OKTOBER 2011 JUBILEUMSUTGAVE

Transkript

1 OKTOBER 2011 JUBILEUMSUTGAVE

2 Velkommen til enda en jubileumsutgave av Nerven! I siste nummer hadde NerVen 10 års jubileum som landsdekkende utgave. Nå er det selve selvhjelpsarbeidet for mennesker med angst som fyller 25 år! Den observante leseren vil muligens legge merke til at det ikke står at Angstringen feirer 25 år! Det vi feirer er at mennesker med angst har holdt et selvhjelpsarbeid i gang i et helt kvart århundre. Høsten 1986 het initiativet Bare angst. Det var opptakten til det som etter hvert skulle utvikle seg til Angstringen. Selvhjelpsarbeidet har absolutt ikke hatt noe strømlinjeformet utvikling arbeidet har gått forskjellige stier, sidespor og mange ned- og oppoverbakker. I dag kan vi med stor glede se at svært mange mennesker har tatt tak i eget problem og tatt livet tilbake gjennom å delta i en selvhjelpsgruppe. Siden vi ikke har medlemmer, har vi ikke noe nøyaktig tall. Men det har vært mange. Angstringens selvhjelpsarbeid hadde ikke vært mulig uten frivillig engasjement et engasjement som tar utgangspunkt i egen selvhjelp og ikke en veldighetstenkning hvor noen hjelper de stakkars andre. Som i alle andre frivillige organisasjoner, er det selvfølgelig noen ildsjeler som holder selvhjelpsarbeidet i Angstringen i gang. Noen er mer synlig, mens andre har holdt hjulene i gang bak kulissene. Det har vært utrolig mange mennesker som for eksempel har vært verter for åpent hus i Angstringen Oslo en gang i uka i nærmere 20 år. De har stilt opp med egne erfaringer fra å gå i gruppe, og informert nye deltakere om de grunnleggende rammene i Angstringen. Dermed har de vært en døråpner for at andre mennesker har kunnet gripe muligheten til å ta tak i egen angst. Dette er svært imponerende, og jeg håper inderlig at Oslo kommune ser at Angstringen Oslo er en overmoden kandidat for både folkehelse- og frivillighetsprisen. Angstringens arbeid er ikke noe lett arbeid det er et arbeid som tar tid. Og jeg må innrømme at min tålmodighet i perioder har blitt stilt på prøve. Men en grunn til at jeg likevel har holdt ut er at jeg har vært vitne til at mange har tatt frem sine sunne krefter og satt kursen inn på en bedre retning. I denne jubileumsutgaven er det et vell av historier og erfaringer som bevitner det. Hva er felles for disse ulike historiene? Det ene er tidsfaktoren. Arve fant ut at han måtte skynde seg langsomt. Mary trekker frem tålmodigheten som en viktig suksessfaktor. Lene kommer til den erkjennelsen at det å skaffe seg motivasjon ikke er gjort i en håndvending. Å endre holdning og syn på eget angst er noe Nils Erik og Pernille skriver om. Gruppen i Bærum fant ut at det er en stor utfordring å overvinne konfliktskyheten og tåle det ubehaget som oppstår i enhver gruppeprosess. En deltaker i Angstringen Oslo trekker frem den unike muligheten til å nettopp bruke konflikten for å drive selvhjelpsgruppen videre både for seg selv og gruppen. Tekster kan alltid leses på forskjellig måte! På et kurs om kommunikasjon har jeg en gang lært at det er mottakeren som bestemmer budskapet. Derfor håper jeg at disse historiene berører deg og gir deg noen perspektiver på dine erfaringer! Avslutningsvis vil jeg takke alle som har bidratt til denne jubileumsutgaven. Både som skribenter, fotoleverandører og korrekturlesere. Jeg har hatt den fornøyelsen å sy denne utgaven sammen, og skrive noen ord selv. Jeg gleder meg til jubileumskonferansen og håper at jeg ser mange nåværende og tidligere selvhjelpsgruppedeltakere fra Angstringene rundt omkring i Norges land på Soria Moria i høst! Manuela Wanneck, daglig leder Side 2

3 Innhold Fra smerte til motivasjon...4 Erfaringer fra Bærumsgruppen...8 Om å slutte i gruppe...10 Min angst og det ukjente...11 Angstens rasjonalitet...12 Hva skjer på Sørlandet?...14 Arbeidssamling på Haraldsheim...15 Min tid i Angstringen går mot slutten...16 Læring for livet...18 Min historie...20 Noen tanker fra de gamle...24 Styreverv en selvhjelpsarena!...25 Fra avmakt til motivasjon...26 Angst - en ressurs...?...31 NerVen Angstringen Norges deltakerblad Forum for erfaringsutveksling Utgiver: Stiftelsen Angstringen Norge, Nygaardsgate 3, 1606 Fredrikstad Telefon , faks: , e-post: post@angstringen.no Redaksjonskomité: Lene L. Jackson, Arve Sletvold Manuela Wanneck Forside: Astrid E. Saltveit Trykk: Cal Trykk AS Side 3

4 Fra smerte til motivasjon Lene, Angstringen Fredrikstad v/lene, Angstringen Fredrikstad Jeg sa ja til dette, å skrive noe om motivasjon. Fra smerte til motivasjon. Men jeg utsatte og utsatte hvordan skulle jeg kunne si noe klokt om motivasjon hvis jeg ikke engang klarte å motivere meg til å skrive noe om det? Jeg prøvde å finne på kloke ord og fine setninger, men det ble feil, jeg visste at jeg måtte være ærlig om min motivasjon. Det er jo det vi gjør vi øver oss på å være ærlige her i Angstringen. Så leste jeg litt i det forrige nummeret av Nerven (september 2010), og på side 15 sier Ivar noe om motivasjon som jeg kjente meg igjen i: «Hele tiden må det jobbes med motivasjon overvinne bortforklaringer, ulystfølelse, resignasjon og vegring mot å ta tak i det ubehagelige.» Jeg tenker ikke så ofte over det, men det er jo bare min egen motivasjon som gjør at jeg står på sammen med andre så Angstringen kan holdes i live i Fredrikstad, at jeg setter i gang nye grupper, at jeg tar meg tid til å snakke med folk som lurer på om de skal begynne i gruppe, at jeg gjør forskjellig frivillig arbeid for Angstringen Norge. Jeg gjør det ikke fordi det er så innmari morsomt, men fordi jeg merker at jeg gjennom det frivillige arbeidet i Angstringen hele tiden blir tvunget til å forholde meg til min egen angst, og gjennom det utvikler jeg meg videre som menneske. Fra smerte til motivasjon? Ja, angsten min opplevdes som en smerte jeg bare ville bli kvitt. Jeg var ikke motivert til å bli kjent med den, det eneste jeg ville var at andre skulle fjerne den, hjelpe meg så jeg kunne bli kvitt den lammende angsten som hadde tatt over livet mitt. Og jeg fikk hjelp, behandling, piller og terapi, jeg fikk hjelp til å sloss mot angsten angsten var en smertefull fiende som måtte bort for at jeg kunne leve igjen. Jeg hadde ingen som helst ide om at jeg kunne gjøre noe annet med angsten enn å sloss mot den. Jeg visste om Angstringen helt fra slutten av 80-tallet, jeg hadde sett en annonse i avisa og klippet den ut, men jeg våget ikke ta kontakt, jo - jeg ringte en gang, men et menneske svarte og jeg la på uten å si noe. Jeg har tenkt på det mange ganger tenk om jeg hadde våget å bli med i Angstringen den gangen, tenk hvor mange år med hemmende angst jeg kunne ha sluppet da. Men jeg våget ikke fordi jeg satt fast i behovet for å bli hjulpet; på den tiden var jeg ikke motivert til å hjelpe meg selv. Derfor tok jeg ikke kontakt, derfor brukte jeg mange år på å ha dårlig samvittighet overfor meg selv fordi jeg ikke våget å ta kontakt med Angstringen. Jeg tenker nå at det er ikke sikkert at jeg ville fått så mye ut av å gå i Angstringen den gangen for jeg var jo ikke motivert til å jobbe med meg selv, jeg ønsket bare å bli hjulpet av andre, at andre skulle ta bort angsten min. Hvis jeg hadde klart å ta kontakt, ville jeg sannsynligvis blitt en av de mange som ikke tør å stille på første møte i gruppa - eller en av dem som forsvinner etter de første møtene uten engang å våge å ringe og si ifra. Da jeg tilslutt tok kontakt våren 2000 og virkelig ønsket å begynne i en gruppe i Angstringen, var jeg motivert til å ta sjansen på det som måtte komme - jeg ville bli bedre - Angstringen føltes som siste utvei jeg måtte gjøre noe mer og jeg skjønte at jeg måtte gjøre jobben selv, så jeg var motivert, men jeg ante ikke hvor mye jobb det ville bli. Jeg håpet å møte andre som skjønte hvordan jeg hadde det. Jeg husker det første møtet med Angstringen som en gledesrus: Endelig et sted der jeg ikke var annerledes, der andre skjønte hva jeg snakket om. Men jeg husker også at jeg Side 4

5 ikke våget å si til de andre i gruppa at jeg ønsket å møte andre som også hadde angst jeg hadde nemlig oppfattet at Angstringen ikke skulle være et sted å dra for «å få venner», så jeg var redd for at mine motiver var gale, tenk om de ville kaste meg ut av gruppa? Og jeg ønsket jo fortsatt å bli kvitt angsten, jeg opplevde angsten min som en sykdom som ødela livet mitt, og jeg husker at jeg ble veldig provosert når det ble snakket om begrepene «angst som tilstand» og «angst som ressurs». Men jeg ga meg selv sjansen til å fortsette ved å gå på hvert eneste møte, selv om jeg ikke hadde lyst til å gå eller likte alt jeg hørte. Jeg sloss mot lysten om å gi opp. Hver eneste uke. I den første tiden ble jeg bare verre og fikk mer angst enn jeg hadde hatt på flere år Angstringen var en jobb 24 timers -7 dager i uka - den første tiden. Mannen min sa det: Jeg trodde du skulle bli bedre av å gå i Angstringen, ikke verre. Men jeg ga ikke opp. Jeg forsøkte å være mentalt tilstede, her og nå, i gruppa. Samtalen rundt bordet en gang i uka dro opp mange gjemte følelser og vonde minner, og jeg forsto med fornuften min at det var helt naturlig at jeg opplevde mer angst enn før jeg begynte, men jeg likte det ikke, jeg grublet over forrige møte, og gruet meg til neste møte hele uka. Men jeg holdt ut, og håpet det ville gå over. Ubehaget som møtte meg i gruppa, og som de fleste opplever, ble sterkere etter hvert som jeg våget å være mer ærlig overfor meg selv og overfor gruppa, da jeg begynte å jobbe med angsten min. Men jeg holdt fast på motivasjonen om ikke å gi opp, jeg skjønte at dette tok tid, at jeg måtte holde ut selv om det var slitsomt. Jeg ville holde ut! Jeg opplevde det mange andre også opplever: Mange forsvant fra gruppa. Vi snakket om det i gruppa: hvorfor slutter folk før de finner ut hva Angstringen går ut på hvorfor gir de ikke seg selv sjansen til å prøve når de først har begynt? Og det var ubehagelig å ikke vite hvorfor folk sluttet var det noe vi hadde sagt hadde vi skremt dem bort? Jeg var redd for å møte noen av de som hadde sluttet i gruppa. Jeg var redd for at de hadde sluttet fordi jeg hadde sagt eller gjort noe dumt, at de ville anklage meg eller at de ikke likte meg. Men jeg holdt ut på tross av usikkerheten og angsten. Jeg klarte å motivere meg til å fortsette. Så hvordan klarte jeg å opprettholde motivasjonen? Jeg så at de «gamle», de som hadde gått i gruppe en stund - og de som var igangsettere var blitt bedre av sin angst. De var forbilder, jeg ville bli som dem. Jeg ble også motivert av å lese i heftene til Angstringen om andres opplevelser som jeg kjente meg igjen i og høre historier som fikk meg til å tenke at «hun var jo akkurat som meg - hvis hun har blitt bedre, så skal jeg Foto: Birgitte Aasen Side 5

6 også klare å bli bedre». Og så holdt jeg fast på tankegangen om at dette var siste sjanse for meg jeg måtte ikke gi opp jeg ville ikke gi opp. Hadde jeg andre motiver for ikke å gi opp også? Ja, når jeg tenker tilbake, så gjenkjenner jeg et motiv som også er en viktig del av angsten min: Behovet for å bli likt, og angsten for ikke å bli likt. Jeg tror at jeg holdt ut i den første, vanskelige tiden fordi jeg ville at de andre i gruppa skulle like meg. Etter hvert ble jeg spurt om å gjøre frivillig arbeid for Angstringen, og jeg husker hva jeg tenkte den første gang jeg skulle gjøre noe mer enn å gå i gruppa. Det må ha vært da jeg sa ja til å si noe på et åpent informasjonsmøte på frivillighetssentralen i Fredrikstad. Jeg hadde gått i gruppe ca halvannet år og jeg ble spurt om å snakke på møtet vi skulle være to som snakket. Vi avtalte å snakke ca 10 minutter hver, jeg stotret meg gjennom det jeg hadde planlagt å si, og klarte å gjennomføre på et eller annet vis. Men hva var motivasjonen min for å si ja til å stille opp? Jeg tror det var det at jeg hadde blitt spurt. Jeg hadde et stort behov for å bli sett og anerkjent, akseptert. De hadde sett meg og vurdert meg som en som kanskje kan. Derfor sa jeg ja da de spurte. Jeg skulle ønske jeg kunne ha skrytt på meg mer høyverdige motiver for å si ja den gangen: f.eks.: at jeg ønsket å formidle mine erfaringer så andre kunne ha nytte av det, men det var egentlig så banalt og vanskelig at jeg ble stolt over å bli sett av de erfarne i Angstringen i Fredrikstad jeg sugde til meg alt jeg kunne få av ros og aksept. Jeg hadde mange runder med konflikter og vonde følelser gjennom de første 2-3 årene jeg gikk i gruppe, det var mange ganger jeg hadde lyst til å gi opp. Men jeg mannet meg opp gang på gang og våget å stå i de følelsene som kom. Jeg holdt ut, jeg gikk på gruppemøtene selv om jeg ikke hadde lyst. Og sakte merket jeg at jeg var mye mer tilstede i mitt eget liv utenfor møtene også. Jeg våget å være mer og mer ærlig over for meg selv, jeg begynte å stole mer på meg selv, jeg begynte faktisk å like meg selv som den jeg er og jeg oppdaget at jeg sluttet og sloss mot angsten jeg lærte å våge min egen angst isteden for og sloss mot den. Angsten var ikke lenger en smerte jeg ville bli kvitt, den var blitt og er fortsatt en ubehagelig del av livet mitt, en ubehagelig følelse som jeg faktisk kan leve med. En ubehagelig følelse som fortsatt hjelper meg å finne ut hvor «skoen trykker» i livet mitt. Og mannen min har fulgt meg hele veien, han ser at dette fungerer og er glad for at jeg begynte i Angstringen. Jeg gikk i gruppe i fire og et halvt år. Og på slutten forandret gruppearbeidet seg for meg. Jeg brukte nesten et år på å motivere meg til å slutte gruppa var blitt stedet der jeg følte meg helt trygg og jeg hadde, uten at jeg egentlig ville det, tatt over rollen som den som tar vare på de andre, den som vet og har erfaring. Gruppa var blitt et behagelig sted der jeg hadde full kontroll. Jeg som hadde begynt i gruppe som den som ikke våget å si noe og var redd for å gjøre noe galt, var blitt den personen som trodde at gruppa ikke kunne klare seg uten meg. Men jeg klarte å se at rollen som «leder» i gruppa gjorde at jeg ble sittende fast - og for at jeg skulle komme videre måtte jeg våge å stole på at gruppa klarte seg fint uten meg. Så jeg har hatt sammensatte motiver for å begynne i gruppe, gå i gruppe, slutte i gruppe. Og å stille opp som frivillig. Etter hvert har faktisk et ærlig og oppriktig ønske om å formidle tatt over som motiv for å holde foredrag og gjøre sånt som dette, å skrive til Nerven. Og det er ønsket om å holde Angstringen i live, så nye deltagere også skal få mulighet til å jobbe med seg selv, få et bedre forhold til seg selv og sin egen angst som motiverer meg til å fortsette arbeidet som frivillig i Angstringen. Men hver gang jeg skal gjøre noe jeg ikke kan kontrollere 100 %, som å holde foredrag, ta imot nye deltagere, ta telefonen eller sette i gang en ny gruppe, kjenner jeg at nervøsiteten sitrer i meg jeg føler en helt naturlig usikkerhet som før ville endt i lammende angst og jeg bruker på den måten det frivillige arbeidet i Angstringen som en mulighet til å jobbe videre med min egen angst. Jeg tenker mens jeg skriver dette at det er vanskelig å motivere andre til å fortsette i gruppe. Men det fine med å delta i Angstringen er at jeg hele tiden får sjansen til å lære noe nytt og tenke nye tanker. Et eksempel: På en landsdekkende samling for noen år siden ble det snakket om problemet med at folk slutter i gruppene, og en deltager på samlingen sa noe sånt som dette: Vi Side 6

7 Foto: flickr.com/yohanlincoln må minne hverandre på at alle i gruppene er like viktige vi som har angst har så lett for å tro at vi ikke er verdt noe, men gruppa er avhengig av alle hvis en person ikke kommer på et møte, så blir den personens fravær viktig for de andre i gruppa, det er lett å tenke: Sa jeg noe feil på forrige møte, er det min feil at personen ikke kommer, synes personen at vi i gruppa ikke er viktige nok? Og den som ikke kommer på møtet tenker kanskje at: Det er ikke så viktig om jeg ikke kommer, gruppa klarer seg bedre uten meg, jeg er ikke viktig nok. Etter den samlingen har jeg snakket litt om dette at alle i gruppa er like viktige, når jeg setter i gang nye grupper. Jeg kan ikke huske noe peptalk fra igangsetterne da jeg begynte, men det var en ting en av dem sa som hengte seg fast i meg: «Den første tiden er det tøft, regn det å gå i gruppe i Angstringen som heldagsjobb.» Jeg vet at det hjalp meg til å holde ut. Hvis jeg hadde trodd at det bare var hyggelig, trygt og koselig å gå i gruppe i Angstringen, ville jeg kanskje sluttet etter få møter når den første gledesrusen hadde gått over. For helt i begynnelsen var jeg jo høyt oppe mens jeg opplevde samhørigheten med de andre. Den beste måten å motivere folk til å fortsette i gruppe er kanskje å fortelle at det er slitsomt og vanskelig - fordi jeg har erfart i livet at hvis jeg vet at noe blir ubehagelig, så er det mye lettere å holde ut ubehaget, enn hvis jeg tror at alt blir bra med en gang, for da kommer ubehaget overraskende og det er lett å gi etter for det. Jeg har blitt kvitt angsten for angsten og smerten som angsten ga. Og jeg er motivert til å fortsette å bli kjent med meg selv og min egen angst, fortsette å utvikle meg som menneske en prosess jeg håper at varer resten av livet. Side 7

8 Erfaringer fra Bærumsgruppen Hvordan ble vi en gruppe? Det varierte veldig fra person til person hvordan vi havnet på det første gruppemøtet. Noen hadde drahjelp fra familie, mens andre fant det via en annonse i lokalavis eller på et legekontor. Andre møtte opp på et informasjonsmøte på Frivilligsentralen. Kunne dette være noe for meg? Gruppen møttes første gang mai Da igangsetterfasen var over, var det fem deltakere igjen. Vi var spente på hvordan gruppen skulle fungere uten igangsettere. Hvordan skulle det gå med en lederløs gruppe? Vi var opptatt av å følge Angstringens retningslinjer, slik at ingen ting skulle gjøres feil. Hvordan skulle vi unngå å havne i fastsatte roller som for eksempel lederrollen eller rollen som den passive/stille? Noen har lett for å ta ordet, mens andre trenger litt hjelp for å komme i gang. En av Angstringens prinsipper er at man skal være her og nå. Det tok lang tid før vi skjønte hva det gikk ut på. Dette kom vi et skritt nærmere, da det oppsto en konflikt mellom to gruppedeltagere. En våget å sette ord på sine opplevelser, mens de andre i gruppen forble passive. Denne konflikten resulterte i at et gruppemedlem trakk seg, og at vi måtte i gang med en ny igangsetterfase med gamle og nye deltakere. Starten på en ny gruppeperiode ble et informasjonsmøte på Frivillighetssentralen, der representanter fra gruppen og andre interesserte møtte opp og fikk informasjon om Angstringen. Etter dette hadde vi en ny runde med igangsetting. Av de fire nye ble en med videre. Gruppa besto nå av fem. Gruppas nye deltaker følte seg litt alene i starten som den eneste nye i en gruppe som allerede hadde holdt på i seks måneder. Hun var redd for at hun ikke kom til å passe inn. Men det var viktig for gruppa med en ny person. Både pga antallet og det å få andre innspill. Ut fra tidligere erfaringer der vi både hadde opplevd frafall og manglende oppmøte, følte vi at noe av det viktigste var å bli en stabil gruppe der oppmøtet hver uke ble prioritert av alle. Dette for å opprettholde kontinuitet, dynamikk og motivasjon. En del av gruppeprosessen er å komme hjem til hverandre. Dette er positivt fordi det utfordrer den trygge basen ved å slippe andre inn i sitt hjem, og man våger å være sårbar. Etter hvert opplevde den enkelte at de fikk et mer avslappet forhold til det å ha folk hjemme hos seg. Hverken det å være vertinne eller det å ta ledelsesansvar var nødvendig. Side 8 Bærum Frivilligsentral

9 Vi drar på Angstringen Oslos kontaktmøter siste tirsdag hver måned. Det er en viktig input for gruppa. Her deler deltakere fra andre grupper sine erfaringer, utfordringer og eventuelt problemer. Dette bidrar til at gruppa kan få et nytt perspektiv og ny inspirasjon på hvordan vi jobber som gruppe og hva vi kan gjøre annerledes. På møtene er det også til stede en psykolog. Det er godt å ha en fagperson som kan komme med innspill. Vi har hele tiden vært en gruppe der alle er delaktige med innspill og tanker om det som skjer både med en selv og andre. I en prosess kan det allikevel være vanskelig å se sin egen fremgang. Vi fikk tilbakemelding fra igangsetterne, under oppfølging etter ca. to måneder, på at hver og en hadde utviklet seg mye og at gruppa hadde god dynamikk. Fremgang kan være å se hva man har fått til. For eksempel tørre å møte opp selv om man har kraftig angst, våge å sette tydelige grenser, gå på kafé alene, å stadig si mer i gruppa, ta initiativ til å snakke med naboer, å takle bedre å oppholde seg på steder med mange mennesker. Vi opplever at det er lettere å komme ut av en dårlig periode eller en negativ tankespiral. En del av dette er bevisstgjøring av tanker. Hvordan klare å stå i angsten uten å flykte samtidig som man puster og beroliger seg selv: Nå har jeg det vondt og ubehagelig, men jeg dør ikke og det kommer til å bli bedre, Etter positive tilbakemeldinger fra igangsettere om at vi var en velfungerende, dynamisk gruppe, hvilte vi på laurbærbladene. Vi hadde nå kommet frem til at vi var trygge på hverandre i gruppa. Men hvordan skulle vi bli så trygge på hverandre at vi våget å være utrygge i en her og nå situasjon? Vår store utfordring er å komme ut av konfliktskyheten. Vi frykter alle ubehaget som kan oppstå ved en eventuell konflikt. Noen av oss var i tillegg redde for at flere skulle forsvinne. For å komme videre som gruppe må vi tørre å våge å si i fra, ikke være for høflige i frykt for å avbryte. I stedet for å tenke: Nå burde jeg si noe, si det! Vi må tørre å ta plass og ikke frykte andres reaksjoner. På den måten får vi trening i å uttrykke de følelsene som oppstår her og nå når andre sier noe. For å skape dynamikk er det viktig å ta tak i det andre sier underveis i form av undrende spørsmål: jeg lurer på hva du mener?, og bevisstgjøre både seg selv og hverandre på holdninger og fastsatte roller: jeg er den som alltid tar ansvar, Jeg er ikke en person som.. En annen utfordring som også kan oppstå under et gruppemøte er når angst fra andre påvirker egne følelser. Når noen har det vondt er det viktig både for den det gjelder og andre å sette ord på det som skjer der og da. Samtidig må den enkelte være klar over at vi ikke er terapeuter. Avslutningsvis vil vi påpeke viktigheten av å gi hverandre tilbakemeldinger, bemerke andres fremgang, akseptere at vi er ulike og vise raushet. Vi har alle en ting felles: angsten. Den arter seg på ulike måter, men følelsen er den samme. Gjennom å dele opplevelser kan vi speile oss i hverandre og få et annet perspektiv på hva som faktisk skjedde. Når vi deler erfaringer i gruppen kan vi både få styrke og gi hverandre håp for fremtiden. Foto: Astrid Saltveit Side 9

10 Om å slutte i gruppe v/en deltaker i Angstringen Oslo Etter at jeg har deltatt i flere selvhjelpsgrupper har jeg gjort meg noen refleksjoner om det å slutte i gruppe som jeg gjerne vil dele: Man gir bort en bit av livet sitt til gruppa når man deler tanker og erfaringer. Som deltaker er man både en giver og en mottaker. Når forholdet er slutt, er det å ta avskjed en del av selvhjelpsprosessen- både for den enkelte og gruppa. Når man har bestemt seg for å slutte i en gruppe, er det derfor viktig at gruppa varsles om dette i god tid før man trekker seg ut. På den måten får gruppedeltakerne anledning til å ta avskjed. Da skapes det mest mulig forutsigbarhet i gruppa. I en gruppe kan deltakerne i perioder bli opptatt av om noen skal slutte og om gruppa er i ferd med å gå i oppløsning. Ved å ha en regel om at man må delta på to møter etter at man har varslet om sin avslutning i gruppa, blir det mest mulig stabilitet i gruppa. På denne måten får man også anledning til å ta en gjennomtenkt avgjørelse og ikke bare handle på impuls. Hvis en slutter uten å ha fått tatt den avsluttende praten, kan det også bli spekulasjoner i gruppa etterpå om årsakene til at deltakeren ikke lenger vil være med. Min erfaring er at mange som strever med angst også sliter med en frykt for konflikter. Erfaringer fra uløste konfliktsituasjoner i oppveksten sitter kanskje friskt i minne. Dermed kan det være uheldig hvis man velger å slutte pga en konflikt med én eller flere i gruppa, uten at konflikten har blitt snudd og vendt på og partene har fått snakket ut. Hvis man er konfliktsky, så er det viktig å få noen nye erfaringer med konfliktsituasjoner. Det å oppleve at man kan være uenig med noen uten å bli uvenner, å kunne si at du mener det og jeg mener noe annet, men det får vi bare leve med. Det sies jo at en sak alltid har to sider. For å komme nærmere hverandre i en konfliktsituasjon, må man være villig til å se på sin egen rolle i situasjonen. Hvorfor reagerte jeg slik jeg gjorde? Var det spøkelser fra min fortid som dukket opp igjen? Eller er det noe jeg strever med for tiden som gjør at jeg reagerer spesielt sterkt i denne situasjonen? Det er alltid mulig å innrømme noen svakheter som kan påvirke situasjonen. Det er lett å tenke at den andre er skyld i konflikten, men det interessante er hvorfor vi reagerer slik vi gjør på hverandre. Konflikter i gruppa er en god anledning til å komme videre i selvhjelpsprosessen, både for den enkelte og gruppa. Å slutte pga en konflikt anbefales derfor ikke som første utvei. I noen tilfeller er det kanskje vanskelig å få til et fruktbart forhold. Men før man konkluderer med det, er det nyttig å være åpen om sine tanker og følelser i gruppa for å finne ut av konfliktsituasjonen. Er konflikten som oppstod kanskje en typisk situasjon som man ofte kommer opp i, kan det være noe man må utforske og ikke rømme fra. Gruppa kan for mange være et viktig nettverk i en sårbar periode. Å streve med angst synes å ha mye med lav selvfølelse å gjøre. Ved å ta avskjeden med gruppa på alvor viser man respekt for både seg selv og for gruppa. Side 10

11 Min angst og det ukjente v/pernille, gruppemedlem i Angstringen Jeg har slitt med/har hatt angst i ca. 13 av mine 23 år, og først nå har jeg oppdaget hva det betyr. Jeg har vært gruppemedlem i Angstringen i ca. ett år, og i løpet av det året har jeg funnet ut av hva angsten gjør med meg som person, og hvilke utfordringer jeg står ovenfor. Jeg ser fremdeles ikke på min egen angst som en ressurs, men jeg er på god vei. Angst er frykten for det ukjente, dette var tanken jeg holdt meg til. Hva er det ukjente? Det måtte jeg ha hjelp til å finne ut av. Jeg gikk til psykolog i flere år, og jeg fant fort ut at det å snakke om angsten min var bra. Jeg følte meg bedre, men jeg jobbet ikke med meg selv på noen måter, bare snakket om de følelsene jeg syntes var ubehagelige. Jeg orket ikke å ta tak i problemene, de kunne psykologen løse for meg. Var ikke det meningen? At de skulle hjelpe meg til å få det bedre? Mer feil kunne jeg ikke ta, for å komme meg videre var jeg nødt til å gjøre jobben på egenhånd. Psykologen var der for å hjelpe, men det er kun meg selv som kan ta initiativet til å gjøre noe med det. Det er lett å skylde på andre, hvis man ikke opplever noen endringer. Men i bunn og grunn er man nødt til å finne ut av ting selv. Hvem kjenner deg og dine følelser bedre enn deg selv? Så hva er det ukjente for meg? Tap av kontroll. Jeg er redd for å miste taket på meg selv i ukjente situasjoner. Jeg har også funnet ut av at angsten har på mange måter formet den personen jeg har blitt. Jeg er konfliktsky, redd for at andre mennesker ikke skal like meg og jeg sier sjelden i fra hvis det er noe jeg er uenig i. Jeg tør ikke si folk i mot eller si i fra i frykt om at noe skal skje som jeg ikke kan kontrollere. Jeg har alltid trodd at det er bare sånn jeg er som menneske, og det er det ikke stort å gjøre med. For meg er det utrolig frustrerende ikke å tørre å si i fra. Det er slitsomt å hele tiden skal sørge for at andre skal like meg, når jeg ikke gjør det selv. Jeg lever livet mitt ved å se framover på det Foto: Birgitte Aasen som skal skje og ikke nyte livet her og nå. Jeg planlegger og organiserer slik at ingenting er uforutsigbart. Angsten min øker når jeg er i situasjoner der jeg ikke har fullstendig kontroll, for eksempel: ved helligdager og høytider (17. mai, nyttårsaften, jul), på ferier utenlands, på hytteturer, i ny jobb/ nytt studium, i møte med flere mennesker jeg ikke kjenner, på bussen, og det å være forelsket. Tanken som ofte dukker opp i hodet mitt er: tenk om, tenk om jeg får panikk på bussen, tenk om jeg blir alvorlig syk i utlandet, tenk om jeg mister kontrollen over meg selv osv. Jeg tenker meg ut ulike scenarioer som kan skje ved tap av kontroll. Ja, tenk om. Dette blir fort et stort hinder og jeg ender opp med å leve livet mitt begrenset og ikke fullt ut. Mye av dette har jeg visst lenge. Men det er først nå jeg har funnet ut av hva som skal til for at jeg Side 11

12 kan kunne kalle min egen angst en ressurs. For det første må jeg ta tak i de følelsene jeg føler her og nå, ikke de jeg kommer til å føle eller har følt. Leve i nåtid er viktig! Jeg må lære meg å takle angsten når den kommer, ikke skyve den bort i redsel for å miste taket på meg selv. Jeg må lære å si mine egne meninger, og si i fra hvis jeg reagerer på noe følelsesmessig. Jeg må tørre å si i fra når jeg er uenig eller føler meg tråkket på. Jeg må godta at ikke alle liker meg. Jeg må tørre å vise at jeg er sårbar og at jeg ikke alltid må ta hensyn til andre. Og sist men ikke minst, jeg må tørre å slippe kontrollen. Den eneste som kan hjelpe meg er meg. Jeg har ennå en lang vei til målet mitt: se angsten som en ressurs og ikke la den styre meg og mitt liv. Selv om jeg har mye igjen, har jeg utrettet mye jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare som: å flytte hjemme i fra til egen leilighet, å jobbe fulltid, å fortelle de jeg jobber med at jeg sliter med angst, å se framover i vanskelige tider og å lytte til meg selv og mine behov. Jeg har funnet ut av hva det ukjente er for meg, nå er det bare å våge å tørre å ta tak i det. Våge, si i fra og leve her å nå! Angstens rasjonalitet v/nils Erik Hansen, igangsetter Jeg har lenge hatt problemer med å finne noen god forklaring på at jeg hadde et angstproblem. Som så mange andre fant jeg angsten svært lite rasjonell: Jeg forsto ikke hva den kunne komme av. Det var jo ikke noe spesielt jeg hadde opplevd hverken i oppveksten eller i voksenlivet. At de som en eller annen gang bokstavelig talt hadde kniven på strupen eller som stod overfor andre dødelige farer reagerte med angst kunne jeg lett forstå. Men hva var min lammende angst for noe? Hva var det jeg var så himla redd for? Jeg skjønte det ikke og sammen med mange andre i samme situasjon opplevde jeg denne angsten som svært irrasjonell. Hvorfor aktiverte en telefon eller et brev i postkassa så mye angst? Rent intellektuelt skjønte jeg at telefoner og brev eller åpne plasser eller hva det skulle være, i seg selv ikke var farlig. Men hvordan skulle jeg forholde meg til noe jeg ikke forsto? Jeg var jo nødt til å forholde meg til det, selv om jeg oftest prøvde å dytte det unna. En måte var at jeg delte opp angst i to grupper; den som var rasjonell og den som var høyst urasjonell. Jeg er ikke alene om det tror jeg. Vi snakket mye om det da jeg gikk i en Angstring. Og mange deltakere i selvhjelpsgruppene jeg har vært igangsetter for, har også diskutert dette. Vi har vel også snakket om det når vi har vært på Angstringens arbeidsseminarer. For egen del mente jeg etter hvert at all angst på en eller annen måte måtte ha sin egen rasjonelle forklaring. Men jeg klarte ikke å gripe fatt i hva det var eller hvor det rasjonelle var. Det som har vært vanskeligst å skjønne er hva angsten var. Hva var det jeg reagerte på? Hvis vi tar en ringende telefon som utgangspunkt, kunne jeg ganske fort si at telefonen ikke var det som var farlig. Samtalen som fulgte, når jeg tok telefonen, regnet jeg heller ikke som farlig på noen som helst måte. Men jeg kunne altså reagere med en voldsom angst likevel. For å gjøre veien kort til det jeg vil frem til, vil jeg si det slik. Etter hvert skjønte jeg at min: Angst er et uttrykk for at jeg går over min tålegrense for ubehag. Det er ganske generelt formulert, men veldig dekkende for nettopp årsaken til mine reaksjoner. Bakgrunnen for at jeg velger akkurat tålegrense for ubehag som så betydelig for angstfølelsen er mine egne angsterfaringer. Jeg har etter hvert lagt merke til at angstfølelsen kommer når jeg ikke klarer så mye mer av en eller annen type ubehag. For eksempel blir min angst i sosiale sammenheng mer fremtredende når jeg føler meg sårbar i forhold til det å bli avvist av andre. Vi mennesker er sosiale vesener og er avhengige av sosial kontakt med andre, om vi skal handle Side 12

13 opplevde sårbarhet kan være så stor at jeg trenger en pause. Jeg trenger den for ikke å knekke helt sammen. Angsten kommer for fullt når tålegrensen for mitt eget ubehag er oversteget. Veien tilbake til et for meg bedre liv var følgende jeg måtte flytte min egen tålegrense noen hakk slik at jeg ikke knekker sammen når jeg føler meg satt utenfor. Hvordan klarte jeg det? Det var i alle fall ikke fort gjort. Det var et langt og møysommelig arbeid. Jeg lærte å tåle mer av meg selv. Jeg lærte å tåle mer av andre. Jeg klarte å akseptere både mine egne svakheter, men også det jeg faktisk var god til. Det er kanskje rart å måtte akseptere at man er god til noe, men det handler i stor grad om hvordan jeg takler forventninger om å være flink. En viktig del av min prosess var derfor å akseptere angsten, å lære den å kjenne for faktisk å kunne se hva jeg reagerer på. Jeg gikk inn i et ubehag som jeg før har vegret meg for. Dermed ble angsten mer og mer rasjonell for meg. Foto: Aslak Aune Nygård mat, være på jobb, gå til lege, heve trygd, drive idrett, kjøre bil eller hva det nå skal være. Følelsen av å miste en sosial tilhørighet eller et sosialt nettverk kan være svært tung. En følelse av annerledeshet kan være så belastende og ubehagelig at jeg ikke klarer vekten av dette ubehaget. Hva er da mer rasjonelt enn en angst som viser meg vei unna dette ubehaget? Smerten ved min Det rasjonelle i angsten er altså ikke annet enn selve tilbaketrekningen fordi jeg ikke klarer å være tilstede i det som faktisk skjer. Derfor det er i hvert fall min erfaring oppnår jeg endring nødvendigvis ikke gjennom å våge mer, men å tåle mer. Det går på å akseptere og tåle mine og andres reaksjoner. Det gjelder spesielt når jeg setter grenser. I selvhjelpsgruppene snakker vi jo mye om grensesetting. Det er jo et slags mantra. Jeg kan godt våge å sette grenser, men tåler jeg mine og andres reaksjoner på at jeg gjør det? Jeg kan svare ja på det nå, men det var en beinhard og lang prosess. Men det var og er en lønnsom prosess! Nytt hefte Angsten for livet Vi gleder oss til å kunne presentere det nye heftet "Angsten for livet". Det ble re-designet og utvidet med to nye historier. Det er Arve og Armelle som har bidratt med sine erfaringer om angst og endring. Angsten for livet har i mange år vært et svært populært hefte. Det er helt åpentbart at personlige erfaringer er det som tiltaler folk mest. Side 13

14 Hva skjer på Sørlandet? Her kommer jeg med litt info om siste nytt fra Angstringene på Sørlandet. Tvedestrand har trolig en liten gruppe gående, de tok inn nye i vår. Arendal har hatt to grupper, men de er slått sammen til en gruppe som nå har avsluttet for sommeren. De vil starte opp med flere nye deltakere til høsten. Grimstad har hatt en gruppe i hele vår, de vil også ta inn nye deltakere til høsten. Ellers har jeg vært i Kristiansand på et dialogmøte mellom brukerorganisasjonene og klinikk for psykisk helse - psykiatri og avhengighetsbehandling den 12.mai på Sørlandets sykehus. Der hadde jeg et innlegg om selvhjelpsgrupper og presenterte Angstringen. Tilstede var representanter fra Brukerorganisasjonene i Aust- og Vest-Agder (med bl.a. Landsforeningen for pårørende inne psykiatri, Mental Helse), representanter for Brukerutvalget ved Sørlandet sykehus HF, klinikkledelsen, erfaringskonsulentene i klinikken, representanter fra Klinikk for psykisk helse psykiatri og a v h e n g i g h e t s - behandling og representanter for tillitsvalgtapparatet ved Sørlandet sykehus HF. få i gang en selvhjelpsgruppe på angst i Kristiansand. Jeg sakset dette fra møtereferatet: "Selvhjelpsgrupper Lise Tveiten, LPP Aust-Agder, presenterte Angstringen Selvhjelpsarbeid for mennesker med angst, opprettet for 25 år siden. Retningslinjer er utarbeidet gjennom Angstringen Norge. Ved deltakelse i ringen skal man kunne være litt utrygg i trygge omgivelser. Taushetsplikten er selvsagt, og de som er med må undertegne en taushetserklæring. Videre ble det informert om at alle typer mennesker kan delta i Angstringen. En viktig forutsetning er likevel at man skal kunne komme til møtene alene på egen hånd under mottoet : Det er jeg som kan gjøre noe med dette. Mange av medlemmene har hjelp av lege/psykolog i tillegg til at de deltar i gruppe. Kontaktinformasjon og annen informasjon finnes på " Jeg hadde spurt på forhånd om de ønsket å se filmen "Å eie smerten", men det var det ikke tid til. Men allerede i første pausen etter innlegget kom ledelsen og sa det var veldig dumt at vi ikke hadde vist filmen likevel. Det var veldig nytting informasjon de hadde fått, og de kunne godt tenke seg en oppfølger. Hilsen Lise Tveiten fra Angstringene i Agder Det trigget angsten å stå foran alle disse fagfolk og brukere, og holde innlegg. Jeg spurte først om det var noen som kjente til Angstringen - og noen var det! Jeg fikk også inntrykk av at det hadde vært diskutert å Side 14

15 v/manuela Wanneck NerVen oktober 2011 Arbeidssamling på Haraldsheim Internsider og registrering av Angstringer Internsidene Vi har tidligere utarbeidet et utkast til internsider som alle Angstringer i fremtiden skal kunne benytte seg av. På disse sidene skal alle kunne finne nyttig informasjon til hjelp i det lokale selvhjelpsarbeidet. Følgende dokumenter er nå lagt inn: Retningslinjer, intervjuskjema og taushetserklæring. Først og fremst skal internsidene være en skjemabank slik at alle til enhver tid har tilgang på de samme dokumentene. Sammen med skjemaene skal det også stå en veiledende tekst som sier noe om hvordan skjemaene kan brukes og hva som er målsettingen med dem. En liten gruppe på åtte deltakere fra Angstringen Fredrikstad, Oslo, Trondheim og Grimstad, inkludert meg jobbet videre med internsidene i sommer. Vi brukte en lørdag på Haraldsheim til å gå gjennom sidene og diskutere nærmere hvordan disse sidene kunne videreutvikles før de gikk endelig på lufta. Vi konsentrerte oss først om retningslinjene. Noen var veldig opptatt av hvordan de kunne formidles bedre og hva en bør legge vekt på. Noen mente for eksempel at det bør frem veldig tidlig at en Angstring-gruppe er en gruppe uten leder. Det ble en engasjert diskusjon og erfaringsutveksling rundt hvordan man skulle gi informasjon om retningslinjene til nye deltakere og hvordan igangsettere skulle formidle innholdet til nye deltakere. Ulike erfaringer og synspunkter ble tydelig. Denne diskusjonen synliggjorde et viktig behov for å legge inn mer veiledende informasjon rundt igangsetting av grupper. Angstringens retningslinjer er en overordnet ramme for selvhjelpsarbeid. Den inneholder de vesentligste prinsippene for hvordan Angstringer drives. Det står ikke noe i veien for at lokale Angstringer utarbeider egne lokale retningslinjer som beskriver mer utfyllende for hvordan man driver selvhjelpsarbeidet hos seg. Disse lokale retningslinjer kan i så fall også legges ut på internsidene, slik at de kan gi andre flere ideer om hvordan man legge opp det praktiske arbeidet. Konklusjonen ble at det samles videre inn alle nyttige dokumenter som kan være en slags veileder i selvhjelpsarbeid. Disse dokumentene skal systematiseres og legges ut på internsiden. Registrering Angstringer Angstringens logo er nå et beskyttet varemerke. For å kunne bruke Angstringens logo og navn må alle Angstringer nå registrerer seg hos Angstringen Norge. Alle registrerte Angstringer vil få tilgang til internsidene. Vi diskuterte på Haraldsheim gjennomføringen av en slik registrering. Angstringen Norge har annonsert en slik registrering tidligere, men vi har rett og slett ikke hatt kapasitet til å gjennomføre det ennå. Vi satser på å få det gjennomført innen utgangen av november. Det betyr at dere snart hører fra oss men vi ses på Soria Moria først! Side 15

16 Min tid i Angstringen går mot slutten v/mary, daglig leder i Angstringen Trondheim Jeg har vært med i Angstringen siden Jeg begynte i en selvhjelpsgruppe hvor jeg var i ett års tid, før jeg ble spurt om å gå inn i KOgruppen hvor jeg fremdeles er. I tillegg har jeg hatt Angstringen Trondheim som arbeidsplass siden 1999, så jeg er inne i mitt trettende år som ansatt, og begynner nå å se frem til å gå av som pensjonist i januar Når jeg ser tilbake på alle disse årene, har jeg lært mye, både på godt og vondt. Jeg har lært mye om mine medmennesker, men også mye om meg selv. Jeg har lært at det går an å si nei. Før trodde jeg at jeg måtte si ja til alt for å bli godtatt, og det førte til at jeg slet meg ut, møtte veggen eller ble utbrent som det også kalles. Det var da jeg fikk angst, sammen med søvnproblemer og en masse fysiske problemer. Jeg hadde nok følt at jeg var ganske sliten i lang tid forut for dette, men tenkte at bare det blir helg nå, eller bare jeg får ferie nå så vil jeg være ovenpå igjen. Men når helgen eller ferien var over var jeg fortsatt like sliten, og jeg skjønte ikke hvorfor. I denne tiden var jeg aktivt med i fagforeningen i min daværende jobb, og jeg var i en periode verneombud på min avdeling. Jeg deltok på mange kurs som handlet om å bedre arbeidsmiljøet og hindre belastningsskader. Det handlet mye om riktig arbeidshøyde på bord og stoler og annet ustyr for å hindre fysiske belastningsskader. Ingen sa den gangen noe om stressmestring, utbrenthet eller andre psykiske skader som kan bli resultatet av et dårlig arbeidsmiljø. Dette var på slutten av åtti-tallet, jeg håper at verden har gått fremover siden den gangen, også på dette området. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har opplevd dette, jeg har truffet mange flere i løpet av årene i Angstringen. Jeg mener det er viktig at vi som har opplevd det sier fra om det, slik at andre kanskje kjenner seg igjen og forhåpentligvis stopper opp i tide. Da jeg begynte i Angstringen måtte jeg lære meg å stresse ned. Ting Tar Tid var noe jeg måtte lære meg, og også lære bort til andre. Jeg kunne også tilføyd Tålmodighet. Det har jeg også fått bruk for, både når det gjelder meg selv og andre. Det skal mye tålmodighet til for å gjenta de samme tingene gang etter gang, bare for å få høre at du har sikkert sagt det før, men da fikk jeg det ikke med meg, for jeg hadde for mye angst. Angsten kan blokkere evnen til å konsentrere seg slik at vi glemmer ting mye lettere, det har jeg også lært. Da jeg begynte som igangsetter av grupper, ble det mange skuffelser etter hvert som jeg opplevde at noen sluttet i en gruppe eller at en gruppe ble oppløst. Jeg tok på meg hele skylda og følte at jeg hadde sviktet som igangsetter. Etter hvert har jeg lært at det faktisk er deltakerne i gruppen selv som avgjør om den fungerer godt eller dårlig. Det er ikke alltid igangsetternes rolle som er avgjørende. Selv om noen grupper har gått i oppløsning så er det Side 16

17 faktisk mange som i årenes løp har fortalt at de har oppnådd gode resultater i en selvhjelpsgruppe, og slike tilbakemeldinger er alltid gode å få. Det gir tro på at det er mening i det vi holder på med. Jeg har truffet mange flotte mennesker i Angstringen og jeg har hatt mange gode samtaler. Det er kanskje det jeg kommer til å savne mest når jeg blir pensjonist. Jeg tror nok at jeg vil komme til å holde kontakten dersom Angstringen Trondheim fortsetter å eksistere. I øyeblikket er det noe uklart fordi vi har fått signaler om at det blir nedskjæringer i tilskuddet fra Trondheim kommune. Jeg tror det kan bli vanskelig å drive slik vi gjør i dag bare på frivillig basis, men dette er noe vi må jobbe med fremover. Slik jeg ser det pr. i dag, tror jeg det skal bli fint å være pensjonist. Jeg tror ikke jeg skal kjede meg og synes at dagene blir alt for lange, slik mange andre pensjonister har fortalt meg at de gjør. Jeg tror bare at jeg skal få bedre tid til å gjøre mer av det jeg har lyst til, og kanskje mer energi til å gjøre det jeg må. Jeg tar med et dikt til slutt som sies er skrevet av 85 år gamle Nadine Stair* like før hun døde og som heter Hvis jeg fikk leve et liv til. Jeg tror ikke jeg har tid til å leve en gang til, så jeg skal ikke bestige fjelltopper eller hoppe i fallskjerm, men jeg skal prøve å få flere stunder, slik hun sier. Jeg skal reise mer og oppleve nye ting, og jeg skal få mer tid sammen med mine to søte små barnebarn. Jeg tror tiden som pensjonist skal bli fin. Hvis jeg fikk leve et liv til. Hvis jeg fikk leve et liv til da ville jeg gjøre flere feil. Jeg ville koble mer av og være mykere. Jeg ville være dummere enn jeg har vært på denne reisen. Jeg skulle ta saker og ting mindre alvorlig, ta flere sjanser, bestige fjell og svømme i flere sjøer. Jeg ville spise mer iskrem og færre bønner. Jeg kom kanskje til å få flere bekymringer, men jeg ville ha færre innbilte. Dere skjønner. jeg er et sånt menneske som lever forsiktig og sunt, time etter time, dag etter dag. Jo visst har jeg hatt mine fine stunder, og hvis jeg fikk gjøre det om igjen, skulle jeg prøve å ha bare stunder. En stund om gangen, i stedet for å leve så mange år på forskudd. Jeg har vært en sånn person som aldri går noe sted uten termometer, varmeflaske, regnfrakk og fallskjerm. Hvis jeg fikk leve en gang til, skulle jeg pakke mindre i vesken. Hvis jeg fikk leve en gang til, skulle jeg begynne å gå barbeint tidligere om våren og fortsette med det lenger ut på høsten. Jeg ville danse mer, kjøre mer karusell, og jeg skulle plukke flere tusenfryd. * Mer info om diktes opprinnelse finner du bl.a. her: Foto: Aslak Aune Nygård Side 17

18 Læring for livet - Selvhjelpsgrupper en døråpner ut til en ny hverdag v/eli Vogt Godager, rådgiver Selvhjelp Norge "Selvhjelp er å ta tak i egne muligheter, finne frem til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre livet i den retning en ønsker. Selvhjelp er å sette i gang en prosess fra passiv mottaker til aktiv deltaker i eget liv" er Angstringens definisjon av selvorganisert selvhjelp. Lite ante jeg om selvhjelp da jeg troppet opp på et informasjonsmøte tidlig på sommeren Det eneste jeg visste nok om akkurat da var at noe måtte gjøres. Den angsten jeg Foto: Birgitte Aasen opplevde var uutholdelig å leve med, slik den artet seg. Jeg lot den skape store hindringer for min livsutfoldelse og mine livsvalg. Nå mer enn 20 år etterpå kan jeg si at jeg LOT angsten gjøre det. Når jeg kom inn i min selvhjelpsgruppe var det meste angstens skyld, akkurat da var jeg uten ansvar og uten muligheter Det handler altså om den lange prosessen det er å finne fram til egne muligheter og egne ressurser, og gi seg selv muligheten til å styre eget liv. Når jeg snakker om selvhjelp, er det så utrolig mange ting jeg kan si etterpå; etter å ha vært gjennom prosessen er det langt enklere å beskrive det som har skjedd, enn det var mens jeg stod midt oppe i det. Var det i selvhjelpsgruppa det skjedde? Var det mellom de ukentlige møtene i gruppa? Var det på tur i skogen med noen av de andre deltakerne? Var det fordi jeg holdt meg på jobben også størstedelen av de periodene angsten fikk herje fritt? Var det fordi jeg ved å delta i selvhjelpsgruppa også klarte å benytte den faglige hjelpa jeg fikk bedre? Var det fordi jeg gjennom gruppa våget å være på nye måter både mot meg selv og i møtet med andre? Ikke vet jeg. Og kanskje er det ikke så viktig heller? Det som er viktig er at det faktisk virker. Trolig er det summen av flere ting. Selvhjelpsgruppa var basen for prosessen, det var der jeg henta litt mot og styrke til å gå videre, til å orke litt til. Det var der jeg ble både frustrert og glad. Det var der jeg opplevde en ny form for fellesskap. Et fellesskap der det ga mening å snakke om det som var vanskelig. Jeg var egentlig flink til å dele med folk rundt meg hva som var vanskelig, men som ofte opplevde frustrasjon fordi ingen forstod meg. Det gjorde folk i gruppa. De forstod på en annen måte, fordi de kjente seg igjen. Vi kjente alle hverandre igjen, enda så ulike vi var på utsiden eller så ulike livshistorier vi hadde. Selvhjelpsgruppa handla for meg først og fremst om normalisering. Det å ikke lengre oppleve seg alene, det å møte noen mennesker som kunne kjenne igjen min opplevelse av virkeligheten. Det i seg selv ga meg nye krefter. Selvhjelpsgruppa ble et holdepunkt i en prosess. Det var viktig. Jeg kunne ikke lengre bare la humla suse og forbli i det som var vanskelig. Hver uke skulle jeg møte de andre. Vi skulle dele og våge litt mer for hver gang. Ikke på den måten at vi målte hverandre i forhold til hvilke grenser vi hadde sprengt. Men vi skulle våge å være litt mer tilstede med oss sjøl for hver gang. Våge å være litt å være her og nå. Angsten er jo her og nå, ikke der og da. Selvhjelpsgruppa ble et sted å øve på det som var vanskelig. Noen har senere kalt det et mentalt treningsstudio. En god beskrivelse. Det er en målsetting i seg selv å våge å sette ord på det en opplever der og da, sammen med de andre. Hvilke tanker og følelser som blir utløst og hva det utløser i en sjøl. Dette tok jeg med meg videre ut i hverdagen. Selvhjelpsgruppa ble et sted jeg ble kjent med Side 18

19 meg selv. Jeg ble kjent med meg selv fordi jeg ble tvunget til å sette ord på nye ting og være på nye måter. Skulle de andre forstå hva jeg snakket om, måtte jeg være tydelig. For å være tydelig måtte jeg rydde inne i meg. I etterkant tror jeg at dette har vært den viktigste delen av prosessen for meg. For å være tydelig for andre, måtte jeg være tydelig for meg selv. Det er en læring for livet. Selvhjelpsgruppa jeg var med i varte ikke evig. Som arbeidsfellesskap varte den kanskje et års tid. Det var nok. Nok til å sette en prosess i gang og til å ha lært å bruke selvhjelpsredskapene i hverdagen. Siden har jeg i grunnen drevet med selvhjelp, fått være med å sette i gang mange, mange grupper, drevet organisasjons- og informasjonsarbeid i Angstringen. Og siden 1998 har jeg fått være med å bygge opp først Norsk selvhjelpsforum og siden kompetansesenteret Selvhjelp Norge. Alt dette fordi jeg en gang i 1988 snublet inn på et informasjonsmøte om selvhjelp for mennesker med angst. Livet tar mange vendinger. Det som er interessant er at uansett hvor jeg i mitt daglige selvhjelpsvirke møter mennesker som søker kunnskap om selvorganisert selvhjelp eller mennesker som deler erfaringer fra selvhjelpsgrupper handler det om det samme; Å ikke lengre føle seg alene eller unormal. Å ha et fellesskap å jobbe i når man skal jobbe med endring. Uten et fellesskap er det så ensomt. Med selvhjelpsgruppa er man litt mindre alene. Å ha et fellesskap basert på tillit. Å være i et rom der opplevelser og følelser kan deles, og hvor en kan settes ord på egne følelser på en ny måte. Å få være deltaker i et fellesskap hvor man kjenner seg igjen i andre og andre kjenner seg igjen i deg. Og det som er enda mer interessant er at mennesker bruker de samme ordene for å beskrive det de opplever i en gruppe, helt uavhengig av om inngangsbilletten til arbeidet er for eksempel angst, samlivsproblematikk, sorg, kreft, hiv-diagnose, rusproblemer eller det å ha en vanskelig pårørenderolle. Fellesskapet gir alle styrke til å gå videre på sin egen vei. Som en del av den nasjonale satsningen på selvorganisert selvhjelp forskes det nå på hva som er de virksomme faktorene i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Hva er det som gjør at mennesker skaper endring i livet sitt ved denne måten å jobbe på? Det skulle ikke forundre meg om det forskningen kommer fram til, ligner mistenkelige på de punktene jeg har beskrevet. Selvhjelp er basert på menneskers livserfaringer, til sammen representerer det ganske så mye kunnskap. At alle i Norge gjennom den nasjonale satsningen skal få tilgang på denne kunnskapen er et viktig bidrag i utviklingen av samfunnet vårt. Det er ikke sjelden jeg henter opp igjen opplevelser fra min første selvhjelpsgruppe og mer enn 20 år etterpå finner jeg fremdeles erfaringer der jeg kan bruke om igjen og om igjen. Det at jeg den gang hadde det ille nok til å måtte gjøre noe, har gitt meg et verktøy for livet. Foto: Astrid Saltveit Side 19