George Orwell. Nittenåttifire. Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Transkript

1

2 George Orwell Nittenåttifire Oversatt av Bjørn Alex Herrman

3 Del 1

4 Kapittel 1 D ET VAR EN KLAR kald dag i april, og klokkene slo tretten. Winston Smith klemte haken ned mot brystet i et forsøk på å unngå den skarpe vinden og smatt fort inn gjennom glassdørene til Seiersgården, skjønt ikke fort nok til å unngå at et pust av sand og støv fulgte med ham inn. Inngangen luktet av kokt kål og gamle filleryer. I den ene enden var en farget plakat som var altfor stor til å henge innendørs, blitt stiftet opp på veggen. Den avbildet rett og slett et enormt ansikt, over en meter bredt: ansiktet til en mann på rundt førtifem, med en kraftig svart bart og flotte, grovskårne trekk. Winston gikk mot trappen. Det var ingen vits i å prøve heisen. Selv når alt var på sitt beste, var det sjelden den fungerte, og for tiden ble strømmen slått av på dagtid. Det var en del av sparekampanjen under oppkjøringen til Hat-uken. Leiligheten lå sju trapper opp, og Winston som var trettini og hadde et leggsår på oversiden av den høyre ankelen, gikk langsomt og hvilte flere ganger underveis. På hver avsats stirret plakaten med det enorme ansiktet fra veggen vis-à-vis heissjakten. Det var et bilde av det slaget som var laget sånn at blikket fulgte en overalt. STOREBROR SER DEG, lød billedteksten under. Inne i leiligheten leste en sukkersøt stemme fra en liste med tall som hadde noe med råjernproduksjonen å gjøre. Stemmen kom fra en rektangulær metallplate, som et matt speil som utgjorde en del av veggflaten til høyre. Winston vred på en bryter og stemmen sank litt, men

5 ordene var fremdeles hørbare. Apparatet (teleskjermen, ble det kalt) kunne dempes, men det var ikke mulig å slå det helt av. Han gikk bort til vinduet: en småvokst, spinkel skikkelse som virket enda spinklere i den blå overallen som var Partiets uniform. Han var veldig lys i håret, naturlig rødmusset i ansiktet, og huden var ru etter grov såpe, sløve barberblader og vinteren som nettopp var over. Selv gjennom det lukkede vinduet så verden kald ut utenfor. Nede på gaten blåste små vindkast opp støv og papir i virvler, og selv om solen skinte og himmelen var skarpt blå, virket det som om det ikke var farge på noen ting, bortsett fra plakatene som var klistret opp overalt. Det svartbartede fjeset stirret ned fra hvert eneste strategiske hjørne. Det hang en på husfasaden rett overfor. STOREBROR SER DEG, sto det, mens de mørke øynene stirret dypt inn i Winstons. Nede på gateplan hang det enda en plakat, med et fillete hjørne som blafret hektisk i vinden og snart dekket, snart avdekket det enslige ordet INGSOC. Langt borte dukket et helikopter ned mellom takene, ble hengende stille i luften et øyeblikk som en spyflue, før det skar av gårde igjen i en stor sving. Det var politipatruljen som snoket i folks vinduer. Men patruljene spilte ingen rolle. Bare tankepolitiet spilte en rolle. Bak ryggen på Winston bablet stemmen fra teleskjermen fremdeles i vei om råjern og overoppfyllelsen av den niende treårsplanen. Teleskjermen tok imot og sendte på en gang. Hver minste lyd Winston laget, utover veldig lav hvisking, plukket den opp; dessuten, så lenge han befant seg

6 innenfor synsfeltet fra metallplaten, kunne han bli sett så vel som hørt. Det var selvfølgelig umulig å vite om han ble overvåket i noe bestemt øyeblikk. Hvor ofte, eller etter hvilket system tankepolitiet koblet seg inn på en individuell linje, måtte bli ren gjetning. Det kunne til og med tenkes at de overvåket alle hele tiden. Men uansett kunne de koble seg inn på linjen ens når de ville. En måtte leve levde, av vane som ble til instinkt med den antagelsen at hver lyd du laget ble overhørt, og hver minste bevegelse ble iakttatt, bortsett fra i mørke. Winston sto med ryggen til teleskjermen. Det var tryggere, selv om han var fullt klar over at også en rygg kan være avslørende. En kilometer unna tårnet sannhetsdepartementet, arbeidsplassen hans, seg stor og hvit over det møkkete landskapet. Dette, tenkte han med en slags ubestemmelig avsky dette var London, viktigste by i Flystripe Én, som i seg selv var den tredje mest folkerike provinsen i Oceania. Han prøvde å presse frem et barndomsminne som kunne fortelle ham om London alltid hadde vært akkurat sånn. Hadde det alltid vært den samme utsikten til falleferdige attenhundretallshus, støttet opp på sidene med kraftige trebjelker, vinduer lappet med papp og tak av bølgeblikk, og hagemurer som ség vilt i alle retninger? Og de utbombede tomtene der murstøvet virvlet i luften og geiteramsen spredte seg over ruinhaugene; og stedene der bombene hadde ryddet et større område og det hadde vokst frem skitne kolonier av plankeskur som minnet om hønsehus? Men det nyttet ikke, han husket ikke: Han hadde ikke noe igjen fra barndommen annet enn en serie opplyste tablåer, som trådte frem uten

7 bakgrunn og stort sett var uforståelige. Sannhetsdepartementet sanndep, på nysnakk [1] var skremmende ulikt alt som ellers var å se. Det var en enorm pyramideformet bygning av skinnende hvit betong, som reiste seg terrasse over terrasse trehundre meter i været. Fra der Winston sto var det så vidt mulig å lese, meislet inn i den hvite fasaden med elegante bokstaver, Partiets tre slagord: KRIG ER FRED FRIHET ER SLAVERI UVITENHET ER STYRKE. Sannhetsdepartementet inneholdt visstnok tretusen rom over bakkeplan, og tilsvarende forgreninger under. Rundt i London var det tre andre bygninger av tilsvarende utseende og størrelse. De dominerte den omkringliggende arkitekturen så fullstendig at fra taket av Seiersgården kunne man se alle fire på en gang. De huset de fire departementene som hele statsapparatet var delt opp i. Sannhetsdepartementet, som hadde ansvar for nyheter, underholdning, utdannelse og kunst. Fredsdepartementet, som drev krig. Kjærlighetsdepartementet, som opprettholdt lov og orden. Og velstandsdepartementet, som hadde ansvaret for økonomiske anliggender. Navnene deres på nysnakk: sanndep, paxdep, kjærdep og veldep. Kjærlighetsdepartementet var det som var virkelig skremmende. Det hadde ikke vinduer i det hele tatt.

8 Winston hadde aldri vært inne i kjærlighetsdepartementet, eller nærmere enn en halv kilometer fra det. Det var et sted der det var umulig å ta seg inn annet enn i offisielt ærend, og da bare gjennom en labyrint av piggtrådsperringer, ståldører og skjulte maskingeværreir. Selv gatene som førte opp til de ytre sperringene ble patruljert av vakter med gorillafjes og svarte uniformer, bevæpnet med køller. Winston snudde seg brått. Han hadde lagt ansiktet i de rette folder av stillferdig optimisme som det var tilrådelig å anlegge når man var vendt mot teleskjermen. Han gikk gjennom rommet til det lille kjøkkenet. Ved å forlate departementet på denne tiden av dagen hadde han ofret lunsjen i kantinen, og han var klar over at det ikke fantes mat på kjøkkenet bortsett fra et stykke mørkt brød som han måtte spare til frokosten i morgen. Fra hyllen tok han ned en flaske med fargeløs væske med en enkel hvit etikett der det sto SEIERSGIN. Den hadde en fet, kvalm lukt, som kinesisk risbrennevin. Winston skjenket seg en nesten full tekopp, stålsatte seg mot sjokket og helte den ned som om det skulle vært en medisin. På et øyeblikk ble han fiolett i ansiktet og tårene rant. Brennevinet var som salpetersyre, og når man svelget det, føltes det som å bli slått i bakhodet med en gummikølle. Men i neste øyeblikk ga den brennende følelsen i magen seg og verden begynte å se lystigere ut. Han tok en sigarett fra en krøllete pakke merket SEIERSSIGARETTER og holdt den uforsiktig rett opp og ned så tobakken drysset ut på gulvet. Han var heldigere med den neste. Han gikk tilbake til stuen og satte seg ved et lite bord som sto til venstre for teleskjermen. Fra

9 skuffen i bordet tok han frem penneskaft, blekkhus og en tykk, ubrukt skrivebok i kvartformat med rød rygg og marmorert omslag. Av en eller annen grunn hadde teleskjermen i stuen fått en uvanlig plassering. I stedet for å stå på kortveggen slik det var vanlig, der den ville hatt oversikt over hele rommet, var den plassert på langveggen rett overfor vinduet. På den ene siden av den var det en grunn alkove der Winston nå satt, og som antagelig hadde vært tenkt til bokhyller da gården ble bygget. Når han satt i alkoven og lente seg godt tilbake, kunne Winston holde seg utenfor teleskjermens synsfelt. Han kunne selvfølgelig høres, men så lenge han holdt seg i sin nåværende posisjon, ble han ikke sett. Det var til dels rommets uvanlige geografi som hadde satt ham på det han nå var i ferd med å gjøre. Men det skyldtes også boken han nettopp hadde tatt opp av skuffen. Det var en påfallende vakker bok. Det glatte, kremgule papiret som var litt gulnet av elde, var av et slag som ikke var blitt produsert på minst førti år. Men han gjettet at boken var mye eldre enn det. Han hadde sett den ligge i vinduet i en snuskete liten brukthandel i et slumkvartal i byen (akkurat hvilket kvartal husket han ikke) og var øyeblikkelig blitt truffet av et overveldende begjær etter å eie den. Det var ikke meningen at partimedlemmer skulle gå inn i vanlige butikker («handle på det frie markedet» som det ble kalt), men regelen ble ikke strengt overholdt fordi det var forskjellige ting, som skolisser og barberblader, som det var umulig å få tak i på noen annen måte. Han hadde kastet et fort blikk opp- og nedover gaten før han smatt

10 inn i butikken og kjøpte boken for to og en halv dollar. På det tidspunktet var han ikke klar over at han trengte den til noe spesielt. Han hadde båret den skyldbevisst hjem i dokumentmappen. Selv uten at det var skrevet noe i den, var den en kompromitterende eiendel. Det han var i ferd med å gjøre, var å begynne å føre dagbok. Det var ikke ulovlig (ingenting var ulovlig, siden det ikke lenger fantes lover), men hvis det ble oppdaget, var det temmelig sikkert at det ville bli straffet med døden, eller med minst tjuefem år i tvangsarbeidsleir. Winston satte en splitt i penneskaftet og sugde på den for å få av fettet. Pennen var et eldgammelt redskap som sjelden ble brukt, selv til underskrifter, og han hadde kjøpt den i all hemmelighet og med visse vanskeligheter, rett og slett ut fra en følelse av at det vakre kremgule papiret fortjente å bli skrevet på med en ekte pennesplitt i stedet for å bli skrapt opp med en blekkstift. Egentlig var han ikke vant til å skrive for hånd. Bortsett fra veldig korte notater, var det vanlig å diktere alt inn i snakkskriveren, noe som selvfølgelig ikke lot seg gjøre med det han hadde fore nå. Han dyppet pennen i blekket og nølte et øyeblikk. Det hadde gått en skjelving gjennom ham. Å sette spor på papiret var den avgjørende handlingen. Med litt klossete bokstaver skrev han: 4. april Han lente seg tilbake. Han var blitt rammet av en følelse av total hjelpeløshet. For det første visste han ikke sikkert om dette var Det måtte være omtrent det, siden han var nokså sikker på at han selv var trettini, og