bort og sa at de ikke kjente dem. Det kunne vært meg, sa én som kunne svensk. Siden den estiske regjeringen var oppløst og det ikke var noen som kunne ta ansvar, ble det begravelse på menighetens bekostning. Vi laget trekors også. Du, Mona, får sette en plante på gravene til våren hvis du vil. 157

18 Det vil hun selvfølgelig, og hun bidrar til temaet ved å si hvor nære på det hadde vært for dem i Finland også. Hvis ikke finnene hadde hatt det moderne tyske luftvernet sitt, som tvang russerne til å droppe bombelastene i sjøen og over skogene, kunne det ha gått virkelig galt med Helsingfors. Hun sto selv på berget utenfor Helléns og så hvordan det gikk til: ildtunger og søkelys og dramatikk da et bombefly ble truffet, og fanget i lyskjeglen roterte og falt fra firmamentet: da runget jubelen på Helléns bakke. Hun lyder så blodtørstig at Petter føler trang til å tone det ned litt. Ja, vær som i dag var det aller verste. Perfekt flyvær, god sikt, da kunne man regne med å måtte tilbringe natten i tilfluktsrommet. På den tiden var vi rolige bare når det var helt overskyet og øsregn. Hvilken lykke at vi nå kan glede oss oppriktig over det fine været. Det er utrolig. Hver dag siden fredsslutningen har jeg takket Gud for freden. Hver dag synes jeg det er et under at vi lever i fred og frihet og ikke er døde eller fordrevet til Sibir. Jeg håper det kommer en dag da vi kan ta det for gitt. Klokkeren tenker på sønnene sine og på konfirmantene og faller inn: Jo, du. De unge tar det allerede for gitt. De ser ikke på tiden slik som vi. For dem er krigen allerede langt borte. Og måtte det for alltid være slik, sier presten. Han ser ut gjennom vinduet der månen speiler seg i isen og refleksene av stjernene gnistrer. Mer te? foreslår Mona, men da skjærer Adele igjennom for dem alle og sier at det er en dag i morgen også, og nå skal de hjem. Men først vil kirketjeneren at de skal synge O hur saligt att få vandra, som man alltid pleier å synge på Örarna når man skiller lag og skal hjem over svart vann. Sanna våkner av at de synger hemåt vid Faderns hand varmt og stort, det lyder som om også kakkelovnene og komfyren synger. Bæ bæ, synger også Sanna i sin varme kokong. Hun hører også 158

19 at de løsner fra stolene og bryter opp så det knaker i leddene etter all sittingen. Stolene skraper og døren til gangen slås opp: huttetu så kaldt! Mamma sier: Nå tar jeg yttertøyet inn på kjøkkenet så det varmes litt. Kom hit og kle på dere! Skomakerlampen på kjøkkenet blir tent, og én etter én plasserer gjestene stormlyktene sine på komfyren og tenner dem. Der står de så i sine store støvler, kvinnene vikler store sjal rundt hodet, pelser og kåper tas på, pleddene hentes. Prestefolket holder ikke ut å se dem gå, også de pakker på seg og følger gjestene ned til sjøen. Der står sparkstøttingene trukket opp på land, ivrig ventende, og nå skyves de med fryd ut på isen, kvinnfolkene setter seg og karene skyver fra, langsomt først, som den første omgangen med svinghjulet, men så av sted. De roper til prestefolket, hvis sterke, muntre stemmer forsvinner bakover og fortynnes når de skyter fart. Kanskje kappes de ikke akkurat, voksne menneskene, men man kan nok få inntrykk av det når de strekker ut over kirkeviken i en tett klynge sammenholdt av rop. Kirketjeneren og Signe roper god natt og runder holmen inn til seg, mens Manströms, klokkerens og Bergmans skyter fart inn mot de lange sundene som deler sognet i to like store rivaliserende deler. De har følge en lang stund før Manströms tar av mot østgrendene og klokkerens og Bergmans sammen drar videre mot vestgrendenes dype indre vannveier. De er nesten hjemme da de skilles ad, klokkerens med god fart på vei enda et stykke sørover, Bergmans videre mot øst, der bergkammene ligger svarte foran havet, frossent til langt utenfor territorialgrensen. Slik kan vi fortsette ned til Baltikum hvis vi vil, roper klokkeren overmodig, men setter likevel farten ned på de smale passasjene mellom holmene inn på deres egen havneflate. Den krysser han med glans, og akkurat som når han kjører båt, vet han å slå av på farten i tide så han lander mykt ved brygga. 159

20 Det går raskere å sparke enn å kjøre båt: når isen har lagt seg, forstår man virkelig hva vannmotstanden innebærer for et legeme som skal ferdes gjennom den. Arthur Manström tier stille mens han sparker, ellers kunne han utvilsomt holdt en forelesning om fysikkens lover. Under måne og stjerner, glidende over måne og stjerner, er Lydia oppslukt, tvers igjennom glad. Ingen overhengende plikter, ingen fremtid å bekymre seg for, alt bare nå. Som barn skrek hun av fryd når hun kjørte kjelke, det er ikke langt ifra at det er noe lignende Arthur Manström, tett innpakket i pelslue og stående ulveskinnskrage, synes å høre, under sine egne åndedrag, i egne tanker, der han allerede formulerer beskrivelser av den majestetiske isen der den legger seg over vannveiene. Feier bort kjølvannet etter eiker, joller og garnbåter, forsegler fiskerens åkrer og lystseilernes blide bølger. Prestefolket blir stående og hutre en stund etter at gjestene har sparket av sted, hører ropene deres langt ute på isen. Så er de borte, og de kan høre den veldige stillheten som inntrer når isen har lagt seg. Ellers hører man hele tiden havet her ute. Det blir aldri så stille at dønningen ikke freser og suser, og selve vannspeilet bæres av en stemme som ligger under solstekens latmannsdager. Så friskner vinden til, og bruset blir sterkere. Når man hører fløyting, skal man passe seg, men også trygt innaskjærs og innendørs trenger brølet frem og ligger der som et forsinket ekko når stormen er over. Nå kan det ikke bli stillere, eller nærmere månen. Presten og prestefruen hutrer og legger armene rundt hverandre. Skrittene deres knirker i snøen som ligger i flekker på bakken. Lampen i prestegårdsvinduet lyser. Sauene er i bingen sin, kyrne i båsen, Sanna i sengen sin. Endelig fred i verden. 160