Byrådssak 49/12. Dato: 24. februar Byrådet. Høringsuttalelse. NOU 2011: 18 Struktur for likestilling SARK

Transkript

1 Dato: 24. februar 2012 Byrådssak 49/12 Byrådet Høringsuttalelse. NOU 2011: 18 Struktur for likestilling INKV SARK Hva saken gjelder: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har sendt på høring NOU 2011: 18 Struktur for likestilling. Utvalget som har lagt frem utredningen (likestillingsutvalget) ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 12. februar 2010, for å utrede kjønnslikestilling med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse. Departementet opplyser i sitt oversendelsesbrev av at målet med utredningen er å legge grunnlaget for en helhetlig og kunnskapsbasert likestillingspolitikk for fremtiden. I oktober 2010 fikk utvalget en presisering av sitt mandat, knyttet til å utrede de institusjonelle og organisatoriske rammene for likestillingsarbeid i offentlig regi på sentralt, regionalt og lokalt nivå. NOU 2011: 18 Struktur for likestilling er utvalgets svar på denne oppgaven. Utredningen har forslag til lovendringer, organisatoriske endringer og tiltak, samt forslag til økonomiske virkemidler. Likestillingsutvalget skal levere sin andre utredning, som svarer på den øvrige del av utvalgets mandat, 1. august Byrådet legger med dette frem for bystyret forslag til høringsuttalelse fra Bergen kommune til NOU 2011: 18 Struktur for likestilling. Forslagene fra likestillingsutvalget er omfattende og spenner vidt. Kort sammenfattet kan det oppsummeres at NOU 2011:11 foreslår et lovfestet forbud mot diskriminering på flere grunnlag (sammensatt diskriminering) en presisering av aktivitetsplikten for arbeidsgivere i likestillingsloven en presisering av aktivitetsplikten for offentlige myndigheter i likestillingsloven at det opprettes et nytt likestillingsdirektorat et tiårig utviklingsprogram for lokalt likestillingsarbeid en presisering av Likestillings- og diskrimineringsombudets (LDOs) mandat for å tydeliggjøre kjerneoppgavene dokumentasjon og veiledning og styrke LDOs konvensjonstilsyn at Likestillings- og diskrimineringsnemnda får myndighet til å tilkjenne oppreisning ved brudd på diskrimineringsforbudet, og å overprøve andre forvaltningsmyndigheters enkeltvedtak, når slike vedtak er truffet i egenskap av å være arbeidsgiver et kontaktutvalg mellom sentrale myndigheter og likestillingsorganisasjonene et forum for likestilling i arbeidslivet mellom barne-, likestillings- og inkluderingsministeren og partene i arbeidslivet å øke økonomisk støtte til organisasjoner på likestillingsfeltet 1

2 Utvalget mener det bør vurderes tilsvarende lovregler som konkretiserer aktivitets- og redegjørelsesplikten i arbeidslivet og for offentlige myndigheter i diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og ny, varslet lov om vern mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Utvalget mener også det bør vurderes å innføre aktivitetsplikt for offentlige myndigheter når det gjelder alder. BLD ber særlig om høringsinstansenes synspunkter på utvalgets forslag om å fastsette tilsvarende regler om konkretisering av aktivitetspliktene for andre grunnlag enn kjønn. Byrådet har valgt å konsentrere seg om de hovedelementer i forslaget som i størst grad anses å ha betydning for kommunens virke. Det omfatter forslaget om presisering av aktivitetsplikten for arbeidsgivere og offentlige myndigheter, forslaget om nytt direktorat, forslaget om tiårig program for lokalt likestillingsarbeid, samt forslaget om at Likestillings- og diskrimineringsnemnda får myndighet til å tilkjenne oppreisning og å overprøve andre forvaltningsmyndigheters enkeltvedtak, når slike vedtak er truffet i egenskap av å være arbeidsgiver. Disse temaene, og byrådets vurdering av forslagene, presenteres nærmere i saksutredningen nedenfor. Det gjør også byrådets forslag til høringsuttalelse fra Bergen kommune. I høringsuttalelsen, som går frem av saksutredningens kap. 9, legges det blant annet vekt på at stimulering til lokale utviklingsprosjekter i kommunene og i næringslivet, som bringer frem en konkret forståelse av utfordringer og egnete arbeidsmetoder for å fremme likestilling, trolig vil være mer tjenlig enn statlig overstyring gjennom en svært detaljert lovtekst. Videre uttrykkes det at statlige midler som eventuelt bevilges til lokalt likestillingsarbeid, i størst mulig grad må komme offentlige og private virksomheter til gode. Byrådet kan ikke se at det trengs et nytt direktorat for å forvalte slike midler. Om det opprettes et nytt direktorat for likestilling, bør dette legges utenfor Oslo. En lokalisering utenfor Oslo vil kunne medvirke til en spredning av kompetanse og øke sannsynligheten for et bredere samspill med det utøvende nivået som skal iverksette likestillingspolitikken. Bergen kommune mener videre at det må velges andre virkemidler for å sikre et mer effektivt diskrimineringsvern enn å flytte avgjørelsesmyndighet fra domstolene til Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Høringsuttalelsen er av prinsipiell og politisk karakter og skal derfor avgis av bystyret. BLD har satt høringsfrist til 9. mars Denne fristen klarer ikke Bergen kommune å overholde med tanke på bystyrebehandling av høringsuttalelsen, og BLD er ved henvendelse pr epost gjort oppmerksom på det. Det legges opp til at byrådets forslag til høringsuttalelse oversendes BLD, som en foreløpig uttalelse, etter at byrådet har lagt frem saken. Det tas i oversendelsen forbehold om at det er bystyret som skal fatte vedtak i saken. Dersom bystyrets behandling gir en høringsuttalelse som avviker fra byrådets innstilling, vil denne ettersendes BLD som den endelige høringsuttalelsen. Begrunnelse for fremleggelse for bystyret: Byrådets fullmakter 7 Vedtatt av bystyret 28. november 2011 i sak HØRINGSUTTALELSER Byrådet selv avgir høringsuttalelser på vegne av Bergen kommune. Høringsuttalelser i prinsipielle saker som samtidig innebærer politiske avveininger, skal avgis av bystyret. Høringsuttalelser avgitt av byrådet sendes uten ugrunnet opphold bystyrets kontor til orientering. 2

3 Høringsuttalelsen er av prinsipiell og politisk karakter og skal derfor avgis av bystyret. Byrådet innstiller til bystyret å fatte følgende vedtak: Bergen kommune gir høringsuttalelse til NOU 2011: 18 Struktur for likestilling, slik det går frem av saksutredningens kap 9. Monica Mæland byrådsleder Liv Røssland byråd for finans, eiendom og eierskap Vedlegg: Høringsbrev fra Det kongelige barne-, likestillings- og inkluderingsdepartement, datert Lenke: NOU 2011: 18 Struktur for likestilling. 3

4 Saksutredning: 1. Om likestillingsutvalget Likestillingsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 12. februar 2010, for å utrede kjønnslikestilling med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse. I oktober 2010 fikk utvalget presisert sitt mandat, til også å utrede de institusjonelle og organisatoriske rammene for likestillingsarbeid i offentlig regi på sentralt, regionalt og lokalt nivå. NOU 2011: 18 Struktur for likestilling er utvalgets svar på denne oppgaven. Utvalget er bedt om eventuelt å fremme forslag om tiltak som kan videreutvikle og styrke den offentlige innsatsen. Utvalget har tolket dette som å fremme forslag til tiltak for å styrke iverksettingsstrukturen for likestillingsarbeid og tiltak som kan sikre et effektivt diskrimineringsvern, og fremmer forslag på begge felt. Utredningen har forslag til lovendringer, organisatoriske tiltak, samt forslag til økonomiske virkemidler. Likestillingsutvalget skal levere sin andre utredning, som svarer på den øvrige del av utvalgets mandat, 1. august Utvalget har følgende medlemmer: Professor Hege Skjeie, Universitetet i Oslo (leder) Seniorrådgiver Ronald Craig, Likestillings- og diskrimineringsombudet Doktorgradsstipendiat Helga Eggebø, Universitetet i Bergen Professor Anne Britt Flemmen, Universitetet i Tromsø Professor Øystein Gullvåg Holter, Universitetet i Oslo Postdoktor Cathrine Holst, Universitetet i Oslo. Professor Anders Todal Jenssen, Universitetet i Trondheim Professor Kjell Erik Lommerud, Universitetet i Bergen Doktorgradsstipendiat Marjan Nadim, Institutt for samfunnsforskning Forsker Sevil Sümer, Universitetet i Bergen Forskningsleder Mari Teigen, Institutt for samfunnsforskning Konservator Thomas Michael Walle, Norsk folkemuseum Utvalgets oppdrag er knyttet mot Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets (BLDs) arbeid med revisjon av lovgivningen på feltet. Utvalget har gjennom sitt arbeid hatt en bred prosess for samråd med og innsamling av opplysninger fra en rekke berørte organisasjoner og offentlige instanser. Utvalget har fått gjennomført kartlegginger og undersøkelser, og fått bistand fra eksterne eksperter. 2. Fra sammendraget i NOU 2011: 18. Ambisjoner for likestilling Politikk på likestillings- og diskrimineringsfeltet omfatter i dag flere diskrimineringsgrunnlag enn kjønn. Det er også lovfestet forbud mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion, livssyn, politisk syn, nedsatt funksjonsevne, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering og alder. Parallelt med utvidelsen av diskrimineringsvernet er det også blitt økt offentlig oppmerksomhet om de særskilte likestillingsutfordringene som knytter seg til såkalt «krysningspunkter», det vil si sammenhenger der urettmessig forskjellsbehandling ikke kan føres tilbake til bare ett diskrimineringsgrunnlag (også kalt sammensatt diskriminering og «interseksjonalitet»). I diskrimineringsjussen er det internasjonalt en økende oppmerksomhet mot situasjoner hvor ulike diskrimineringsgrunnlag samvirker. Internasjonale organer på 4

5 menneskerettighetsområdet anbefaler nå at nasjonal lovgivning mot diskriminering også skal forby interseksjonelle former for diskriminering. (NOU 2011: 18 s 18 og 19). Selv om likestillingsutvalgets mandat har et hovedfokus på kjønnslikestilling, og utvalget vurderer virkemiddelapparatet med utgangspunkt i likestillingslovens bestemmelser om diskrimineringsvern og aktivt likestillingsarbeid, inkluderes også det lovfestete vernet mot diskriminering på andre grunnlag i utvalgets analyser og vurderinger. Når likestillingsutvalget vurderer virkemiddelapparatet på likestillings- og diskrimineringsfeltet, er utvalget opptatt av både individuelle rettigheter mot diskriminering og institusjonelle plikter til aktivt likestillingsarbeid. Utvalget ser de organisatoriske rammene for likestillingsarbeid i offentlig regi som et spørsmål om iverksettingsstruktur, og skiller analytisk mellom en struktur for gjennomføring av diskrimineringsvernet, og en struktur for gjennomføring av proaktive plikter. Utvalget fremholder at dette bare delvis samsvarer med innretningen av virkemiddelapparatet pr i dag. (ibid: 19) Utvalget mener at gjennomslagskraften til virkemiddelapparatet gir et konkret holdepunkt for å besvare hvordan staten i praksis innfrir sine menneskerettslige forpliktelser, og hvordan den ellers legger til rette for en god samfunnsutvikling.(nou 2011:18 s 16). Utvalget peker videre på at det siden midten av 1980-tallet fra norske myndigheter har vært lagt en såkalt integreringsstrategi (også kalt mainstreaming) til grunn for arbeidet med likestilling. Integreringsstrategien innebærer at arbeidet for å fremme likestilling skal integreres i det daglige arbeidet i virksomhetene, i alle beslutningsprosesser, på alle nivå, og av de aktører som normalt deltar i arbeidet med å fatte beslutninger. Utvalget ser integreringsstrategien som et prinsipp for praktisering av offentlig likestillingsarbeid og viser til at myndighetene har ambisiøse målsettinger for det offentlige likestillingsarbeidet. Etter utvalgets oppfatning er det imidlertid mangler ved virkemiddelapparatet, og et stort behov for å etablere organisatoriske rammer, som kan sikre at offentlige myndigheters aktivitetsplikt følges mer systematisk opp. Utvalget foreslår en rekke tiltak som både skal styrke diskrimineringsvernet og føre til bedre oppfølging av proaktive plikter, både for arbeidsgivere og offentlige myndigheter. 3. Hovedelementer i likestillingsutvalgets forslag I det følgende presenteres kort hovedelementene i utredningens forslag. Diskrimineringsvern og aktivt likestillingsarbeid. Presiseringer i lovgrunnlaget Utvalget foreslår at forbud mot sammensatt diskriminering tas inn i likestillingsloven og i de øvrige diskrimineringslovene. Utvalget foreslår at aktivitetsplikten som gjelder arbeidsgivere, og aktivitetsplikten som gjelder for offentlige myndighetsutøvere og tjenesteytere, konkretiseres i likestillingsloven. Utvalget foreslår at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet tillegges myndighet til å føre tilsyn med aktivitetsplikten for offentlige myndigheter, med mulighet for departementet til å delegere oppgaven til et underliggende organ (direktorat) 5

6 Iverksettingsstruktur for likestilling sentralt, regionalt og lokalt Utvalget foreslår at det etableres et nytt direktorat under BLD med fagansvar for gjennomføring av likestillingspolitikk. Et direktorat for likestilling bør ha regional forankring gjennom regionkontorer. Utvalget foreslår at det tas initiativ til en større satsing i form av et tiårig utviklingsprogram for lokalt likestillingsarbeid. Samråd med likestillingsorganisasjoner og med partene i arbeidslivet Utvalget foreslår at det etableres et kontaktutvalg mellom de sentrale myndighetene og likestillingsorganisasjoner. Utvalget foreslår at det opprettes et forum for likestilling i arbeidslivet mellom barnelikestillings- og inkluderingsministeren og partene i arbeidslivet. Et overordnet mål for forumet vil være å bidra til oppfølging av aktivitets- og redegjørelsesplikten i diskrimineringslovgivningen. Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda Utvalget anbefaler at likestillings og diskrimineringsombudets mandat presiseres for å tydeliggjøre kjerneoppgavene dokumentasjon og veiledning, og at ombudet intensiverer kontrollen med arbeidsgivers redegjørelsesplikt. Utvalget foreslår at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda får ansvar for å håndheve forbudet mot seksuell trakassering i likestillingsloven. Utvalget foreslår at Likestillings- og diskrimineringsnemnda får myndighet til å tilkjenne oppreisning og overprøve andre forvaltningsmyndigheters enkeltvedtak når slike vedtak er fattet i egenskap av å være arbeidsgiver. Utvalget foreslår at det åpnes for fri rettshjelp i saker der nemnda har funnet at et forvaltningsvedtak er i strid med diskrimineringslovgivningen, og anbefaler fri rettshjelp. Byrådet har valgt å konsentrere oppmerksomheten om de hovedelementer i forslaget som i størst grad anses å ha betydning for kommunens virke. Det omfatter forslaget om presisering av aktivitetsplikten for arbeidsgivere og offentlige myndigheter, forslaget om nytt direktorat, forslaget om tiårig program for lokalt likestillingsarbeid, samt forslaget om at Likestillingsog diskrimineringsnemnda får myndighet til å overprøve andre forvaltningsmyndigheters enkeltvedtak, når slike vedtak er truffet i egenskap av å være arbeidsgiver. Elementene utdypes og drøftes nærmere i kap. 5-8 nedenfor. Før det, gir byrådet i kap 4 en generell kommentar til temaet. Herunder kommenteres også utvalgets forslag om å utvide diskrimineringsvernet til også å omfatte sammensatt diskriminering. 4. Generell kommentar Utvalget, som har lagt frem NOU 2011:18, setter søkelyset på diskrimineringsvernet for den enkelte og på plikten til proaktiv aktivitet for å fremme likestilling, som gjelder både for arbeidsgivere og offentlige myndigheter. Utvalget peker på at omfanget av pliktene til offentlig likestillingsarbeid har økt de siste årene, i takt med rettsutviklingen på 6

7 diskrimineringsfeltet (NOU 2011:18 s 99). Utvalget mener og begrunner -at aktivitetsplikten som er nedfelt i loven ikke ivaretas godt og systematisk nok verken av arbeidsgivere (offentlige og private) eller av departementene, fylkesmannsembetene, fylkeskommunene eller kommunene i rollen som offentlige myndigheter (det vil si myndighets- og tjenesteutøvere). Byrådet i Bergen stiller seg positiv til det søkelys som settes på rammene og vilkårene for likestillingsarbeidet gjennom NOU 2011: 18. Selv om likestilling mellom kjønnene i det norske samfunnet langt på vei er en allment akseptert verdi, ser vi behovet for å diskutere virkemidler knyttet til likestillingsarbeidet i Norge. Også i Bergen kommune ser vi utfordringene med å holde oppmerksomhet på temaet, i en kompleks hverdag med mange og ofte innbyrdes motstridende mål, og økende forventninger fra både brukere/innbyggere og statlige myndigheter. Byrådet i Bergen kan imidlertid ikke si seg enig i alle forslag til tiltak som fremmes i NOU 2011:18, og vil redegjøre mer eksplisitt for dette i de følgende kapitler. Meget kort fremstilt kan det sies at forslagene utvalget lanserer skal gi rettigheter og vern til individer, og styrket innsats i form av proaktivt likestillingsarbeid. Men det vil og gi økte forpliktelser for arbeidsgivere og offentlige myndigheter gjennom skjerpet/presisert aktivitetsplikt. Lovfesting av plikter gir opphav til økt statlig tilsyn og kontroll. Utvalget foreslår at et nytt direktorat skal ivareta dette samtidig som det eksisterende Ldo skal intensivere sine kontroller med arbeidsgiveres redegjørelsesplikt i årsberetningen. De nye, mer detaljerte pliktene og det statlige tilsynet medfører økt rapportering fra kommunene på det aktuelle oppgaveområdet, det vil si mer byråkrati både på statlig forvaltningsnivå og i kommunene. Det er betimelig å spørre om det er dette en ønsker seg, eller om det bør velges andre virkemidler for å stimulere til et lokalt likestillingsarbeid. Før hovedelementer i utvalgets forslag tas opp og kommenteres nærmere, vil byrådet peke på at det i sitt politiske grunnlag datert 21. oktober 2011, under avsnitt om Bergen kommune som arbeidsgiver, uttrykker at byrådet vil jobbe aktivt mot enhver form for diskriminering på bakgrunn av kjønn, etnisitet og seksuell legning. Byrådet er av den oppfatning at både politiske og juridiske virkemidler er viktige i arbeidet mot diskriminering, og ser at det kan være behov for en videreutvikling av virkemidler som styrker gjennomføring/ivaretakelse av diskrimineringsvernet. Et eksempel på videreutvikling av juridiske virkemidler er lovforslaget om tydeliggjøring av rettigheter ved foreldrepermisjon, som byrådet nettopp har gitt høringsuttalelse til (byrådssak ). Styrking av vernet for sammensatt diskriminering, slik likestillingsutvalget foreslår, kan stå som et annet eksempel på at en må ta opp spørsmål om behovet for en videreutvikling av loven. Bergen kommune er enig i at et slikt forbud kan skape økt bevissthet om personer eller grupper som er særlig sårbare når det gjelder diskriminering, og om faktorer som spiller sammen slik at enkelte kommer dårligere ut. Likestillingsutvalget viser til at flere land har innført forbud mot diskriminering på flere grunnlag i sin lovgivning, for eksempel Storbritannia, Tyskland, Østerrike og Canada. Utvalget går inn for at vernet mot sammensatt diskriminering i Norge skal være knyttet til de diskrimineringsgrunnlagene som fra før har et vern i lovverket. (NOU 2011:18 s 45 og 46). Bergen kommune støtter utvalgets syn om at et eventuelt utvidet vern mot sammensatt diskriminering skal være knyttet til de diskrimineringsgrunnlagene som fra før har et vern i lovverket. 7

8 5. Forslag om presisering av aktivitetsplikt Aktivitets- og redegjørelsesplikt for arbeidsgivere I 2002 ble det fastsatt regler i likestillingsloven om plikt til aktivt kjønnslikestillingsarbeid for arbeidsgivere og for organisasjonene i arbeidslivet. I 2008 ble aktivitetsplikten utvidet til å også omfatte grunnlagene som er omfattet av de nyere diskrimineringslovene, dvs. etnisitet, religion mv (diskrimineringsloven) og nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). Plikten er i følge forarbeider til likestillingsloven knyttet til arbeidsgiverens personalpolitiske funksjoner i vid forstand, som rekruttering, ansettelse, arbeidstid, fordeling av arbeidsoppgaver, lønn og permisjonsordninger (Ot.prp. nr. 77 ( ) i NOU 2011:18 s 46). I diskriminerings- og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er det angitt at aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Utvalget foreslår at tilsvarende presisering tas inn i likestillingsloven. Aktivitetsplikten er i loven generelt utformet og pålegger ikke bestemte tiltak. Det er opp til hver enkelt virksomhet å vurdere hva som er relevante tiltak ut fra egne utfordringer. Det er også en lovfestet plikt til å redegjøre for tiltak som er planlagt og gjennomført i virksomheten i årsberetningen. I tillegg skal arbeidsgivere i årsberetningen redegjøre for den faktiske tilstanden når det gjelder kjønnslikestilling. Formålet med plikten er å skape økt og mer systematisk oppmerksomhet om likestilling i virksomheten. Likestillings- og diskrimineringsombudet har foretatt en rekke kontroller av likestillingsredegjørelser avgitt av norske kommuner. I den forbindelse har likestillings- og diskrimineringsnemnda hatt flere prinsippavgjørelser som ombudet legger til grunn for sin videre veiledning og kontroll av redegjørelsesplikten. Når det gjelder kommuners redegjørelser stilles det krav om kjønnsfordelt statistikk over lønnsforhold, arbeidstid, permisjonsuttak, videreutdanning, rekruttering, avansement og sykefravær. Videre må fordelingen av kvinner og menn på ulike stillingskategorier og stillingsnivå beskrives (NOU 2011:18 s 47). Likestillingsutvalget foreslår i NOU 2011:18 at aktivitetsplikten for alle arbeidsgivere blir gjort tydeligere i likestillingsloven ved at 1 a, første ledd skal lyde slik: Arbeidsgivere skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, arbeidstid herunder ufrivillig deltid, individuell tilrettelegging, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot seksuell trakassering og trakassering på grunn av kjønn. Arbeidslivets organisasjoner har tilsvarende aktivitetsplikt innenfor sitt virkefelt. (NOU 2011: 18 s 49) Det foreslås videre at private virksomheter med minst 50 ansatte og alle offentlige arbeidsgivere uavhengig av størrelse får konkretisert aktivitetsplikten i lovens tekst. Disse virksomhetene skal a. fastsette mål for kjønnslikestillingsarbeidet, b. gjennomgå virksomhetens praksis og kultur for å identifisere barrierer for kjønnslikestilling, herunder ha oppmerksomhet på kjønnsdiskriminering i sammenheng med de andre diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, religion, livssyn, alder, seksuell orientering og nedsatt funksjonsevne, c. utarbeide lønnsstatistikk fordelt etter kjønn, 8

9 d. kartlegge bruk av ufrivillig deltid innen virksomheten, e. forebygge diskriminering, seksuell trakassering og trakassering på grunn av kjønn, f. holde oversikt over fordeling av ansvar, oppgaver og myndighet når det gjelder kjønnslikestilling, g. sørge for at det drives systematisk arbeid på områdene i bokstav a-f. Dette går frem av utvalgets forslag til ny 1 a andre ledd. I 1 a tredje ledd foreslås at Kongen kan fastsette nærmere plikter for virksomhetenes likestillingsarbeid i forskrift. (NOU 2011: 18 s 49). Utvalget går inn for å beholde redegjørelsesplikten i årsberetningen. Aktivitets- og dokumentasjonsplikt for offentlige myndigheter Likestillingsutvalget foreslår også at aktivitetsplikten offentlige myndigheter har i rollen som tjenesteytere og myndighetsutøvere skal presiseres i likestillingsloven, gjennom en ny 1 b som lyder slik: Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder. Plikten gjelder for både myndighetsutøvelse og tjenesteyting. Offentlige myndigheter skal a. fastsette mål for kjønnslikestillingsarbeidet, b. kartlegge tilstand og utfordringer når det gjelder barrierer for kjønnslikestilling, herunder ha oppmerksomhet på kjønnsdiskriminering i sammenheng med de andre diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, religion, livssyn, alder, seksuell orientering og nedsatt funksjonsevne, c. holde oversikt over ansvar, oppgaver og myndighet når det gjelder kjønnslikestilling, d. der dette er relevant, forebygge diskriminering, seksuell trakassering og trakassering på grunn av kjønn, hatvold og kjønnsrelatert vold, e. motarbeide og bekjempe fordommer og stereotypier, f. sørge for at virksomheten driver et systematisk arbeid på områdene a-e, g. dokumentere tiltakene som følger av bokstav a-f. (NOU 2011:18 s 55) Utvalget foreslår ikke redegjørelsesplikt i årsberetningen i tilknytning til disse pliktene. I stedet foreslår utvalget en dokumentasjonsplikt og et «mykere» statlig tilsyn i regi av departementet, eller det organ departementet delegerer myndigheten til (se kap 6 nedenfor om direktorat). En fullstendig oversikt over utvalgets forslag til lov- og forskriftsendringer går frem av kap. 11 i NOU 2011: 18. Utvalget mener det bør vurderes tilsvarende lovregler som konkretiserer aktivitets- og redegjørelsesplikten i arbeidslivet og for offentlige myndigheter i diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og ny, varslet lov om vern mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Utvalget mener også det bør vurderes å innføre aktivitetsplikt for offentlige myndigheter når det gjelder alder. 9

10 Byrådets vurdering Likestillingsutvalget peker i utredningen (s 48) på at formålet med likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ikke bare er å forhindre diskriminering, men også å fremme like muligheter. Bergen kommune ser at et lovverk som fokuserer på proaktive plikter gir et mer effektivt og forebyggende diskrimineringsvern, enn det et klagebasert diskrimineringsvern alene gir, og i større grad vil stimulere til like muligheter. Innarbeidet praksis og organisasjonskultur kan ha en diskriminerende virkning som majoriteten ikke alltid er bevisst på. Det er derfor behov for å arbeide forebyggende mot diskriminering. Byrådet er således ikke i mot at arbeidsgivere og offentlige myndigheter skal ha en aktivitetsplikt. De proaktive plikter til å fremme likestilling for arbeidsgivere og offentlige myndighetene som følger av loven må imidlertid være utformet hensiktsmessig. Likestillingsutvalget har gjennom sitt utredningsarbeid avdekket at aktivitetsplikten har relativt lite oppmerksomhet, både blant arbeidsgivere og offentlige myndigheter, og det er betimelig at det stilles spørsmål ved om ordningen fungerer tilfredsstillende. Byrådet tror imidlertid ikke at svaret på dette bør være å foreslå en svært detaljert lovtekst, slik likestillingsutvalget gjør. På den ene siden kan det fremholdes at forslaget til konkretisering av aktivitetsplikten for arbeidsgivere langt på vei følger av likestillingslovens forarbeider, og presiseringer som allerede er gjort av Likestillings- og diskrimineringsnemnda, og at en tydeliggjøring i loven vil gi større forutsigbarhet om hva som om pliktens innhold. På den annen side kan den store detaljeringsgraden det legges opp til føre til et skjemavelde som båndlegger store ressurser for både private og offentlige virksomheter. Byrådet vil advare mot et lovverk som gir så detaljerte krav at arbeidsgivere og offentlige myndigheter gjennom aktivitets- og redegjørelsesplikten blir pålagt et omfattende regime fra staten, der det ikke lenger vil være rom for å prioritere innsatsområder ut fra lokale behov og lokale hensyn. Et slikt system vil kunne oppleves som instrumentelt av virksomhetene som skal leve opp til kravene. I verste fall vil samspillet mellom loven og den sosiale konteksten loven skal virke i fungere så dårlig, at i alle fall deler av lovens bestemmelser oppleves lite relevant og uten faktisk legitimitet blant de aktører som skal følge bestemmelsene i loven. Byrådet mener på denne bakgrunn at det er andre virkemidler, enn økt detaljering av lovverket, som bør benyttes for å oppnå større oppmerksomhet på og oppslutning om aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillings- og diskrimineringslovene. Stimulering til lokale utviklingsprosjekter i kommunene og i næringslivet, som bringer frem en konkret forståelse av utfordringer og egnete arbeidsmetoder, vil trolig være langt mer tjenlig enn statlig overstyring gjennom lov. Dette synet utdypes nærmere i saksutredningens kap 7. På et prinsipielt grunnlag vil byrådet også minne om de avveininger som må gjøres før staten beslutter å øke detaljeringen i de krav som pålegges kommunene. Økt rettsliggjøring må veies opp mot det handlingsrom kommunene selv må ha som del av det lokale folkestyret. Utvalget peker selv i sin utredning (s 77) på at kommunestyrene og fylkestingene er ansvarlige for kommunal og fylkeskommunal virksomhet, og derfor har stor grad av frihet med hensyn til hvordan de vil forankre, organisere og utøve arbeidet for å fremme likestilling. Utvalget viser videre til at statens styring av kommunesektoren har som mål å sikre et likeverdig tjenestetilbud uavhengig av bosted, samtidig som kommunene og fylkeskommunene får rom til å prioritere tjenester lokalt i tråd med lokale forhold (s 78). Kommunene skal i sin tjenesteproduksjon veie mange ulike hensyn opp mot hverandre, og det er ikke på forhånd mulig å definere sentralt alle relevante personalpolitiske hensyn, eller hva som er et likeverdig tjenestetilbud i enhver situasjon. Tvert i mot er lokalnivåets forståelse av egne utfordringer og nærheten til brukerne av tjenestene i mange sammenhenger en 10

11 forutsetning for god tjenestekvalitet og prioriteringseffektivitet. Høy grad av detaljering i lovverket, eller i de krav som på annen måte fremmes av staten overfor kommunene, vil kunne bryte med intensjonene bak kommuneloven av 1992 om å redusere det statlige tilsynet og å fjerne unødig detaljstyring. Dette gjelder også likestillingsloven og de lover som verner andre diskrimineringsgrunnlag enn kjønn. Byrådet er således skeptisk til utvalgets omfattende forslag til detaljering av lovens tekst. 6. Forslag om nytt direktorat for likestilling Et annet hovedgrep som likestillingsutvalget foreslår, er å opprette et nytt direktorat under BLD med fagansvar for gjennomføring av likestillingspolitikk. Det overordnede ansvaret for likestilling på alle vernede diskrimineringsgrunnlag er fra samlet i BLD. Etter utvalgets vurdering er det behov for et fagorgan for iverksetting av likestillingspolitikk, som er underlagt departementets og statsrådens instruksjonsmyndighet, slik et direktorat vil være. Noe av begrunnelsen for et nytt direktorat ligger i utvalgets vurdering av at iverksettingsstrukturen på det sentrale forvaltningsnivået er for svak til å realisere ambisjonene for likestillingspolitikken. Utvalget ser det samtidig som viktig at en ny fagetat for likestilling har et regionalt nedslagsfelt, slik at det kan mobilisere kommuner og fylkeskommuner i det offentlige likestillingsarbeidet. Det foreslås derfor å opprette fem regionkontorer, som samlet dekker hele landet. I tillegg til at direktoratet skal ha i oppgave å forvalte et nytt statlig finansiert utviklingsprogram for likestillingsarbeid (se kap. 7 nedenfor), skal direktoratet blant annet ha i oppgave å føre tilsyn med departementenes likestillingsarbeid, og eventuelt også med fylkeskommuner og kommuner. Typiske forvaltningsoppgaver skal primært legges til nytt direktorat. Direktoratet bør i følge utvalget også utvikle metoder og verktøy for arbeid med likestillingsutfordringer som ufrivillig deltid, likelønnsproblematikk, seksuell trakassering, graviditetsdiskriminering, diskriminering av etniske minoriteter og personer med funksjonsnedsettelser på ulike arenaer. Direktoratet bør tilby veiledning og opplæring til offentlige og private arbeidsgivere. Likestillingsutvalget vurderer grenseoppgangen til eksisterende direktorater som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Ingen av disse ivaretar kjønnslikestillingsfeltet helhetlig i dag, og utvalget argumenterer for at det heller ikke vil være formålstjenlig å utvide mandatet til noen av disse til også å håndtere de oppgaver som foreslås ivaretatt av det nye likestillingsdirektoratet. Imidlertid peker utvalget på at det kan vurderes om noen av de oppgaver som i dag er lagt til Bufdir, IMDi og/eller Arbeids- og velferdsdirektoratet kan overføres til det nye direktoratet. Likeledes tar utvalget opp rollefordelingen mellom et nytt direktorat og Likestillings- og diskrimineringsombudet (Ldo). Sistnevnte har en uavhengig stilling når det gjelder forholdet til regjeringen, og skal være et landsdekkende lavterskeltilbud for individer som mener seg diskriminert. Utvalget foreslår at Ldo fortsatt skal føre kontroll med arbeidsgiveres redegjørelse om likestilling i årsberetningene, et arbeid som i følge utvalget bør intensiveres. Ombudet skal fortsatt ha både en håndhever og en pådriverfunksjon, der veiledning inngår. Ombudet skal imidlertid ikke ha tilsyn med offentlige myndigheters aktivitetsplikt. Det skal ligge til det nye direktoratet. Direktoratet må vurdere hvilke tjenester det vil være 11

12 hensiktsmessig å innhente fra sentre for likestilling, det vil si stiftelser som i dag mottar statlig støtte for å bidra til å utvikle kunnskapen om kjønn og betydningen av kjønn. 1 Departementet bør slik utvalget ser det også vurdere om det er forvaltningsoppgaver på likestillingsfeltet som i dag er lagt ut til private stiftelser, som bør legges til nytt direktorat. (NOU 2011:18 s 172) Likestillingsutvalget anslår i utredningen at direktoratet bør ha 100 ansatte ved oppstart. Utvalget estimerer (foreløpig) at driftskostnadene til et nytt direktorat med 100 ansatte vil beløpe seg til i overkant 130 mill. kr årlig. (NOU 2011: 18 s 178). Byrådets vurdering Byrådet stiller seg tvilende til om oppretting av et nytt likestillingsdirektorat med fem underliggende regionkontorer, vil være det beste virkemiddelet for å oppnå kunnskapsvekst og styrket likestillingsaktivitet på lokalt nivå. Motsatt kan en slik utbygging av statsapparatet føre til betydelig økt statlig byråkrati, uten at virkemiddelapparatet styrkes der det er størst behov for det, nemlig på et utøvende nivå. En hovedutfordring for arbeidsgivere og offentlige myndigheter er å integrere likestillingsperspektiv i hovedplanlegging og ordinære arbeidsprosesser, slik utvalget gjennom sin utredning også illustrerer. Et nytt statlig organ med likestilling som spesifikt anliggende, i tillegg til Likestillings- og diskrimineringsombudet som finnes fra før, vil ikke uten videre gjøre denne utfordringen mindre. Fra egen virksomhet ser byrådet at det i en travel- og kompleks virkelighet, med mange og ofte innbyrdes motstridende mål, kan være lett for ulike aktører å overse at kjønnsperspektiv og ulike former for minoritetsperspektiver har relevans. Denne utfordringen bør møtes gjennom en tilnærming som er egnet til å synliggjøre den betydningen disse perspektivene har for tjenestekvalitet, det vil si gjennom utviklingsarbeid som oppleves som relevant i virksomhetene, og som forankres i den problemforståelse som allerede finnes på de enkelte fagfelt og sektorområder. Vi stiller spørsmål ved om økt statlig byråkrati og spisskompetanse på likestilling i et eget direktorat, fjernt fra den hverdag våre ansatte og tjenestemottakere befinner seg i, er det rette grepet i så måte. Om det likevel skulle konkluderes med at det er behov for et nytt direktorat for likestilling, vil Bergen kommune på det sterkeste argumentere for at dette må legges utenfor Oslo. En lokalisering utenfor Oslo vil i større grad kunne legitimere opprettelsen av et slikt direktorat, i det en vil kunne få en spredning av kompetanse i forhold til departement og ombud, som allerede har ansvar og funksjoner på dette feltet. En spredning av kompetanse vil øke sannsynligheten for et bredere samspill med det utøvende nivået vi peker på i avsnittet over, og en bredere forankret problemforståelse. Lokalisering har betydning for samhandling og perspektiv. Imidlertid må det være tilstrekkelig med oppgaver til at etablering av nye funksjoner kan forsvares. Bergen kommune kan ikke se at det er godtgjort at det vil være oppgaver som forsvarer å binde ressurser opp i etableringen av fem underliggende regionkontorer til et nyopprettet direktorat. Midler bør i stedet benyttes til å styrke det faktiske likestillingsarbeidet i kommuner og bedrifter. 1 BLD gir i dag statlig støtte (driftsstøtte og/eller prosjektstøtte) til flere private stiftelser. Dette gjelder blant annet KUN senter for kunnskap og likestilling (Steigen), Likestillingssenteret (Hamar) og Reform- ressurssenter for menn (Oslo) samt Senter for likestilling (Kristiansand). 12

13 For øvrig deler vi utvalgets syn om at ansvaret for iverksetting av kjønnslikestilling ikke bør legges til et av de eksisterende direktoratene, i det disse har sin kompetanse innrettet mot å ivareta andre hovedformål enn kjønnslikestilling. 7. Forslag om tiårig program for lokalt likestillingsarbeid Likestillingsutvalget vurderer etter sin gjennomgang av lokalt og regionalt likestillingsarbeid at mange kommuner ikke følger den lovpålagte aktivitets- og redegjørelsesplikten. Det foregår, slik utvalget ser det, noe godt likestillingsarbeid, men den generelle tendensen er at likestillingsperspektivet i liten grad er systematisk integrert i det løpende daglige arbeidet i kommunene. (NOU2011:18 s 95). Utvalget konkluderer med at det er på arbeidsgiversiden at kommunene, fylkeskommunene og fylkesmannsembetene arbeider mest med likestilling, mens det synes å være lav bevissthet om aktivitetsplikten som offentlig myndighet. Det pekes videre på at statlige myndigheter har brukt lite ressurser på å forankre arbeidet for likestilling regionalt og lokalt, dersom en ser bort fra den innsats som finner sted når det gjelder arbeidet mot vold i nære relasjoner. Når det gjelder øvrig likestillingsarbeid er fraværet av systematisk veiledning, dokumentasjon og innovasjonsarbeid påfallende. I Norge mangler det metoder og verktøy for hvordan kommunene som offentlige myndigheter kan følge opp aktivitetsplikten (NOU 2011:18 s 97). Dette står i kontrast til det mer systematiske arbeidet for kjønnslikestilling som har vært drevet på kommunale og regionale forvaltningsnivåer i Sverige. I Sverige har en hatt en særskilt satsing på kjønnslikestilling, med en ramme på 1,6 milliarder SEK i perioden Det er blant annet bevilget penger til arbeid med å gjennomføre kjønnsanalyser og utvikle metoder for å integrere et kjønnsperspektiv i det kommunale arbeidet. Innsatsen mot svenske kommuner er tilført ekstra midler og videreført ut Totalt har Sveriges Kommuner og Landsting blitt bevilget 225 mill. SEK til denne satsingen ( ). (NOU 2011:18 s 96 og s 105). Likestillingsutvalget foreslår iverksetting av et tiårig utviklingsprogram for lokalt og regionalt likestillingsarbeid i Norge, med en årlig satsing på 200 mill. kr. Et utviklingsprogram for lokalt likestillingsarbeid i Norge, bør etter utvalgets vurdering omfatte alle vernede diskrimineringsgrunnlag, og disponere årlige øremerkete midler over statsbudsjettet i 10 år. Gjennom å tilføre det regionale og lokale likestillingsarbeidet øremerkede ressurser innenfor rammen av en samlet programsatsing, mener utvalget det vil det være mulig å oppnå en bedre samordning og kunnskapsutvikling enn det vi finner i Norge dag. Utvalget foreslår at det nye direktoratet for likestilling (se kap. 6 over) skal forvalte utviklingsmidlene. Utviklingsmidlene skal støtte opp om og gi innovasjonsmuligheter for likestillingsarbeidet regionalt og lokalt. Utvalget ser det som viktig at midlene gjøres tilgjengelig for et bredt spekter av aktører, og systematisk bygger metoder for gjensidig læring og erfaringsutvikling. KS og arbeidslivets parter for øvrig vil være viktige samarbeidsparter for myndighetene i en større satsing for å styrke det regionale og lokale likestillingsarbeidet. Utvalget ser det som viktig å knytte utviklingsmidlene til aktivitets- og redegjørelsesplikten, som både offentlige og private arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner er omfattet av. Utvalget viser videre til at det er behov for lokalt tilpassede metoder for å sikre likeverdige offentlige tjenester på områder som helse, opplæring og omsorg, samt opplæring av ledere og nøkkelpersonell i kommuner og fylkeskommuner. Analyser som kan avdekke hvordan offentlige tjenester er tilrettelagt for begge kjønn, for etniske minoriteter og personer med funksjonsnedsettelse, ses som et viktig lokalt innsatsområde. Det pekes også på behov for å utvikle standarder for hvordan likestilling kan integreres i fylkesmannens tilsynsarbeid. (NOU 2011:18 s 106). Utvalget peker også på at samarbeid på tvers av kommunale etater, 13

14 interkommunalt samarbeid og samarbeid på tvers av forvaltningsnivå kan være nødvendig for å møte store likestillingsutfordringer. Byrådets vurdering Sammenliknet med Sverige, ser vi at det er investert lite ressurser fra statlig nivå, i å stimulere det utøvende leddet til proaktivt likestillingsarbeid parallelt med innføringen av nye plikter i lovverket, jf. aktivitetsplikten i likestillings- og diskrimineringslovene. Dette gjelder både private og offentlige arbeidsgivere, og offentlige myndigheter i rollen som tjenesteutøvere og myndighetsutøvere. Byrådet tror at mye av årsaken til den mangelfulle oppmerksomheten på likestilling som tema, som utvalget avdekker, ligger her. Her ligger kanskje også den viktigste nøkkelen til et mer vellykket grep om integreringsstrategien som ligger til grunn for det norske likestillingsarbeidet. Når arbeidet for å fremme likestilling skal integreres i det daglige arbeidet i virksomhetene av de aktører som normalt deltar i arbeidet med å fatte beslutninger, er det viktig at disse aktørene deltar i utviklingen av metoder for å få dette til. Uten at problemstillingene oppleves som relevante av de som arbeider med saksfeltene, og uten at det skapes rom for aktiviteter som synliggjør både relevans og hvordan en konkret kan arbeide for å integrere likestillingsperspektiv der det er relevant, er det vanskelig å oppnå et systematisk og vedvarende fokus på likestilling, og kvalitetsutvikling som følge av dette. Bergen kommune har tidligere gjennomført flere prosjekter der noen utvalgte tjenestesteder har tatt i bruk metodikk utviklet i Sverige (såkalt 3R-metode), for å integrere kjønnsperspektiv i tjenestene. Vi så at flere av enhetene som arbeidet med denne metodikken fikk synliggjort hvordan relativt enkle grep kan bidra til å gjøre tjenestene mer tilpasset/likeverdig for både kvinner og menn. Erfaringen var samtidig at det i en travel hverdag, der hensynet til den daglige driften ikke kan vike, er ressurskrevende å drive med denne typen utviklingsarbeid som krever en viss kompetanse. Prosjektene i Bergen var ikke mulig å videreføre i større skala, så lenge det ikke fulgte større ressurser med prosjektene. Byrådet ønsker derfor en statlig finansiering av lokalt utviklingsarbeid for likestilling velkommen. Byrådet mener at statlige midler som eventuelt bevilges til et slikt formål, i størst mulig grad må komme offentlige og private virksomheter til gode, og kan ikke se at det trengs et nytt direktorat for å forvalte slike midler. Fylkeskommuner og større kommuner vil selv kunne forvalte tildelte midler og drive utviklingsprosjekter. For mindre kommuner vil KS kunne ha en initierende og koordinerende rolle. Likeledes vil større bedrifter og næringslivets organisasjoner ventelig kunne håndtere utviklingsmidler rettet mot privat sektor. For statlig forvaltningsnivå kan Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) ha en koordinerende rolle når prosjekter går på tvers av etablerte sektor- og virksomhetsområder. Blant annet kan FoU-prosjekter anvendes til dokumentasjons-, utrednings- og forskningsarbeid på feltet. Slik kan en få et kunnskapsbasert grunnlag, med lokalt forankret eierskap, som grunnlag for metodeutvikling og organisatoriske virkemidler for å forbedre likestillingsarbeidet i den enkelte virksomhet/kommune. 8. Forslag om at likestillings- og diskrimineringsnemnda får myndighet til å tilkjenne oppreisning og til å overprøve enkeltvedtak Utvalget foreslår at Likestillings- og diskrimineringsnemnda får myndighet til å tilkjenne oppreisning ved brudd på diskrimineringsforbudet, samt å overprøve andre forvaltningsmyndigheters enkeltvedtak, når slike vedtak er truffet i egenskap av å være arbeidsgiver. Begrunnelsen for disse forslagene er at utvalget ønsker et mer effektivt diskrimineringsvern. 14

15 I saker som gjelder forvaltningsvedtak kan nemnda i dag gi en uttalelse med hensyn til om det foreligger brudd på diskrimineringslovene, men ikke fatte bindende vedtak. Utvalget viser til at en del av begrunnelsen for at nemnda ikke skal kunne overprøve forvaltningsvedtak er at slike vedtak vanligvis kan overprøves ved klage (NOU 2011:18 s 168). For enkeltvedtak i ansettelsessaker er det ikke klageadgang, jf. forvaltningsloven 3 andre ledd. Også vedtak om oppsigelse eller avskjed som treffes av et kommunalt eller fylkeskommunalt organ er unntatt fra reglene om klage i forvaltningsloven For private virksomheter vil nemnda tilsvarende kunne overprøve virksomheten ved å fatte bindende vedtak. Utvalget viser til at konstitusjonelle hensyn antakelig står i veien for å gi nemnda, som er et forvaltningsorgan, kompetanse til å overprøve vedtak av forvaltningsapparatets øverste ledelse (ibid). Forslaget avgrenses derfor til ikke å gjelde vedtak truffet av Kongen i statsråd og av departementene. Ved ansettelser er ofte en annen person allerede tilsatt når den som mener seg diskriminert får kunnskap om avgjørelsen. Selv om klager i slike tilfeller får medhold i nemnda om at det har vært diskriminering i ansettelsen, vil nemnda ikke kunne pålegge virksomheten å ansette klageren. I slike tilfeller vil det være tale om å tilkjenne klageren oppreisning (NOU 2011:18 s 168). Utvalget legger for øvrig til grunn at avgjørelser om erstatning for økonomisk tap fortsatt bør ligge til domstolene. Begrunnelsen er at slike spørsmål vil kunne reise krevende vurderinger, blant annet i sammenheng med utmåling mv (NOU 2011: 18 s 157). Byrådets vurdering Bergen kommune er kritisk til forslaget om at Likestillings- og diskrimineringsnemndas myndighet skal utvides til å treffe vedtak om oppreisning, det vil si erstatning for ikkeøkonomisk tap. En avgjørelse om erstatning for ikke- økonomisk tap fremstår som så inngripende overfor arbeidsgiver at spørsmålet egner seg for domstolsbehandling. Domstolsbehandling sikrer på den beste måten en grundig vurdering hvor ulike rettshensyn balanseres opp mot hverandre. I NOU 2011:18 blir det påpekt at adgangen til domstolene er et sentralt prinsipp. En rettergang som er så dyr at den faktisk er utenfor en vanlig saksøkers rekkevidde, kan stride mot prinsippet om adgang til domstolene. Bergen kommune mener imidlertid at dette hensynet må ivaretas på andre måter enn å flytte avgjørelsesmyndighet fra domstolene til nemnda. Dette kan for eksempel skje gjennom en adgang til fri rettshjelp i saker der nemnda anbefaler det, slik likestillingsutvalget også er inne på. Byrådet vil vise til at på andre områder synes utviklingen å gå i motsatt retning enn det som foreslås i NOU 2011: 18 om myndighet til å tilkjenne oppreisning. I følge forslag til endringer i lov om offentlige anskaffelser og kommuneloven, vil KOFA ikke lengre kunne ilegge bøter for ulovlige direkte anskaffelser. Dagens adgang til å ilegge bøter flyttes fra KOFA til domstolene. KOFA blir etter dette et rent rådgivende organ. Likeledes er Bergen kommune kritisk til forslaget om at likestillings- og diskrimineringsnemnda skal ha tillegges myndighet til å overprøve andre forvaltningsmyndigheters enkeltvedtak. Spørsmålet om å etablere en overprøvende klageinstans utenom domstolen, må under alle omstendigheter vurderes nøye. En må ta høyde for at kan være ulike motiver for å søke å få overprøvd et vedtak, dersom terskelen for å klage er lav nok. 15

16 Det ligger grundige prosesser og komplekse vurderinger bak ansettelsesvedtak og andre vedtak truffet av forvaltningen som arbeidsgiver. Offentlig sektor har et avtaleverk som regulerer tillitsvalgtes medvirkning i slike saker, for blant annet å sikre ivaretakelse av arbeidstakeres rettigheter. Både avtaleverkets bestemmelser og forvaltningslovens krav til kvalitet i saksbehandlingen tilsier grundige prosesser knyttet til de enkeltvedtak som fattes av forvaltningen. I tillegg vil de fleste offentlige organer følge formelle interne personal- og arbeidsreglement, som gir detaljerte prosedyrekrav knyttet til både ansettelser og andre enkeltvedtak i rollen som arbeidsgiver. Det er i så måte flere forhold som skiller offentlige virksomheter fra private aktører. Det er byrådets oppfatning at rettsikkerhet og diskrimineringsvern for enkeltpersoner bør søkes ivaretatt på endre måter enn å gi likestillings- og diskrimineringsnemnda adgang til å overprøve enkeltvedtak truffet av andre forvaltningsorganer. Hovedbegrunnelsen er at en nemnd som er satt til å ivareta ett spesifikt saksfelt ikke vil kunne sikre den grundige behandling hvor ulike hensyn veies opp mot hverandre som en domstolsbehandling ivaretar. 9. Forslag til høringsuttalelse fra Bergen kommune Bergen kommune har valgt å konsentrere sin høringsuttalelse om de hovedelementer i forslaget fra likestillingsutvalget, som i størst grad anses å ha betydning for kommunens virke. Det omfatter forslaget om presisering av aktivitetsplikten for arbeidsgivere og offentlige myndigheter, forslaget om nytt direktorat, forslaget om tiårig program for lokalt likestillingsarbeid, samt forslaget om at Likestillings- og diskrimineringsnemnda får myndighet til å tilkjenne oppreisning og å overprøve andre forvaltningsmyndigheters enkeltvedtak, når slike vedtak er truffet i egenskap av å være arbeidsgiver. Bergen kommune vil også gi en kommentar til utvalgets forslag om å utvide diskrimineringsvernet til å omfatte sammensatt diskriminering. Bergen kommune gir følgende høringsuttalelse til NOU 2011:18: 1. Generell kommentar Bergen kommune stiller seg positiv til at det settes søkelys på rammene og vilkårene for likestillingsarbeidet gjennom NOU 2011: 18. Byrådet i Bergen har i sitt politiske grunnlag datert 21. oktober 2011, under avsnitt om Bergen kommune som arbeidsgiver, uttrykt at byrådet vil jobbe aktivt mot enhver form for diskriminering på bakgrunn av kjønn, etnisitet og seksuell legning. Bergen kommune ser at både politiske og juridiske virkemidler er viktige i arbeidet mot diskriminering. Bergen kommune kan imidlertid ikke si seg enig i alle forslag til tiltak som fremmes i utredningen. 2. Vern mot sammensatt diskriminering Kommunen støtter synet om at et eventuelt utvidet vern mot sammensatt diskriminering skal være knyttet til de diskrimineringsgrunnlagene som fra før har et vern i lovverket. 3. Konkretisering av aktivitetsplikt Bergen kommune er skeptisk til utvalgets omfattende forslag til detaljering av lovens tekst. Bergen kommune mener at stimulering til lokale utviklingsprosjekter i kommunene og i næringslivet, som bringer frem en konkret forståelse av utfordringer og egnete arbeidsmetoder, trolig vil være langt mer tjenlig enn statlig overstyring gjennom lov. 16