[start tittel] Jonas Jonasson. Analfabeten. som kun ne reg ne. Oversatt av Elisabeth Bjørnson, MNO

Transkript

1 [start tittel] Jonas Jonasson Analfabeten som kun ne reg ne Oversatt av Elisabeth Bjørnson, MNO

2 [start kolofon] Originaltittel: Analfabeten som kunde räkna Copyright originalutgave Jonas Jonasson 2013 Co py right norsk ut ga ve Vig mo stad & Bjør ke AS 2013 Gra fisk pro duk sjon: John Grieg AS, Ber gen Omslagsdesign: Eric Thunfors Pa pir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Bo ken er satt med 10,5/14 pkt. Sabon 1. opp lag 2013 ISBN: ISBN: (Bokklubben) Oversatt av Elisabeth Bjørnson, MNO Spørs mål om den ne bo ken kan ret tes til: Vigmostad & Bjørke Kanalveien Bergen Tlf.: El ler e-post til post@vigmostadbjorke.no Det må ikke ko pie res fra den ne bo ken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inn gått med Ko pi nor.

3 Den statistiske sannsynligheten for at en analfabet i 1970-åre nes So we to skal vok se opp og en dag be fin ne seg in ne sper ret i en potetbil sam men med Sveriges konge og statsminister, er én til femogførti mil li ar der syv hund re og seksogseksti mil li oner to hundre og tolv tu sen åtte hund re og ti. Dette ifølge analfabetens egne beregninger.

4 del 1 Forskjellen mellom dumhet og genialitet er at genialiteten har sine begrensninger. UKJENT TEN KER

5 [start kap] Kapittel 1 Om en jen te i et skur og man nen som et ter sin død fikk hen ne bort der fra På sett og vis var de hel di ge, latrinetømmerne i Sør-Afrikas største slumområde. De hadde jo både jobb og tak over ho det. Der imot had de de sta tis tisk sett in gen fremtid. De fles te av dem vil le dø tid lig av tu ber ku lo se, lungebetennelse, diaré, piller, alkohol eller en kombinasjon av alt sam men. Noen få eks em pla rer vil le få opp le ve femtiårsdagen sin. For eksempel sjefen på et av latrine kon to re ne i So we to. Men han var både sli ten og syke lig. Han had de be gynt å skyl le ned alt for man ge smertestillende tabletter med altfor mange øl altfor tid lig på da gen. Som en kon se kvens av det te had de han kom met til å fre se til en ut sendt re pre sen tant for den kommunale sanitæretaten i Johannesburg. En kaf fer som yp pet seg. Sa ken ble rap por tert helt opp til etatssjefen i Johannesburg, som ved formiddagskaffen sammen med medarbeiderne sine dagen etter meddelte at det var på tide å skif te ut an al fa be ten i sek tor B. En usedvanlig hyggelig formiddagskaffe, forresten. Det ble ser vert kake for å øns ke en ny sa ni tær funk sjonær vel kom men. Han het Piet du Toit, var treogtyve år, og det te var den før s te job ben hans et ter at han ble ferdig med studiene. Det var den nye som måt te ta seg av pro ble met i Soweto, for dette var praksis i Johannesburg kommune. 9

6 Den sist ansatte fikk tildelt analfabetene for liksom å bli her det i job ben. Hvorvidt alle Sowetos latrinetømmere virkelig var an al fa be ter, var det in gen som viss te, men de ble kalt det uan sett. Det var i alle fall in gen av dem som had de gått på sko len. Og de bod de i skur alle sam men. Og had de for fer de lig van ske lig for å skjøn ne hva man sa til dem. *** Piet du Toit føl te seg ille til mote. Det te var hans før s- te be søk hos de vil le. Hans far kunst hand le ren had de sendt med ham en liv vakt for sik ker hets skyld. Treogtyveåringen gikk inn på latrinekontoret og klar te ikke å la være å be kla ge seg over luk ten med én gang. Der, på den and re si den av skri ve bor det, satt la tri ne sje fen, han som nå skul le få spar ken. Og ved siden av ham en liten jentunge som til sanitærfunksjonæ rens for bau sel se åp net mun nen og svar te at bæsj nå engang hadde den kjedelige egenskapen at den luktet. Piet du Toit lur te et øye blikk på om jent un gen gjorde narr av ham, men det var ikke mu lig. Han lot sa ken lig ge. Iste den sa han til la tri ne sje fen at han ikke fikk be hol de job ben len ger, det var be stemt på høy es te hold, men at han kun ne ven te seg tre måneds løn ner hvis han til gjen gjeld had de klart å fin ne frem til like man ge kan di da ter til stil lin gen som nettopp var blitt le dig, in nen nes te uke. Kan jeg få gå til ba ke til job ben som van lig latrinetømmer og tje ne litt pen ger på den må ten? spur te den nettopp oppsagte sjefen. Nei, sa Piet du Toit. Det kan du ikke. 10

7 En uke se ne re var funk sjo nær du Toit og liv vak ten hans tilbake. Den oppsagte sjefen satt bak skrivebordet sitt, for sis te gang, antageligvis. Ved si den av ham sto den sam me jent un gen som for ri ge gang. Hvor har du de tre kan di da te ne dine? sa funksjonæren. Den opp sag te be kla get at to av dem ikke kun ne være til ste de. Den ene had de fått hal sen skå ret over i et knivslags mål kvel den før. Hvor num mer to be fant seg, kunne han ikke si. Mu li gens drei de det seg om et til ba ke fall. Piet du Toit vil le ikke vite hva slags til ba ke fall det kun ne dreie seg om. Der imot vil le han kom me seg vekk så snart som mu lig. Og hvem er den tred je kan di da ten din? sa han sint. Jo, det er nok jent un gen ved si den av meg. Hun har hjul pet meg med både det ene og det and re i et par år al le re de. Hun er flink, det må jeg si. Jeg kan vel for faen ikke ha en tolv åring som la tri ne sjef, sa Piet du Toit. Fjor ten, sa jent un gen. Og jeg har vært i job ben i ni år. Stan ken treng te seg på. Piet du Toit var redd for at den skul le set te seg i dres sen. Har du be gynt å bru ke stoff? sa han. Nei, sa jen ta. Er du gra vid? Nei, sa jen ta. Funksjonæren tidde noen sekunder. Han ville virkelig ikke tilbake hit oftere enn nødvendig. Hva he ter du? sa han. Nombeko, sa jen ta. Nombeko hva da? Mayeki, tror jeg. 11

8 Her re gud, de viss te ikke en gang hva de het. Du får vel få job ben, da, hvis du kan hol de deg edru, sa funk sjo næ ren. Det kan jeg, sa jen ta. Bra. Og så snud de funk sjo næ ren seg mot den opp sag te. Vi sa tre må neds løn ner for tre kan di da ter. Alt så én må neds lønn for én kan di dat. Mi nus én må nedslønn for di du ikke klar te å fin ne frem til noe an net enn en tolv åring. Fjor ten, sa jen ta. Piet du Toit sa ikke adjø da han gikk. Med liv vak ten to skritt bak. Jen ta som nett opp var blitt sjef for sin egen sjef, tak ket ham for hjel pen og sa at han umid del bart var gjeninnsatt som hennes høyre hånd. Men Piet du Toit, da? sa den for ri ge sje fen. Vi skif ter bare navn på deg, jeg er sik ker på at han ikke kan skil le én ne ger fra en an nen. Sa fjor ten årin gen som så ut som tolv. *** Den nyutnevnte sjefen for latrinetømmingen i Sowetos sek tor B had de ald ri gått på sko len. Det skyld tes at mo ren hen nes had de pri ori tert and re ting, men også at jen ta had de kom met til ver den i Sør-Af ri ka, av alle land, dess uten skjed de det tid lig i 1960-åre ne, da den po li tis ke le del sen men te at barn som Nombeko ikke telte. Statsministeren på den tiden gjorde seg berømt med sitt re to ris ke spørs mål om hvor for svartingene skul le gå på sko len når de li ke vel ikke var til for an net enn å bære ved og vann. 12

9 Sak lig sett tok han feil, si den Nombeko bar bæsj, ikke ved el ler vann. Li ke vel var det in gen grunn til å tro at den spink le jent un gen skul le vok se opp og omgås konger og presidenter. Eller skremme vettet av nasjoner. Eller påvirke verdensutviklingen i sin alminnelighet. Hvis hun ikke had de vært den hun var. Men det var hun jo. Blant mye an net var hun et flit tig barn. Al le re de som femåring bar hun latrinetønner like store som henne selv. Hun tjente akkurat så mye på latrinetømmingen som mo ren treng te for hver dag å kun ne be dat te ren om å kjø pe en flas ke tyn ner. Mo ren tok imot flas ken med et «takk, jen ta mi», skrud de av kor ken og gikk i gang med å be dø ve den kon stan te smer ten det in nebar ikke å kun ne gi seg selv el ler bar net sitt en fremtid. Nombekos far had de ikke vært til ste de i dat te rens tilværelse siden tyve minutter etter befruktningen. I takt med at Nombeko ble eld re, fikk hun fle re latri ne tøn ner å tøm me per dag, og pen ge ne rakk til mer enn tynner. Derfor kunne moren supplere løsemiddelet med pil ler og sprit. Men jent un gen, som så at det ikke kun ne fort set te på den må ten, sa til mo ren at hun måt te vel ge mel lom å slut te el ler dø. Moren nikket og forsto. Be gra vel sen var godt be søkt. I So we to fan tes det på den ti den folk som be skjef ti get seg med to ting: langsomt å ta li vet av seg og å ta et sis te far vel med dem som nett opp had de klart det. Mo ren gikk bort da Nombeko var ti år, og noen far var som sagt ikke tilgjengelig. Hun vurderte å fortsette der moren hadde slut tet, å byg ge en per ma nent, kje misk mur mot 13

10 virkeligheten. Men da hun fikk den første lønningen et ter mo rens død, be stem te hun seg for å kjø pe seg noe å spi se iste den. Og da sul ten var stilt, så hun seg rundt og sa: Hva gjør jeg her? Samtidig skjøn te hun at det ikke umid del bart fantes noe alternativ. Det sørafrikanske arbeidsmarkedet var ikke i før s te in stans på jakt et ter ti år gam leanalfabeter. Ikke i and re in stans hel ler. Og i den ne de len av Soweto fantes det egentlig ikke noe arbeidsmarked i det hele tatt, el ler sær lig man ge ar beids fø re for den saks skyld. Men tarm tøm min gen fun ge rer stort sett selv for de aller elendigste eksemplarene av menneskeslekten på vår jord, så Nombeko had de noe å tje ne litt pen ger på. Og da mo ren var død og be gravd, fikk hun be hol de lønnen selv. For å slå i hjel ti den mens hun slep te og bar, had de hun allerede som femåring begynt å telle tønnene: En, to, tre, fire, fem I takt med at hun ble eld re, gjor de hun øv el se ne mer kom pli ser te for at de fort satt skul le være en utfordring: Fem ten tøn ner gan ger tre tu rer gan ger syv som bæ rer pluss én som sit ter og gjør in gen ting si den han er for full det blir tre hund re og fem ten. Mo ren til Nombeko had de ikke lagt mer ke til stort an net rundt seg enn tynnerflasken, men hun opp da get fak tisk at dat te ren kun ne leg ge sam men og trek ke fra. Der for be gyn te hun i lø pet av det sis te året av sitt liv å rope på hen ne hver gang en sen ding med pil ler i forskjellige farger og med forskjellig styrke skulle forde les mel lom sku re ne. En flas ke tyn ner er jo en flas ke tyn ner. Men når pil ler på fem ti, hund re, to hund re og 14

11 fem ti og fem hund re mil li gram skal de les ut et ter anmod ning og be ta lings ev ne da er det vik tig å kun ne holde orden på regnestykkene. Og det kunne tiåringen. Så til de gra der. Det hend te for eks em pel at hun var i nær he ten av sin nær mes te over ord ne de mens han slet med å set te opp den månedlige vekt- og mengderapporten. Alt så, femognitti gan ger toognitti, mum let den overordnede. Hvor er regnemaskinen? Åtte tu sen syv hund re og før ti, sa Nombeko. Hjelp meg å lete iste den, lil le venn. Åtte tu sen syv hund re og før ti, sa Nombeko igjen. Hva er det du sier? Åtte tu sen syv hundr Og hvor dan vet du det? Tja, jeg ten ker at femognitti er hund re mi nus fem, toognitti er hund re mi nus åtte, og hvis vi speil ven der og trek ker fra, blir det syvogåtti. Og fem gan ger åtte er før ti. Syvogåtti før ti. Åtte tu sen syv hund re og før ti. Hvor for ten ker du sånn? sa den for bløf fe de sjefen. Det vet jeg ikke, sa Nombeko. Kan vi gå til ba ke til job ben nå? Fra den da gen var hun for frem met til sje fens as sistent. Men analfabeten som kunne regne, følte etter hvert stør re og stør re frust ra sjon over at hun ikke for sto hva øv rig he ten i Jo han nes burg skrev i alle de de kretene som havnet på sjefens skrivebord. Sjefen hadde pro ble mer med bok sta ve ne selv også. Han sta vet seg gjennom alle tekstene på afrikaans samtidig som han blad de i en engelskordbok for i det min ste å få det ufor ståe li ge pre sen tert for seg på et språk det var mulig å for stå. 15

12 Hva vil de den ne gan gen? kun ne Nombeko spørre. At vi skal fyl le sek ke ne bed re, svar te sje fen. Tror jeg. El ler de har tenkt å leg ge ned et av sa ni tær an leg gene. Det er litt uklart. Sjefen sukket. Assistenten kunne ikke hjelpe. Derfor suk ket hun også. Men så en dag var den tret ten år gam le Nombeko så hel dig å bli an tas tet av en slib rig type i du sjen i latrinetømmernes gar de ro be. Den slib ri ge rakk ikke å kom me sær lig langt før jent un gen fikk ham på and re tan ker ved å plas se re en saks i lå ret hans. Nes te dag opp søk te hun fy ren på den and re si den av la tri ne rek ken i sek tor B. Han satt i en cam pingstol uten for det grønn mal te sku ret sitt med ban da sje rundt lå ret. I fan get had de han bø ker? Og hva vil du, da? sa han. Jeg tror jeg glem te en saks i lå ret ditt i går, og nå vil jeg gjer ne ha den igjen. Den har jeg kas tet, sa fy ren. Da skyl der du meg en saks, sa jent un gen. Hvordan har det seg at du kan lese? Den slib ri ge het Tha bo og var halvt tann løs. Han had de vel dig vondt i lå ret og had de ikke det min ste lyst til å snak ke med den opp fa ren de jent un gen. På den an nen side var det før s te gang si den han kom til Soweto at noen hadde interessert seg for bøkene hans. Han had de sku ret fullt av dem, og av den grunn kalte omgivelsene ham Tullingen Thabo. Men jentungen for an ham had de ut talt seg mer i en mis un ne lig enn en hån lig tone. Det var kan skje noe han kun ne dra nytte av? 16

13 Hvis du var litt mer med gjør lig iste den for så inn i ham pen vol de lig, kun ne det jo hen de at on kel Tha bo vil le for tel le deg det. Kan skje han til og med kun ne lære deg hvor dan man ty der bok sta ver og ord. Hvis du var litt mer med gjør lig, alt så. Nombeko had de in gen pla ner om å være mer medgjør lig med slei pin gen enn hun had de vært i du sjen da gen før. Så hun svar te at hun hel dig vis had de en saks til, som hun gjer ne vil le be hol de iste den for å stikke den i det and re lå ret til on kel Tha bo. Men hvis han bare opp før te seg or dent lig og lær te hen ne å lese vil le lår num mer to få be hol den hel sa. Thabo skjønte ikke helt. Hadde jentungen nettopp tru et ham? *** Det syn tes ikke uten på, men Tha bo var rik. Han ble født un der en pre sen ning i hav nen i Port Eli za beth i den øst re de len av Kapprovinsen. Da han var seks år, kom po li ti et og hen tet mo ren hans, og de kom ald ri til ba ke med hen ne igjen. Fa ren syn tes gutten var gam mel nok til å kla re seg selv, til tross for at han selv had de pro ble mer med nett opp det te. Pass på deg selv, var det enes te rå det fa ren had de å gi før han klap pet søn nen på skul de ren og dro til Dur ban for å bli skutt og drept i et elen dig plan lagt bank ran. Seks årin gen lev de av å stje le det han kom over i havnen, og det ble an tatt at han i bes te fall vil le vok se opp og der et ter bli tatt av po li ti et og med tid og stun der sperret inne eller skutt, akkurat som foreldrene sine. Imid ler tid had de det i fle re år bodd en spansk sjømann i slum men, en kokk og poet som i sin tid var 17

14 blitt kas tet over bord av tolv sult ne mat ro ser, som men te de treng te mat til lunsj, ikke so net ter. Span jo len svøm te til land, fant et skur å kry pe inn i, og fra den da gen lev de han for sine egne og and res dikt. Da han et ter en stund be gyn te å se dår li ge re og dår li ge re, skynd te han seg å fan ge inn unge Tha bo og tvang på ham le se kuns ten i byt te mot brød. Deret ter måt te Tha bo, i byt te mot enda mer brød, be drive høyt les ning for man nen, som ikke bare var blitt blind, men også mer el ler mind re se nil og ikke inn tok an net enn Pab lo Ne ru da til fro kost, lunsj og mid dag. Mat ro se ne had de hatt rett i at det ikke er mu lig å leve på bare poe si. Man nen sul tet nem lig i hjel, og Tha bo be stem te seg for å arve alle bø ke ne hans. Det var uansett ingen andre som var interessert. Leseferdigheten gjorde at gutten på et vis kunne kla re å hol de liv i seg ved hjelp av di ver se strø job ber i hav nen. Om kvel den les te han poe si, an nen skjønn litte ra tur og først og fremst rei se skild rin ger. I seks tenårsalderen oppdaget han det motsatte kjønn, som to år se ne re opp da get ham også. Det var nem lig først da han var at ten at Tha bo fant en for mel som fun ger te. Den be sto av en tred je del strå len de smil, en tred jedel oppdiktede historier om alt han hadde opplevd på reisene gjennom forskjellige verdensdeler som han foreløpig ikke hadde foretatt annet enn i fantasien og en tred je del di rek te løgn om hvor evig hans og hen nes kjær lig het vil le bli. Vir ke lig fremgang had de han imid ler tid ikke før han føyde litteraturen til smilet, fortellingene og løgnen. Blant ar ve god set fant han en over set tel se som den span ske sjø man nen had de gjort av Pab lo Nerudas Tyve kjærlighetsdikt og en fortvilet sang. Den fortvilte sangen rev Thabo ut, men de tyve kjærlighetsdiktene 18

15 praktiserte han på tyve forskjellige kvinner i havnekvarteret og fikk oppleve tilfeldig kjærlighet nitten gan ger. Det vil le nok blitt en tyv en de også hvis ikke idio ten Ne ru da had de pre stert en lin je om at «jeg elsker hen ne ikke len ger, det er sant», mot slut tet av et dikt, og at Tha bo ikke opp da get den før det var for sent. Et par år se ne re viss te de fles te i om rå det hva Thabo sto for, så mulighetene for ytterligere litterære opple vel ser var små. Det hjalp ikke at han be gyn te å ljuge mer og mer om det han had de vært med på, fak tisk enda ver re enn kong Leo pold II i sin tid gjor de da han sa at de inn fød te i Bel gisk Kon go had de det bra, samti dig som han hogg hen der og føt ter av alle som nek tet å arbeide gratis. Men Tha bo skul le få sin straff (ak ku rat som den bel gis ke kon gen for øv rig, som først ble fra tatt ko loni en sin, så sløs te bort alle pen ge ne sine på sin franskru men ske favorittgledespike, og der et ter døde). Men først for lot han Port Eli za beth, dro rett nord over og hav net i Basutoland, der det ble sagt at kvin ne ne med de rundeste formene befant seg. Der fant han det be lei lig å bli i fle re år, skif tet lands by når om sten dig he te ne krev de det, fant seg på grunn av lese- og skri ve fer dig he te ne all tid en jobb og ble et ter hvert sjefsforhandler for alle de eu ro pe iske mi sjo næ re ne som øns ket til gang til lan det og dets uopplyste befolkning. Basothofolkets høv ding, Hans eks el len se Seeiso, så in gen ver di i å la fol ket sitt krist ne, men inn så be hovet for å be skyt te seg mot alle bo er ne i om rå det. Da misjonærene på Thabos initiativ lokket med våpen i byt te mot ret ten til å dele ut bib ler, slo høv din gen til umiddelbart. 19

16 Slik had de det seg at det be gyn te å strøm me inn pres ter og dia ko ner for å frel se basothofolket fra det onde. Med seg had de de bib ler, au to mat vå pen og en og annen landmine. Vå pen holdt fi en den på av stand, mens bib le ne ble brent opp av fros ne fjell folk. De kun ne jo uan sett ikke lese. Da det te gikk opp for mi sjo næ re ne, skif tet de stra te gi og opp før te i lø pet av kort tid en lang rek ke kristne templer. Thabo tok forskjellige jobber som presteassistent og ut vik let sin egen form for hånds på leg gel se, som han praktiserte selektivt og i det skjulte. På kjær lig hets fron ten gikk det galt bare én gang. Det var da det i en fjellands by ble opp da get at kir kekorets eneste mannlige medlem hadde lovet evig troskap til minst fem av de ni unge jen te ne i ko ret. Den en gel ske pas to ren på ste det had de hele ti den hatt en mis tan ke om hva Tha bo holdt på med. Syn ge kun ne han nem lig ikke. Pastoren kontaktet fedrene til de fem jentene, som avgjor de at det skul le av hol des et tra di sjo nelt for hør av den mis tenk te. Det skul le fore gå på den må ten at Tha bo under full må nen ble stuk ket med spyd fra fem for skjel li ge kan ter mens han satt na ken med rum pa i en maur tue. I på ven te av at må nen skul le inn ta rik tig fase, ble Tha bo sper ret inne i en hyt te som pas to ren holdt konstant opp syn med, helt til han fikk sol stikk og iste den gikk ned til el ven for å frel se en flod hest. Pas to ren la hån den for sik tig på mu len til dy ret og sa at Je sus var be redt til å Leng er kom han ikke før flod hes ten åp net ga pet og bet ham over på mid ten. Med den kombinerte pastoren og fengselssjefen borte klar te Tha bo, med hjelp fra Pab lo Ne ru da, å få den 20

17 kvinnelige fangevokteren til å låse opp så han kunne flykte. Du og jeg, da? rop te fan ge vok te ren et ter ham da han løp ut på sa van nen så fort han kun ne. Jeg els ker deg ikke len ger, det er sant, rop te Thabo tilbake. Hvis man ikke had de visst bed re, kun ne man tro at Thabo sto under Herrens beskyttelse, for han møtte hverken lø ver, ge par der, nes horn el ler an net på sin to mil lange nattlige vandring til hovedstaden Maseru. Vel frem me søk te han jobb hos høv ding Seeiso, som hus ket ham fra tid li ge re og øns ket ham vel kom men tilbake. Høvdingen forhandlet med de hovmodige britene om selv sten dig het, men gjor de in gen fremskritt før Tha bo duk ket opp og sa at hvis her re ne had de tenkt å fortsette å være så vrangvillige, vurderte Basutoland å søke hjelp hos Jo seph Mo bu tu i Kon go. Britene stivnet. Joseph Mobutu? Mannen som nettopp had de med delt ver den at han had de tenkt å skif te navn til Den All mek ti ge Kri ge ren Som Tak ket Være Sin Ut hol den het Og Uben di ge Vil je Til Å Vin ne Går Fra Sei er Til Sei er Og Et ter la ter Seg Ild I Sitt Spor? Nett opp, sa Tha bo. En av mine nær mes te venner, fak tisk. For å spa re tid kal ler jeg ham Joe. Den britiske delegasjonen forlangte separate drøftel ser, i lø pet av hvil ke man ble eni ge om at det re gionen treng te, var fred og ro, ikke en all mek tig kri ger som vil le hete det han men te at han var. Bri te ne vendte tilbake til forhandlingsbordet og sa: Så ta lan det, da. Basutoland ble til Le so tho, høv ding Seeiso ble til kong Moshoeshoe II, og Tha bo ble den nye kon gens ab so- 21

18 lut te ynd ling. Han ble be hand let som et med lem av fa mi li en og ble til delt en pose uslep ne dia man ter verd en formue fra landets viktigste gruve. Men en dag var han bare bor te. Og han fikk et uslåe lig for sprang på fireogtyve ti mer før det gikk opp for kon gen at hans lil le søs ter og øyensten, den sar te prinsesse Maseeiso, var gravid. Den som var svart, skit ten og på det te tids punk tet halvt tann løs i 1960-åre nes Sør-Af ri ka, smel tet på ingen måte inn i de hvi tes ver den. Et ter den uhel di ge episoden i det tidligere Basutoland hastet Thabo derfor vi de re til So we to så snart han had de veks let inn den mest beskjedne av diamantene sine hos nærmeste juvelér. Der fant han et le dig skur i sek tor B, flyt tet inn, stap pet sko ene sine ful le av pen ge sed ler og grav de ned omtrent halvparten av diamantene i det hardstampede jord gul vet. Den and re halv par ten fikk plass i di verse hul rom i mun nen hans. Før han gikk i gang med å love for mye til så man ge kvin ner som mu lig, mal te han sku ret sitt pent grønt, den slags im po ner te da me ne. Og han kjøp te linoleumsmatter til å dek ke jord gul vet med. Forførelsene ble foretatt i samtlige av Sowetos sekto rer, men et ter en tid drop pet Tha bo sin egen, slik at han mel lom sla ge ne kun ne sit te uten for sku ret sitt og lese uten å bli pla get mer enn nød ven dig. I tillegg til lesningen og forførelsene brukte han tiden til å rei se. På kryss og tvers gjen nom Af ri ka to gan ger i året. Noe som før te til både livs er fa rin ger og flere bøker. Men han kom all tid til ba ke til sku ret sitt, uan sett hvor øko no misk uav hen gig han var. Ikke minst for di 22

19 halve formuen hans fremdeles lå på tredve centimeters dyp under linoleumen; tennene i underkjeven var frem de les i alt for god stand til at han kun ne få plass til alt sam men i mun nen. Det tok noen år før folk i sku re ne i So we to be gyn te å mum le. Hvor fikk den ne tul lin gen alle pen ge ne sine fra? For at slad de ren ikke skul le få for mye fot fes te, bestem te Tha bo seg for å få seg en jobb. Det nær mest tilgjengelige var å bli latrinetømmer noen timer i uken. Kollegene hans der var nesten bare unge, alkoholiser te menn uten fremtid. Men også et og an net barn. Blant dem en tret ten år gam mel jent un ge som sat te en saks i lå ret på ham bare for di han til fel dig vis had de valgt feil dør i du sjen. El ler egent lig rik tig dør. Det var jen ta det var noe i veien med. Alt for ung. In gen former. In gen ting for Tha bo an net enn i et nøds til fel le. Stik ket fra sak sen had de gjort vondt. Og nå sto hun der uten for sku ret hans og vil le at han skul le lære hen ne å lese. Jeg skul le vel dig gjer ne hjul pet deg hvis jeg ikke had de vært nødt til å dra av går de på en rei se i morgen, sa Tha bo og tenk te at det kan skje var tryg gest om han gjor de det han nett opp had de på stått at han skulle. Rei se? sa Nombeko, som ald ri had de vært utenfor So we to i hele sitt tret ten åri ge liv. Hvor skal du, da? Nord over, sa Tha bo. Så får jeg se. *** 23