Norges eldste militære tidsskrift siden 1831

Transkript

1 UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND ÅRGANG 186 NR. 2/2016 KR. 63,- roald gjelsten Økende sikkerhetspolitiske utfordringer til sjøs i norske nærområder Side 4 sverre diesen Kampfly eller hærstyrker Side 20 øyvind isachsen Leve landmakten, ja til et breddeforsvar! Side 28 odd gunnar skagestad Tsjetsjenia og Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE). Side 34 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 1 Norges eldste militære tidsskrift siden 1831

2 Innhold Redaktørens spalte 3 av roald gjelsten 4 Økende sikkerhetspolitiske utfordringer til sjøs i norske nærområder 4 av sverre diesen 20 Kampfly eller hærstyrker av øyvind isachsen 28 Leve landmakten, ja til et breddeforsvar! av odd gunnar skagestad 34 Tsjetsjenia og Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE). Fast stoff: NMT Debatt 47 NMT Bøker 53 Medlemssider 58 Notiser Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift: Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 4 linjer. Telefonnummer og -adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 2

3 Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeider: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: Tlf: (privat) Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Kommunikasjon Trykk: Bodoni AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf (mobil) Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,- Årspris institusjoner innland: kr. 300,- Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,- Årspris utland: kr. 400,- IBAN: NO BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Jan Frederik Geiner Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Stabssjef Jan Erik Torp Direktør Rasmus Falck Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN Annonseansvarlig: Geir Karstensen, Cox Bergen AS. Tlf [email protected] Redaktørens spalte Spørsmål om Forsvarets utvikling og finansiering er i vinden for tiden, noe som også preger dette nummeret av NMT. I den første artikkelen peker Roald Gjelsten med utgangspunkt i Sjøforsvaret på viktige sammenhenger i forsvarsplanlegging og strukturutvikling. Flott, dyrt og moderne utstyr har liten verdi i seg selv om ingen kan bruke det på fornuftig vis. Deretter følger to artikler som belyser Hærens utvikling, sett fra to ytterst ulike perspektiver. Er det et problem om også den siste brigaden forsvinner? Nummeret inneholder også en replikkveksling om vernepliktens plass i dagens Forsvar. Dette nummeret har også funnet plass til en artikkel om OSSE og organisasjonens rolle og arbeid i Tsjetsjenia rundt årtusenskiftet. Da krigene raste der, virket situasjonen minst like håpløs som det nå har gjort i Syria. Av flere grunner har situasjonen i Tsjetsjenia blitt bedre enn den var, men det gjenstår også mye. Oberstløytnant Harald Høiback, redaktør Framsidefotoet viser KNM Thor Heyerdahl på øvelse Cold Response Det er ikke bare våre fregatter som seiler inn i en usikker framtid. (Fotograf: Piotr Leoniak/ Polish Navy). NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 3

4 AV ROALD GJELSTEN Økende sikkerhetspolitiske utfordringer til sjøs i norske nærområder MARINENS ROLLE, KAPASITET OG VILKÅR TRE TIÅR ETTER DEN KALDE KRIGENS SLUTT Denne artikkelen beskriver den utviklingen Marinen har gjennomgått etter murens fall, og spør om dagens styrkestruktur er utstyrt og trent for å møte utfordringene 2016 kan by på. Er de nødvendige byggeklossene på plass, slik at dagens marine i samvirke med aktuelle samfunnsinstitusjoner, Kystvakten og resten av Forsvarets kampavdelinger kan fylle sin tiltenkte rolle enten det er i fredstid, når væpnet konflikt truer eller i krig? Roald Gjesten er pensjonert kommandør og er tilknyttet Institutt for forsvarsstudier. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 4

5 ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER Om man synes at kompetanse er dyrt, vil man som regel finne at inkompetanse er enda dyrere. Forsvaret er også i den situasjon at de må produsere den viktigste kompetansen selv. Det de ikke gjorde på utdannings-, trenings og øvingssiden i går, får de ingen operativ glede av i morgen. Fotografiet viser en motorlærling om bord i KNM Fritjof Nansen (Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvaret). Selv om både Marinen og Kystvakten har fått tilført moderne og godt utstyrte fartøyer de siste tiårene, så gjør andre forhold det krevende å omsette de kapasitetene dette representerer i ønskede eller forventede operative leveranser. Årsaken til at det kan være vanskelig å realisere det potensialet materiellstrukturen gir grunnlag for, er at personellhjemlene er for knappe og tildelte driftsrammer for trange til å muliggjøre optimal drift. Dette er en situasjon som har oppstått gradvis gjennom en skrittvis utvikling over en årrekke. En vedvarende svekkelse av forsvarsbudsjettets kjøpekraft, synligjort både gjennom nedgangen i Forsvarets andel av BNP og reduksjonen av sektorens andel av statsutgiftene, resulterer i en nedbygging av reel forsvarsevne på tross av betydelige investeringer i materiell. Endringene i de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene som både rapporten fra ekspertgruppen for forsvaret av Norge og forsvarssjefens fagmilitære råd la til grunn for sine vurderinger høsten 2015, aktualiserte spørsmålet om Norge satser tilstrekkelig og riktig for å ivareta en troverdig nasjonal evne til å forsvare landets sikkerhet. Et interessant trekk er at debatten som fulgte, har engasjert bredere miljøer av samfunnseliten enn de tradisjonelle kjernetroppene i forsvarsdebatten. En annen positiv utvikling er at forsvarsledelsen i større grad enn tidligere har åpnet opp for en debatt om de reelle utfordringene. På minussiden kommer at på tross av en mer realistisk beskrivelse av de begrensninger og mangler Forsvaret har i kampkraft og beredskap, er det få indikasjoner på at det er politisk vilje til for eksempel å starte en målrettet innsats for å oppfylle Nato-målet om å bruke 2 prosent av BNP, noe Norge forpliktet seg til å gjøre på toppmøtet i Wales høsten Dette på tross av at det som skjedde under toppkonferansen om sikkerhet i München i februar 2016 i høyeste grad synliggjorde at situasjonen er spent og uforutsigbar. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 5

6 ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER Fra farligste til sannsynligste handlemåte I kjølvannet av Forsvarskomiteen av 1990 startet Sjøforsvaret sommeren 1992 arbeidet med å tilpasse materiellstrukturen og organisasjonen til de nye utfordringene Berlin-murens fall og opphøret av den kalde krigen skapte. I årsnummeret av Norges Forsvar i januar 1992 skrev den avtroppende generalinspektør for Sjøforsvaret, kontreadmiral Rolf E. Pedersen, følgende: Skal vi fortsatt la det farligste, men tilsynelatende lite sannsynlige scenario basert på storkrig, representere det overordnede, styrende kriterium selv om det koster oss midlene til å møte andre langt mer sannsynlige og viktige utfordringer på en akseptabel måte? Dette markerte et klart linjeskift, der oppmerksomheten i større grad ble rettet mot evnen til å ivareta fredstidsutfordringene. I motsetning til å kunne møte fiendens farligste handlemåte med maksimal, konsentrert innsats i et invasjonsscenario, innebar dette å disponere en verktøykasse med virkemidler til å håndtere et bredt spekter av daglige hendelser og oppgaver av ulik karakter og alvorlighetsgrad. Selv om en militær konflikt selvsagt forble den farligste utfordringen, kunne bedre tilgang på forskjellige reaksjonsmidler både skape større fleksibilitet og robusthet. Det kunne styrke muligheten for på en hensiktsmessig måte å forebygge uønskede episoder og til å avpasse responsen i en aktuell situasjon med potensial for å utvikle seg til en krise. Da den nye generalinspektøren, kontreadmiral Kjell A. Prytz, startet omstillingen av Sjøforsvaret for fullt sommeren 1992, la han følgende retningslinjer til grunn: Hovedprinsippet er at Sjøforsvaret ikke skal bruke midler på materiell som skal utfases i perioden, men at investeringer skal utnyttes på de deler av krigsorganisasjonen som skal leve videre ut over år Samtidig søker en så raskt som mulig å bringe strukturelementene i samsvar med sluttstruktur år Tiltakene som fulgte av dette var én av flere årsaker til at tilstedeværelsen av marinefartøyer i Nord-Norge raskt avtok etter Murens fall. Men den viktigste grunnen var selvsagt at trusselen om eksistensiell krig falt bort. Norske interesser og forpliktelser på sjøen i de nordlige farvann tilsa likevel at det var gode grunner for Marinen å opprettholde nærvær, men det absolutte kravet om prioritet av beredskap og nærvær var borte. Det samme var viktige deler av den operative begrunnelsen for å sende ubåter på tokt til Barentshavet. Nordflåtens enheter lå for det meste inaktive i havn. Usikkerhet om fremtiden Rammebetingelsene endret seg raskt i første halvdel av 1990-tallet. Budsjettene minsket og antallet utrustede fartøyer sank gradvis fra nivået på i underkant av 60 enheter som var regelen på 1980-tallet. Fra 1994 ble førstegangstjenestens lengde redusert til 12 måneder. Samtidig ble hele den menige besetningen utenom de vervede, skiftet ut en gang i året og større deler av grunnutdanningen av menige overført til befalet om bord på det enkelte fartøyet. Denne ordningen ble ikke vellykket, hovedsakelig fordi 12 måneders total tjenestetid for gastene ble for kort. Verken det faglige nivået eller perioden fartøyene var operativt tilgjengelige, sto i forhold til den innsatsen som gikk med til å lære opp mannskapene. På slutten av 1990-årene overtok derfor fagskolene ved KNM Tordenskjold igjen hovedansvaret for fagutdanningen, og fartøyene begynte å skifte ut menige på førstegangstjeneste med en fjerdedel av gangen i fire omganger i året. Det ble også satset mer på å bruke simulatorer i opptreningen av besetningene, og det ble etablert et baseorientert oppøvingsmønster for å sikre tilstrekkelig med treningspartnere for alle enheter etter hvert som antallet utrustede fartøyer minsket. Disse endringene gjorde at kvaliteten på den enkelte besetningen kom styrket ut, men fortsatt var fartøyenes operative tilgjengelighet gjennom året sterkt redusert i forhold til normen under den kalde krigens tid, da utskrevne menige tjenestegjorde i 15 måneder. Videre gjennomførte Sjøforsvaret i kjølvannet av Forsvarskommisjonen av 1990 en intern strate- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 6

7 ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER gisk analyse av hvordan de nye sikkerhetspolitiske rammebetingelsene påvirket Sjøforsvarets rolle og oppgaveportefølje. Studien kom opp med følgende hovedoppgaver som ble nedfelt i et doktrinedokument (Generalinspektøren for Sjøforsvaret 1994, 20): Overvåkning og kontroll i norske jurisdiksjonsområder. Myndighetsutøvelse og håndhevelse av suverenitet. Invasjonsforsvar. Beskyttelse av sjøverts forsyningslinjer. Deltakelse i internasjonale flåtestyrker. Kontreadmiral Prytz vektla spesielt å styrke overvåkningen og kontrollen med kystfarvannene i fredstid. En viktig del av dette ble doktrinen om det todelte sjøforsvaret. Prinsippet var at Kystvaktens hovedfunksjon skulle være det daglige virket i fredstid, mens Marinen og Kystartilleriet skulle konsentrere innsatsen om krigsoppgavene og trene på dem. Kampfartøyene hadde i tillegg en fleet-inbeing rolle som ga indirekte og ved behov, konkret støtte til Kystvakten. Den indirekte støtten ble, i tillegg til at krigsskipene var operative og tilgjengelige, ivaretatt gjennom jevnlige tokt og øvelser i farvann under norsk jurisdiksjon. Den konkrete assistansen skjedde ved at kampfartøyene kunne opptre i kystvaktrollen når det var nødvendig å styrke antall enheter eller å demonstrere mer makt (Terjesen, Kristiansen & Gjelsten 2010, ). Utviklingen på materiellsiden Materiellmessig var Marinen rundt 1990 i ferd med å innfase en ny klasse ubåter, Ula-klassen. Dessuten ble den samtidige oppdateringen av fartøyene av Kobben-klassen meget vellykket, men disse enhetene ble likevel etter hvert utfaset. De siste ubåtene av denne klassen som var i tjeneste, ble overtatt av Polen etter tusenårsskiftet. Videre kom norskbygde mineryddere på plass fra midten av 1990-årene. Det ble starten på en gullalder for minevåpenet. Ikke bare var de nye minejaktfartøyene i toppklasse, men etter hvert som de nyutviklede sveipene Agate (akustisk) og Elma (elektromagnetisk) ble operative, viste også de seg å være på høyeste nivå. I kombinasjon med et minejegermiljø som allerede tilhørte toppskiktet, medførte det at den norske marinen plasserte seg blant de ledende i alliansen innen feltet minerydding. En norsk offiser ble dessuten på slutten av 1990-tallet for første gang sjef for Natos stående minerydderstyrke, en posisjon minevåpenet også har bekledd senere. Innføringen av den selvstyrte undervannsfarkosten Hugin har de siste årene befestet Norge som en ledende nasjon på feltet. På den annen side ble mineleggerne utfaset, og bruk av sjøminer som eget våpen avviklet ved inngangen til det nye hundreåret. Planleggingen for å anskaffe nye fregatter pågikk for fullt gjennom hele 1990-tallet. Utviklingen av nye MTBer skjøt også fart fra midten av tiåret. Det siste resulterte i byggingen av en prototyp som ble grundig prøvet ut i ulike sammenhenger tester som dannet basis for den senere serieproduksjonen. Det hersket betydelig uenighet om begge anskaffelsene og direkte strid før kjøpet av Skjold-klasse MTBer. Det er redegjort for denne uenigheten i Sjøforsvaret i krig og fred (Terjesen, Kristiansen & Gjelsten 2010, ) og det ville føre for langt å gjenta drøftingen her. Resultatet ble imidlertid innkjøp av fem Fridtjof Nansen-klasse fregatter og seks Skjold-klasse MTBer, eller korvetter, som nå er Marinens betegnelse på denne fartøysklassen. I 2016 er begge kategorier fartøyer i operativ drift. Hovedvåpenet, antioverflatemissilet norsk sjømålsmissil (NSM), er også ferdig utviklet og på plass om bord på disse fartøyklassene. Derimot er fregattenes helikoptre meget sterkt forsinket, noe som skyver realiseringen av fartøyenes operative potensial på antiubåtfeltet fram i tid og reduserer inntil videre fartøyenes kampkraft mot ubåter. Operasjoner og annen operativ aktivitet I motsetning til det mange forventet, tiltok Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner på 1990-tallet. Oslo-klasse fregatter deltok således både i embargooperasjonene knyttet til krigene på Balkan i første halvdel av 1990-årene og i Ac- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 7

8 ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER tive Endeavor i Middelhavet etter 11. september Ula-klasse ubåter bidro dessuten jevnlig i denne Nato artikkel 5-operasjonen. En skvadron av Hauk-klassen som eskorterte high-value-skip gjennom Gibraltarsundet, inngikk også som en del av Active Endeavor. MTBene gjennomførte dessuten ved midten av tiåret et oppdrag for FN i Middelhavet i kjølvannet av krigen mellom Israel og Libanon som del av UNIFIL II. På denne måten økte Marinens deltakelse i skarpe operasjoner etter den kalde krigens slutt. I særlig grad gjaldt dette marinejegerne, minedykkerne og kystjegerne, som alle hadde hyppige deployeringer til Afghanistan. Stadige kamphandlinger og motstandernes bruk av veibomber medførte at disse avdelingene fra Sjøforsvaret, spesielt kystjegerne, hadde et betydelig antall falne og sårede. Høsten 2009 deltok KNM Fridtjof Nansen i jakten på pirater i Adenbukta som del av operasjonen Atlanta, en flåtestyrke ledet av EU. Dette var det første skarpe oppdraget en enhet av den nye fregattklassen gjennomførte. Kombinasjonen av fregatten som ledelsesplattform og base for marinejegere som benyttet hurtiggående, spesialbygde båter ribber til å rykke ut mot farkoster mistenkt for å være på piratoppdrag, viste seg å fungere effektivt, og var et positivt bidrag til styrkens operative evne. Dette samarbeidet kompenserte i denne sammenhengen på mange måter for mangelen på eget helikopter. Senere har Nansen-klassen jevnlig deltatt i Natos stående flåtestyrke. Tidligere var denne kjent som Stanavforlant (Standing Naval Force Atlantic), men har i dag navnet Standing Nato Martime Group 1 (SNMG1). Høsten 2013 deltok denne styrken som for første gang var under kommando av en norsk offiser med Fridtjof Nansen som flaggskip, på nytt i jakt på pirater utenfor kysten av Somalia. Mens SNMG1i første halvår 2014 fortsatt var under norsk kommando, men denne gang med KNM Thor Heyerdahl som kommandofartøy, seilte en annen fregatt, KNM Helge Ingstad etter anmodning fra FN for å inngå i eskortestyrken som skulle beskytte fartøyene som var innleid for å skipe ut stridsgasser fra Syria. Sommeren 2014 seilte dessuten KNM Fridtjof Nansen til Hawaii der fartøyet deltok i verdens største marineøvelse, Rimpac. Under øvelsen gjennomførte fregatten en vellykket prøveskyting med sitt hovedvåpen, norsk sjømålsmissil (NSM) eller Naval Strike Missile som det heter på engelsk. Dagens fartøyspark Marinen disponerer i 2016 i tillegg til spesialstyrker, jegeravdelinger og hjelpefartøyer følgende kampfartøyer: Fem Fridtjof Nansen-klasse fregatter. Seks Ula-klasse ubåter. Seks Skjold-klasse korvetter. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 8

9 ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER Tre Oksøy-klasse minejaktfartøyer. Tre Alta-klasse minesveipere. Dette kan se ut som en beskjeden flåte sammenlignet med den fartøysparken Marinen rådde over på 1980-tallet. Da var normen at nærmere 60 kampfartøyer av en struktur på mellom 80 og 90 krigsskip, hadde kommando heist. Av de utrustede enhetene var noen under opptrening, mens resten var godkjent for strid. De sistnevnte var generalmønstret og tilgjengelige for alle typer oppdrag inkludert krigsoppgaver. Operative fartøyer seilte den gang med full krigsutrustning av våpen. Det inkluderte også mineleggere på beredskapstjeneste. Det er således utvilsomt korrekt at antallet kampklare krigsskip i 2016 er fåtallige i sammenligning. I denne sammenhengen er det av stor betydning at en godt utstyrt og trenet Kystvakt i dag tar seg av de daglige utfordringene i farvann under norsk jurisdiksjon. Det er i tråd med arbeidsdelingen som ble trukket opp i første halvdel 1990-årene. Konseptet om det todelte sjøforsvaret har således vist seg å være både hensiktsmessig og levedyktig. Opplegget ble ytterligere styrket da den indre kystvakten ble opprettet i siste halvdel av 1990-årene. Marinens oppgaver forble å fungere som en fleetin-being i forholdet til Kystvakten. Det innebar ved behov å kunne gå inn i kystvaktrollen, en ordning som forøvrig ble formalisert i Kystvaktloven som Det er langt flere enn Norge som er opptatt av Norges evne til å levere olje og gass, men vi er neppe interessert i at andre lands myndigheter tar kontroll over norsk sokkel i fredstid? NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 9

10 ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER ble iverksatt helt på tampen av 1990-tallet. Ut over det skulle Marinen markere revir og synlighet gjennom jevnlige tokt og tilstedeværelse på kysten og i tilstøtende farvann, et operasjonsmønster som dessuten indirekte skulle bygge opp under Kystvaktens autoritet. I tillegg kom deltakelsen i skarpe internasjonale operasjoner og Natos stående flåtestyrker. Sjøheimevernet (SHV) utviklet også nye operative kapasiteter. SHVs fartøyer har opparbeidet kompetanse til både å ivareta oppgaver knyttet til å beskytte krigsskip i havn under flåtebesøk og assistere Kystvakten i utførelsen av kontrollen med skip som ankommer til og seiler i norsk innaskjærs farvann (Terjesen, Kristiansen & Gjelsten 2010, ). Forsvarssjefens fagmilitære råd høsten 2015 foreslår for øvrig å avvikle SHV slik at andre avdelinger må ivareta disse oppgavene i framtiden. Den nye Marinen vilkår og utfordringer Kystvakten håndterer således i dag i tillegg til myndighetsutøvelse en rekke oppgaver knyttet til suverenitetshevdelse som beredskapsmarinen ivaretok under den kalde krigen (Kibsgaard 1985). Disse gjøremålene inngår som en del av fundamentet for doktrinen om det todelte sjøforsvaret. Kystvakten samarbeider dessuten med andre lands tilsvarende etater, i særlig grad på området fiskeriforvaltning. Samvirke med andre lands marinestyrker for å løse sjømilitære oppgaver av felles interesser der norske, nasjonale ressurser kan bli for knappe, er fortsatt en oppgave for den rene krigsmarinen. På 1990-tallet økte bekymringen for at norske produksjonsplattformer for olje- og gass kunne bli utsatt for terrorangrep eller sabotasje. I utgangspunktet hørte denne type hendelser inn under politiets ansvarsområde, men norske spesialstyrker trente også på å håndtere slike episoder for å kunne støtte politiet dersom det ble behov for å styrke innsatsen. Trusselen hadde også andre aspekter: På den ene side var Norge totalt avhengig av inntektene fra petroleumsvirksomheten for velferd og sysselsetting. På den annen side kunne det i tenkelige situasjoner være avgjørende for land som Frankrike, Storbritannia og Tyskland å sikre leveranser av Alarmøvelsen 1985 Forsommeren 1985 testet forsvarssjefen Sjøforsvarets krigsberedskap gjennom en alarmøvelse. Ordren som gikk ut tidlig om morgenen mandag 20. mai, lød: Seil alle fartøyer umiddelbart til Vestfjorden med full krigsutrustning. Det var kun tre personer som kjente til planen da den ble iverksatt: forsvarssjefen, sjefen for operasjonsstaben som var initiativtaker, samt generalinspektøren for Sjøforsvaret. Sistnevnte anga at [h]ensikten var å teste Sjøforsvarets evne til uten forhåndsvarsel å deployere fullt krigsutrustet til et operasjonsområde og å avdekke eventuelle svakheter i utrustningsprosedyrene (Terjesen, Kristiansen & Gjelsten 2010, 411). Testen var vellykket etter vel to døgn var i underkant av 70 krigsklare kampfartøyer og kystvaktskip samlet i Vestfjorden, farvannet mellom Lofoten og Salten i Nordland. Lørdag 25. mai sluttet øvelsen, og 45 av fartøyene seilte i formasjon inn Ofotfjorden for å feire helg i Narvik. Fartøyer og fort ble rutinemessig generalmønstret og repetisjonsøvet i og 1980-årene, noe som kontinuerlig dokumenterte det øvelsesmessige nivået. Det knyttet seg større usikkerhet til hvordan støtteapparatet ville fungere i en beredskapssituasjon. Dette var mer krevende og vanskeligere å kontrollere. Alarmøvelsen ble derfor primært igangsatt for å teste logistikkapparatet og krigsberedskapen, forsvarsgrenens evne til raskt å forsterke den utsatte landsdel (Farstad 2005, Grimstvedt 2005). Sjøforsvaret, ikke minst hovedbasen Haakonsvern, besto prøven med glans. Gjøremålene knyttet til utrustningen av kampfartøyene ble ivaretatt på en måte som vakte oppsikt, og det ikke bare nasjonalt. Alarmøvelsen ble på mange måter en bekreftelse av Sjøforsvarets krigsberedskap og et uttrykk for den profesjonalitet forsvarsgrenen opparbeidet under den kalde krigen. olje- og gass fra norske felt i Nordsjøen. Hvis dette skjedde under fredsforhold, før Nato som organisasjon var aktivert og hadde inntatt førersetet, kunne det tenkes at disse gamle stormaktene så seg tvunget til å ta seg til rette og sette inn militære midler på egenhånd for å sikre sine interesser (Gjelsten i Europa-programmet 2003). For Norge ville det være meget uheldig om andre lands myndigheter tok kontrollen over aktivi- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 10

11 ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER teter på norsk sokkel i fredstid. Flere, ikke minst viseadmiral Bjørnar Kibsgaard, som var øverstkommanderende i Sør-Norge og sjef for Nato-hovedkvarteret på Jåttå frem til 1996, var bekymret. Han var opptatt av at Norge i slike situasjoner måtte disponere et norsk militært ledelsesapparat som hadde kompetanse til å føre kommando på sjøen. I så fall kunne Norge tilby de berørte landene å bidra med militære ressurser for å løse oppdrag av felles interesse i farvann under norsk jurisdiksjon i fredstid, men under norsk ledelse og kontroll. Norwegian Task Group (NoTG), det sjøgående stabselementet for ledelse av maritime operasjoner på taktisk nivå, ble bygd opp som del av Kysteskadren for å ivareta en slik opsjon. NoTG utviklet kompetanse både til å lede taktiske operasjoner av bredt sammensatte flåtestyrker, samt til å sette sammen og utnytte disponible kapasiteter på en optimal måte, særlig for strid i kystfarvann. Opprettelsen av NoTG var av det viktigste som har skjedd innenfor norsk maritim kommando og kontroll etter den kalde krigens slutt (Generalinspektøren for Sjøforsvaret 2003). Staben har vært benyttet i en rekke øvelsessammenhenger, blant annet til støtte for norske sjøgående sjefer som har ledet den maritime delen av Partnership for Peace-øvelser, som Cooperative Banners i Da inntok marineinspektøren, i dag sjefen for Kysteskadren, rollen som OTC Officer in Tactical Command. Da sjefen for Kysteskadren, flaggkommandør Henning Amundsen, i 2013 som første norske offiser overtok kommandoen over Standing Nato Martime Group 1(SNMG1), inngikk elementer fra NoTG i sjef SNMG1s stab. Det har vært vanlig for så vel forsvarsministre som representanter for Forsvarets ledelse, fra tid til annen å framheve den nye Marinen som Europas mest moderne. Selv om fartøymateriellet er godt og spesialstyrkene, kystjegerne, minevåpenet og andre nisjekapasiteter tilhører det faglige toppnivået, er ikke alt like ship shape, det finnes både mangler og utfordringer av ulik art. For å starte med det utstyrsmessige, har fregattene verken områdeluftforsvar eller effektivt siste linje nærforsvar mot missiler, som Gatling-kanoner. Begge deler ville styrket fartøyenes kampkraft og overlevelsesevne i strid betydelig. Det er videre sannsynlig at det om ikke lenge kan oppstå et norsk behov for sjøbaserte missiler med evne til også å angripe mål på land. Både som middel for avskrekking, og som en reell opsjon for å støtte landstyrker i strid, har kapasiteter som områdeluftforsvar og evne til å engasjere landmål, fellesoperativ betydning. Siden dette er kostbare systemer å anskaffe og drifte, kan en mulighet være å fordele våpnene på to, respektivt tre av fregattene og inngå samarbeidsavtaler med andre lands mariner om vedlikehold og oppgradering. Tilføres fartøyer begge varianter av våpenutrustning, ville en slik løsning kunne gjøre det mulig for en lokal norsk flåtestyrke å bidra med denne typen kapasiteter til en nasjonal fellesoperasjon. Fregattenes stridspotensial forblir dessuten sterkt svekket både mot ubåter og i antioverflaterollen, så lenge helikoptrene mangler i utrustningen. Selv om generalinspektøren i Sjøforsvaret nå tar en rekke grep for å øke antallet sjøgående, vil personellrammen heller ikke i 2016 være tilstrekkelig til at Marinen kan disponere nok besetninger til å realisere de operative leveranser fartøyparken i Europas beste marine gir mulighet for. Knappheten på tildelte driftsmidler legger ikke til rette for en optimal drift av strukturen. Situasjonen kunne ha vært enda mer prekær om helikoptrene til fregattene hadde vært levert i henhold til planen. De ville da for lengst ha spist sin del av budsjettildelingene. Problemstillingen blir ytterligere aksentuert når helikoptrene kommer på plass, for ikke å snakke om når F-35 flåten kommer i drift og begynner å fly. Mangelen på personell og driftsmidler står også i motsetning til selve konseptet om en innsatsmarine med reaksjonsevne som kjennetegn. De tre fregattene som har besetninger, vil for eksempel på grunn av den kronisk anstrengte personellsituasjonen, som oftest likevel ha et antall vakanser. Dermed vil enkelte fagfelt og systemer ikke sjelden ha vansker med å holde et tilstrekkelig operativt nivå. Det betyr at det vil ta tid å klargjøre et fartøy for skarpe oppdrag. For det første må nødvendig personell som kommer om bord for å fylle hullene i oppsettingen, tas fra et av de andre bemannede NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 11

12 ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER fartøyene. Den tilgjengelige, stramme stillingsrammen åpner ikke for andre muligheter. For det andre, når besetningen er blitt fulltallig, må fartøyet gjennomgå oppøving. For det tredje må systemene fungere teknisk. Dersom knappe driftsmidler har gjort at det er mangel på reservedeler, kan løsningen bli å ta de delene som mangler fra et av fartøyene som ikke har besetning om bord. Alminnelig dømmekraft, så vel som Marinens konkrete erfaringer fra tiden før flåteplanen av 1960, tilsier at dette neppe er en optimal måte å utnytte Europas mest moderne fartøyspark på. På den annen side kan selvsagt en Nansen-klassefregatt fortsatt i 2016 oppnå god standard og gjøre en utmerket innsats når fartøyet er fullt bemannet og har gjennomført nødvendig opplæring og opptrening gjennom et tilrettelagt oppøvingsprogram. Men de fartøyene som er under kommando, vil altså ikke alltid være gripbare når et behov oppstår uten forvarsel. Dette i motsetning til tilgjengeligheten av marinens operative fartøyer under den kalde krigen, noe forsvarssjefens alarmøvelse i 1985 dokumenterte. Selv om det nå er stor enighet om at det er bruk for fregattene, både i norske farvann og internasjonalt, makter ikke dagens opplegg å legge til rette for en tilsvarende tilgjengelighet for å dra full nytte av fartøyenes kapasitet. En annen alvorlig side ved å ha for få besetninger, er at antallet fagpersonell lett kan komme under kritisk masse. Bemanningen på enkelte fagfelt kan bli for tynn til å opprettholde påkrevet kompetanse over tid. Det kan i neste omgang bli en egen årsak til at det blir umulig å realisere fartøyenes operative potensial. For å sikre at Nansen-klassen skulle få et solid grunnlag til å holde internasjonal treningsstandard, ble det før levering av fartøyene inngått avtaler med Royal Navy om at fartøyene skulle gjennomgå oppøving og generalmønstring i regi av Flag Officer Sea Training (Fost). Dersom fregattene i fremtiden skulle få problemer med å leve opp til den operative standard som Fost tar utgangspunkt i for å kontrollere kvaliteten på fregattene, vil det være et klart varsku om at kunnskapene og ferdighetene til besetningene og fagmiljøene i støtteapparatet ikke strekker til for å kunne utnytte kampenhetenes muligheter. Selv om kompetanseaspektet skulle bli ivaretatt på et minimumsnivå, vil for få besetninger også medføre en rekke andre ulemper. Det vil for det første, som indirekte påpekt ovenfor, gi begrenset operativ tilgjengelighet og dermed redusere nytten av de fartøyene som er utrustet og bemannet. De vil med dagens rammebetingelser måtte ligge en uforholdsmessig stor del av tiden langs kai. Med kun én tilgjengelig besetning på hvert fartøy er det den eneste måten å ivareta retten til fritid og privatliv for dem som er om bord. Selv om målrettet bruk av simulatorer kan hjelpe til med å holde kompetansen oppe på noen områder, svekker likevel mye landligge besetningens samlede ferdigheter og treningsnivå. Erfaringen viser også at uforholdsmessig mange befal kommer til å slutte under slike vilkår, fordi utfordringene kan bli for små, og det faglige mindre meningsfylt når treningsnivået synker. Alternativet, som er rovdrift, kan på kort sikt til en viss grad legge til rette og øke mulighetene for å heve ferdighetsnivået og gjøre tjenesten mer meningsfylt. På den annen side vil et slikt operasjonsmønster ofte gå på bekostning av familieliv, noe som normalt er en annen viktig årsak til at mange gir seg. For det andre blir det enkelte fartøy som helhet og fagmiljøene om bord sårbare fordi slike rammebetingelser eliminerer all slakk i systemet. Det såkalte lean manning -prinsippet, som bemanningsplanen for fregattene baserte seg på, forsterker denne svakheten. Siden støttesystemene på land også er skåret til beinet, er det vanskelig å få erstatning derfra når noen slutter eller må på land av andre grunner. Valget blir gjerne om hullet skal være om bord eller på land i produksjonsapparatet. For det tredje vil heller ikke fartøyparken som helhet kunne tas i bruk, et behov som gjerne oppstår når det bygger opp til konflikt eller krig. Dersom Marinen disponerer i overkant av tre besetninger til fregattene, vil i beste fall to av fartøyene kunne være tilgjengelige, det tredje først etter en stund. Det vil være meget krevende og ta lang tid å klargjøre, bemanne og trene opp de to siste enhetene. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 12

13 ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER Hva er en fregatt? Er det teknologi og maskineri, erfaring og kompetanse, eller kultur og innsatsvilje? Noe av det er lett å telle, annet er det ikke. Fotografiet viser en norsk Nansen-klasse fregatt under øvelse Cold Response (Fotograf: Piotr Leoniak/ Polish Navy) Dersom Marinen for eksempel hadde stillingshjemler til fem fulltallige besetninger, eventuelt fire og en halv, kunne normalt to fregattgrupper, hver på to fartøyer, være tilgjengelige. Den femte fregatten ville som regel være på rutinemessig vedlikehold og kunne være kampklar så snart den var teknisk klargjort. En hel eller halv reservebesetning kunne bidra med opplæring og fungere som styrkebrønn. I tillegg er det meget sannsynlig at kompetansenivået med fire eller fem opptrente besetninger totalt sett ville være på et betydelig høyere nivå enn det dagens tre pluss gir grunnlag for. Antallet å rekruttere fra ville bli betydelig større, noe som hadde fått positive følger for støtteorganisasjonen på land og bidratt til å styrke den faglige standarden. Dersom denne muligheten ikke gripes, kan det over tid få betydelige, negative konsekvenser for kompetanse, treningsnivå og stridsevne. Det kan bli som å spare seg til fant. Utdanningssystemet synes også å ha kommet under et visst press. Opprettelsen av nye treningssentre innen for hvert av våpnene i Kysteskadren rundt 2005 etter modell av ubåttjenesten, skjedde i betydelig grad på bekostning av bemanningen ved det maritime kompetansesenteret, KNM Tordenskjold. Endringen tydeliggjorde roller og ansvarsforhold, noe som kunne gi kortsiktige gevinster. Imidlertid kan en langsiktig kostnad være at et av skolesenterets store fortrinn blir svekket, det tverrfaglige samarbeidet om taktikkutvikling og NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 13

14 ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER teknologikunnskap. Når bemanningen blir knapp, får gjerne de daglige gjøremål prioritet. Siden Kysteskadrens våpen nå selv ivaretar det meste av den faglige kontakten med fartøyene gjennom treningssentrene, kan det på sikt også medføre at KNM Tordenskjolds tradisjonelle samspill med de operative fagmiljøene om bord blir svakere. Dette kan i økonomiske trange tider, sammen med knapphet på fagpersonell, bidra til å redusere robustheten av Marinens teknologiske spisskompetanse og minske evnen til å dra nytte av innvunne operative erfaringer til å utvikle tilpasset taktikk og nye prosedyrer. Muligheter og konsekvenser De aller fleste eksperter og debattanter på området forsvarspolitikk synes å mene at det er lite realistisk å tro at norske politikere vil øke nivået på forsvarsbudsjettet i dagens situasjon. Alle indikasjoner, som forsvarsministerens nyttårstale i Oslo Militære Samfund i januar 2016, tyder på at disse analytikerne vil få rett. Gitt at dette er realiteten, kan det i betydelig grad begrense den samfunnsmessige nytten av statens investeringer i Forsvaret, og de siste anskaffelsene til Marinen i særdeleshet. Erfaringer fra en rekke land indikerer at det optimale forholdstallet mellom investeringer og drift av en marine trolig ligger et sted mellom 20 til 30 prosent versus 80 til 70. Forestillingen om at det er rom for å stramme ytterligere inn på driftsutgiftene på måter som monner i en etat etter mer enn 25 år med kontinuerlig omstilling og nedskalering uten betydelige skadevirkninger, fremstår derfor som lite realistisk. Dette på tross av McKinsey- analyser og andre vurderinger i samme retning basert på økonomiske modeller. All erfaring dokumenterer at et forsvarsbudsjett som taper kjøpekraft og minsker i forhold til andel av BNP, innebærer fortsatt nedbygging. En slik tilnærming vil med stor sannsynlighet bety at det blir vanskelig å dra full nytte av så vel gamle som nye investeringer. Et hvert stridsmiddel som ikke tas i bruk på en formålstjenlig måte, kan selvsagt i ettertid, som en direkte følge av at driftmidlene uteble, framstå eller framstilles som en feilinvestering. Marinen disponerer i 2016 en fartøyspark som optimalt utnyttet gir mulighet for, sammen med Kystvaktens bidrag, å ivareta både nasjonale oppgaver og internasjonale forpliktelser på en akseptabel måte. Det materiellmessige grunnlaget for å ha en marine som kan fylle sin funksjon i tiden, kan således langt på vei sies å være på plass. Forutsetningene for å realisere de muligheter anskaffelsene representerer, forblir imidlertid avhengig av driftsmidler av en tilstrekkelig størrelsesorden. Det sentrale spørsmålet i dagens virkelighet er derfor om det er politisk vilje til å gjennomføre dette, eller om skeptikerne får rett: Marinen vil ikke få tildelinger som gjør det mulig å produsere kompetanse, tilgjengelighet og operative leveranser på en måte som drar full nytte av potensialet til de krigsfartøyer som er anskaffet. Jeg vil likevel forutsette at dette er en mulig opsjon for Norge og drøfte hva dette kan innebære av muligheter for Marinen. I fredstid er produksjon av kompetanse et av de aller viktigste målene med militær, herunder sjømilitær, virksomhet. En vesentlig del av den kunnskapen, de ferdighetene og den innsikten dette feltet rommer, må utvikles og holdes ved like internt i egen organisasjon, fordi slik ekspertise nasjonalt ikke finnes i samfunnet for øvrig. Marinen kan med andre ord ikke avertere i avisene for å hente inn den spisskompetansen forsvarsgrenen måtte mangle. Sjøforsvaret har derfor en egen utdanningssektor som, med Sjøkrigsskolen og KNM Tordenskjold som de sentrale institusjonene, holder god standard på de fleste sjømilitære fagområdene. Likevel har omstillingen og nedtrekket i stillinger medført at enkelte viktige fagmiljøer har blitt meget sårbare. Så lenge antallet besetninger i hver fartøyklasse overstiger kritisk masse, vil det likevel i de fleste tilfeller være nok personell til å nyttiggjøre seg innvunnet erfaring, videreføre innsikt og opprettholde og videreutvikle kunnskaper og ferdigheter. På det praktiske plan vil et hensiktsmessig opplegg for å oppnå dette kunne variere noe. På de mindre fartøyene, som mineryddere, ubåter og korvettene, kan løsningen være å ha doble besetninger på de fartøyene som er utrustet. For fregattene ville trolig dette være et unødvendig høyt ambisjonsnivå. Fem besetninger til fire fartøyer NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 14

15 ØKENDE SIKKERHETSPOLITISKE UTFORDRINGER TIL SJØS I NORSKE NÆROMRÅDER under kommando kunne derimot være en tilfredsstillende ramme for virksomheten. Fire fulltallige og opptrente besetninger og en halv i reserve kan også være en akseptabel løsning. Sammenlignet med situasjonen den senere tiden, ville også det kunne løfte fregattvåpenet i betydelig grad og muliggjøre et godt kompetansenivå, brukbar tilgjengelighet og rimelig utnyttelse av fartøyparken. Dersom de andre fartøyklassene ubåter, mineryddere og korvetter kunne disponere seks besetninger hver, ville Kysteskadren ha grunnlag for en effektiv fredsdrift også av disse våpnene. Bonusen ville være profesjonelt treningsnivå, høy beredskap og gripbarhet. Det ville videre legge til rette for synlighet på kysten og tilstedeværelse i aktuelle farvann i betydelig høyere grad enn det dagens personellressurser og driftsmidler muliggjør. En annen sannsynlig følge av en slik bemanningssituasjon kan være at tilgangen av kompetent personell til fagmiljøene i støtteorganisasjonen på land bedrer seg. Den maritime delen av Forsvarets logistikkorganisasjon er i dag sterkt overbelastet av mangel på så vel personell som kompetanse (Kjelstrup 2010, 41-43). Over tid kunne en mer tilfredsstillende arbeidssituasjon for de ansatte i logistikkapparatet trolig bidra til mindre avgang og styrket faglig nivå, med økt standard på tjenester til fartøyene som resultat. Tilstrekkelig bemanning er nemlig avgjørende for mulighetene til både å produsere kompetanse og å gjøre operative leveranser tilgjengelige på kort varsel. Det er også fundamentet for en tidsmessig personellpolitikk, noe som også kan bety mye for å redusere den tilfeldige avgangen som ad hoc-løsninger og rovdrift ofte forårsaker, gjerne som en følge av at personellressursene er for knappe. Forventningene om innsats hjemme er ikke bare stor til kvinner, men også til menn i dagens samfunn. Evnen til å kunne gjennomføre et tilnærmet likestilt familieliv krever en betydelig grad av gjensidighet og felles planlegging, noe som forutsetter forutsigbarhet. Dersom driftsmidlene også tillater at fartøyene kan seile tilstrekkelig, og dra full nytte av simulatortreningen både til forberedelser og etterarbeider, vil forholdene ligge til rette for faglige utfordringer og høyt treningsnivå, noe som borger for meningsfylt tjeneste for besetningene. I neste omgang kan det anspore, og ikke sjelden være en direkte medvirkende årsak til, at mange offiserer, og befal for øvrig, velger å fortsette i Marinen. Kanskje også til at spesialister og vervede blir motivert til å satse på en karriere i Forsvaret. Gode programmer for oppøving og sertifisering av fartøyene vil trekke i samme retning. Det er derfor viktig at slike muligheter, som å komme under vingene til the Royal Navy og bli generalmønstret av Flag Officer Sea Training, må utnyttes både for å lære og for å sikre at norske krigsskip kvalitetsmessig holder fastsatt standard. Av tilsvarende grunner er det fortsatt viktig å delta hyppig i Natos øvelsesvirksomhet og stående marinestyrker. Slik deltakelse kan være avgjørende for å greie å vedlikeholde og videreutvikle ferdighetene på sentrale kompetanseområder, noe som ikke minst kommer til nytte i flernasjonale, skarpe operasjoner. Dersom deltakelse i internasjonale operasjoner skal fungere, forutsetter det at nødvendig logistikkstøtte er på plass. Når det spesialbygde logistikkfartøyet, KNM Maud, kommer i drift om relativ kort tid, er det mulig for Marinen å etablere en selvstendig flåtegruppe med NoTG som sjøgående ledelsesapparat og medfølgende støtteapparat på kjøl. I tillegg kan fregattenes muligheter til å lede luftoperasjoner med personell fra Luftforsvaret i kontrollrollen, bidra til at både kapasiteten til beskytte forsterkninger som kommer sjøveien, og evnen til å understøtte fellesoperasjoner innaskjærs og i kystnære farvann øker betraktelig. I løsningen av slike oppdrag tilfører fregattene, i tillegg til luftforsvarskapasiteten, dessuten unik kompetanse til å jakte på ubåter og våpen for å angripe overflatefartøyer i kystnære områder. Videre kan minerydderne, med undervannsfarkosten Hugin, i skjul undersøke om det er lagt sjøminer i de aktuelle farvannene og deretter uskadeliggjøre miner som blir detektert. Minejegerne kan klargjøre havneområder som skal brukes, mens kystjegerne, eventuelt sammen med elementer fra marinejegerkommandoen, kan klarere den planlagte innseilingsruten for å beskytte mot angrep fra land. Korvettene kan bidra NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 15

16 med lokalt oversiktsbilde, ild- og transportstøtte til jegeravdelingene, samt kapasitet til å engasjere overflatefartøy, inkludert asymmetriske mål som småbåter, som driver ukonvensjonell krigføring i kystmiljøet, en oppgave kanonen er godt egnet til. Fartøyenes stealth-egenskaper og mulighet for raske forflytninger kommer også til sin fulle rett i et slikt stridsmiljø. De norske ubåtene, med lange tradisjoner og erfaring i å operere i innaskjærs farvann, kan avhengig av oppdragets art og gjeldende trusselbilde, fylle forskjellige roller tilpasset den aktuelle situasjon (Generalinspektøren for Sjøforsvaret 2003, Terjesen, Kristiansen & Gjelsten 2010, 502, 505 og ). En marinestyrke satt sammen av disse elementene kan utgjøre en unik nasjonal, fellesoperativ ressurs for luftforsvar, sjøkontroll og støtte til landstriden i et kystområde. Det vil i enda større grad være tilfelle etter at fregattene eventuelt også har fått missiler til områdeluftforsvar og til å angripe mål på land. Uansett har Norge mulighet til å videreutvikle en kapasitet som er unik og sterkt etterspurt også i alliansen. Denne kompetansen kommer spesielt til nytte i forbindelse med maktprojeksjonsoppdrag, i særlig grad til beskyttelse av en amfibiestyrke som gjennomfører en landsettingsoperasjon eller når det er aktuelt å ta i mot alliert støtte som ankommer sjøveien (Generalinspektøren for Sjøforsvaret 2003; Svensholt 1999; Gjelsten 2007). Det er naturlig å understreke at den iboende muligheten til over tid å utnytte strukturen som er anskaffet og tilgjengelig, forutsetter at besetningens treningsnivå og fartøyenes tekniske tilstand er av en klasse som gjør at krigsskipene kan bestå en generalmønstring i regi av Fost, samt at logistikkstøtten holder tilsvarende standard. For å sikre at hovedvåpnene funger i operativ sammenheng, må det dessuten planmessig gjennomføres reelle tester med tilfeldige valg av plattform og det spesifikke missilet eller torpedoen som skal gjennomføre prøveskyting. I tillegg må et kompetent kommandoog ledelsesapparat være på plass, noe som krever at NoTG får mulighet til å opprettholde og videreutvikle sin unike kompetanse til taktisk ledelse av flåtestyrker i kystfarvann. Avslutning Det er kun én vei å gå for å realisere de iboende muligheter Marinens fartøyer og øvrige stridsavdelinger representerer: Å bevilge de driftsmidler og hjemle de personellressurser det krever å etablere og opprettholde et slikt ambisjonsnivå. Mange med innsikt hevder at det er ren ønsketenkning å tro at dette er en realistisk opsjon i dagens økonomiske virkelighet. Det er derfor mye som taler for at resultatet kan bli noe helt annet. Dette er i så fall et bevisst politisk valg som potensielt kan ha store negative konsekvenser. For det første, ikke å ta i bruk de midlene en har anskaffet i dyre dommer på en skikkelig måte vil være en gigantisk sløsing med statens midler. Manglende tilgjengelighet og svekket treningsnivå kan gjøre at det vil ta betydelig tid å klargjøre fartøyer til internasjonale oppdrag som ikke er planlagt i årsprogrammet. Videre vil det være begrenset kapasitet til å ivareta tilstedeværelse. Når noe uforutsett skjer i hjemlige farvann som krever at myndighetene griper inn, må de greie seg med de midler som er til disposisjon. Tilgjengelighet, stridsevne og annen nødvendig kompetanse lar seg ikke improvisere, slike kapabiliteter tar årevis å utvikle. Det er med andre ord kapasiteter en stat enten besitter eller mangler når situasjonen krever det. En fortsatt sulteforing kan gjøre at virkemidlene kan bli beskjedne både til å fylle rollen som utenrikspolitisk instrument, og til nasjonalt å støtte Kystvakten, når uventede behov oppstår. Investeringene kan også komme til å fremstå som en lite regningssvarende forsikringspremie om det i fremtiden skulle skje en alvorlig utfordring som krever relevant sjømakt for å ta vare på norske interesser, noe det kanskje er ønsketenkning ikke å ta høgde for at kan skje i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 16

17 Kilder og litteratur Bogen, Olav og Magnus Håkenstad Balansegang. Forsvarets omstilling etter den kalde krigen. Oslo: Dreyers forlag Bruun-Hanssen, Haakon «Forsvaret ved inngangen til 2014». Foredrag i Oslo Militære Samfund, 13. januar Bruun-Hanssen, Haakon Status og utfordringer for Forsvaret». Foredrag i Oslo Militære Samfund, 12. januar Bruun-Hanssen, Haakon Forsvarssjefens årlige tale i Oslo Militære Samfund. Foredrag i Oslo Militære Samfund, 18. januar Forsvarsdepartementet Et felles løft. Rapport fra Ekspertgruppen for forsvaret av Norge Forsvarssjefen Militærfaglig råd. Anbefaling til forsvarsministeren 1. oktober Generalinspektøren for Sjøforsvaret Sjøforsvaret inn i det 21. århundre. Atlanterhavskomitéens skriftserie nr. 171, 1994 Generalinspektøren for Sjøforsvaret Forsvarets maritime kapasiteter Gjelsten, Roald Nasjonale maritime problemstillinger. I: Europa-programmet Kompendium. Sjømakt og sjømilitære regimer i Nord- Atlanteren. Oslo: Europaprogrammet Gjelsten, Roald Vi trenger Skjold-klassen. Kronikk i Bergens Tidende, 12. desember 2007 Gjelsten, Roald Styrk forsvarsevnen ta Marinen i bruk. Oslo Files 01 NOV/2015 Kibsgaard, Bjørnar Suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i norsk sjø- og ressursjurisdiksjonsområde i fred. I: John kristen Skogan,red USA og NATO i Norskehavet. Internasjonal politikk. Temahefte II 1985 Kjelstrup, Hans Christian Eldste pensjonists tale. Norsk Tidsskrift for Sjøvesen nr. 6, 2010 Svensholt, Hans K Developing a Force for Littoral Operations. Naval Forces no. 2, 1999 Søreide, Ine Eriksen Et forsterket og fornyet forsvar for fremtiden vanskelige valg og dilemmaer. Foredrag i Oslo Militære Samfund, 9. januar Søreide, Ine Eriksen En ny langtidsplan for forsvarssektoren vårt utgangspunkt og våre valg. Foredrag i Oslo Militære Samfund, 12. januar Terjesen, Bjørn, Tom Kristiansen & Roald Gjelsten Sjøforsvaret i krig og fred. Langs kysten og på havet i 200 år. Bergen: Fagbokforlaget Ulriksen, Ståle Et skråblikk på FRM (Forsvarssjefens militærfaglige råd). Foredrag i Oslo Militære Samfund, 9. november Intervju med kontreadmiral Sivert A. Farstad, tidligere sjef operasjonsstaben i Forsvarets overkommando 2005 Intervju med kontreadmiral Bjarne Grimstvedt, tidligere generalinspektør for Sjøforsvaret 2005 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 17

18 LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering Storbyens elektriker * Service Lørenveien 68 - Telefon Telefaks Spesialtilpasning Kjøl & Frys ISO Sprengstoff Lager Brakker Brukte Vekselbeholdere NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 18

19 NORSK FLYTTEFORBUND LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr bedriftssystemer.no WWW Brynsengv. Peter Møllers 2, 0667 v. 12, Oslo, Boks PB , Økern, Økern OsloTlf: Oslo, Tlf Fax: Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden From Defence to Medical equipment [email protected] Se mer om oss på and everything in between. vinjes.no Your EMS partner NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 19

20 PLANER OG REALITETER AV SVERRE DIESEN Kampfly eller hærstyrker hva betyr «et balansert forsvar»? Kombinasjonen av et kostbart kampflykjøp og en anstrengt forsvarsøkonomi med mulige konsekvenser for blant annet Hærens gjenværende brigade har utløst debatt om ikke antall kampfly bør reduseres for i stedet å styrke andre deler av Forsvaret, kanskje særlig Hæren. Når vi ser bort fra de delene av den politiske venstresiden som misliker tanken på å kjøpe amerikanske jagerfly uansett, reflekterer debatten ulike syn på hva som er en riktig balanse mellom forsvarsgrenene. Mange av argumentene er likevel svært forenklet, og yter ikke problemets kompleksitet rettferdighet. Hensikten er derfor å belyse dette spørsmålet ved først å se på de trusselscenariene forsvarsplanleggingen i dag bygger på, for å avklare hva slags trussel vi bør se som dimensjonerende. På det grunnlag er det mulig å utlede hvor tyngdepunktet i den norske forsvarsstrukturen bør ligge, med spesiell vekt på avveiningen mellom kampfly og hæravdelinger. General (P) Sverre Diesen er tidligere forsvarsjef. (Foto: Kjetil Solhøi/NRK) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 20

21 KAMPFLY ELLER HÆRSTYRKER Bilateral konflikt eller bastionforsvar? Spørsmålet om hva som er et balansert forsvar påvirkes grunnleggende av at dagens utfordring er en annen enn under den kalde krigen, da vi sto overfor en trussel om invasjon og permanent okkupasjon av hele eller store deler av norsk landterritorium. I vår tid baserer derimot forsvarsplanleggingen seg i prinsipp på to typer scenario: - Begrenset russisk bruk av militærmakt for å fremtvinge en endring i den norske regjerings politikk eller aksept for konkrete krav i en bilateral norsk-russisk konflikt. - Det såkalte bastionforsvaret, der en truende eller allerede pågående konflikt mellom Russland og Vesten i et annet område utvides til nordområdene, fordi frykten for en storkrig gjør at Russland må skyve frem forsvaret av de strategiske baseområdene på Kola-halvøya til norsk område. Dette er to scenarier som åpenbart er svært forskjellige med hensyn til sikkerhetspolitisk forutsetning og dermed trolig også til angrepets art og omfang. Et kjernespørsmål ved utforming av et norsk forsvar er derfor: Hvilket av disse to scenariene skal vi se som dimensjonerende for Forsvaret, når den ene ikke bare er en delmengde av det andre? Begrenset bruk I det første tilfellet er trusselen begrenset, og angriperens hensikt er å tvinge den norske regjering til å føre en politikk mer i tråd med russiske interesser. Fra russisk side er maktbruken i et slikt tilfelle primært en form for strategisk kommunikasjon den skal understreke alvoret i de krav som er stilt ved en demonstrativ bruk av militærmakt. Da kan vi se for oss en rekke mulige alternativer, som fly- og missilangrep på militære eller økonomiske mål, spesialstyrkeoperasjoner, sjø- og luftlandsatte raids og hele registeret av det vi med en samlebetegnelse kaller hybridkrig. Det er med andre ord ingen logisk kobling mellom angrepets strategiske hensikt og et behov for permanent militær kontroll over deler av vårt landterritorium. Det er i stedet et spørsmål om han i løpet av kort tid greier å påføre oss tilstrekkelig store tap og skader til at vi bøyer oss for de kravene som stilles. Dermed forutsetter det heller ikke bruk av helt spesifikke styrkekomponenter fra hans side, hverken hærstyrker eller andre. Utgangspunktet må være at Russland ønsker å begrense maktbruken til noe de antar de kan slippe unna med uten at NATO blander seg inn. Dette følger av at det knapt eksisterer noe bilateralt stridsspørsmål mellom Norge og Russland som er så viktig for russerne at det rettferdiggjør risikoen for en krig med Vesten. Men er det overhodet tenkelig at Russland kan bruke selv begrenset militærmakt overfor et NATO-land uten at alliansen blir involvert, vil noen spørre. Da tror undertegnede vi gjør klokt i å ta inn over oss at for mange av de 28 medlemslandene vil det i en konflikt som for eksempel dreier seg om rekkevidden av norsk suverenitet på Svalbard være vel så viktig å finne et påskudd for ikke å bli trukket inn som å komme Norge til unnsetning. Vi bør med andre ord ta inn over oss at i en situasjon hvor det ikke lenger er en samtidig og eksistensiell trussel mot oss alle, slik det var under den kalde krigen, er medlemslandenes sikkerhetspolitiske prioriteringer og perspektiver høyst forskjellige. Konsensus i en situasjon som overhodet ikke berører mange medlemslands interesser direkte vil derfor kunne sitte langt inne. Det skaper nettopp den type handlingsrom for begrenset bruk av makt overfor et NATO-land som dette scenariet bygger på. Vår utfordring er derfor å kunne etablere en stridssituasjon som er så utvilsom at NATO er nødt til å involvere seg. Det norske forsvarets strategiske rasjonale må med andre ord være å sørge for at det ikke kan oppstå en bilateral norsk-russisk konflikt som er for stor for oss, men for liten for våre største og viktigste allierte. Når det er mulig, er det fordi de vestlige stormaktene ikke kan overse åpenbar aggresjon mot en alliert som de er traktatforpliktet til å forsvare. Om ikke av hensyn til oss så fordi det står om deres egen troverdighet i verden for øvrig, ikke minst for USA. Uansett hvor lite interessert amerikanerne måtte være i det konflikten dreier seg om, har de NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 21

22 KAMPFLY ELLER HÆRSTYRKER ikke råd til at man i Moskva eller Beijing begynner å tvile på realitetene i amerikanske sikkerhetsgarantier. Bastionforsvar I det andre scenariet, bastionforsvaret, er imidlertid russisk kontroll over betydelige deler av norsk territorium i Finnmark en forutsetning, for å kunne skyve frem fly, luftvernsystemer og sikringsstyrker så langt at de oppnår en reell økning av dybden i forsvaret av Kola. Det innebærer et angrep av et helt annet omfang, ikke minst med betydelige bakkestyrker. Ved første øyekast vil det derfor være dette som blir dimensjonerende for et norsk forsvar. Det er likevel flere forhold som bidrar til å så tvil om den konklusjonen. Det gjelder i det minste en versjon av bastionforsvaret som også involverer norsk landterritorium. For det første virker det lite sannsynlig at russerne i det hele tatt ville velge en slik handlemåte, gitt det militære styrkeforholdet mellom Russland og Vesten. Til forskjell fra situasjonen under den kalde krigen, vil ikke Russland kunne vinne en konvensjonell krig med vestmaktene i Europa, hverken i dag eller i overskuelig fremtid. Dette gjør det grunnleggende usannsynlig at en konflikt som vil kunne involvere USA er ment å være annet enn begrenset fra russisk side altså motivert av samme type avgrenset politisk interesse som vi kan se for oss i en bilateral konflikt med Norge, men nå i en annen region. Da har det formodningen mot seg at russerne skal velge å eskalere konflikten så lenge dette styrkeforholdet ikke snus fullstendig på hodet. Minst av alt dersom det ikke allerede er tale om en meget alvorlig konflikt, og minst av alt i et område som vil gi NATO og USA et påskudd til å rette et slag mot de strategiske basene på Kola en reaksjon de ellers neppe ville vært i nærheten av å vurdere. Hele bastionscenariet lider med andre ord av en logisk svakhet som gjør det mindre sannsynlig i utgangspunktet. Skulle de likevel gjøre det, forutsetter det åpenbart at en omfattende konflikt med Vesten enten allerede er i gang eller vil bli utløst som konsekvens av nettopp en slik handlemåte. Men hvis det bryter ut en konflikt mellom Russland og det militært overlegne USA støttet av andre viktige NATO-land, er det norske forsvarets strategiske rasjonale oppfylt allerede i utgangspunktet. Da er den nødvendige og tilstrekkelige forutsetning for gjenetablering av status quo til stede, nemlig at NATO eller en annen koalisjon av villige anført av USA må forutsettes å kunne drive Russland tilbake også fra norsk område. Og endelig vil et slikt angrep, hvis det likevel kommer, nødvendigvis måtte ha en styrke som står i forhold til det landområdet russerne da er avhengige av å sikre seg, og de kommunikasjonslinjene bakover de i så fall må kontrollere. For at dette området skal kunne gi dem en signifikant større strategisk dybde foran Kola-basene, snakker vi med andre ord om betydelige deler av Øst-Finnmark, frem til Tana som et minimum. Gjør vi et overslag på hva det vil kreve av styrker innledningsvis som konsekvens av kravet om kontroll over territoriet alene, uavhengig av motstand, er vi raskt oppe på et nivå som det uansett vil være hinsides norske muligheter å stanse eller sinke med tradisjonelle landoperasjoner i Øst-Finnmark. Ganske særlig hvis dette skal skje etter først å ha måttet forflytte hovedstyrken av en redusert brigade km fra Troms innland. Det er en ambisjon vi anså som totalt urealistisk under den kalde krigen, og den er åpenbart ikke blitt mer realistisk i mellomtiden. Her vil det riktignok kunne anføres at et så omfattende angrep vil kreve en større styrkeoppbygging og derfor innebære lengre strategisk varslingstid enn det bilaterale scenariet. Men gitt hvilke russiske styrker som allerede finnes i området eller kan tilføres meget raskt, er det likevel snakk om langt kortere tider enn det overføringen av en delvis oppsatt brigade fra Troms innland og Østerdalen til Øst-Finnmark vil kreve. At vi allerede ville ha gjort dette som en konsekvens av en pågående konflikt et annet sted har formodningen mot seg, gitt de reservasjoner norske politikere ville hatt mot en slik handlemåte av frykt for å bli oppfattet som provoserende i en spent situasjon. Og selv da hadde det altså gitt et tilnærmet håpløst styrkeforhold under de rådende betingelser i Øst- Finnmark. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 22

23 KAMPFLY ELLER HÆRSTYRKER Stabiliseres ikke budsjettenes kjøpekraft har vi ikke noe forsvar i det hele tatt. (Foto: Forsvaret) Dimensjonerende trussel Det vil følgelig være to vesentlige forhold som gjør det lite rasjonelt å legge bastionscenariet til grunn ved utformingen av en norsk forsvarsstruktur - Det representerer en russisk handlemåte som i lys av styrkeforholdet mellom Vesten og Russland er lite sannsynlig. Selv om det umiddelbart vil stille vestmaktene overfor en utvidelse av konflikten og dermed et prioriteringsproblem, vil det ikke kunne oppnå annet enn å forverre Russlands stilling i neste trekk samtidig som det innebærer en implisitt løsning av det norske grunnleggende strategiske problem, nemlig å sørge for at vi ikke blir stående alene - En russisk beslutning om likevel å gjøre det vil være en konsekvens av en overordnet strategisk vurdering knyttet til muligheten for en storkrig med Vesten. Den lar seg derfor neppe påvirke av det norske forsvarets størrelse og sammensetning. Og skulle de likevel beslutte å gjøre det, forutsetter det en operasjon av et omfang som det ikke vil være mulig for et norsk forsvar å stanse. Det vil si at vi prøver å dimensjonere oss for en oppgave som uavhengig av andre innvendinger uansett ikke er mulig Konklusjonen blir derfor at det ikke vil være bastionscenariet som stiller Norge overfor det reelt mest krevende forsvarsproblem. Det vil være det mer sannsynlige men begrensede, bilaterale scenariet som er dimensjonerende, fordi vi da er kritisk avhengige av våre egne, beskjedne styrker for å skape den konflikten som skal få NATO til å involvere seg en oppgave det også er realistisk at vi kan greie, hvis vi balanserer Forsvaret riktig. I dette scenariet har imidlertid angriperen meget stor handlefrihet med hensyn til valg av både angrepsmåte og -sted, nettopp fordi han ikke er avhengig av å sikre seg en bestemt geografi. Kombinert med utstrekningen på de norske sjøog landområder det da kan være tale om, fører dette til at det blir en umulig oppgave å forsvare alt norsk område i tradisjonell forstand selv dersom tesen om at landterritoriet er viktigst hadde vært riktig. Konklusjonen på hvilket trusselscenario NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 23

24 KAMPFLY ELLER HÆRSTYRKER som er dimensjonerende leder dermed frem til kjernespørsmålet: Hva slags norsk forsvarsstruktur er under denne forutsetning den gunstigste, og hva er spesielt den riktige balanse mellom kampfly og hæravdelinger? Det norske strategiske kjerneproblem tid, rom og tilgjengelige styrker Ikke noe norsk forsvar vil i dag eller i fremtiden kunne forsvare alle norske områder og farvann, selv ikke i begrenset tid inntil allierte forsterkninger når frem. Den grunnleggende strategiske ide bak dagens norske forsvar kan derfor ikke være å forsvare territorium, men å møte et angrep på den måten som etablerer og vedlikeholder den mest mulig synlige og høyintensive konfliktsituasjon. Design av en norsk forsvarsstruktur dreier seg altså om å finne de stridsmidlene som gir størst evne til å skape en slik situasjon. Når vi står overfor et nærmest umulig forhold mellom kort varslingstid, enorm utstrekning av de områder som skal dekkes og meget små egne styrker, følger egentlig svaret av rene fysiske begrensninger. Vi har ingen mulighet for å kunne forflytte tilstrekkelige, mekaniserte hærstyrker hundrevis av kilometer til det punkt angriperen velger, samtidig som han på sin side ikke har noe behov for eller interesse av å søke stridskontakt på bakken. Selv med en mindre fremskutt avdeling utgangsgruppert sentralt i Finnmark vil det i en situasjon hvor angriperen fritt kan velge angrepspunkt kunne dreie seg om km en distanse som det selv administrativt vil ta flere døgn å tilbakelegge. Tar vi i tillegg i betraktning angriperens mulighet for å angripe med egne fly en norsk forflytning som må kanaliseres langs et meget begrenset antall forutsigbare akser, fremstår et slikt landtungt, mekanisert forsvarskonsept som hasardiøst inntil det helt urealistiske. Velger han Svalbard eller andre deler av norsk område utenfor fastlandet som arena for en styrkedemonstrasjon hvilket harmonerer godt med ønsket om å begrense faren for eskalering er mekaniserte hærstyrker åpenbart helt irrelevante. Evne til fysisk forflytning og manøver med hæravdelinger må under slike betingelser erstattes av evne til å kunne forlegge presis ild over store avstander med et minimum av tidstap. Det tilsier prioritering av våpenplattformer og systemer som kompenserer for det umulige tidrom-styrker forholdet ved høy hastighet, lang rekkevidde og evne til å levere presisjonsstyrte våpen fra stor avstand. Denne ilden må baseres på sensorinformasjon fra eleverte plattformer og deployerbare patruljer på bakken med ISTAR-kapasitet. Forsvaret av Norge handler i liten grad om å forsvare et bestemt territorium. Bildet viser en del av festningslinjen (Frøylinjen) som gikk gjennom Troms og som skulle stoppe en sovjetisk invasjon. (Foto: NRK) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 24

25 KAMPFLY ELLER HÆRSTYRKER Stridssituasjonen må med andre ord etableres ved at angriperen ikke forblir uforstyrret, men umiddelbart påføres tap ved selv en tidsbegrenset inntrengning i norske farvann eller på norsk område. Det er dette som gjør et moderne kampfly anvendt i en offensiv rolle til en helt sentral kapasitet i et modernisert norsk forsvarskonsept. Dette forholdet forsterkes ytterligere av den iboende asymmetri i forholdet mellom fly og bakkestyrker. Mens flere hæravdelinger i seg selv skaper behov for flere kampfly for å beskytte bakkestyrkene mot fiendtlige fly, skaper ikke flere kampfly i seg selv behov for flere hæravdelinger. Skulle vi derfor redusere antall kampfly for i stedet å øke antall hæravdelinger, vil flere fly av et totalt sett enda mindre antall måtte avgis til defensive oppgaver det vil si å beskytte hæravdelingene og dermed svekke den offensive, tapspåførende evnen ytterligere. I stedet for å kunne skape og opprettholde en stridssituasjon ved hjelp av flyenes offensive egenskaper vil vi kaste bort deres overlegne hastighet, rekkevidde og våpenlast for å la dem eskortere hæravdelinger som beveger seg med sneglefart i sammenligning. Merk at hæravdelingers avhengighet av kampfly til å sikre nødvendig luftoverlegenhet over operasjonsområdet også blir et avgjørende moment, dersom vi hadde lagt bastionforsvaret til grunn som dimensjonerende scenario. Å sette Hæren i stand til å drive vellykket forsvar eller oppholdende strid i Øst-Finnmark vil antagelig kreve at den økes til i hvert fall to brigader. Innenfor rammen av samme økonomiske forutsetning innebærer det trolig at antall kampfly må minst halveres, som et meget konservativt anslag. Da blir det interessant å se hvilke muligheter disse gjenværende flyene har for å gi de to brigadene nødvendig beskyttelse, sett opp mot hvor mange sorties de vil kunne produsere over dette området sammenlignet med russiske fly, og gitt effekten av russisk luftvern som ikke en gang behøver å stå på norsk område i en slik situasjon. Noen vanlige motargumenter Men kan ikke eget luftvern beskytte hæravdelingene, vil noen spørre. Å etablere et luftvern med Det norske forsvarets strategiske rasjonale må være å sørge for at det ikke kan oppstå en konflikt som er for stor for oss, men for liten for våre største og viktigste allierte. tilstrekkelig rekkevidde og høydedekning over hæravdelinger som skal operere i Finnmark med den gitte lufttrussel, er det i dag hverken planer om eller penger til. Tatt i betraktning at vi allerede måtte ha redusert kampflykjøpet for å finansiere flere hæravdelinger, måtte vi for å finansiere tilstrekkelige luftvernavdelinger i tillegg antagelig ha redusert antall fly ytterligere. Da nærmer vi oss nedre grense for hvilket antall det har noen hensikt å investere i, uansett andre forhold. «Allierte fly er det vi vil kunne få raskest, derfor må vi satse på hæravdelinger» lyder et annet av de mange endimensjonale slagord i debatten. Dette er et godt eksempel på hvordan trosartikler som ble innarbeidet under den kalde krigen gjentas ukritisk i en situasjon hvor premissene for dem i realiteten er endret. Den gangen var den strategiske varslingstiden tiden fra vi kunne være sikre på at et angrep ville komme og til det inntraff lang, fordi et angrep av den størrelsesorden krevde omfattende og synlige forberedelser på den andre siden. Det betød at allierte flyforsterkninger som det ble anmodet om med en gang kunne være på plass før angrepet kom, i motsetning til allierte hærstyrker. Da var det en logisk slutning at Norge burde prioritere hærstyrker. Men når varslingstiden som i dag er redusert til noe som er for kort til at selv allierte fly i noe omfang kan være på plass før et angrep kommer, bryter resonnementet sammen. Gitt at fly er kritisk viktige i åpningsfasen av en moderne konflikt, vil den logiske konklusjon være at vi nå bør prioritere NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 25

26 KAMPFLY ELLER HÆRSTYRKER Kanskje er det slik at Norges forsvarsevne synker om Hæren vokser? Fotografiet viser en norsk Leopard stridsvogn under vinterøvelsen Cold Response (Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret) flystyrker, som vi med stor sikkerhet kan si vil være både relevante og viktige uansett angrepstype og -sted. Dette fordi det er nettopp flyenes evne til å opprettholde et høyintensivt konfliktnivå som skal utløse beslutningen om å sende allierte forsterkninger, hva enten vi snakker om fly eller hæravdelinger. Konklusjon en balansert forsvarsstruktur og debatten rundt den Det spørsmålet som er stilt i overskriften er derfor velegnet for å demonstrere hva slags problem vi står overfor når vi skal utforme den forsvarsstrukturen som setter opp en høyest mulig terskel mot den dimensjonerende trusselen. Det er i realiteten et krevende optimeringsproblem hvor det inngår en rekke variabler trussel, tid, rom, egne styrker, allierte og sist men ikke minst økonomiske rammer. Selv om svaret selvsagt ikke lar seg beregne matematisk, er imidlertid selve problemets natur av operasjonsanalytisk karakter, og resonnementene rundt det må føres på en måte som er basert på operasjonsanalysens krav til stringens og logikk. Da må forsvarsstrukturen bygges opp ut fra den grunnregel at hver ny milliard brukes på den kapabilitet som på ethvert trinn av prosessen har høyest grensenytte, det vil si der effekten per investert krone opp mot dimensjonerende trussel er høyest. Det er et alt annet enn trivielt problem. Det innebærer blant annet at vi kan få meget stor effekt av å styrke en kapabilitet med en viss sum penger, mens vi kan bruke det dobbelte på å styrke en annen uten å oppnå noen merkbar forbedring av forsvarsevnen i det hele tatt. Tilsvarende kan det som er optimal balanse på et ressursnivå være helt galt på et annet. Hvorvidt neste milliard bør gå til fly eller hæravdelinger kan med andre ord avhenge av hvor mye av begge deler vi har på forhånd. Vi har kort sagt å gjøre med et problem som i høy grad er både flerdimensjonalt og ikke-lineært. Således følger det av resonnementene i denne artikkelen at vi i dag trolig kunne fordoblet Hæren uten at det hadde stilt angriperen overfor et vesentlig større problem i Finnmark. Dette fordi de umåtelige distansene det er snakk om gjør at selv en fordobling av antall avdelinger ikke slår nevneverdig ut på evnen til å komme raskt nok til NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 26

27 KAMPFLY ELLER HÆRSTYRKER stede og ta opp kampen. Så lenge Hærens svar på en trussel som materialiserer seg 300 km unna er å kjøre 298 av dem for så å engasjere på 2 km avstand med direkteskytende våpen, vil Hæren antagelig tape i forhold til våpensystemer med en helt annen evne til å overvinne det kritiske tid-rom problemet. Samme ressurs anvendt på å styrke kampflyvåpenet ville derfor slått dramatisk mye bedre ut på vår evne til å påføre angriperen tap og dermed nekte ham det raske politiske og militære fait accompli han søker for å unngå at alliansen blander seg inn. I dette perspektivet representerer en del av de argumentene som tidvis dukker opp i debatten en banalisering av problemet, med forenkling til kun en variabel og uttrykt i slagordformat: Ditt eller datt er viktigst derfor må vi prioritere det. Det er i det hele tatt et gjennomgående trekk ved mye av argumentasjonen for et tradisjonelt, landtungt forsvar at den føres i generelle vendinger, under henvisning til prinsipper og historiske erfaringer av påstått almengyldig karakter betydningen av «boots on the ground», landterritoriets spesielle betydning og så videre. Dermed ignorerer de fullstendig at dette ikke er noe generisk strukturspørsmål, men et helt konkret forsvarsproblem definert ved bastante fysiske parametre som skal løses innenfor en gitt økonomisk ramme. Da nytter det ikke å heve seg over både fysiske og økonomiske beskrankninger med henvisning til luftig teori og lite relevant empiri. Hvis disse slagordene i tillegg konsekvent fremføres av sjefen for den sektor som vedkommende slagord tilgodeser, er det et alvorlig forfallstegn. For det første er Forsvaret da i ferd med å tilegne seg en av decibelsamfunnets sletteste sider, nemlig den som legtimerer at embetsmenn opptrer som leder av pressgruppen for egen sektor. Men vel så alvorlig er det hvis et halvt dusin generaler og admiraler alle har en forskjellig oppfatning av et slikt spørsmål i offentligheten, der alles oppfatning røper en gjennomsiktig omsorg for eget ansvarsområde. Da svekker vi forståelsen for at det faktisk eksisterer en objektiv militær sannhet og reduserer oss selv til faglig alibi for både politikere og andre som helst vil ta en annen avgjørelse enn den militært rasjonelle. For å sitere en tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet: «Hvis dere militære ikke er enige, kan det bare bety at dette per definisjon er politikk og ikke fag». Underforstått: Og da kan jeg gjøre som jeg vil. En faglig diskusjon må derfor tilfredsstille analytiske minstemål, og ikke bare være en sum av partsinnlegg på vegne av den del av Forsvaret man selv har ansvar for til enhver tid. Denne artikkelen er ikke i seg selv en komplett analyse. Men den representerer i det minste et forsøk på en gjennomtenkning som tar inn over seg problemets kompleksitet og anvender en disiplinert tilnærmelse til å formulere en hypotese om sammenhengen mellom dimensjonerende trussel og forsvarsstruktur, herunder spesifikt forholdet mellom kampfly og hærstyrker i et balansert norsk forsvar. Ikke balansert i den betydning at ressursene skal fordeles mellom forsvarsgrenene ut fra et slags rettferdighetsprinsipp eller i tråd med tilvente forestillinger, men på den måten som gir en totalt sett høyest mulig terskel mot den type militær aggresjon vi ser som den dimensjonerende utfordring for Forsvaret. Dette betyr åpenbart ikke at vi ikke kommer til å ha bruk for landstyrker i fremtiden, men det betyr at de sannsynligvis kommer til å gjøre noe annet og derfor se annerledes ut enn de gjør i dag spesielt i Nord-Norge. Hvordan utfordringene påvirker dagens forsvarsstruktur bør imidlertid være knekkende likegyldig hvis vi først er enige om at en stringent analyse står over sedvane, gruppetenkning og misforstått lojalitet mot det bestående. Ryker brigaden, har vi ingen hær, lyder omkvedet fra Hæren. Nei, selvfølgelig ikke, men hva så? Dersom forsvarsbudsjettenes kjøpekraft ikke stabiliseres, er hele problemstillingen akademisk. Da har vi meget snart ikke noe forsvar i det hele tatt, men det er et annet og enda større spørsmål enn balanseproblemet. Prioriterer vi slik at vi opprettholder brigaden, vil konsekvensen være at vi ikke vil ha noen marine eller noe luftforsvar. Om brigaden forsvinner i første langtidsplan og kampflyene i neste eller omvendt er i den større sammenheng nokså likegyldig. Det bør også ha en konsekvens for hvilken diskusjon vi er mest opptatt av, men vi kan uansett ikke føre to diskusjoner samtidig. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 27

28 PLANER OG REALITETER AV ØYVIND ISACHSEN Leve landmakten, ja til et breddeforsvar! General(p) og ex forsvarssjef Sverre Diesen, som for øvrig nå jobber som forsker på Forsvarets forskningsinstitutt samt er tilknyttet tankesmien CIVITA, har ved flere anledninger i diskusjonen om Forsvarets fremtid nærmest latterliggjort landmakten og til tider beskriver Hæren som en anakronisme. Dette syn begrunner han i en teknokratisk tilnærming til krig, ved at dagens og fremtidens konflikter kan løses ved hjelp av teknologiske nyvinninger, langtrekkende våpensystemer og betingelsesløs støtte fra allierte. Som vanlig argumenterer Diesen meget godt, og evner i rollen som forsker og samfunnsdebattant å overbevise langt flere enn han gjorde som forsvarssjef. Derimot bør ikke hans syn forbli uimotsagt i den fundamentale forsvarsdebatten som nå pågår. Strategiske valg følger oss langt inn i fremtiden. Rittmester Øyvind Isachsen er formann i Kavaleriklubben. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 28

29 LEVE LANDMAKTEN, JA TIL ET BREDDEFORSVAR! Krig I all hovedsak hviler moderne krigsforståelse fortsatt på tenkere som så verden i lys av Napoleonskrigene. Clausewitz beskrivelse av krig som fortsettelsen av politikken, ført med andre midler binder militærmakt til politiske målsetninger. Der politikken mislykkes vil enkelte ta i bruk eller true med makt og organisert voldsbruk for å oppnå en målsetning. Dette er kjernen i forståelsen av krig som fenomen. Det er vanlig i dag å skille mellom krigens natur og krigens karakter. Krigens natur, kan sies å være evigvarende med bestanddelene vold, usikkerhet og friksjon. Krigens karakter, altså hvordan krigen føres, er derimot i konstant endring. Hver krig, hver operasjon og hvert slag er i så måte unikt. Ut av det kan man forstå at krig er et virkemiddel som strategisk knytter mål, middel og metode, som mennesket kan velge å bruke dersom det tjener en hensikt. Samtidig er det fundamentalt umulig å forutsi hvordan den neste krigen vil arte seg. Dette vet også Diesen, etter å ha undervist og skrevet om strategi. Derfor sier han at de strategiske problemers dynamiske natur fører til at det blir umulig å formulere noen eksakt teori for hvordan militærmakt skal anvendes eller hvordan militære operasjoner skal føres. 1 Selv ikke vi i Norge kan på noen som helst måte analysere oss frem til om vi vil bli engasjert i en fremtidig krig, hvor en slik krig eventuelt vil ramme og hvordan krigen vil bli ført. Nasjonal strategi Norge er en selvstendig stat, med en historie som viser at andre stater i gitte situasjoner kan velge å bruke sin makt for å fremme sine interesser på vår bekostning. Det viktigste mål for alle stater er å sikre sin egen overlevelse. Det betyr å beskytte land, folk og frihet mot trusler utenfra, slik Grunnlovens 1 definerer Norge som et selvstendig og udelelig kongerike. Den grunnleggende målsetning reguleres gjennom vår sikkerhets- og forsvarspolitikk. Midlene som staten har til rådighet for å nå dette målet beskrives ofte gjennom diplomati, informasjon, militærvesen og økonomi. Krig utkjempes i alle dimensjoner, men, skal vi tro artikkelforfatteren, avgjøres de på land. (Maleri av Jack Bellows). Fokus i denne artikkel er det militære virkemiddel. Anvendelse av militær makt beskrives ofte som en stats siste utvei, og kommer først til bruk når alle andre midler er uttømt. Samtidig er et lands forsvar, bestående av fysiske faktorer som fly, fartøy, stridskjøretøy og soldater, moralske faktorer som kampvilje og lederskap og konseptuelle faktorer som allianser, doktriner og operasjonelle konsepter, noe som ikke kan fremskaffes på kort tid. Opprettholdelse av militær kampkraft er ressurskrevende, både i form av penger og tid. Det må ligge der hele tiden og dyrkes i fredstid, slik at andre stater vet hvilken kapasitet Norge har. I så måte tjener militærvesenet to roller, også for en småstat. Først avskrekking for å forhindre noen i å utøve sin makt på vår bekostning, og deretter krigføring for å hindre noen i å lykkes med å utøve makt på vår bekostning. Det paradoksale er i så måte at en reduksjon av militærvesenet, som resultat av et ønske om å redusere kostnader i statsbudsjettet, kan forrykke en etablert avskrekkende balanse mellom stater, ved at en strategisk fristelse blir for stor til ikke å bli utnyttet. Selv om det kan virke banalt, er analogien som Forsvarets siste omdømmekampanje nytter ganske presis. Vi sover godt om natten, fordi vi har vurdert at kostnaden ved å ha brannvarsler og brannforsikring er akseptabel, selv om sannsynligheten for at det skal begynne å brenne er forsvinnende lav. Likeledes kan man si at den norske befolkning NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 29

30 LEVE LANDMAKTEN, JA TIL ET BREDDEFORSVAR! sover godt om natten, fordi regjeringen har vurdert at kostnaden ved å ha et forsvar i rammen av NATO alliansen er akseptabel, selv om sannsynligheten for at det skal bli krig i Norge eller hos andre allierte er relativt lav. Fundamentale endringer i nasjonalstrategien? Under debatten rundt lanseringen av boken Angrep eller Forsvar på litteraturhuset i januar i år, argumenterte Diesen for at Norge er best tjent med å opprettholde satsingen på 52 F-35, selv om dette måtte gå ut over landstyrkene. Diesen sier at landstyrkene uansett er utdaterte, for små og irrelevante for fremtidens konflikter. Hans med-debattant Jacob Børresen, for øvrig pensjonert sjøoffiser, argumenterte for at Norge ikke kan legge ned landmakten, og bør minimum ha tre brigader. Diesen, på sin side, svarte at selv tre brigader ikke var nok til å håndtere for eksempel en russisk aggresjon, og følgelig at pengene vi ville brukt på dette kunne brukes på langt mer effektive og moderne militære virkemidler. Dette bringer forslag om en fundamental endring i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. En endring som Diesen varsler i hans bok Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot Diesen legger som premiss at politikerne aldri vil bevilge vesentlig mer penger til Forsvaret, og at Norge med sine 5 millioner mennesker er for lite til å opprettholde et moderne breddeforsvar. 2 Påstanden blir litt komisk, da regjeringen allerede med 2016-budjsettet øker forsvarsbudsjettet med nesten 10%. 3 Diesen, derimot fører en lang argumentasjonsrekke basert på spesifikke forutsetninger og hevder at Hæren må avvikle brigadeambisjonen og satse på to vervede bataljonsstridsgrupper, en i nord innrettet i stort for målangivelse og en i sør basert på dagens suksesshistorie med Telemark bataljon som mekanisert bataljonsstridsgruppe integrert i en flernasjonal løsning. 4 Hvilken fagmilitær rasjonale som legges til grunn er uvisst, men det kan synes Krig i Norge må ha et norsk ansikt, også. Bildet viser generalløytnant Ben Hodges fra U.S. Army og generalinspektøren for Hæren, generalmajor Odin Johannessen under øvelse Cold Response 2016 (Foto: Anette Ask / Forsvaret) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 30

31 LEVE LANDMAKTEN, JA TIL ET BREDDEFORSVAR! som om innretningen er en konsekvens av manglende politisk vilje til bevilgning snarere enn militærfaglig vurdering. La oss i alle fall håpe på det. Landstyrkenes relevans, og brigadens eksistensgrunnlag Brigadenivået er generelt ansett som det minste nivået der en kan organisere landstyrker. I tillegg er Norge og våre nærmeste allierte relativt enige om at brigadene bør være mekaniserte, og inneholde stridsvogner, artilleri og kampluftvern. Som for eksempel Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Storbritannia, Finland og USA. I NATO er det for øvrig bare Island og Luxembourg som ikke har brigader. Erfaringer fra krigen i Ukraina slår også fast at moderne krigføring fortsatt graviterer mot tyngre mekaniserte styrker, og at lettere styrker har svært begrenset overlevelse. 5 Opprettholdelse av en brigade handler ikke først og fremst om hvor stor fiende den skal måtte håndtere, men om hvilket enormt kontrollspenn dagens og morgendagens kriger etter all sannsynlighet vil ha. Kommando og kontroll, synkronisering og bruk av taktiske handlinger i alle domener, alliert samarbeid, tverrdepartementalt samarbeid, logistisk og annen understøttelse, planlegging av påfølgende operasjoner og ikke minst interaksjon med befolkningen. Det er også verdt å reflektere over Generalinspektøren for Hærens tale i Oslo Militære Samfund, der han på en forbilledlig måte fikk frem at krig alltid handler om mennesker. Men kanskje sterkest inntrykk gjorde det når Odin Johannessen, som selv har opplevd krigen på nært hold på Balkan og i Afghanistan, forklarte på sindig bergensk at vi må ha et norsk ansikt på krigen, ellers kan det være at våre allierte ikke helt ser hensikten med at deres soldater skal dø for en sak som Norge ikke selv er villig til å prioritere. Krig avgjøres på bakken og konflikt løses av mennesker. Soldatene er i følge Johannessen fellesskapets ansikt. 6 Det er vanskelig å finne eksempler der kriger har vært avgjort kun ved hjelp av langtrekkende våpensystemer. Det er derimot flust av eksempler der krig og konflikt har ført til en lidelse og et kaos som militære landstyrker er de eneste som kan gjøre noe med. Ikke at de er best egnet, men fordi ingen andre kan gjøre det. Selv etter at et langtrekkende missil har slått ut en bydel, eller et massivt flydropp har ødelagt sine mål er det mennesker igjen på bakken. Noen er drepte, noen er skadde og trenger hjelp. Noen er lovlige mål, andre sivile som er rammet uskyldig. Offentlige tjenester bryter sammen, søppel hentes ikke, sykdom blir ikke behandlet, kriminelle blir ikke arrestert og kvinner får ikke beskyttelse. Fremmede soldater blir konger, befolkningen deres treller. Et potensielt krigsscenario i Finnmark, der Norge sender sine F-35 for å bombe et fremmed element av små grønne menn som har tatt seg til rette, vil kunne passe på beskrivelsen over. Hva gjør vi da? Kan fregatter, ubåter og jagerfly hjelpe våre innbyggere? Hva om de fremmede vil forhandle, overgi seg, trekke seg ut og vår befolkning begynner å ta tilbake. Uten uniform, uten politisk kontroll og uten den kunnskap og disiplin som militære styrker har. Hvilke problemer vil det medføre for staten Norge? Nå er ikke oppryddingen etter avstandslevert vold, enten det kommer i form av fremmede langtrekkende våpen eller våre egne, et hovedrasjonale for å opprettholde eller styrke landmakten. Grunnen er enkel, svært enkel; nemlig at kriger avgjøres på land. Det er der folk bor; det er der verdier skapes og foredles, samt det er der beslutninger tas. Derfor vil en militær overrumpling på Norge eller en alliert inneholde bruk av eller trussel om bruk av landstyrker for å ta, holde eller sikre et spesifikt område. Enten for å nytte det selv, eller for å hindre oss i nytte det. Det kan være tilgang på flyplasser, kaier, hovedsteder og byer, trafikknutepunkter, mediehus osv. Slik vi kan lese den geopolitiske situasjon i dag, trolig ikke for varig okkupasjon og innlemmelse i en fremmed stat, men for en midlertidig situasjon som skal føre til en politisk endring. Norge kan ikke akseptere at vi er åpne for handlinger som vil krenke vår nasjonale integritet. Fravær av muligheten til å hindre en slik krenkelse kan paradoksalt nok føre til at det skjer. Samtidig er det utfordringer i kø rundt oss. Om ikke NATO blir utfordret direkte er det ikke utenkelig at NATO igjen vil måtte stille ressurser tilgjengelig for FN. Da blir Norge bedt om å stille styrker, også landstyrker. Da gjelder den gjensidige allianseforpliktelsen, som vi er helt avhengig av. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 31

32 LEVE LANDMAKTEN, JA TIL ET BREDDEFORSVAR! Leve Hæren og den mekaniserte brigaden! Fotografiet viser dragoner og grenaderer fra Panserbataljonens stormeskadron 4. Norges forsvar forestås i rammen av NATO. Det betyr at Norge ikke har en selvstendig og uavhengig ambisjon om å klare å opprettholde statssikkerheten kun med egne midler. En slik ambisjon måtte ha medført et nærmest usannsynlig forsvarsbudsjett. Samtidig er det slik at NATO må ha substans i ambisjonen en for alle, alle for en. Hvert land må sørge for å bidra etter evne, slik det skrives i NATOs artikkel 3: For mer effektivt å nå formålene med denne traktat vil partene enkeltvis og i fellesskap ved stadig og virksom selvhjelp og gjensidig støtte opprettholde og utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep. 7 I lys av den beskrivelsen er Diesens forslag også underlig, for en avvikling av vår landmaktsambisjon fordrer at et annet NATO-land øker sin. Er det moralsk rett, eller strategisk lurt, at Norge som oppfattes som verdens rikeste land fører en slik politikk? I så fall hva vil det ha å si når 28 medlemsland samles for å diskutere hvor styrker skal sendes, og eventuelt hvilke områder som skal prioriteres. Konklusjon I et forsøk på å se fremtidens utfordring kan vi alle fall slå fast at den vil inneholde vold, usikkerhet og friksjon. Og, den vil inneholde en krigføring vi ikke var forberedt på. Det er derfor best, slik det er med all beredskapstankegang, å forberede seg generelt fremfor spesifikt. Politi, helse og brannvesen brukes til en rekke funksjoner innenfor samfunnssikkerhet og generell lov og orden. Et forsvar bør brukes mot et bredt spekter av statssikkerhetsutfordringer, som omhandler både sjø, luft, land og cyberdomenet. Effektiv krigføring føres samtidig NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 32

33 LEVE LANDMAKTEN, JA TIL ET BREDDEFORSVAR! (Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret). i alle domener for å sjokke motstanderen. For landstyrkene gjelder det å fortsette den satsingen regjeringen har gjort på brigaden, med moderne stormpanservogner, oppgradering av stridsvogner, nytt artilleri og tilførsel av kampluftvern. Det er også verdt å merke seg at Forsvarssjefen i sitt militærfaglige råd har en brigade til langt opp på sin prioritetsliste, dersom han får mer penger enn han ber om. Avslutningsvis vil jeg derfor bemerke at i den videre debatt bør vi lytte mer til den sittende forsvarssjef og hans landmilitære rådgiver Odin Johannessen, enn til pensjonerte hæroffiserer. Leve Hæren og den mekaniserte brigaden, og ja til et effektivt breddeforsvar som sørger for at vi også kan sove trygt om natten de neste 50 år. Referanser: 1 Sverre Diesen, Militær strategi; en innføring i maktens logikk (Cappelen akademiske forlag, 2000) 2 Sverre Diesen, Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020 (Cappelen Damm, 2011), s ibid 5 Dr. Phillip Karber, Draft Lessons learned from the Russo- Ukraine War; Personal observations (The Potomac Foundation, 8.july 2015) 6 Odin Johannessen, Aftenposten, Soldatene er fellesskapets ansikt, 2.feb, 2016, NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 33

34 PLANER OG REALITETER AV ODD GUNNAR SKAGESTAD. Tsjetsjenia og Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE). ERFARINGENE MED OSSES STØTTEGRUPPE OSSE er en forkortelse mange nordmenn forbinder med Knut Vollebæk, Balkan og 1990-årene. Organisasjonen er imidlertid langt mer enn det, og denne artikkelen redegjør for et arbeid som fant sted i Russland, et område som har beholdt sin sikkerhetspolitiske relevans. Odd Gunnar Skagestad har bakgrunn som fagdirektør i Utenriksdepartementet, og har lang erfaring med vår store nabo i øst. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 34

35 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) OSSE (The Organization for Security and Cooperation in Europe, - fork. OSCE) ble formelt etablert i 1995 som et sluttprodukt av Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) en forhandlingsprosess som hadde pågått siden den store Helsinki-konferansen i På organisasjonens hjemmeside fremgår det at OSSE er verdens største regionale sikkerhetsorganisasjon, med 57 medlemsstater og geografisk dekning fra Vancouver til Vladivostok. 1 OSSEs formål omfatter tidlig varsling, konfliktforebyggelse og post-konflikt-rehabilitering. I tillegg nevnes slike oppgaver som rustningskontroll, bekjempelse av menneskehandel og terrorisme, samt bistand med hensyn til bileggelse av konflikter, grensespørsmål og demokratisering. OSSEs viktigste verktøy i så måte er organisasjonens feltoperasjoner (i norsk fagsjargong gjerne kalt sendelag ). Feltoperasjonene fungerer under instruks fra OSSE-sekretariatet i Wien og under overoppsyn av formannskapet i OSSEs Råd, og omfatter en rekke ulike grupper hver med sitt spesifikke mandat i henhold til hvilke problemer som de skal håndtere i sine respektive operasjonsområder. I skrivende stund (april 2016) har OSSE i virksomhet til sammen 17 feltoperasjoner i Syd-Øst- Europa, Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. I alt 15 feltoperasjoner som tidligere var i virksomhet, er senere blitt nedlagt. Én av disse - OSSEs Støttegruppe til Tsjetsjenia, hvor artikkelforfatteren tjenestegjorde som sendelagsleder (ambassadør) fra desember 1998 til januar 2000 var i virksomhet fra 1995 til I denne artikkelen gis en fremstilling (inkl. et beskjedent forsøk på analyse) av de erfaringer som OSSEs engasjement i Tsjetsjenia brakte. En liten, seierrik krig I 1904 hadde Russlands daværende innenriksminister Vjatsjeslav Plehve tatt til orde for en liten, seierrik krig for å avverge revolusjonen - et råd som skulle føre til den katastrofale Russisk- Japanske krig og det påfølgende opprøret i Nitti år senere, i november 1994, ble samme formulering brukt av Oleg Lobov sekretær for Kremls Nasjonale Sikkerhetsråd som mente at en liten og seierrik krig i Tsjetsjenia ville sikre Boris Jeltsin gjenvalg som president. 2 Den 11. desember 1994 innledet Russland sitt militære felttog for å gjenopprette den konstitusjonelle orden i Tsjetsjenia. Selv om Jeltsin halvannet år senere vant gjenvalget, ble denne krigen en ren katastrofe. For at en krig stor eller liten skal kunne kalles seierrik, må seierherren også vinne de beseiredes hjerter og hjerner. Eller, om dét er for mye forlangt, vinne et minstemål av legitimitet. Slikt er vanligvis lettere sagt enn gjort. Gjennom tre århundrer hadde det russiske (eller det sovjetiske) imperiet forsøkt å beseire Tsjetsjenia og tsjetsjenerne - med blandet eller begrenset suksess. Gjentatte omfattende forsøk fra Imperiets side på å utslette deres nasjonalitet (general Jermolovs gjentatte felttog gjennom flere tiår fra 1818, og Stalins deportasjon i 1944 av hele befolkningen) hadde brent seg inn i det tsjetsjenske folkets kollektive hukommelse. Og så skjedde det igjen på 1990-tallet at regionen i løpet av mindre enn ett tiår skulle gjennomleve to kriger som brakte død, elendighet og enorme ødeleggelser: Væpnede stridigheter som atter en gang skulle bekrefte det gamle ordtaket at en krig aldri har noen vinner, bare tapere. Den tsjetsjenske konflikten Det mektige russiske imperiet mot lille Tsjetsjenia var åpenbart en ujevn match. Det var og er en asymmetrisk konflikt ikke bare med hensyn til relativ størrelse/styrke/ressurser, men også med hensyn til hvordan den har vært opplevet av partene. Fra tsjetsjensk synsvinkel har konflikten vært en kamp mot en undertrykkende kolonimakt, inklusiv kamp for nasjonal selvbestemmelsesrett og i siste instans, å forsvare det tsjetsjenske folk mot trusselen om folkemord. Dette synet impliserer at konflikten også burde betraktes som et internasjonalt anliggende, og håndteres som dette. Fra imperiemaktens side ble konflikten forutsigbart nok definert annerledes. Russland har alltid insistert på at Tsjetsjenia er et internt russisk anliggende, og at konflikten følgelig burde håndteres som et innenriksk problem, uten ekstern NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 35

36 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) således avisen International Herald Tribune beskrive den nye rådende stemning i følgende ordelag: Last week President George W. Bush publicly agreed with Mr. Putin that terrorists with ties to Osama bin Laden are fighting Russian forces in the predominantly Muslim republic and said that they should be brought to justice. Since then the Bush administration has begun taking concrete action in support of Moscow. 3 Om utsiktene til gjenopprettelse av fredelige forhold i konfliktfylte regioner kan synes fjernt, er det desto viktigere å holde liv i håpet. (Foto: OSCE i Ukraina våren 2016, Reuters). innblanding. Under krigen i ble den russiske holdning (som bare vant lunken entusiasme) således definert som å gjenopprette den konstitusjonelle orden. Da militære operasjoner ble gjenopptatt i 1999, var imidlertid det toneangivende syn blitt omdefinert til det øyensynlig mer inspirerende å forsvare Russlands territoriale integritet og bekjempe terrorisme. Med denne endrede tilnærmingen som også falt sammen med Vladimir Putins entré i maktens høyborg (som statsminister fra 9. august 1999) lyktes det for den russiske regjeringen å vinne den hjemlige offentlige opinion til støtte for sin hardere linje. Samtidig var det inntruffet et slående omslag i den internasjonale holdningen siden Den første tsjetsjenske krigen (dvs. konflikten i ). Innen sommeren 1999 hadde omverdenens sympati med de tsjetsjenske frihetskrigerne stort sett fordampet og blitt erstattet av avsky og mistro mot terroristene. Grunnen var stort sett todelt; (a) tsjetsjensk vanstyre inkl. grovt mislighold av egne affærer og ikke minst det stygge innslaget av gisseltaking og brutale drap; samt (b) en overveiende vellykket russisk politikk med hensyn til å styre informasjons- og nyhetsformidling (inkl. dyktig diplomati), og dermed å kunne manipulere den offentlige opinion både hjemme og ute. Om det såkalte internasjonale samfunn fortsatt hadde noen motforestillinger mot Russlands håndtering av Tsjetsjenia, ble slike følelser effektivt brakt til taushet i kjølvannet av terrorangrepet mot USA 11. september I oktober 2001 kunne OSSEs engasjement: Støttegruppen og dens oppgaver Karakteristisk for en slik situasjon som hadde utviklet seg i Tsjetsjenia på midten av 1990-tallet, var at partene syntes ute av stand til å løse sine uoverensstemmelser seg imellom. I slike situasjoner gir det mening å spørre om hvorvidt og hvordan assistanse utenfra vil kunne bidra i så måte. Her kommer det noe diffuse begrepet det internasjonale samfunn inn i bildet. I vid forstand kan begrepet forstås å omfatte verdens samlede engasjerte offentlige opinion slik den artikuleres av nasjonale regjeringer; interstatlige organisasjoner (IGO er); ikke-statlige organisasjoner (NGO er), multinasjonale eller transnasjonale kommersielle aktører, massemedia og endog innflytelsesrike enkeltpersoner som antas å opptre på vegne av en bredere offentlighet som måtte støtte en gitt sak. Vi snakker åpenbart ikke om noen enhetlig størrelse som uten videre kan operasjonaliseres. Om vi snevrer inn perspektivet, vil imidlertid de største og bredest sammensatte interstatlige organisasjonene (IGO ene) peke seg ut som de fremste aktørene som kan opptre på vegne av det internasjonale samfunn. Den ene IGO en som har et tydelig rulleblad med hensyn til direkte engasjement i arbeid for å fremme fred og stabilitet i Tsjetsjenia, er OSSE. I etterhånd er det av interesse å spørre om hva dette engasjementet (som varte fra 1995 til 2003) bestod i, hvilke spørsmål og hindre som måtte takles, samt hvilke erfaringer og eventuelle lærdommer som kan trekkes fra dette engasjementet. På bakgrunn av de fiendtlighetene som var innledet i desember 1994, ble det på OSSEs Permanente Råds 16. møte den 11. april 1995 fattet beslutning NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 36

37 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) om å etablere OSSEs Støttegruppe til Tsjetsjenia (The OSCE Assistance Group to Chechnya). Rådet gav samtidig Støttegruppen et mandat til å utføre følgende oppgaver (som, ble det uttrykkelig slått fast, skulle utføres i samråd med russiske føderale og lokale myndigheter, og i samsvar med Den russiske føderasjons lovgivning): - Fremme respekt for menneskerettigheter og fundamentale friheter, og dokumentere brudd på disse; bistå i å utvikle demokratiske institusjoner og prosesser, inkludert gjenopprettelse av lokale myndighetsorganer; bistå i forberedelse av eventuelle nye konstitusjonelle avtaler samt i å avholde og overvåke valg; - Å lette internasjonale og ikke-statlige organisasjoners leveranser inn i regionen av humanitær hjelp til ofre for krisen, hvor de enn måtte befinne seg; - Yte assistanse til Den russiske føderasjons myndigheter og til internasjonale organisasjoner for å sikre raskest mulig repatriering av flyktninger og internt fordrevne til deres hjem i kriseregionen; - Å fremme en fredelig løsning av krisen og stabilisering av situasjonen i Den tsjetsjenske republikk i overensstemmelse med prinsippet om Den russiske føderasjons territoriale integritet og i samsvar med OSSEs prinsipper; - Fremme dialog og forhandlinger, når det måtte være på sin plass, ved deltagelse i rundebord, med sikte på å etablere våpenhvile og eliminere spenningskilder: - Støtte etablering av mekanismer som garanterer rettssikkerhet, samfunnssikkerhet og lov og orden. 4 Støttegruppen begynte sitt arbeid i Tsjetsjenias hovedstad Groznyj 26. april 1995 med oven siterte håpløst omfattende, men samtidig fleksible mandat. I lys av de akutte behov som den væpnede konflikten hadde skapt, skulle megling bli Støttegruppens mest profilerte virksomhet gjennom de neste halvannet årene. En omfattende våpenhvileavtale ble da også inngått 31. juli 1995 ved Støttegruppens mellomkomst. Den ble aldri overholdt, men skapte likevel presedens for videre forhandlinger med Støttegruppen i en aktiv meglerrolle. Nok en våpenhvileavtale ble undertegnet 27. mai 1996 takket være et utrettelig skytteldiplomati fra daværende leder av Støttegruppen, ambassadør Tim Guldimann (fra Sveits). 5 Også denne ble snart brutt, men skulle bli avgjørende i å få forhandlingsprosessen tilbake på et spor som skulle føre til den såkalte Khasav-Yurt-avtalen av 31. august 1996, som brakte de væpnede stridighetene i denne omgang til opphør. Foruten å etablere en våpenhvile, inneholdt Khasav-Yurt-avtalen også bestemmelser om tilbaketrekning av alle militære styrker, og fastslo at en avtale om prinsippene for de gjensidige forbindelsene mellom Den russiske føderasjon og Den tsjetsjenske republikk skal bli utarbeidet innen 31. desember Videre ble det - i henhold til Khasav-Yurt-avtalen avholdt president- og parlamentsvalg 27. januar Valgene, som ble organisert av OSSEs Støttegruppe og som ble overvåket av ca. 200 internasjonale observatører, ble fra OSSEs side erklært å være frie og rettferdige, og ble også anerkjent som legitime av Den russiske føderasjon. gjennomført helt og fullt Hvorfor ville Russland, samtidig som de hardnakket fastholdt at den tsjetsjenske konflikten var et rent indre anliggende, likevel tillate noen som helst form for innblanding fra en såpass fremstående agent for det internasjonale samfunn som OSSE? I etterpåklokskapens klare lys synes det nærliggende å anta at det i 1995 var oppstått et mulighetsvindu gjennom en kombinasjon av flere faktorer, herunder: 1. En merkbar fornemmelse av mangel på retning og sammenheng fra det ansvarlige føderale lederskaps side i dets politisk-militære strategi visà-vis Tsjetsjenia, noe som medførte en serie pinlige nederlag på slagmarken. Ledelsen befant seg i en hengemyr som de selv hadde skapt, og foretok sine disposisjoner under president Jeltsins tidvis uklare og lunefulle overoppsyn. Dermed hadde en situasjon oppstått hvor beslutningstagerne i Kreml kunne bli mer disponert for å akseptere en form for ekstern involvering som også ville lette noe av byrden ved deres eget ansvar. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 37

38 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) 2. Russisk linje med hensyn til OSSE hadde fra starten av vært preget av en tilbøyelighet til å søke en mer aktiv rolle for organisasjonen, i tråd med en generell politikk som gikk ut på å vinne oppslutning om tanken om at OSSE etter hvert skulle erstatte NATO og innta en rolle som den altoverskyggende all-europeiske sikkerhetsorganisasjon. Denne prinsipielle linjen medvirket utvilsomt til Russlands villighet til å tillate OSSE å bidra til å løse krisen. I dette perspektivet fremstod Tsjetsjenia nærmest som et test-kasus for troverdigheten av Russlands uttalte entusiasme for å utvide OSSEs rolle. Dette mulighetsvinduet skulle imidlertid snart bli stengt. I mars 1997 fremstod resultatene av Støttegruppens innsats som betydelige og meget åpenbart så. På dette stadium, da de væpnede stridighetene var opphørt og valg var blitt gjennomført, synes den generelle holdning hos de berørte parter (dvs. de russiske føderale så vel som de tsjetsjenske regionale myndigheter) å være at de viktigste og mest presserende oppgavene som inngikk i Støttegruppens mandat, var blitt fullført, vellykket og definitivt. Dette synet ble uttrykkelig målbåret i følgende Erklæring fra Den russiske føderasjon, som ble presentert for OSSEs Permanente Råds møte den 13. mars 1997: Den russiske part, som tar i betraktning den fundamentalt nye situasjonen som har oppstått med hensyn til å få brakt orden i Den tsjetsjenske republikk (Den russiske føderasjon), ønsker atter en gang å gjøre oppmerksom på det faktum at den delen av OSSEs Støttegruppes mandat som gjelder meglingsbestrebelser i forbindelse med å løse den væpnede konflikten samt bane veien for forhandlinger, er blitt gjennomført helt og fullt ( carried out in full ). Den dialogen som har blitt innledet mellom de føderale myndigheter og det nye lederskapet i Tsjetsjenia som et føderasjonssubjekt av Den russiske føderasjon, foregår, som naturlig er, direkte og utelukker enhver megling fra OSSE-representanters side. Vi formoder at Støttegruppens arbeid nå har blitt re-fokusert på andre aspekter av dens mandat, nemlig de som gjelder essensielle områder innen OSSEs aktiviteter: Overvåking av menneskerettighetssituasjonen, assistanse i å etablere demokratiske institusjoner og i å sikre repatriering av flyktninger og internt fordrevne; samt koordinering av innsats for å levere humanitær bistand. Den russiske part gjentar sin villighet til å samarbeide konstruktivt med Støttegruppen om disse sakene. 6 Man må vel kunne stille spørsmålet om Moskva hadde noen autoritet til ensidig å endre Støttegruppens mandat og dermed begrense dens virksomhet. Formelt sett er svaret nei. Men det følger av OSSEs konsensusprinsipp at Støttegruppens eksistens og dens deployering til regionen var avhengig av russisk aksept. Det var klart erkjent at dersom Støttegruppens aktiviteter ble gjenstand for vertslandsregjeringens mishag, måtte denne påregnes å bringe oppdraget til opphør. Den russiske regjering hadde med andre ord makt til å diktere hvordan Støttegruppen skulle tillates å fortolke sitt mandat. Selv om mandatteksten forble uendret, ble oppgavene etter dette vesentlig og effektivt innskrenket. Konsekvensene av russernes innstramning ble ikke umiddelbart merkbare. Gjennom første halvdel av 1997 var Støttegruppen fortsatt involvert i samtaler mellom føderale og tsjetsjenske representanter med sikte på å inngå en detaljert avtale om økonomiske forbindelser og fredelige relasjoner. Av særlig viktighet i så måte var to avtaler en Traktat om fred og prinsipper for gjensidige forbindelser og en Avtale om økonomisk samarbeid som begge ble undertegnet i Moskva 12. mai 1997 av de to presidentene Boris Jeltsin og Aslan Maskhadov. 7 Videre langtrukne forhandlinger kom i gang med sikte på å få bilagt de oljerelaterte problemene for hele regionen, inkludert transitt gjennom tsjetsjensk territorium og gjeldsoppgjør for det tsjetsjenske statlige oljeselskapet, samt gjenoppbygging av det tsjetsjenske olje- og kjemirelaterte industrikomplekset. Avtaler om disse sakene ble inngått 12. juli og 9. september, men viste seg å være svært skjøre og medførte ikke noen praktiske endringer. Den tsjetsjenske krisen forble uløst. Forhandlinger om Tsjetsjenias politiske status, slik det var forutsatt i Khasav-Yurt-avtalen, kom riktig- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 38

39 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) av republikken. Til tross for den betydelige nedbyggingen av Støttegruppens rolle, omfattet de gjenstående operative deler av mandatet fortsatt vesentlige oppgaver som måtte utføres. Den russiske erklæringen av 13. mars hadde spesielt identifisert tre prioriterte områder: Fra å ha vært en tilsynelatende bunnløs hengemyr av vold og sekterisk konflikt er Groznyj i dag en by man tør å investere i. nok i gang, men uten resultat. Hovedhindringen for enighet lå fortsatt på det prinsipielle plan, idet Russland blankt avviste det tsjetsjenske kravet om full selvstendighet. Samtidig inntraff en vedvarende forverring av den interne situasjonen i Tsjetsjenia, noe som gjorde det stadig vanskeligere å kunne foreta noen vesentlige skritt i retning av løsninger, det være seg av politisk eller økonomisk art. I tilbakeblikk synes det klart at den dialogen mellom de føderale og de tsjetsjenske myndigheter som angivelig skulle ha gjort Støttegruppens meglerrolle overflødig ( gjennomført helt og fullt ), temmelig raskt hadde mistet all fremdriftskraft. Oppgaver som fremdeles gjenstod å utføre Fra midten av 1997 hadde tyngdepunktet i Støttegruppens arbeid merkbart skiftet fra megling til bistand i post-konflikt rehabilitering og andre deler av dens mandat. I tillegg til den russiske erklæringen av 13. mars 1997 ville også andre forhold så som de avtalene som var inngått 12. mai 1997 nødvendigvis foranledige en viss reorientering av Støttegruppens videre aktiviteter. Dette ble også offentlig erkjent av Støttegruppens daværende leder, den danske ambassadør Rudolf Torning-Petersen, som i et intervju med pressebyrået Interfax påpekte at den situasjonen som rådet i Groznyj etter inngåelsen av avtalene mellom Moskva og Groznyj ville berøre prioriteringene for Støttegruppens virksomheter. Hovedretningen for sistnevnte ville fra nå av være å gi humanitær og praktisk assistanse til fredelig gjenoppbygging - Overvåking av menneskerettighetssituasjonen - Assistanse i å etablere demokratiske institusjoner og i å sikre repatriering av flyktninger og internt fordrevne - Koordinering av innsats for å levere humanitær bistand I tillegg gjenstod oppgaven med å støtte etablering av mekanismer som kunne garantere rettssikkerhet, samfunnssikkerhet samt lov og orden. Videre bestod en rekke problemer av særlig viktighet for arbeidet med post-konflikt rehabilitering, herunder minerydding og håndtering av vannforsyning, avløps- og andre miljøproblemer. Selv med et sterkt begrenset mandat, var det fortsatt mer enn nok for Støttegruppen å ta seg til. Det var fullstendig unødvendig å finne opp nye oppgaver for å rettferdiggjøre Støttegruppens fortsatte eksistens dette så meget mer som OSSE etter hvert skulle bli den eneste gjenværende internasjonale organisasjon som fremdeles var representert på bakken i Tsjetsjenia, noe som tilførte Støttegruppens fortsatte tilstedeværelse en viktig tilleggsdimensjon. Samtidig skulle utviklingen internt i Tsjetsjenia i årene medføre stadig større praktiske vanskeligheter for Støttegruppen til å utføre sine oppgaver. Den forverrede sikkerhetssituasjonen Evakuering Siden 1997 hadde modalitetene for Støttegruppens arbeid i stigende grad kommet til å bli definert av sikkerhetsmiljøet. Tsjetsjenia hadde allerede i årevis vært et høyrisikoområde, særlig for utlendinger som ikke omfattes av den beskyttelse som samfunnstradisjoner gir tsjetsjenere, herunder klansystemet og blodhevnprinsippet. I tillegg til forbrytersk gisseltaking var det en konstant fare for politisk motiverte mord, så som de brutale dra- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 39

40 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) pene på seks utenlandske Røde Kors-medarbeidere (hvorav to norske) i byen Novyje Atagi i desember I oktober 1998 ble likeledes tre briter og en newzealander bortført, og deres avhuggede hoder funnet noen uker senere. I løpet av 1998 hadde sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia blitt så forverret at det ble stadig vanskeligere for Støttegruppen å utføre sitt arbeid på meningsfylt vis og samtidig kunne opprettholde et akseptabelt sikkerhetsmiljø for eget personell. Mot et bakteppe av stadig forverrede sosioøkonomiske tilstander hadde kriminalitet og uro nådd endemiske proporsjoner. Den politiske uroen hadde islett av militant religiøs fanatisme, organisert kriminalitet og et generelt sammenbrudd av lov og orden, noe som gav seg utslag i stadig hyppigere utbrudd av vold, drap og terrorhandlinger. Fremfor alt fant det sted en sterk økning i gisseltaking og bortførelser for løsepenger, et onde som spredte seg over hele Tsjetsjenia og over i naboregionene. Gisler ble holdt fanget under miserable forhold, ble i stor utstrekning utnyttet som slavearbeidere, og ble ofte gjenstand for byttehandel mellom kriminelle grupper (inkl. kvasipolitiske organisasjoner og deres væpnede enheter), som inntektsbringende handelsvarer. Utlendinger, spesielt representanter for organisasjoner som ble antatt å kunne skaffe store beløp i løsepenger, ble sett som særlig interessante mål for kidnappinger. Så si alle internasjonale institusjoner trakk seg derfor ut av regionen. Følgelig kom OSSEs Støttegruppe som det eneste gjenværende internasjonale organ med representasjon i Tsjetsjenia til å bli ansett som et stadig mer sårbart og sannsynlig angrepsmål fra ikke-vennligsinnede krefter. Til tross for omfattende sikkerhetstiltak ble Støttegruppen fire ganger i løpet av 1998 nødt til å evakuere sine utenlandske medarbeidere fra Groznyj til Moskva. Den siste evakueringen, som ble effektuert 16. desember 1998, ble senere - etter beslutning av OSSEs formann forlenget gjentatte ganger i lys av en stadig forverret sikkerhetssituasjon. 8 For å sikre kontinuiteten og regulariteten i Støttegruppens videre arbeid ble det i tidsrommet januar-mars 1999 foretatt tre arbeidsbesøk til Groznyj, 9 men OSSEs Permanente Råd besluttet på sitt møte 11. mars 1999 at evakueringsregimet som fortsatt var ment å være et midlertidig tiltak - skulle strammes inn, og at medlemmer av Støttegruppens utenlandske komponent inntil videre ikke skulle foreta noen reiser i Tsjetsjenia. I mai samme år utstedte Russlands innenriksminister en generell advarsel til alle som måtte reise til eller i Nord-Kaukasus om at ingen kunne garantere noen sikkerhet mot trusselen om bortføring og gisseltaking. At den russiske regjering heller ikke kunne garantere Støttegruppens sikkerhet, ble ved flere anledninger understreket overfor undertegnede i samtaler med høytstående russiske myndighetsrepresentanter, herunder med innenriksminister (senere statsminister) Sergej Stepasjin. Støttegruppen fortsatte derfor å operere fra Moskva, hvor midlertidige kontorer ble etablert i Norges ambassades lokaler, med den forståelse at Støttegruppen ville returnere til Groznyj så snart OSSEs formann (et verv som dette året ble innehatt av Norges utenriksminister Knut Vollebæk) kunne konstatere at det var skjedd en positiv og vesentlig forbedring av sikkerhetssituasjonen. I påvente av en slik utvikling fortsatte Støttegruppen sitt arbeid fra Moskvakontoret, med å overvåke den politiske og sikkerhetsmessige utviklingen i Tsjetsjenia. Samtidig ledet man (pr. telefon- og fax-samband samt hyppige møter utenfor operasjonsområdet) de praktiske gjøremål som ble utført av de lokalt ansatte ved Støttegruppens Groznyjkontor, hvor Støttegruppen fortsatt var fullt operativ med intakt personelloppsetning og infrastruktur. 10 Utviklingen i 1999 Gjenopptagelse av de væpnede stridighetene Fra tidlig i 1999 ble det fra tsjetsjensk side gjentatte ganger gitt uttrykk for at det ville være ønskelig å inkludere en tredjepart fortrinnsvis OSSE i det man håpet kunne bli en gjenopptagelse av forhandlingsprosessen med de føderale myndighetene. Fra Støttegruppens side ble det i en rekke samtaler med høytstående russiske representanter gang på gang bekreftet at vi var parat til å påta oss et slikt engasjement hvis og når partene så måtte ønske. 11 Det rådende syn i Moskva var imidlertid å videreføre den restriktive linjen som var nedfelt i den russiske erklæring av 13. mars 1997, som fastholdt at den delen av Støttegruppens mandat som NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 40

41 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) gjaldt meglingsvirksomhet, var blitt gjennomført helt og fullt, og at man ikke så for seg noe tredjepartsengasjement i en eventuell gjenopptagelse av en russisk-tsjetsjensk dialog. Om det i det hele tatt hadde vært noen utsikter for en fornyet meglerrolle for Støttegruppens vedkommende, ble disse effektivt satt en stopper for av de begivenhetene som fant sted i annet halvår av Et forvarsel om hva som skulle komme, inntraff 7. august, da velutrustede og velorganiserte tsjetsjenske geriljagrupper under ledelse av de beryktede krigsherrene og terroristene Sjamiil Basajev og Al-Khattab gikk til væpnede angrep på flere landsbyer i den nord-kaukasiske naborepublikken Dagestan, hvor de i ukevis engasjerte store russiske styrker i omfattende kamphandlinger. Denne utviklingen ble utnyttet av de føderale myndighetene (som nå hadde fått en ny og handlekraftig leder ved utnevnelsen av Vladimir Putin til statsminister) til å skape en stemningsbølge i favør av russisk militær aksjon for å gjenopprette lov og orden i regionen. Få dager senere var den såkalte Annen tsjetsjenske krig et faktum, i form av en storstilet operasjon for å tvinge utbryterrepublikken i kne. Angrepene ble innledet 3. september med massive bombetokt fra luften mot tsjetsjensk territorium fra 22. september også mot hovedstaden Groznyj. Fra 30. september ble offensiven utvidet til også å omfatte en invasjon av bakkestyrker. Ved slutten av 1999 var Støttegruppens funksjoner blitt redusert til et minimum. Etter at den klassiske meglerrollen allerede i 1997 måtte oppgis, hadde av ulike grunner også dens roller med hensyn til humanitær bistand og innen menneskerettighetsområdet måttet trappes ned betraktelig. Som følge av de fornyede krigshandlingene måtte Støttegruppens resterende medarbeidere (de lokalt ansatte) i Groznyj i oktober evakueres til naborepublikken Ingusjetia, og alle de humanitære bistandsprosjektene måtte inntil videre stilles i bero. Fra august av hadde også Støttegruppens ledelse i Moskva kommet under økende kritikk fra de russiske myndigheters side for sin rapporteringsvirksomhet rapporter som gjaldt sensitive temaer som menneskerettighetskrenkelser fra russisk side samt de tsjetsjenske myndigheters appeller til det internasjonale samfunn om hjelp. I slutten av september protesterte Russland også formelt mot Støttegruppens virksomhet, idet det ble hevdet at dens rapporteringer gikk ut over Støttegruppens mandat. Som respons på de russiske myndigheters stadig mer restriktive fortolkning av Støttegruppens mandat, ble rapporteringsvirksomheten etter hvert (og i samråd med OSSE-formannskapet) trappet ned til et minimum. Ikke desto mindre fortsatte Støttegruppens forbindelser med det russiske utenriksministerium å bli merkbart mer anstrengt. Dette kom blant annet til uttrykk ved at kritikken mot Støttegruppen (herunder av undertegnede, ved navns nevnelse) også ble fulgt opp i en serie artikler i Moskva-aviser, med henvisning til kilder i det russiske utenriksministerium. Samtidig gav russiske myndigheter gradvis uttrykk for det synet at tidligere inngåtte avtaler nærmere bestemt Khasav-Yurt-avtalen fra 1996 og den russisk-tsjetsjenske fredstraktaten av 12. mai 1997 ikke lenger var juridisk bindende, og trakk tilbake sin tidligere anerkjennelse av de tsjetsjenske president- og parlamentsvalgene som hadde funnet sted i januar 1997 under OSSEs ledelse og overvåking. Den 19. november 1999 avsluttet OSSE et todagers toppmøte i Istanbul med en appell om en politisk løsning av Tsjetsjeniakonflikten og med vedtagelsen av et Europeisk Sikkerhets-Charter. Toppmøtet hadde vært tilbakeholdent med åpent å kritisere Russland for dets opptreden i Tsjetsjenia. Møtet kunne likevel ikke ignorere den humanitære katastrofen som var i ferd med å utspille seg som følge av krigshandlingene, med 200 tusen flyktninger som oppholdt seg i naborepublikken Ingusjetia under elendige forhold. Toppmøtet stadfestet Støttegruppens mandat og åpnet for et senere besøk ( fact-finding visit ) til Tsjetsjenia av OSSEs formann, utenriksminister Knut Vollebæk. Den russiske regjering fastholdt imidlertid at det ikke forelå noen politisk rolle for OSSE eller dens Støttegruppe i samband med Tsjetsjeniakonflikten. Formannen kom i midten av desember tilbake fra sitt besøk til Tsjetsjenia, og fremla da følgende firepunkts forslag til å finne en løsning på konflikten: Øyeblikkelig våpenstillstand i og NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 41

42 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) omkring Groznyj. 2. Etablering av dialog mellom partene, med deltagelse fra OSSE. 3. En regional konferanse med deltagelse også av presidentene fra Dagestan, Ingusjetia og Nord-Ossetia, i tillegg til representanter fra Den russiske føderasjon og Tsjetsjenia. 4. Opptrapping av den internasjonale humanitære bistand til regionen, og bedret koordinering av slik bistand. Dette initiativet ble imidlertid avvist av Russland. I realiteten betydde Istanbul-toppmøtet en avgjørende bekreftelse av det stadig tydeligere faktum at ethvert engasjement fra OSSEs side i Tsjetsjeniarelaterte saker var ytterst uønsket. Toppmøtet bekreftet samtidig en grunnleggende endring i russisk politikk med hensyn til OSSE. Ifølge den russiske utenriksministeren Igor Ivanov markerte toppmøtet et vendepunkt i hvordan Russland oppfattet OSSE fra å være en organisasjon som gav uttrykk for Europas kollektive vilje til å tjene som Vestens verktøy for tvungen demokratisering. 13 Reetablering av Støttegruppen som en feltoperasjon og dens senere avslutning Den situasjon som rådet ved slutten av 1999 syntes å gi grunn til en revurdering av Støttegruppens eksistensberettigelse. Mens Støttegruppen var ment å være en feltoperasjon, satt den nå nærmest uvirksom i Moskva mer enn halvannet tusen kilometer fra sitt operasjonsområde og uten noen åpenbar utsikt til snarlig retur. I og med de skjerpede restriksjonene fra vertslandet side var handlingsrommet for å utføre noen som helst av de oppgaver som Støttegruppens mandat omfattet, redusert til nærmest ingen ting. Spørsmål som man måtte stille seg var av eksistensiell karakter: Hva var utsiktene for en gjenopptagelse av en relevant og meningsfylt rolle for Støttegruppen? Hvordan ville Støttegruppen fortsatt kunne utgjø- Drapet på Anna Politkovskaja i 2006 antyder at det ikke er ufarlig å engasjere seg i historien om Tsjetsjenia heller. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 42

43 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) re en forskjell? Hva var Støttegruppens aktuelle eller potensielle nytteverdi? Hva var poenget med Støttegruppens fortsatte eksistens? Hvorfor ikke bare avfinne seg med de uoverkommelige realiteter, avskrive tapene og heller rette OSSEs fokus mot mer lovende utfordringer? Personlig var undertegnede aldri i tvil: Da mitt eget engasjement som Støttegruppens leder utløp i januar 2000, var min vurdering at endog under de rådende høyst nedslående omstendigheter, ville nytteverdien av Støttegruppens oppdrag på lengre sikt oppveie de kortsiktige ulempene, og at Støttegruppen fortsatt kunne utgjøre en positiv forskjell. Fra en rekke hold hadde Støttegruppen mottatt kontinuerlige forsikringer og støtteerklæringer. En fellesnevner for hvordan Støttegruppen her ble betraktet, var hvordan dette lille symbolet på et nærvær fra OSSEs side representerte et håp om enn aldri så beskjedent i en ellers mistrøstig situasjon. Mens utsiktene til gjenopprettelse av normale, fredelige forhold i denne konfliktfylte og lidelsesrammede regionen forekom å være fjernere enn noensinne, syntes det desto viktigere å holde dette håpet i live. Dette var åpenbart også oppfatningen i OSSEs Permanente Råd og hos det påtroppende (østerrikske, som overtok etter Norge) formannskapet. I årene ble det gjort en rekke forsøk på å få reetablert Støttegruppen i operasjonsområdet, samt å få brakt i stand en gjenopptagelse av dens aktiviteter i henhold til dens mandat. Spesielt ble det fokusert på spørsmålet om redeployering av Støttegruppen til Tsjetsjenia. Egnede lokaler ble funnet i Znamenskoje i nordvestlige Tsjetsjenia et område som (til forskjell fra resten av Tsjetsjenia) ble antatt å være under fast føderal kontroll. Men for å få lagt forholdene til rette for at Støttegruppen kunne vende tilbake, måtte to grunnleggende vilkår oppfylles: 14 For det første måtte de russiske myndigheter garantere sikkerheten og adekvat beskyttelse for Støttegruppen og dens medarbeidere. For det annet måtte Støttegruppens status bli klart definert, spesielt med hensyn til immunitet og sikkerhet, i en særskilt avtale tilsvarende dem som var inngått med regjeringene i andre land hvor OSSE hadde deployert feltoperasjoner. Reetablering av Støttegruppen som en operativ enhet trakk imidlertid i langdrag øyensynlig som følge av de russiske myndighetenes nøling eller muligens manglende evne til å levere slike sikkerhetstiltak som ble ansett som nødvendige. I en erklæring fra USAs OSSE-representant til OSSEs Permanente Råd 2. november 2000 het det at USA hilser velkommen nyheten om at OSSEsekretariatet og den russiske regjering er i ferd med å slutte en avtale om sikkerhetstiltakene. I erklæringen, som også målbar en viss skuffelse og utålmodighet med Russlands håndtering av saken, bemerket USA videre: Det er vår forventning at så snart disse tiltakene er gjennomført, skulle veien stå åpen for en rask retur av OSSEs Støttegruppe med kontinuerlig tilstedeværelse, under sitt mandat fra 1995, på bakken i Tsjetsjenia. Vi hilser velkommen den russiske regjerings tilsynelatende villighet til å virkeliggjøre dette målet. Vi registrerer statsminister Kasyanovs dekret som instruerer russiske føderale ministerier til å legge forholdene til rette for Støttegruppens retur, og vi tror at dette burde gjennomføres og Støttegruppen vende tilbake nå, slik at vi kan høre rapporter fra den før våre ministre møtes. Det er vår forståelse at Europarådet nå arbeider på kontinuerlig basis i Znamenskoje, og vi kan bare gå ut fra at sikkerhetssituasjonen derfor tillater Støttegruppen å gjøre det samme. I likhet med våre EU-kolleger kan vi erindre tilfeller hvor vi er blitt lovet umiddelbar retur av OSSE, noen ganger basert på løfter direkte til Deres minister og senest i april i år, bare for å oppleve at disse håp er gjort til skamme når hvert av disse løftene av en eller annen grunn er svunnet hen. Det er vårt håp og forventning at de forsikringene som vi nå mottar, ikke vil lede til tilsvarende skuffelser. Etter omfattede forhandlinger med de russiske myndighetene ble det endelig den 13. juni 2001 undertegnet en hensiktserklæring ( Memorandum of Understanding ) med det russiske justisministerium, som påtok seg å garantere sikkerheten for Støttegruppens kontor i Znamenskoje. Den 15. juni foretok OSSEs formann den formelle gjenåp- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 43

44 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) ning av Støttegruppens kontor i Znamenskoje, idet han understreket behovet for full gjennomføring av Støttegruppens mandat, slik det var blitt vedtatt av OSSEs Permanente Råd i april Etter å ha blitt redeployert konsentrerte Støttegruppen seg om å normalisere sin tilstedeværelse i Tsjetsjenia etter mer enn to års fravær, og med vekt på overvåking av menneskerettighets-situasjonen samt å bistå i levering av humanitær bistand til kriseofrene. 15 Støttegruppens mandat, som opprinnelig i 1995 var blitt vedtatt på midlertidig grunnlag, ble i 2001 endret til å måtte fornyes årlig. 16 Som i tidligere år, forble Støttegruppen i 2002 den eneste uavhengige tilstedeværelse på bakken av internasjonale organisasjoner i Tsjetsjenia. 17 Mandatet ble imidlertid ikke fornyet for 2003, og Støttegruppens eksistens opphørte dermed ved utgangen av Støttegruppens siste formann var den erfarne finske diplomaten Jorma Inki 18 - en mann som forfatteren av disse linjer kjente godt fra vår samtidige tjenestegjøring i Moskva i 1970-årene samt fra Jormas periode som Finlands ambassadør i Oslo på 1990-tallet. I et brev datert 18. januar 2003 til OSSEs formann søkte den russiske utenriksminister Ivanov å klargjøre omstendighetene vedrørende den tekniske lukking av OSSEs Støttegruppe til Den tsjetsjenske republikk. Russlands posisjon ble forklart som følger: Vår posisjon har helt fra begynnelsen vært maksimalt transparent og klar: Å tilpasse Støttegruppens oppgaver til situasjonen i Tsjetsjenia, som har endret seg vesentlig siden mandatet ble vedtatt i Til tross for våre forslag som vi presenterte i november 2002, og som gav Støttegruppen et perspektiv for å videreføre sitt arbeid i 2003, har det ikke vært mulig å oppnå konsensus. Resultatet har ikke vært vårt valg. I betraktning av de eksisterende prosedyrer har Støttegruppen siden januar 2003 gått over i en teknisk avviklingsfase som vil vare til 21. mars i år. Vi yter OSSE-sekretariatet og formannskapet full bistand i å få denne prosessen til å gå smidig for seg. Samtidig betyr dette - som vi har påpekt mange ganger ikke at vi automatisk avslutter vårt samarbeid med OSSE vedrørende det tsjetsjenske problemet. I sitt brev viste Ivanov videre til at Russland hadde sendt OSSEs Byrå for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (BDIHR) detaljert informasjon om forberedelsene til en folkeavstemning, som skulle finne sted 23. mars 2003, om Tsjetsjenias konstitusjon, i tillegg til valg til styrende organer på alle nivåer i republikken. Idet det ble uttrykt håp om at BDIHR ville være i stand til å yte ekspertbistand i å overvåke disse aktivitetene, konkluderte brevet med å observere som følger: - Som erfaringen viser, er det overhodet ikke behov for noen permanent tilstedeværelse av en feltoperasjon fra OSSEs side for slike formål. Veien videre? Med utgangspunkt i avviklingen av OSSEs Støttegruppe til Tsjetsjenia er det lettere å se tilbake på erfaringene fra denne tilbakelagte eksersisen enn å øyne noen farbar vei videre. Selv om det ikke uttrykkelig var nevnt i Støttegruppens mandat, utgjorde arbeidets politiske dimensjon en hovedgrunn for et fortsatt OSSE-nærvær i Tsjetsjenia. OSSEs tilstedeværelse var et politisk budskap om at Tsjetsjenia ikke var blitt glemt av det stundom utskjelte internasjonale samfunn. For Tsjetsjenia var Støttegruppen viktig som en kanal for kontakt med omverdenen. For OSSE utførte Støttegruppen endog under dens langvarige evakueringsregime viktige funksjoner ved å levere uavhengige observasjoner, analyser, evalueringer og rapporter om den generelle politiske utvikling så vel som om den økonomiske utvikling, herunder levekårene i regionen. Via Støttegruppen kunne OSSE således opprettholde et nærvær som satte organisasjonen i stand til å overvåke disse utviklingsbildene på kontinuerlig basis. Innledningsvis i denne artikkelen berørte vi spørsmålet om hvorvidt og hvordan OSSE i egenskap av å være en såkalt agent for det internasjonale samfunn kunne bidra til en eventuell løsning på den tsjetsjenske konflikten og å bringe fred og stabilitet til regionen. Slike spørsmål innebærer et visst element av ønsketenkning: Selv om OSSE trolig er det internasjonale organ som fortsatt ville være best rustet til å takle en slik utfordring, er dets begrensninger i så måte åpenbare: OSSE er en organisasjon som opererer på grunnlag av NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 44

45 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) konsensusprinsippet, og kan derfor kun bli så effektiv som medlemslandene ønsker å gjøre den. Når en av de store medlemsstatene er part i en gitt konflikt, og insisterer på at denne konflikten er et rent indre anliggende, er det knapt mulig å gjøre noen fremskritt. Når man betrakter den tsjetsjenske konflikten under dagens post festum-perspektiv, synes det mindre sannsynlig at en slik situasjon igjen vil kunne oppstå (som den gjorde i 1995) at Russland ser sine interesser tjent med å benytte seg av OSSEs medvirkning for å finne en vei ut av en slik hengemyr som landet hadde rotet seg fast i. Dette også så meget mer som det ut fra dagens russiske syn trolig ikke lenger eksisterer noe tsjetsjensk problem. Under hele konflikten har alle syntes å være enige om at problemet ikke ville kunne løses ved militære maktmidler alene man måtte finne en politisk løsning. Fra de russiske føderale myndigheters synspunkt ble denne utfordringen erkjent, taklet og angivelig overvunnet ved den konstitusjonelle folkeavstemningen i 2003 og de påfølgende valg som førte til innsettelsen av Tsjetsjenias stormufti (religiøs leder) Akhmat-Hadji Kadyrov som president. Drapet på Kadyrov 9. mai 2004 kunne imidlertid bare bekrefte den høyst ustabile situasjonen som rådet, og det fortsatte fravær av en politisk løsning med et minstemål av legitimitet. Den videre utvikling preget av slike hendelser som valget 30. august 2004 av Alu Alkhanov som Kadyrovs erstatter, samt drapet 8. mars 2005 på republikkens siste legitimt folkevalgte president Aslan Maskhadov førte ikke til noen avgjørende endring i det generelle konfliktbildet. Det viktigste utviklingstrekk skulle imidlertid bli at Moskva overførte den interne politiske makten i Tsjetsjenia til en gruppe tidligere separatister som fikk styre territoriet på Russlands vegne, men kun under Moskvas delvise og nominelle kontroll. Samtidig var store føderale russiske styrker stadig bundet opp i republikkens grenseområder, hvor de begikk overgrep mot sivilbefolkningen og selv ble påført betydelige tap fra ulike separatistgruppers side (en situasjon som fortsatt i dag i synes å vedvare). Til gjengjeld for å anerkjenne russisk overhøyhet og kutte ut sin tidligere selvstendighets -retorikk, fikk de Moskvainnsatte samarbeidslederne temmelig frie hender i sine interne disposisjoner, og ble etter hvert belønnet med massive føderale subsidier for å gjenoppbygge Groznyj til et utstillingsvindu for vellykket russisk distriktspolitikk. Dette har spesielt vært merkbart for utviklingen etter at Alu Alkhanov 5. april 2007 ble erstattet som president av den myrdede president Kadyrovs sønn, den beryktede bandeleder og sterke mann Ramzan Kadyrov. Selv om Tsjetsjenia både før og i de påfølgende år vært underlagt noe som må kunne betegnes som et bandittregime og et terrorvelde, har Ramzan Kadyrov med russisk føderal hjelp kunnet levere en så vidt akseptabel grad av stabilitet at Moskva åpenbart har sett seg fornøyd med tingenes tilstand. Noen normalisering kan det imidlertid knapt være tale om. Det Moskvastøttede regimet har på ingen måte klart å kvitte seg med sitt renommé for grusomheter, krenkelser av menneskerettighetene og attentater mot regimets motstandere innenfor så vel som utenfor republikkens grenser. 19 Drapet i Moskva 7. oktober 2006 på journalisten Anna Politkovskaja var en særlig påminnelse til omverdenen om den ekstreme risikoen som det innebærer (og om det mot som kreves) for å rapportere om maktmisbruk og overgrep mot Tsjetsjenias sivilbefolkning. Drapet på den russiske opposisjonslederen Boris Nemtsov på åpen gate i Moskva 27. februar 2015 var et tilsvarende eksempel i så måte. Det er vanskelig å øyne noen utsikter til en omfattende politisk løsning med den fornødne legitimitet det være seg internasjonalt eller blant den tsjetsjenske befolkningen. Internasjonale organisasjoner statlige (som OSSE) så vel som ikke-statlige står fortsatt parat til å engasjere seg i bistand på det humanitære området samt å ta opp menneskerettighetsspørsmål. Men slikt engasjement forutsetter at sikkerhetsbehovet for slike organisasjoner og deres personell kan ivaretas, og er uansett avhengig av en positiv holdning fra Russlands føderale myndigheter. Russland bærer et tungt ansvar for Tsjetsjenias tragiske historie, og vil fortsatt bære ansvaret for hvordan regionens problemer vil håndteres i fremtiden. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 45

46 TSJETSJENIA OG ORGANISASJONEN FOR SIKKERHET OG SAMARBEID I EUROPA (OSSE) Referanser: 1 Se 2 Gjengitt i forordet ( Introduction, s.xii) til Carlotta Gall & Thomas de Waal, Chechyna A Small Victorious War, London Chechnya is different, lederartikkel i International Herald Tribune (hentet fra Washington Post), 5. oktober Ref. OSCE, Permanent Council, 16th Plenary Meeting of the Council, Journal No.16, 11 April 1995, s For en mer detaljert redegjørelse samt analyse av Støttegruppens meglerrolle, se Tim Guldimann, Supporting the Doves against the Hawks, The OSCE Yearbook 1997, Institute for Peace Research and Security Policy at the University of Hamburg (Ed.), Baden-Baden 1998, s Statement of the Russian Federation, OSCE, Permanent Council, 105th Plenary Meeting of the Council, PC Journal No.105, 13 March 1997, Annex 3, Agenda item 7 (d). 7 Det skal bemerkes at Fredstraktaten i form så vel som i substans hadde en tekst som man normalt bare ville finne i avtaler mellom suverene stater i den fulle folkerettslige betydning, som i flg. utdrag: The High Contracting Parties, desiring to put an end to their centuries-old opposition, and endeavouring to establish sound, equitable and mutually advantageous relations, have agreed as follows: 1. That they renounce for ever the use or the threat of force in the resolution of any disputes between them. 2. That they will build their relations on the basis of generally recognized principles and standards of international law ( etc.). Traktat-tekstens ordlyd, sammen med det faktum at den var undertegnet av de to presidentene for alle åpenbare formål i deres resp. egenskaper som statssjefer kunne med stor grad av rimelighet tolkes som en russisk de jure anerkjennelse av Tsjetsjenia som en suveren stat. Dette var iallfall de tsjetsjenske myndighetenes syn, mens Russland på sin side senere trakk tilbake sin anerkjennelse av fredstraktaten. 8 Fordi Norge innehadde OSSEs Formannskap i 1999 (og var medlem av den såkalte formannskapstroikaen f.om t.o.m. 2000), var Norges daværende utenriksminister Knut Vollebæk OSSEs Formann (i OSSE-sjargong benevnt Chairman-in-Office, fork. C-i-O) dette året. 9 For en mer detaljert oversikt over Støttegruppens tsjetsjenske samtalepartnere under arbeidsbesøkene i Groznyj, skal spesielt vises til forfatterens artikkel Keeping Hope Alive Experiences of the OSCE Assistance Group to Chechnya i The OSCE Yearbook 1999, Institute for Peace Research and Security Policy at the University of Hamburg (Ed.), Baden-Baden 1999, s For en videre oversikt over Støttegruppens virksomhet i 1999 samt mer detaljerte presentasjoner og analyser, skal dessuten vises til de periodiske rapporter som undertegnede, i egenskap av Støttegruppens leder, presenterte for OSSEs Permanente Råd, spesielt som følger: Doc. PC.FR/7/99, OSCE Secretariat (Vienna), 11 March 1999; Doc. PC.FR/18/99, OSCE Secretariat (Vienna), 24 June 1999; og Doc. PC.FR/30/99, OSCE Secretariat (Vienna) 21 October Disse samtalene fant sted innen rammen av Støttegruppens omfattende kontakter med russiske føderale myndigheter samt andre relevante samtalepartnere i Moskva. For en detaljert oversikt over disse samtalepartnerne vises til undertegnedes artikkel Keeping Hope Alive Experiences of the OSCE Assistance Group to Chechnya, op.cit. 12 Ref. Utenriksdepartementets Pressemelding Nr.216/99 Vollebæk med ny oppfordring til våpenhvile i Tsjetsjenia, 29. desember Igor S. Ivanov, The New Russian Diplomacy, Nixon Center and Brookings Institution Press, Washington D.C., 2002, s.97-99; gjengitt i wikipedia.org/wiki/organization_for-security_and_co-operation_in_europe#endnote_ivanov (nedlastet 15. april 2015). 14 Ref. The OSCE Annual Report 2000 on OSCE Activities, s For en mer utførlig fremstilling av oppgavene som Støttegruppen utførte etter at den ble re-deployert til Tsjetsjenia, se The Annual Report 2001 on OSCE Activities, s Ref. OSCE Permanent Council Decision No 454/Corr.1 of 21 December Ref. The Annual Report 2002 on OSCE Activitites, s (op.cit.). 18 Om erfaringene ved Støttegruppens nedleggelse, se Jorma Inkis artikkel The Closure of the OSCE Assistance Group to Chechnya: A Defining Moment for the OSCE?, The OSCE Yearbook 2003, Institute of Peace Research and Security Policy at the University of Hamburg (Ed.), Baden- Baden 2003, s Listen over fremstående tsjetsjenske aktører politikere så vel som ledere av væpnede grupperinger som er drept ved attentater siden århundreskiftet, er lang. Foruten presidentene Aslan Maskhadov og Akhmat-Hadji Kadyrov, kan her nevnes deres forgjenger Zemilkhan Jandarbijev (fung. president , drept 13. februar 2004), fhv. visepresident Vakha Arsanov (15. mai 2005) og feltkommandørene (også benevnt krigsherrer) Arbi Barajev (22. juni 2001), Ibn al-khattab (20. mars 2002), Movsar Barajev (26. oktober 2002), Salman Radujev (14. desember 2002), Ruslan Gelajev (28. februar 2004), Abdul Khalim Saidullajev (17. juni 2006), samt Sjamiil Basajev (notorisk terrorist, som i en kort periode i 1998 også hadde stillingen som statsminister, drept 10. juli 2006). NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 46

47 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT DEBATT D Debatt Om verneplikt som ideologi KNUT ARE SEIERSTAD, SEKRETÆR I VERNEPLIKTSUTVALGET Sjefsforsker Iver Johansen ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) tar i artikkelen «Verneplikt som ideologi» i NMT 1/2016 et oppgjør med vernepliktsutvalgets anbefalinger. Artikkelen handler imidlertid mer om hva Iver Johansen i en årrekke har ment om verneplikten enn om hva vernepliktsutvalget faktisk anbefalte, og kunne derfor like gjerne hatt tittelen «Verving som ideologi». Vernepliktsutvalget ble oppnevnt av regjeringen i september 2014, og avga sin anbefaling til Forsvarsministeren 27. oktober Utvalget gir i sin rapport en rekke vurderinger og anbefalinger knyttet til den fremtidige anvendelsen av verneplikten, og hvordan denne på en best mulig måte kan bidra til å løse utfordringene Forsvaret nå står overfor. Anbefalingene fikk bred og i all hovedsak positiv oppmerksomhet ved fremleggelsen. Vernepliktens hensikt Presisjonsnivået i Johansens kritikk er varierende en rekke påstander er preget av at vernepliktsutvalgets anbefaling åpenbart må være lest med begrenset velvilje. Dette antydes allerede i ingressen, der det hevdes at «Verneplikten historisk (har) hatt to hovedfunksjoner: en militært rasjonell ordning for å skrive ut mannskaper til forsvar av landet og en sosialt integrerende institusjon. I valget mellom disse to faller Vernepliktsutvalget som la frem sin innstilling sist høst entydig ned på den sosialt integrerende siden.» Det stikk motsatte er tilfelle. Vernepliktsutvalget drøfter i sitt punkt 3.4 «Vernepliktens hensikt» forholdet mellom vernepliktens forskjellige samfunnsmessige og militære funksjoner. Utvalget påpeker her at «vernepliktens primære hensikt er å fremskaffe det personell og den kompetanse som kreves for løsning av Forsvarets oppgaver». Utvalget konkluderer deretter med at «Verneplikten har en hensikt så lenge den på en effektiv måte løser Forsvarets behov. Denne hensikten er ordningens primære rasjonale. Anvendelse av verneplikt bør begrenses til det som er nødvendig for å imøtekomme Forsvarets behov, både for å unngå å pålegge befolkningen byrder ut over det nødvendige, men også for å unngå kostnadskrevende samfunnsoppdrag ut over de oppdrag som er fastsatt for Forsvaret». Selv om utvalget også anerkjenner at verneplikten har mange verdifulle sosiale og samfunnsmessige funksjoner, er utvalget med andre ord helt klare på at det er Forsvarets behov som må dimensjonere bruken av verneplikten. Den fremtidige vernepliktsordningen utvalget anbefalte er da også preget av nettopp dette hvordan verneplikten på best mulig måte kan utnyttes for å dekke Forsvarets fremtidige behov for personell og kompetanse, både for daglige operasjoner og for beredskap. Alternativer til verneplikt Johansen hevder videre at vernepliktsutvalget ikke har vurdert alternative praktiseringsmodeller eller reelle alternativer, og da særlig alternativet som er beskrevet i hans egen rapport «Fremtidens landmakt» fra I denne rapporten tas det til orde for at Hæren burde bestå av en mekanisert brigade uten vernepliktige, bemannet med 7200 offiserer, befal og vervede. Halvparten av denne styrken skal være stående, og normalt være opptatt med fredsoperativ virksomhet og internasjonale operasjoner. Den andre halvdelen vil inngå i vervede mobiliseringsavdelinger, for ekstraordinære behov som krise og krig. Som del av dette foreslås det å avvikle førstegangstjenesten i Hæren. Videre skal avdelingene HM Kongens Garde og Grensevakten nedlegges. De to sistnevntes løpende oppdrag skal imidlertid videreføres av brigadens avdelinger, uten at det er nærmere angitt hvordan dette vil påvirke brigadens evne til å løse sine primære oppgaver. Heimevernet i sin nåværende form skal også nedlegges. I stedet foreslås det å omskape Heimevernet til en mindre styrke på personer organisert i lette infanteribataljoner til støtte for Hæren, samt en ikke-kvantifisert Heimevernskomponent for «ikke-militære» oppgaver, som sjelden eller aldri skal øves. Hva som skulle skille denne fra Sivilforsvaret er ikke klart. Det er heller ikke klart hvor styrkeproduksjonen for Heimevernets lette infanteribataljoner skulle foregå, selv om Johansen i sitt innlegg antyder «en eller annen form for førstegangstjeneste». Selv om førstegangstjenesten skal avvikles, utelukker ikke «Fremtidens landmakt» videreføring av verneplikten. Rapporten tar imidlertid ikke stilling til hvordan den i tilfelle kunne benyttes. Vernepliktsutvalget var vel kjent med «Fremtidens landmakt», både ved at den inngikk i utvalgets grunnlagsmateriale og gjennom orienteringer utvalget mottok ved FFI tidlig i NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 47

48 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT DEBATT arbeidet. Vernepliktsutvalgets anbefaling for en fremtidig vernepliktsordning baserer seg metodisk på analyse av et antall alternative vernepliktsmodeller. Modellene hadde til hensikt å spenne ut et bredt spekter av innretninger som grunnlag for analyse av blant annet operativ effekt, administrative og økonomiske konsekvenser. Analysen ble gjennomført med betydelig analysestøtte fra FFI, og ble også kvalitetssikret i møte med representanter fra styrkeprodusentene og øvrige deler av Forsvaret. Enkelte av modellene inkluderte mange av de elementene som inngår i «Fremtidens landmakt», men var naturligvis ikke som denne rapporten utelukkende begrenset til en vurdering av landmaktens behov. Vernepliktsutvalgets anbefalinger er derfor basert på grundig analyse av mulige modeller for bemanning av Forsvaret, inkludert modeller med en høy grad av vervet personell. Ikke overraskende viste analysen blant annet at kostnadene ved å ansette noen tusen vervede til erstatning for vernepliktige er betydelige. I tillegg vil dette bare i begrenset grad bidra til Forsvarets evne til å bemanne de stillingene i styrkestrukturen som ikke er bemannet med trenet personell i det daglige. Selv med dagens begrensede struktur omfatter dette behovet det mangedobbelte av antallet ansatte. I anbefalingens punkt 5.5 «Vernepliktsmodell med vekt på rekruttering for verving» påvises det at de økte kostnadene ved en slik modell varierer fra en til tre milliarder kroner pr. år, avhengig av forutsetningene blant annet i hvilken grad vernepliktig bemanning fortsatt vil være tilgengelig. I tillegg kommer investeringskostnader til forlegning mv. for det betydelig økte antallet vervede, i størrelsesorden helt opp mot 25 milliarder kroner. Analysen av vernepliktsmodellene ledet utvalget til å konkludere at «Det finnes i dag ingen realistiske alternativer til verneplikt for dekning av Forsvarets personellbehov, med mindre det gjøres store reduksjoner i Forsvarets struktur, oppgaver og ambisjonsnivå». Konklusjonen er viktig fordi den viser at det selvsagt finnes alternativer til verneplikt, men disse vil enten være så kostbare at de er langt utenfor et realistisk økonomisk handlingsrom, eller så medfører de behov for store reduksjoner i den operative strukturen, oppgaver og ambisjonsnivå. Sagt på en annen måte alternativet til verneplikt er et betydelig mindre Forsvar med en markert lavere ambisjon, til samme eller høyere kostnad. Johansens påstander om at «reelle alternativer» ikke Gardekompani er et av HMKGs geværkompanier. For å gå vakt og å kunne operere i hele konfliktspekteret har de en solid infanteriutdannelse. (Fotograf: Stian Norum Herlofsen / Forsvaret) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 48

49 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT DEBATT er vurdert kan derved tilbakevises. Dersom kriteriene for «reelle alternativer» er best mulig operativ evne og beredskap innenfor realistiske økonomiske rammer er utvalgets anbefalinger svært reelle. Vernepliktsutvalgets analyser og en del viktige funn er for øvrig nøye beskrevet i utvalgets anbefaling, særlig i kapittel 5 og i vedlegg 3. Noen myter i forsvarsplanleggingen Johansens kritikk baserer seg for øvrig på en del kjente myter om vernepliktens anvendelse i Forsvaret, og vernepliktsutvalgets angivelig manglende evne til å forstå disse. Disse mytene har i en årrekke levd sitt liv i enkelte begrensede miljøer, og ligger også til grunn for mange av vurderingene i «Fremtidens landmakt». Det vil føre for langt å imøtegå dem alle, men tre av de viktigste er nevnt i Johansens innlegg og vil omtales i det følgende. Den første er forestillingen om at dagens vernepliktsmodell er en levning fra tiden da styrkeproduksjon for mobiliseringsforsvaret var førstegangstjenestens viktigste hensikt. Rent bortsett fra at dette kun delvis var tilfelle i en meget kort tidsperiode fra midten av 1990-tallet til tidlig 2000-tall, har førstegangstjenestens hensikt både før og etter dette vært todelt bemanning av Forsvarets stående operative evne og beredskap samt styrkeproduksjon for reserven. Vernepliktsutvalget påpeker at Forsvarets behov for trenet og utdannet personell ved styrkeoppbygging langt overstiger det antall som er i daglig tjeneste, endog om Heimevernets nåværende behov på personell holdes utenfor. Om lag halvparten av dem som avtjener førstegangstjeneste tjenestegjør dessuten ved fredsoperative avdelinger som HM Kongens Garde og Grensevakten, eller på Sjøforsvarets fartøyer og Luftforsvarets operative baser, der de deltar i den daglige operative virksomheten. De øvrige tjenestegjør ved stående beredskapsavdelinger. Påstanden om at førstegangstjenesten i hovedsak er styrkeproduksjon for en mobiliseringsstruktur vi for lengst har avskaffet er derved direkte feil. Flere av vernepliktsutvalgets forslag viser hvordan verneplikten på en enda bedre måte kan utnyttes, både for bedret fredsoperativ evne og for bedret evne til styrkeoppbygging ved beredskap, krise og krig. En følgefeil av denne forestillingen er påstanden om at «det utdannes langt flere soldater enn en nøktern vurdering skulle tilsi er behovet». I vernepliktsutvalgets anbefalte modell er det ingen overproduksjon av personell og kompetanse, fordi de vernepliktige enten gir sitt bidrag til operativ evne og beredskap i løpet av førstegangstjenesten, eller gjennom etterfølgende disponering i Heimevernet og de grenvise reservene i de fleste tilfelle begge deler. Vernepliktsutvalget anbefaler for øvrig også at antallet vernepliktige i førstegangstjeneste «ikke bør reduseres, men derimot økes dersom det er operativt behov for dette knyttet til løsningen av Forsvarets oppgaver». En annen myte er påstandene om at «avdelinger som primært er opptatt med å utdanne nye soldater, for alle praktiske formål (er) skoler med svært begrenset operativ verdi», og at avdelinger som «i en vesentlig del av tiden driver opplæring av soldater, har begrenset operativ verdi». For det første er utdanning og øving noe alle militære avdelinger driver med når de ikke løser oppdrag. Dette gjelder enten bemanningen er vernepliktig eller vervet, og enten det er snakk om norske eller andre lands militære styrker. Det er heller ikke slik at Forsvarets fregatter er å regne som skoleskip, bare fordi en tredel av bemanningen er vernepliktig personell. Tilsvarende er heller ikke brigadens avdelinger skoleavdelinger, selv om de til daglig har et betydelig antall vernepliktige i sine rekker. Innsatsforsvarets struktur består i hovedsak av stående avdelinger, i varierende grad bemannet med ansatte og vernepliktig personell. For de av avdelingene som i hovedsak produserer løpende beredskap, eksempelvis Hærens brigadesystem, påpeker Vernepliktsutvalget at de vernepliktiges viktigste rolle i disse avdelingene ikke er begrenset til å bli utdannet. Deres viktigste bidrag er derimot å bidra til den stående beredskap, blant annet ved å opprettholde systemkompetanse og evne til samhandling på avdelingsnivå for Hærens vedkommende den såkalte brigadekompetansen. En tredje myte er oppfatningen av at Forsvarets avdelinger har «operativ verdi» tilsvarende hvor langt de er kommet i utdanningssyklusen for de vernepliktige mannskapene. I henhold til dette rasjonalet har store deler av Forsvaret liten eller ingen operativ verdi det meste av året. Johansen overser her fullstendig at Forsvarets operative evne ikke hviler på hvem som til enhver tid befinner seg på kasernene, men på et system for styrkeoppbygging fra normalt fredsnivå til full operative evne. Alle enheter i Forsvaret har et beredskapspålegg, som angir hvor lang tid avdelingen har til rådighet før den skal være klar med full operative evne. Forsvarets planverk sikrer denne evnen til styrkeoppbygging, og medfører i noen tilfelle avhengig av oppdraget at vernepliktige i førstegangstjeneste må skiftes ut med ferdig utdannet reservepersonell som del av styrkeoppbyggingen. Vernepliktsutvalgets viktigste anbefalinger har for øvrig til hensikt å bedre Forsvarets evne til slik styrkeoppbygging innenfor beredskapstidene. En trenet reserve Enkelte av Johansens oppfatninger deles også av vernepliktsutvalget. Blant annet påpeker han svakheter ved det nåværende konseptet for Hærreserven, som er en del av den såkalte Forsvarssjefens styrkebrønn. En av vernepliktsutvalgets viktigste anbefalinger er derfor å erstatte denne styrkebrønnen med en identi- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 49

50 fisert reserve i hver forsvarsgren, bestående av utdannet og trenet vernepliktig personell. Utvalget deler imidlertid ikke Johansens oppfatning om at det synes «lite realistisk at et betydelig antall tidligere tjenestegjørende skal kunne kalles inn, reise til oppmøtestedet og bli organisert i kampdyktige avdelinger, innenfor det fåtall dager vi ellers anser som sannsynlig varslingstid før en konflikt». Rent bortsett fra at evne til nasjonalt forsvar i Johansens egen rapport «Fremtidens landmakt» nettopp hviler på mobilseringsavdelinger med langt lavere oppsetningsgrad enn Forsvarets nåværende stående vernepliktsavdelinger, står enhver selvsagt fritt til å ha meninger om hvor realistisk Forsvarets evne til å iverksette sitt eget planverk for styrkeoppbygging måtte være. Vernepliktsutvalget og FFIs analyser av vernepliktsmodellene nevnt over inkluderer imidlertid også en vurdering av hvordan modellene imøtekommer beredskapskravene. Utvalgets anbefalte modell møter med ett spesielt unntak de strenge beredskaps- og kapabilitetskravene som er knyttet til løsning av Forsvarets oppgaver, slik de fremkommer i FFIs scenarioportefølje. Kritikken av anbefalingen om etablering av grenvise reserver baserer seg videre på en feilaktig gjengivelse av utvalgets anbefaling. Den vernepliktsbaserte reserven utvalget foreslår er naturligvis ikke «en ren personellreserve uten eget materiell og ledelsesapparat», slik Johansen hevder. Reserven er derimot ment å bestå av det personellet som er påkrevet for å bemanne Forsvaret, med den styrkestrukturen Stortinget har fastsatt, med trenet og øvet personell. Dette personellbehovet er det flerdobbelte av det antallet offiserer, spesialister og vervede Forsvaret har i daglig tjeneste, i tillegg til de tjenestepliktige som kreves for bemanning av Heimevernet. Selv med en eventuelt redusert fremtidig styrkestruktur vil behovet for utdannet og trenet personell etter styrkeoppbygging være langt større enn det antallet Forsvaret til enhver tid har ansatt. Den foreslåtte reserven skal derved fylle de konkrete stillinger i Forsvarets avdelinger som ikke er bemannet med tilstrekkelig trenet personell i det daglige, etter behovet som fremkommer av den strukturen Stortinget har fastsatt. Forsvarets behov. Utvalget påpeker i sin anbefaling at verneplikten er en samfunnsordning med betydning langt ut over Forsvarets behov for personell. Praktiseringen av verneplikten må bygge opp om viktige samfunnsverdier, blant annet er det viktig at plikter og muligheter knyttet til verneplikten oppfattes å være like for alle borgere, uansett bakgrunn. Innføringen av allmenn verneplikt for kvinner og menn stiller også en rekke krav til Forsvaret dersom målsettingene skal nås. Dette står imidlertid ikke på noen måte i motsetning til utvalgets klare konklusjon nevnt over, nemlig at vernepliktens primære rasjonale er å dekke Forsvarets behov. Praktisering av en vernepliktsordning ut fra andre målsettinger enn dette medfører både unødige belastninger på befolkningen og tilleggskostnader for Forsvaret. Konkret foreslår utvalget at førstegangstjenesten primært bør nyttes for å bidra til styrking av Forsvarets stående operative evne og beredskap. Utvalget foreslår videre en betydelig styrking av evnen til styrkeoppbygging, beredskap og operasjoner gjennom opprettelse av en trenet og øvet reserve for bemanning av de stillinger som i det daglige ikke er bemannet med ferdig utdannet og trenet personell. Utvalget påpeker at verneplikten er en ressurs som i betydelig grad kan bidra til den operative evnen som kreves for løsning av Forsvarets oppgaver, ikke minst i lys av de betydelige utfordringer Forsvaret nå står overfor. Vernepliktsutvalgets anbefalinger viser også hvordan en fremtidsrettet utnyttelse av verneplikten kan bidra til dekning av Forsvarets behov. Verneplikten er slik en viktig del av løsningen når behovene for skjerpede beredskapstider, styrket stående operativ evne, bedret evne til styrkeoppbygging og mer tilstedeværelse i utsatte og prioriterte områder skal imøtekommes. Vernepliktsutvalgets anbefalinger Regjeringen ba i sitt mandat vernepliktsutvalget å vurdere de fagmilitære, forsvarspolitiske og samfunnsmessige perspektivene ved verneplikten, og å anbefale en fremtidig vernepliktsordning basert på Referanser: 1 Se eksempelvis Johansen, Verneplikten ved veis ende? NMT 11/2003 og Verneplikt på tomgang, F Forsvarets forum 12/ En fremtidig vernepliktsordning, anbefaling fra vernepliktsutvalget, 27. oktober 2015, 3 Johansen, Sundfør og Hoff, Fremtidens landmakt veivalg mot en fremtidig norsk landmakt i balanse, FFI-rapport 2012/ En fremtidig vernepliktsordning, pkt. 4.4 «Forsvarets behov» NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 50

51 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT DEBATT D Debatt Verneplikt et militærfaglig og moralsk spørsmål IVER JOHANSEN, SJEFSFORSKER, FORSVARETS FORSKNINGSINSTITUTT (FFI) Sekretær i Vernepliktsutvalget, Knut Are Seierstad, hevder i et svar på mitt innlegg Verneplikt som ideologi, at utvalget hadde til hensikt å spenne ut et bredt spekter av innretninger som grunnlag for analyse av blant annet operativ effekt, administrative og økonomiske konsekvenser. Det bør da heller ikke herske noen som helst tvil om at Vernepliktsutvalget har gjort et grundig og omfattende arbeid for å sikre at Forsvarets avdelinger bemannes på en forutsigbar måte. FFI ble også bedt om å gi bidrag på dette området, slik Seierstad påpeker. Det er imidlertid fortsatt like tvilsomt om utvalget faktisk har oppnådd det den siterte hensiktsformuleringen er uttrykk for. Det er ikke min mening å gjenta argumentasjonen fra min opprinnelige artikkel. Et par sentrale punkter kan imidlertid ikke stå ubesvart. Når Seierstad hevder det er en myte at avdelinger som i en vesentlig del av tiden driver med opplæring av soldater har lav operativ verdi, så fremstår dette som litt pussig. At soldater trenger opplæring bør ikke være omstridt. Det bør heller ikke være omstridt at avdelinger hvor en vesentlig del av soldatene ikke har den utdanningen som skal til for å løse alle oppgaver, ikke er operativt tilgjengelige avdelinger. Utdanningen er faktisk nødvendig for å vinne en strid mot en profesjonell militær motstander. Uten nødvendig utdanning, øving og samtrening er faren stor for å tape og bli drept. At alle typer avdelinger driver med utdanning enten bemanningen er vernepliktig eller vervet, slik Seierstad konstaterer, er i denne sammenheng til side for poenget. Det er når den grunnleggende soldatutdanningen som i de fleste land skjer i en egen skole legges til de operative avdelingene at dette får konsekvenser for avdelingenes evne til å løse oppgaver, og større jo mer krevende oppgavene er. Dette er dels et militærfaglig synspunkt, men saken har også en moralsk side: Norge bør ikke sende soldater ut i strid uten forutsetninger for å kunne vinne og overleve. Og selv om dette i ekstreme situasjoner kan bli nødvendig, bør vi i hvert fall ikke basere forsvarsplanleggingen på slike forutsetninger. Praksis viser da også at Forsvaret, når en stilles overfor reelle stridsscenarioer, som f.eks. deployeringen til Afghanistan, har ment at selv en fullført førstegangstjeneste ikke holder for å bekjempe en lett utrustet gerilja. Å slåss mot en materielt likeverdig eller overlegen motstander er langt mer krevende. Det er vanskelig å lese Vernepliktsutvalget annerledes enn at de deler disse prinsippene. For hvorfor skulle en ellers komme opp med den foreslåtte modellen for styrkeoppbygging? Etablering av en trent reserve er isolert sett et fornuftig forslag. Rent bortsett fra at det antydete treningsvolumet (én henholdsvis tre uker per år) kan være i minste laget for å opprettholde kompetanse, kan dette også fungere bra for å fylle opp de avdelingene som til daglig ikke er fullt oppsatt. Noe av problemet er imidlertid at modellen i utvalgets innstilling er alt for overfladisk beskrevet. For dersom reserven skal trene som del av integrerte avdelinger, og inngå i disse i beredskapssituasjoner, vil det ikke da være disse reservistene som utgjør den operative strukturen og ikke personellet under opplæring? Og snakker vi ikke da om en mer eller mindre fundamental omlegging av Forsvaret? Det er uansett beklagelig at de nødvendige organisatoriske grepene rundt dette overhodet ikke omtales i utvalgets innstilling. Hovedtanken bak reserven later imidlertid til å være slik Seierstad også er inne på i sitt innlegg å erstatte vernepliktige i førstegangstjeneste først når en beredskapssituasjon oppstår. Dette innebærer dermed at Forsvaret og spesielt Hæren vil måtte innlede operasjoner i et nasjonalt krise- eller krigsscenario med en komplisert og tidkrevende personellutskiftning med påfølgende samtrening, som må fullføres før de avdelingene det gjelder er klare til innsats. Seierstad hevder at den anbefalte løsningen oppfyller alle krav til beredskap. Det er ikke spesielt overraskende. Disse kravene er en beskrivelse av dagens beredskap; kravene er laget for å kunne oppfylles. De har ingen sammenheng med realistiske varslingstider, og er derfor ikke et uttrykk for hvordan Forsvarets oppgaver kan løses. Seierstad går til felts mot FFI-prosjektet Fremtidens landmakt (prosjektet ble avsluttet i 2012). Som leder for dette prosjektet er NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 51

52 det litt vanskelig helt å kjenne seg igjen i Seierstads forsøk på utlegning av resultatene fra det. Hovedpoenget til Seierstad er imidlertid at prosjektets forslag til produksjonsmodell er utenfor det økonomiske handlingsrommet, blant annet fordi kostnadene ved å ansette noen tusen vervede til erstatning for vernepliktige er betydelige. Nå foreslo imidlertid aldri landmaktsprosjektet å erstatte vernepliktige i dagens produksjonsstruktur med vervede. Formålet med prosjektet var å søke etter en operativ struktur for landmakten med evne til å løse alle forutsatte oppgaver, inkludert stridsoppgaver i et nasjonalt krigsscenario. Utgangspunktet var altså oppgavene. Den anbefalte operative strukturen bygde på de scenariobaserte kravene og innebar blant annet å opprette en trent reserve og å omgjøre fredsoperative avdelinger som HMKG og GSV til mekaniserte flerbruksavdelinger for å løse vaktoppdrag i fred og krigsoppdrag i krig. Løsningen gjorde det mulig å realisere et tilsvarende eller høyere ambisjonsnivå med færre soldater i strukturen totalt. Den anbefalte produksjonsmodellen, med vekt på vervet personell, var en konsekvens av den overordnede strukturinnrettingen, som altså skiller seg radikalt fra dagens produksjonsstruktur. Det ble godtgjort at strukturmodellen kan løse alle forutsatte oppgaver. Det ble også godtgjort at modellen er gjennomførbar innenfor en tilgjengelig økonomisk ramme. Seierstads påstand om at modellen ikke skulle være økonomisk realiserbar, får stå for hans egen regning, men den finner altså ingen dekning i de meget grundige beregningene som ble gjort innen prosjektet. Det er således et tap at ikke vernepliktsutvalget så seg tjent med en seriøs vurdering av en slik modell også for resten av Forsvaret. Vernepliktsutvalget på sin side starter derimot med produksjonsmodellen, og ser dessuten snevert på løsninger for å bemanne Forsvarets avdelinger, uten å ta hensyn til om løsningene faktisk bidrar til å rette opp dagens misforhold mellom Forsvarets oppgaver og Forsvarets operative evne. Misforholdet er påpekt av Forsvarssjefen, men utvalget har i det store og hele oppmerksomheten vendt bort fra dette problemet. Den anbefalte løsningen oppfyller opplagt en rekke gode målsettinger, men bidrar lite til løsning av det som er Forsvarets viktigste oppgaver. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 52

53 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER B Harald Layton og Knut Solnes Vassdalenulykken den siste dagen Harald Layton Forlag Bøker Anmeldt Ingrid M. Gjerde Av de bøkene jeg har lest de siste månedene er det definitivt boken «Vassdalenulykken den siste dagen» av forfatteren Harald Layton og journalisten Knut Solnes som har gjort størst inntrykk. Boken vekker til minne tankene jeg gjorde meg da jeg som ungdom i 1986 gjennom media ble vitne til at 16 unge soldater mistet livet i et snøskred under en øvelse i nord. Og ikke minst gir den meg mange refleksjoner rundt krisehåndtering, lederskap, medmenneskelighet, som jeg anser som svært relevant som leder og medarbeider i dag. Boken Vassdalen er en beretning om de faktiske hendelsene og omstendighetene rundt snøskredet som tok 16 soldatliv i Vassdalen under øvelse Anchor Express 5.mars Forfatterne skriver i sitt forord at de i boken vil belyse noe av det som skjedde forut øvelsen og før soldatene gikk inn i skredet, og nettopp det har de gjort. Men boken er også en interessant beretning om en del av det som skjedde etter skredet. Boken er basert på offentlige rapporter, men også en rekke intervjuer med alt fra involverte ledere i Forsvaret, overlevende soldater og befal, pårørende og lokalkjente. Forfatterne gir en balansert fremstilling av hva som skjedde. De fordeler ikke skyld i ulykken, men peker gjennom intervjuer og beretning på en rekke forhold som synes kritikkverdige. Det handler om øvingsforberedelser, ansvarsdeling mellom øvingsledelse og brigadeledelse, kommunikasjon, kompetanse og andre forhold knyttet til lederskap på en rekke nivåer. Blanding av intervjuer, rapporter og beskrivelser fra forfatterne gir svært forskjellige innfallsvinkler til ulykken. Vi møter enkeltskjebner, organisasjoner, rutiner og systemer. Og vi beveger oss fra det personlige og nære til det formelle og objektive. Beskrivelsene av de unge ingeniøroffiserenes kamp for å bli hørt i sin skepsis til å bevege seg innover Vassdalen er sterkt å lese når vi vet hva som ventet dem. Ellers er den kanskje mest interessante enkeltskjebnen beskrivelsene av brigadesjef Arne Pran, som var den som i offentligheten tok ansvar for ulykken og i alle årene etter dette har fulgt opp en del av de pårørende som mistet sine. Måten forfatterne hevder Pran ble behandlet på av forsvarsledelse og kollegaer både umiddelbart etter ulykken og senere er vanskelig å forstå. Vi har definitivt lært mye av Vassdalen i Forsvaret, og jeg er overbevist at denne katastrofen har bidratt til at vi har lært mye både om å operere under vinterforhold og om lederskap. Jeg anser likevel tematikken som høyst aktuell i dag. Vi må kontinuerlig utfordre oss selv og organisasjonen vår på om vi gjør det vi kan for å unngå tap av og skade på våre soldater uavhengig om vi snakker om skred eller andre utfordringer. Og vi må utfordre oss på hvordan vi håndterer en krise både som ledere og medmennesker. Her gir boken en rekke eksempler på positive handlinger, men dessverre kanskje enda flere eksempler på manglende respekt, ansvarsfraskrivelse og mangelfull støtte til de som hadde behov for det. Boken er dessverre skjemmet av noen feil på skrift og detaljer, men ikke verre enn at skildringene og budskapene er tydelige og sterke. Jeg vil særlig oppfordre ledere på alle nivåer i Forsvaret til å lese boken, men tenker at den også er meget interessant for de som er opptatt av lederskap generelt og om hvordan man som enkeltmenneske og organisasjon både unngår og takler større kriser i vårt samfunn. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 53

54 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER B Tor Arne S. Berntsen, Gjert Lage Dyndal og Sigrid R. Johansen (red.) Når dronene våkner. Autonome våpensystemer og robotisering av krig. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. 2016, 392 s. Bøker ANMELDT AV OLE JØRGEN MAAØ Til ettertanke! Hva om robotkrigen kommer? Eller er den her kanskje allerede? Hvilke militærteoretiske, juridiske, etiske og politiske konsekvenser kan økt automatisering og autonomisering få? Det er disse spørsmålene denne boken forsøker å gi oss svar på. Dette har blitt en meget interessant bok om et interessant og spennende tema gratulerer til redaktørene og forfatterne med et rettidig og godt bidrag til en sentral debatt om fremtidens forsvar. Boka har i tillegg til et forord og en faglig innledning hele 15 kapitler. Den er inndelt i 4 deler som omhandler hvert sitt perspektiv: I) «Teknologi og militærteori»; II) «Juridiske perspektiver»; III) «Etiske perspektiver»; og IV) «Politiske perspektiver». Alt i alt er boken godt bygd opp, kapitlene er leseverdige til sammen og hver for seg. Men som vanlig i en slik antologi er kvaliteten ujevn. Før vi begynner med selve kritikken, skylder jeg å gjøre leseren oppmerksom på hvor håpløst inhabil jeg er. Ikke i lovens forstand, jeg er ikke i nær slekt eller relasjon med noen av redaktørene eller forfatterne, men jeg er eller har vært kollega med to av redaktørene og mange av forfatterne. Ja, de som jeg mener har skrevet bokas klart beste kapittel herrene Torbjørn Knutsen og Truls Røkke omgås jeg med nærmest til daglig. Når alt det er sagt, er denne inhabiliteten kanskje noe av hovedutfordringen med det akademiske forsvarsmiljøet i Norge det er ikke særlig større enn at alle anmeldelser av slike bøker vil komme fra folk som kjenner noen av de involverte. Uansett jeg går på med krum hals. Det aller beste med boka er at den gir rom for og bidrar til ettertanke. Dette er en bok som etterlater deg med nye undringer. Leseren får mange svar og kloke innsikter, men også som naturlig er all den tid temaet er framtiden servert en rekke løse tråder. Men jeg liker det, det skaper rom for refleksjon og tankevirksomhet mens man leser. I tillegg kommer boka åpenbart til rett tid. Temaet er brennhett, det har da også kommet tydelig til uttrykk i måten boka har blitt mottatt på i offentligheten. Jeg kan i farten ikke huske en eneste fagmilitær norsk bok som har fått så stor oppmerksomhet fra pressen, her har det vært kommentarer i flere dagsaviser, litterær frokost og refleksjoner i radioprogram på P2. Dette er en viktig bok, fordi den tar opp en av de sentrale utfordringene med krig og krigføring eller kanskje snarere anvendelsen av voldsmakt som en kan se for seg de nærmeste årene. Samtidig og dette synes jeg er bra så legger ikke boken seg på en ide om at disse teknologiene kommer til å revolusjonere krigføringen på kort sikt. Det har vært nok av spådommer om revolusjoner av krig og krigføring på basis av ny teknologi så som flyet og atombomben for å nevne to eksempler. Få om noen? av dem har slått til. Nei, snarere er det et nøkternt teknologisk utgangspunkt som ligger til grunn for boken (s. 17 eksempelvis). Dette mener jeg er et klokt redaksjonelt valg, fordi vi av historisk erfaring vet at det å spå om framtidig teknologisk utvikling er svært vanskelig. Som regel spår man feil. Bokas innledningskapittel ført i pennen av redaktørene og de påfølgende tre kapitle- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 54

55 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER ne om teknologi og militærteori er åpenbart ment å danne bakteppe for resten av boken. Og de fungerer godt på dette viset. De setter agendaen, diskuterer begreper og den historiske utviklingen av automatiserte og autonome våpensystemer. Selv om de innledende kapitlene fungerer fint, kan ikke jeg unnlate å kommentere et par forhold. For det første fremmes det her en merkverdig teori om teknologiutvikling. Det framheves at utviklingen av ny teknologi er behovsdrevet at det er de behovene statene eller andre aktører har, som er driveren for teknologiutviklingen. Det hevdes til og med at det har historien vist (s , argumentet gjentas på s. 57 og s. 375). Riktignok foregår en del av teknologiutviklingen i verden på dette viset, og kanskje spesielt innenfor militærsektoren, der statene fortsatt spiller en sentral rolle. Og i langvarige kriger kan en til en viss grad se slike behovskoblinger. Men, at teknologiutvikling i seg selv er behovsdrevet, er en tvilsom påstand. Den kan skyte fart på bakgrunn av antagelser om behov, såkalte markedskrefter og de virker da også innenfor den militære sfære. Men svært mye av teknologiutviklingen skjer også helt uavhengig av og til og med ofte på tross av staters involvering og for den saks skyld noens behov. Lite av de siste tiårs utvikling innenfor IKT-sektoren har vært særlig behovsdrevet. Et annet og for oss på Luftkrigsskolen nokså nærliggende eksempel er utviklingen av flyet. Det lå ikke noe statlig eller militært behov bak, det ble funnet opp på privat basis. Ja, sågar var det slik at mange stater og militærvesener måtte overtales til å forstå at dette kunne ha noen som helst militær nytte. Ofte er det andre drivkrefter bak slik utvikling, som Knutsen og Røkke viser oss i kapittel 14, så var den amerikanske kongressens forsvarskomite sentral i utviklingen av det amerikanske droneprogrammet, blant annet med begrunnelser i amerikanske arbeidsplasser (s. 352). I tillegg bærer spesielt kapittel en og to preg av et visst hastverk. Her er det åpenbart for få kildehenvisninger, som når man hevder at «Det foreligger relativt mye forskning knyttet til «avstand» de siste år» (s. 42), men velger å ikke vise oss noe av denne forskningen, ikke en gang i en note; eller når man senere hevder at «utviklere i dag [erkjenner] det faktum at relativt avanserte systemer som kan kalles autonome er mulig å sette sammen», uten at man henviser til disse utviklerne. I tillegg er språkdrakten tidvis vel blomstrende i bokens første del (begrep som «våre kollektive øyne» (s. 13) bringer ikke klarhet til sakene (hvem er vi, hvor kollektive kan de være osv), ei heller kan «etiske argumenter sukke» (s. 22). Det er også vanskelig å se hvordan en utvikling av systemer for bruk i sjø- og landkrig kan ha foregått «i skyggen av dronedebatten.» (s. 45)). Bokas andre del handler om folkerett og teller hele fem kapitler. De er alle sammen meget interessante, men noe vel overlappende i tematikk. I utgangspunktet var det sikkert en god ide å lage et rammeverk over de juridiske spørsmål innledningsvis (kapittel 4 og 5), for deretter å ha tilfellestudier av henholdsvis luftkrig (6), sjøkrig (7) og bruken av missiler (8). Men, som kapitlene godt viser, er problemstillingene juridisk (stort sett) de samme uansett hvilke typer våpen som anvendes. Når det er sagt er den folkerettslige gjennomgangen preget av grundighet og mange gode innsikter. Og skal en lære seg å drøfte, noe elevene ved Luftkrigsskolen og Forsvarets Stabsskole ofte sliter med, så skal en lese disse juristene. De kan det les og lær! Imidlertid har jeg et stort savn i bokens folkerettsdel. Alle forfatterne angriper problemstillingene for tradisjonelt innenfor dagens juridiske rammeverk. Kan det ikke tenkes at disse nye våpnene «angriper» selve fundamentet som folkeretten og da spesielt reglene for når man kan gå til krig de såkalte Jus ad Bellumreglene, hviler på? Kan ikke disse nye våpnene utfordre selve ideen om at anvendelse av denne typen voldsmakt mot og/eller i et annet land er krig? Og om det ikke er krig, er det da kriminalitetsbekjempelse? Eller kanskje en annen type voldsmakt ja kanskje er dette noe annet? Kan autonome våpensystemer utfordre lovverket på det vis at de ikke er, og kanskje dermed heller ikke forblir, lovregulert, fordi bruken av dem verken er nasjonal/internasjonal kriminalitetsbekjempelse eller skjer i en væpnet konflikt? Kan ikke den amerikanske dronebruken over Jemen og Pakistan de såkalte «targeted killings» tyde på at slike våpen blir ansett som mer uforpliktende enn bemannede våpen også folkerettslig? Selv om redaktørene i sitt avslutningskapittel argumenterer for at en innlemmelse av en juridisk debatt om disse drapene ville blitt et «blindspor» (s. 377), så er det jo nettopp denne bruken av dronene som hentyder til noe folkerettslig nytt og svært problematisk. Simonsen (kap 6) legger opp til en diskusjon om hvilke regler disse operasjonene er underlagt (s ), men fullfører den ikke. Han konkluderer med at det åpenbart er slik at «autonome våpensystemer omfattes av jus ad bellum-reglene», men sier samtidig at det «likevel [kan] virke fristende og mindre krenkende for en stat å benytte en liten, autonom drone til å operere i en annen stats luftrom enn et bemannet kampfly» (s. 163). Og ja, dronene ser jo ut til å kunne ha nettopp denne effekten og kan de ikke da operere på siden av det eksisterende juridiske rammeverket? Og ligger ikke hovedutfordringen fremover muligens nettopp der? En annen juridisk diskusjon der jeg savner alternative tolkninger i boken er spørsmålet om ansvar. Hvem kan stilles til ansvar for de autonome våpens handlinger? Her er de folkerettslærde i boken åpenbart omforent det må alltid være et menneske som kan stilles til ansvar, en diskusjon som også følges opp av Ann NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 55

56 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER Kristin Pedersen og Janne Haaland Matlary i kapittel 13. Det kan tenkes at undertegnede er vel kynisk her, men kan det tenkes at nettopp det at ingen kan stilles til ansvar i hvert fall ikke direkte i seg selv er lokkende for noen? At det muligens tilsynelatende ikke er mennesker involvert i beslutningsprosessene kan jo også by på juridiske smutthull og dermed muligheter for ansvarsfritak? I sin etikkdiskusjon går filosofen Andreas Brekke Carlsson til og med lenger (kapittel 11), og hevder at «når det ikke er noen som er ansvarlige for en feil, er det heller ikke respektløst at ingen kan holdes ansvarlige.» (s. 300). Dette er sikkert et korrekt teoretisk resonnement, men får det noen praktiske konsekvenser? Kanskje kan også dette tyde på at det finnes muligheter for at ingen kan eller vil bli ansvarliggjort. I møte med utviklingen kan det tenkes at det ikke holder med å insistere på at det alltid finnes et menneske som kan ansvarliggjøres. Folkerettskapitlene er imidlertid interessante og tydelige, så lenge vi holder oss innenfor dagens rettsregler. Hovedbudskapet er at det er lite ved de autonome våpnene anvendt i væpnede konflikter som er annerledes enn anvendelse av andre våpensystemer. De skal derfor behandles på samme vis som alle andre våpensystemer. Siden veldig mange vurderinger om og når voldsmakt kan anvendes uten at det er folkerettsstridig er skjønnsbaserte, og siden det er vanskelig å se for seg maskiner med skjønn, tar mange til orde for at det må være menneskelige beslutningstakere bak, nettopp for å oppfylle de folkerettslige «krav» om slike skjønnsmessige vurderinger. Siden folkerettsreglene ikke kan formuleres for detaljerte fordi de må være situasjonsuavhengige, må skjønn anvendes. Og da er mennesket, enn så lenge, den som sikrer at skjønn blir en del av vurderingene. Bokens tredje del handler om etikk. Er økt automatisering og autonomitet etisk klokt? Henrik Syse (kapittel 9) gjengir noe av debatten, hentet fra Journal of Military Ethics, og viser oss at dette ikke bare er å betrakte som en problematisk utvikling. Enkelte hevder at maskiner ikke er preget av følelser, og derfor i visse sammenhenger kan fatte mer fornuftige og kanskje etisk bedre beslutninger enn mennesker. Katrine Gramshaug og Tor Arne Berntsen gjengir mye av debatten om utviklingen av autonome våpensystemer fra et FN-forum. En del av problemet med forumet, der meningene om utviklingen åpenbart er svært forskjellige, er at det ikke er åpenbart hva et autonomt våpensystem er. Hvor mye autonomi må til, før noe er autonomt? Bokas beste kapitler er etter mitt syn de der de politiske aspektene diskuteres, selv om også de tre kapitlene har klare overlappinger. Larsdotters kapittel er en fin gjennomgang og systematisering av kritikken som har blitt rettet mot USAs anvendelse av ubemannede systemer, spesielt ubemannede luftfartøy. Selv om også hun mot slutten trekker fram mulige positive konsekvenser av utviklingen, viser kapittelet for øvrig klart og tydelig at det er grunn til bekymring for de politiske konsekvensene av utviklingen mot mindre menneskelig involvering i krigføringen. Ann Kristin Pedersen og Janne Haaland Matlary drøfter på interessant vis om ikke avskrekkingspotensialet i denne teknologien kan være større enn vanlig konvensjonell teknologi, siden terskelen for å anvende militærmakten tilsynelatende er for fallende. Med den fiffige tittelen «Game of Drones», runder Torbjørn Knutsen og Truls Røkke av boka med et meget interessant og lesverdig kapittel om det amerikanske droneprogrammets historikk og mulige fremtidige utvikling. De legger vekt på at det var politikere i USA som så muligheten som dronene ga, verken etterretningstjenestene eller det amerikanske militæret ser ut til å ha vært pådrivere. Selv om teksten godt kunne vært kildebelagt noe mer, så viser kapittelet meget tydelig at utviklingen av denne typen våpensystemer ikke må sees på som teknologisk isolerte fenomener, men at utviklingen har et konglomerat av årsakssammenhenger med ulike teknologiske, militære og politiske opphav. Selv om de også viser at de amerikanske droneoperasjonene var i gang over Afghanistan allerede før , var det først med krigene i Afghanistan og Irak, og senere de målrettede drapsoperasjonene over blant annet Pakistan og Jemen, at utviklingen skjøt fart. Teknologien, militæroperasjonene og politikken, hadde alle betydning. Og som også Knutsen og Røkke viser og som kanskje kan sies å være et av budskapene i mange av kapitlene i boken så er det ikke nødvendigvis våpnene i seg selv som er problematiske, men hva man bruker dem til. Når dronene kan kalles, igjen med Knutsen og Røkke, «luftbårne leiemordere» (s. 363), så burde det ringe flere folkerettslige og etiske alarmklokker, ikke på grunn av våpnene, men på grunn av hva de brukes til. Alt i alt: dette er en rettidig og reflekterende bok som er godt oppbygd og inneholder en rekke interessante artikler. Imidlertid er det for mange overlappinger og en god del unøyaktigheter, samt at jeg savner noe mer «spenst», spesielt i folkerettsdelen. Boken hadde derfor etter mitt syn stått seg enda bedre med en noe røffere redigeringsprosess. Så når Birkeland og Dyndal avslutter kapittel 1 i boken med følgende kraftsalve: «Krigen er ikke stedet for stille ettertanke» (s. 58), så sier jeg meg mildt uenig i dette og velger heller å sitere salig generalmajor Werner Christie, en av Luftforsvarets mest sagnomsuste krigshelter fra andre verdenskrig og en sentral figur i Luftforsvaret og Forsvaret i store deler av etterkrigstiden: «Boken gir nemlig stoff til tankevirksomhet, hvilket neppe vil skade noen.» 1 God lesing! 1 Werner Christie, i en anmeldelse av Harald Normanns bok Rettsak mot HOK 1940, Norsk Luftmilitært Tidsskrift, 1954, s NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 56

57 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER B Bøker Svar til Høibacks balansegang MAGNUS HÅKENSTAD OG OLAV BOGEN FORSKERE, INSTITUTT FOR FORSVARSSTUDIER Balansegang: En liten presisering Det er med stor glede vi registrerer at redaktøren selv, professor og oberstløytnant Harald Høiback, gir vår bok Balansegang: Forsvarets omstilling etter den kalde krigen sine varmeste anbefalinger i forrige utgave av dette tidsskrift. Vi setter pris på at Høiback har funnet boken både «faglig uangripelig» og «fornøyelig», og hans anmeldelse inneholder flere perspektiver og refleksjoner vi gjerne skulle ha tenkt på selv. Imidlertid later det til at redaktørens begeistring har ansporet ham til vidtrekkende assosiasjoner og kreativ metaforbruk, som etter vårt syn ikke gjenspeiler bokens tone og tilnærming. Vi vil derfor, for ordens skyld, gjøre NMTs lesere oppmerksomme på at vi i boken ikke antyder noe om eksempelvis aktørenes rusmiddelbruk eller mentale evnenivå, verken som språklig bilde eller årsaksforklaring. Disse og andre vidløftige deler av professorens anmeldelse står for hans egen regning. Få NMT hjem i din egen postkasse! Kun kr. 200,- pr år. (Se detaljer på side 3 i bladet). UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND ÅRGANG 184 NR. 1/2014 KR. 63,- Louise K. Dedichen Kunnskapsbasert beredskap Side 4 Paul Narum og Sverre Diesen Forsvarets utvikling planer og realiteter Side 12 Odd Gunnar Skagestad Sektorprinsippet i norsk polarpolitikk KUNNSKAPS BASERT BEREDSKAP Side 26 Frode Lindgjerdet Ekstrabevilgningene til nøytralitetsvernet under første verdenskrig Side 38 Norges eldste militære tidsskrift siden 1831 RETURUKE 22 INTERPRESS NORGE NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 1 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 57

58 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - MEDLEMSSIDER M Medlemssider Formannen har ordet Vi er nett ferdige med ein flott vårsesong i OMS, med mange gode foredrag og godt oppmøte, både til foredraga og på seksa. Haustsesongen startar igjen 3. oktober og er så godt som ferdig planlagt, så sjekk programmet når det blir lagt ut. Møt opp, også på dei foredraga der foredragshaldarane ikkje er så godt kjent, og spesielt når det er yngre foredragshaldarar. Årets større vedlikehaldsarbeid står for døra. Denne sommaren skal vindauga i Store Sal skiftast ut. OMS har fått midlar frå Kongsberg-gruppen til å pusse opp inngangspartiet, dette vil også bli utført så snart som råd er. I tillegg har Forsvarets personellservice gitt pengar til rehabilitering av nokre av våre mange maleri. Dette arbeidet vil bli sett i gang litt seinare, vi må først få inn midlar til å ta fleire måleri når vi først startar arbeidet. Dei totale kostnandane til dette er om lag 1,5 mill. kroner. I tillegg vil alle våre flotte måleri bli fotografert. Til dette har vi fått midlar frå Hans Herman Horns stiftelse. I tillegg vil OMS bli meldt inn i Frivillighetsregisteret, og det betyr at om du tippar i Norsk Tipping kan du gi di støtte til OMS via grasrotandelen. Etter generalforsamlinga i april er det ikkje store endringar i direksjonen i år heller. Oberst Ingvill Eidsvåg har fått ny jobb i Munster i Tyskland og går ut av direksjonen. Tusen takk til deg for din innsats! Ny etter henne er oblt (H) Ranie Elisabeth Tomter, hjarteleg velkomen. Med det ynskjer eg deg ein herleg sommar, med god tid til å slappe av og til å ta godt vare på deg sjølv og dei du er glad i. Så sjåast vi i OMS 3. oktober, om ikkje før! Vennleg helsing, Iren Isfeldt Formann OMS Oslo Militære Samfund Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Kommandørkaptein Iren Isfeldt Tlf: [email protected] Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf [email protected] Medlemskap i OMS Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett ( eller ved å kontakte intendanten. Kontigenter OMS: Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 720,- pr. år. Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 420,- pr. år. Kadetter kr. 120,- pr. år. Adresse: Oslo Militære Samfund, Myntgaten 3, 0151 Oslo NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 58

59 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - MEDLEMSSIDER M Medlemssider Protokoll fra Oslo Militære Samfunds generalforsamling Mandag 4.april 2016 Generalforsamlingen ble satt kl Ordfører i representantskapet, kontreadmiral Jo G. Gade ønsket velkommen, og konstaterte at generalforsamlingen var beslutningsdyktig iht loven, da antall fremmøtte medlemmer var 58. Det var innkommet ett forslag til endring av loven (Sak 5, ad 3). Det var ingen merknader til innkallingen som var sendt iht loven, eller til agendaen. Ordfører erklærte generalforsamlingen for lovlig satt. Anne Grønberg Dahl og Tore Erik Viker ble valgt til å underskrive protokollen ved akklamasjon. Sak 0 Protokoll fra generalforsamling 23. mars 2015 Det var ingen merknader til protokollen fra generalforsamlingen i Sak 1 Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2015 Ordfører opplyste om at etter råd fra revisor, vil det fra og med 2016 bli endring i utgivelse av årsberetningen. Det vil bli laget en fyldig årsrapport som beskriver Samfundets aktiviteter, og en årsberetning som vil omhandle forhold vedrørende regnskapsåret. Ordfører gikk så gjennom hovedpunktene i årsberetningen for Det var følgende merknader til årsberetningen: Etter gjennomgang av OMS aktiviteter i pkt , ble det stilt spørsmål fra Thaulow om det ikke var mulig å få foredragenes manus trykket opp og gjort tilgjengelig for tilhørerne, slik det for eksempel har blitt gjort ved fremleggelse av Etterretningstjenestens årlige rapport. Formannen opplyste at man har valgt å gå bort fra denne praksisen som var vanlig tidligere, og Etterretningstjenestens rapport er således et unntakstilfelle. Ordføreren kommenterte at man ønsker heller å fokusere på best mulig internettsider, enn å bruke ressurser på å trykke opp manus på papir. Ordfører bemerket en trykkfeil på side 8, pkt under Clausewitz-seminarets aktivitet 30. november var det blitt et ekstra linjeskift mitt i ordet «balansegang». Under pkt. 8.6 Major Henry Aargards legat reisestipend, bemerket flaggkommandør Ask at det heller ikke i 2015 var benyttet midler fra reisestipendet, og spurte om det var gjort skritt for å kunne utnytte disse midlene. Formann opplyste om at Direksjonen vil kontakte major Aargards familie, som legatets eier, for å ta opp muligheten for en endring av statuttene slik at midlene kan komme Samfundet mer til nytte. Under pkt teknisk anlegg, bemerket kontreadmiral Sollien at punktets ene setning var skjemmet av skrivefeil. Han spurte så hva som ble gjort for å forbedre høyttaleranlegget. Formann opplyste om at Direksjonen i det siste har gjort flere tiltak for å søke å bedre lyden i salen, men at mye fortsatt kommer an på hvordan den enkelte snakker inn i mikrofonen. Flere bemerket at man burde vurdere andre mikrofoner eller annet lydanlegg. Direksjonen vil fortsette å arbeide for å få bedre lydkvalitet i Storsalen. Man er avhengig av et lydanlegg for både å ha lyd i salongene, og til å kunne formidle lydopptak i ettertid. Under pkt portrettsamlingen, spurte Monn om det ikke kunne bli mulig for medlemmer å sponse rehabilitering av enkeltportretter. Formann opplyste at dette var det allerede åpnet for, og hun viste til «Formannen har ordet» i NMT nr. 4/2015 der medlemmer oppfordres til å ta kontakt med Direksjonen. Ordfører gjorde oppmerksom på en trykkfeil i pkt. 11 økonomi, nest siste linje, der det skal stå overskudd, ikke underskudd. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 59

60 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - MEDLEMSSIDER Sak 2 Reviderte regnskaper for 2015 for OMS og NMT Ordfører overlot ordet til Intendanten, som gikk gjennom alle vesentlige poster i oppstillingen over regnskapet, herunder driftsresultat for både OMS og NMT, samt balanse pr 31. desember Fra salen ble det reist spørsmål om ikke verdien av Samfundsbygningen var satt alt for lav i regnskapet. Ordføreren og kapteinløytnant Johansen forklarte at praksis har lenge vært at det er bygningens likningsverdi som står oppført i regnskapet, og at en høyere satt verdi ikke vil være i Samfundets interesse. Det var for øvrig ingen merknader til regnskapet. Ordføreren refererte fra avsnittene årsberetning, registrering og dokumentasjon, samt konklusjonen fra revisors beretning (vedlagt). Videre refererte ordfører desisorenes anbefaling til Representantskapet: Desisorene mener at Direksjonens virksomhet har møtt de krav som formålsparagrafen stiller og anbefaler representantskapet å foreslå overfor generalforsamlingen at Direksjonen blir meddelt ansvarsfrihet for sin drift av Oslo Militære Samfund i perioden 1. januar til 31. desember For øvrig har driften i år vært så vel ivaretatt at Representantskapet bør gi Direksjonen sin anerkjennelse for dette. Desisorene vil foreslå at generalforsamlingen anmodes om å slutte seg til dette. Representantskapet stilte seg bak desisorenes anbefaling. Generalforsamlingen sluttet seg til denne anerkjennelsen, og direksjonen ble meddelt ansvarsfrihet ved akklamasjon. Fra salen ble det stilt spørsmål om ikke den utlagte årsberetningen skulle vært signert av Direksjonens medlemmer. Intendanten forklarte at signaturene foreligger, men av trykktekniske årsaker hadde det denne gangen ikke vært mulig å få mangfoldiggjort den signerte utgaven. Sak 3 Valg av tillitsmenn Valgkomiteens leder, oberst (m) Marianne Døhl, la fram komiteens innstilling. a.formann. Kommandørkaptein (S) Iren Isfeldt er på valg først i b. Direksjonen Direksjonens medlemmer: Generalmajor (L) Gunnar Rolland (17) (fra varamedlem til medlem) Oberstløytnant (H) Knut Bremerthun (18) (gjenvalg) Kommandørkaptein (S) Tor Egil Walter (18) (gjenvalg) Oberstløytnant (H) Bjørn Aksel Sund (18) (gjenvalg) Varamedlemmer til Direksjonen: Oberstløytnant (H) Egil Vindorum (18) (gjenvalg) Advokat Trond V S Eriksen (17) (ikke på valg) Kommandør (S) Jon Meyer (17) (ikke på valg) Oberstløytnant (H) Ranie E Tomter (18) (ny) Oberstløytnant (H) Ingrid Hernes (17) (ikke på valg) De som sto på valg, ble valgt ved akklamasjon. c. Representantskapet Representantskapets medlemmer: Kontreadmiral (S) Jo G. Gade (18) (gjenvalg) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 60

61 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - MEDLEMSSIDER Kontreadmiral (S) Jørgen Berggrav (17) (ikke på valg) Oberstløytnant (H) Ola Stubdal (18) (gjenvalg) Oberstløytnant (H) Eigil Jespersen (17) (ikke på valg) Kommandørkaptein (S) Patricia Flakstad (18) (gjenvalg) Oberstløytnant (L) Marianne S. Klever (17) (ikke på valg) Brigader (L) Morten Sannes (18) (gjenvalg) Rådgiver Tora Fæste (17) (ikke på valg) Varamedlemmer til representantskapet: Kaptein (H) Lars Nederberg (18) (ny) Oberst (H) Frank Stensland (18) (gjenvalg) Oberst (H) Anders Lundesgaard (18) (ny) Oberstløytnant (H) Bjørn Eidsvåg (17) (ikke på valg) Kommandørkaptein (S) Anders B. Stenberg (17) (ikke på valg) Flaggkommandør (S) Anders Sverre Veel (17) (ikke på valg) Seniorrådgiver Karin Friis (17) (ikke på valg) De som sto på valg, ble valgt ved akklamasjon. d. Revisor Access revisjon AS ble valgt ved akklamasjon. e.valgkomité Valgkomitéen for ble innstilt av Direksjonen: Medlemmer: Major (H) Geirhild Snildal Engen Kommandørkaptein (S) Per Erik Næss Major (L) Roy Erling Skogstad Varamedlemmer: Oberstløytnant (H) Dag Asgeir Bjørnerud Kommandørkaptein (S) Ulf-Morten Fossum Oberst (m) (L) Marianne Døhl Valgkomitéen ble valgt ved akklamasjon. Sak 4 - Fastsettelse av medlemskontingent for 2016 Direksjonen fremla forslag om følgende kontingent for 2016: Medlemmer Oslo-området: kr 720,- Medlemmer utenbys: kr 420,- Kadetter: kr 120,- Direksjonens forslag ble vedtatt ved akklamasjon. Sak 5 Forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund Det var innkommet et forslag fra Direksjonen om endring av OMS lover. Da loven krever 2/3 flertall for å vedta en endring, gjorde ordfører oppmerksom på at med antallet fremmøtte krevdes minimum 39 stemmer for at forslaget skulle kunne vedtas. Ordfører overlot ordet til kommandør Meyer som redegjorde for begrunnelsen for forslaget. Saken var vel redegjort for i utsendte sakspapirer, og det var ingen spørsmål fra salen. Votering skjedde ved at de som var for forslaget reiste seg, resten ble sittende. Resultatet var enstemmig med 58 stemmer for og ingen mot. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 61

62 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - MEDLEMSSIDER Følgende endring ble således vedtatt: 3: Tilføyelse til litra a: og spesialistbefal. Den nye teksten blir således: Alminnelige medlemmer: a.norske offiserer og spesialistbefal. Avslutningsvis takket ordfører de fratredende tillitsvalgte for deres innsats, og ønsket de nye velkommen til innsats fra og med 1. mai. Møtet ble hevet kl Anne Grønberg Dahl Tore Erik Viker Medlemmer og abonnenter Medlemmer og abonnenter bes merke seg at henvendelser til intendanten primært ønskes i form av epost til [email protected]. Intendanten er i tjeneste og har sjelden mulighet til å besvare telefoner på dagtid. For øvrig minner vi om at henvendelser om selskapsvirksomheten utenom OMS egne arrangementer rettes til restauratør på telefon NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 62

63 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - NOTISER N Notiser Russisk teppebombing i Syria Det russiske forsvarsdepartementet friga 25. januar en skrytevideo fra den pågående bombekampanjen over Syria. Det har også tidligere blitt offentliggjort opptak med blant andre bombeflyene Tu-95 Bear og Tu-160 Blackjack, der kryssermissiler blir avfyrt mot mål på bakken. Mens slike våpen kan være presise og nøyaktige, viser imidlertid videoen fra januar denne gangen to Tu-22M3 Backfire bombefly som slipper vanlige bomber uten styring fra stor høyde og gjennom skylag. Slik teppebombing vil i sin natur være svært unøyaktig og ikke ha noen evne til å skille mellom militære og sivile mål. Taktikken er den samme som bombingen av større byer i andre verdenskrig. Det sier derfor en del om russisk etikk og moralsk holdning at denne typen krigføring presenteres som noe å være stolt av. Russisk bombing holdes opp mot en ganske annen standard hva gjelder sivile tap enn det vestlig bombing gjør. til å dokumentere overgrepene, kan Russland fortsette på samme vis uten hørbare protester hjemme. På militær side kan man benytte billigere våpen som det sikkert finnes en overflod av fra Den kalde krigen, i stedet for mer moderne våpentyper og systemer. Bombing fra stor høyde er aldri nøyaktig, spesielt ikke når målet er dekket av skyer. Å slippe hele bombelaster på geografiske koordinater krever ingen store teknologiske egenskaper, men kun en total mangel på respekt for konsekvensene hvis sivile mål blir truffet. Hvis hensikten med skrytevideoen var å demonstrere dette, har målet blitt oppnådd. (Kilde: Euronews, Moscow Times, JDW, NMT, youtube.com/watch?v=zzx9lyio35w) NATO-landenes forsvarsbudsjetter Russlands ulovlige anneksjon av Krim-halvøya og militære innblanding i de østligste provinsene i Ukraina representerer et paradigmeskifte for NATO. Russland ble tidligere, helt opp til mars 2014, sett på som en viktig partner for alliansen og man ønsket fra vestlig side et utvidet samarbeid med russerne. NATO la vekt på stor åpenhet rundt øvelser og deltakelse i viktige politiske militære og sivile program, ikke minst et direkte samarbeid om viktige materiellprosjekter i Afghanistan. Handelen gikk begge veier og Europa var en viktig avtaker for russisk energi. Det har blitt satt mange spørsmålstegn ved Russlands engasjement i Syria. Hovedgrunnen er ønsket og viljen til å opprettholde baser i det østlige Middelhav gjennom støtte til en brutal statsmakt i en region der flere og flere vender seg bort fra Russland. Hjelpen til regimet i Damaskus blir skjult under et påskudd om at Russland på lik linje som den USA-ledete koalisjonen - bekjemper Den Islamske Staten, IS, også kalt Daesh. Dette er legitimt i seg selv all den tid det finnes et mandat i Sikkerhetsrådets resolusjoner, men det hersker liten tvil om at den russiske våpenbruken også har vært i direkte støtte til regimet. Det som er spesielt med den russiske krigføringen, demonstrert gjennom bruken av teppebombing, er at det ikke tas hensyn til eventuelle sivile mål på bakken. Det vises en brutalitet som ville ført til ramaskrik i ethvert vestlig demokratisk land. Men all den tid det ikke finnes en russisk politisk opposisjon eller fri presse Vil NATOs neste toppmøte, i juli 2016, avstedkomme mer politisk handlekraft enn det Walesmøtet i 2014 gjorde? På samme tid så vi slutten på et stort og krevende engasjement i Afghanistan. Som beskrevet i NATOs strategiske konsept (2010), var det ingen trussel å spore mot NATO, i alle fall ikke på mellomstatelig nivå. Den finansielle krisen som begynte i 2008 førte til lavere inntekter og større sosiale utgifter og utfordret budsjettbalansen i en rekke land, spesielt i Europa syd for Alpene. I denne situasjonen falt mange for fristelsen å kutte i forsvarsbudsjettene, spesielt innen investeringer i nytt materiell. Da Russland i 2014 fremstod som en klar trussel mot stabiliteten i Europa, var det nesten for sent NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 63

64 å riste nasjonene ut av tornerosesøvnen. Det gikk lang tid før faren ble gjenkjent som det den var: en trussel mot nasjonene i randsonen og selve samholdet i NATO. De Baltiske landene, men også Polen og Romania, samt nære partnere som Sverige og Georgia, følte seg utsatt. Samtidig bidrog russiske langtrekkende utflygninger, med simulerte angrep mot blant annet Stockholm, til usikkerhet og utgjorde en fare for sivil lufttrafikk. En aggressiv og fremfor alt malplassert retorikk, slik som en uttalelse fra den russiske ambassadøren i Danmark om at landet hadde gjort seg til atommål, kunne ikke tas i fullt alvor, men var likevel del av bildet. Omfattende øvelser ble igangsatt uten varsel. Russiske ledere presenterte i tillegg mange store rustningsprosjekter. Det var i denne situasjonen NATOs 28 medlemsland under toppmøtet i Wales i september 2014 bestemte seg for å styrke forsvarsbudsjettene. I deklarasjonen fra Wales i første paragraf -. slo statslederne fast at Russia s aggressive actions against Ukraine have fundamentally challenged our vision of a Europe whole, free, and at peace. Man vedtok den såkalte Readiness Action Plan (omtalt i tidligere utgaver av NMT) og styrket reaksjonstyrken NRF, opprettet et brannkorps og økte øvingsaktiviteten og tilstedeværelsen i utsatte områder. Dette har skjedd forbausende raskt og effektivt. Men nasjonene, som alle står overfor mange av de samme økonomiske utfordringene som i 2008 og 2010, har ikke like entydig investert i budsjettene som beskrevet i paragraf 14 i deklarasjonen fra Wales, men det finnes lyspunkter. Nasjonene ble enige om at den negative utviklingen i forsvarsbudsjettenes skulle snus. Målet er en investering i forsvarssektoren tilsvarende 2% av det enkelte lands BNP. De nasjonene som var under dette nivået skulle nå målsettingen innen ti år. Samtidig skulle investeringene i våpenprogram utgjøre minst 20% av budsjettet. I erklæringen fra Wales ble nasjonene også enige om at en stadig større del av de væpnete styrkene må være deployerbare og interoperable i henhold til NATOs standarder. Alt i alt har nasjonene blitt enige om å ta et stort økonomisk løft. Dette kommer i en tid da Europa knaker i sammenføyningene under trusler fra både øst og sør, internasjonal terrorisme, ukontrollert migrasjon og andre omveltninger. Det gjenstår derfor å se i hvilken grad landene greier å følge opp de felles ambisjonene fra Wales. I Warszawa, juli i år, møter statslederne hverandre igjen og oppfølging fra forrige toppmøte, inkludert budsjettenes utvikling, blir utvilsomt et tema. Så langt er det bare fem nasjoner som har nådd 2% målet. Mange nasjoner har hatt riktignok hatt en mindre reduksjon i 2015 enn foregående år - en negativ trend over mange år lar seg ikke så lett snu men kan vise til større investeringer. USA, et av landene som oppfyller målsettingen, bærer fremdeles en uproporsjonal del av den felles byrden og vil kreve endringer. Toppmøtet i Warszawa kommer til å bære preg av dette. (Kilde: NMT, NATO) General Curtis Michael Scaparrotti Ny SACEUR Etter vel tre års tjenestetid som Supreme Allied Commander Europe, SACEUR, vil general Philip M. Breedlove etter planen bli avløst av general Curtis Scaparrotti, US Army. Atlanterhavskomiteen godkjente kandidaturet i mars, men utnevnelsen må gjennom en siste runde i senatet før den er endelig. Scaparotti kommer fra stillingen som sjef for de amerikanske styrkene i Sør-Korea. Han har ikke tidligere hatt en stilling i NATOs kommandostruktur, men kjenner organisasjonen fra sin tid som sjef for ISAF fra 2011 til Det er en erfaren operativ offiser som overtar han har i tillegg til Sør-Korea og Afghanistan, også deltatt i operasjoner i Irak og på Balkan. Samtidig som han innehar stillingen som SACEUR, vil han også sitte som sjef for alle amerikanske styrker i Europa. General Scaparotti overtar ansvaret på et krevende tidspunkt for alliansen. NATO har globale interesser og utfordringene strekker seg lengre enn europeisk terrorisme, uroligheter i Midtøsten, ukontrollert migrasjon og et selvhevdende Russland. Samholdet innad i NATO og samarbeidet med partnere og ikke minst EU, må forseres. Arbeidsoppgavene vil stå i kø. (Kilde: NMT, NATO) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 64

65 Og ny sjef for den russiske marinen I midten av mars kom nyheten om at admiral Vladimir Korolev blir ny sjef for Den russiske føderasjonens marine, RFN. Han kommer fra stillingen som sjef Nordflåten, men har fungert som sjef for RFN siden desember i fjor grunnet et langtidig sykefravær fra Admiral Viktor Chirkov, som dermed ikke er ventet tilbake til aktiv tjeneste. I henhold til Ministry of Defence of the Russian Federation sin hjemmeside, er Korolev født i 1955 og har gått gradene som skipssjef om bord på atomdrevne undervannsbåter. Det meste av sin karriere tilbrakte han i Nordflåten, med unntak av da han var sjef Svartehavsflåten. Han blir avløst av stabssjefen i Nordflåten, admiral Evmenov, som har fungert som sjef i Korolevs fravær. Evmenov er også ubåtmann og kom fra Stillehavet der han var sjef for ubåtflåten, noe som viser hvilken sentral plass ubåtene har i den russiske flåten. (Kilde: Ministry of Defence of the Russian Federation, Tass, Flashnord.com) Admiral Vladimir Korolev Når allsidighet ikke bare er ønskelig, men nødvendig SKAPER NYE REFERANSER INNEN FORSVAR I CaesarNorway_170x95_norvegien.indd 1 01/03/16 11:12 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 65

66 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 66

67 ETTER- OG VIDAREUTDANNING VED UNIVERSITETET I BERGEN MASTERPROGRAM I DEMOKRATIBYGGING Korleis kan det internasjonale samfunnet bidra til politisk utvikling, demokrati og menneskerettar i ulike statar? Deltidsstudium med tre helgesamlingar i semesteret velg mellom enkeltkurs eller full mastergrad. Programmet legg særleg vekt på praktisk kunnskap om feltet. Hausten 2016: Menneskerettighetsobservasjon Demokratiassistanse og demokratisering Studiepoeng 15 pr kurs Studieavgift ,- pr kurs Kontakt Kontor for etter- og vidareutdanning / [email protected] Les meir og søk plass: uib.no/evu Søknadsfrist 21. august ETTER- OG VIDAREUTDANNING VED UNIVERSITETET I BERGEN OPERATIV PSYKOLOGI Ta kurs i operativ psykologi og få større kunnskap om: Teoretiske perspektiv på menneskeleg åtferd i operative situasjonar Situasjonsmedvit, felles mentale modellar, beslutningstaking Stress, stressmeistring og pårørandehandtering etter kritiske hendingar Leiing, samhandling og trening av operative einingar Kurset er samlingsbasert med 4 samlingar à 2 dagar i perioden oktober 2016 mars Les meir og søk plass: uib.no/evu Studiepoeng 10 Studieavgift ,- Kontakt Kontor for etter- og vidareutdanning / [email protected] Det psykologiske fakultet / [email protected] Søknadsfrist 1. oktober

68 Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique B - Økonomi ikke ikke FOR ALT VI HAR. OG ALT VI ER. Foto: Lars Magne Hovtun/Forsvarets mediesenter Vi har mye å verne om i dette landet. Både verdier og vår frihet. Samtidig blir verden et stadig farligere sted. Norge skal de kommende månedene treffe viktige valg som vil forme landets framtidige forsvar. Mange er bekymret for at avgjørende beslutninger tas i lukkede fora, på sviktende faktagrunnlag. Dette ønsker vi å gjøre noe med. Vi er journalister som retter et kritisk søkelys mot Norges forsvarsevne og ser nærmere på hva som rører seg i våre nærområder. Vi ønsker nyhetstips fra deg som vet hvor skoen trykker. Bruk din rett til å hjelpe oss med å få fram fakta som har betydning for Norges sikkerhet. Det er tross alt en av de frihetene vi ønsker å beskytte.