Hvor travelt er det på jobben?

Transkript

1 Dag Olberg Hvor travelt er det på jobben? Arbeidspress og intensivering av arbeidstiden

2

3 Dag Olberg Hvor travelt er det på jobben? Arbeidspress og intensivering av arbeidstiden Fafo-notat 2012:14

4 Fafo 2012 ISSN

5 Innhold Forord... 4 Hvor travelt er det på jobben? Bakgrunn tema og problemstillinger Perspektiver på tidspress Arbeidstid og arbeidspress endring og stabilitet De som opplever tidspress Avslutning

6 Forord Denne underveisrapporten inngår som del av et rammeprosjekt om utviklingen på arbeidstidsområdet. Prosjektet utføres med støtte fra LO. Hensikten med prosjektet er å gi en overordnet beskrivelse av utviklingstrekk på arbeidstidsområdet med hovedvekt på forhold som innebærer utfordringer for fagbevegelsen når det gjelder rammene for kollektiv ivaretakelse av arbeidstakerinteresser. Takk til Ellen Horneland og Wenche Thomsen i prosjektets referansegruppe for kommentarer til en tidligere versjon av notatet. Takk også for kommentarer fra Kristine Nergaard og Sissel Trygstad. Tolkningene er som vanlig mine egne. Det gjelder også med hensyn til feil som fortsatt ikke måtte være luket ut. Fafo, november 2012 Dag Olberg 4

7 Hvor travelt er det på jobben? Tidspress omtales på ganske forskjellige måter i samfunnsdebatten og i media. Blant tilfeldige illustrasjoner er overskrifter som «Trives med tidspress» der ingressen utdyper med at «Selv om mange nordmenn opplever at det er et høyt arbeidspress på jobben, så er det kun én av ti som synes det er for mye jobbpress». Det har også blitt pekt på sammenhenger mellom stress og helse; «Stress på jobb farligst for unge. Stress på jobb øker risikoen for hjertesykdom, og personer under 50 år er mest utsatte». Arbeidspress er heller ikke noe som alltid er pålagt, «Heltent og utbrent. Det nye vi ser i dag er at jobben er stimulerende og stressende, utviklende og utmattende på samme tid (-)». Det kan se helt annerledes ut for noen yrkesgrupper, som renholdere. I én reportasje ble tidspresset fremstilt slik: «Det er forferdelig å hele tiden vite at jeg ikke kommer til å rekke alt, (-) - Vi er slitne og flere og flere av oss blir syke». Problemstillinger som dreier seg om tidspress er viktige og omfattende. Omtalene i media er sprikende. Det kan reises nye spørsmål om omfanget av tidspress og i hvilken forstand tidspress utgjør et problem eller ikke. Her inngår både spørsmål om arbeidstidens lengde og spørsmål om intensivering av arbeidstiden. Intensivering av arbeidstiden er vanskelig å måle. I dette notatet ser vi på lange arbeidsuker som vanlig arbeidstid og andelen arbeidstakerne som mener de ofte har for mye å gjøre, i hovedsak med bakgrunn i data fra levekårsundersøkelsen Bakgrunn tema og problemstillinger Den internasjonale debatten om arbeidsintensitet utgjør et omfattende og komplisert område (jf. bl. a. Green 2001; Green & McIntosh 2001; Burcell & Fagan 2004; Eurofound 2007; Albertsen 2007, Burke et al. 2009). 2 Her 1 En del av de dataene som er benyttet her, er hentet fra Statistisk sentralbyrås (SSB) «Samordnet levekårsundersøkelse 2003, 2006 og 2009 Tverrsnitt Tema: Arbeidsforhold». SSB er ansvarlig for datainnsamlingen, og undersøkelsene er finansiert av Norges forskningsråd (NFR). Data er tilrettelagt og stilt til disposisjon i anonymisert form av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS (NSD). Verken SSB, NFR eller NSD er ansvarlig for analysen av dataene eller de tolkninger som er gjort her. 2 En god del av litteraturen om arbeidsintensivering omhandler europeiske land på kontinentet, Storbritannia og andre engelskspråklige land. Arbeidslivet i disse landene kan ha andre kjennetegn enn norsk arbeidsliv. Det gjelder blant annet arbeidstakerorganisering og partssamarbeid. Likevel kan nye organisasjonsmodeller og ledelseskonsepter også prege norsk arbeidsliv. Men det er også vist til at innføring av nye organisasjonskonsepter i Norge ikke foregikk umodifisert; de nye konseptene møtte, og ble preget av, et arbeidsliv som 5

8 inngår en rekke problemstillinger knyttet til helse, arbeidsmiljø og sikkerhet, til arbeidsorganisering og medbestemmelse, i tillegg til spørsmål om produktivitet og effektivitet i arbeidslivet. 3 Hvor hektisk arbeidstiden er, kan ha sammenheng med arbeidsmengde og arbeidstidens lengde, med organiseringen av arbeidstiden og organiseringen av arbeidet og virksomheten. Videre inngår spørsmål om sammenhenger mellom arbeidstid og tid utenfor arbeidet, som sosial tid og familietid. Til spørsmål om hvor intenst arbeidet er, kan det knyttes både positive og negative vurderinger. 4 Arbeidstidsorganiseringen og innholdet i arbeidstiden kan føre til helsebelastninger og fravær, men deltakelse i arbeidslivet regnes også som helsefremmende mens fravær fra arbeid kan være helsebelastende. Arbeidspress kan ha sammenheng med arbeidsmengden, målt i timer, og med hvor intens arbeidstiden er. Arbeidsintensitet er vanskelig å måle objektivt, virkningene kan være ulike og de kan oppleves forskjellig av ulike arbeidstakere. Videre er det ofte komplisert å forklare både hvilke faktorer som påvirker arbeidsintensitet og hva slags virkninger endringer i arbeidsintensitet kan ha (Green 2004). Tema problemstillinger Dette notatet diskuterer perspektiver på tidspress hva forstås med økt arbeidspress og intensivering av arbeidstiden? Her inngår både spørsmål om ideer/fortolkningsrammer, og spørsmål om hva slags indikatorer som brukes for å måle arbeidspress. Videre reises spørsmål om status og utvikling når det gjelder vanlig arbeidstid. Blant undertema inngår spørsmål om eventuelle forskjeller og likheter etter næring, yrke, og kjønn. Den avtalte arbeidstiden har ikke økt. «Vanlig» arbeidstid kan likevel være forskjellig fra avtalt tid om man ofte arbeider overtid eller har ekstraarbeid som utføres hjemme (jf. avsnitt 3 nedenfor for diskusjon). Er lengden på den vanlige arbeidstiden stabil, redusert, eller har den økt? Lengden på arbeidstiden måles på litt forskjellig måte i ulike undersøkelser. allerede var preget av kollektive organisasjoner og institusjonelt partssamarbeid (Olberg & Trygstad 2007). 3 Det har for eksempel blitt stilt spørsmål om hvorvidt produktivitetsveksten i britisk økonomi i 1980-årene ikke først og fremst skyldtes bedre arbeidsorganisering, økt kompetanse m.m., men heller at de ansatte måtte jobbe hardere (Green 2001). 4 Jf. bla. Allvin et al

9 Hva «tidspress» er, kan diskuteres. Tidspress kan dreie seg om at arbeidstempoet er høyt og at arbeidsmengden er omfattende. Begge deler kan oppfattes som noe som kan være både positivt og negativt. I dette notatet er tema i hovedsak indikatorer på tidspress der presset vurderes som negativt. I hvilken grad vi kan sammenlikne graden av arbeidsintensitet over tid, var i utgangpunktet en av problemstillingene i notatet. Legger vi til grunn data fra surveyundersøkelser over flere år, er vi avhengig av at indikatorene er de samme. Det viste seg ikke å være tilfellet når det gjelder flere av spørsmålene som stilles. Notatet kommenterer derfor noen grunner til at sammenlikning av levekårsdata over tid er problematisk om man vil undersøke endringer hva gjelder arbeidsintensitet. Ut fra dette brukes i hovedsak data fra levekårsundersøkelsen Blant relevante spørsmål her, er hvor stor andel av arbeidstakerne som mener de ofte har for mye å gjøre. Et annet spørsmål er hvor stor del av arbeidstakerne som i tillegg opplever at det ofte ikke er nok tid til å utføre arbeidsoppgavene skikkelig. Tema er også sammenhenger denne typer negativt tidspress inngår i. Blant relevante spørsmål her, er hvorvidt de som opplever tidspress, opplever at de generelt får hjelp og støtte fra nærmeste leder og kolleger, og om de trives på jobben. Bakgrunn Store deler av forskningen om arbeidstid har dreid seg om arbeidstidens lengde og plassering. I Anne Lise Ellingsæters Vår tids moderne tider anbefales mer oppmerksomhet på arbeidstidens innholdsmessige sider, også ut fra sammenhenger mellom arbeidstid og velferd, jf. begrepet om tidsvelferd. Bakgrunnen er blant annet antakelser om at innen flere områder skal flere arbeidsoppgaver gjøres på kortere tid enn tidligere. Det beskrives som «denne økonomiske rasjonalitetens gjennomtrengning av arbeidslivet, sammen med innføring av ny teknologi, fører til et effektivitetsjag og tidsmessig speed-up» (Ellingsæter 2009:119). Økt arbeidspress kan føre til arbeidsrelatert stress og endre balansen mellom arbeidstid og annen tid (tid sammen med familie, tid til sosiale aktiviteter, og tid for seg selv og egne aktiviteter). Slik sett kan arbeidstidens innholdsmessige aspekter, sammen med arbeidstidens lengde og plassering, også ha konsekvenser for arbeidsmiljø og helse. Det er publisert færre studier om kvalitative sider ved arbeidstid. 5 Det er blant annet behov for mer kunnskap om tidspress og intensivering av ar- 5 Arbeidspress eller «working hard» omfatter både en tidskomponent, som i antall timer, og en intensitetsdimensjon, som angår hvor intens arbeidsinnsatsen («effort») er 7

10 beidstid. Her inngår fortolkningsrammer på den ene siden, og diskusjon om indikatorer som brukes i slike studier på den andre. Statens arbeidsmiljøinstitutt har med bakgrunn i data fra levekårsundersøkelsen 2009, publisert en omfattende oversikt over status og utviklingstrekk når det gjelder arbeidsmiljø og helse, der også spørsmål om arbeidspress inngår (Stami 2011). Elisabeth Rønnings studie (2006) Få indikasjoner på økt arbeidspress generelt i arbeidslivet er også blant de kvantitative analysene av arbeidspress i norsk arbeidsliv. 6 Økt arbeidspress er diskutert i flere andre norske studier. En studie av kommunal eldreomsorg Hjemmesykepleien som grådig organisasjon har analysert intensivering av arbeidet som resultat av desentralisering av ansvar for pleietjenestene til de ansatte, men uten desentralisering av makt over ressurser og rammebetingelser (Rasmussen 2000). 7 Noen studier viser at statlig ansatte generelt svarer at de har fått økt arbeidsmengde, og at dette særlig gjelder ansatte som har vært berørt av omorganisering. Blant disse ansatte rapporterte nærmere syv av ti om økt arbeidsmengde. Økningen i arbeidsintensitet (ikke tid til å utføre arbeidsoppgavene skikkelig) blant ansatte i omstillingspresset, så imidlertid ut til å være størst i kommunal sektor (Trygstad et al. 2006:153, 154). 8 Andre studier viser at det ikke ser ut til at den antatt lange arbeidstiden blant «de nye yrkesgruppene» er blitt kopiert og har «smittet» over til det mer tradisjonelle arbeidslivet: «Tvert i mot finner vi at smitteretningen har gått den andre veien» (Pettersen, Kjeldstad, Nymoen 2007:184). i løpet av arbeidstiden. I arbeidslivsforskningen er det lengden på arbeidstiden som er viet mest oppmerksomhet (Burke et al. 2010: 348, f.) 6 Konklusjonen sto i motsetning til det som da var den allmenne oppfatningen. I Rønnings studie ble det likevel innen noen områder også rapportert om en økning i andelen arbeidstakere som opplevde at de ikke hadde tid til «å utføre arbeidet skikkelig» innenfor næringene undervisning og i helse- og sosialsektoren. Videre skilte kontoryrker og salgs- og serviceyrker seg ut ved at de ansatte i større grad enn andre svarte at de bestemte mindre over tidsfrister og eget arbeidstempo i 2003 enn i 2000 (Rønning 2006). 7 Andre studier har også fokusert på autonomi, men har sett høyt arbeidstempo mer som resultat av at arbeidstakere både har høy grad av selvstendighet og er i posisjoner der de har ressurser og der andre arbeidstakere er avhengige av dem (Svalund 2003). 8 Undersøkelser innen kommunal pleie- og omsorgssektor har vist at knapphet på tid er blant faktorene som har betydning for trivsel, mestring og sykefravær (Sollund, Trygstad, Johansen 2004: ). 8

11 Flere HMS-undersøkelser fokuserer på andelene ansatte som ser høyt arbeidstempo, bruk av overtid, og manglende medvirkning som problematisk (jf. bl. a. Bråten et al. 2008). Trygstad et al. (2011) viser til den store vekten som allerede i første halvdel av 1990-årene ble lagt på konsekvensene av arbeidsintensivering for ansatte i renholdsbransjen (jf. NOU 1993: 10). 9 2 Perspektiver på tidspress 10 For få år siden publiserte et dansk tidsskrift for arbeidslivsforskning en utgave der temaet var «Æder det fleksible arbejde sjæle op?» 11 Spørsmålet var verken dumt stilt eller enkelt å besvare. Fleksible arbeidstidsordninger kan være på arbeidsgivers premisser, eller arbeidstakers premisser eller handle om en balanse mellom begge parters interesser. Problemstillinger om økt arbeidspress berører både arbeidstidens kvantitative og kvalitative aspekter. En del av de lokale byttene med redusert arbeidstid, innebærer en komprimering av arbeidstiden i den forstand at det er avtalt eller forutsettes at ting man tidligere hadde formelt eller uformelt rett til i arbeidstiden (som legebesøk, tannlegebesøk, pauseaktiviteter m. m.), i større grad skal legges utenfor arbeidstid. Komprimert arbeidstid er slik sett også intensivert arbeidstid (Olberg 2008:51; Tucker 2006:1; Eurofound 1996:7). Eller sagt på en annen måte det samme arbeidet utføres på kortere tid, eller mer arbeid utføres på samme tid, og arbeidstiden skal i større grad bare brukes på arbeidsoppgavene. Arbeidstid som flyter utover annen tid autonomiparadokset I noen situasjoner kan det være slik at arbeidstiden «flyter ut» over det som er den avtalte tiden, uten at intensiveringen oppleves som noen «brutalisering» selv om det også kan være tilfellet. Den ikke avtalte, men kanskje implisitt forutsatte, arbeidstiden glir inn i, og preger, andre tidssfærer. Det kan gjelde den sosiale tiden, familie- og omsorgstiden, og den egne fritiden 9 Flere av deres informanter oppga at de var pålagt å rengjøre opptil 1000 kvadratmeter pr. time, mens antall kvadratmeter tilsvarende ble angitt som 600 i begynnelsen av 1990-tallet og 350 kvadratmeter tidlig på 1980-tallet (Trygstad et al. 2011:36). 10 Deler av dette avsnittet bygger på Arbeidstidsdilemmaer (Olberg 2011). 11 Tidsskrift for arbejdsliv, nr. 3 september

12 (illustrasjoner finnes blant annet i HMS-undersøkelsen til Bråten et al. 2008). Et arbeidsmarked som i større grad er preget av moderne former for fleksibilitet og i mindre grad av standardiserte arbeidskontrakter og arbeidstidsavtaler, kan føre til nye typer av «tidspakker». Nye former for arbeidsorganisering preget av prosjektarbeid og desentralisering av ansvar til arbeidstakerne, av fokusering på at oppgavene utføres på en selvstendig måte mer enn på tradisjonell tidskontroll, kan også føre til et misforhold mellom faktisk arbeidstid og ønsket arbeidstid. Det kan typisk gjelde situasjoner der arbeidstakerne selv bestemmer arbeidstid, samtidig som de arbeider mer enn tiden som er avtalt. Konstellasjonen er omtalt som «autonomiparadokset». 12 I begynnelsen av tiåret ble det pekt «på at den moderne arbeider» fantes, men at det ikke var så mange av dem (Rønning 2002). Ti år etter er det antakelig flere, og bildet av «den moderne arbeider» har fått flere fasetter. Intensivering og kontroll Intensivering av arbeidstiden innebærer forskjellige ting i ulike sektorer og bransjer, og kan ha en rekke forklaringer. Forklaringene kan ha sammenheng med styringsformer og kontrolltyper som brukes i virksomheten, og kjennetegn ved arbeidstakerne og deres situasjon. Forskjellige grupper arbeidstakere har ulik grad av selvstendighet og kontroll i arbeidssituasjonen. Flere har pekt på utfordringer knyttet til utviklingen i retning av mer brukerorienterte tjenester innen helse- og sosialtjenesten og betydningen av økt kontroll i arbeidet (jf. bl. a. Vabø 2002; Dahle & Thorsen 2004; Vike et al. 2002; Pettersen & Olberg 2008). Det nyere og omfattende forskningsprosjektet Nordiske omsorgsstater i forandring har belyst endringsprosessene i forbindelse med de senere årenes effektiviserings- og omorganiseringsbølge knyttet til New Public Management. Prosjektet har studert prosessene både fra et styringsperspektiv og fra ansattes perspektiv. 13 Her inngår også analyser basert på kvantitative studier 12 Jf. van Echtelt et al. 2006:497; Rønsen & Kitterød 2010:3; van Echtelt et al. (2006:497) formulerer autonomiparadokset slik: «Jo flere ansatte som jobber i postfordistiske arbeidsorganisasjoner (som også innebærer frihet til å velge egen arbeidstid), desto mer vil de være fokusert på å sluttføre oppgaver og å vise forpliktelse, og i desto mindre grad vil de ta hensyn til inntekt og fritid når de vurderer i hvilken grad de vil engasjere seg i arbeidslivet» (min oversettelse). 13 Jf. M. Vabø, Sluttrapportering prosjektnr , Norges forskningsråd,

13 (NordCare). Blant resultatene er at ansatte i omsorgsyrkene i Danmark og Finland i større grad rapporterer om forverring enn hva tilfellet er når det gjelder Norge. Men det er også rapportert om tøffere arbeidsforhold for kvinnelige helsearbeidere i Norge (jf. bl. a. Rønning 2010). 3 Arbeidstid og arbeidspress endring og stabilitet Undersøkelser som bygger på data fra levekårsundersøkelsene, har konkludert med at når det gjelder arbeidslivet som helhet, var utviklingen i perioden preget av stabilitet med hensyn til tidspress (Rønning 2006). I forbindelse med data fra tidsbruksundersøkelser er det pekt på at økningen i tid brukt til fritidsaktiviteter siden begynnelsen av 1970-tallet, står i kontrast til utbedte oppfatninger om at samfunnet er preget av større tidspress og travelhet (Kitterød 1999). I dette avsnittet ser vi først på om arbeidsmengden målt som «vanlig» ukentlig arbeidstid er stabil, og det stilles spørsmål om det ofte er nødvendig å arbeide i et høyt tempo. Arbeidsintensitet kan belyses mer direkte gjennom spørsmålene om hvor ofte det eventuelt er for mye å gjøre og spørsmålet om hvorvidt det er tilstrekkelig tid til å utføre arbeidsoppgavene skikkelig (som handler om krav i jobben). Levekårsundersøkelsene har også med en rekke spørsmål om selvbestemmelse og støtte (som er blant spørsmålene om kontroll i arbeidet), dessuten spørsmål om belønning og anerkjennelse. Begge er interessante i forbindelse med arbeidspress. 14 Lengden på den vanlige ukentlige arbeidstiden Hvorvidt arbeidspresset øker eller ikke, kan ha sammenheng med mengden arbeid målt i arbeidstidens lengde, og hvor intens arbeidstiden er. Vi ser i første omgang på lengden på den vanlige arbeidstiden. Her gir levekårsundersøkelsene nyttig informasjon fordi det spørres etter respondentenes vanlige arbeidstid per uke, ikke bare etter hva som er avtalt arbeidstid I den internasjonale litteraturen peker både «krav-kontroll»-modellen (Karasek 1979) og «innsats-belønning»-modellen (Siegrist et al. 2004) på at misforhold (ubalanser) mellom disse elementene kan føre til arbeidsrelatert stress, som igjen kan innebære helsebelastninger og føre til sykdom. Den omfattende oversikten over SSBs Levekår 2009 som er laget av Stami/Noa, har illustrasjoner som refererer til begge modellene (jf. Stami 2011: ). 15 Levekårsundersøkelsene er landsomfattende utvalgsundersøkelser. Antall intervjuer i undersøkelsen for 2009 var 9275, i 2006-undersøkelsen 9960 intervjuer, og 2561 intervjuer i I dette notatet er det i hovedsak 2009-undersøkelsen som legges til grunn. 11

14 Spørsmålsstillingen var identisk i levekårsundersøkelsene i 2003, 2006, og 2009: «Hvor mange timer pr. uke arbeider du vanligvis i alt i ditt hovedyrke? Regn også med betalte overtidstimer og ekstraarbeid hjemme i forbindelse med dette arbeidet». Definisjonene av hva som er lang arbeidstid, varierer. I Norge er det vanlig å definere de lange arbeidsukene som mer enn 45 timer per uke, mens man tilsvarende i EU vurderer ukentlig arbeidstid på over 48 timer som lange uker (Stami 2011:63). 16 I dette notatet er det i første omgang valgt en inndeling som skiller mellom dem som har en vanlig ukentlig arbeidstid på 40 til 54 timer, og mer enn 54 timer (i tråd med inndelingen som brukes av Rønning 2006), senere følger en inndeling med kortere intervaller. 17 Andelen som arbeidet under 40 timer i uken, økte noe fra 2000 til 2003, dessuten gikk andelen som jobbet 40 til 54 timer i uken, tilsvarende ned. Endringene var små. Om lag fem prosent hadde en ukentlig arbeidstid på 55 timer eller mer (flest menn), det hadde ikke skjedd endringer. Hovedinntrykket var stabilitet når det gjaldt arbeidsmengden målt som vanlig ukentlig arbeidstid i perioden 2000 til 2003 (Rønning 2006:38). Er bildet preget av like stor stabilitet om vi ser på utviklingen etter 2003? Fig. 1 Vanlig ukentlig arbeidstid. Prosent. Levekårsundersøkelsene 2003, 2006, Under 40 timer timer 55 timer eller mer 0 Alle Menn Kvinner Alle Menn Kvinner Alle Menn Kvinner Valg av definisjoner har betydning for hvor mange og hvem som omfattes av de lange arbeidstidene. Velger man å sette grensen høyt, arbeider en god del færre lang arbeidstid i Norge sammenliknet med EU-landene. «I Norge er det vanlig å definere en arbeidsuke som lang når den overstiger 45 timer per uke, og ifølge tall fra LKU 2009 gjelder dette ca. 17 prosent av alle yrkesaktive, eller nærmere personer. Om lag halvparten av dem som oppgir å jobbe 45 timer eller mer per uke oppgir at det er overtid som de ikke får kompensert for i form av lønn eller avspasering» (Stami 2011:63). 17 Grensen i arbeidsmiljøloven er 40 timer, i tariffavtalene vanligvis 37,5 timer. 12

15 Fordelingene i figuren over viser at den lange vanlige arbeidstiden har økt noe målt på denne måten, som respondentenes generelle vurdering av lengden på den faktiske arbeidstiden, inkludert overtid og ekstraarbeid i tilknytning til hovedyrket. I 2009 er det noen færre som jobber mindre enn 40 timer i uken som vanlig arbeidstid sammenliknet med 2003 (66 prosent mot 73 prosent). I 2009 oppga flere at de jobbet lange dager, det vil si en ukentlig arbeidstid på timer, sammenliknet med 2003 (31 prosent mot 23 prosent). Andelene som jobbet de lengste arbeidsdagene var om lag de samme (4 5 prosent). Inndelingen av lang vanlig arbeidstid (40 til 54 timer) gir flere med lange arbeidsuker enn om man bare tar hensyn til de lengste arbeidsukene (som er mer enn 48 timer eller mer enn 54 timer). Både flere menn og flere kvinner jobbet i 2006 og 2009 lange arbeidsdager i vanlige arbeidsuker, her timer per uke. 40 prosent av mennene oppga dette som vanlig arbeidstid i 2009, i 2003 gjaldt dette om lag 33 prosent av mennene. 20 prosent av kvinnene oppgir denne typen lange arbeidsuker i 2009, i 2003 gjaldt det om lag 12 prosent av kvinnene, altså om lag en fordobling. Det er likevel fortsatt flest menn som jobber de lengste arbeidsdagene, med 55 timer eller mer per uke. Her har det heller ikke skjedd noen økning. Det har skjedd mindre endring når de gjelder de lengste arbeidsukene på 55 timer eller mer. Vanlige arbeidsuker på 40 timer eller mer hvor lange, og hvem har vanligvis slik arbeidstid? Som pekt på over, er timer et langt intervall. Det er nødvendig å dele det opp, og spørre hvem det er som oppgir at de vanligvis har lange arbeidsuker og hvor lange de er. En mer fingradert inndeling når det gjelder dem som oppga lange arbeidsuker, viser at det dreide seg om relativt «moderat» utvidet tid både i 2003 og Det vanligste var timer og timer. Mens 11 prosent oppga mellom 40 og 42 timer som vanlig ukentlig arbeidstid i 2003, oppga 15 prosent det samme i

16 Fig. 2 Vanlig ukentlig arbeidstid. Prosent. Levekårsundersøkelsen 2003, Under 40 timer timer eller mer Hvem er det som oppgir at de har lange arbeidsuker som vanlig arbeidstid? Lange arbeidsuker er vanligst blant personer i lederstillinger. I 2009 oppga en tredjedel av lederne at de hadde mellom 40 og 45 timers uke som vanlig arbeidstid. Nærmere to av ti ledere oppga mer enn 45 timer. Utvidete arbeidsuker som vanlig arbeidstid er likevel ikke noe som bare kjennetegner ledere. Tilsvarende rapporterte nærmere to av ti personer som ikke hadde lederstillinger at de vanligvis arbeidet mellom 40 og 45 timer per uke. I 2003 oppga 28 prosent av lederne mellom 40 og 45 timer som vanlig arbeidstid, 16 prosent jobbet lengre uker. Blant dem som ikke var i lederstillinger i 2003, hadde drøyt en av ti (13 prosent) mellom 40 og 45 timer vanlig arbeidstid. Hovedmønsteret er det samme i 2003 og 2009, men noen flere blant både ledere og arbeidstakere som ikke hadde lederstillinger hadde (moderat) lange arbeidsuker som vanlig arbeidstid. Økningen i andelen ledere med mellom 40 og 45 timer som vanlig arbeidstid, var 5 prosentpoeng, som tilsvarer økningen blant personer som ikke var ledere. Det går frem av figur 3 nedenfor at når vi spør hvor i arbeidslivet det er mest vanlig med utvidete arbeidsuker (her mellom 40 og 45 timer), dreier det seg i størst grad om administrative ledere, akademiske yrker og yrker med utdanning på høyskolenivå. 18 Også håndverkere og prosess- og ma- 18 En nyere kartlegging fra AFI viser at vitenskapelig ansatte i heltidsstillinger ved norske universiteter og høyskoler i 2010 arbeidet i gjennomsnitt 47,6 timer per uke (Egeland & Bergene 2012:33). 14

17 skinoperatører rapporterer om moderat lange uker som «vanlig» arbeidstid, og blant dem som gjør det, oppgis timer mest hyppig. Fig. 3 Vanlig ukentlig arbeidstid. Yrkesgrupper. Prosent. Levekår timer timer Administrative ledere Akademiske yrker Høyskoleyrker Kontor og kundeserviceyrker Salgs-, service- og omsorgsyrker Jordbruk,skogbruk og fiske Håndverkere o.l. Prosess- og maskinoperatører, Yrker uten krav til utdanning Alle Illustrasjonene over refererer i hovedsak til «moderat» lange arbeidsuker som vanlig arbeidstid (40 45 timer). Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami 2011) har oppsummert data fra levekårsundersøkelsen om dem som oppgir at de har 45 timer eller mer som vanlig arbeidstid: «Data fra LKU 2009 viser at lange arbeidsuker er mest vanlig blant ulike grupper av ledere, men også i primæryrkene og i ulike sjåføryrker (-). Også yrkesgruppene advokater og leger, psykologer, tannleger etc. har forholdsvis lange arbeidsuker. Innenfor disse gruppene oppgir mellom 33 og 44 prosent at de jobber lange uker. Klassifisert etter næring er lange arbeidsuker mest utbredt innen jordbruk/ skogbruk/ fiske, omsetning/drift av eiendom og faglig vitenskapelig/ teknisk tjenesteyting, hvor mellom 30 og 36 prosent oppgir dette. Tar vi hensyn til størrelsen på næringsgruppene, ser vi imidlertid at det er flest personer med lange arbeidsuker som jobber innen industri og innen varehandel/reparasjon av motorvogner (i overkant av en av fire)» (Stami 2011:63). 15

18 Hvordan tolker vi dataene om vanlig arbeidstid? Data om «vanlig» eller «faktisk» arbeidstid i levekårsundersøkelsene kan diskuteres på flere måter, også når det gjelder utvikling over tid. 19 Her inngår også spørsmål om i hvilken grad konjunktursvingninger og strukturendringer spiller inn. En omfattende drøfting faller utenfor rammene for dette notatet, men det kan nevnes at i Norge var arbeidsmarkedet i 2003 preget av lavkonjunktur, mens perioden 2006 frem til 2008 var kjennetegnet av høykonjunktur. Også Norge var i perioden 2008/2009 preget av virkingene av den internasjonale finanskrisa. Videre har yrkesstrukturen vært under endring, med vekst innen administrasjon, akademiske yrker og høyskoleyrker. Indikatoren «vanlig» arbeidstid kan også problematiseres, blant annet fordi subjektive vurderinger av hva som er vanlig arbeidstid, kan variere. I sammenhengen over er spørsmålet om «vanlig arbeidstid» imidlertid vurdert som et interessant mål, fordi det kan fange inn generelle vurderinger av faktisk arbeidstid på en annen måte enn det som gjøres i andre undersøkelser. Én problemstilling dreier seg om hvorvidt andre undersøkelser også viser at det har skjedd en viss økning i andelen som oppgir at de har (relativt) lange arbeidsuker som vanlig arbeidstid. Data fra tidsnyttingsundersøkelsen og arbeidskraftundersøkelsen tyder ikke på det. Den siste tidsnyttingsundersøkelsen fra SSB rapporterer ikke om entydig endring i tiden som brukes til inntektsgivende arbeid (Vaage 2012:5). Innenfor rammene av dette notatet er det ikke undersøkt om arbeidskraftundersøkelsen (AKU) registrerer tilsvarende endring i vanlig arbeidstid i perioden /2009, men så vidt vites, er det ikke tilfelle. Som allerede nevnt har de forskjellige undersøkelsene ulike mål for arbeidstidens lengde. Hvor ofte høyt tempo? Burcell og Fagan (2004) har brukt Eurofound-undersøkelsen European Working Conditions Survey i sin studie av utviklingen når det gjelder arbeidsintensitet i Europa i perioden 1991 til De fant at økningen var størst i perioden 1991 til 1995/96. I 1991 oppga om lag 37 prosent av mennene og 33 prosent av kvinnene at det var nødvendig å arbeide i et høyt tempo halvpar- 19 Levekårsundersøkelsene er endret flere ganger, både når det gjelder omfang og spørsmålsstilling (jf. nedenfor). Spørsmålet om vanlig arbeidstid er imidlertid stilt på samme måte i de undersøkelsene som er referert til ovenfor. Arbeidskraftundersøkelsene har spørsmål om avtalt og faktisk arbeidstid, men har ikke med levekårsundersøkelsenes spørsmål om «vanlig» arbeidstid, som brukes i dette notatet. 16

19 ten av tiden eller mer. I 1995/96 svarte nærmere 43 prosent av mennene og om lag 41 prosent av kvinnene det samme. Kjønnsforskjellene hadde altså minsket. I perioden frem til 2000 stabiliserte utviklingen seg for begge kjønn, med bare svak økning i andelen som oppga at det var nødvendig å arbeide i et høyt tempo halvparten av tiden eller mer (Burcell & Fagan 2004:630). 20 I forhold til de tidligere European Working Condition-undersøkelsene er arbeidstempoet, målt på denne måten, langt høyere i Norge i 2006 og Det gjelder både kvinner og menn. I levekårsundersøkelsen i 2006 oppga 68 prosent av respondentene at det var nødvendig å arbeide i et høyt tempo et par ganger i uken eller daglig (menn 67 prosent, kvinner 70 prosent). I 2009 mente 60 prosent at det var nødvendig å arbeide i et høyt tempo nokså ofte, meget ofte eller alltid (menn 57 prosent, kvinner 64 prosent). Fra 2005 inneholder den europeiske arbeidslivsundersøkelsen også tall for Norge. Disse viser at sammenliknet med andre europeiske land, er arbeidsintensiteten høy i Norge og i de andre nordiske landene. I 2010 svarer for eksempel åtte av ti norske respondenter at det er nødvendig å arbeide i svært høyt tempo («at very high speed») minst en fjerdedel av tiden. Her er gjennomsnittet for EU-landene om lag seks av ti. Nærmere syv av ti norske respondenter oppgir i 2010-undersøkelsen at arbeidet innebærer knappe tidsfrister («tight deadlines») minst en fjerdedel av tiden. Gjennomsnitt for EU-landene er drøyt seks av ti Spørsmålsformuleringene i Eurofound-undersøkelsene og Levekår er litt forskjellige, det samme gjelder Levekårsundersøkelsene i 2006 og Det er likevel mulig å gjøre noen sammenlikninger. 21 Europeiske analyser av arbeidsforhold og arbeidsmiljø (European Working Conditions Survey) beskriver økningen i arbeidsintensitet som en av de klareste trendene siden disse undersøkelsene ble startet for 15 år siden. Dette gjelder nesten alle de tidligere EU15-landene. Økningen utgjorde en trend allerede i 2000, og liknende resultater er også dokumentert i nasjonale surveyundersøkelser. Foreløpige resultater fra den femte europeiske arbeidslivsundersøkelsen fra 2010 oppsummerer også med et høyt nivå hva gjelder arbeidsintensitet. Det vises til at i de fleste europeiske landene har arbeidsintensiteten økt de siste 20 årene, men at samtidig synes intensiteten å ha blitt stabilisert på et høyt nivå siden 2005 (Eurofound 2011:6). Analyser av den europeiske arbeidslivsundersøkelsen tyder på at det er store variasjoner mellom EU-landene når det gjelder arbeidsintensitet. Blant landene med høyest arbeidsintensitet, nevnes i tidligere undersøkelser de tre nordiske EU-landene Danmark, Finland og Sverige, dessuten Østerrike, Kypros, Hellas, og Slovenia. Gruppen med lavest arbeidsintensitet utgjøres av land som Bulgaria, Latvia, Litauen og Polen (Eurofound 2007:57 58). 17

20 Spiller det inn at kvinner i Norge oftere jobber deltid? Det kunne tenkes at deltid påvirker arbeidsintensiteten, for eksempel slik at kvinner med redusert tid i større grad enn de med heltid opplever at de oftere må jobbe i et høyt tempo. Data fra levekårsundersøkelsene tyder ikke på det. Jo flere timer de arbeider, desto flere er det som oppgir at det daglig er nødvendig å arbeide i et høyt tempo. Det gjelder i både 2006 og i Det kan imidlertid diskuteres hva spørsmålet om høyt tempo sier om arbeidspress eller arbeidsintensitet. Som når det gjelder andre vurderingsspørsmål i levekårsundersøkelsene, er svarene subjektive, slik at hva en person regner som høyt tempo, kan være forskjellig fra andres oppfatning. Oppfatninger om høyt tempo kan også endres over tid om tempoet øker og blir normalisert. Slik kan arbeid i høyt tempo nokså ofte eller meget ofte (et par ganger i uken, eller daglig?) bli oppfattet som vanlig. Jobber hvor det sjelden eller aldri er nødvendig å arbeide i et høyt tempo, vil vel i dag heller bli oppfattet som uvanlige i Norge. Hvor ofte er det for mye å gjøre? Mens spørsmål om høyt tempo mer nøytralt sier noe om jobben er hektisk (eller om det jobbes effektivt?), dreier spørsmålet om hvor ofte det er for mye å gjøre seg mer direkte om arbeidspress. Sammen med spørsmålet om det er tilstrekkelig tid til å gjøre jobben skikkelig, er det blant de mest relevante indikatorene på arbeidspress i de senere levekårsundersøkelsene. 22 Spørsmålet om hvor ofte det er for mye å gjøre, er sentralt, fordi det inneholder en vurdering om at arbeidet ikke bare er hektisk eller tempoet høyt. Spørsmålet dreier seg om vurdering av arbeidsmengde, om hvor ofte det er for mye å gjøre. I levekårsundersøkelsen 2009 oppga snaut halvparten (49 prosent) at de ofte hadde for mye å gjøre det gjaldt enten nokså ofte (29 prosent) eller meget ofte eller alltid (20 prosent). Menn og kvinner var om lag like travle Spørsmålet om hvor ofte det er for mye å gjøre, var ikke med i 2003-undersøkelsen, som hadde et spørsmål om hvor fornøyd man var med arbeidsmengden (som ikke er med i 2006 og 2009). Da var 12 prosent svært, eller ganske, utilfreds med arbeidsmengden sin, en nedgang fra 17 prosent i 1996 (jf. Rønning 2006). 23 Fordi svaralternativene på dette spørsmålet i levekårsundersøkelsene er endret fra 2006 til 2009, er 2009-undersøkelsen lagt til grunn. 18