Dato: A-møte: A-sak: 27/09 Dok.: 1 Saksbehandler: Vigdis Kristiansen

Transkript

1 Høgskolen i Sør-Trøndelag Avdeling for helse- og sosialfag Til Avdelingsstyret Fra dekan Hans-Jørgen Leksen Dato: A-møte: A-sak: 27/09 Dok.: 1 Saksbehandler: Vigdis Kristiansen Sak: Oppfølging av Fornes-utvalget Vedlegg: Rapport fra utvalget som skal utrede økonomisk effektivisering og sikring av faglig utvikling ved bachelorutdanningene ved AHS Høringsbrev Høringsuttalelse fra Program for barnevern Høringsuttalelse fra Program for vernepleierutdanning Høringsuttalelse fra Program for sosionomutdanning Høringsuttalelse fra Program for audiografutdanning Høringsuttalelse fra SFS Bakgrunn Avdelingsstyret nedsatte i sak 25/08 et utvalg som skulle utrede økonomisk effektivisering og sikring av faglig utvikling ved bachelorutdanningene ved AHS ( Fornesutvalget ). Det vises til vedlagte utvalgsrapport. Se også rapporten for presentasjon av utvalgets mandat og sammensetning. Det vises også til vedlagte høringsbrev og høringsuttalelser fra programmene og Høgskoleadministrasjonen. Det kan være et poeng å merke seg at avdelingsstyret gjorde eksplisitt vedtak om at styret legger til grunn at effektiviseringstiltak ved avdelingen og programmene ikke utsettes unødvendig i påvente av utredningen. Deler av saksframlegget videre vil derfor handle om tiltak som allerede er igangsatt eller gjennomført. Saken handler nå om hvordan avdelingen skal drives for å virkeliggjøre faglige ambisjoner fastsatt av avdelingsstyret, samtidig som vi sikrer at økonomien er i balanse. Det er altså ikke den konkrete tilknytning til rapporten som er det viktigste. Saksframlegget avsluttes med en rekke konklusjoner som også kan sies å utgjøre et slags sammendrag. Sammendraget kan med fordel leses først. 1

2 Rapporten Rapporten dokumenterer relativt grundig og detaljert innsparingspotensialet ved sammenslåing av undervisning. Rapporten viser at den økonomiske gevinsten er liten. Det praktiske arbeidet med samordning av undervisning kan bli ressurskrevende. Ved sammenslåinger mister man profesjonsspesifikk tilnærming i undervisningen. Utredningsarbeidet dokumenter i hovedsak hvilke endringer som gir små og/eller ugunstige effekter. Det er dekanens vurdering at slik dokumentasjon er viktig og nyttig slik at man ikke setter i gang tiltak som krever mye arbeid, men som gir små faglige og økonomiske gevinster. Noen momenter fra høringsuttalelsene Det kom til sammen inn fem høringsuttalelser. Uttalelsene er (delvis) sammenfallende når det gjelder enkelte spørsmål. Andre spørsmål vektlegges og besvares ulikt. Se vedlagte uttalelser. Noen momenter fra uttalelsene: Utvalgets hovedkonklusjoner knyttet til muligheter / manglende muligheter for innsparing ved å utvikle små og store fellesopplegg støttes. Organisering av undervisning på tvers av programmene er positivt. Det er imidlertid kostnadskrevende, forutsatt at vi vil ivareta kvalitet i undervisningen. Erfaringer fra Felles studiepoeng og Eksperter i team viser dette. IKT kan utgjøre et viktig supplement til tradisjonell undervisning, og kan benyttes mer i ulike typer samarbeidslæring/prosjektarbeid for studentene. Det må tas høyde for at dette vil være kostnadsdrivende i en oppstartsperiode pga behovet for kompetanseheving. En av utdanningene mener at det er stort potensial for økt bruk av IKT og andre digitale læringsmidler. Dette vil kunne gi økt fleksibilitet, økt mulighet for felles undervisning med god kvalitet, og bidra til økt egenaktivitet hos studentene. Samhandlingsreformens kompetansekrav kan imøtekommes gjennom felles undervisningsopplegg. Eksempler er felles undervisningsmodul og felles praksisarenaer / tverrfaglige praksisstudier. IKT vil være et godt redskap i etablering og utvikling. Noen ønsker å avvente implementeringen av reformen. Rammetildeling til programmene støttes stort sett. Ingen støtte til etablering av et nytt program for sosialt arbeid, sosialpedagogikk og vernepleie. SFS nevner spesielt at en ved eventuell etablering av fellesopplegg/nye undervisningsopplegg må ha fokus på hva som er kostnadsdrivende opplegg, for eksempel knyttet til vurderingsformer. Målet må være at ev. nye opplegg ikke bidrar til økt administrativ kostnad. Noen vurderinger fra dekanen: Fellesopplegg Fagplanene ved AHS må gjennomgås og eventuelt revideres med tanke på det nye nasjonale kvalifikasjonsrammeverket som krever beskrivelse av læringsmål/læringsutbytte og ikke beskrivelse av aktivitet. En samordnet prosess hvor alle fagplanene ble revidert samtidig med tanke på fellesundervisning, ville økt muligheten for fellesopplegg. Det ville også gitt økte muligheter for fellesopplegg hvis flere av utdanningene ble modulbaserte, og hvor moduler kunne vært felles for flere utdanninger. Det er ulike oppfatninger rundt modulbaserte vs. integrerte undervisningsopplegg. En eventuell endring i retning av modulbaserte utdanninger 2

3 bør komme som resultat av utviklingsprosesser i fagmiljøene. Noen utdanninger bør vurdere å samarbeide om fagplanrevisjoner med tanke på videreføre eller eventuelt utvikle nye fellesopplegg, herunder tverrfaglige praksisstudier. Sosionomutdanningen og barnevernspedagogutdanningen bør samordne arbeidet. Det kan også ergoterapeututdanningen og fysioterapeututdanningen gjøre. Sosionom- og barnevernspedagogutdanningen vil måtte ta hensyn til føringer som kommer som resultat av NOUen om kompetanseutvikling i barnevernet. Et par av høringsuttalelsene (vernepleie og audiograf) tar til ordet for modul(er) som kan være felles for noen eller alle programmene. Begrunnelsene knytter an til begreper som samhandlingskompetanse, samhørighet og tverrfaglighet. Felles praksis-sted og praksis-tid, dvs. tverrfaglighet i praksisstudiene, nevnes også som et grep for å trene studentene i samarbeid/samhandling. Vernepleierutdanningen har utviklet en modul på grunnutdanningen og en videreutdanningsmodul innenfor samhandling/samarbeid og har antydet at disse kan få en større målgruppe enn vernepleiere. Det er kjent at sosionom- og barnevernspedagogutdanningen arbeider med et tverrfaglig opplegg som skal erstatte Eksperter i team. Dekanen ønsker at avdelingen skal arbeide videre med forslagene / tiltakene. Noen utdypende synspunkter med mulig relevans for diskusjonen: Studentene bør utdannes til stolte yrkesutøvere som er så trygge på egen kompetanse at samarbeid med andre yrkesgrupper ikke oppleves som truende konkurranse eller irrelevante bidrag fra de andre. Den enkelte yrkesutøver kan i begrenset grad representere nødvendig tverrfaglighet alene, men den enkelte yrkesutøver kan være trygg innenfor egen profesjon, kunnskapsrik om hva andre kan bidra med og trent i samarbeid. Ut fra en slik tenkning ser man lett at det ikke er den organisatoriske størrelsen AHS som danner den naturlige rammen for hvem som først og fremst bør kunne samarbeide med hvem. Leger, sykepleiere, bioingeniører, radiografer, lærere, teknologer og økonomer er blant de yrkesgruppene som våre studenter i ulik grad vil måtte / burde samarbeide med, og mye av dette samarbeidet må faktisk læres etter at man er ferdig med studiene. På den annen side skal og kan vi ikke se bort fra at dagens AHS utgjør en organisatorisk ramme som vi enklere kan gjøre endringer innenfor enn hvis vi skal involvere andre avdelinger og institusjoner. Det er også slik at det neppe er riktig prioritering å organisere med tanke på at alle studentene fra de ulike utdanningene ved AHS skal lære å samarbeide. Innenfor AHS sine rammer er det sannsynligvis hensiktsmessig å være seg bevisst at det er samarbeid mellom helsefagutdanningene og samarbeid mellom de to sosialfaglige utdanningene som bør vektlegges når fagplaner skal revideres, ny(e) modul(er) utvikles og felles praksisarenaer skal tas i bruk. Det kan finnes unntak, men tanken om at absolutt alle innenfor en avdeling skal være med på alt av fellestiltak, er etter dekanens mening ingen god tanke. Bruk av IKT i undervisningen IKT brukes i undervisningen, og et av flere stikkord kan være elæringsplattformen It s learning. Når det gjelder videokonferanser hvor studentene er samlet på ulike studiesteder samtidig, eller utlegging av forelesninger som kan hentes ned fra nettet når det måtte passe studenten, så er det desentraliserte studier og gjerne videreutdanninger som umiddelbart peker seg ut som det viktigste bruksområdet. Teknologien åpner for å gjøre utdanning tilgjengelig for et stort antall studenter uavhengig av bosted. Videreutdanninger er stort sett eksternt finansiert, og de enkelte programmene har her et inntektspotensial som kan komme grunnutdanningene til gode. Videreutdanninger kan skape faglig utvikling direkte, og indirekte gjennom økt økonomisk handlingsrom. 3

4 IKT kan også brukes som et supplement i grunnutdanningene. Hovedhensikten må være å skape egenaktivitet og dermed læring. Avdelingen gjennomfører nå et omstillingsprosjekt kalt ØKO. AHS bør i første omgang ut fra ressurs- og kompetansehensyn la ØKO-prosjektet utgjøre hoveddelen av avdelingens prosess i retning av økt faglig bruk av IKT. Prosjektet har sitt utspring i vernepleierutdanningen, men vil etter hvert utvides til å gjelde flere. Prosjektets relevans ut over avdelingens grenser understrekes av at prorektor er styringsgruppas leder. Dekanen er medlem i styringsgruppa, og ansatte ved flere programmer vil bli trukket med etter hvert. Det er dekanens oppfatning at bruk av IKT i undervisningen skal være faglig styrt, og at man ikke bør trekke konklusjoner om hva som er faglig ønskelig eller ikke før man har gjort seg konkrete erfaringer med bruk av teknologien. Rammestyring Høgskolen praktiserer rammestyring overfor avdelingene. Vi må husholde på best mulig måte innenfor de tildelte rammer pluss det vi greier å skaffe av eksterne inntekter. Det forhindrer ikke høgskolen i å legge overordnede føringer på vår virksomhet, for eksempel gjennom høgskolens strategisk plan og føringer for plan- og budsjettarbeidet. Et viktig punkt er at avdelingene har fått komme med sine innspill i forkant. Avdelingen praktiserer rammestyring overfor programmene. Programmene må husholde på best mulig måte innenfor de tildelte rammer pluss det de greier å skaffe av eksterne inntekter. Føringer for bruk av lokal FoU-ressurs Rammestyring kan selvsagt ikke forhindre avdelingen i å legge overordnede føringer på programmenes virksomhet. Programmene må få komme med sine innspill til føringer gjennom diskusjoner i ledermøtet og eventuelt gjennom høringsprosesser. Det kan bli aktuelt å normere ressursbruken slik det antydes i høringsbrevet pkt 2 om økt bruk av rammetenkning, men noe av det som skrives der, er mer preget av økonomiske utfordringer enn av ønsket faglig utvikling. Dekanen mener at vi først og fremst må være opptatt av å bruke tidsressursene til FoU riktig. Det vil si at studielederne, som jo disponerer denne ressursen (jfr. saken om nedleggelsen av PVES), må få føringer om å disponere ressursene slik at det resulterer i publisering og fagmiljøer som er sterke nok til at vi kan sende søknad(er) til NOKUT om mastergrads-akkreditering. Dette må skje gjennom enkle og ubyråkratiske føringer for bruken av lokal FoU-ressurs inkl enkel rapportering til dekanen, avdelingsstyret og høgskolestyret. Siden rammen for denne avdelingsstyresaken har mye med økonomisk effektivisering å gjøre, nevner jeg kort muligheten for bruk av masterstudenter som veiledere. For et par av programmene (audiograf og vernepleie) må det diskuteres videre i hvilken grad de er bidragsytere inn mot avdelingens mastersatsing, eller om det er andre faglige mål som skal gi bruken av FoU-ressursene mål og retning. Strategisk plan sier blant annet følgende om saken: HiST skal tildele FoU-ressurser til fagmiljøene ut fra prosjektkvalitet, nettverksamarbeid, gjennomføringsevne, publiseringsmål, og muligheter til ekstern finansiering. Disse prinsippene gjelder også den enkelte avdelings tildeling av lokale FoU-ressurser. Økt tildeling gjennom økt studiepoengproduksjon Studiepoengproduksjonen må holdes på et nivå i tråd med følgende budsjettering: Studiepoengsproduksjonen ved AHS er stipulert ved at opptatte studenter fom. høsten 2009 blir lagt inn med et produksjonsmål som tilsvarer antall studieplasser. For at dette skal bli en reell produksjon, trengs det et opptak som sikrer at produksjonsmålet nås. Opptaket høsten 4

5 2009 ble gjennomført ut fra tenkningen ovenfor, og denne praksisen må fortsette. Høgskolestyret er invitert til å fatte vedtak om opptak i tråd med denne tenkningen. (De studentene som allerede går her, dvs var tatt opp før høsten 2009, er lagt inn med faktiske studenttall, og uten stryk. Det betyr at vi kalkulerer med at de som stryker, greier eksamen ved nye forsøk. I den grad noen slutter, må dette kompenseres ved høyere opptak av nye studenter.) Avdelingens mål er å være i økonomisk pluss i Situasjonen forbedres ytterligere noe når vi opererer med antall studieplasser pr år = ønsket kandidatproduksjon, og ikke antall studieplasser pr år = snittet for studiepoengproduksjonen over tre år. Økt BOA gjennom insentivordninger BOA (bidrags- og oppdragsaktivitet) er et begrep som har erstattet det tidligere EFV (eksternfinansiert virksomhet). Vi driver med BOA for å dekke behov i samfunnet som ikke er finansiert gjennom vår ordinære tildeling fra Kunnskapsdepartementet, men hvor vi har fagkompetanse. Vi er opptatt av at BOA skal være faglig relevant, ikke bare for enkelttilsatte, men for fagmiljøet. Utvikling og gjennomføring av BOA kan gi fagutvikling som direkte kommer grunnutdanningene til gode, og BOA kan gi økonomisk handlingsrom som gjør det mulig å lønne en større fagstab (bredere og mer robust fagmiljø), og som gir et økonomisk overskudd som kan pløyes inn i faglige reiser, FoU-tid osv. I budsjettene skal det avsettes noe til indirekte kostnader (husleie, strøm, tjenester fra SFS osv). Noe går til Høgskoleadministrasjonen, og noe går til avdelingsadministrasjonen. Det som går til avdelingsadministrasjonen, legges rent teknisk inn på inntektssida i det samlede avdelingsbudsjettet og fordeles så ut igjen i henhold til den til enhver tid gjeldende budsjettfordelingsmodell. Poenget i denne sammenheng er at det økonomiske sluttresultatet av BOA skal tilfalle det programmet som driver aktiviteten, uten noen som helst avkorting ut over dekning av de nevnte indirekte kostnadene. Dette gjør BOA mer attraktivt. Programmene må selvsagt bære et eventuelt negativt resultat selv. Ordningen er innført med virkning fra 1. august Finansiering av mastergradsutdanning Fornesutvalget viser ikke til anbefalte tiltak som ville gitt betydelige økonomiske innsparinger som i sin tur ville kunne bidratt til finansiering av mastergradsutdanning. Det vises derfor her til saksframlegget til avdelingsstyret i sak 36/08 hvor mastergradsstrategien ble vedtatt, og det vises til HiSTs strategiske plan hvor våre mastergradsambisjoner er tydelig nedfelt. AHS har ambisjoner om en mastergrad innenfor satsingsområdet Barne- og familieforskning og deretter en mastergrad innenfor satsingsområdene Deltakelse og Motorisk atferd. Noen sitater fra saksframlegget i A-sak 36/08: Utviklingen av master vil være underlagt krav om ressurseffektivitet, og en sentral innsats gjennom strategiske studieplasser vil uansett være av midlertidig karakter. På sikt må avdelingen selv frigjøre de nødvendige ressursene til master. [ ] De to bachelorprogrammene som faglig vil være nærmest knyttet til en master i barnevern, barnevernspedagogutdanningen og sosionomutdanningen, har ikke aktivitetskrav. Det betyr at AHS ikke er pålagt å produsere et minimum antall studiepoeng på disse utdanningene slik det er på de øvrige utdanningene på avdelingen. Dette gir en mulighet til å redusere antall studenter på disse utdanningene og på denne måten frigjøre ressurser til master. Denne muligheten er ikke på samme måten til stede for de utdanningene som står faglig nærmest en master i aktivitet og bevegelse. 5

6 Saksframlegget omtaler også blant annet mulighetene for samarbeid med andre om vitenskapsteori og metodekurs. I tillegg står det i saksframlegget at studieplassene (dvs pengene) til videreutdanning i rehabilitering kan bli søkt omdisponert til mastergradsutdanning, uavhengig av hvilken master. Dette er foreløpig den eneste omtalte omdisponeringen som kan komme til å bety en omdisponering fra helsefag til sosialfag. Denne videreutdanningens framtidige skjebne vil også være avhengig av søkertilfanget. De viktigste rent økonomiske aspektene ved dette er at mastergradstilbud lar seg realisere gjennom effektiv drift av både bachelor- og mastergradsutdanninger. Effektiv drift ved barnevern og sosionom kan innebære et tettere samarbeid enn i dag. Hvis samarbeid skal føre til en organisatorisk sammenslåing, må dette være godt forankret i fagmiljøene, og profesjonsidentitetene må ivaretas på en måte som reflekterer faglige vurderinger og samfunnets behov. Fagmiljøene må selv ta diskusjonene om hvordan samarbeid kan og bør skje. Her kan også nevnes at fysioterapeututdanningen har utviklet videreutdanningstilbud som kan inngå i en framtidig master, og som kjøres innenfor programmets ordinære økonomiske ramme til bachelorutdanning. Andre momenter med økonomisk betydning er samarbeid med andre, bruk av økonomisk rimelige men faglig godt kvalifiserte lærerressurser og omdisponering av studieplasser fra bachelor til master i et volum som tar hensyn til nedgang i marginalkostnadene ved bachelor. Det er grunn til å tro at en målrettet satsing fra avdelingens side, vil kunne utløse utviklingsmidler fra høgskolen sentralt. I rektors framlegg til høgskolestyret om budsjettfordeling er det foreslått å tildele utviklingsmidler til vår mastergrad i barnevern. Avdelingens økonomiske prognoser tilsier at det er muligheter for å kanalisere midler til mastergradsutdanning om få år. De viktigste forutsetningene for at dette skal bli mulig, er at studiepoengproduksjonen blir som forutsatt, og at vi greier å overholde de til en hver tid gjeldende økonomiske rammene. Det er nedsatt to arbeidsgrupper for å arbeide med hva som kreves faglig for at vi skal kunne sende søknad til NOKUT om akkreditering av master innenfor Barne- og familieforskning og master innenfor Deltakelse/Motorisk atferd. Mandatet for disse to gruppene er likelydende: Mandatet for gruppa er kort og godt å utrede hva som trengs faglig for at AHS skal kunne sende søknad til NOKUT om akkreditering av master, og deretter utarbeide slik søknad. Jfr NOKUTs søkerhåndbok. Gruppa må også vurdere økonomiske forhold og vise forslag til hvordan finansieringen kan være. Det primære målet er at HiST AHS får denne masterakkrediteringen alene, selv om det gjerne kan og bør samarbeides med andre om enkelte elementer, for eksempel metodekurs og vitenskapsteori. Sekundært kan en fellesgrad med en annen institusjon være aktuelt. Det har aldri kommet nye studieplasser til mastergradsutdanning fra departementet, men avdelingen har søkt om studieplasser til masteren i barnevern gjennom søknadsmuligheten som kalles satsingstiltak utenfor ramma. 6

7 Avdelingens interne budsjettfordelingsmodell Departementets modell for tildeling til institusjonene er kompleks og med et historisk utgangspunkt som viderefører historisk betinget skjevfordeling målt i forhold til de faktisk produserte studiepoengene. Det samme gjelder høgskolens modell for tildeling til avdelingene. Nåværende modell ved AHS for fordeling av tildelingen fra høgskolestyret AHS sin modell for tildeling til programmene er relativt enkel. Etter en realbudsjettering til avdelingsadministrasjonen og en samlet totalavsetning til programmenes driftsutgifter (alt utenom lønn til faste stillinger), fordeles resten av avdelingens midler til programmenes lønnsutgifter ut fra hvor mange studenter programmene skal ha i henhold til høgskolestyrets opptakstall slik vi kjenner dem fra tidligere. (Det er innført nye begreper som SPE og opptaksramme, mens gamle begreper som måltall har forsvunnet. Dette trenger ikke vi på avdelingen å forholde oss til når vi skal fordele våre tildelte midler.) Vi tildeler noe mer pr student til audiograf, fysioterapeut og ergoterapeut enn til barnevern og sosionom. Vernepleier havner et sted i mellom. Dette har sammenheng med at utdanningene våre tilhører ulike finansieringskategorier i departementets fordelingsmodell, og at det avspeiles i høgskolens budsjettfordelingsmodell. Før selve tildelingen til programmene finner sted, går vi omveien om å regne ut hvor mange stillinger det enkelte programmet kan ha for å drive ordinær budsjettfinansiert virksomhet, og så tildeler vi pengene ut fra denne stillingsramma. Tildelingen tar hensyn til den faktiske lønna som de faste stillingsinnehaverne ved programmene har. Så fordeler vi mesteparten av midlene til driftsutgifter med samme fordelingsnøkkel som ved fordelingen av stillingsramme. Noen driftsutgifter fordeles ut fra en vurdering av størrelsen av behovet, når behovet helt tydelig ikke har sammenheng med antall studenter/stillinger. Bevilgningsfinansierte videreutdanninger blir i dag realbudsjettert. Slike videreutdanninger bør i framtida finansieres gjennom rammetildelinger som kan ta utgangspunkt i tildelingsparametre som antall studiepoeng og antall studenter. Det gir størst grad av økonomisk likebehandling. Avdelingen stimulerer til økt BOA gjennom insentivordninger (Se ovenfor), men modellen som fordeler midlene som vi blir tildelt fra høgskolen, er ikke en insentivmodell. En hovedbegrunnelse for dette er at programmene er for små til å bære den økonomiske effekten av årlige svingninger i studiepoengproduksjonen, og at midlene som kommer som resultat av eksempelvis studentutveksling og publisering er så små at det ikke er økonomien men det faglige utbyttet som har størst interesse. Trenger vi en insentivmodell? Bør avdelingen gjøre endringer som stimulerer økonomisk til ønsket aktivitet, ut over ordningen som gjelder BOA? HiSTs strategiske plan sier under overskriften FoU at HiST skal ha insentiver rettet direkte mot medarbeidere og fagmiljøer. Det er da nærliggende for oss ved AHS å tenke på insentiver som stimulerer til aktivitet som bidrar til utvikling av mastergradstilbud. Slik aktivitet vil først og fremst gjelde publisering. Det kan også være andre områder hvor vi ønsker å stimulere økonomisk til bestemte typer aktiviteter/resultater. Studentutveksling / mobilitet og studiepoengproduksjon er sentrale stikkord. Diskusjoner omkring insentivordninger kan lett føre til at det trekkes inn ideologiske argumenter ved hjelp av begreper som eksempelvis markedsstyring, solidaritet, utjevningspolitikk osv. Dekanen mener at vi må nærme oss spørsmålet om insentiver ut fra tre pragmatiske hovedforutsetninger: 1. Insentivordningen skal fremme ønsket aktivitet / ønskede resultater. 2. 7

8 Aktiviteten / resultatene må gi positiv effekt i forhold til departementets tildeling til høgskolen ut fra gjeldende finansieringsmodell. 3. Insentivordningen kan ikke gi enkeltprogrammer økonomiske utfordringer av en slik størrelse at det kreves dempningstiltak som i realiteten undergraver insentivordningen. Ulike typer insentiver Det er viktig å huske på at insentiver også kan være av ikke-økonomisk art og av indirekte økonomisk art. Denne typen insentiver kan handle om anerkjennelse og status, kompetanseopprykk og publisering som øker muligheten for å få innvilget mer FoU-tid og muligheten for å få tilslag på søknader om eksterne FoU-midler. Man kan også bli prioritert i forbindelse med faglige reiser. Det er dekanens oppfatning at insentiver rettet mot den enkelte tilsatte helst bør være av denne typen fordi resultatene jo har sammenheng med lederens disponering av tidsressursene til ulike formål hvor også undervisning skal ivaretas på en god måte. Eventuelle direkte økonomiske insentiver rettet mot den enkelte tilsatte kan utvikles som del av høgskolens samlede lønnspolitikk og fordeles i lønnsforhandlinger. Det kan likevel selvsagt tenkes kombinasjonsmodeller hvor noe økonomisk belønning går til programmet, og noe går til den enkelte tilsatte. Det kan komme overordnede retningslinjer fra høgskolen sentralt når det gjelder dette spørsmålet. De tekniske løsningene kommer på plass til slutt Alle budsjettfordelingsmodeller og insentivordninger har en teknisk side som må utformes etter hvert. Det er viktig å starte med å komme fram til hvilke resultater man ønsker å stimulere til, og så lage det tekniske systemet i etterkant. Hvis ikke, blir potensielle tekniske hindringer fort et moment som hemmer nytenkning. Et tilleggsmoment i denne sammenhengen er at et utviklet teknisk system kan lede oppmerksomheten mot simulering av hvordan egen enhet / program kommer ut økonomisk, i stedet for prinsipiell og faglig målrettet tenkning. Publisering, studiepoengproduksjon og utveksling Dekanens oppfatning er at vi bør begrense de økonomiske insentivordningene innenfor bevilgningsfinansiert virksomhet til å gjelde publisering (begrunnet i avdelingens mastergradsambisjoner) og studiepoengproduksjon (begrunnet i den helt avgjørende betydning denne produksjonen har for økonomien.). Studentutveksling / mobilitet av minst tre måneders varighet (som er kravet for at det skal utløse midler fra departementet) kan også være del av modellen hvis mobiliteten fremmer faglig samarbeid som igjen resulterer i felles publisering med tilsatte ved utenlandske institusjoner. Dekanen mener at avdelingen bør vente med insentivordning til vi ser at slike faglige resultater blir et resultat av den eksisterende studentmobiliteten. Publisering Publisering er det enkleste. Her kan man trekke ut en bestemt sum fra avdelingens totalbudsjett og fordele denne til de programmene som publiserer (og som registrerer sin publisering). Summens størrelse kan ikke være større enn at man unngår at programmer med liten publisering får en uhåndterlig økonomisk situasjon. Det kan se ut som om AHS først bør innføre en slik insentivordning av større betydning i

9 Studiepoengproduksjon Insentivordning knyttet til studiepoengproduksjon er mer kompleks. Alle programmene tok høsten 2009 opp et antall studenter som skal sikre at vi uteksaminerer et antall kandidater som tilsvarer våre opptakstall slik de en gang ble fastsatt av høgskolestyret, med noen justeringer. Dette betyr at vi må ha til dels langt flere i klassene i 1. kull om høsten enn det som opptakstallet utgjør. Det ønskede antallet studenter i 1. klassene om høsten kalles nå for opptaksramme, og det er dette opptaksramme-tallet som nå står i høgskolestyresaken om opptak og i Samordnet opptaks søkerhåndbok. Alle programmene har altså tatt et kollektiv ansvar for å holde studiepoengproduksjonen på høyt nivå, selv om vår interne budsjettfordelingsmodell ikke inneholder insentiver knyttet til studiepoengproduksjon. Spørsmålet er om vi trenger slike insentiver. Å knytte insentivene til studiepoengproduksjonen ved hele programmet for hvert enkelt år vil gi for store økonomiske svingninger. Fagplanendringer og dertil hørende forskyvning av studiepoengproduksjonen fra det ene året til det andre kan gi store økonomiske utslag som kanskje avdelingen men ikke det enkelte program kan bære. En mulighet er at vi innfører en modell hvor det settes opp et produksjonsmål i form av uteksaminerte kandidater pr år og første gang i 2012 eller eventuelt Antall uteksaminerte kandidater kan tilsvare opptakstallet. Hvis produksjonsmålet ikke oppfylles, fører dette til et økonomisk inntrekk påfølgende år. Det er et tilleggsargument for ordningen at antall kandidater sannsynligvis vil bli innført som tildelingsparameter i Kunnskapsdepartementets tildelingsmodell. Produksjon ut over resultatmålet vil altså ikke gi noen gevinst. Et tilleggsargument for dette er at vi ikke ønsker å stimulere til inntak av så mange studenter at vi får problemer i forhold til praksisplasser og undervisning/veiledning. Vi må kanskje innføre dempningsordninger i forhold til program som uforskyldt gjennom manglende mulighet for å ta inn nok studenter (tomme søkerlister) eller lav inntakskvalitet ikke greier produksjonsmålet. En annen mulighet er at vi ikke innfører en slik ordning ut fra det enkle faktum at alle programmene aksepterer at alle må bidra til studiepoengproduksjonen på en rettferdig måte ut fra tydelige og omforente målsettinger, og at ledermøtets diskusjon og avdelingsstyrets fastsetting av opptaksramme sikrer et riktig opptak. Denne sistnevnte modellen medfører også at vi slipper dempningstiltak som i realiteten kan undergrave en insentivmodell, og vi slipper dempningstiltak pga ikke selvforskyldte forhold som eksempelvis lav inntakskvalitet og/eller lavt søkertall. Studiepoengproduksjon ved mastermoduler uten studieplasser / basisfinansiering Videreutdanninger skal som hovedregel være eksternt finansiert, og vi har som tidligere nevnt innført insentivordning for denne bidrags- og oppdragsaktiviteten (BOA). Noen programmer vil kunne ønske å drive noen videreutdanninger innenfor den bevilgningsfinansierte delen av budsjettet, men da selvsagt uten å få tildelt studieplasser / basisfinansiering for disse. Slik aktivitet bidrar imidlertid til at studiepoengproduksjonen ved avdelingen øker, og to år etterpå kommer den økonomiske belønningen. Spørsmålet blir da om programmene som har drevet effektivt og produsert ekstra studiepoeng til økonomisk glede for avdelingen, bør få en belønning for dette. Pr. i dag er det fysioterapeututdanningen som kjører en og etter hvert kanskje to videreutdanninger innenfor sin ordinære økonomiske ramme. Disse videreutdanningene planlegges å være ledd i mastersatsingen innenfor Motorisk atferd. Det kan være en mulig tilnærming å skille mellom videreutdanninger som er ledd i mastersatsing, og de øvrige. En slik insentivordning for mastermoduler vil kreve at vi etablerer en modell som sikrer oss mot at aktiviteten dreier mot videreutdanning i en så stor grad at studiepoengproduksjonen ved bachelor går ned under resultatmålet. 9

10 Hvis et program altså kjører en videreutdanning som er ledd i avdelingens mastersatsing, og gjør dette innenfor sin ordinære økonomiske ramme, så kan programmet bli tildelt midler for denne økte studiepoengproduksjonen. Fortrinnsvis bør tildelingen skje det samme året som utdanningen gjennomføres, selv om tildelingen fra departementet kommer først to år etterpå. Avdelingens trange økonomi tillater neppe dette prinsippet før i Generelt Alle beløp knyttet til eventuelle inntrekk pga ikke oppnådde resultater og tildeling pga økt produksjon innenfor videreutdanning som er ledd i mastersatsingen, kan ikke fastsettes som eksakte kronebeløp fordi budsjettets totalt må være i balanse, men det må tilstrebes å etablere størst mulig grad av forutsigbarhet når det gjelder den økonomiske effekten. Den tekniske siden rundt insentivordningen kommer på plass når det prinsipielle er besluttet gjennomført. Konklusjoner 1. Det skal gjennomføres fagplanrevisjoner i forbindelse med innføring av det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket. PBV (Barnevern) og PSU (Sosionom) samarbeider om revisjonene med tanke på frigjøring av ressurser til mastergradsutdanning. Felles undervisning er et av flere mulige stikkord. PET (Ergoterapeut) og PFT (Fysioterapeut) gjør det samme. PVE (Vernepleier) og PAU (Audiograf) knytter seg an til arbeidet ved PET og PFT i den grad det er faglig interessant. Det skal alltid vurderes å gjennomføre fellesundervisning IKT-basert både for å redusere kostnader og for å unngå store timeplanutfordringer. 2. PBV og PSU skal vurdere ulike organisatoriske modeller som kan fremme faglige målsettinger, herunder mastergradsutdanning, og som samtidig ivaretar profesjonsidentiteten på en ønsket måte. Dette arbeidet organiseres som et prosjekt og skal munne ut i en avdelingsstyresak om videreføring eller endring av dagens organisering. Spørsmålet om organisatorisk modell skal være avklart før oppstart av mastergradsutdanning i barnevern. 3. PVE tilbyr en undervisningsmodul i samarbeid / samhandling. Jfr samhandlingsreformen. Modulen utformes i samarbeid med programmer som ønsker å la modulen inngå i bachelorutdanningen. PVE tilbyr også en modul på videreutdanningsnivå i samarbeid / samhandling. Begge modulene vil rette seg mot alt helsepersonell. Sosionom- og barnevernspedag-utdanningen prøver ut et tverrfaglig samarbeid som erstatter Eksperter i team. 4. Det satses på økt faglig bruk av IKT, i første omgang i hovedsak gjennom prosjektet ØKO. 5. Ordningen med rammestyring til programmene videreføres, men det kan innføres normering på utvalgte områder når dette er hensiktsmessig. Disse områdene defineres etter hvert av dekanen etter drøfting i ledergruppa. (Et eksempel på normering er tidsressurs til fagansvarlige.) 6. Det utvikles et enkelt system som gir føringer for bruk av lokal FoU-tid samt mal for rapportering til dekan og dermed avdelings- og høgskolestyret. Systemet skal bidra til at avdelingen når sine faglige mål ved hjelp av tidsressursene som er avsatt til FoU. (Høgskolens målsetting: I gjennomsnitt skal 25 % av arbeidstida for faglig tilsatte brukes til FoU. Det er imidlertid ikke tidsbruken som er det viktigste, men hva tidsbruken resulterer i). 7. Det gjennomføres årlige opptak som sikrer at antall uteksaminerte kandidater ved bachelorutdanningene = antall studieplasser 1. studieår. 10

11 8. Insentivordning knyttet til bidrags- og oppdragsaktivitet (BOA) videreføres, dvs at det utøvende programmet beholder økonomisk pluss og minus, bortsett fra det som går til dekning av indirekte kostnader. 9. Arbeidet i de to mastergruppene videreføres. Gruppenes konklusjoner vedrørende faglige og økonomiske spørsmål følges opp gjennom dekanens, avdelingsstyrets og høgskolestyrets beslutninger. 10. Det innføres en insentivmodell for bevilgningsfinansiert virksomhet som skal stimulere til økt publisering og planlagt studiepoengproduksjon. Innføringstidspunkt og kronebeløp må tilpasses avdelingens økonomi, men størst mulig grad av forutsigbarhet skal sikres. Modellen er i hovedtrekk som følger: A. Det avsettes en årlig sum som fordeles til programmene ut fra registrert publisering. B. Det tildeles midler fra studiepoengproduksjonen til videreutdanninger som ikke er tildelt studieplasser / basisfinansiering, og som er del av avdelingens mastergradssatsing. Slik tildeling avregnes mot eventuell manglende måloppnåelse ut fra pkt Dagens realbudsjettering av bevilgningsfinansierte videreutdanninger erstattes av rammetildeling fra og med oppstart av nye kull i Etter drøfting med ledergruppa, eventuell drøfting med tjenestemannsorganisasjonene (jfr. Hovedavtalen og lokal tilpasningsavtale), eventuell avdelingsstyrebehandling (jfr. avdelingsstyrereglementet) og eventuell høgskolestyrebehandling (i samråd med rektor) sørger dekanen for konkret og tilstrekkelig detaljert utforming og/eller oppfølging av punktene ovenfor. Forslag til vedtak: Avdelingsstyret støtter konklusjonene i saksframlegget med følgende merknader: 11