Høringsuttalelse på Faggrupperapport Forenkling av utmarksforvaltningen

Transkript

1 Norges Miljøvernforbund Postboks Bergen Kommunal- og moderniseringsdepartementet PB 8112 Dep 0032 Oslo Bergen Høringsuttalelse på Faggrupperapport Forenkling av utmarksforvaltningen Norges Miljøvernforbund (NMF) er sterkt kritisk til å la kommunene få større ansvar i utmarksforvaltningen. Til det står de for tett på næringsinteressene som pleier å ønske utbygginger i naturen. Å gi kommunene ansvaret for å ivareta utmark betyr i praksis at lite vil bevares for fellesskapet. Allmuen er derfor avhengig av at slikt besluttes høyere oppe slik at ikke kun nærmiljøets ønsker om penger hver gang vinner fram. Miljøvernforbundet ser imidlertid behovet for å forenkle systemet siden ansvaret pr dags dato er så fragmentert. Det viktige er at kommunene i minst mulig grad skal ha mulighet til å tillate bygging i verdifull natur. De overordnede føringene for bebyggelse og miljøhensyn må derfor være tydelige på at miljø skal ivaretas. Da 95% av landarealet faller under betegnelsen utmark er det åpenbart at kommunene alikevel må forvalte og ta seg av det meste som omfatter saksbehandling med hensyn på utmark. Men dette må gjøres under strenge statlige føringer slik at ikke det lille vi har igjen av villmark i tillegg til andre viktige naturområder ikke blir fragmentert og til nytte kun for noen få. Det helhetlige ansvaret for å ivareta natur må derfor skje iform av overordnede føringer slik at ikke kommunene som gjennomgående prioriterer lokalt næringsliv og fastboende sine ønsker ikke skal få gjennomslag for å hele tiden gjøre inngrep i utmark på bekostning av allmuen og biomangfoldet. 1

2 For at noen skal ta ansvar for fellesansvaret til å bevare tilstrekkelige naturareal uten inngrep må disse være store nok til at det ikke er et alternativ som for kommunene å overlate dette til de andre nabokommunene. Bilder av Norges vakre natur går verden rundt. Naturen har miljøkvaliteter som gir fantastiske opplevelser og naturressursene gir grunnlag for utvikling av landbruk, reiseliv, reindrift og andre næringer. Det viktigste for folk flest er imidlertid at utmarken gir muligheter for rekreasjon i form av jakt, fiske, friluftsliv og andre naturopplevelser. Forvaltning og lovverk må tilpasses og demme opp for at det ofte er betydelig press for gjennomføring av ulike utbyggingstiltak i utmarksområder. Utmarken må forvaltes på en måte som bevarer naturverdiene. Miljøvernforbundet er innforstått med at forvaltningsapparatet som over flere tiår har utviklet seg har endt opp i for mange etater og dermed ansvarsfragmentering og inkonsekvent saksbehandling. Det er lokalt man kjenner utfordringene, og ofte er det der de beste løsningene finnes. Men det er også lokalt at næringsinteresser og private utbyggere har lettest for å påvirke beslutningene i sin favør på bekostning av natur og alle, - inklusive de som bor utenfor kommunegrensene sine muligheter for rekreasjon i landets flotte natur. Forenkling av lovverket må absolutt ikke medføre lettere tilgang til utbygging i verdifulle natur og landskapsområder. Det er nødvendig med statlige føringer som sikrer naturverdiene mens kommunene tar seg av det praktiske med søknader og saksbehandling innenfor disse rammene. Regjeringen bør utforme en mer tydelig nasjonal utmarkspolitikk som prioriterer miljø. Vi har idag nesten ikke villmark igjen i Sør-Norge og det viser at det er helt nødvendig å gi miljø forrang foran andre interesser i utmark. Dette må gjenspeiles i lovgivningen som omhandler utmark. 2

3 Den offentlige forvaltningen i et sammenhengende utmarksområde kan idag bestå av flere kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn i tillegg til villreinnemnd, verneområdestyre og rovviltnemnd. Med tre organer med ansvar for naturoppsyn på statsgrunn i tillegg, samt at statsallmenningene har fjellstyrer og allmenningstyrer er åpenbart ikke hensiktsmessig. Det medfører åpenbart ansvarsfragmentering og trolig inkonsekvens i vedtak mellom ulike regioner. Faggruppen oppgir at utydelighet i den nasjonale politikken skyves nedover i systemet og skaper usikkerhet og konflikter regionalt og lokalt. Tilsvarende at den rettslige reguleringen av utmark er fragmentert. I dag skaper sentral uklarhet konflikter, og uklare kompromisser på regionalt og lokalt nivå gir grunnlag for stadige omkamper. Miljøvernforbundets erfaring er at miljøhensyn (på landjorden) har lavest prioritering på lokalnivå (kommunalt). Fylkeskommunale og statlige føringer har her virket noe begrensende på hva kommunene kan foreta seg av utbygging som går på bekostning av miljø. Miljøvernforbundet anmoder om at den statlige politikken blir tydeligere og at dette blant annet gjøres iform av å la klima- og miljøplaner ha høyest prioritet der det er konflikt mellom ulike hensyn. Vi støtter videre at rollene til forvaltningsmyndighetene og statens naturoppsyn bør bli tydeligere og miljøhensyn skal ha høyest prioritet der det er ulike mål og delt ansvar. Miljøvernforbundet støtter at kommunene tillegges flest mulig forvaltningsoppgaver men at myndighet til inngrep i natur veldig sterkt begrenses av statlige og sekundært fylkeskommunale føringer. Imidlertid må kommunen ha myndighet til å avvise inngrep i utmark basert på sentrale planer. Miljøvernforbundet vil påpeke at vi i Norge i praksis ser at det bygges for fullt helt opp mot grensene til en del nasjonalparker og at det derfor må lages nasjonale føringer som begrenser utbyggingsmulighetene i randsonene til nasjonalparker. Randsoner som forvaltes etter plan- og bygningsloven gjennom kommunale eller regionale planer blir dessverre altfor ofte utbygd med veier, hytter, hoteller og annen virksomhet. Kommunene misbruker her dessverre ganske gjennomgående sin frihet. For randsonene til nasjonalparker og landskapsvernområder kan kommunen fastsette bestemmelser for å hindre vesentlig forringelse av verneverdiene i verneområdet. Vårt generelle inntrykk er at så er høyst uvanlig. I planlegging og byggesaksbehandling i randsoneområder må det foretas en mer grundig avveining mellom bruk og vern enn i utmark forøvrig. Måten nasjonalparker forvaltes på bør tas opp i en egen sak hvor det å ha helhetlige økosystem må være høyt prioritert i flere områder. Norge har idag faktisk ikke avsatt ett eneste område med et helhetlig økosystem som inkluderer rovdyr. Istedenfor primært å være til for ville dyr, er våre nasjonalparker definert å skulle dekke menneskenes ønsker om turisme, jakt, fiske osv. Der hvor dette kolliderer med hensyn til faunaen, må 3

4 villdyrene gjennomgående vike. Status for f.eks. Hardangervidda nasjonalpark idag er at det i prinsipp er prioritert som landbruksområde. Naturlige rovdyr som bjørn, ulv og jerv er sterkt uønsket, ikke fordi de er noen direkte fare for mennesker, men fordi de vil lage problem for landbruksdrift i parken. Hovedsakelig består landbruksdriften på Hardangervidden av sau på sommerbeite og et mye mindre antall med rein og noen få geiter. I 2007 viste en undersøkelse at det var sau på Hardangervidden som brukte omtrent 3/8 deler av området. Antall villrein er anslått til omtrent Konklusjon Enklere utmarksforvaltning må ikke føre til kvalitativt sett dårligere faglig forvaltning eller at det blir enda lettere å få bygd ut i utmark. Intensjonen med allemannsretten må ivaretas. Enhver nedbygging av natur innebærer ikke bare et tap for lokalbefolkningen men også at alle utenfor mister mulighet til å utnytte området til rekreasjon i tillegg til dyre- og plantelivet. Nedbyggingen av naturområder rammer derfor langt flere enn lokalbefolkningen som kan se seg tjent med å privatisere og drive næringsvirksomhet i det som er viktige naturområder. Miljøvernforbundet støtter at kommunene bør ha all kontakt med søkerne, uansett hvor i forvaltningssystemet søknaden skal behandles. Vi støtter også etablering av en nasjonal portal og felles elektronisk søknadssystem og andre IKT systemer da dette også vil forenkle for oss som høringsinstans. Miljøvernforbundet støtter at kommunene bør overta forvaltning av verneområder som i sin helhet ligger i kommunene, samt flere fiske- og viltoppgaver slik at disse underlegges en myndighet. Miljøvernforbundet støtter også faggruppen i anbefalingen om at den kommende versjonen av «De nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging» blir mer presis med hensyn til kommunenes prioriteringer i utmarksforvaltningen. Rapporten som vi her kommenterer ble utarbeidet av en faggruppe med mandat til å foreslå tiltak slik at brukerne skal oppleve en vesentlig forenkling, og at kommunene får større ansvar og myndighet i utmarksforvaltningen. Faggruppen foreslo blant annet følgende: Verneområdestyrene erstattes av utmarkstyrer. Utmarksstyret bør være bredt sammensatt med et begrenset antall medlemmer. Grunneiere, næringsinteresser samt miljø- og friluftsinteresser bør være representert i samtlige styrer. Villreininteresser eller reindrift bør være representert der dette er relevant. Styret bør oppnevnes av Miljødirektoratet etter forslag fra kommunene. Sekretariatet bør legges til fylkesmannen, som også bør ivareta det formelle arbeidsgiveransvaret 4

5 til styrets sekretær/forvalter. En slik løsning vil gi utmarksstyrene tilgang til den kapasitet og kompetanse som fylkesmannens stab har innen miljø, areal, juss og landbruk. Utmarksstyrene bør ha ansvaret for utlysning, ansettelse og stillingsinstruks for sekretariatet. Miljøvernforbundet vil her påpeke at det av tidligere nevnte grunner er viktig at ikke kommunene får fullmakt til å utnevne verneområdestyrene da dette etter all sannsynlighet vil føre til at de innstiller på utvalgsmedlemmer som prioriterer alt annet enn natur- og miljø. Kommunen bør bare være høringsinstans som kan foreslå medlemmer ovenfor Miljødirektoratet på lik linje med andre organisasjoner. Miljøvernforbundet er sterkt imot å la kommunene få større myndighet til å tillate inngrep i utmarksområdet men for at de får ansvar for mer av forvaltningen. Da nedbygging og inngrep i norsk utmark har kommet så langt er det viktig å begrense mulighetene for ytterligere menneskelige inngrep. Kommunenes mulighet for å inngrep bør sterkt begrenses i føringer men kommunene bør få vetorett ovenfor utbygging som f.eks skogsbilveger og vindindustrianlegg om statlige etater ønsker å gi tillatelse eller innvilge konsesjon. Miljøvennlig hilsen Kurt W. Oddekalv Leder Øystein Bønes Saksbehandler 5