Amalie Kasin Lerstang. Europa

Transkript

1

2 Amalie Kasin Lerstang Europa

3 Til Liv Mari

4 Det er damp langs veggene. Det ryker fra ovnen i badstua. Det er stille vann i bassenget helt til jeg klatrer ned stigen. Vannet skvulper ut til sidene og jeg forsøker å svømme så forsiktig jeg kan. Jeg svømmer flere lengder. En mamma og to unger kommer ut fra garderobene. Ungene løper langs bassenget og kaster seg ut i vannet. De spruter. Gutten legger hånda mot vannflata og slår. Vannet treffer søsteren hans i ansiktet og han flirer. Søsteren gnir seg i øyet med den ene hånda og begynner å grine. Mora hans kommer bort til bassengkanten og løfter jenta opp. Vannet fra badedrakta til jenta renner nedover kroppen til mora. Mora stryker henne over hodet og bærer henne inn i garderoben. Gutten ler fortsatt. Jeg går opp av bassenget. Broren blir stille og står alene i klorvannet. Han strekker armene ut og løfter beina. Gjør bevegelsene han akkurat lærte og begynner å svømme. Jeg står i garderoben og trekker badedrakta av kroppen. Klemmer hendene rundt stoffet og vrir. Jeg krøster vannet ut av badedrakta. Vannet lager en dam på gulvet. Håret mitt er fortsatt vått. En fot stikkes inn i avlukket jeg står i. Jeg hører en stemme som fniser. Foten ligger mot de beige flisene. En liten, hvit fot som vifter med tærne. Jeg kjenner etter at døra er låst. Jeg

5 står bak døra med badedrakta i hånda og er naken. Håndkleet henger på knaggen. Håret er vått. Jeg kikker på foten. Ungen løfter den opp og vifter med stortåa. Jeg mister badedrakta på gulvet. Jeg løfter beinet og tråkker på tåa til ungen. Ungen skriker. Foten forsvinner ut av avlukket og ungen roper på mamma. Jeg kler på meg raskt, føner ikke håret. Drar lua over hodet og går hjem og finner pakka i postkassa. Jeg våkner og lukker øynene. Hver morgen letter helikopteret. Av og til kan jeg se det, andre ganger bare høre det. Lyden av rotoren som snurrer fortere og fortere. Hvis vinduet er åpent høres det ut som om det er fra mitt tak helikopteret letter. Jeg gikk forbi sykehuset på vei til svømmehallen idet helikopteret startet motoren. Jeg så på lysene som steg fra taket og på rotoren som gikk rundt. Det lignet en scene fra en science fictionfilm. Menneskene som ventet på bussen så opp dit lyden kom fra. Noen holdt seg for ørene. Man kunne så vidt skjelne den svarte hjelmen til piloten bak ruta. Det gule helikopteret gled over himmelen og lyden forsvant. Det er mørkt om morgenen. Persiennene er blå. Jeg dytter kroppen opp fra senga med øynene igjen. Hodet vil tilbake til madrassen. Jeg klør meg i hodet, håret er tjukt og flokete. Håret henger ned langs skuldrene. Et knekk i ryggen når jeg reiser meg. Jeg går over det kalde gulvet. Jeg føler meg frem til badet, naken. Føler meg frem til vasken, stikker hendene inn i vannet. Så må jeg åpne øynene. Håret er klissete og fett nærmest skallen. Jeg stikker en finger inn mot hodebunnen. Ser på fingeren og den glinser. Man kan åpne speilet. I hylla bak speilet

6 ligger saksa. Jeg står foran speilet og hører lyden av håret som sliter, sliter når jeg klemmer sammen saksa. Jeg vil ikke at lyden skal forsvinne. Jeg klemmer. Hører lyden av håret som knekker. Det høres ut som om noe dras sammen. Jeg klipper mer, for lyden må ikke slutte. Jeg ser ned på håret som ligger i sirkler på flisene. Jeg føler meg frem rundt på hodet. Finner de lengste tustene og klipper dem av. Lyden skjærer i øret. Det høres ut som om noe dras fra hverandre. Jeg legger saksa på vasken. Jeg ligner på en svensk gutt i speilet. Skorpan, kanskje. Eller Jonatan. Jeg åpner skapet. Drar en ullgenser utenpå singleten, det er kaldt i rommet. Jeg finner kalenderen i sekken. Blar frem til denne uka. Blar noen uker tilbake. Finner de små merkene jeg har laget i kalenderen. Jeg går inn på badet og ser på håret mitt igjen. Det er vanskelig å ha oversikt over dagene. Fingrene mine blar i kalenderen. Jeg går rundt i stua mens jeg blar i kalenderen. Jeg kaster kalenderen på gulvet og åpner persiennene. Ser ned på gata. Det er fortsatt mørkt ute, det er ingen mennesker der. Helikopteret har holdt meg våken. Badedrakta henger fortsatt til tørk i dusjen. Jeg skulle hatt et sted å svømme om natta når jeg er våken. Jeg senker persiennene sakte. Står ved vinduet til det lysner ute. Da løfter jeg persiennene, slipper lyset inn i rommet og ser at menneskene i gata går fort. Jeg sitter på do og venter. Sjekker med et papir hvert femtende minutt. Tenker at jeg kan gi det noen dager. Ser i kalenderen. Jeg har allerede gitt det en måned. Når helikopteret letter har det skjedd en ulykke. I går lå

7 en mann i en trapp og blødde fra hodet. I fjor stoppa et hjerte på fjellet. I morgen mister en dame fotfestet og sklir nedover skrenten. Helikopteret starter rotoren. Boka ligger bak senga. Skyggen av persiennene sklir over gulvet. Jeg våkner og snur meg til sida. Det er mørkt i rommet, men jeg kan se boka likevel. Hvis jeg så den i butikken, ville jeg ikke kjøpt den. Men jeg har fått den i posten. Den ligger oppslått på den samme sida. Boka har ligget bak senga i fire dager. Jeg har ringt jobben og sagt at jeg er syk. Jeg lener meg over kanten av senga igjen. Boka ligger oppslått på side 57. En støvdott virvler opp når jeg blåser på den. Jeg strekker ut hånda og tar boka opp fra gulvet. Ser så vidt teksten i mørket. Når man leser den må man hele tiden se det grønne omslaget i øyekroken. Jeg vikler av smussomslaget. Permen er ikke grønn på innsida, men gul. Han har sendt meg den grønne boka i posten. Jeg kommer hjem fra svømmehallen og stikker nøkkelen inn i min postkasse og det ligger en stor, brun pakke der. Jeg får aldri post, den kan ha ligget der lenge. Jeg åpner pakka. Står i gangen og ser på den grønne boka. Fargen. Tittelen. Jeg liker ikke tittelen. Jeg snur den. Jeg bærer boka inn i leiligheten og låser døra. Jeg leser tittelen om igjen. Leser navnet hans på forsida. Jeg leser den første sida, leser den andre sida, klapper boka igjen og kaster den bak senga. Jeg lener hofta mot speilet i gangen. Drar av lua som jeg hadde glemt var på og kjenner at håret fortsatt er vått etter svømminga. Drikker et glass vann, lener hendene mot kjøkkenbenken. Snur meg for fort og knuser glasset. Jeg går ut i stua og setter meg på senga. Senga dunker borti bokhylla og bokhylla faller. Det

8 smeller i gulvet. Bøkene kastes utover. Jeg reiser meg fra senga og ser utover gulvet mitt. Noen bøker har ramlet helt inn på kjøkkenet. De ligger strødd utover gulvet hele veien fra hylla og bort til vinduet. Flere bøker har ramlet under senga sammen med boka, de har blanda seg. Jeg tråkker på bøkene. Går ett og ett skritt oppå bokpermene. Jeg sitter i senga og ringer jobben og sier at jeg er sjuk. Jeg sitter i senga, det er fire dager siden. Jeg pakker sammen senga slik at den blir en sofa og legger meg der. Bøkene ligger fortsatt på gulvet. Jeg har fortsatt på meg genseren. Utenfor durer helikopteret. Fire timer uten at helikopteret letter fra taket. Det er varmt i rommet. Jeg ligger oppå dyna med ullgenseren på. Jeg vrenger av meg ullgenseren og ligger bare i singleten. Jeg hadde kjøpt det dyreste klippekortet i svømmehallen. Badedrakta var ny. Jeg tenker at jeg kan reise meg og rive av meg alle klærne og kaste dem på gulvet. Jeg kan dra på meg badedrakta og ta klærne utenpå. Gå rett ut døra. Ned bakken. Svinge til venstre og skyve opp den tunge døra til svømmehallen. Kjenne klorlukta allerede i gangen. Ta av klærne inne i avlukket og gå i dusjen. Vaske hele kroppen først og svømme i vannet. Jeg reiser meg fort fra senga og tråkker på en av bøkene. Jeg ser på hylla som ligger på gulvet og legger meg ned igjen. Hører så vidt helikopteret, det er langt unna. Jeg løfter opp singleten og trommer på magen min. Jeg blar meg gjennom avisene som ligger på nattbordet. Jeg spiser en halv Kvikk Lunsj som fortsatt ligger i papiret. Smuler fra kjeksen faller ned i avisa. Jeg leser om et massemord i USA, det er en gutt som har gjort det.

9 Han dro til skolen der moren hans jobba og skjøt alle elevene hennes og så mammaen sin. Til slutt seg selv. På bildet går flere barn på rekke. De holder hendene på hverandres skuldre og har et bein ut i lufta, som om de var soldater som marsjerte vekk. Den forreste eleven har gått for fort for resten av rekka. En lærer har tatt tak i skjorta hans og skal til å rive ham tilbake inn på linja. Boka ligger på bordet. Jeg ligger på magen i senga. Jeg henter tepper i skapet og lager en bunke på gulvet. Legger meg over teppene, hviler ryggen mot dem. De synker sammen under meg. Hodet mitt treffer gulvet. Det korte håret henger ut fra hodet. Jeg slipper armene ut til sida, den høyre lander på en av bøkene. Hodet ramler bakover og spiserør og stemmebånd trykkes sammen i halsen. Det gjør vondt å puste når jeg ligger sånn. Mamma ringer. Hun har en egen ringetone på mobilen. Jeg strekker hånda mot telefonen og slår den av. Ser opp i taket. Det går en sprekk fra den ene sida og til midten av rommet. Han har vært i den nye leiligheten én gang. Det første han la merke til var den sprekken. Han spurte om noen hadde hengt seg i stukkaturen. Teppene lukter tungt etter å ha ligget i skapet siden i fjor. Jeg ruller meg over til den ene sida, lander på knærne. Jeg står på alle fire ved siden av teppene, jeg er i øyehøyde med boka på bordet. Jeg ringer sjefen min. Jeg spyr, sier jeg, og det er helt krise. Du må bli frisk til i morgen, sier han. Hvorfor det, spør jeg. Vi trenger deg, sier han. Jeg legger på og tar på det lilla skjørtet som Ragna liker så godt. Jeg går til jobben. På pulten min har noen skrevet HVEM SITTER

10 HER med gule post-it-lapper. Det må være sjefen eller Ragna. Jeg ser ingen av dem. Hallo, sier jeg. Her inne, roper Ragna fra pauserommet. Ragna og sjefen ser på en dataskjerm. De stirrer på skjermen med åpne munner. Ragna spiser bløtkake fra en tallerken, hun har stanset kakegaffelen på vei mot munnen. En kakebit med krem balanserer på gaffelen. Sjefen ser ut som om han skal begynne å gråte. Hva er det, sier jeg. The Bachelorette, sier Ragna med den mørke stemmen sin og fortsetter å se på skjermen. Hva da, sier jeg. The Bachelorette, sier sjefen min. En dame velger en av mange menn og så videre. Vær stille, det er fem minutter igjen. Kakebiten faller av gaffelen til Ragna. Jeg er stille i fem minutter. Etter fem minutter klapper sjefen skjermen hardt igjen og biter seg i underleppa. Ragna sukker. Det var som faen, altså, roper han plutselig og smeller hånda i bordplata. Jeg liker henne heller ikke, sier Ragna. Hun viste seg å være helt annerledes enn det jeg først trodde. Jeg likte henne også i begynnelsen, sier sjefen. Men nå. Han sukker oppgitt. Vil du ha kake, spør han og løfter kakefatet mot meg. Hånda stivner i lufta. Hva faen har skjedd med håret ditt, spør han. Ragna snur seg og gisper. Å, herregud, det var ikke så kledelig, sier hun. Vil du ha kake, spør sjefen igjen. Eller vent, du er jo kvalm. Han setter kakefatet ned. Du kom veldig fort, forresten, sier han. Du hadde ikke trengt å komme før i morgen. Kaka er rester etter sønnens bursdag. Vi snakker om at sønnen har starta med ishockey. Har du møtt ham, spør sjefen. Nei, sier jeg. Hvor lenge har du jobba her, spør sjefen. Sju år, sier jeg. Nå juger du, sier han og ler. Du starta da han ble født og han er fem. Lysene på kontoret