Innspill til avfallsplan for BIR-området 2004

Transkript

1 Innspill til avfallsplan for BIR-området 2004 (Foto: NaturFokus) NVH-rapport Forord

2 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 3 av 38 Denne rapporten er utarbeidet av Naturvernforbundet Hordaland i løpet av 2003, med økonomisk støtte fra Hordaland fylkeskommune sine Lokal Agenda 21-midler. Ingar Flatlandsmo har skrevet rapporten, og John Martin Jacobsen er ansvarlig for prosjektet. Bildet på forsiden er tatt av Ole Jørgen Liodden i Naturfokus. Takk til alle som har bidratt med informasjon, og som diskusjonspartnere under arbeidet. En spesiell takk til: Anders Bjordal og Sverre Stakkestad i Naturvernforbundet Hordalands avfallsgruppe. Marte O. Kittilsen, avfallsrådgiver i Norges Naturvernforbund Patrick Talatas, Bergens studentlag av Natur og Ungdom og Naturvernforbundet Jon Hallstein Tjore Bergen Framtiden i våre hender Ellers en takk til Bergensområdets Interkommunale Renovasjonsselskap (BIR) for god dialog, og mange nyttige innspill underveis. Sammendrag

3 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 4 av 38 En rekke av verdens resurser er begrenset (jomfruelige materialer), og løsningene på avfallsproblemet henger nøye sammen med en bærekraftig utnytting av disse. Ut fra økologiske prinsipper bør avfall håndteres ut fra et avfallshierarki med fem punkter: 1. Hindre at avfall oppstår 2. Gjenbruk 3. Materialgjenvinning 4. Forbrenning (med energiutnyttelse) 5. Forbrenning (uten energiutnyttelse) / deponering Det er et uttalt mål fra norske myndigheters side at mengden avfall til sluttbehandling skal reduseres til 25 % av den genererte avfallsmengden innen år Det som ikke kommer frem slik tallene er presentert er at norske myndigheter sidestiller forbrenning med energiutnyttelse og gjenbruk. Tallenes tale er klar, i perioden 1992 til 2002 har mengden husholdningsavfall per person økt fra 237 til 354 kilo. Det gledelige er at vi leverer stadig mer avfall til materialgjenvinning, et tall som har økt fra 20 kilo per innbygger i 1992 til 161 kilo i Det er per i dag er det store forskjeller mellom de resultater som er oppnådd i ulike kommuner i landet. Mens enkelte kommuner er kommet over 70 % utsortering til materialgjenvinning ligger andre, slik som BIR, enda bare på 30-tallet. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at stadig mindre av avfallet vårt går til deponi, og i 2001 gikk forbrenning forbi deponi som den vanligste sluttbehandlingsformen. Samtidig som mengden avfall til gjenvinning øker bygges det stadig flere forbrenningsanlegg her i landet. Eksisterende anlegg får stadig større kapasitet. BIRs anlegg i Rådalen har utslippstillatelse på tonn avfall årlig. Selskapet regner med å brenne ca tonn hvert år i tiden som kommer. BIR har dermed ikke noe press på seg fra offentlig hold for å redusere mengden avfall som går til forbrenning. Forbrenning av avfall som kan materialgjenvinnes må ansees som sløsing med ressurser, selv om avfallet går til forbrenning med energiutnyttelse. To tonn olje spares for hvert tonn plast til gjenvinning, og våtorganisk avfall kan brukes til å produsere biogass som kan erstatte fossil gass i for eksempel busser og senere komposteres for å skape god jordbruksjord. Tradisjonell deponering av avfall ikke er en fremtidsrettet form for sluttbehandling. Avrenning av giftige stoffer fra deponiene er bare en av de problemstillingene vi står overfor. I et slikt lys er det ingen tvil om at forbrenning av restfraksjonen klart er å foretrekke. Likevel viser all tilgjengelig statistikk at kommuner med deponi skaper langt bedre ordninger for kildesortering. Deponier fylles på et tidspunkt opp, mens selskaper med forbrenningsanlegg i mange tilfeller kan tjene penger på å få inn store mengder restavfall. Det finnes en åpenbar løsning på problemet. Den ledige kapasiteten som oppstår i BIRs forbrenningsanlegg ved satsing på kildesortering kan fylles av avfall fra andre kommuner og interkommunale selskaper i fylket. Undersøkelser gjort av Stiftelsen Østfoldsforskning (STØ) viser at materialgjenvinning av plast har høyest samlet miljønytte, sammenlignet med forbrenning og deponering. Ikke minst er resirkulering av plast et betydelig bidrag til å redusere utslippet av klimagasser, som følger med produksjon av nye produkter.

4 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 5 av 38 Plastretur opererer med tall som sier at hver nordmann kaster 12 kilo plast hvert år. For å oppnå den nasjonale målsetningen om 30 prosent materialgjenvinning trengs en betydelig økning i innsamlingen av plast i Bergen. BIR ligger i dag på 0,26 kilo. Dette betyr at BIR må fjortendoble sin innsats for å samle inn 30 prosent av plasten. I en undersøkelse gjennomført av Opinion på vegne av Bergen kommune i 2002 svarer 62 % av de spurte at lettere tilgang på returpunkt er det som vil få dem til å kildesortere mer. Det samme resultatet viser også undersøkelser gjennomført av Plastretur AS. På sikt må BIR innføre en henteordning for plast hos alle sine husstander, slik gjentatte undersøkelser viser at befolkningen ønsker. Tilgjengelighet er det absolutt viktigste kriteriet for å øke kildesorteringen, og NVH kan ikke se noen vektig grunn til at BIR ikke skulle kunne innføre et slikt system på linje med sine kollegaer i Nordhordland og Gulen Interkommunale Renovasjonsverk, Indre Hordaland Miljøverk, og Trondheim kommune. Våtorganisk avfall er per i dag ikke skilt ut som en egen fraksjon i BIR-kommunene. Matavfall blir kastet i restavfallet, som i sin tur blir brent i Rådalen. Dette kan selskapet gjøre fordi en har et forbrenningsanlegg, i motsetning til selskaper som har deponier og som faller under forbudet mot deponering av våtorganisk avfall. Basert på tall fra Stavanger kommune, som har innsamling av våtorganisk avfall og relativt få hjemmekomposterere, har Naturvernforbundet Hordaland regnet ut at det hvert år kunne vært samlet inn rundt tonn våtorganisk avfall i Bergen hvert år. Den politiske styringen med avfallshåndteringen i Bergen har de senere år vært svært begrenset. Politikerne har stort sett begrenset seg til å styre gjennom å sette tak på gebyret. Samtidig viser det seg altså at byens innbyggere ønsker å kildesortere, og ser dette som en del av kommunens tjenestetilbud. Mens enkelte kommuner er kommet over 70 % utsortering til materialgjenvinning, ligger BIR, enda bare på 30- tallet. Bergen liker ofte å sammenligne seg med andre kommuner i tjenestetilbud. I dette tilfellet ligger Bergen i jumboklassen på landsbasis. Store mengder farlig avfall kommer på avveie hvert år i Norge. Problemet med dette avfallet er at en i motsetning til andre returfraksjoner er vanskelig å motta det på ubemannede mottak og miljøstasjoner. I Bergen finnes det for eksempel bare tre slike mottak. Utsending av reklame-nei-takk klistremerker er et av tiltakene som har gitt stor effekt her i Hordaland. Hvert år spares rundt 600 tonn papir som et resultat av kampanjen NVH gjennomførte i samarbeid med blant annet BIR i Innhold: 1. Innledning s. 6

5 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 6 av Nasjonale mål på avfallsområdet s Forbrenning eller deponering? s Kildesortering i BIR-området s Plast 4.2 Våtorganisk avfall 4.3 Glass og metall 4.4 Papir 4.5 Gjenbruksstasjoner 5. Farlig avfall s Avfallsforebygging og gjenbruk s Avsluttende kommentar s. 35 Referanser s. 37

6 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 7 av Innledning Naturvernforbundet Hordaland (NVH) ønsker med denne rapporten å komme med innspill til deler av BIRs virksomhet. BIR står for den kommunale, monopoliserte, delen av avfallshåndteringen i kommunene Askøy, Bergen, Fusa, Os, Osterøy, Samnanger, Sund og Vaksdal. I tillegg har konsernet virksomhet rette mot bedriftsmarkedet, men denne vedkommer i liten grad denne rapporten. BIR har startet opp et arbeid med å utarbeide en ny avfallsplan. På grunn av en lovendring i forurensningsloven er det i dag frivillig å utarbeide avfallsplan. Utfordringene for håndteringen av husholdningsavfallet i Bergensområdet er mange. Disse utfordringene krever en offensiv plan, med vilje til å tenke på miljømessig forsvarlig håndtering av avfallet og ikke bare på kostnadseffektive løsninger. Rapporten fokuserer på flere problemstillinger knyttet til avfallshåndtering som er aktuelle i den offentlige debatten. Det er flere måter å håndtere avfall på. Det kan legges på deponi, forbrennes, gjenvinnes eller brukes på nytt. Et av hovedmålene med denne rapporten er å se på hvordan en kan øke graden av materialgjenvinning i BIRområdet. Når det gjelder utsortering av fraksjoner fra husholdningsavfallet ønsker vi først og fremst å fokusere på plast og våtorganisk avfall. Når det gjelder plast, er BIR forskjellig fra de fleste andre kommunale renovasjonsselskaper i fylket fordi en stor andel av plasten går til forbrenning. I mange av de andre kommunene i fylket går en større andel av plasten til materialgjenvinning. Det er også store utfordringer knyttet til hvordan en skal håndtere det våtorganiske avfallet, som per i dag går til forbrenning i BIR området. Dette avfallet har liten eller ingen brennverdi, og burde i stede utnyttes til produksjon av biogass og kompostering. Et utvalg oppnevnt av Miljøverndepartementet har lagt fram en offentlig utredning om fremtiden for avfallspolitikken. Vi vil i denne rapporten se på ulike konkrete forslag og muligheter for å gjøre deler av den offentlige utredningen om til politikk her i Hordaland. Naturvernforbundet er opptatt av å finne frem til konkrete tiltak som kan redusere avfallsmengdene. Et godt eksempel i så måte er reklame-nei-takk prosjektet som NVH gjennomførte sammen med blant annet BIR i Dette prosjektet alene sparer 600 tonn papir årlig, samt miljøbelastningen som kommer av produksjon og transport av dette papiret. Denne rapporten er delt inn i seks kapitler. I kapittel to ser vi nærmere på de nasjonale føringer som i dag legges for avfallshåndteringen ute i kommunene. Videre ser vi på utviklingstrekkene i den totale avfallsmengden, avfall til gjenvinning osv. I kapittel 3 tar vi for oss ulike problemstillinger knyttet til BIRs forbrenningsanlegg i Rådalen spesielt, og forbrenning generelt. Vi ser på fordeler og ulemper ved deponier og forbrenningsanlegg. Vi diskuterer også på hvilke muligheter og begrensinger et forbrenningsanlegg gir for kildesorteringen i området. I kapittel 4 sammenstiller vi gjenvinningstallene BIR har rapportert til SSB for 2002 med tall fra de to interkommunale selskapene Nordhordland og Gulen Interkommunale Renovasjonsverk (NGIR), Indre Hordaland Miljøverk, samt tall fra Stavanger kommune, og diskuterer funnene. Videre ser vi på ulike måter å bedre gjenvinningstallene for BIR-området. I kapittel 5 ser vi på problematikken rundt farlig avfall, og ser på ulike måter å bedre innsamlingen av denne fraksjonen. I kapittel 6 tar vi for oss ulike konkrete tiltak som kan gjennomføres for å redusere avfallsmengdene.

7 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 8 av Nasjonale mål på avfallsområdet I festtalenes bakgård. Det strategiske målet for norsk avfallshåndtering slås fast i Stortingsmelding nr. 8 ( ) om regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand: Avfallsproblemene skal løses slik at avfallet gir minst mulig skade og ulempe for mennesker og naturmiljø, samtidig som avfallet og håndteringen av dette legger minst mulig beslag på samfunnets ressurser (1) Det er et uttalt mål fra norske myndigheters side at mengden avfall til sluttbehandling skal reduseres til 25 % av den genererte avfallsmengden innen år 2010 (2). Dette høres i utgangspunktet ut som et ambisiøst mål som vil kreve en holdningsendring hos alle aktører. Problemet er at sluttbehandling i denne sammenheng bare omfatter deponi og forbrenning uten energiutnyttelse. Norske myndigheter legger dermed opp til at avfallsproblematikken i første omgang skal takles på trinn 4 i avfallshirarkiet som blir vist under, altså forbrenning med energiutnyttelse. En kan fort havne i en situasjon der redusert forbruk, ombruk og materialgjenvinning blir mindre viktig, fordi de nasjonale målene kan oppnås gjennom ganske enkelt å bygge nye forbrenningsanlegg, en mildest talt tvilsom løsning i et miljøperspektiv. Stadig mer avfall Tallenes tale er klar: I perioden 1992 til 2002 har mengden husholdningsavfall per person økt fra 237 til 354 kilo per person. Det gledelige er at mengden utsortert avfall til gjenvinning i samme periode har økt fra 20 kilo per innbygger i 1992 til 161 kilo i 2002 (3), et skritt i riktig retning, selv om det er langt igjen.

8 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 9 av 38 Realiseringen av en miljømessig forsvarlig håndtering av avfallet i Norge vil mest sannsynlig bare være mulig å oppnå om dagens forbruksmønster omlegges totalt, med mer fokus på gjenbruk, produktenes levetid og mer fritid fremfor økt forbruk. Som vi ser av tallene over er utviklingen på vei i motsatt retning. Mindre forbruk, mer fritid En offentlig utredning presentert i 2002 (4) støtter et slikt syn. Utvalget bak rapporten introduserer uttrykket avfallsforebygging. Dette betyr i kort at en må hindre at avfallet oppstår i utgangspunktet, heller enn utelukkende å fokusere på de minst miljøfiendtlige måtene å kvitte seg med avfallet på. Utvalget mener at en mer effektiv bruk av ressurser er nødvendig, gevinsten av dette må en videre ta ut i mer fritid, snarere enn i økt forbruk. Bare på denne måten kan en redusere det ikke bærekraftige forbruket av jomfruelige materialer. De setter frem spørsmålet om videre økonomisk vekst på det nivå vi har sett de siste hundre år er mulig. Videre peker utvalget på en rekke konkrete tiltak for å redusere den totale avfallsmengden i Norge. Avfallsforebygging En rekke av verden resurser er begrenset, såkalte jomfruelige materialer. Løsningene på avfallsproblemet henger nøye sammen med en bærekraftig utnytting av disse. Ut fra økologiske prinsipper bør avfall håndteres ut fra et avfallshierarki i fem punkter: 1. Hindre at avfall oppstår 2. Gjenbruk 3. Materialgjenvinning 4. Forbrenning (med energiutnyttelse) 5. Forbrenning (uten energiutnyttelse) / deponering En økologisk fornuftig avfallshåndtering vil si at vi først søker å hindre at avfall i det hele tatt oppstår. Det vil også si at andelen miljøfarlige stoffer skal reduseres til et minimum. Vi kan redusere forbruket vårt eller vri forbruksmønsteret slik at vi oppnår livskvalitet for eksempelvis ved å etterspørre tjenester i stedet for varer. Avfallsreduksjon kan også oppnås ved å endre produksjons- prosessene og ved bedre utnyttelse av råvarer og energi. Dessuten kan produktene og emballasjen endres for å skape mindre avfall. GRIP - Stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk har siden 2000 gjennomført et program på disse problemstillingene som de kaller økodesign. Vi kommer tilbake til dette i kapittel 6. Minst mulig avfall til sluttbehandling Avfall oppstår når ting kastes eller blir overflødig. Ombruk gir minst miljøproblemer. Gjenstandene kan brukes om igjen til sitt opprinnelige formål. Det beste norske eksemplet er pante- og retursystemet for øl- og mineralvannflasker. Mange av de innsamlede flaskene kan etter vask brukes om igjen. Den neste muligheten er å gjenvinne materialet. Det gjør vi ved å sortere ut for eksempel bølgepapp, aviser, ukeblader og melke/ juicekartonger og la returpapiret brukes som råstoff til produksjon av nytt papir. Vi kan også la ressursene ta veien om det store kretsløpet for eksempel ved å kompostere matavfall slik at det blir ny jord. Det avfallet som ikke kan brukes om igjen eller materialgjenvinnes, restavfallet, må behandles på en miljømessig forsvarlig måte. For å redusere volumet, og utvinne noe av energien i avfallet er det forbrenning som er mest aktuelt. Forbrenning av usortert avfall fører til luftforurensing, og utslipp av giftstoffer og klimagasser. Det er derfor viktig at et så lite volum som mulig går til forbrenning eller deponering. Direktiver fra Brussel Til tross for dette har vi sett lite konkret handling fra norske myndigheter på området. Heller enn selv å ligge i forkant av utviklingen, synest norske politikere å finne det mer behagelig å lene seg tilbake og vente på neste direktiv fra Brussel. Hvert år blir en rekke direktiver frå Brussel innlemmet i Norsk lovverk gjennom EØS-avtalen.

9 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 10 av 38 Dette må sees som et gode, da EU har en langt mer progressiv politikk i forhold til avfallsproblemet enn det norske myndigheter har vist. Politikken fra Brussel har i de siste årene vært spesielt rettet mot strengere krav til deponier og forbrenningsanlegg, kombinert med høyere sluttbehandlingsavgift. Her er det likevel interessant å merke seg at Nederland opererer med et nasjonalt regelverk som er strengere enn EU-regelverket. Dette viser at det også i Norge er mulig å stramme inn regelene for utslipp fra forbrenningsanlegg ytterligere. På denne måten har en ønsket å gjøre gjenvinning til et mer attraktivt alternativ for de ulike aktørene, og gjenvinningen har økt. Her i Norge har vi samtidig sett en klar konkurransevridning i retning av forbrenningsanlegg. Dette kom klart til uttrykk i den omleggingen av sluttbehandlingsavgiften som kom i Denne omleggingen markerte et veiskille i den norske forbrenningspolitikken, da sluttbehandlingsavgiften ble flyttet fra volum avfall til forbrenning, og over på det faktiske utslippet av en rekke stoffer fra anlegget. Under forhandlingene om statsbudsjettet for år 2004 fikk Arbeiderpartiet gjennomslag for å legge på 100 kroner ekstra på sluttbehandlingsavgiften for deponi, mens forbrenningsanlegg ikke fikk noen økning i sine avgifter. Faren med en slik politikk er at en kan få en ukontrollert utbygging av forbrenningsanlegg, som ikke tar hensyn til nødvendigheten av å bygge ut gode ordninger for kildesortering, og heller ikke gir tilstrekkelige incentiver til å bygge ut slike ordninger. Enkle løsninger Utvalget bak den offentlige utredningen om avfallsreduksjon har liten tro på differensierte avfallsgebyrer for å oppmuntre til økt gjenvinning. Derimot understreker de gang på gang viktigheten av tilgjengelighet. Det første og største målet må være at ordningene for resirkulering gjøres så enkle som mulig, sier utvalget. Henteordninger kan i teorien gjennomføres på de alle fraksjoner som kan materialgjenvinnes, men er nok mest aktuelt i forhold til papir og papp, våtorganisk avfall og plast. Henteordninger kan gjennomføres på et utall måter, hovedpoenget er å gjøre det lett for folk å kildesortere i hjemmet. Folk flest ser på kildesortering som en av de måtene de kan bidra til vårt felles miljø på. I motsetning til mye annet den enkelte kan gjøre for miljøet, slik som å reise kollektivt, er det svært lett å se resultatene av kildesortering. Undersøkelser viser da også at folk flest ønsker å kildesortere. I en undersøkelse gjennomført av Opinion på vegne av Naturvernforbundet Hordaland i 2003 svarte 70 prosent av de spurte at de er positive til innføringen av en henteordning for våtorganisk avfall, plast, papir og restavfall (5). Den politiske styringen med avfallshåndteringen i Bergen har de senere år vært svært begrenset. Politikerne har stort sett begrenset seg til å styre gjennom å sette tak på gebyret. Samtidig viser det seg altså at byens innbyggere ønsker å kildesortere, og ser dette som en del av kommunens tjenestetilbud. Mens enkelte kommuner er kommet over 70 % utsortering til materialgjenvinning, ligger BIR, enda bare på 30- tallet. Det burde utføres en større undersøkelse for å fastslå hva som er de reelle grunnen til dette, foreløpig må en nøye seg med å tro. Forbruket må ned Til syvende og sist vil det hele komme ned til nødvendigheten av en betydelig reduksjon i forbruk. Bare betydelig omprioritering fra forbruk i retning av mer fritid vil kunne forhindre en økologisk katastrofe. Undersøkelser viser da også gang på gang at økt materiell levestandard ikke nødvendigvis gjør oss lykkeligere. I 1985 oppgav 23 prosent av de spurte i undersøkelsen Norsk monitor fra MMI (6) at de var meget lykkelige. I 1999, etter 14 år med materiell vekst som verden knapt har sett maken til, var dette tallet sunket til 19 prosent. I den samme undersøkelsen ble folk spurt hva de ønsket å ha mer tid til. Svarene kom slik: 70 prosent ønsket å bruke mer tid ute i naturen 57 prosent ønsket å trene mer 56 prosent ønsket å være mer sammen med venner 50 prosent ønsket å være mer sammen med familien

10 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 11 av 38 Dersom vi hadde prioritert disse verdiene fremfor økt materiell vekst, og mer arbeid ville vi kunne nå de nasjonale målene for avfallsforebygging. 3. Forbrenning versus deponering Pest eller kolera? Figur 3.2 På vei ut? Indre Hordaland Miljøverk sitt deponi på Bjørkemoen, Voss (Foto: IHM).

11 Figur 3.1 Hot stuff Bildet viser BIR sitt forbrenningsanlegg i Naturvernforbundets Rådalen.(Foto: NaturVest) innspill til avfallsplan for BIR Side 12 av 38 Håndtering av avfall har historisk sett vært et stort problem. Løsningene har da også vært mange og originale opp gjennom tidene. I Norge i dag har vi i hovedsak to alternativer for sluttbehandling av avfall, forbrenning eller deponering. Stadig mer forbrenning Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at stadig mindre av avfallet vårt går til deponi (7), og i 2001 gikk forbrenning forbi deponi som den vanligste sluttbehandlingsformen. Samtidig som mengden avfall til gjenvinning øker bygges det stadig flere forbrenningsanlegg her i landet, og eksisterende anlegg får stadig større kapasitet. Utvalget bak den offentlige utredningen om avfallsforebygging mener at avgifter primært bør legges på avfall som deponeres. Videre ønsker de et forbud mot deponering av brennbart og biologisk nedbrytbar avfall. Dette for å stimulere ytterligere til material- og energigjenvinning i Norge, som det heter i utredningen. Signaler fra sentralt hold har da også gått i denne retning. Vi har sett et forbud mot deponering av matavfall, noe som er svært gledelig, Dette presser kommunene som har deponi til å utforme gode ordninger for innsamling av våtorganisk avfall. Forbrenning gir lite materialgjenvinning Deponering må på mange måter sees på som den mest primitive formen for avfallshåndtering, selv om ny teknologi nå gir gode metoder for å kontrollere utslipp av sigevann og gasser fra nye deponier. Gjennom forbrenning av den restfraksjonene som gjenstår når all kildesortering er foretatt vil en ikke bare oppnå å redusere volumet av avfallet dramatisk, en kan også oppnå en viss energiutnyttelse. Samtidig vet vi at de selskapene og kommunene som benytter forbrenningsanlegg får ikke samme incitamentet til å bedre sine ordninger for kildesortering. Et forbrenningsanlegg krever et vist volum avfall for å fungere som det skal i forhold til det volum det er dimensjonert for. BIRs anlegg i Rådalen har utslippstillatelse på tonn avfall årlig, og selskapet regner med å brenne ca tonn årlig fremover. En sterk reduksjon i mengden innsamlet avfall i BIR-området vil medføre problemer i forhold til BIRs anlegg i Rådalen, og BKK Varmes fjernvarmenett. Alternativet til avfall BIR har samlet inn selv, vil da være kjøp av avfall fra private aktører og andre kommuner og interkommunale selskap. Videre medfører den siste omleggingen av sluttbehandlingsavgiften at kildesortering lønner seg lite i forhold til forbrenning. Sluttbehandlingsavgiften til forbrenningsanlegg blir ikke lenger kalkulert per tonn til gjenvinning, men utfra utslippene fra forbrenningsannlegget. Summen av dette gjør det mindre attraktivt å kildesortere for kommuner og interkommunale samarbeid som forbrenner, enn det er for dem som benytter deponier. Dårlig resursforvaltning Forbrenning av avfall som kan materialgjenvinnes må ansees som sløsing med ressurser, selv om avfallet går til forbrenning med energiutnyttelse. To tonn olje spares for hvert tonn plast til gjenvinning, og våtorganisk avfall kan brukes til å produsere biogass som kan erstatte fossil gass i for eksempel busser og senere komposteres for å skape god jordbruksjord. Det er likevel viktig å understreke at fjernvarmeanlegget isolert er et meget positivt miljøtiltak, som Naturvernforbundet Hordaland har ønsket velkommen. Anlegget frakter spillvarmen fra forbrenningsanlegget ut til institusjoner og borettslag i Bergen, der den går inn i eksisterende sentralvarmeanlegg og faser ut eksisterende oljefyrer. Slik bidrar fjernvarmeanlegget til å redusere klimautslipp og luftforurensing i Bergen. Fylkesmannen er også ansvarlig Det er likevel ikke bare BIR som må ta ansvar for dårlige gjenvinningstall. Fylkesmannen i Rogaland har som uttalt mål at bare en ytterst liten restfraksjon skal gå til forbrenning. Dette gir seg utslag i at det interkommunale samarbeidet i rundt Stavanger (IVAR) har en minimal utslippstillatelse på sitt forbrenningsanlegg på Forus.

12 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 13 av 38 Som det går frem av grafen over svarer da også de ansvarlige i Stavanger kommune med solid satsing på kildesortering per i dag. Planer foreligger for en større utvidelse av dagens ordninger. Blant annet en henteordning for plast. I Hordaland godkjente fylkesmannen i 2002 en økning i utslippstillatelsen til forbrenningsannlegget i Rådalen fra til tonn avfall hvert år. Fylkesmannen benytter seg altså ikke av sin mulighet til å styre avfallspolitikken i Bergen i en miljøvennlig retning. Utslipp fra forbrenning En rekke Europeiske undersøkelser slår fast at utslipp av dioksiner og andre miljøgifter i forbindelse med forbrenning utgjør en betydelig helserisiko for innbyggere rundt anlegget. Dette er noen av de konsekvensene utslipp fra forbrenningsanlegg gir: Forbrenningsanlegg slipper ut over 200 forskjellige kjemiske forbindelser, mange kreftfremkallende. Dioksin, som dannes ved avfallsforbrenning, ødelegger forplantningsevnen hos dyr og mennesker. (8) Her er det likevel viktig å understreke at BIRs forbrenningsanlegg i Rådalen, som sto ferdig i 1999 har relativt små utslipp, sammenlignet med andre forbrenningsanlegg. Fylkesmannen burde likevel ta disse tallene alvorlig, og innlede en prosess der utslippstillatelsen til BIR gradvis blir redusert, til beste for byens innbyggere og miljøet. Er forbrenning gjenvinning? To dommer avsagt av EU-domstolen i februar 2003 setter alvorlig spørsmålstegn ved norske myndigheters definisjon som definerer søppelforbrenning med fjernvarmeanlegg for energigjenvinning. Dommene slår fast at hovedformålet med forbrenning i forbrenningsanlegg er å minimere avfallet, og at dette således ikke kan defineres som energigjenvinning. På denne bakgrunnen har vi i denne rapporten valgt å bruke uttrykket forbrenning med energiutnyttelse heller en energigjenvinning. Dette da uttrykket energigjenvinning kan lede folk til å tro at forbrenning med energiutnyttelse er like bra som materialgjenvinning, noe det ikke er. Dersom BIR ikke lenger skulle få lov å kalle forbrenning med energiutnyttelse for gjenvinning vil selskapet sitte med rundt 35 prosent gjenvinning. Debatten rundt hva som skal regnes som energigjenvinning blir selvsagt svært teknisk, og hvor linjen endelig blir trukket er kanskje mindre interessant. Fra et miljøperspektiv er dommen fra EU-domstolen likevel svært viktig. Den slår fast at papir, plast, våtorganisk avfall, glass, metall og alle de andre fraksjonene er ressurser som så langt som mulig bør brukes igjen heller enn å brennes. I følge tall fra Norges Miljøvernforbund bør norske husholdninger og norsk næringsliv per i dag være i stand til å levere 85 prosent av avfallet sitt til gjenvinning (9) Forbrenning eller materialgjenvinning Til syvende og sist er kanskje problemstillingen vår feil. Heller enn deponi versus forbrenning bør problemstillingen være forbrenning versus materialgjenvinning. Først når forbrenning ikke står i veien for en helhjertet satsing på kildesortering vil det være en helt ut akseptabel metode for sluttbehandling av avfall. Samtidig ser vi i dag at videre satsing på tradisjonell deponering av avfall ikke er en fremtidsrettet form for sluttbehandling av avfall. Avrenning av giftige stoffer fra deponiene er bare en av de problemstillingene vi står

13 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 14 av 38 overfor. I et slikt lys er det ingen tvil om at forbrenning av restfraksjonen klart er å foretrekke. Ikke bare får en redusert avfallsmengden betydelig, en kan også få utnyttet en del av energien i avfallet. Redusert utslippstillatelse Naturvernforbundet mener at utslippstillatelsen til anlegget i Rådalen burde reduseres. Utover dette burde selskapet få lov til å hente inn avfall fra andre steder, så som de andre kommunene og interkommunale avfallsselskapene i Hordaland. Dette ville sikre forsvarlig drift av anlegget i Rådalen, kombinert med en fornuftig satsing på kildesortering. Dersom en slik ordning skal komme i stand er det svært viktig at de andre kommunene og interkommunale selskapene i fylket ikke må binde seg til faste kontrakter med BIR på hvor mye avfall de skal levere hvert år eller hver måned. Denne typen avtaler er svært betenkelige, da de kan og vil stå i veien for den beste mulige satsingen på materialgjenvinning. Slike tiltak må sees i sammenheng med de henteordningene som blir foreslått senere i denne rapporten. Uten gode henteordninger for papir, våtorganisk avfall og plast vil det ikke være mulig å komme ned på det foreslåtte nivået for forbrenning.

14 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 15 av Kildesortering i BIR-området Sammenligningsgrunnlag Vi har i denne delen valgt å sammenligne BIRs gjenvinningstall med de to interkommunale avfallsselskapene Indre Hordaland Miljøverk - IHM (Voss, Ullensvang, Ulvik, Eidfjord, Granvin og Jondal) og Nordhordland og Gulen Interkommunale Renovasjonsselskap NGIR (Austrheim, Fedje, Gulen, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Radøy og Solund). Disse to selskapene benytter begge deponier, og er relativt små med henholdsvis fem og ni prosent av den totale avfallsmengden i Hordaland. Vi sammenligner derfor også BIRs tall med tall for resirkulering fra Stavanger kommune. Stavanger er en av landets største byer, og burde i så måte kunne tjene godt som sammenligningsgrunnlag for Bergen. I likhet med BIR bruker også Stavanger forbrenningsanlegg (Forus) gjennom sin deltagelse i IVAR-samarbeidet, i tillegg til deponi. Figur 4.1 I fyr og flamme BIRs utslippstillatelse tilsvarer nå tonn avfall hvert år. (Foto: NaturVest) Sine likheter til tross blir det ført svært ulik politikk på avfallsfeltet i Bergen og Stavanger. En sammenligning bør derfor gi et interessant utgangspunkt for å diskutere hvilke avfallsordninger som gir best resultat. Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at Stavanger allerede hadde etablert fulldekkende henteordninger for papir og våtorganisk avfall når forbrenningsannlegget på Forus ble åpnet. Metode Vi har hentet inn tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) for tonn utsortert avfall til gjenvinning i 2002 delt i fraksjoner (10). Disse tallene har vi så brutt ned i kilo per innbygger. Dette tallmaterialet danner grunnlaget for vår sammenligning. Tallene fra SSB er heftet med stor usikkerhet. Det finnes per i dag ingen klare regler for hvordan denne rapporteringen skal foregå, noe som er svært beklagelig. Alle grafer og tall som refererer til tall fra SSB må sees i dette lyset. Ingen tall kan ansees som eksakte, da de er heftet med denne usikkerheten. Målet med rapporten er da heller ikke å gi en detaljert status for avfallshåndteringen i Hordaland, men heller å beskrive situasjonen i grove trekk, og heller fokusere på gode løsninger for fremtiden. På fraksjoner som plast og papir er det ikke slik at tallene for innsamlet avfall er sammenfallende med tallene for resirkulering. En del papir egner seg ganske enkelt ikke for resirkulering, og blir således brent. Avstandene mellom abonneneten og stedet der avfallet blir resirkulert er ofte store, og en kan derfor hevde at ved å øke kvaliteten på det innsamlede

15 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 16 av 38 avfallet reduserer en transportbehovet, samtidig som mengden avfall til resirkulering forblir konstant. En del selskaper som opererer med strengere grenser for hvilke kvaliteter av papir som egner seg til innsamling vil således kunne hevde at våre tall gir et dårlig bilde av materialgjenvinningen i fylket. All plast som samles inn i Sør-Norge gjenvinnes i dag enten mekanisk eller kjemisk. Her kommer imidlertid en annen faktor inn. Dersom en gjør ordningene for kildesortering for kompliserte øker risikoen for at avfallet går rett i restavfallet i stedet. Dertil kommer det faktum at stadig ny teknologi blir tilgjengelig innenfor feltet. Å gå ut til forbrukerene med stadig ny informasjon om hva som skal kildesorteres, og hva som er restavfall er bare egnet til å skape forvirring og tvil rundt ordningene. Når det kommer til våtorganisk avfall kommer nye faktorer inn i bildet. Den mest miljøvennlige og minst energikrevende måten å kvitte seg med våtorganisk avfall på er hjemmekompostering. Den minst miljøvennlige metoden er uten tvil å sende avfallet i et forbrenningsanlegg. Ingen av disse behandlingsmetodene vil vise igjen i de tallene over innsamlet våtorganisk avfall selskapene har rapportert inn til SSB. Her vil det således være mer interessant å se på hvordan ordningene er organisert, prosentdel av husstander med hjemmekompostering osv. Funn Om en ser på total mengde avfall utsortert og levert til gjenvinning per innbygger kommer de fire enhetene ganske likt ut. Dette tallet har da også så mange feilkilder at det har liten interesse. Papir og våtorganiskavfall vil utgjøre en enormt mye større del av den totale mengden avfall, enn for eksempel plast. Det vil således bli vanskelig å gjøre en god sammenligning av hvordan ordningene i de ulike områdene fungerer på et slikt grunnlag. Vi vil derfor i den videre presentasjonen forholde oss til de ulike fraksjonene for gjenvinning.

16 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 17 av Plast Plast er av de gjenvinningsfraksjonene som har hatt størst relativ vekst de siste årene. Ny teknologi har i løpet av 2003 gjort det mulig å gjenvinne all innsamlet plast. For hvert tonn plast til gjenvinning sparer en to tonn olje. Dertil kommer utslipp av CO2 som forbrenning av plast fører med seg. Størst samlet miljønytte Undersøkelser gjort av Stiftelsen Østfoldsforskning (STØ) viser at materialgjenvinning av plast har høyest samlet miljønytte, sammenlignet med forbrenning og deponering. Ikke minst er resirkulering av plast et betydelig bidrag til å redusere utslippet av klimagasser, som følger med produksjon av nye produkter. (11) Figur 4.2 Langt mellom Miljøverndepartementet har inngått en avtale med En av tre returpunkter for plast i emballasjenæringen som slår fast som mål at Bergen sentrum (Foto: NaturVest) 80 % av plasten skal gjenvinnes, og minst 30 % av dette skal være materialgjenvinning. Mens BIR med det nye fjernvarmeanlegget nok ligger nær oppunder de 50 prosentene som er målet for forbrenning med energiutnyttelse er det langt igjen før selskapet kan bidra positivt i forholdt til den nasjonale målsettingen for materialgjenvinning. Slett jobb fra BIR Plastretur opererer med tall som sier at hver nordmann kaster 12 kilo plast hvert år. For å oppnå 30 prosent materialgjenvinning må en således se en betydelig økning i innsamlingen av plast i Bergen. BIR ligger i dag på 0,26 kilo. Dette skulle bety at BIR må fjortendoble sin innsats for å samle inn 30 prosent av plasten. P la s t - k ilo p e r in n b y g g e r t il g je n n v in n in g 3,5 3 2,5 2 1,5 1 0,5 0 B IR N G IR IH M S ta v a n g e r Figur: 4.3 Innsamlet mengde plast i kilo per innbygger til gjenvinning fra ulike renovasjonsselskap Kilde: Statistisk Sentralbyrå 2002.

17 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 18 av 38 Bedre tilgang til økt sortering I en undersøkelse gjennomført av Opinion på vegne av Bergen kommune i 2002 svarer 62 % av de spurte at lettere tilgang på returpunkt er det som vil få dem til å kildesortere mer. Det samme resultatet viser også undersøkelser gjennomført av Plastretur. Den viktigste grunnen til at folk ikke sorterer ut plast er at dagens ordning er for tungvint og tidkrevende. Et raskt søk på Internett viser at Bergen by med sine over innbyggere kan vise til 18 returpunkt for plast. Sentrumsområdene i Bergen har tre returpunkt, mens Ytrebygda bydel ikke har et eneste returpunkt for plast. Dette er et tema som har ført til en rekke leserbrev, og mye irritasjon. Sammenligningen med Stavanger er slående. Byens innbyggere har 37 bringepunkter, alle utstyrt med egen container for plast. Hvorfor det ikke er slik i Bergen er vanskelig å forstå. Trenger ikke bli dyrere Kildesortering er en viktig del av det kommunale tilbudet. Høye gebyrer irriterer innbyggerene to ganger i året. Dårlige ordninger for kildesortering irriterer dem neste hver dag, som en av deltakerene i referansegruppen for denne rapporten uttrykte det. Det kan synest som om visjoner og vilje til å satse foreligger i Stavanger, mens den mangler i Bergen. Til tross for at det i Stavanger blir samlet inn mange ganger så mye plast per innbygger som i Bergen uttaler rådmannen i byen at dagens plastinnsamling er utilfredsstillende sett i forhold til det nasjonale ambisjonsnivået (12). Administrasjonen i kommunen presset derfor lenge på for å få i stand en forsøksordning med henteordning for plast i Hundvåg bydel fra januar Administrasjonen i Stavanger mener at en slik ordning ville lønne seg økonomisk såvel som miljømessig. Bakgrunnen for dette er at plasten vil bli samlet inn i egne sekker sammen med restavfallet. Undersøkelser fra Plastretur viser at plast utgjør 50 prosent av volumet i avfallet. I Stavanger vil en således kutte henting av restavfall fra en gang hver fjortende dag, til en gang i måneden. På denne måten har administrasjonen i Stavanger kommune regnet ut at kommunen kan spare mellom tre og tre og en halv millioner kroner. Videre viser tall hentet inn av materialselskapene for emballasje at returordninger ikke bare gir en mangedobling i innsamlet volum, det gir også reinere plast, som gir høyere gjenvinningsprosent, og bedre pris for plasten. Mindre energikrevende Videre viser en STØ-rapport at en henteordning er mindre energikrevende enn en bringeordning. Grunnen til dette er at svært mange husstander kjører ens ærend til gjenbruksstasjonen for å levere plast. Tallene fra Stavanger forutsetter en ordning med obligatorisk innsamling fra alle husstander, da restavfallet fra hver husstand vil måtte halveres. NGIR og IHM som per i dag har henteordninger for plast har så langt valgt å satse på frivillige ordninger. Husstander som sorterer ut plast vil kunne velge et abonnement med mindre hentefrekvens, og således spare penger. Dette systemet har som vist over gitt gode resultater, og begge selskaper ligger nær det nasjonale målet på 30 prosent materialgjenvinning, og omtrent på snittet over kilo innsamlet plast per innbygger i kommuner med henteordning. Det er likevel langt igjen til Aukra kommune, som topper statistikken for 2002 med sine 9,4 kilo innsamlet plast per innbygger. Total revisjon BIR har i løpet av 2003 varslet en satsing på plastinnsamling. Rent konkret betyr dette at selskapet vil sette ut ti nye returpunkter for plast. Dette til tross for at henteordninger altså gir mest og best plast. BIR har såvidt vi

18 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 19 av 38 kjenner til ikke lagt fram utregninger som viser hvorfor en henteordning for plast i Bergen vil bli dyrere enn den i Stavanger. 4.2 Våtorganisk avfall Våtorganisk avfall er per i dag ikke skilt ut som en egen fraksjon i BIR-kommunene. Matavfall blir kastet i restavfallet, som i sin tur blir brent i Rådalen. Dette kan selskapet gjøre fordi en har et forbrenningsanlegg. Selskapene som har deponier faller under forbudet mot deponering av våtorganisk avfall. Basert på tall fra Stavanger kommune, som har innsamling av våtorganisk avfall og relativt få hjemmekomposterere, har Naturvernforbundet Hordaland regnet ut at det hvert år kunne vært samlet inn rundt tonn våtorganisk avfall i Bergen. Dette er avfall som i dag går til forbrenning i Rådalen. Våtorganisk avfall - kilo per innbygger til gjennvinning BIR NGIR SIM IHM Stavanger Figur: 4.4 Innsamlet mengde våtorganisk avfall i kilo per innbygger til gjenvinning fra ulike renovasjonsselskap Kilde: Statistisk Sentralbyrå Dårlig resursforvaltning Forbrenning av våtorganisk avfall er ingen god forvaltning av ressursene. Våtorganisk avfall har liten eller ingen brennverdi. En vinner altså ingen energi ved å brenne avfallet. Dette er avfall som kan brukes til å produsere jord gjennom kompost, eller biogass gjennom egne anlegg. Biogassen kan i sin tur brukes til å kjøre busser og annet. Oktober 2003 sendte Odda Biogass og Renseanlegg AS en søknad til Fylkesmannen i Hordaland om konsesjon for bygging og drift av et biogassanlegg på Holmen i Odda, med kapasitet til å ta 4000 tonn organisk avfall hvert år. Selv med en kraftig utvidelse vil ikke et slikt anlegg kunne ta mot våtorganisk avfall fra Bergen, men BIR har selv muligheten til å bygge et biogassanlegg som er dimensjonert for avfallsmengdene fra selskapet. De tre behandlingsformene Det primære målet i behandlingen av våtorganisk avfall må være å sørge for størst mulig del hjemmekompostering der dette er mulig. Ved hjemmekompostering har den enkelte husstand

19 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 20 av 38 egen interesse av et godt resultat, og energibruken er minimal. De ulike selskapene har ulike metoder for å oppmuntre til hjemmekompostering. Disse blir gjennomført med svært varierende resultat. Den nest beste formen for håndtering av våtorganisk avfall er innsamling av avfallet for bruk i sentrale komposteringsanlegg eller anlegg for produksjon av biogass. En slik ordning er betydelig mer transportkrevende, men det sikrer at resursene kommer til nytte som gass og jord. Den dårligste formen for håndtering av våtorganisk avfall er deponering eller forbrenning. Deponering av dette avfallet er forbudt i Norge, da det fører til store utslipp av metan osv. Forbrenning av avfallet er derimot ikke forbudt. IVAR-samarbeidet har sitt eget sentralkomposteringsanlegg. Dette ble bygd sent på 90-tallet, tiltross for at planer for forbrenningsannlegget på Forus forelå. Også BIR burde satse på bygging at et slikt setralkomposteringsanlegg, eventuelt et anlegg som kunne produsere biogass. Henteordninger er et legitimt krav Utviklingen av et hentesystem for våtorganisk avfall kombinert med sterk satsing på hjemmekompostering er den enste fremtidsrettede ordningen for håndtering av våtorganisk avfall. Dette poenget blir ytterligere understreket av EUs kompostdirektiv, som har vært på trappene en stund. Direktivet vil, om det blir vedtatt, føre til et totalforbud mot deponering og forbrenning av matavfall. Et slikt forbud vil også omfatte Norge gjennom EØS-avtalen. Den dagen dette skjer ville det være lurt av BIR å ikke stå helt på bar bakke når det gjelder system for innsamling av våtorganisk avfall. Foreløpig ser BIR ut til å ha slått seg til ro med at et eventuelt direktiv ligger langt frem i tid, dette er en tanke som fort kan straffe seg. Det er ingen grunn til at BIR ikke skulle innføre en obligatorisk henteordning for matavfall, slik det er gjort i mange byer i Norge, blant annet Stavanger. Merkelige gebyrer I Stavanger har en i løpet av 90-tallet bygget et forbrenningsanlegg, et sentralkomposteringsanlegg, og satt i gang henteordninger for papir og våtorganisk avfall i alle husstander. En skulle tro at dette ville resultere i at husstandene fikk en kraftig økning i gebyret. Konfrontert med manglende ordninger henviser BIR til politikerne som har satt tak på gebyret. Spørsmålet er hvor lenge BIR kan skjule seg bak dette, all den tid flere selskaper i Norge har separat innsamling av plast, våtorganisk avfall og papir hos alle husstander, samtidig som gebyrene er lavere. Testen i Kvam BIR overtar avfallshåndteringen i Kvam herad fra første januar I denne anledning har selskapet varslet at de vil legge ned den separate innsamlingen av våtorganisk avfall som i dag finnes i heradet.

20 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 21 av 38 Dersom politikerne i Kvam ønsker å unngå at dette skjer må de la innbyggerene selv betale de ekstra kostnadene. Dette ser det så langt ikke ut til at politikerne ønsker. Og det vil dermed være klart for en av norgeshistoriens første nedleggelser av godt fungerende kildesorteringsløsninger. Økonomiske incitamenter De ulike selskapene i vår undersøkelse støtter alle kjøp av kompostbinger til hjemmekompostering, men de har valgt ganske ulike modeller for denne støtten. Resultatet er da også ganske ulikt, som det fremgår av fremstillingen under. Denne grafen er basert på tall for 2002 selskapene har oppgitt til Naturvernforbundet Hordaland. NGIR som kommer klart best ut i vår sammenligning er samtidig det selskapet som har valgt den mest offensive satsningen på hjemmekompostering. Selskapet låner ut en kompostbinge til alle som ønsker å hjemmekompostere. Samtidig gir selskapet 500 kroner i avslag på gebyret hvert år for husstander som hjemmekomposterer. IHM på sin side nøyer seg med å gi 500 kroner i støtte til alle abonnenter som kjøper kompostbinge, men gir også 30 prosent reduksjon i gebyret til alle abonnenter som hjemmekomposterer. Som vi ser betyr nok engangsinvesteringen en del, fordi IHM ligger nesten 20 prosentpoeng bak NGIR i vår oversikt. Her er det likevel grunn til å merke seg at NGIR selv mener at en del av deres registrerte hjemmekomposterere ikke virkelig komposterer, men holder seg med en kompostbinge bare for å få reduksjon i renovasjonsgebyret. Labert resultat i Stavanger Riktig galt går det først når en kommer til Stavanger. En del av dette har selvsagt å gjøre Figur 4.5 Miljøvinneren med at Stavanger som by har andre Hjemmekompostering er mest bosettningsforhold enn innbyggerene i IHM og miljøvennlig. (Foto:NaturVest) NGIR sine områder. Langt færre vil nok for eksempel ha hage med plass til en kompostbinge i Stavanger enn for eksempel i Gulen. Prosentdel abonnenter med hjemmekompostering IHM NGIR BIR Stavanger

21 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 22 av 38 Figur 4.6 Prosentvis andel abonnenter med hjemmekompostering i 2002 hos ulike renovasjonsselskap Kilde: Statistisk Sentralbyrå Dette til tross kan kommunen melde om iherdig innsats for å øke denne prosenten. Deres egne undersøkelser viser et stort potensial. Undersøkelser viser at det finnes 3500 mennesker i Stavanger som ønsker å kildesortere. For å komme opp på dette nivået tilbyr kommunen ukentlig gratis kompostkurs. De gir 800 kroner i avslag på det de selv mener er den beste kompostbingen, og gir videre 20 prosent avslag på alle gebyrer for abonnenter som velger hjemmekompostering. BIR på sin side gir 500 kroner i avslag på gebyret hvert år til sine kunder som hjemmekomposterer. Det spesielle med BIR i denne sammenheng er selvsagt at selskapet i motsetning til de andre i vår sammenligning ikke har innsamling av våtorganisk avfall. Økonomi og informasjon Selv om satsning på informasjon til abonnentene nok har en del å si, viser tallene over klart og tydelig at økonomi spiller en klar rolle i arbeidet med å få folk til å kildesortere. Spesielt engangsinvesteringen ser ut til å være en stor bøyg for mange, til tross for at besparelsen på lang sikt kan bli langt større enn denne. I byer som Bergen, der færre folk har sin egen hage, vil tallet på hjemmekomposterere naturligvis være lavt. All den tid BIR ikke har noen som helst form for innsamling av våtorganisk avfall fra husholdninger faller det likevel et stort ansvar på selskapet for å øke graden av hjemmekompostering. Stor grad av hjemmekompostering i enkelte områder kan selvfølgelig lønne seg for BIR, og dermed for abonnentene. Med mindre avfall i dunkene kan selskapet kjøre lengre ruter, og penger blir spart. Og igjen må altså hjemmekompostering sees på som den beste formen for håndtering av våtorganisk avfall, ikke minst i et transportperspektiv. Dette burde også veie tungt. 4.3 Glass og metall Innenfor feltet glass og metall har BIR et godt utbygget system, med nærmere 270 returpunkt i sitt område. Selskapet har da også minst like gode tall for gjenvinning på denne fraksjonene som det de andre selskapene i vår undersøkelse kan vise til. Figur 4.5 Et av BIRs 260 returpunkter i Bergen her på Bryggen i Bergen (foto: NaturVest) Mange sorterer glass og metall

22 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 23 av 38 Dette kan kanskje skrives tilbake til at forbrenning av glass og metall er svært uheldig. Det har blant annet innvirkning på om slagget fra forbrenningsannlegget skal klassifiseres som farlig avfall eller ikke. Metall må hentes ut igjen Hvert år henter BIR ut store mengder metall fra ovnen i Rådalen etter forbrenning. Målet for BIR burde således være 100 prosent gjenvinning på glass og metall. Arbeidet for å oppnå dette må være en kombinasjon av flere ting. Dette arbeidet må gjøres gjennom forsterket innsats på returpunkt, men holdningsskapende arbeid og generelt informasjonsarbeid er minst like viktig. Glass og metall - kilo per innbygger BIR NGIR SIM IHM Stavanger Figur 4.8 Innsamlet mengde glass og metall hos ulike renovasjonsselskap i 2002 Kilde: Statistisk Sentralbyrå Stort potensial I miljøundersøkelsen for Bergen fra 2002 (13) oppgav 52 prosent av de spurte at de sorterer ut glass og metall. Potensialet burde således være stort. I enkelte områder er det langt mellom returpunktene, så jobben er på ingen måte avsluttet. For at folk skal bruke returpunktene er det viktig at de finnes i nærheten av der folk ferdes. BIR bør ta bringepunktstrukturen sin opp til vurdering, og gjøre endringer der det er nødvendig. 4.4 Papir Papir har tradisjonelt vært den fraksjonen for kildesortering som folk flest har vært best på å følge opp. Miljøundersøkelsen for Bergen 2002 viser da også at det er nettopp denne fraksjonen folk flest skiller fra annet avfall. Hele 87 prosent av de spurte i undersøkelsen oppgir at deres husstand skiller papir fra annet avfall. BIR har da også bygd ut henteordning for papir utenfor sentrumsområdene i Bergen, samt i alle de andre medlemskommunene. Våre bakgrunnstall viser at Bergen er den kommunen i BIR-samarbeidet som kommer dårligst ut i kilo papir per innbygger til gjenvinning med sine 47,3 kilo. Til sammenligning ligger

23 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 24 av 38 Samanger på 51,2 kilo per innbygger. Det er nærliggende å tro at dette kan skrives tilbake til at bringeordningen i Bergen sentrum ikke er så effektiv som henteordninger. Forskjeller mellom kommunene Bildet er likevell noe mer komplisert. Det kommer frem når en ser på tallene for de ulike kommunene i BIR-samarbeidet. Til tross for full dekning med henteordninger samler BIR bare inn 48,7 kilo papir per innbygger i Os kommune, mot de før nevnte 51,2 kiloene i Samnanger kommune. Papir og papp - tonn per innbygger til materialgjennvinning I BIR NGIR IHM Stavanger Figur 4.9 Innsamlet mengde papir og papp i tonn per innbygger hos ulike renovasjonsselskap i 2002 Kilde: Statistisk Sentralbyrå Samtidig rapporterer Indre Hordaland Miljøverk om innsamling av 69,8 kilo avfall per innbygger i Eidfjord kommune, noe som er svært høyt også i dette samarbeidet. Selv med tilsynelatende identiske ordninger kan utslagene mellom kommunene være svært store. 4.5 Gjenbruksstasjoner Det avfallet som kan resirkuleres, inkludert farlig avfall, som det ikke finnes egne returpunkter for skal leveres til de bemannede gjenbruksstasjonene. BIR har per i dag et relativt godt utbygd nett av gjenbruksstasjoner, med unntak av Samanger kommune. Her må det nevnes at BIR har en returstasjon under planlegging i Samanger. Gratispassasjerer God tilgang til billige, helst gratis, gjenbruksstasjoner er viktig for at husholdningene benytter seg av disse. Alternativet er at folk kvitter seg med avfallet på annet vis. Samtidig møter alle selskap som har gjenbruksstasjoner problematikken rundt hvordan en sikrer seg at privat næringsdrivende ikke leverer avfallet sitt gratis til disse stasjonene, under dekke av å være privatpersoner. Størst mulig volum

24 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 25 av 38 Faren med å la alle betale for levering av sortert avfall er som sagt at den totale mengden innlevert avfall blir redusert. Dette vil ha sterkt negative konsekvenser, spesielt innenfor fraksjonene farlig avfall og EE-avfall. Dette er avfall som kan gjøre stor skade på mennesker og miljø dersom de ikke blir forsvarlig håndtert. Vi håper derfor at BIR vil satse videre på billige og godt tilgjengelige returstasjoner i sitt område. Oppsummering Den politiske styringen med avfallshåndteringen i Bergen har de senere år vært svært begrenset. Politikerne har stort sett begrenset seg til å styre gjennom å sette tak på gebyret. Samtidig viser det seg altså at byens innbyggere ønsker å kildesortere, og ser dette som en del av kommunens tjenestetilbud. Mens enkelte kommuner er kommet over 70 % utsortering til materialgjenvinning, ligger BIR, enda bare på 30- tallet. Bergen liker ofte å sammenligne seg med andre kommuner i tjenestetilbud. I dette tilfellet ligger Bergen i jumboklassen på landsbasis. BIR har per i dag henteordning for papiravfall utenfor sentrumsområdene i Bergen. En omlegging til fullt utbygde henteordninger for plast, papir og våtorganisk avfall, slik vi her foreslår vil selvsagt koste penger på kort sikt. På lang sikt er det likevel vår påstand at ordningene, gjennomført på den riktige måten, vil komme BIRs abonnenter til gode også økonomisk. I tillegg kommer selvsagt de enorme miljømessige besparelsene, som betydelig reduserte utslipp fra forbrenningsannlegget i Rådalen, besparelser av jomfruelige materialer osv. Hvilken henteordning er den beste? Pisk eller gulrot I områdene til IHM og NGIR er kildesortering av papir påbudt, det samme er utsortering av våtorganisk avfall. Ordningen med innsamling av plast er likevel frivillig i begge kommuner. Dette har ført til at innsamlingen av plast ikke er på langt nær det nivået på 8,7 kilo per innbygger som for eksempel HIAS på Hamar opererer med. Dette til tross for at begge selskaper opererer med relativt gunstige gebyrer for dem som er gode på kildesortering. Et såkalt småhushold som hjemmekomposterer vil etter IHMs takster kunne halvere sitt renovasjonsgebyr ved å halvere antall hentinger av sin 140 liters dunk med restavfall fra en gang hver 14. dag, til en gang hver måned. I følge IHM er en del av deres abonnenter nå kommet så langt i utsortering av selskapet vurderer å lage en ny gebyrklasse, for henting av 80 liter restavfall hver måned. Til tross for at dette skulle kunne gjøres ganske enkelt gjennom utsortering av plast, som utgjør ca. 50 prosent av volumet i avfallet, velger altså langt fra alle abonnenter å sortere ut plast. Av dette kan vi lese at frivillige ordninger gir gode resultater. Skal enda bedre tall for kildesortering er en nødt til å ty til obligatoriske løsninger, slik en i Stavanger vurderer å innføre på plast. Etableringskostnader En henteordning av det kaliber som vi her snakker om vil naturligvis ha store utgifter i en startperiode. Nye dunker må kjøpes inn til alle BIRs abonnenter. Dette vil være nødvendig for

25 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 26 av 38 å begrense avfallsmengdene fra hver husstand, og ikke minst må et stort informasjons og opplæringsarbeid settes igang. Det er likevel viktig å minne om at Stavanger kommune altså mener å spare mellom tre og tre og en halv millioner kroner på sin henteordning på plast. Videre beregner BIR at 10 prosent av husstandene i Bergen er såkalte gratispassasjerer, alstå husstander som ikke betaler renovasjonsavgift, fordi de ikke står i BIRs registre. Disse medfører en stor ekstrautgift, som per i dag blir fakturert de andre abonnentene i området. Dersom en deler ut nye dunker til alle abonnenter vil en kunne registrere samtlige. Spesial- og overgangsordninger Ved utplassering av nye dunker vil en sikre seg at alle abonnenter betaler renovasjonsavgiften, og det er således nærliggende å tro at BIRs abonnenter på lang sikt vil kunne spare penger på innføringen av det nye systemet. Ved innføringen av et slikt system vil en måtte ta høyde for at enkelte abonnenter vil trenge spesialordninger. Dette gjelder spesielt småbarnsfamilier. Slike ordninger kan for eksempel være utdelingen av egne sekker til bleier, som stilles ved siden av søppeldunken under henting. Utover disse unntakene skulle det ikke være vanskeligere å innføre slike ordninger i Bergen enn hva det har vært for eksempel i Trondheim. Det hele står og faller på BIR og politikerens vilje til å satse miljøvennlig. Det er ingen tvil om at gebyrene må økes på kort sikt, men som vi har vist over er det mye som taler for at de riktige typene henteordninger vil lønne seg på kort sikt. Figur 4.10 Betaling per henting Bilde fra BIRs forsøksordning i Fusa. (Foto: BIR) 5. Farlig avfall Farlig avfall er avfall som kan påvirke miljøet negativt. Farlig avfall kan også inneholde miljøgifter. Dette er stoffer som er skadelig for mennesker, dyr eller andre organismer, enten fordi de er akutt giftige, har lang nedbrytingstid eller fordi de hoper seg opp i organismer over tid. Store mengder på avveie Årlig oppstår det ca tonn farlig avfall i Norge. Av dette regner en med at tonn er på avveie hvert år. Dette er alt fra spillolje, lim, maling og lakk til PCB-holdige produkter som kondensatorer i gamle lysrørarmatur og elektriske motorer. Husholdningene produserer ca. 4 kg farlig avfall i gjennomsnitt årlig. I følge Statistisk sentralbyrå samles bare prosent av dette inn. Figur 5.1 Farlig og ulagret Indus Kjemisk Teknisk Fabrikk A/S sitt anlegg i Lindås (Foto: NVH).

26 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 27 av 38 Impregnert trevirke, medisinrester og elektrisk og elektronisk avfall (EE-avfall) faller nå også inn i kategorien farlig avfall etter den nye forskriften på dette området. I Norge finnes det kjemiske stoffer i ca produkter. De ulike produktene vi omgir oss med til daglig gjør at vi stadig er i kontakt med stoffer med ukjent påvirkning. Helse- og miljøfarlige stoffer er en stor miljøutfordring. Vi er avhengige av ren luft, ren jord og rent vann. Per i dag finnes det ingen fullstendig oversikt over hvilke produkter som inneholder potensielt skadelige stoffer. Problemer med kontroll Gode tilgjengelige ordninger for innlevering av farlig avfall er svært viktig. Problemet med dette avfallet er at en i motsetning til andre returfraksjoner medføre en risiko å ta imot det på ubemannede mottak og miljøstasjoner. I Bergen finnes det i dag bare tre bemannede mottak for innlevering av farlig avfall. Dette er et tall som bør økes. Når dette er sagt, er det viktig å understreke at selv om ubetjente mottak for farlig avfall medfører en viss risiko, noe vi har sett eksempler på også i Bergen, er det viktigste tross alt at avfallet blir levert inn. I dag står det tonnevis av farlig avfall lagret i garasjer og kjellere rundt i Hordaland. Selv om mellomlagring på ubetjent mottak utgjør en risiko for miljøet, er dette ingenting å snakke om sammenlignet med den risikoen det utgjør om det får stå usikret i kjellere og på loft rundt om i private hjem og bedrifter. Miljøundersøkelsen for Bergen viser at det er stor uvitenhet ute blant folk om hva som er farlig avfall, og hvordan dette skal behandles. På spørsmål om hvordan de behandler lysstoffrør og sparelyspærer som må byttes ut, svarer 51 prosent av de spurte at de kaster disse i det vanlige restavfallet. Lav bevissthetsgrad Til tross for mye fokus på farlig avfall de siste årene, blant annet gjennom BIRs kundeblad Bossanova, viser altså miljøundersøkelsen for Bergen at mye informasjonsarbeid gjenstår. De dårlige tallene skyldes nok i stor grad lav bevissthet rundt hvilke konsekvenser deponering eller forbrenning av farlig avfall kan gi for mennesker og miljø. En annen ting som spiller inn er trolig den relativt dårlige tilgangen på mottak for farlig avfall i BIR-området. Tilsammen finnes det bare 25 slike mottak i BIRkommunene. Farlig avfall - kilo til gjennvinning per innbygger BIR NGIR IHM Stavanger Figur 5.2 Innsamlet mengde farlig avfall i kilo per innbygger hos ulike renovasjonsselskap i 2002 Kilde: Statistisk Sentralbyrå 2002.

27 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 28 av 38 Her er det likevel viktig å peke på at dette problemet ikke er spesielt for BIR. I stort sett hele Hordaland er tilgangen på slike mottak svært dårlig. Et hederlig unntak i så måte er NGIR, som har et relativt godt system for mottak av slikt avfall. Dette viser da også igjen i statistikken over. NGIR har faktisk hele 15 mottak for farlig avfall, mot 25 i hele BIR området. I tillegg til en videre satsing på opplysningsarbeid er det grunn til å sette frem krav om at BIR øker tallet på bemannede og ubemannede mottak for farlig avfall. Merking av farlig avfall Norges Naturvernforbund har foreslått merking av alle produkter som gir farlig avfall. Hensikten er å opplyse forbrukeren om hvilke produkter man bør unngå. På den måten tar man ondet ved roten i stedet for å rydde opp i ettertid.

28 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 29 av Avfallsforebygging og ombruk Avfallsforebyggende tiltak er kanskje de viktigste av de som vil bli behandlet i denne rapporten. Samtidig er det helt klart de vanskeligste å få grep om. Statistisk sentralbyrå melder at den totale avfallsmengden i Norge økte med sju prosent fra 2001 til Tall fra Norges Naturvernforbund viser at avfallsmengden har blitt fordoblet i løpet av de siste 25 årene. I BIR området økte den totale avfallsmengden med 2,8 prosent fra 2001 til Noe av dette henger i følge selskapet selv sammen med økt innbyggertall, men den nasjonale trenden er sammenfallende med disse tallene. Det problematiske er at føringene for arbeidet med å hindre at avfall oppstår ofte blir lagt på sentralt hold. Løsningene på avfallsproblemet henger nært sammen med de store økonomiske linjene. Det finnes likevell tiltak som kan gjennomføres. Tjenester i stedet for varer Vårt forbruksmønster kan gjøres mindre avfallsskapende dersom vi hadde bedret vår livskvalitet ved å etterspørre tjenester i stedet for å etterspørre stadig flere varer. Dette kan være konserter, restaurantbesøk osv. I mange tilfeller er det slik at vi ikke bare etterspør et fysisk produkt, men også en tjeneste knyttet til bruken av det. Dette kan være leiekontrakter på kopimaskiner med service og oppgraderinger inkludert. En utvidelse av spekteret av denne type tilbud, dvs. utleie- og leasingordninger er svært miljørettet. Økt levetid på produkter Dersom vi klarer å forlenge levetiden til produktene, vil vi kunne redusere mengden avfall betraktelig. De mest effektive virkemidlene er: Utvidet reklamasjonsrett på produktene med en lovfestet garanti, som vil sikre forbrukernes rett til å få reparert. Merking av hvor lang levetid produktene har. Mulighet for oppgradering av produkter, som kan gis stimuli ved reduserte avgifter. Jevnlig vedlikehold. Produsentansvar, hvor produsentene har ansvar for innsamling og evt. gjenbruk av de kasserte produktene Økodesign Allerede i designfasen bør produkter utformes slik at de skaper minst mulig avfall, både i produksjonsfasen og som avfall. Standardisering av produktene gjør reparasjoner lettere. Ved at produktene settes sammen med færrest mulig deler og materialtyper, kan det lettere oppgraderes. En avgift på jomfruelige materialer vil stimulere til mindre materialbruk og dermed mindre avfall. Stiftelsen GRIP har et eget program for miljøvennlig design, eller økodesign. Tanken er at produsentene skal kunne spare ressurser, profilere seg på miljøfronten samtidig som de driver miljøvern i praksis. GRIP har satt opp følgende liste for bedriftene: 1. Vær miljøbevisste i valg av råvarer, materialer og kjemikalier 2. Tilrettelegg for ren og sikker produksjon 3. Optimaliser emballasje egnet for effektiv lagring og transport 4. Bidra til miljøeffektiv bruk gjennom lang levetid og liten miljøbelastning 5. Gjør produktet egnet for ombruk og resirkulering 6. Dokumenter ditt miljøarbeid og din gode miljøprofil (14)

29 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 30 av 38 Reparasjon Mange produkter, som sykler, møbler og hvitevarer, er fullt brukbare etter en reparasjon. Med fritak for arbeidsgiveravgift, vil reparasjon bli enda mer aktuelt. Myndighetene bør stille krav om at alle nye modeller skal la seg reparere. Avfallsgebyr Differensiering av avfallsgebyret slik at de som produserer mye avfall betaler mer enn de som skaper lite er et tiltak som kan være med på å øke utsorteringen til gjenvinning. Som nevnt før i denne rapporten er BIR inne i et prøveprosjekt i Fusa kommune, der en veier restavfallet, og fakturerer abonnenten på grunnlag av dette. Selv om dette temaet fort kan bli noe ullent er det en del konkrete tiltak og prosjekter kan også gjennomføres på lokalt plan for å forebygge at avfall oppstår. Naturvernforbundet Hordaland ser det som naturlig at BIR er aktiv partner og støtter slike tiltak. Reklame-nei-takk I år 2000 gjennomførte BIR i samarbeid med Naturvernforbundet Hordaland en storstilt kampanje mot uadressert reklame i posten. Hver eneste nordmann mottar hvert år rundt 32 kg uadressert, og ofte uønsket reklame i postkassen. Med slike tall gir en kampanje som den Naturvernforbundet Hordaland gjennomførte i samarbeid med BIR stor effekt. Samtlige husstander i BIR-området fikk tilsendt reklame-nei-takk klistremerker, og undersøkelser i etterkant har vist antallet husstander som har reservert seg mot uønsket reklame etter prosjektet var oppe i 30 prosent, en dobling fra året før. Arbeidet gav spesielt gode resultater i Bergen sentrum. Senere kom også alle de andre kommunene og interkommunale selskapene i Hordaland til, slik at alle husstander i fylket til slutt hadde mottatt reklame-nei-takk klistremerker. Tall fra NVH viser at 600 tonn papir nå blir spart hvert år bare i Bergen kommune, som et resultat av Naturvernforbundet Hordaland og BIRs kampanje. Om en gjennomførte lignende kampanje på nasjonalt plan, med tilsvarende resultat som i Bergen ville en kunne spare 8640 tonn papir hvert år. Kampanjer mot overforbruk Det finnes en lang rekke tiltak som kan settes inn. BIR har bland annet hatt kampanjer mot overforbruket, spesielt i forbindelse med julehandelen, som har en ukontrollert vekstkurve fra år til år. Effekten av slike kampanjer kan selvsagt trekkes i tvil, men signaleffekten er klar, og det er meget positivt at BIR viser initiativ i slike saker. Tøybleier Hvert eneste barn som bruker engansbleier produserer over et tonn restavfall. IHM og NGIR har på dette grunnlaget innledet en ordning der de gir 800 (NGIR) og 500 (IHM) kroner i tilskudd til småbarnsforeldre som ønsker å bruke tøybleier. I Kristiansand finnes det i dag en abonnementsordning for tøybleier, der småbarnsforeldre kan få skitne bleier hentet, og nye levert. Slik gjør en det lettere for småbarnsforeldre med liten tid å velge miljø. Brukthandel og bytteringer Ombruk er et viktig ledd i avfallsforebyggingen. Det er viktig å etablere ulike arenaer for kjøp, salg og bytting av brukte varer. Fretex, loppemarkeder osv. er slike arenaer. Bytteringer

30 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 31 av 38 er andre. For at slike tiltak skal kunne fungere er det viktig å etablere et tilbud. Et viktig steg på veien ville i så måte være om offentlige etater ble bundet til å forsøke å selge produkter brukt før de kastes. Dette vil på lang sikt føre til redusert bruk av resurser og penger. Det viktige er da at det kombineres med et forbruk som i mindre grad er rettet mot materialistisk forbruk. Om ikke skjer risikerer en at de pengene en sparer går rett til nytt forbruk av nye produkter. En vil da bli offer for den såkalte rebound effekten, og miljøgevinsten vil være tapt. Bytteringer er en annen arena for gjenbruk som har blitt stadig mer populær de siste årene. Konseptet er ganske enkelt at medlemmene kan bytte varer og tjenester i stedet for å kjøpe nytt. I tillegg til å spare resurser er bytteringene også sosiale møtesteder i nærmiljøet. Tjenester til en samlet verdi av 1000 kroner kan utføres uten skatteplikt. I slike sammenhenger møter en på den berømte rebound -effekten. Dersom en skal oppnå en miljøeffekt er det med andre ord viktig at folk ikke bruker de pengene de sparer i en byttering på kjøp av nye produkter. Det eksisterer en byttering i Bergen i dag. Denne er drevet av Framtiden i våre hender, og har i godt over 200 medlemmer. Det er tanken som teller... Selv om alle disse tiltakene isolert sett har begrenset effekt, er de del av en bevisstgjøring rundt problemstillingen avfall og forbruk som er svært viktig. Det er svært viktig at summen av våre valg i hverdagen har stor innvirkning på vårt felles miljø. Om mange viser vilje til å ta små steg i miljøvennlig retning er dette også et klart signal til politikerne om at landets innbyggere ønsker å prioritere miljø, slik en rekke undersøkelser faktisk viser.

31 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 32 av Avsluttende kommentar Den vestlige verden står foran enorme utfordringer innenfor avfallsområdet. I Norge vokser avfallsmengden ukontrollert, og politikere på alle nivåer har et ansvar for å møte denne utfordringen. Vi har i denne rapporten forsøkt å vise hvordan politikerne i BIR-området kan ta sin del av dette ansvaret. NVH aksepterer at fremtidens avfallspolitikk i Hordaland vil bli skapt innenfor de rammene som forbrenningsanlegget i Rådalen legger. Forbrenningsanlegget krever et gitt volum avfall til forbrenning. Nettopp av denne grunn mener NVH at utbyggingen av en henteordning for våtorganisk avfall og plast i BIR-området må sees i sammenheng med nedleggingen av deponier i resten av fylket. NVH er a ikke motstandere av forbrenningsanlegg på prinsipielt grunnlag, men mener at forbrenning vanskelig kan forsvares om det ikke kombineres med en sterk satsing på kildesortering. En slik satsing på utsortering av enkelte fraksjoner, så som plast og våtorganisk avfall, mangler hos BIR. NVH mener at henteordning for de tre store fraksjonene våtorganisk avfall, papp og papir og plast er den eneste tilfredsstillende løsningen for kildesortering i Bergen. Spesielt dersom politikerne ønsker å ta ansvar og bidra positivt til den nasjonale målsettingene for materialgjenvinning. At slike ordninger ikke trenger å bli en stor ekstra kostnad for abonnentene viser det faktum at innbyggerne i Stavanger betaler 400 kroner mindre i renovasjonsgebyr hver år enn folk i BIR-området, til tross for at Stavanger kommune har henteordninger for papir, våtorganisk avfall og restavfall. Innføringen av henteordning for plast i Trondheim har heller ikke medført noen ekstrautgift for innbyggerne der. Dersom BIR også i fortsettelsen skjuler seg bak faren for høyere avgifter, og nekter å bygge ut et godt system for kildesortering må majoritetseier Bergen kommune gripe inn overfor selskapet. BIR må ta steg i miljøvennlig retning innenfor en hel rekke felt, men om en ser på husholdningsavfallet er innføringen av henteordningene for våtorganisk avfall og plast uten sidestykke den største og viktigste reformen. Videre bør det bygges ut et bedre nett av returpunkter for glass og metall. Innsamlingen av farlig avfall må også utvides. Hvor vidt BIR ønsker å gjøre dette gjennom bemannede eller ubemannede mottak må være opp til selskapet selv. Dersom BIR selv mener at det er formålstjenlig støtter Naturvernforbundet Hordaland utbyggingen av et nettverk av ubetjente mottak for farlig avfall. Det desidert viktigste i en slik sammenheng er tilgjengelighet, samt at prisen for å bruke mottakene ikke blir så høy at folk velger å ikke bruke dem. De tiltak som er skissert i denne rapporten kan på ingen måte sies å være svært radikale. De er ikke annet enn tiltak som andre renovasjonsselskaper i Norge har gjennomført med stort hell. Selskaper som i svært mange tilfeller har lavere renovasjonsavgift enn BIR. Gjennomføringen av tiltakene forutsetter likevel en mentalitetsendring fra BIRs og politikerens side. En rekke undersøkelser viser at nordmenn er villige til å betale noe mer for å få mulighet til å kildesortere. Gode ordninger for kildesortering er med andre ord å regne som et service tilbud til innbyggerene, på lik linje med vann, avløp, barnehage osv. I et slikt lys er det ingen katastrofe om renovasjonsgebyret blir økt noe på kort eller lenger sikt dersom siktemålet er å gi innbyggerene et bedre tjenestetilbud i kommunen. Så lenge panikken for økte gebyrer, sammen med lån

32 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 33 av 38 og avdrag på forbrenningsanlegget i Rådalen, er eneste drivende kraft i avfallspolitikken i Bergen og omegn vil en ikke kunne oppnå gode ordninger for miljøet. Referanser (1) Miljøhandlingsplan for olje- og energisektoren 1999", Olje- og Energidepartementet (2) Stortingsmelding nr. 25 ( ) - Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand (3) (4) NOU 2002: 19 Avfallsforebygging (5) Bergens Tidende (6) Tall fra lommeboka utgitt av (7) (8) (9) (10) (11) Sammenligning av kjemisk gjenvinning, mekanisk gjenvinning og forbrenning av husholdningsplast. Stiftelsen Østfoldsforskning januar, 2003 (12) Sakspapirer fra kommunalstyret for tekniske driftstjenester i Stavanger kommune ( (13) Miljøundersøkelsen fra Bergen kommune (Opinion 2002) (14) Grafer:

33 Naturvernforbundets innspill til avfallsplan for BIR Side 34 av 38 Alle grafer er basert på tall rapportert til SSB i 2002