FYLKESNEMNDENE FOR BARNEVERN OG SOSIALE SAKER, SENTRALENHETEN

Transkript

1 FYLKESNEMNDENE FOR BARNEVERN OG SOSIALE SAKER, SENTRALENHETEN Til Justis- og beredskapsdepartementet Høringsuttalelse til NOU 2017:8 Særdomstoler på nye områder Vi viser til høringsbrev av , hvor det inviteres til å gi innspill til NOU 2017:8 Særdomstoler på nye områder. Dette høringssvaret gis på vegne av Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Uttalelsen avgrenses mot utvalgets utredning av forvaltningsdomstol for utlendingssaker og hurtigspor for visse typer straffesaker. Fylkesnemndenes høringsuttalelse er blant annet basert på en forundersøkelse som er gjennomført i samtlige tolv nemnder og Sentralenheten, hvor alle ansatte har hatt mulighet til å uttale seg. 1. Innledning Fylkesnemndenes avgjørelser i saker etter barnevernloven er av de aller mest alvorlige og inngripende vedtak samfunnet kan treffe overfor sine borgere. Behovet for legitimitet og uavhengighet i behandlingen av tvangssaker taler for at det bør gjøres endringer i dagens modell. I tvangssaker hvor barn flyttes fra sine biologiske foreldre, og i saker hvor barn tvangsplasseres på institusjon, er disse hensynene særskilt viktige. De grunnleggende menneskerettighetene på dette rettsområdet, må danne utgangspunktet for etablering og eventuell endring av avgjørelsessystemet i barnevernssaker. Både individ og samfunn har betydelige interesser i at disse rettighetene håndheves innenfor et så godt system som mulig, et system som er i stand til å ivareta alle de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende i disse sakene. Partenes rettssikkerhet er godt ivaretatt i fylkesnemndene. Fylkesnemndene innehar høy, spesialisert kompetanse og gjennomfører en betryggende, rask og tillitsskapende saksbehandling innenfor et forsvarlig behandlingssystem. Fylkesnemndene vurderer likevel at det foreligger forhold som tilsier at det bør gjøres endringer i dagens behandlingssystem. Fylkesnemndenes status som forvaltningsorgan, kan innebære en risiko for at nemndene utad ikke oppfattes som tilstrekkelig uavhengige avgjørelsesorgan. Samfunnets mest inngripende tvangsvedtak bør fattes av en domstol i første instans, for å sikre høyest mulig grad av legitimitet utad. Det førende for dette synet, er som Særdomstolsutvalget (heretter Utvalget) påpeker, behovet for en tydeliggjøring av at barnevernssakene behandles av et uavhengig avgjørelsesorgan, og at det Postadresse Postboks 8199 Dep Kontoradresse Akersgata 1-5 Telefon Sentralenheten for Fylkesnemndene 0034 Oslo 0158 Oslo Org no. sentralenheten@fylkesnemnda.no Saksbehandler

2 vil sikre større grad av legitimitet utad i inn og utland. Det er bred enighet om at dagens kvalitet i saksbehandlingen må sikres videreført i et eventuelt nytt avgjørelsessystem. Fylkesnemndene er delt i synet på hvordan barnevernssakene best kan behandles, og ønsker å påpeke at det er fordeler og ulemper ved alle de foreslåtte modellene. 2. Fylkesnemndenes hovedkonklusjon Et flertall av fylkesnemndenes ansatte støtter utvalgets hovedkonklusjon om at foreldretvister og saker om tvang etter barnevernloven bør høre under tingrettene i første instans. Flertallet viser til Utvalgets vurderinger og konklusjoner, og kan i all hovedsak slutte seg til disse. Fylkesnemndenes syn er imidlertid at visse forutsetninger må være på plass for at denne behandlingsformen skal kunne fungere tilfredsstillende (se nedenfor om tingrettsmodellen under punkt 4). Et mindretall av ansatte mener det bør etableres en egen særdomstol som behandler barne- og familiesaker og eventuelt også straffesaker mot mindreårige, og vi har derfor valgt også å kommentere disse løsningsmodellene (se nedenfor om særdomstoler under punkt 5). Fylkesnemndene har også funnet grunn til å knytte noen bemerkninger til dagens ordning med fylkesnemnder, for å peke på enkelte sider ved dagens system som bør vurderes endret, uavhengig av framtidig valg av modell (se nedenfor om dagens behandlingssystem under punkt 9). Fylkesnemndene tar utgangspunkt i at det er fordeler og ulemper ved samtlige av de behandlingsmodellene som er utredet. Uavhengig av valg av modell, vil det være nødvendig med tilpasninger som sikrer at barnesakene behandles raskt og forsvarlig, og av særlig kompetente dommere/nemndsledere i egne etablerte fagmiljøer. Fylkesnemndene behandler også saker om tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven og smittevernloven. Disse sakene bør legges til de generelle domstoler/avdelinger i første instans, med unntak for saker etter helse- og omsorgstjenesteloven 10-3 om tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige i svangerskapet for å verne fosteret og forhindre skade på barnet. Denne tvangshjemmelen er en naturlig forlengelse av barneverntjenestens ansvarsområde, og hører derfor naturlig hjemme i barne- og familiedomstoler eller avdelinger. 3. Grunnleggende krav til behandling av barnesaker, uavhengig av valg av modell Fylkesnemndene slutter seg til Utvalgets vurderinger i kapittel 16 om hvilke grunnleggende krav som må stilles til instanser som skal avgjøres foreldretvister og saker om tvang etter barnevernloven. Enkelte forhold må imidlertid fremheves særskilt. Barnesakene har særtrekk som skiller dem fra andre rettslige tvister. Blant barnesakene står barnevernssakene i en særstilling. Disse sakene omhandler de mest utsatte barna i vårt samfunn, de som har størst beskyttelsesbehov. Tvangsavgjørelser for barn er vesentlig for barnas framtid, videre utvikling og livskvalitet. Manglende ressurser, uegnede tiltak eller feilaktige avgjørelser på dette fagfeltet, kan også få avgjørende betydning for disse barna. Samtidig berøres både foreldre og barns grunnleggende personlige rettigheter, i saker hvor hjemmelsgrunnlaget for inngrep er skjønnsmessig. Side 2

3 For å innfri de krav som må stilles til en forsvarlig behandling av saker som involverer barns omsorg, helse og utvikling, må det etableres en samlet ressurssituasjon som sikrer at behandlingsinstansene har evne til rask og betryggende saksbehandling i alle ledd fram til rettskraftig avgjørelse foreligger. Det foreligger i dag dedikerte fagmiljøer både i fylkesnemndene og i domstolene som det er viktig å videreføre og videreutvikle. Fagdommere/nemndledere som skal treffe avgjørelser i disse sakene bør ha særskilt og tilstrekkelig kompetanse, se punkt 7. Personlig egnethet hos fagdommere/nemndsledere utgjør en vesentlig faktor i denne kompetansevurderingen. Behovet for særlig kompetanse, gjør barneretten til et fagfelt hvor det er viktig at den enkelte fagdommer/nemndsleder får bred erfaring og kan opprettholde denne gjennom å behandle et tilstrekkelig antall saker. Behandlingen av barnesaker må derfor legges til egne avdelinger eller instanser som er særlig etablert for formålet. Barnesaker bør utgjøre den klart vesentligste del av saksporteføljen til den som skal avgjøre slike saker. Fylkesnemndene vil fremheve at alle instansene som skal behandle og avgjøre barnesaker, må være i stand til å involvere barn og unge på et tilpasset nivå, og nemndene støtter derfor utvalgets forslag om en særlig utredning knyttet til dette. I tillegg til særlig kompetanse hos fagdommere/nemndsledere, må alle beslutningsinstanser ha god tilgang på habile og kompetente fagkyndige medlemmer/meddommere, tolker og sakkyndige. Det er fylkesnemndenes syn at det må foreligge/etableres en egen godkjenningsordning for fagkyndige medlemmer/meddommere. Fylkesnemndene mener at krav etter barnevernloven og uavklarte eller skadelige rettslige forhold etter barneloven som berører samme barn, de såkalte dobbeltsporsakene, må kunne vurderes, behandles og avgjøres av samme instans. Når slike spørsmål oppstår parallelt, framstår dagens system som forvirrende, uoversiktlig og komplisert for barn og private parter som berøres. Systemet genererer prosesser og ressursbruk unødig og øker belastningen for de berørte. I NOU 2017:8 kapittel 15.4 er det anført at antallet saker hvor dette er aktuelt, er lavt. Undersøkelsen som ble foretatt rundt dette, viste et øyeblikksbilde, hvor disse dobbeltsporsakene utgjorde 11 % av hovedsakene som var til behandling i fylkesnemnda på det tidspunktet. Antall hovedsaker i fylkesnemndene 2016 utgjorde % av disse utgjør 253 saker på årsbasis. Mange saker berører flere enn et barn. Ut fra disse tallene er det ikke urimelig å anta at mellom 250 og 300 av barnevernets barn kan være utsatt for parallelle prosesser pr. år. Problemstillingen berører dermed et ikke ubetydelig antall barn. I tillegg kommer et antall saker hvor spørsmål etter begge lovverk burde vært vurdert parallelt uten å bli det, og hvor barn dermed forblir utsatt for belastende relasjoner. Under enhver omstendighet må man ta hensyn til alvoret i situasjonen i den konkrete vurderingen overfor hvert enkelt barn. Uavhengig av valg av modell bør videre utredning og etablering av tiltak for best mulig behandling av dagens to-sporssaker gjennomføres. Side 3

4 4. Fylkesnemndenes syn på utvalgets hovedkonklusjon, hvor tingrettene behandler både foreldretvister og saker om tvang etter barnevernloven i første instans (tingrettsmodellen) Et flertall av fylkesnemndenes ansatte har sluttet seg til utvalgets hovedkonklusjon og begrunnelsen for denne. Tingrettsmodellen vil sikre legitimitet ved at avgjørelsene treffes av de ordinære domstoler. Den generelle tilliten til domstolene er høy. Tingrettsmodellen vil sikre partenes opplevelse av rettssikkerhet i prosessene og gi tillit til avgjørelsene. Tingrettsmodellen vil gi et enhetlig og oversiktlig avgjørelsessystem, som gir færre prosesser, og dermed et grunnlag for en raskere og mindre belastende saksbehandling fram mot rettskraftig avgjørelse. Flertallet vurderer at det må oppstilles visse forutsetninger for at tingrettsmodellen skal tilfredsstille de kravene som må stilles til behandlingen av barnesaker. Det må etableres et riktig antall tingretter som skal behandle barnesaker. Disse bør lokaliseres slik at tilgjengeligheten for publikum blir best mulig, samtidig som de aktuelle domstolene får et tilstrekkelig sterkt fagmiljø og de enkelte dommerne får en tilstrekkelig stor portefølje av barnesaker. Utvalget har ikke kunnet samle seg om en bestemt konklusjon med hensyn til om det bør lovfestes et krav om å opprette egne avdelinger eller faggrupper for barnesakene, NOU 2017:8 kapittel Fylkesnemndenes syn er at de aktuelle tingrettene må ha egne fagavdelinger for behandling av barnesaker og at etablering av slike fagavdelinger bør sikres gjennom lovregulering. Organiseringen av barnesaksbehandlingen bør reguleres sentralt, for å sikre størst mulig likhet i saksbehandling, saksbehandlingstid, ressurstilgang og ressursutnyttelse. Saksbehandlingstiden i fylkesnemndene er i dag (til dels mye) kortere enn i domstolen. Tilstrekkelige ressurser må øremerkes barnesakene, slik at de ikke forsvinner til generell saksbehandling uavhengig av fagfelt. Dommere som arbeider i barnesaksavdelinger bør ha barnesaker som den vesentligste delen av sin portefølje. Gjennom etablering av egne avdelinger, vil en sikre at barnevernssakene beholder det særlige fokus på ressurser og kompetanse som en har etablert gjennom dagens ordning. Fylkesnemndene støtter utvalgets syn på at dommere som skal behandle barnesaker bør ha særskilt kompetanse for dette, ut over den generelle dommerkompetansen, jf. NOU 2017:8 kapittel Fylkesnemndene støtter flertallets syn om at det må etableres et system for særskilt og obligatorisk opplæring av dommere som skal behandle barnesaker. Det må gjennomføres både grunnopplæring og jevnlige kompetansehevende tiltak som er sentralt forankret, og som sikrer kvalitet over tid, ved at fagdommer følger med i utviklingen på et fagfelt med stadig ny og til dels komplisert forskning. Fylkesnemndenes prosjekt med Samtaleprosess (se punkt 7) bør videreføres og overføres til domstolene. Det bør utarbeides et enhetlig system for høring av barn og barns deltakelse i egen sak, hvor eventuelt fylkesnemndenes talspersonsordning vurderes videreført (se punkt 9). Et system for godkjenning av fagkyndige meddommere må etableres i tingrettene. Side 4

5 5. Fylkesnemndenes syn på Utvalgets forslag om etablering av en egen barne- og familiedomstol (Stor eller liten særdomstol) Egen barne- og familiedomstol Et mindretall av fylkesnemndenes ansatte mener at behandlingen av barnesaker best vil bli ivaretatt ved at det opprettes en egen særdomstol for slike saker. Samtidig vurderer mindretallet at utfordringene og usikkerhetsmomentene ved å etablere tingrettsmodellen vil være for store og innebære for høy risiko for at saker som berører sårbare og utsatte barn ikke gis nødvendig prioritet. En egen særdomstol vil utad fremstå som en spesialdomstol med høy kompetanse, og vil som domstol ha den nødvendige grad av uavhengighet, tillit og anseelse. Med en særdomstol vil førsteinstansbehandlingen av barnevernssaker og andre barne- og familiesaker være sikret nødvendig og forsvarlig prioritet, ved at en unngår at behandlingen av andre saker i domstolene går på bekostning av barnesakene. Mindretallet mener at en barne- og familiedomstol - i større grad enn tingrettsmodellen - vil kunne sikre spesialkompetansen på fagfeltet. Etablering av en særdomstol vil også sikre rekruttering av dommere som er dedikerte til dette fagfeltet. Dommerne ved en særdomstol vil utelukkende behandle barne- og familiesaker, slik at man sikrer seg den kompetansen som ligger i at dommerne får omfattende erfaring. Det vil også være enklere å etablere særskilte opplærings- og kompetansetiltak som gir sikkerhet for at dommerne får nødvendige spesialisering. Fylkesnemndenes etablerte kompetanse, samt ulike kompetansehevende tiltak som er forankret i nemndenes kompetanseplan, vil kunne overføres til en slik domstol og opprettholdes der. Likeledes vil prosessreglene kunne overføres, slik at en bevarer en godt etablert behandlingsform med fleksibilitet i saksbehandlingen, og med kortere avstand mellom beslutningstakerne og de involverte (særlig barna). Etablering av en særdomstol for alle barne- og familiesaker, vil også ivareta behovet for at saker etter barneloven og barnevernloven starter i samme førsteinstans, med de muligheter for tilpasning og samtidighet i prosessene som da kan etableres. En særdomstol vil i større grad ivareta dagens forsøksordning med samtaleprosess (se punkt 7), og videreføre en dialogbasert behandling av barnesaker både etter barneloven og etter barnevernloven. I samtaleprosessen brukes ikke de tradisjonelle prosessreglene, og videreføring av denne behandlingsformen forutsetter videre utprøving, evaluering og etablering. Det er risiko for at en ikke vil kunne ivareta denne utviklingen like godt dersom tingrettsmodellen etableres. Liten særdomstol Som et alternativ for å unngå for store strukturendringer i de ordinære domstolene vil modellen med en «liten særdomstol» sikre at barnevernssakene gis en domstolsbehandling i første instans, samtidig som en beholder et særorgan som er øremerket for barnevernssakene, med særskilt kompetanse, fleksibilitet og tilpasning til brukerne. Side 5

6 En liten særdomstol vil være en rettsinstans sidestilt med tingretten, hvor avgjørelsene ankes til lagmannsrett. Barnevernssakene vil da beholde det særlige fokuset de har i dag, gjennom at sakene behandles i et spesialorgan i førsteinstans. Etablering av en liten særdomstol vil også sikre at økonomiske ressurser øremerkes til førsteinstansbehandlingen av barnevernssaker. Samtidig vil Domstoladministrasjonen være overordnet administrativt organ, slik at en også tydeliggjør uavhengigheten til Barne- og likestillingsdepartementet og barnevernsadministrasjonen. Dagens fylkesnemnder innehar tilnærmet alle de personellmessige, bygningsmessige og økonomiske ressurser som er nødvendige for å etablere en liten særdomstol. En liten særdomstol vil i utgangspunktet ikke innfri ønsket om at saker etter barneloven og etter barnevernloven behandles i samme førsteinstans. Forutsetningen for at en liten særdomstol skal kunne fungere optimalt, er derfor at den tildeles kompetanse til å treffe avgjørelser etter barneloven i de såkalte dobbeltsporsakene. Dette kan eksempelvis gjøres ved at domstolen gis myndighet til å endre fast bosted etter barneloven, når dette spørsmålet kommer opp i forbindelse med en barnevernssak, jf. NOU 2017:8 kapittel , flertallets syn. En liten særdomstol vil best kunne ivareta dagens forsøksordning i fylkesnemndene med samtaleprosess (se punkt 7), og videreføre den dialogbaserte tilnærmingen som gir dommeren og avgjørelsesorganet en mer aktiv rolle. Samlet sett må det også antas at etablering av en liten særdomstol er en mindre ressurs- og kostnadskrevende løsning, mer tilsvarende det systemet vi har i dag. 6. Nærmere om spesialisering og etablering av særdomstoler i Norge Det er ikke tradisjon for særdomstoler i Norge. Den rådende oppfatningen har vært at dommere i de ordinære domstolene ikke bør spesialiseres, men være generalister som behandler og henter erfaring fra alle sakstyper. Det er imidlertid ikke gitt at ideen om generalistdommeren er en utbredt oppfatning i befolkningen generelt. I en tid med en rivende samfunnsutvikling og med stadig mer forskning og spesialisert kunnskap, er det grunn til å tro at befolkningen i økende grad forventer at de som skal treffe viktige avgjørelser har særlig og spesiell fagkunnskap på det aktuelle fagfeltet. Et slikt syn er også kjent innen rettspleien, for eksempel fra våre ordninger med egne jordskifteretter og Trygderetten. Det er generelt sett ingen tvil om at bred kunnskap er et viktig bidrag til de beste vurderinger og beslutninger. Barneretten er etter fylkesnemndenes oppfatning absolutt et fagområde hvor den samme tenkningen må gjøre seg gjeldende. Det er nødvendig med dommere som har særlig kompetanse og besitter kunnskap på et nivå som gir grunnlag for gode og kritiske spørsmål til sakkyndige og andre fagfolk. Faglig tyngde, bred erfaring og sterkt faglig engasjement, vil være viktige garantister for gode vurderinger og beslutninger om barnets beste. Fylkesnemndenes syn er at barnesaker, og i særdeleshet barnevernssaker, bør behandles av dommere med særlig kompetanse. Særegenheten og viktigheten av sakene som berører våre barns Side 6

7 velferd, taler for spesialisering og prioritering, og samtidig at dette i tilstrekkelig grad tilsikres i den enheten som skal avgjøre disse sakene. 7. Krav til kompetanse og egnethet Særlige kvalifikasjoner hos dommere/nemndsledere ved behandling av barnevernssaker er ikke bare viktig, men nødvendig. Fylkesnemndene finner grunn til å utdype dette særlig. Personlig egnethet er et vesentlig element når kompetanse skal vurderes. Alle barne- og familiesaker omhandler dypt personlige og private forhold. Voksne og i særdeleshet barn som berøres, vil med stor sannsynlighet oppleve en barne- eller familiesak som en psykisk belastende livskrise, med ulike prosesser som pågår over lang tid, lojalitetsproblematikk og en uavklart livssituasjon. Barnevernssakene står, som nevnt foran, i en særstilling blant disse vanskelige sakene. Etter fylkesnemndenes syn bør barnevernssaker behandles av dommere som har søkt seg til fagfeltet, som har de nødvendige personlige egenskaper og det nødvendige personlige engasjement. Barne- og familiesaker er saker helt eller delvis uten fri rådighet for partene. Det innebærer at fagdommer/nemndleder har et særlig og selvstendig ansvar for sakens opplysning. Også på dette punktet skiller barnevernssakene seg fra de øvrige barne- og familiesakene ved at det kreves særlig fagkunnskap for allerede under saksforberedelsen å kunne vurdere om en sak er forsvarlig opplyst. Eksempelvis må fagdommer/nemndleder selv kunne vurdere bevismateriale knyttet til barns utviklingshistorie, psykososial og kognitiv problematikk både hos barn og voksne, samt atferds- og personlighetsproblematikk og psykiatriske diagnoser. Dommer/nemndleder må også ha tilstrekkelig fagkunnskap til å kunne stanse en eventuell vidløftiggjøring av en sak. God saksforberedelse kan spare partene for måneder med unødige belastninger, og være en mer effektiv bruk av tid og ressurser for alle involverte. Ved behandlingen av barnevernssakene foretas utpreget skjønnsmessige avgjørelser og prognosevurderinger av stor betydning for de berørte menneskenes videre liv. Skjønnsutøvelsen er komplisert. Samfunnsutviklingen og nyere forskning forutsetter særlig kunnskap av barnefaglig, psykologisk og medisinsk art, eksempelvis om spedbarns omsorgsbehov, om barnehjernens utvikling og om kjennetegn på og konsekvenser av alvorlig omsorgssvikt. Stadig ny forskning kommer til, og fagfeltet er under kontinuerlig utvikling. Særlig kunnskap og bevissthet om kulturelle aspekter fordres også i en rekke saker. En forsvarlig behandling av saker på dette fagområdet, forutsetter at fagdommer/nemndleder har kunnskap og holder seg oppdatert. Fagdommer/nemndleder skal ikke selv utøve sakkyndighet. Det er juridiske avgjørelser som skal fattes, likevel slik at fagdommer/nemndleder må ha tilstrekkelig kunnskap om de ulike fagområdene til å kunne gjøre en riktig og kritisk vurdering av behovet for innhenting av sakkyndig utredning. Sakkyndige utredninger under førstegangsbehandling av en barnevernssak forekommer i et fåtall av sakene, og er ikke nødvendigvis verken gunstig eller påkrevet. Utredningene er tidkrevende og belastende, men må selvsagt innhentes der sakens problemstillinger gjør det nødvendig. Også for å unngå et overforbruk av sakkyndige og forhindre at sakene blir rene psykologavgjørelser, forutsettes det høy kompetanse hos fagdommer/nemndleder. Den enkelte dommer eller nemndleder opparbeider seg bred kunnskap gjennom arbeidet med sakene. I tillegg må ny kompetanse opparbeides, opprettholdes og videreutvikles. Et forsvarlig Side 7

8 kompetansenivå bør sikres gjennom en grunnleggende obligatorisk opplæring og jevnlige kompetansehevende tiltak. Fylkesnemndenes besitter viktig kompetanse på barnevernfeltet, og er opptatt av at denne kompetansen ikke går tapt ved en etablering av en domstolsmodell. Fylkesnemndene henviser til utvalgets flertalls anbefaling og begrunnelse på dette punktet. Dersom en omorganisering skulle medføre at den kompetansen fylkesnemndslederne over år har opparbeidet skulle gå tapt, vil det ta lang tid å bygge opp tilsvarende kompetanse. De samme hensyn gjør seg gjeldende for fylkesnemndas administrative personale. Fylkesnemndene har betydelige saksbehandlerressurser som bør ivaretas. Disse har opparbeidet seg kompetanse og erfaring innenfor behandlingen av barnevernssaker. Både saksmengden og kravene til hurtighet i saksbehandlingen har gitt behov for særlig effektivitet i berammingsrutinene. Et økende behov for oppfølging både overfor talspersoner og barn, advokater, parter og vitner, har vist at behovet for erfarne saksbehandlere på dette fagfeltet er stort. 8. Om samtaleprosess Fylkesnemndene har iverksatt et forsøksprosjekt knyttet til samtaleprosess, jf. barnevernloven Formålet er å etablere et nøytralt møtested for en mer dialogbasert tilnærming til barnevernssakene der dette vurderes forsvarlig og hensiktsmessig. Samtaleprosess kan ha til formål å bringe partene sammen for kartlegging av faktiske forhold og konflikttemaer, bedre partenes kommunikasjon og øke deres forståelse, og eventuelt legge til rette for en midlertidig eller varig løsning av saken til barnets beste. Denne prosessformen forutsetter en mer direkte involvering av nemndleder, som får en vesentlig rolle i å skape et grunnlag for en felles forståelse og samhandling mellom offentlig og privat part om hva som vil være den beste løsningen for barnet/ungdommen i fremtiden. Prosessformen stiller krav til bred kompetanse innen fagfeltet og krever særlig gode evner til kommunikasjon og tillitsskapende ledelse. Erfaringene fra forsøksprosjektet så langt, tilsier at denne prosessformen bør videreføres og utvikles, med tilsvarende krav til særskilt kompetanse hos fagdommer/nemndleder. 9. Om behandlingen av barnesaker i andre sammenlignbare land Spesialisering av dommere vekker som nevnt foran reaksjoner, og enkelte uttalelser kan være egnet til å skape et bilde av at dette er veien mot tapt uavhengighet og politisk styring av domstolene. En arbeidsgruppe fra fylkesnemndene har møtt representanter fra Familiedomstolen i Berlin v/amtsgericht Tempelhof-Kreutzberg og den britiske Family Court v/family Court at Medway (lokalisert i Chatham, Kent) for å se på situasjonen i land som har valgt å etablere egne avdelinger eller domstoler for barne- og familiesaker, og som det kan være naturlig for Norge å sammenligne seg med. Dommerne ved begge disse domstolene, var svært klare i sine uttalelser om at barne- og familiesaker fordrer dedikerte dommere som er personlig egnet og har stor interesse for fagfeltet. Oppfatningen var entydig i at dette rettsområdet krever særlig god menneskelig innsikt og evne til god kommunikasjon. I begge land ble det uttrykt at dommerne i økende grad trenger særskilt kompetanse for å behandle barne- og familiesaker, eksempelvis innenfor sosialfag, barnevernfag, psykologi og medisin. For å Side 8

9 opparbeide seg, bevare, og utvikle nødvendig kompetanse, herunder følge med på fagområder hvor det pågår mye forskning, vurderte dommerne det nødvendig med særskilte opplæring. Begge land har egne opplæringsprogram for dommerne, og Tyskland har også en ordning med hospitering hos andre aktører. Dommerne der deltar i jevnlige dialogmøter med andre sentrale aktører, hvor ulike problemstillinger drøftes. I England ble det særlig fremhevet at i disse viktige sakene, som gjelder barns framtid, er dommerne helt avhengige av å være oppdatert med hensyn til nyere forskning om barns utvikling (medisinsk og psykologisk). Dette er ikke intuitiv kunnskap som enhver dommer besitter. Vitenskapen er kompleks, og befinner seg i skjæringsfeltet mellom psykologi/medisin/genetikk/sosialfag mv. I det engelske systemet oppnevnes en «guardian» for alle barn i sakene. Disse er organisert i en egen offentlig og uavhengig instans, Cafcass, og samhandler med dommerne om løsninger til barnets beste (Se nærmere om dette under pkt 9, om egen utredning om høring av barn). Ved begge instansene vurderte dommerne det som nødvendig å ha barnesaker som den alt vesentligste delen av saksporteføljen. I den tyske domstolen er det et minstekrav om at minst 50 % av sakene i porteføljen til dommerne er familiesaker. Dommerne vi møtte i England, behandlet i liten grad andre saker enn familiesaker. Både det britiske og det tyske behandlingssystemet for barnesaker, legger opp til en muntlig og dialogbasert tilnærming både til sosialarbeidere og berørte foreldre og barn, hvor dommeren spiller en svært aktiv rolle. Det forsøksprosjektet som pågår i norske fylkesnemnder med samtaleprosess (se foran), var på mange områder sammenlignbart med disse statenes tilnærming til barnesakene. Både i det tyske og det britiske rettssystemet er det mulig (og oppfattes også som gunstig og hensiktsmessig) å samle rettslige spørsmål etter ulike lovverk - tilsvarende vår barnevernlov og barnelov - til felles behandling og avgjørelse. Etter fylkesnemndenes syn gir både praksis og erfaringer fra disse landene svært nyttig kunnskap når det skal vurderes endringer i vårt eget behandlingssystem for disse sensitive sakene om barns framtid. 10. Kort om dagens ordning med fylkesnemnder behovet for endringer innenfor gjeldende system En eventuell omlegging av behandlingssystemet for barnesaker i første instans vil kunne ta tid. I denne perioden vil fylkesnemndenes behandling av barnevernssaker fortsette. Utvalgets utredning viser at det i denne mellomperioden er nødvendig med visse tiltak som imøtekommer behovet for endringer i dagens organisasjons- og behandlingsform. I realiteten kan det ikke være tvil om at fylkesnemndene er uavhengige, domstollignende forvaltningsorganer som fatter sine avgjørelser uten påvirkning fra politiske myndigheter. Det lanseres likevel en tvil om den generelle oppfatningen av nemndenes uavhengighet. Det vil være mulig å sette inn tiltak for at denne uavhengigheten skal statueres tydeligere. En lovfesting av nemndenes uavhengighet vil kunne bidra til et klarere bilde av systemet. Det bør videre etableres en klage- og disiplinærordning for nemndledere etter mønster fra Tilsynsutvalget for dommere. Begge disse tiltakene er for øvrig også foreslått av Barnevernlovutvalget i NOU Side 9

10 2016:16. Dersom domstolloven gis anvendelse for fylkesnemndene, vil også det bidra til at nemndas funksjon som uavhengig beslutningsorgan blir tydeliggjort. Fylkesnemndenes navn skaper svært ofte misforståelser om organisatorisk tilhørighet. Det er stadig eksempler på at organet oppfattes som tilknyttet Fylkesmannen eller fylkeskommunene, og også til statlig eller kommunalt barnevern. Slike misforståelser må fjernes gjennom en navneendring som tydeliggjør nemndenes funksjon og uavhengighet, og som gir økt forståelse for nemndenes mandat og myndighetsutøvelse. Nemndenes uavhengighet vil også bli tydeliggjort dersom Staten tar et større betalingsansvar for sakskostnadene som staten selv genererer i barnevernssakene. Dette gjelder for eksempel kostnadene som påløper når fylkesnemndene selv oppnevner sakkyndige, eller har behov for tolk under sin saksbehandling. Kunnskapen om fylkesnemndene virker generelt å være lav blant folk flest. Økt informasjonsarbeid og brukerundersøkelser vil øke forståelse for nemndas arbeid og dermed også øke tilliten til avgjørelsene. En utfordring med dagens modell er bindingene til fagdepartementet Barne- og likestillingsdepartementet (BLD), som har ansvaret for hele barnevernsområdet. Systemet, og skillene mellom statlige (uavhengige virksomheter), ansvar på fylkesmannsnivå og kommunalt barnevern kan virke uklart. Dette er forhold som kan avklares gjennom organisatoriske endringer. 11. Utvalgets forslag om en egen utredning om høring av barn Fylkesnemndene støtter utvalgets forslag om at det bør foretas en nærmere utredning om høring av barn på ulike fagfelt, som særlig belyser hvordan høringen bør gjennomføres, betydningen og virkningen av at barn høres flere ganger, hvordan barnets uttalelse skal sikres (notoritet) og hvilken kompetanse som trengs for å høre barn på en god måte. Dagens regelverk og praksis for høring av barn fremstår som fragmentert. En nærmere utredning kan være nyttig for å se sammenhenger, og å sørge for at gode løsninger kan komme til nytte på flere områder. Det er naturlig at dette utredningsarbeidet gjennomføres nå, når det samtidig foreslås større systemendringer med hensyn til avviklingen av barnesaker. Adekvat ivaretakelse av barnet og barnets rettigheter i prosessene er essensielt. Det vises også til den røde tråden i forslaget til ny barnevernslov i NOU 2016:16, hvor barnet ikke anses som et objekt som skal beskyttes, men som en rettighetsbærer i eget liv og med evne til å opptre selv. Det vises i denne forbindelse særlig til lovforslagets 3, hvor det foreslås en ny generell bestemmelse om barns rett til medvirkning og at barn gis en rett til tiltak etter loven når vilkårene for det er oppfylt (rettighetsfesting). Forslaget er fulgt opp av departementet i Prop. 169 L ( ) og ligger til behandling i Stortinget. Etter fylkesnemndenes oppfatning bør en utredning som foreslått av utvalget ha et noe bredere mandat enn den konkrete høringen av barnet. Mandatet bør omfatte hvordan man på best mulig måte kan sikre barns medvirkning i vid forstand, og ikke bare den konkret høringen av barnet i enkeltsaker. I England har man etablert en egen statlig institusjon, Cafcass, som alene har som oppgave å ivareta barnets beste i forbindelse med konkrete barnesaker for domstolene. Cafcass oppnevner en egen «guardian» for barnet, som blant annet har ansvar for å sikre at barnet blir hørt og får anledning til å Side 10

11 medvirke på en god og tilpasset måte. Det blir sørget for at barnet får bistand fra advokat som er særlig egnet til å representere barn i slike prosesser. Barnets «guardian» følger barnet og ivaretar dets interesser under hele prosessen. Det bør vurderes å etablere en slik institusjon i Norge. Dette vil i større grad sikre at barn får anledning til å medvirke i egen sak på en adekvat måte. Alle barn bør få en egen representant til å ivareta sine interesser i barnesaker, uavhengig av alder. 12. Økonomiske og administrative konsekvenser av tingrettsmodellen I kapittel 22 i utredningen ser Utvalget på økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag om en tingrettsmodell. På dette punktet framstår Utvalgets framstilling som noe uferdig og fragmentert, og gir ikke et godt og bredt bilde av faktiske økonomiske og administrative konsekvenser av en omfattende systemendring som det her er tale om. For å unngå at man etablerer et utilfredsstillende behandlingssystem, uten tilstrekkelige ressurser, mener vi at økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget bør kartlegges bedre. Med vennlig hilsen Pernille Pettersen Smith direktør Inger Mo daglig leder/nemndleder Dokumentet er godkjent elektronisk, og har derfor ikke håndskrevne signaturer. Side 11