SV The Nordic Welfare State in Comparative Perspective

Transkript

1 KANDIDAT 5646 PRØVE SV The Nordic Welfare State in Comparative Perspective Emnekode SV-401 Vurderingsform Skriftlig eksamen Starttid :00 Sluttid :00 Sensurfrist :00 PDF opprettet :11 Opprettet av Digital Eksamen 1/5

2 SV Generell informasjon Emnekode: SV-401 Emnenavn: The Nordic Welfare State in Comparative Perspective Dato: Varighet: kl. 09:00-12:00 Tillatte hjelpemidler: Engelsk eller norsk-engelsk dictionary eller ordbok. Merknader: Se eventuelt engelsk versjon. Du kan svare på norsk, engelsk eller begge språk Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Velg et alternativ Ja Nei Besvart. 1 SV Oppgave Vennligst besvar 2 av 3 spørsmål. Spørsmål 1: Drøft hvordan kvinnevennlig familiepolitikk i de nordiske land kan ha ført både til mer og til mindre likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet. Spørsmål 2: Drøft hvordan kan makt-ressurs perspektivet kan forklare framveksten av universelle pensjonsordninger i de nordiske landene. Spørsmål 3: Drøft hvordan velferdspolitikk kan påvirke folks tillit til institusjoner? Vennligst gi eksempler. Skriv ditt svar her... Oppgave 1) Velfersdsstaten påvirker mennesker i samfunnet på mange ulike områder. Velferdsstaten kan påvirke relasjoner med familier, individer, institusjoner, stat og markedet. Esping-Andersen beskriver den nordiske velferdsstaten kjenetegnet med en velferdsstat som aktivt trer inn i borgeres liv og setter prinsipper som unviersialitet og likhet høyt. Her plasserer han blant annet landene Norge, Finnland, Danmark og Svergie. Videre presenterer Esping-Andersen den liberale velferdsmodellen som ser på markedet som en viktig faktor i borgeres liv, og hvor staten i liten grad trer inn, bare ved det mest nødvendige. Den liberale velferdsmodellen trekker fram mange av de engelsktalende landene som USA og England. Til slutt presenterer han den konservative, eller også kalt kontinentale velferdsmodellen som har en mer konservativ vinkling av velferdspolitikk, hvor man også ser på velfersytelser nært knyttet til arbeid og forsikringssystemer. Her trekkes land som Tyskland og Østerrike inn. Alle disse tre modellenen som Esping-Andersen presenterer har, som allerede nevnt, ulik velferdspolitikk, men en spesiell forskjell i velferdsregimene er akkurat familiepolitikken og den kvinnevennelige familiepolitikken. Phau-Effinger trekker fram en endring hos fordelingen av arbeid mellom kvinner og menn som har beveget seg over tre nivår. Først vises det til et samfunn hvor det var en relativt lik fordeling mellom arbeidet til kvinner og menn. Begge arbeidet i hjemmet, hvor man levde under relativt enkle kår. Dette kan trekkes tilbake til bondesamfunnet hvor man gjerne arbeidet på sin egen gård og fordelte oppgavene innad i familien. Videre beskrives det neste trinnet eller nivået i nær tilknyttning til industrialiseringen. Hvor gjerne mannen arbeidet i 2/5

3 industrien og kvinnen var hjemme og stelte med både hus og barn. Her kommer også "male breadwinner" modellen fram som nettopp trekker mannen fram som forsørgeren i familien og kvinnen som den hjemmeværende husmoren. Denne modellen diskuteres både av Phau-Effinger og Korpi. Videre diskuteres det siste nivået som også er nært knyttet til dagens nordsike samfunn. Et mer likestillt samfunn, der både kvinner og menn er i arbeid og begge forsørger familien. En slik tanke om samfunnsutviklingen er veldig vanlig, men har fremdeles ulik kritikk knyttet til seg. Forskningen til Phau-Effinger viser at bare Tyskland har hatt en slik utvikling, mens de andre landende han undersøkte, Nederland og Finland, har hatt kvinner i arbeid på ulike perioder av industrialisering. Også Finland som er et nordisk land, har hatt en lite markant "male breadwinner" modell, og heller innført en mer "dual earner/dual carer" modell hvor både kvinner og menn er forsørgere. Trenivåsmodellen som Phau-Effinger trekker fram kan også ses på som en holistisk og lineær utvikling, som betraktes som en moderniserings teori. Her er økonomisk vekst hos stater viktig og man ser på land og stater som i ulik prosess av en og samme utvikling. Dette tilsier at land egentlig skal nå samme "mål", men bare er på ulike stadier. Men samtidig som en slik teori blir trukket fram strider forskningen på feltet mot denne teorien, når bare Tyskland har hatt en slik utvikling. Videre diskuterer Korpi ulike familiemodeller som også gjerne kan knyttes til de ulike velferdsregimene Esping- Andersen trekker fram. Han beskriver en tradisjonell modell som også kan knyttes til den konservative velferdsmodellen hvor det er veldig vanlig at kvinnene enten er hjemme og tar seg av barn og hus, eller jobber deltid. Samtidig er mannen betraktet som familiens forsørger (male breadwinner model). Videre blir markedsmodellen trukket fram som også kan ses i lys den liberale velferdsmodellen. Hvor markedet spiller en viktig rolle i henhold til forsørging. Det er mer opp til hver enkelt person om hvem som tar seg av barnene. Har man råd til å holde barnene i barnehage eller annen omsorg kan man ta seg nytte av det. Til slutt trekker Korpi fram den moderne familiemodellen hvor han trekker fram mange av de nordiske landene. Her er både kvinner og menn forsørgere i en familie. Både dual earner og dual carer. Det er mer tilrettelagt for at kvinner kan forene arbeidslivet og familielivet, og gode ordninger som eksempelvis barnehage gjør en slik forening enklere. Spesielt på 70-tallet ble kvinnefrigjøringen i norden viktig. Kvinner begynte å komme seg ut i arbeid, som igjen førte til at barnehager ble opprettet. Bohlzendal og Brooks trekker frem at jo flere kvinner som kommer seg ut i arbeidslivet fører til at flere kvinner kommer inn i regjeringen eller parlamentet. Samtidig som flere kvinner kommer inn i parlamentet blir også velferdspolitikken i et land mer kvinnevennelig, nettopp fordi kvinner er mer vennelig og intressert i kvinne- og barnevennelig politikk. Dette fører også til større utgifter i en velferdsstat. En slik utvikling kan man også se i Norge. Norge har høye utgifter som går på både kvinne- og barnevennelig politikk, politikk som går mye i hverandre. I og med at kvinner lenge måtte være hjemme og ta seg av barn, har ordninger som går på barneomsorg gjort at kvinner lettere har kunnet arbeide enten i markedet eller i det offentelige. Eksempler på slike ordninger er den gode støttet knyttet til barnehager. Når barn kan gå i barnehager, SFO eller har lengre skoledager, gjør det at kvinner ikke lenger må ta rollen som husmor og kan da heller også "gå ut" i arbeidslivet. Selv om den kvinnevennelige politikken står sterkt i norden trekke forskerene Lister og Mandel fram krtikk til den nordiske modellen. Er egentlig kvinner så likestilte som det vi skal ha dem til? Mandel beskriver at det er sterk kjønnssegrigering i arbeidsmarkedet hvor kvinner har gått fra å ha uformell omsorg til formell omsorg. En veldig stor del av kvinnene jobber i såkalte "pink - coloard jobs"/"rosa - fargede jobber", jobber som gjerne går på omsorg eller helse av barn og eldre. Lister trekker fram at jo lenger opp man kommer på yrkesstigen jo mindre kvinner finner man. Det er gjerne menn som har lederstillinger, samtidig som menn gjerne tjener mer enn det kvinner gjør jo høyre opp man kommer. Hun trekker også fram at de nordiske landene scorer lavt på tilrettelegging for minnioritetskvinner, så er det egentlig et "Nordisk nirvana"? Mandels forskning viser at forskjellene og blant kvinner og menn er veldig lave på abreid som er lavt eller normalt lønnet, mens kjønnsgapet, som allerede nevnt, er høyere i stillinger som er knyttet til "høye" stillinger eller godt lønnet arbeid. Men kanskje også velferdspolitikken danner grunnlag for at damer lettere velger jobber knyttet til omsorg. Ordningene viser seg og være veldig gode for damer i slike yrker, og det tyder på at det ikke er like lett for kvinner og heller ikke like godt tilrettelagt for at kvinner skal ha jobber som her høyt oppe på yrkesstigen, som eks. lederstillinger i det private markedet. I Norge og andre nordiske land har man også prøvd seg på politikk som knyttets til mannen, nemlig fedrekvoten. Dette hadde en hensikt om mer likestilling mellom kvinner og menn, men tyder på at ikke har hatt en slik effekt. Det viser seg at svært få menn velger å være hjemme med barn lenger enn det minimle kravet, samtidig som fedrekvotet har pardaoksalt nok ikke hatt noe positiv effekt for kvinner, men heller en negativ effekt for menn. Innføringen av fedrekvoten i Danmark hadde så lite effekt at den noen senere også ble fjernet. Så er spørsmålet da, hvordan skal man løse en slik segrigering i arbedismarkedet? De nordiske landene har lenge blitt sett på som forbilder på likestilling og er også kanskje forbilder når det kommer til generell likestilling og likestilling i yrker som er mer lavt lønnet eller ikke høyt oppe på på yrkesstigen. En OECD-undersøkelse viser til at mange av de konservative landene, som eksempelvis Nederland har en mye høyere andel av kvinner som jobber deltids på grunn av at de må ta seg av barna, noe som peker på mer likestilling hos de nordiske landene. Mens når det kommer til kjønnsgapet på blant annet lederstillinger ligger norden under EU-gjennomsnittet og kunne ha lært av de andre landene. Kan man da si at velferdspolitikken har hatt både manifeste og latente funksjoner? Velferdspolitikken i de nordiske landene har lagt veldig til rette for kvinner i lavt lønnede yrker som igjen har ført til en latent funksjon at kvinner heller velger slike yrker og har vanskeligheter med å kommer seg inn i yrker som er høyt oppe på yrkesstigen. 3/5

4 Kvinnefrigjøringen kan derfor både betraktes ei lys av den demokratiske teorien, der kvinner skaper endringer i velferdspolitikken, eller også i lys av institusjonell teori der velferdspolitikken og politikere i landet danner rammer for kvinner i velferdsstaten. Oppgave 3) Velferdspolitikken i et land kan ha mange utilsiktede konsekvenser. Det kan både påvirke folks økonomi, atferd og sosiale realsjoner. Velferdspolitikk kan også utspille seg på mange ulike måter, og det er nettopp da klassifikasjonen til Esping-Andersen blir interresant å se på. Som allerede nevnt i forrige oppgave trekker han fram tre ulike velfeerdsregimer, som alle har ulik velferdspolitikk. Det er spesielt den nordiske modellen som skiller seg ut med hvor aktiv velferdsstaten er i borgeres liv. I de nordiske statene eller velferdsregimene er staten aktivt med i borgeres liv og borgere møter staten på flere ulike områder i livet. Ordningene i den nordiske modellen er nært knyttet til universialitet og likhet, og staten er kjent for å gi like ordninger til både fattige og rike. Den liberale velferdsstaten hvor man finner land som USA, England og Australia, er mer kjent for ordninger som er knyttet til å forhindre ekstremt fattigdom, samtidig som ordningene er kjennetegnet med behovsprøvde ordninger. En universialistisk gode er en gode som gjelder alle. Man må ikke ha særlige krav til stede for å oppnå en slik gode, og goden er heller ikke knyttet til om man er fattig, rik, mann eller kvinne. En slik universell gode er for eksempel barnetrygd. Når jeg skrive "særlige krav" er betydningen at for å få barnetrygd må man ha barn, kravet er altså bare at man har barn. Alle som har barn får barnetrygd, og alle som får barnetrygd får også samme sum per barn. Dette skaper altså mer likhet i samfunnet. Også minstepensjon er en slik universiell gode. Men når man derimot har behovsprøvde goder er det snakk om goder som setter ulike krav. En slik prosess kan gjerne være tidkrevende og man blir bedømt på for eksempel hva man tjener eller hvilken begrunnelse man har. Sosialhjelp er i Norge en behovsprøvd ordning, som gis til mennesker som for eksempel ikke kan jobbe og tidligere ikke har vært innenfor arbeid. En behovsprøvd ordning er gjerne også tillknyttet med et stigma, hvor man kan betrakte de som får behovsprøvde ordninger som "de" og ikke "oss". For å så beskrive hvordan velferdspolitikken kan påvikre folks tillit til institusjoner vil jeg trekke fram Kumlin og Rothstein som diskuterer sosial kapital. De ser på kausaliteten som at det er velferdspolitikk som skaper tillit ikke tillit som skaper velferdspolitikk, nemlig en instiusjonell teori om at det politiske legger føringer for borgerene. Sosial kapital kan bli delt inn i tre ulike bolker: sosialt nettverk (blant annet venner og familie) sosial tillit (tillit til institusjoner og medmennesker) og sosiale normer (eks. hvilke verdier man har). Kumlin og Rothstein ser på hvordan ulike velferdsregimer har betydning for folks tillit og trekker fram at det tyder på at de nordiske velferdsstatene har innbyggere med høyere tillit til instutisjoner og medmennesker enn det de liberale landene for eksempel har. De nordiske landene, som eksempelvis Norge er preget av unvierselle ordninger. Ordninger som kanskje skaper sikkerhet og er støttene i landet. Borgere trenger ikke å ha visse krav for å få slike ordninger som barnetrygd, pensjon, eller delvis gode ordninger for helsehjelp, slik at man har lite mistilitt til systemet som gir ut slike goder. Når det derimot er snakk om behovsprøvde ordninger viser forksningen at dette skaper mindre tillit. Når det søkes om behovprøvde ordninger er det ulike punkter som skaper mindre tillit til institusjoner. For det første blir man kanskje skeptisk hvis systemet forskjellsbehandler, man kan observere at noen får støtte for noe man selv kanskje ikke får støtte til. Kanskje den ene personene oppfyllte akkurat de "riktige" kravene, eller snakket med den riktige saksbehandleren. Her kan altså systemet ha noe å si. Personer som har behov for ulik støtte kan også skape mindre tillit. Vet man at personen som trenger støtte egentlig lyver om sine behov eller ikke er helt ærlig med hva som er behovene skaper dette også mindre tillti til blant annet medmennesker fordi man vet at de kan lyve, men også systemet fordi de ikke nødvendigvis kan fange opp dette. Dette sakper derfor både mindre tillit til medmennesker og mindre tillit til institusjoner. Land som derfor benytter seg mer av behovsprøvde ordninger viser derfor at har mindre tillit til institusjoner, men også da medborgere. For å trekke fram en motstridene teori til Kumlin og Rothstein vil jeg trekke fram "crowding out" hypotesen. Det er en sterk tro blant forskere som eksempelvis Putnam og Esping-Andersen, om at en sterk og utprega velferdsstat som trer aktivt inn i borgeres liv har en negativ effekt på den sosiale kapitalen. Her trekkes de nordiske landene inn som gode eksempler. Van Oorschot og Arts undersøker nettopp "crowding out" hypotesen og ser på om land som er preget av dekommodifikasjon, der det å selge arbeidet sitt på markedet ikke står like sterkt, har en negativ effekt på borgeres sosiale kapital. "Crowding out" viser til at staten tar over oppgaver som tidligere har vært i eksempelvis familien, minker dette de sosiale relasjonene og de sterke familiebåndene. Det har vært svært vanlig at familien gjerne tok seg av både barn og eldre, hvor voksene tok seg av sine egne foreldre når de trengte pleie, samtidig som det var vanlig at kvinnen eksemepelvis var hjemme for å ta seg av barn. Slik kan man også se at er mer vanlig i de konservative eller liberale landene. Forskningen på feltet finner ikke reslutater som tyder på en slik teori, noe som igjen kan sees på som underbyggende på teorien til Kumlin og Rothstein. Dekommodifiserte stater, som eksempelvis Norge, der staten trer aktivt inn i borgeres liv og benytter mange universelle goder, tyder ikke på at påvirker den sosiale kapitalen på en negativ måte, men heller på en positiv måte som forskningen til Kumlin og Rothstein trekker fram. Et viktig spørsmål som kan bli trukket fram i denne sammenhengen er da tendensen til å innføre flere 4/5

5 behovsprøvde ordninger i mange av de europeiske landene. De siste årene har vært preget av stor innvandring, som har ført til at flere land innfører behovspørvde ordninger. En universell ordning kan være svært økonomisk krevende for ett land som kan resultere i at land heller benytter seg av behovsprøvde ordninger, spesielt når innvandringen øker. Vil da innvandringen føre til at land har mindre tillit til både institusjoner og medborgerene? Man kan også diskutere om det virkelig bare er de behovsprøvde ordningene som skaper mindre tillit og samtidg de universelle ordningene som skaper mer tillit eller om også andre faktorer er inni bildet. Sosialt kapital er et defust begrep som kan være vanskelig å måle, slik at forskning på området kan bære preg av mangel. Besvart. 5/5