Restaurering og habitattiltak i utvalgte sjøørretbekker i Vannområde Orkla Et samarbeidsprosjekt med Orkla Fellesforvaltning

Transkript

1 Restaurering og habitattiltak i utvalgte sjøørretbekker i Vannområde Orkla Et samarbeidsprosjekt med Orkla Fellesforvaltning Marte Turtum og Rune Krogdahl. Januar 2019

2 Forord Prosjektet med bekkerestaurering er et samarbeidsprosjekt mellom Vannområde Orkla og Orkla Fellesforvaltning, med økonomisk støtte fra Vannregionsmyndigheten i Trøndelag og miljødirektoratet. Målet med restaureringsarbeidet er å bedre gyte- og oppvekstvilkårene for sjøauren i Orklavassdraget, og bidra til et økt produksjonspotensial for laksefisk generelt. Arbeidet er et ledd i oppfølgingen av Vanndirektivet i Norge. Prosjektet videreføres fra 2016, og er delt i tre faser. Rapporten Elfiske i utvalgte sjøørretbekker i Vannområde Orkla, av Thomas Ruud, dokumenterer forundersøkelsene som var første fase i prosjektet, gjennomført i Denne rapporten sammen med tidligere undersøkelser av yngeltetthet av laksefisk i de aktuelle bekkene gir en indikasjon på yngelproduskjonen. Etter restaureringstiltakene (fase 2) vil det også bli gjennomført etterundersøkelser (fase 3) for å se om tiltakene har hatt effekt i form av økt yngeltetthet. Denne rapporten presenterer restaureringstiltak gjennomført i Vannområde Orkla i 2016, 2017 og Takk til alle som har bidratt med praktisk hjelp og stilt med utstyr, stein og grus til disposisjon. Og ikke minst takk til alle grunneiere som har vært positive til restaureringstiltakene! Spesielt takk til felleseiet ved Leirbekken (Eriksen-valdet) som klinte til og byttet ut den gamle kulverten med ny bru, slik at oppgangen av fisk til bekken igjen kan skje uproblematisk. Takk til Joar Skauge i NVE som har vært disponibel på telefon, stilt opp på møter og kommet med gode råd i forbindelse med byggingen av brua i Leirbekken. Hans Petter Fjeldstad i Sintef fortjener også en stor takk for å ha delt av sin kunnskap og kommet med uvurderlige innspill ved utbedring av et vandringshinder i Evjensbekken. Takk også til Morten A. Bergan og Øyvind Solheim i NINA for god koordinering og dialog også med andre prosjekt som pågår, og ellers for at dere deler av kunnskapen dere har og tar dere tid til å svare på spørsmål. side 1

3 Innholdsfortegnelse INNHOLDSFORTEGNELSE... 2 INNLEDNING... 3 SJØØRRET ØKOLOGI OG LIVSSTRATEGI... 4 RESTAURERINGS- OG HABITATFORBEDENDE TILTAK HVA ER DET OG HVORDAN GJØR EN DET?... 5 OMRÅDEBESKRIVELSE... 6 TILTAKSBEKKENE... 6 NR. 1 EVJENSBEKKEN... 8 NR. 2 FOLLO-/ KVAMSBEKKEN... 9 NR. 3 USTØRJA... 9 NR. 4 LEIRBEKKEN OPPFØLGING AV TILTAKSBEKKENE LITTERATUR side 2

4 Innledning Mange elver og bekker har redusert økologisk tilstand som følge av fysiske ingrep og endringer i naturlig vannføring, såkalte hydromorfologiske endringer. Hydromorfologiske endringer kan for eksempel være kunstige vandringsbarrierer, redusert habitatkvalitet (substratendringer m.v.), kanalisering, bekkelukkinng, oppdemming, vannstandsendringer (f.eks. tørrlegging) og redusert vanndekt areal som eksempel (Sandlund et al., 2013). Pulg et al. (2018) mener at for å oppnå god økologisk tilstand eller godt økologisk potensial i henhold til vannforskriften vil det være nødvendig med en «forbedring av hydromorfologiske habitatsegenskaper» i mange vassdrag. I rapporten «Tapt areal og produksjonsevne for sjøørretbekker i Trondheim kommune» (Bergan og Nøst, 2017) kobles hydromorfologiske endringer som nevnt ovenfor sammen med den negative bestandsutviklingen av sjøørret (Salmo Trutta Trutta) i Trondheimsfjorden de siste tiårene. Faktorer i sjøeen har vært utpekt som de viktigeste årsakene til denne utviklingen. Bergan og Nøst (2017) påpeker derimot at forholdene i ferskvann er en undervurdert faktor med «potensielt stor lokal og regional effekt». Rapporten viser at 70 % av opprinnelig tilgjengelig areal for sjøørret er tapt. Inkluderer en i tillegg forringelsen av habitat i forhold til naturtilstand er produksjonsevnen for sjøørret i Trondheim kommune redusert med 90 %. NINA rapporten «Tiltaksrettet kartlegging av sjøaurevassdrag i Orkla ( )» av Solem mfl. (2019, i arbeid) viser at situasjonen ikke er noe bedre i Orklavassdraget. I begge rapportene konkluderer forfatterne med at en betydelig større innsats for å gjenvinne tapt areal, samt bedre vann- og habitatkvaliteten, vil være avgjørende for å snu den negative bestandsutviklingen og oppnå livskraftige, høstbare sjøørretbestander i regionen. Restaurering og habitatforbedrende tiltak kan slik være et skritt mot å nå miljømålet om minst god økologisk tilstand med livskraftige sjøørretbestander. Denne rapporten presenterer arbeidet Vannområde orkla og Orkla Fellesforvaltning har gjort med habitatforbedrende tiltak i utvalgte sjøørretbekkker i Orklavassdraget i 2016, 2017 og Arbeidet til Vannområde Orkla og Orkla Fellesforvaltning er delt i tre faser. Rapporten «Elfiske i utvalgte sjøørretbekker i Vannområde Orkla» (Ruud (2016)) dokumenterer forundersøkelsene som var første fase i prosjektet. Denne rapporten, sammen med tidligere undersøkelser av yngeltetthet av laksefisk i de aktuelle bekkene, gir en indikasjon på yngelproduskjonen. Etter restaureringstiltakene (fase 2) vil det også bli gjennomført etterundersøkelser (fase 3) for å se om tiltakene har hatt effekt i form av økt yngeltetthet. side 3

5 Sjøørret økologi og livsstrategi Fra artikkelen «Sjøørret: økologi, fysiologi og adferd» av Nina Jonsson og Bengt Finstad (1995). Ørretbestanden i kystvassdrag er ofte delt i en anadrom del og en ferskvannsstasjonær del. Sjøørreten og brunørreten (Salmo Trutta) er sllik samme art, men sjøørreten skiller seg fra brunørreten ved at den foretar sesongvandringer mellom ferskvann og fjord-/ kystområdene utenfor (anadrom). Sjøørreten vandrer ut i sjøen om våren og vender tilbake på høsten for å gyte. Før utvandrigen smoltifiserer sjøørreten, den gjennomgår en fysiologisk endring som forbereder de på livet i saltvann. De endrer også utseende til å bli blank med svart rygg og hvit buk. De endrer også adferd, og går fra å være aggressive og territorielle til å bli sosiale, vandrende stimfisk. Sjøørreten vandrer smoltifiserer ved cm, i en alder av 1-7 år. De stasjonære kjønnsmodnes i stedet for å vandre. Hva som bestemmer om individet skal bli anadrom eller stasjonær avhenger delvis av veksthastighet i ungestadiet og delvis av nedarvede forhold. Sjøørreten (Salmo trutta trutta) er en anadrom fiskeart som gyter og lever sine første år i ferskvann, for så å vandre ut som smolt til saltvann for å vokser seg stor. Dette er trolig en tilpasning mot økt overlevelse og økt fitness (evnene til å få avkom). Det er særlig hunnfisk som er anadrome og som har størst fordel av å være store. Større mødre gir flere egg ved gytingen og sterkere avkom. Der hannene kan være både store og sterke ved gyting, men også mindre «snikere» kan befrukte eggene under gytingen. Sjøørret og brunørret er en og samme art. En brunørret kan leve i flere år i ferskvann før den bestemmer seg for å smoltifisere og vandre ut i det marine miljøet. Sjansen for en anadrom livsstrategi må sees i sammenheng med bekkens tilgjengeligheten til saltvann og vassdragets størrelse med mattilgang. I en liten bekk med har kort avstand til saltvann vil det være langt mer fordelaktig å være anadrom, enn om ørreten lever i en stor elv som renner ut i saltvannet med god tilgang på næring i selve elva. side 4

6 Restaurerings- og habitatforbedende tiltak hva er det og hvordan gjør en det? Restaurering brukes for gjenskaping av naturtypiske fysiske forhold i vassdrag Habitattiltak Fjerner ikke fysiske inngrep, men gjør tiltak for å oppnå ønskete fysiske miljøegenskaper. Krever ofte vedlikehold eller gjentagelse, som f.eks utlegging av gytegrus. Eksempel på habitattiltak er utlegging av steiner, grus og røtter for å skape variasjon i bekkene. Slike tiltak bedrer gyteforholdene og skaper skjul for yngel som er utsatt for predasjon av større fisk og fugl. Yngel er fisk som er opptil 3 år og som står i bekken før de vandrer ut som smolt av sjøørret eller laks. Bilde 1 er eksempler på enkle tiltak og hvordan en kan legge ut stein og steinklynger for å skape et bedre habitat i et kanalisert bekkeløp. Ved å legge ut steinklynger og større steiner skaper en også \ variasjon i strømingsforhold, noe som kan bidra til at bekken selv rensker seg for finstoff som ofte ødelegger gytesubstratet ved at hulrommene i grusen blir tilslammet. Bilde 1: Større steiner i bekken kan gi skjul/ standplass for flere fisker. Steinklynger (til høyre) skaper skjul for yngel i de små hulrommene mellom de større steinene. I tillegg skapes variasjon i strømhastighet og ulike mikrohabitat. side 5

7 Områdebeskrivelse Vannområde Orkla i Trøndelag fylke dekker nedbørsfeltet til det nasjonale laksevassdraget Orkla, fra Orkdal i nord til Tynset i Sør (Bilde 2). Bilde 2: Kartet til venstre viser en oversikt over Vannområde Orkla, og til høyre anadrom strekning i Orkla. Orkla har sitt utspring i Orkelsjøen i fjellområdet i Oppdal kommune, og øvre deler av vassdraget er preget av mye urørt natur og rent vann. Lengre ned i vassdraget er arealene preget av landbruksvirksomhet og menneskelig aktivitet, noe som også påvirker vassdragene og gir utslag i flere vannforekomster med moderat og dårlig økologisk tilstand. Her kan også nevnes utbygging av småkraft i sidevassdragene, spesielt på anadrom strekning. NINA-rapporten «Tiltaksrettet kartlegging av sjøaurevassdrag i Orkla ( )» av Solem mfl. (2019, i arbeid) omtaler utfordringene i de ulike bekkene nærmere. I rapporten «Næringsrik avrenning til anadrome sidevassdrag i Orkla» av Ruud (2018) omtales også anadrome vassdrag med dårlige eller moderat økoligisk tilstand nærmere. Tiltaksbekkene Tiltaksbekkene ble valgt på bakgrunn av kartlegging som ble utført i 2016 og 2017, hvor resultatene er presentert i rapporten «Elfiske i utvalgte ørretbekker i Vannområde Orkla» og «Tiltaksretta kartlegging av sjøørretvassdrag i Orkla, årsrapport 2017» av Solem mfl (2018). Disse rapportene har undersøkt situasjonen til bestandene av anadrom laksefisk i sidevassdrag i Orkla ved bla.a. ungfiskundersøkelser for å se på yngeltettheten. Rapporten fra Solem m.fl (2018) gir også konkrete råd om restaurerings- og habitatforbedrende tiltak og hvor disse børe prioriteres. side 6

8 Bilde t.h: Thomas Ruud foretar ungfiskundersøkelser med el-fiskeapparat. Bilde t.v: Ungffiskundersøkelser med NINA. (Begge foto: Rune Krogdahl). De utvalgte tiltaksbekkene (Bilde 3) er viktige gytebekker for sjøørret, med en relativt lang anadrom strekning. I tillegg ligger de lett tilgjengelig fra vei, slik at vi lett kom til med utstyr og stein. Bilde 3: Tiltaksbekkene. Nr. 1: Evjensbekken, Nr. 2: Follo-/ Kvamsbekken, Nr. 3: Ustørja og Nr. 4: Leirbekken. side 7

9 Nr. 1 Evjensbekken Bile 3: Tiltak utført i forbindelse med et vandringshinder helt i utløpet av Evjensbekken. Det er også lagt ut gytegrus oppstrøms fylkesvegen. Røde sirkler markerer tiltak. Orkdal kommune har en hovedvannledning som går tvers over Evjensbekken, nesten i utløpet av bekken. Dette har fungert som et vandringshinder for fisk som skal opp i bekken for å gyte. Etter å ha konferert med ekspert i SINTEF (Hans Petter Fjeldstad) og lagt en plan for tiltak stilte Orkdal kommune opp med maskiner og mannskap. Det ble lagd en kulp nedstrøms betongterskelen slik at fisken får plass til å ta sats for å komme over hinderet. I tillegg ble det lagd terskler nedstrøms kulpen for å øke vannstanden slik at fisken ikke må hoppe så høyt. Området er påvirket av flo og fjære, og ved høyvann er avstanden opp til terskelen adskillig lavere enn ved lavvann. Og med en god kulp å ta sats i tror vi nå at fisken vil komme videre opp i bekken uten større problemer. Bilde 5: Til høyre ser vi betongterskelen som utgjorde et vandringshinder for fisk i nedre deler av Evjensbekken, slik situasjonen var før tiltaket. Til venstre: Orkdal kommune stilte opp med mannskap og maskiner for å utbedre vandringshinder over hovedvannledningen i Evjensbekken. side 8

10 Nr. 2 Follo-/ Kvamsbekken Follo-/ Kvamsbekken renner gjennom både tett bebygde områder og landbruksområder, noe som Bilde 6: Kartet til venstre viser nedre del av Follobekken, rød sirkel markerer tiltak. Til høyre: Hage- og hogstavfall var blitt dumpet i bekken og samlet seg som en propp og utgjorde et vandringshinder for fisk som skulle opp i bekken for å gyte. Øyvind Solem i NINA varslet oss om et vandringshinder i Follo-/ Kvamsbekken (Bilde 6) som han oppdaget i forbindelse med ungfiskundersøkelser i bekken. Hageavfall og hogstavfall hadde samlet seg som en propp i bekken. Det ble laget en passasje slik at gytefisk kunne gå opp. Ungfiskundersøkelsene viste for øvrig at dette er en svært viktig gytebekk for både sjøørret og laks, da yngeltettheten var høy. Da er det ekstra viktig å passe på at bekken er tilgjengelig for gytefisken. Nr. 3 Ustørja Undersøkelser viser at Ustørja (Bilde 7) er sterkt påvirket av næringsrik avrenning, sannsynligvis fra landbruket. I tillegg er nedre deler av bekken kanalisert som følge av menneskelige inngrep. Bekken renner et langt strekke langsmed Fylkesveg 462, og her er tilnærmet all kantvegetasjon fjernet. side 9

11 Bilde 7: Kartet til venstre viser Ustørja, hvor rød sirkel makrere område for tiltak. Som bildet under viser (Bilde 8) sedimenteres mye finsubstrat der hvor kulverten møter hovedbekken. Denne opphopingen av masser har hatt en oppdemmende effekt på bekken, og ført til enda mer sedimentering. Bilde 8: Finstoff sedimenteres og tetter igjen hulrom i bunnsubstratet og fører til dårlige gyteforhold og lite skjul for ungfisk. Grunneier stilte opp med minigraver, og vi fikk fjernet massene og gravd et tydeligere bekkeløp slik at vannhastigheten økte og bekken selv i større grad klarer å transportere bort finstoffene som kommer med bekken. Bekkebunnen var hard som asfalt etter alt finstoffet som hadde lagt seg mellom grusen, og det fantes nesten ikke skjulmuligheter. Det ble også bygd terskler og strømforsterkere (Bilde 9) for å øke vannhastigheten ytterligere utvalgte side 10

12 steder. Dette gav resultater med en gang! Områder som før var steinharde, gikk det nå an å grav i med spade og plutselig hadde vi fin gytegrus. I tillegg skaper terskler og steinklynger i bekken variasjon i strømningsforhold, flere mikrohabitat og mer skjul. Bilde 9: Terskler og strømforsterkere ble bygd for å øke vannhastigheten slik at finsediment vaskes lettere ut og en får en mer variert bekk (flere mikrohabitat). Bekken var også preget av sterk algebegroing på strekningen uten kantvegetasjon (Bilde 10). Bilde 10: Ustørja er preget av manglende kantvegetasjon langsmed Fv Etter en periode med mye fint vær var hele bekkestrekningen uten kantvegetasjon begrodd av alger. Observasjoner i ettertid Da vi senere var nede ved bekken for å se på resultatet så vi en ørret (ca. 1kg) komme svømmende oppover bekken, og bruke terskelbassengene som var etablert til hvileplasser. Veldig gøy! Observasjon av tiltakene året etter (2018) viser at de har fungert som tiltenkt, og at bekken har begynt å jobbe på egen hånd slik vi ønsker. Det har blitt mindre finsediment i bekken, mykere bunn (før var den som asfalt) som gytefisk faktisk kan grave i og mer skjul. side 11

13 Nr. 4 Leirbekken Bilde 11: Kart over nedre deler av Leirbekken, stjernene markerer områdene med tiltak. Nr. 1: Utlegging av større steiner for skjul. Nr. 2: Startpunkt for utlegging av steinklynger og graving av strømforsterkere og terskler. Nr. 3: Utskifting av kulvert til bro! Nr. 4: Sluttpunkt for utlegging av steinklynger og større steiner til skjul og som strømforsterkere. Leirbekken er omlagt i forhold til sitt opprinnelige løp, og går i dag som en kanal gjennom og langsmed dyrka mark (Bilde 7). Bekken er også sterkt påvirket av vannkraftsregulering med et regime preget av effektkjøring og stor variasjon i vannstand i løpet av få timer. Bilde 12: Leirbekken er kraftig kanalisert, og går delvis gjennom et landbrukslalandskap uten kantvegetasjon (Foto: Rune Krogdahl.) Som navnet tilsier består bunnsubstratet i bekken av mye leire, og på lange strekninger finnes det nesten ikke skjul. Vi la ut steinklynger og bygde terskler for å skape variasjon i strømningsforhold, skjul og flere mikrohabitat (Bilde 12 (t.h.) og 13). Tidvis var det fint bunnsubstrat bestående av grus, men stort sett var dete tilslammet av fine leirpartikler og side 12

14 på grunn av dette uegnet som gytegrus. Ved å etablere steinklynger i overkant av slike områder fikk vi bekken til selv å renske gruspartiet nedstrøms ved å endre strømingsforholdene. Slike endringer skjer umiddelbart, og det er lett å se efffekten av tiltaket en gjør. Bilde 13: Terskler og steinklynger skaper variasjon og flere mikrohabitat i bekken. Bekken hadde også en dårlig kulvert (Bilde 14, t.v), hvor bunnen hadde hevet seg og fremsto som et vandringshinder for fisk. Grunneierne i felleseiet hvor kulverten lå ble kalt inn til møte hvor det ble informert om bekkerestaureringsarbeidet som foregår og var planlagt i Leirbekken, samt om tilstanden til kulverten på eiendommen deres. Resultatet ble at grunneierne gikk sammen om å bytte ut kulverten med bro (Bilde 14, t.h), et frivillig tiltak som de selv finansierte. Et veldig positivt tiltak for fisken i Leirbekken. Bilde 14. En gammel, ødelagt kulvert fungerte som et vandringshinder for fisk. Kulverten er byttet ut med bru og oppgangen av fisk er nå uproblematisk. side 13

15 I rapporten «tiltaksretta kartlegging av sjøørretvassdrag i Orkla, årsrapport 2017» av Solem mfl (2018) viser resultat fra ungfisktellingene at tiltaket har hatt effekt. Høsten 2017 ble det ikke registrert lakseyngel oppstrøms kulverten, noe det ble høsten Dette kan indikere at tiltaket har hatt effekt ved at det har lettet oppvandringen for gytefisk. I tillegg skriver de i rapporten: «I de aller fleste sidevassdrag det ble gjennomført elektrisk fiske, var tetthet av aureunger (i 2018) som i 2017 lav til kritisk lav. Unntaket var øvre halvdel av Leirbekken der tetthet av årsyngel indikerte en del gyting av sjøaure høsten 2017.» Oppfølging av tiltaksbekkene I neste fase, fase 3, vil det gjøres en vurdering av tiltakene for å se om de har vært vellykket. I tillegg til etterundersøkelser med ungfiskundersøkelser der tettheten av ungfisk blir sammenlignet med resultatene før tiltaket vil det bli gjort en visuell observering av tiltakene. Etterundersøkeler med el-fiske: - Økt tetthet av fisk? - Fisk over tidligere vandringshinder? Visuell observasjon: - Er steinklyngene, tersklene osv der fremdeles? - Har restaureringstiltakene fått bekken til å jobbe selv? - Eller krever det vedlikehold? Litteratur Sandlund, O. T., Bergan, M. A., Brabrand, Å. Diserud, O. H., Fjeldstad, H.-P., Gausen, D., Halleraker, J. h., Haugen, T. O., Hegge, O., Helland, I. P., Hesthagen, T. H., Nøst, T., Pulg, U., Rustadbakken, A. og Sandøy, S. (2013) Vannforskriften og fisk forslag til klassifiseringssystem. Rapport/miljødirektoratet (M ). Pulg, U., Barlaup B. T., Skoglund, H., Velle, G. Gabrielsen S-E., Stranzl S., Olsen E. E., Lehmann, B., G., Wiers, T., Skår, B. Nordmann E., Fjeldstad H-P., Kroglund, F. 2018: Tiltakshåndbok for betre fysisk vannmiljø: God praksis ved miljøforbedrende tiltak i elver og bekker. Uni Research Miljø LFI rapport 296. Uni Research Bergen. ISSn Bergan, M. A. og Nøst, T. H Tapt areal og produksjonsevne for sjøørretbekker i Trondheim kommune - NINA Rapport s. Solem mfl. (2019, i arbeid). Tiltaksrettet kartlegging av sjøaurevassdrag i Orkla ( ) NINA rapport. side 14

16 Ruud, T. (2016). Elfiske i utvalgte sjøørretbekker i Vannområde Orkla. Rapport Vannområde Orkla. Jonsson, N. og Finstad, B. (1995). Sjøørret: økologi, fysiologi og adferd. NINA Fagrapport 06: 1:32. Ruud, T. (2018). Næringsrik avrenning til anadrome sidevassdrag i Orkla. Multiconsult. Solem, Ø., Bergan, M.A., Turtum, M., Jensås, J.G., Krogdahl, R. & Ulvan, E.M Tiltaksrettet kartlegging av sjøørretvassdrag i Orkla. Årsrapport NINA rapport Norsk institutt for naturforskning side 15