Tonje Tornes. Hulder. Bok 1. Gyldendal

Transkript

1

2 Tonje Tornes Hulder Kire Bok 1 Gyldendal

3 Til pappa Takk for alle eventyrlige historier.

4 Prolog «Det er bare tre muligheter. Enten lyver søsteren deres, eller så er hun gal, eller så forteller hun sannheten.» Fra Løven, heksa og klesskapet av C.S. Lewis Erik pustet tungt der han delvis gikk, delvis klatret oppover fjellsiden. Flere ganger ristet han forundret på hodet og så opp på moren, som med lette skritt kom seg opp den bratte stigningen. Her er det en bekk, ropte hun til ham. Tenk at det fortsatt finnes steder der vi kan drikke rent vann rett fra naturen. Hun huket seg ned. Erik ble stående på en flat stein som virket malplassert i det myrete landskapet. Han så rett opp i den røde nikkersrumpa. Slurpelydene hennes fikk ham til å rødme. Uten å tenke over det gikk han noen skritt til siden og ut i myra. Han så mismodig ned, det ene beinet satt fast til leggen i vann. Fuktigheten slapp taket med et langt svupp. Moren snudde seg. Pass opp for hullene. Joa, sa Erik og kjente den kalde væten sige ned i støvelen. Gå mest mulig på steinene, så slipper du å synke i myra. Takk for tipset, mumlet han.

5 Han tørket svetten av pannen. Det var blitt ettermiddag, og han var sulten. Erik fokuserte på all den gode maten moren hadde i sekken, og tanken ga ham ny energi. Det ble mindre bratt, og snart sto de på et lite steinplatå. Myra foran dem så helt uberørt ut. Dette er et lite stykke Norge hele landet har glemt, sa moren. Hun tok noen små, nølende skritt ut i landskapet før hun snudde seg smilende mot ham. Erik prøvde å tråkke i sporene hennes, men denne sommeren hadde han fått større føtter og blitt tyngre enn henne, noe som gjorde at myra hele tiden fikk nytt tak rundt anklene hans. Han ga fra seg et irritert stønn og møtte blikket hennes. Her er det perfekt, sa hun og pekte på en flat stein. Den så innbydende ut der den lå som en tørr oase midt i alt det våte. De satte seg, og Erik så på alt hun fant fram fra sekken: ferskt brød, innkjøpt to timer tidligere på Tonstad Bakeri, så ost, honning, salami, et par epler, en Kvikklunsj og to wienerbrød til dessert. Til slutt tok hun fram den gamle termosen og en tollekniv, som hun straks begynte å skjære opp brødet med. Erik skjenket kakao og kjente at han slappet av. Den skarpe rynken mellom øynene til moren så mindre ut i ettermiddagslyset. Hun hadde lukket øynene og satt og gned den ene skulderen med hånden. Skal jeg? sa han lavt. Hun så overrasket ut, men nikket ivrig. Først da han la hendene på skuldrene hennes, slo det ham hvor lenge det var siden det hadde vært noen som helst berøring mellom dem. Vi pleide å gå hit, morfar og jeg, sa moren. Han

6 hadde mange minner fra fjellet, for da han var liten gutt, måtte han ofte føre kuene opp på beite. Opp hit? Hva kunne de spise her? Myrull? Hun bøyde hodet bakover og så på ham. Et smil lekte i munnviken. Det var ikke så lett den gangen, sa hun. Nei da Og for oss er livet bare en lek, sa han med hard stemme og slapp taket i skuldrene hennes. De satt tause en stund. Rynken mellom øynene til moren var tilbake. Erik, da Jeg prøver virkelig ikke å fokusere på Hvis jeg bare tar medisinen min, så går det jo bra med oss. Gjør det ikke? Han ble mørk et sted inni seg over måten hun sa «medisinen min» på, som om hun fortsatt snakket til en guttunge. Ikke fokusere, mumlet han. Hvor lenge er det til jeg også må begynne med medisiner Han spyttet ordene ut som om de smakte vondt. Jeg håper jo at du skal slippe det, sa hun like lavt. Plutselig fikk Erik et inntrykk av at hun trodde noen hørte dem, for hun så seg stadig rundt med nervøse blikk. Hendene, som fortsatt holdt brødkniven og en halvveis påsmurt skive, lå uvirksomme i fanget. Erik vendte ansiktet mot solen. Nøt å kjenne varmen i kinnene og pannen, men etter en liten stund så han forbauset ned på armene sine, for han kjente hårene reise seg. Forvirret omfavnet han seg selv mens han begynte å skjelve. Han speidet rundt seg med en fornemmelse av at noen var rett bak dem. Men det var ingen bevegelse der, bare små, hvite blomster som vaiet svakt i sønnavinden.

7 Kulden stakk så hardt i ham at han følte beina bli numne. Han reiste seg. Erik? sa moren med en bekymret mine. Hva er Hun sluttet brått å snakke og reiste seg, hun også. Bevegelsen fikk brødskiven til å falle ut i den grønnbrune myra, men hun brydde seg ikke om det, holdt bare kniven hardt i hånden og så anspent ut. Hva-a skje-her? sa han og hakket tenner. Jeg vet ikke, sa moren lavt. Men det er ikke noe bra. Han ville spørre henne om hvorfor hun sa det, men det var som det ikke spilte noen rolle lenger. Egentlig gjorde ingenting det. Det var bare han og denne stikkende kulden. En kulde som gjorde vondt, men som likevel varmet ham på et vis. En tanke slo ham: Den er ekte, denne følelsen av at det finnes noe annet her ute. Noe annet enn mennesker og dyr. Det var ikke en ny følelse. Han hadde kjent den flere ganger tidligere, og han visste at det hadde moren også. En bevegelse ytterst i synsfeltet fikk ham til å vende blikket bort fra henne og mot to store steiner ved enden av myra. Erik kjente et sting i hjertet. Mellom steinene var det en trekantet, mørk åpning, og foran den sto en høy, nærmest majestetisk kvinne. Hun hadde en grønn, glinsende kjole på seg, håret var tykt og mørkt og satt opp slik at det lå som en krone rundt hodet. Han visste at hun ville ham noe, selv om hun bare sto der og så på ham. Suget i brystet fortalte ham at han måtte bort til henne så fort som mulig. Nei, Erik! Hun er en hulder, hveste moren og dro ham i t-skjorten.

8 Han hørte hva moren sa, men ristet henne av seg og begynte å gå over myra mot den grønnkledde. Moren ropte navnet hans, men det betydde ingenting. Det eneste som var viktig, var å komme seg fram til kvinnen. Han kjente frydefulle, nesten smertefulle støt i mage og bryst. For det var henne han hadde ventet på. Han kunne se henne tydeligere nå. Den grønne kjolen så ut som om den var malt rett på kroppen, og solen fikk det til å glitre i håret hennes. Hun smilte vennlig. Den ene støvelen hans satte seg fast i et myrhull, og han stønnet utålmodig mens han strevde med å få den løs. Til slutt dro han foten opp og lot støvelen sitte igjen. Forsinkelsen gjorde at moren innhentet ham. Hun grep armen hans og skrek at den grønnkledde var farlig. Stemmen hennes endte i skarp piping, slik en mus skriker like før katten setter inn dødsstøtet. Hylene irriterte Erik. Han dyttet til henne så hun mistet fotfestet og falt på ryggen i myra. I sidesynet registrerte han at hun reiste seg. Hun holdt fortsatt kniven i hånden. Men blikket hans søkte den grønnkledde, som bare var et par meter unna. De store øynene hennes var nesten gule, ørene spisse, ansiktet smalt med høye kinnbein, munnen unaturlig stor, mens nesen var liten og nett. Kire, hvisket hun, Kire Kom, kjære Kire. Du er min nå. Stemmen var hes, men likevel underlig syngende. Ja, ja, jeg kommer Erik hørte at stemmen hans var blitt mørk. Nå kjente han at det som hadde vært som en frost i ham, forandret seg og ble til en sildring som fylte hele ham med en lengsel han aldri før hadde følt. Det var henne han var

9 ment for. Henne. Ingen annen. Men like før han var framme, kom moren ham i forkjøpet. Erik kjente tyngden av den lille kroppen hennes idet hun brøytet seg forbi ham. Med et hyl satte hun kniven rett i brystet på den grønnkledde. Hun trakk kniven til seg og hogg igjen. Og igjen. Fortsatte slik lenge etter at den grønnkledde hadde segnet om og blitt liggende i den våte mosen. Moren stakk kniven enda en gang i brystet hennes mens hun ropte: Du får ham ikke! Ikke ham! Du får ikke min sønn! Erik hadde stått der og stirret sløvt på angrepet, som om transen han var i, ikke tillot ham å ta innover seg det som skjedde. Men sakte våknet han fra beruselsen og skrek til. For kvinnen moren drepte foran øynene hans, var ikke lenger den vakre grønnkledde som hadde fylt ham med lengsel, hun var en vanlig kvinne i en blå anorakk, håret var blitt kort og lysebrunt og det var ordentlig blod som lagde mørke flekker på klærne hennes. Han trengte ikke vende seg bort fra synet, for tårene blindet ham helt. Moren sank sammen på kne foran kvinnen mens hun lavt mumlet «nei, nei, nei». En del av ham ønsket å trøste henne, men panikken fikk ham til å handle annerledes. Han snudde seg og løp tilbake over myra og nedover fjellsiden. Den andre støvelen ble sittende fast et sted på veien, men han slet foten løs fra både sokk og støvel og peiste på videre. Han ynket seg der han løp, snublet flere ganger, men kom seg på beina igjen. Etter hvert presset gråten på, og han begynte å hulke. Det var vanskelig å komme seg nedover den siste skråningen, det føltes som om trærne stilte seg i veien for ham.

10 Det var ikke meg! ropte han mot et stort eiketre. Jeg gjorde ingenting. Gråtende sank han sammen foran treet og ble liggende der i fosterstilling, han gned på beina som var fulle av sår, blod og gjørme. Senere fikk han vite at det var i denne tilstanden en lokal bonde fant ham. Han ble tatt hånd om av lensmannen, som også satte i gang en leteaksjon etter moren hans. Det viste seg at hun ikke var vanskelig å finne. Timer senere gikk hun fortsatt rundt den døde kvinnen oppe på heia mens hun snakket vilt og usammenhengende. Hun insisterte på at kvinnen egentlig ikke var død, at hun bare lot som. Lensmannen fortalte at før ambulansefolkene kjørte henne bort, hadde hun ropt: Erik vet hva jeg snakker om. Han så det, han også. Han kan fortelle dere Men Erik hadde ikke sagt noe som helst om det som hadde hendt denne ettermiddagen. Han bestemte seg for aldri å snakke om den grønnkledde igjen.