Søkelys på arbeidslivet 3/2008 årgang 25. ISSN Omslag: Keops as Trykk: Lobo Media

Transkript

1

2 Søkelys på arbeidslivet 3/2008 årgang 25 ISSN Omslag: Keops as Trykk: Lobo Media Søkelys på arbeidslivet utgis med støtte fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Norges forskningsråd. Utkommer tre ganger i året. Utgiver er Institutt for samfunnsforskning, Munthes gate 31, postboks 3233, Elisenberg, 0208 Oslo. Redaksjon: Pål Schøne (redaktør), Ragnhild Steen Jensen (redaktør), Johanne Severinsen (redaksjonssekretær), Erling Barth, Fredrik Engelstad, Trygve Gulbrandsen, Geir Høgsnes, Marianne Røed og Jon Rogstad. Abonnement koster kr. 300,- pr. år. Ved bestilling av mer enn 10 eksemplarer er prisen kr. 250,- pr. årsabonnement. Abonnement kan bestilles via eller Institutt for samfunnsforskning Postboks 3233 Elisenberg 0208 OSLO Telefon: Telefaks: E-post: isf-publ@samfunnsforskning.no Søkelys på arbeidslivet på nettet:

3 Innhold Redaksjonelt Moderat kvotering virker det? 293 ARTIKLER Morten Blekesaune Fører arbeidsledighet til samlivsbrudd? En analyse av britiske paneldata 295 Clara Åse Arnesen og Bjarne Strøm Arbeidsmarkedets betydning for søkningen til ulike typer høyere utdanning 305 Hans Magne Gravseth og Petter Kristensen Oppvekstvilkår og senere arbeidsmarkedskarriere 321 Inger Marie Hagen Ansatte styrerepresentanter hvor mange og hvor finner vi dem? 331 Aslak Hetland Betydningen av kjønn og nettverk ved styrerekruttering 343 Marko Valenta Hindringer for sosial integrering av innvandrere i arbeidslivet 355 Nina Amble Ikke fullt og helt, men stykkevis og delt om det uønskede deltidsarbeidets vesen 367 Arvid Fennefoss og Geir Høgsnes Lønnsoppgjøret 2008: Oppsummering og analyse 381 Inés Hardoy og Pål Schøne Avkastning av utdanning for ikke-vestlige innvandrere: Hvorfor er den så lav? 401 Forskningstema Arnfinn Haagensen Midtbøen og Jon Rogstad Diskrimineringens art, omfang og årsaker 417 Forfatterveiledning 431

4

5 Forfattere i dette nummeret Nina Amble Cand. polit., organisasjonspsykologi, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet AS, Oslo. Clara Åse Arnesen Cand. polit., samfunnsøkonomi, forsker ved Stiftelsen Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU STEP), Oslo. Morten Blekesaune Dr. philos, forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Arvid Fennefoss Mag. art., sosiologi, førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Hans Magne Gravseth Cand. med., stipendiat ved Statens Arbeidsmiljøinstitutt, Oslo. Inger Marie Hagen Cand. sociol., forsker ved Forskningsstiftelsen Fafo, Oslo. Inés Hardoy Dr. polit, samfunnsøkonomi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Aslak Hetland Cand. polit., sosiologi. Geir Høgsnes Dr. polit., sosiologi, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Petter Kristensen Dr. med., forskningssjef på Statens arbeidsmiljøinstitutt og professor II på Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, Universiteter i Oslo. Arnfinn Haagensen Midtbøen Master, sosiologi, vitenskapelig assistent ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Jon Rogstad Dr. polit., sosiologi, post doc ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, og forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Pål Schøne Dr. polit., samfunnsøkonomi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo Bjarne Strøm Dr. polit., samfunnsøkonomi, professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU), Trondheim. Marko Valenta PhD, sosiologi, forsker ved Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet (NTNU), Trondheim.

6

7 Redaksjonelt Moderat kvotering virker det? I Norge har vi tradisjon for å bruke moderat kvotering som virkemiddel for å gjøre det lettere for kvinner å nå frem i politikk, utdanning og arbeidsliv. Utgangspunktet for å ta i bruk moderat kvotering av kvinner er en forståelse av at det eksisterer særlige barrierer eller hindringer som gjør det vanskeligere for kvinner å komme til posisjoner. Erfaringene viser at kvotering har vært ganske vellykket for å øke kvinners representasjon. Nå er moderat kvotering blitt foreslått som et virkemiddel for å øke rekrutteringen av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Utgangspunktet for dette forsøket er langt på vei det samme som for kvinner: Man ser at det går tregt å rekruttere ikke-vestlige innvandrere, og det ser ut som om det er noen hindringer som gjør at de ikke når opp. Det er antagelig ikke stor uenighet om denne situasjonsbeskrivelsen, men det betyr ikke nødvendigvis at enigheten er like stor når det gjelder bruk av virkemiddelet moderat kvotering. Et forsøk med moderat kvotering av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn ble igangsatt i 12 statlige virksomheter i januar i år. Forsøket skal gå over to år, til januar Debatten gikk ganske heftig da forsøket ble igangsatt, og argumentasjonen var svært lik den vi har hatt når det gjelder moderat kvotering av kvinner: Ingen ønsker å bli kvotert, vi ønsker å bli ansatt på bakgrunn av våre kvalifikasjoner. Slik bestemmelsen om moderat kvotering er formulert, gjelder det å gi den underrepresenterte gruppen fortrinn når kvalifikasjonene er tilnærmet like. Det betyr at kvalifikasjonsvurderinger alltid vil være et nødvendig element i en ansettelse og at valget av en person fra en prioritert gruppe ikke vil gå utover kompetansen i vesentlig grad. Sett fra arbeidsgivers side vil man selvfølgelig alltid ansette den best kvalifiserte, men i vurderingen av hvem dette er ligger det mye skjønn og usikkerhet. En moderat kvotering, der ulikhetene i kompetanse kandidatene imellom bare skal bli vurdert som små, vil neppe øke faren for at kompetansen forsvinner, eller blir utestengt. Et større problem er at moderat kvotering er et virkemiddel som kan være vanskelig å bruke, fordi det er et dårlig definert virkemiddel som det er vanskelig å vite når man kan, eller det er på sin plass å benytte i praksis: Hvor like må to kandidater være før det blir aktuelt å benytte kvotering? Og det er selvsagt slik at jo høyere i hierarkiet en stilling er plassert, jo sjeldnere skjer det at kandidatene er Søkelys på arbeidslivet 3/2008 årgang 25, ISSN Institutt for samfunnsforskning

8 294 Søkelys på arbeidslivet like når det gjelder både utdanning og erfaring. Når man også vet at «personlig egnethet» er et sentralt element ved ansettelser, får skjønnsvurderinger en betydelig plass i prosessen før moderat kjønnskvotering skal vurderes. En evaluering av bruk av moderat kvotering av kvinner gjort ved Institutt for samfunnsforskning i 1995 viste da også at bestemmelsen om moderat kvotering i svært liten grad ble brukt direkte i ansettelsessaker. Men det ble likefullt fremhevet at bestemmelsen var svært viktig. Den økte bevisstheten blant dem som ansatte. Man ble mer opptatt av å rekruttere kvinner, og bestemmelsen ble brukt som argumentasjon i ansettelsessaker. Muligens vil vi se noe av det samme når det gjelder forsøket med moderat kvotering av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Kanskje øker bevisstheten i de 12 forsøksvirksomhetene, kanskje ønsker man å rekruttere flere med ikkevestlig bakgrunn. Og kanskje bidrar det til at man i ansettelsessituasjoner hvor man tidligere ville falt ned på å velge det kjente, heller vil velge en med ikkevestlig bakgrunn. Men etter vår mening finnes det også grunner til å være litt mindre optimistisk. For når det gjelder moderat kvotering av kvinner er det snakk om et virkemiddel som omfatter halve Norges befolkning, mens vi for kvotering av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn snakker om en langt mindre gruppe. Og da betydningen av moderat kvotering av kvinner ble evaluert på midten av 1990-tallet, dreide det seg om en gruppe med en etablert kvinnebevegelse og ikke minst en høy politisk oppmerksomhet rettet mot seg. At de ikke-vestlige innvandrerne ikke har den organisatoriske, kulturelle og politiske oppmerksomhet rettet mot seg som kvinnene hadde, setter nok større krav til at ledelsen holder fokus og trykket oppe hvis man ønsker at moderat kvotering av ikke-vestlige innvandrere virkelig skal fungere som et virkemiddel for en større rekruttering av personer fra denne gruppen.

9 Morten Blekesaune Fører arbeidsledighet til samlivsbrudd? En analyse av britiske paneldata Denne artikkelen analyserer sammenhenger mellom arbeidsledighet og samlivsbrudd i britiske survey-data (BHPS) der 3586 parforhold følges årlig i perioden 1991 til Analysen undersøker også om sammenhengene mellom arbeidsledighet og samlivsbrudd kan forklares med økonomiske eller psykologiske problemer hos partene, om det er forskjeller på ekteskap og samboerskap, samt om mer stabile trekk ved individene kan forklare sammenhengene i dataene. Resultatene viser at arbeidsledighet hos både menn og kvinner øker risikoen for samlivsbrudd, og antyder at kvinnens økonomiske vurderinger er av avgjørende betydning for om parforholdet består etter at mannen blir arbeidsledig. Spesielt i perioder med høy arbeidsledighet har det vært en offentlig interesse for hvilke konsekvenser arbeidsledighet har for de individer og familier som rammes. Slik forskning ble gjennomført under depresjonen på 1930-tallet (Jahoda et al.1933), i Storbritannia på 1980-tallet (Gallie et al. 1994a) og i sentraleuropeiske land på 1990-tallet (Adler 1997). Britisk forskning viser at familiekonflikter rapporteres å være de mest alvorlige konsekvensene av arbeidsledighet, mer alvorlige enn økonomiske problemer eller tap av selvrespekt (Gallie et al. 1994b). Det fins også er mer spesialisert forskning som undersøker om arbeidsledighet fører til økt risiko for samlivsbrudd i data som følger individer eller familier over tid. De beste studiene av denne typen av fra nordiske land (Jensen og Smith 1990, Jalovaara 2003, Hansen 2005, Rege et al. 2007). De viser at arbeidsledighet øker risikoen for skilsmisse, og at effekten er noe sterkere når arbeidsledigheten rammer mannen enn kvinnen i et ekteskap. Nordiske land har dominert denne forskningen fordi vi har registerdata både om arbeidsledighet og skilsmisse som kan koples ved hjelp av personnumre. Men disse nordiske studiene har også noen begrensninger. De inkluderer kun ektefolk og skilsmisser ettersom registerdataene gir ufullstendige opplysninger om samboerskap. Registerdataene gir også begrenset informasjon om hvilke faktorer som kan forklare hvorfor arbeidsledighet fører til skilsmisse. Denne artikkelen analyserer sammenhenger mellom arbeidsledighet og samlivsbrudd ved hjelp av British Household Panel Survey (BHPS), som har en rekke opplysninger om hver person i et stort antall hushold, herunder 3586 parforhold som kan følges årlig opptil 15 ganger. Et parforhold kan være et ekteskap, et samboerskap eller et samboerskap som senere blir et ekteskap. Søkelys på arbeidslivet 3/2008 årgang 25, ISSN Institutt for samfunnsforskning

10 296 Søkelys på arbeidslivet Sammenhenger mellom arbeidsledighet og samlivsbrudd Hvorfor fører arbeidsledighet til samlivsbrudd? En mulig forklaring er at arbeidsledighet rammer familiens økonomi. Arbeidsledige kan fremstå som mindre attraktive partnere når inntekten de bidrar med, er lav og usikker. Arbeidsledigheten kan være en uforutsett begivenhet og gi ny informasjon om ektefellens arbeidsmarkedssituasjon (Becker 1974). Den arbeidsledige kan også få mindre innflytelse i parforholdet når hans eller hennes økonomiske bidrag reduseres, noe som også kan være en belastning for et parforhold (Blood og Wolfe 1960). Det er likevel ikke åpenbart at lav og usikker inntekt fører til samlivsbrudd. To voksne sparer utgifter til blant annet bolig, bil og aviser ved å bo sammen, sammenlignet med å bo hver for seg. Det å flytte fra hverandre fører til krav om økonomisk uavhengighet. Arbeidsledighet og usikker økonomi kan således stabilisere noen parforhold, men gjøre andre parforhold mindre stabile. En annen forklaring er at arbeidsledighet fører til psykiske problemer som kan gjøre parforholdet vanskeligere for begge parter. Psykiske problemer inkluderer en rekke relativt vanlige problemer som bekymringer og søvnløshet samt depresjon og lav selvtillit. Når slike problemer øker i antall og omfang, kan de bli en belastning for et samliv. Det er ønskelig å vite hvorfor arbeidsledighet fører til samlivsbrudd ettersom noen av disse mulige forkaringene påvirkes av sosialpolitikken, herunder inntektsnivå og inntektssikkerhet. Når myndighetene ikke alltid klarer å begrense antallet arbeidsledige, kan de muligens begrense noen av de sosiale konsekvensene som arbeidsledigheten har for de individer og familier som rammes. Sammenhengen mellom arbeidsledighet og samlivsbrudd kan også være det motsatte av det som analyseres her: Samlivsbrudd kan øke risikoen for å bli arbeidsledig. En nylig publisert studie (Covizzi 2008) av sveitsiske data viser dette. Også norske data peker i samme retning, herunder forskning på skilsmisser og sykefravær (Blekesaune og Barrett 2005). Det faktum at kausalitet kan gå i flere retninger at arbeidsledighet og samlivsbrudd gjensidig kan påvirke hverandre betyr at vi må ha data som følger et stort antall individer eller familier med hyppige observasjoner over mange år for å estimere slike sammenhenger. Tverrsnittdata, der personene observeres kun én gang, kan ikke skille mellom disse effektene. Vi kan også tenke oss at det finnes en tredje faktor, eller et sett av faktorer, som fører til både arbeidsledighet og samlivsbrudd. Folk som har problemer med å holde på jobben, kan av samme grunner også ha problemer med å holde på partneren. Dette kan skyldes stabile kjennetegn ved individene, som lav inntektsevne, dårlige sosiale ferdigheter eller dårlig evne til å takle problemer, noe som kan gjøre dem mindre attraktive både som ansatte og partnere. Vi kan også tenke oss at mer kortvarige livskriser, herunder høyt alkoholforbruk, kan føre til både arbeidsledighet og samlivsbrudd. Men det er vanskelig å bestemme virkningen av andre kortvarige hendelser enn arbeidsledighet og samlivsbrudd. Det finnes statistiske teknikker som gjør at vi kan korrigere for stabile trekk ved personene. Slike stabile trekk kan observeres i dataene, for eksempel som utdanningsnivå, eller de kan modelleres som tilfeldige (random-)effekter in-

11 Fører arbeidsledighet til samlivsbrudd? En analyse av britiske paneldata 297 nenfor en statistisk modell. Det finnes ingen tilfredsstillende metoder som kan korrigere for mer kortvarige kriser eller hendelser som inntrer mer eller mindre samtidig med arbeidsledighet og samlivsbrudd. Vi har følgelig tre typer av kausale relasjoner som kan undersøkes med data som følger individer og familier over tid: Arbeidsledighet fører til samlivsbrudd, samlivsbrudd fører til arbeidsledighet, og en tredje faktor fører til både arbeidsledighet og samlivsbrudd. Ved å undersøke hva som kommer først og sist, kan vi skille mellom de to første forklaringene. Ved å korrigere for stabile (observerte eller ikke-observerte) trekk ved personene kan vi skille mellom den første og den siste forklaringen. Data og metoder Dataene er fra de første 15 rundene av British Household Panel Survey (BHPS), som har årlige observasjoner for et representativt utvalg av alle briter fra 1991, og som seneres følges opp gjennom årlige intervjuer. Dataene som anvendes her, går fram til Enhetene for analysen er parforhold ettersom et samlivsbrudd er et brudd mellom (minst) to personer. Informasjon om samlivsbrudd hentes fra senere intervjuer av hvilken som helst av partene. Datamatrisen tilordnes slik at vi følger kvinner over tid, ettersom det er lettere få tak i kvinner enn menn etter et samlivsbrudd. 1 Hver kvinne kan ha inntil fire parforhold i observasjonsperioden. I alt omfatter analysen årlige observasjoner for 3586 parforhold som inkluderer 3575 kvinner og 3586 menn. Arbeidsledighet, hos mannen eller hos kvinnen, er den sentrale forklaringsvariabelen i analysen. Opplysninger om arbeidsledighet ble hentet fra personlige intervjuer som normalt foregår i september eller oktober hver høst. Deltakerne ble spurt om de hadde vært i jobb, vært arbeidsledige med mer fra september forrige år til september samme året de ble intervjuet. Dette skulle fylles inn i en kalender for hele det foregående året. Den avhengige variabelen er samlivsbrudd. Denne hendelsen kan inntre fra september samme år til september året etter intervjuet. Vi legger således inn en tidsforskyvning mellom arbeidsledighet og samlivsbrudd på omtrent ett år. Men vi undersøker også om resultatene endres dersom disse hendelsene inntrer samme året, eller dersom samlivsbruddet inntrer senere enn det påfølgende året. 2 Samlivsbrudd er en binær variabel som får verdien 1 det året parforholdet oppløses, og verdien 0 så lenge parforholdet består. Sannsynligheten for at parforhold oppløses hvert år, analyseres med diskret tids hasardratemodeller. Disse modellene sammenligner andelene som går fra hverandre i parforhold der (minst) en av partene har vært arbeidsledig, sammenlignet med parforhold der ingen har vært arbeidsledig. Hasardrater betyr at sammenligningene gjøres som forholdstall mellom andeler. Hasardratene analyseres med statistiske modeller som korrigerer for også andre faktorer, herunder gjennomsnittsalderen til partene, aldersforskjellen mellom dem, om man er gift eller samboer, antall barn i familien samt økonomiske og psykiske problemer rapportert både av mannen og kvinnen i parforholdet. De statistiske modellene antar at

12 298 Søkelys på arbeidslivet Tabell 1. Beskrivende statistikk av dataene (BHPS ) Gj.snitt St.av. Lav Høy Gjennomsnittsalder 47,0 14, Aldersforskjell 3,7 3, År sammen 18,3 13, Logaritmen av år sammen 2,5 1,0 0 4 Gift versus samboer 88,0 % 0 1 Antall barn 0,8 1,1 0 7 Mannen arbeidsledig 6,3 % 0 1 Kvinnen arbeidsledig 2,8 % 0 1 Økonomiske problemer 1 mann 3,9 1,0 1 5 Økonomiske problemer 1 kvinne 4,0 0,9 1 5 Psykologiske problemer 2 mann -0,1 0,9-2,2 5 Psykologiske problemer 2 kvinne 0,1 1,1-2,2 5 Antall observasjoner Antall parforhold Kodet 1-5 (5 angir store problemer), 2 Standardiserte variabler (gj.nitt.=0, st.av.=1) hasardratene er proporsjonale. Tabell 1 viser beskrivende statistikk av dataene som analyseres. Aldersvariablene i tabell 1 er angitt i hele år. Hasardratene i regresjonsanalysene (tabell 2-4) angir derimot aldersvariablene med ti års endring (desimaler for årene) for å gjøre hasardratene tydeligere (større) i tabellene. Resultater Fører arbeidsledighet til samlivsbrudd? Tabell 2 undersøker dette ved hjelp av statistiske modeller som korrigerer for alder samt kjennetegn ved familien. En hasardrate på 1 viser lik risiko for samlivsbrudd enten noen har vært arbeidsledige eller ikke. Modell 1 viser en hasardrate på 1,33 for arbeidsledighet hos mannen. Dette betyr at når mannen har vært arbeidsledig, øker risikoen for samlivsbrudd med 33 prosent. Når kvinnen har vært arbeidsledig, øker risikoen med 83 prosent. Men forskjellen mellom disse to estimatene er ikke statistisk signifikant. Menn kan dessuten være vanskeligere å få tak i for intervju enn kvinner etter arbeidsledighet og samlivsbrudd. Vi kan dermed konkludere med at arbeidsledighet både hos menn og kvinner medfører økt risiko for samlivsbrudd. Modell 2 undersøker om antall ledighetsperioder (ut over en første ledighetsperioden) har betydning for risikoen for samlivsbrudd. Hasardratene kan tyde på at flere ledighetsperioder øker risikoen for samlivsbrudd hos arbeidsledige menn, men reduserer risikoen hos arbeidsledige kvinner. Men fordi det er få personer som har mer enn én ledighetsperiode i løpet av ett år, er disse sammenhengene statistisk svært usikre. Vi kan således ikke si noe sikkert om dette.

13 Fører arbeidsledighet til samlivsbrudd? En analyse av britiske paneldata 299 Tabell 2. Risiko for oppløsning av parforhold etter alder, familiekjennetegn og arbeidsledighet, hasardrater Modell 1 Modell 2 Modell 3 Gjennomsnittsalder <30 0,44** 0,45** 0,42** Gjennomsnittsalder ,95 0,94 0,94 Gjennomsnittsalder ,58* 0,58* 0,58* Gjennomsnittsalder 50+ 0,61* 0,61* 0,62* Aldersforskjell (/10) 1,42** 1,42** 1,44** År sammen (/10) 0,98 0,98 0,98 Gift versus samboer 0,37** 0,37** 0,37** Antall barn 1,21** 1,21** 1,22** Mannen arbeidsledig 1,33* 1,28 1,92** Kvinnen arbeidsledig 1,83** 1,90** 2,15** Ledighetsperioder (-1) mann 1,44 Ledighetsperioder (-1) kvinne 0,54 Uker (-1/10) mann 0,87* Uken (-1/10) kvinne 0,91 Konstant 0,40 0,39 0,45 * p<0,05 og ** p<0,01 i tosidige tester Modell 3 undersøker om antall uker en har vært arbeidsledig (ut over en første uke), har betydning for samlivet. Menn som har vært arbeidsledige over lang tid, har ingen økt risiko for samlivsbrudd. Hos kvinner er et tilsvarende estimat mindre (nærmere 1) og statistisk usikkert. Ser vi på de øvrige sammenhengene i modellen, finner vi at parforhold blir mer stabile jo eldre partene er, at stor aldersforskjell mellom partene gir økt risiko for oppløsning, og at ekteskap er mer stabile enn samboerskap. Mange barn synes ikke å stabilisere britiske parforhold, snarere tvert om. Hvor mange år man har bodd sammen, synes ikke å ha noen betydning for stabiliteten av parforholdet når vi samtidig korrigerer for partenes løpende alder. 3 Disse sammenhengene er stort sett kjent også fra tidligere forskning på dataene (f.eks. Böheim og Ermisch 2001). Analysene i tabell 2 antar at arbeidsledighet i ett år (fra september til september) fører til samlivsbrudd i det påfølgende året. Hvis vi bytter ut disse arbeidsledighetsvariablene med arbeidsledighet samme året, eller arbeidsledighet to år tidligere, får vi omtrent de samme resultatene som i tabell 2, i det minste hos menn. Hos kvinner er sammenhengen med arbeidsledighet noe sterkere når arbeidsledigheten måles samme året enn når den måles to år tidligere, men heller ikke denne forskjellen er statistisk signifikant. Av den grunn presenteres ikke disse resultatene i egne tabeller.

14 300 Søkelys på arbeidslivet Tabell 3. Risiko for oppløsning av parforhold med og uten økonomiske og psykiske problemer hos partene, hasardrater Modell 1 Modell 2 Modell 3 Gjennomsnittsalder <30 0,44** 0,46** 0,41** Gjennomsnittsalder ,94 0,94 0,91 Gjennomsnittsalder ,58* 0,55* 0,53* Gjennomsnuttsalder 50+ 0,58* 0,58** 0,62* Aldersforskjell (/10) 1,41** 1,38** 1,36** År sammen (/10) 0,98 0,99 0,98 Gift versus samboer 0,37** 0,38** 0,40** Antall barn 1,20** 1,15** 1,16** Mannen arbeidsledig 1,34* 1,14 1,17 Kvinnen arbeidsledig 1,83** 1,70** 1,77** Økon. problemer mann (1-5) 1,04 Økon. problemer kvinne (1-5) 1,23** Psyk. problemer mann (st) 1,29** Psyk. problemer kvinne (st) 1,25** Konstant 0,41 0,23 0,51 * p<0,05 og ** p<0,01 i tosidige tester Tabell 4. Risiko for oppløsning av parforhold med og uten korreksjon for stabile trekk ved individer/familier, hasardrater Modell 1 Modell 2 Modell 3 Gjennomsnuttsalder 50+ 0,63** 0,65** 0,71** Aldersforskjell (/10) 1,48** 1,43** 1,41** År sammen (/10) 0,99 0,98 0,98 Gift versus samboer 0,42** 0,43** 0,35** Mannen arbeidsledig 1,44** 1,42* 1,45* Kvinnen arbeidsledig 1,73** 1,73** 1,79** * p<0,05 og ** p<0,01 i tosidige tester Kan økonomiske eller psykologiske problemer forklare hvorfor arbeidsledighet øker risikoen for samlivsbrudd? Dette undersøkes i tabell 3. Modell 1 i denne tabellen er egentlig samme som modell 1 i tabell 2, men er her avgrenset til de som har rapportert både om økonomiske og psykologiske problemer. Modell 2 viser at økonomiske problemer rapportert av kvinnen øker risikoen for oppløsning av parforholdet. Økonomiske problemer rapportert av kvinnen kan også bidra til å forklare hvorfor arbeidsledighet hos menn øker risikoen for samlivsbrudd. (Dette fremgår ved å sammenligne estimatene av menns arbeidsledighet i modell 1 og

15 Fører arbeidsledighet til samlivsbrudd? En analyse av britiske paneldata ) Økonomiske problemer rapportert av mannen har ingen tilsvarende virkning på stabiliteten av parforhold. Modell 3 viser at psykologiske problemer hos begge parter øker risikoen for samlivsbrudd. Men psykologiske problemer kan bare i beskjeden grad forkare hvorfor arbeidsledighet øker risikoen for samlivsbrudd. Psykologiske problemer kan i noen grad bidra til å forklare hvorfor arbeidsledighet hos mannen øker risikoen for samlivsbrudd, men psykologiske problemer synes ikke å kunne forklare hvorfor kvinners arbeidsledighet øker risikoen for samlivsbrudd. (Dette fremgår ved å sammenligne estimatene av arbeidsledighet i modell 1 og 3.) Kan sammenhengene mellom arbeidsledighet og samlivsbrudd forklares ved hjelp av stabile trekk ved arbeidsledige personer eller familier? Tabell 3 undersøker dette ved hjelp av observerte og ikke-observerte kjennetegn. Modell 1 svarer til modell 1 i de foregående tabellene, men forklaringsvariablene er forenklet ved at gjennomsnittsalderen måles med kun en enkel lineær variabel (én koeffisient), og antall barn er utelatt fra analysen, dette fordi den tredje modellen er vanskelig å estimere når man anvender mange forklaringsvariabler. Modell 2 korrigerer for utdanningsnivået hos både mannen og kvinnen målt som fem ulike nivåer. Disse variablene er ikke vist i tabellen fordi de vil ta stor plass (i alt åtte koeffisienter), og fordi utdanningsnivået ikke har betydning for samlivsbrudd. Utdanning kan heller ikke forklare hvorfor arbeidsledighet øker risikoen for samlivsbrudd. Det siste fremgår ved å sammenligne hasardratene til arbeidsledighet i modell 1 og 2. Modell 3 forsøker å korrigere for ikke-observerte kjennetegn ved familiene ved hjelp av tilfeldige (random-)gammafordelte effekter. Tabellen viser at de estimerte sammenhengene mellom arbeidsledighet og samlivsbrudd ikke endres om vi korrigerer for tilfeldige effekter. Det ser derimot ut til at noe av forskjellen mellom gifte og samboere kan forklares med ikke-observerte kjennetegn ved familiene. (Dette fremgår ved å sammenligne modell 1 og 3). Drøfting Hovedfunnet er at arbeidsledighet øker risikoen for samlivsbrudd. Nesten hvilken som helst form for arbeidsledighet er statistisk assosiert med økt risiko for samlivsbrudd, enten den rammer menn eller kvinner, en eller flere ganger, varer kort eller lang tid. Det eneste unntaket er lange perioder med arbeidsledighet hos menn. Rent intuitivt virker dette litt pussig. En mulig forklaring er at arbeidsledighet kan stabilisere noen parforhold fordi folk sparer penger på å bo sammen, men gjøre andre parforhold mindre stabile fordi samlivet eller partneren ikke tilfredsstiller forventningene. Det er mulig at disse to effektene er omtrent like sterke hos menn som har vært arbeidsledige i lang tid, i motsetning til hos menn som har vært arbeidsledige over kortere tid. Det er også mulig at langvarig arbeidsledighet ikke gir ny informasjon om mannens arbeidsmarkedsressurser, og således heller ingen revurdering av parforholdet. Men den manglende sammenhengen mellom lang arbeidsledighet hos menn og samlivsbrudd kan også skyldes at det er vanskelig å få tak i menn som har vært arbeidsledige i lang tid, og at de derfor faller ut

16 302 Søkelys på arbeidslivet av analysene. Dette er en type seleksjonsproblemer man alltid vil ha i survey-data, og som stort sett unngås i registerdata. Frafallsproblemer blant arbeidsledige menn kan muligens også forklare en tendens i disse britiske dataene til at kvinners arbeidsledighet har vel så stor effekt på risikoen for samlivsbrudd som menns arbeidsledighet. Som nevnt innledningsvis har man funnet motsatt sammenheng i nordiske registerdata at menns arbeidsledighet medfører større skilsmisserisiko enn kvinners arbeidsledighet (Jalovaara 2003, Hansen 2005). Det er således usikkert om forskjeller mellom disse analysene av bristiske survey-data og nordiske registerdata reflekterer forskjeller mellom Storbritannia og Norden eller forskjeller mellom survey-data og registerdata. At arbeidsledighet hos menn fører til oppløsning av parforhold, kan i betydelig grad forklares med at kvinnene deres rapporterer om økonomiske problemer i perioden mellom arbeidsledigheten og samlivsbruddet. At arbeidsledighet hos kvinner også fører til samlivsbrudd, kan derimot ikke forklares med økonomiske problemer hos noen av partene. Disse resultatene passer med Hansens (2005) studie av norske registerdata, som viser at lav inntekt kan bidra til å forklare hvorfor arbeidsledighet hos menn fører til skilsmisse, men at inntekten ikke kan forklare hvorfor arbeidsledighet hos kvinner fører til skilsmisse. Ut fra teori kan man argumentere for at arbeidsledighet gjør parforhold både mer og mindre stabile. Hos menn synes disse effektene å være omtrent like sterke siden deres økonomiske problemer ikke medfører økt risiko for samlivsbrudd. Hos kvinner synes derimot økonomisk misnøye å være viktigere enn fordelene ved å dele utgifter med en mann som bidrar med lav og usikker inntekt. Trolig reflekterer denne forskjellen at menn og kvinner har ulike oppgaver i familien. Å sikre familiens inntekt synes å være viktigere for menn enn for kvinner for at samlivet skal bestå. Det peker i retning av at kvinnenes økonomiske vurderinger er avgjørende for at parforholdet skal holde. Noter 1. Storbritannia har ikke noe sentralt personregister eller personnumre. Det kan derfor by på problemer å finne folk etter at de har flyttet fra hverandre. Flere menn enn kvinner faller ut av dataene (BHPS) etter samlivsbrudd. 2. Når tidspunktet for samlivsbruddet ikke er kjent, setter vi dette enten midt mellom de to nærmeste intervjuene eller til en måned før et nytt parforhold etableres, før dette tidspunktet avrundes til hele år. 3. Logaritmen av antall år man har bodd sammen gir bedre tilpasning til dataene enn antall år lineært. Referanser Adler, M.A. (1997), Social change and declines in marriage and fertility in Eastern Germany. Journal of Marriage and the Family, 59: Becker, G.S. (1974), A theory of marriage: Part II. Journal of Political Economy, 82: Blekesaune, M. og A. Barrett (2005), Marital dissolution and work disability: A longitudinal study of administrative data. European Sociological Review, 21: Blood, R.O. og D.M. Wolfe (1960), Husbands and wives. New York: The Free Press.

17 Fører arbeidsledighet til samlivsbrudd? En analyse av britiske paneldata 303 Böheim, R. og J. Ermisch (2001), Partnership dissolution in the UK: The role of economic circumstances. Oxford Bulletin of Economics and Statistics, 63: Covizzi, I. (2008), Does union dissolution lead to unemployment? A longitudinal study of health and risk of unemployment for women and men undergoing separation. European Sociological Review, 24: (sidetall foreløpig ikke kjent) Gallie, D., C. March og C. Vogler (red.) (1994a), Social change and the experience of unemployment. Oxford: Oxford University Press. Gallie, D., J. Gershuny og C. Vogler (1994b), Unemployment, the household, and social networks. I: Gallie, D., C. March og C. Vogler (red.), Social change and the experience of unemployment, s Oxford: Oxford University Press. Hansen, H.T. (2005), Unemployment and marital dissolution: A panel data study of Norway. European Sociological Review, 21: Jahoda, M., P. Lazarsfeld og H. Zeizel (1933), Marienthal: The sociology of an unemployed community. (I engelsk oversettelse fra 1972:) London: Tavistock. Jalovaara, M. (2003), The joint effects of marriage partners' socioeconomic positions on the risk of divorce. Demography, 40: Jensen, P. og N. Smith (1990), Unemployment and marital dissolution. Journal of Population Economics, 3: Rege, M., K. Telle og M. Votruba (2007), Plant closure and marital dissolution. Discussion Paper nr Oslo: Statistisk sentralbyrå. Lastet ned september 2008 fra

18

19 Clara Åse Arnesen og Bjarne Strøm Arbeidsmarkedets betydning for søkningen til ulike typer høyere utdanning At deltakelsen i høyere utdanning generelt varierer med situasjonen på arbeidsmarkedet, er velkjent og tas ofte som en indikasjon på at ungdommens etterspørsel etter høyere utdanning responderer på signaler fra arbeidsmarkedet. Tema for denne artikkelen er om søkningen til ulike typer høyere utdanninger påvirkes av utdanningsgruppenes arbeidsmarkedssituasjon. Vil søkningen til en utdanning øke dersom utdanningens relative lønn økes, slik det ofte hevdes av interesse- og profesjonsorganisasjoner? For å belyse problemstillingene benyttes data fra Samordna opptak og NIFU STEPs kandidatundersøkelser i perioden Analysen kan tyde på at søkningen til ulike typer høyere utdanning er følsom overfor direkte signaler fra arbeidsmarkedet. 1 Med 1 jevne mellomrom kan vi i mediene høre politikere, fagfolk, profesjonsorganisasjoner og lignende uttrykke bekymring for rekrutteringen til enkelte utdanninger som for eksempel realfags-, lærer- og politiutdanning. Den påfølgende diskusjonen gjelder gjerne hvordan man skal få flere ungdommer til å søke disse utdanningene. Fra profesjonsorganisasjonenes side er det ofte ett svar som kommer svært raskt det er at lønningene for disse utdanningsgruppene er for lave sammenlignet med andre grupper det er naturlig å sammenligne seg med, og ved å heve lønningene kan rekrutteringskrisen løses eller i alle fall avhjelpes noe. Dette svaret gjenspeiler en tro på at ungdommen responderer på signaler fra arbeidsmarkedet. Når det blir mer lønnsomt å ta en utdanning relativt til andre utdanninger, vil flere søke denne utdanningen. Det er nettopp betydningen av arbeidsmarkedssignaler for søkningen til ulike typer høyere utdanning som er tema for denne artikkelen. Vi stiller blant annet spørsmål ved om det er slik at heving av lønnen i en utdanningsgruppe har positiv betydning for søkningen til utdanningen. Det foreligger oss bekjent ingen norske studier som tar for seg denne eller nært relaterte problemstillinger. Mesteparten av den internasjonale forskningen på arbeidsmarkedets betydning for utdanningsvalg, gjelder deltakelse i høyere utdanning og/eller i ulike typer høyere utdanning. En svakhet ved disse studiene er at de har sett på sammenhengen mellom realiserte utdanningsvalg og arbeidsmarkedsvariabler. Realiserte utdanningsvalg reflekterer både tilbuds- og etterspørselsforhold og ikke nødvendigvis ungdommens etterspørsel etter ulike typer utdanning. I de fleste tilfeller varierer søkningen til en utdanning mer enn deltakelsen. Dette fordi det ofte vil være begrensede muligheter eller ønsker om å tilpasse antall studieplasser Søkelys på arbeidslivet 3/2008, årgang 25, ISSN Institutt for samfunnsforskning

20 306 Søkelys på arbeidslivet til søkertallene på kort sikt. Ved å studere sammenhengen mellom søkningen til en høyere utdanning og arbeidsmarkedet får vi et mer direkte mål på hvordan etterspørselen etter en utdanning lar seg påvirke av signaler fra arbeidsmarkedet. Det må imidlertid sies at også søkningen til de ulike utdanningene i en viss utstrekning vil gjenspeile forhold på tilbudssiden. Sannsynligvis vil populære studier med et begrenset antall studieplasser ha lavere søkning enn de ville hatt med fri tilgang til studiene, mens de frie studiene vil ha større søkning. Et naturlig utgangspunkt for økonomer som skal studere utdanningsvalg, er humankapital-teorien (se f.eks. Becker 1964, Schultz 1960). Enkeltindividets beslutning om å investere i høyere utdanning betraktes som en investeringsbeslutning basert på sammenligninger av det forventede utbyttet av videre utdanning med det forventede utbyttet av å tre inn i arbeidsmarkedet på et gitt tidspunkt. Individene antas å investere i utdanning inntil nåverdien av forventet marginal inntekt er lik nåverdien av marginale kostnader av utdanningsinvesteringen. Inntektene ved å ta utdanning er knyttet til den merinntekt som oppnås som følge av at man tar en høyere utdanning. Kostnaden ved å ta utdanning er primært knyttet til tapt inntekt i studietiden. Størrelsen på inntektstapet avhenger blant annet av konjunktursituasjonen. Det har sammenheng med at alternativkostnaden ved å ta utdanning reduseres når arbeidsledigheten øker. For arbeidsledige går alternativkostnaden mot null når vi ser bort fra eventuelle dagpenger og direkte studiekostnader. Individenes valg mellom ulike typer utdanning antas vil skje ved at de utdanningssøkende vurderer de ulike utdanningene mot hverandre med utgangspunkt i egne evner, talenter og preferanser i tillegg til økonomiske forhold som relative lønnsforhold og sysselsettingsmuligheter. Det antas at individet vil velge den utdanningen som maksimerer det forventede utbyttet. Empirisk forskning tyder på at både relative lønninger og arbeidsledighet har betydning for deltakelsen i utdanning. Deltakelsen i høyere utdanning generelt øker når arbeidsledigheten øker, og avtar når arbeidsledigheten går ned (se f.eks. Betts og McFarland 1995, Fredriksson 1997, Rice 1999, Lauer 2000, McVicar og Rice 2001, Clark 2002, Dellas og Sakellaris 2003, Black et al. 2005). For Clark (2002) og Black et al. (2005) gjelder resultatene deltakelse i utdanning ut over den obligatoriske. Deltakelsen i utdanning øker under en lavkonjunktur som følge av at alternativkostnaden ved å ta utdanning reduseres når arbeidsledigheten øker. Videre viser flere empiriske undersøkelser at deltakelsen i høyere utdanning påvirkes av høyere utdannedes relative lønninger (Edin og Holmlund 1995, Fredriksson 1997, Lauer 2000, Dellas og Sakellaris 2003). Deltakelsen i høyere utdanning generelt øker når de relative lønninger til høyere utdannede øker, og omvendt. Empiriske undersøkelser tyder også på at deltakelsen i ulike typer høyere utdanning påvirkes av økonomiske forhold som relative lønns- og inntektsforhold og varighet av arbeidsledighet etter endt utdanning og fram til første jobb (Berger 1988, Montmarquette et al. 2002, Boudarbat 2003 og 2004).