Karin Brunk Holmqvist. Kranvriderne. Oversatt av Elisabeth Haukeland, MNO

Transkript

1

2 Karin Brunk Holmqvist Kranvriderne Oversatt av Elisabeth Haukeland, MNO

3

4 Tidligere utgivelser av Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne (2009) Rapsgubbene (2010) Sirile gentlemen søkes (2011) Rosa elefanter (2012) Kaffe med musikk (2013) Høyt henger de og søte er de (2014) Steinhimmelen (2015)

5 Kranvriderne av Karin Brunk Holmqvist Originalens tittel: Kranvridarna Copyright Karin Brunk Holmqvist 2014 Published by agreement with Kabusa Agency, Sweden Oversettelse: Elisabeth Haukeland, MNO Forside: Monika Petrovski, MOP Design Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen ISBN: ISBN (trykt)

6 Kjære leser! KRANVRIDERNE ER DEN åttende boken min om Österlen. Det er et privilegium som forfatter å få skrive om mennesker og miljøer man har nærhet til. Österlen er en uuttømmelig kilde å øse fra. Jeg elsker landsbygda, eldre mennesker og Österlen, der jeg er født og oppvokst. Kanskje er det nettopp hjemstedet ditt den neste boken min handler om. Etter hvert har jeg forstått at de stedene og menneskene jeg skriver om, egentlig kan være hvor som helst. I både Tyskland, Danmark, Norge og Finland, der bøkene mine er utgitt, kjenner leserne seg igjen i episodene. Det er nettopp det jeg etterstreber det gjenkjennende smilet. I likhet med de andre bøkene mine er Kranvriderne en fiktiv fortelling. Jeg har bare lånt stedet, og naturligvis litt fakta og de hyggelige miljøene. Jeg lyver, som alltid. Det vil dere som bor i Spjutstorp snart oppdage. Boken innledes med at Spjutstorp beskrives som et sted som er i ferd med å dø ut. Det er løgn, og det vet både dere og jeg. Noen har sagt at «all løgn er nødløgn». Slike nødløgner bruker jeg av og til for å få fortellingene mine til å fungere. Spjutstorp var tidlig ute. Der er landets første utendørsbad, et eget badeorkester, en revygjeng, loppemarkeder og en aktiv idrettsforening

7 med et ungdomstilbud. Bussruten jeg beskriver i boken, finnes ikke, og mye annet er også oppdiktet. Men kirken og forsamlingslokalet er der, og den nedlagte butikken, og veien Ryggevägen. Den vakre naturen kjenner dere sikkert igjen. En stor takk for at jeg fikk låne dette fine stedet til påfunnene mine. Jeg håper at lesere i inn- og utland vil få en hyggelig og underholdende stund sammen med Kranvriderne. Karin Brunk Holmqvist

8 KAPITTEL 1 DET ER FEMTI her på tettstedet, påpekte Edit Persson forsiktig og kikket på broren. Som om jeg ikke vet det, mumlet Hjalmar. Han skrudde opp lyden på radioen, lettet på kapsen og klødde seg i pannen. Du kjører i seksti! Edit skrudde ned lyden på radioen. Det pleier jeg å gjøre. Jens Flink ble stoppet av politiet for en måned siden og fikk to tusen i bot. I Ystad, ja. Her i Spjutstorp er det ikke politi. Her er det snart ingenting. Hjalmar pekte på den gamle kolonialbutikken, der vinduene var dekket av brunt papir med teksten «Butikken har opphørt». Jeg savner butikken, sukket Edit. Men jeg skjønner jo at lønnsomheten var dårlig. Folk dro heller inn til byen og ukehandlet, og samtidig forventet de å kunne handle her hjemme når de hadde glemt å kjøpe melk eller noe. Edit tok av seg de hjemmestrikkede vottene. Hun la dem i fanget og glattet dem ut. Så brettet hun dem omhyggelig og puttet dem i den store handlevesken i kunstskinn. I det intense snøværet de siste dagene hadde brøytebilen skuffet opp høye snøfonner på hver side av veien. Plogbladet hadde tørnet mot skiltet som viste vei ned til kirken, og stolpen sto på skrå over fortauet,

9 som en vindpint furu. Edit bøyde seg og flyttet på en trespatel som lå på gulvet. Nå har denne greia ligget her på gulvet i snart ti år. En dag kommer den til nytte, flirte Hjalmar. Politiet har ikke slike lenger, det har jeg sagt hundre ganger, sukket Edit. Hjalmar hadde hatt en plan i mange år og ventet bare på den rette anledningen. En gang hadde han blitt stoppet av politiet. De hadde vinket ham inn på en parkeringsplass med et skilt som det sto «Politi» på. Etterpå hadde Hjalmar lagd et likedant skilt, men med teksten «Maler». Det hadde han lagt på gulvet i forsetet, og han bare lengtet etter å bli stoppet i en politikontroll igjen. Når han ble vinket til siden, skulle han veive ned ruten og stikke ut skiltet. Til å begynne med syntes Edit det var morsomt, men etter som årene gikk, syntes hun bare det var tåpelig. Da Hjalmar svingte inn på den lille veien som førte ned til huset der de to søsknene bodde, slo snømassene hardt mot understellet på bilen, og knokene hans hvitnet rundt rattet. «Fare for snø» kunne eiendomsmeklerne skrive i stockholmsavisene når de prøver å lokke sommergjester til Österlen, lo Hjalmar. Den som ikke har opplevd vinteren på Österlen, kan ikke forestille seg hvordan det er. Det er helt spesielt når naturkreftene herjer her, synes jeg. Edit smattet tilfreds. Så fint! Da kan du måke snø når vi kommer hjem. Hjalmar smilte vennlig til søsteren. Da de kom inn på tunet, forserte Hjalmar en høy snøfonn, og det smalt litt i bilen. Duftgranen som hang i bakspeilet, danset rundt, og en

10 svak furunålsduft fylte bilen. Snøfnuggene yrte som hvitt slør rundt utebelysningen ved kjøkkendøren, og det hang lange istapper i lampen. Ansiktet til Edit var rundt, og den brune, rette panneluggen gjorde det enda mer markant. Håret var tjukt og stritt, og hun hadde det klippet rett av like under ørene. På venstre side pleide hun å dra håret til siden og feste det med en blank hårspenne. Hvis det var noen som hadde potetnese, så var det Edit, og det var ikke akkurat en lang og smal aspargespotet den så ut som. Nei, den lignet mest på en liten og rund nypotet. Ja, hun var ganske søt, Edit Persson. Broren Hjalmar var verken stygg eller pen. Ganske intetsigende, om sannheten skal frem. Det eneste som var iøynefallende, var pannen hans. Det var ikke rart at enkelte kalte ham for Vaskebrett-Hjalmar, for han hadde en rekke dype folder i pannen. Da det kom på moten å spille på vaskebrett, var det lett å forstå at han fikk det tilnavnet. Den eneste søskenlikheten de hadde, var et beskjedent og vennlig sinn. Hjalmar var maler. Han hadde et lite firma og skulle gå av med pensjon om bare to år. Men han ville fortsette å drive firmaet så lenge han orket. Edit hadde arbeidet på sykehuskjøkkenet i Ystad, men var blitt pensjonist et år tidligere. Nå stelte hun for broren og tok seg av husarbeidet og økonomien. Det hadde hun forresten alltid gjort, også da hun arbeidet. Hjalmar sørget for hagearbeidet og vedlikeholdet i huset, og Edit syntes at oppgavene var rettferdig fordelt. Da de hadde tråkket av seg snøen og kom inn i kjøkkenet, hutret Edit. Det var litt trekkfullt i det gamle barndomshjemmet deres, men når de var hjemme, fyrte de i vedovnen. Når vestavinden kom feiende, og det flagret i kjøkkengardinene, pleide Edit å si: «Det er mors og fars