Ein tydeleg medspelar. Arkeologisk rapport nr 14/2011: Snøvasmelan. Snøva og Nisja nedre, gnr. 26 og 27 i Sunndal kommune.

Transkript

1 Ein tydeleg medspelar Arkeologisk rapport nr 14/2011: Snøvasmelan Snøva og Nisja nedre, gnr. 26 og 27 i Sunndal kommune Kjell Brevik

2 4

3 Innhold Forord Sammendrag Bakgrunn og formål med undersøkelsen Området Kulturhistorisk riss Strategi og metode Undersøkelsen Hustuft og fossilt dyrkningslag (ID ) Rydningsrøys eller eiendomsmarkering (ID ) Heller Dokumentasjon Konklusjon Litteratur Vedlegg

4 Forord Et kulturminne er et spor etter menneskelig liv og virke i vårt fysiske miljø, som for eksempel en bygning, en veg, et gravminne, en steinalderboplass, ei kokegrop eller et jernvinneanlegg. Det kan også være steder som det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjoner til. Kulturminnene representerer både uerstattelige kilder til kunnskap om fortidige samfunn og en ressurs for opplevelse og bruk i dag og i fremtiden. Kulturminner fra forhistorisk tid og middelalder (eldre enn 1537) er automatisk fredede i kraft av sin høge alder, jf. kulturminneloven 4. Fra tiden før skriftlige kilder er de materielle levningene de eneste kildene til å forstå menneskene og det samfunnet de levde i. Kulturminner fra nyere tid (yngre enn 1536) kan også ha høg verdi. Særlig verdifulle kulturminner kan bli vedtaksfredede, jf. kulturminneloven 15 og 19. Alle typer kulturminner og kulturmiljø kan dessuten bli vernet som hensynssoner, jf. Plan- og bygningsloven Da kun et fåtall av alle kulturminner er kjent, er kulturminneforvaltningen avhengig av arkeologiske registreringer for å kunne uttale seg til plansaker, jf. Kulturminneloven 9. Om en planlagt utbygging kommer i konflikt med automatisk fredede kulturminner, må tiltakshaver søke om dispensasjon fra lovverket. Ved en slik «frigivning» forutsettes det at tiltakshaveren dekker utgiftene til nødvendige arkeologiske undersøkelser, jf. Kulturminneloven 10. På denne måten vil ikke kunnskapen om kulturminnene gå tapt, men bli dokumentert for fremtidige generasjoner. HOVEDPERIODE UNDERPERIODER 14C-ÅR (før nåtid) KALENDERÅR Eldre steinalder Tidligmesolitikum b.p f.kr. Mellommesolitikum b.p f.kr. Senmesolitikum b.p f.kr. Yngre steinalder Tidligneolitikum b.p f.kr. Mellomneolitikum A b.p f.kr. Mellomneolitikum B b.p f.kr. Senneolitikum b.p f.kr. Bronsealder Eldre bronsealder b.p f.kr. Yngre bronsealder b.p f.kr. Eldre jernalder Førromersk jernalder b.p. 500 f.kr. 0 Eldre romertid b.p e.kr. Yngre romertid b.p e.kr. Folkevandringstid b.p e.kr. Yngre jernalder Merovingertid b.p e.kr. Vikingtid b.p e.kr. Middelalder Middelalder e.kr. Nyere tid Nyere tid 1537 e.kr. Figur 1. Tidsskjema for arkeologiske perioder 6

5 1.0 Sammendrag Den arkeologiske registreringen fant sted på grunnen til garden Nisja, gnr./bnr. 27/1, sørvest for elva Driva i Sunndalen, Sunndal kommune, i forbindelse med reguleringsplanen for en fiskesperre ved Snøvassmelan som ligger under Snøva, gnr./bnr. 26/1, like øst for vassdraget. Det planlagte tiltaket berører begge disse eiendommene, men under registreringen ble området fra Sesshjellen til Fosshjellen vektlagt da Snøvassmelan våren 2011 var gjenstand for en kulturhistorisk undersøkelse i regi av Sunndal bygdemuseum. Feltarbeidet ble fordelt på to dager, hhv. 11. og , og ble utført av Kjell André Brevik. Brevik står òg for den herværende rapporten som ble ferdigstilt I planområdet ble det både visuelt overflateregistrert og prøvestukket. Som følge av den arkeologiske registreringen ble det påvist automatisk fredede kulturminner på Sesshjellen: Hustuft fra vikingtid/tidlig middelalder og et fossilt dyrkningslag datert til førromersk jernalder (ID ) En udatert røys som settes i forbindelse med bosetning på eller bruk av hjellen i eldre tider (ID ) 2.0 Bakgrunn og formål med undersøkelsen la Direktoratet for naturforvaltning (DN) frem et høringsforslag til planprogram 1 for oppføringen av en fiskesperre ved Snøvassmelan i Driva (reguleringsplan med konsekvensutredning). Bakgrunnen for tiltaket er et forsøk på å bekjempe forekomsten av lakseparasitten Gyrodactylus salaris i vassdraget, i tråd med nasjonal strategi vedtatt av Stortinget fulgte Sunndal kommune opp ved å legge planprogramforslaget ut til offentlig ettersyn i henhold til plan- og bygningslovens bestemmelser. I DNs høringsforslag blir det fremhevet at konsekvensutredningen forutsettes å avklare de konflikter som tiltaket vil ha med kulturminner og kulturmiljøer og at en oppfyllelse av undersøkelsesplikten jfr. 9 i kulturminneloven vil skje i samband med utarbeidelse av reguleringsplanen. Under kap. 4.4 Kulturminner og kulturmiljø henvises det til en kulturhistorisk undersøkelse utført av avdelingsleder ved Nordmøre museum avd. Sunndal bygdemuseum, Jarle Stavik (2011). Denne undersøkelsen dekker derimot bare den østligste del av planområdet (Snøvassmelan) og omfatter nyere tids kulturminner. Saksbehandler Kristoffer Dahle i kulturvernseksjonen ved Kulturavdelinga, Møre og Romsdal fylkeskommune, foretok en befaring i området vest for Driva høsten 2011 og observerte da det som skulle vise seg å være en tuft (gardsanlegg) fra førreformatorisk tid på Sesshjellen. På basis av dette funnet og potensialet for ytterligere kulturminner i traseen for anleggsvegen fra Vermøya og inn til fiskesperra ble det stilt krav om en arkeologisk registrering, - ikke minst for å få rede på tuftas alder og kulturhistoriske betydning. 1 Direktoratet for naturforvaltning er forslagsstiller mens konsulent for planarbeidet er Sweco Norge AS, som utarbeider og fremmer planen på vegene av DN. 7

6 3.0 Området Vermøya og Snøvassmelan ligger omtrent midtvegs i selve Sunndalen, to mil sørøst for Sunndalsøra og ca. 100 m.o.h. Dette er en av de virkelig smale partiene av dalføret og ved Vermøya, som er den nærmeste bebyggelsen til Sesshjellen, er ikke dalbotn stort bredere enn 300 m. De innsnevrede landskapet er sterkt preget av elva Driva og stupbratte lier på begge sider av vassdraget som vokser seg til svimlende høgder som Klingfjellet med sine 1550 m.o.h. i nordøst og Melsseterkollen 1350 m.o.h. i sørvest. Mellom Driva og hamrene innunder fjella ligger Sesshjellen og Fosshjellen som avsatser med skog, myr og blokkmark. Dette er en karakteristisk landskapstype i Sunndalen 2. Selve Sesshjellen vest for og over Undlendhølen i Driva danner et sådant platå 145 m.o.h. og er for så vidt en «klassisk» hjell med løsmasser som gir god grobotn for løvskog. I vest ligger Sesshjellhammaren. Fra garden Vermøya (gnr./bnr. 27/5) går en traktorveg på skrått opp lia til Sesshjellen og videre ca. 700 m. inn mot Fosshjellen hvor den skråner ned igjen mot elva og Fåtjønnøran. Fosshjellen ligger 150 m.o.h. og hadde vært nokså isolert og utilgjengelig hvis det ikke var for denne vegen. Vegen skjærer dypt inn i det bratte terrenget der og selve hjellen er ujevn og bevokst med eldre løvskog. Figur 2. Lokaliseringen av planområdet i Sunndalen 2 Ordet hjell er belagt i norrønt gjennom hjallr m. som bl.a. betyr hjell, tram, høgt underlag. 8

7 Det kan være verdt å merke seg at det i den østvendte lia under Fosshjellen vokser edelløvskog i form av den varmekjære alma som er kjent som et viktig treslag i den gamle bonde- og brukskulturen, både som lauvingstre for høsting av fôr og som «nødproviant» ved bruk av oppmalt bork i brød. Tatt i betraktning at planområdet ligger i et forholdsvis marginalt jordbruksområde kan det godt tenkes at dette bestandet har vært gjenstand for slik utnyttelse selv om det ikke ble observert typiske «kaller» av lauvet alm. Alt i alt må planområdet betraktes som utmark for gardene Nisja og Vermøya. En kraftgate krysser planområdet og følger dalen i retning NV-SØ. Deler av denne gaten er kraftig ryddet for skog. Figur 3. Planområdet fra Vermøya i nordvest til Snøvassmelan i sørøst 9

8 4.0 Kulturhistorisk riss Sunndalen er en dal rik på kulturminner fra alle tider. Jernalderen, og da særlig yngre jernalder, er representert gjennom en rekke ødelagte og bevarte gravfelt innover hele dalen. To av disse ligger også svært nært undersøkelsesområdet. Kun 1200 m. nordvest for Sesshjellen ligger Storhaugen og gravfeltet på Nisja Nedre (ID ). Gravfeltet fikk hard medfart under maskinelt nybrottsarbeid på hjellen og kun et fåtall av gravene er intakte i dag. NTNU Vitenskapsmuseet har foretatt en utgravning der. Omkring 2,5 km. i sørøstlig retning på Romfohjellen (på motsatt side av Driva) befinner det seg òg et gravfelt fra jernalder (ID ). Samtidig er det registrert både gravfelt og hustufter fra jernalderen på Ørsundhjellan rett sør for Romfohjellen og Driva (ID , ID , ID , ID , ID ). I undersøkelsesområdet befinner det seg òg nyere tids kulturminner: utførte avdelingsleder ved Sunndal bygdemuseum, Jarle Stavik, en kulturhistorisk undersøkelse av plassen Lilleløkken på Snøvassmelan (Stavik 2011). Denne sterkt elveutsatte husmannsplassen ble bygslet i 1837 og ble gjort til eget bruk under matrikkelgarden Snøva i 1902 (gnr./bnr. 26/4). Ved den senere utvidelsen av den eksisterende traseen for Riksveg 70 ble våningshuset flyttet til Grøa og grunnmurene gjenfylt. Bortsett fra lokal muntlig overlevering, kunne Stavik bare dokumentere restene av en eldre elveforbygning som skulle verne jorda på husmannsplassen samt en fortøyning (innfelt jernring) i en stein i elva for en såkalt eike, - en elvebåt typisk for Sunndalen. Ytterligere en husmannsplass, - Kvernhushaugen (kalt «Snøvassmælen»), - skal ha ligget et stykke nord for Lilleløkken, men også denne ligger nå under selve riksvegen. 5.0 Strategi og metode I forkant av sin synfaring hadde Kristoffer Dahle særlig bitt seg merke i stadnamnet Sesshjellen som i seg selv kunne indikere bosetning der nettopp gjennom forleddet Sess- (uttales lokalt /sæss/) som er identisk med norrønt sess m. med betydningen sess, sete, sitjeplass. Sesshjellen (*Sesshjallr) kan på grunnlag av dette tolkes som «den høgtliggende boplassen». Med denne muligheten i bakhodet kunne Dahle snart bekrefte at det faktisk fantes ei tuft på hjellen, men det var ikke råd å tidfeste denne uten en nærmere undersøkelse. Ved den arkeologiske registreringen ble planområdet grundig besiktiget gjennom en visuell overflateregistrering og det ble med utgangspunkt i hustufta søkt etter andre synlige spor etter tilhold og aktivitet på Sesshjellen og trakten rundt. I den forbindelse ble det brukt jordbor for å kjenne på grunnforhold (for eksempel forekomster av løsmasse) og for eventuelt å kunne påvise kulturlagssjikt i sammenheng med sikre og usikre kulturminner. Det er en del hjort i området og i kombinasjon med landskapet kunne dette borge for tilstedeværelsen av fangsanlegg. Overflateregistreringen ble supplert med prøvestikk-metoden som innebærer å grave ca cm. store hol på antatte boplasser fra forhistorisk tid og dokumentere hvert bøttelag (10 l. eller mindre) med masse slik at eventuelle funn kan relateres til dybde/lag i prøvestikket. Massene blir vasket med vann i et feltsåld for lettere å kunne skille ut artefakter og innslag av kull. 3 ID-nummeret viser til lokaliteten som kan ses i Riksantikvarens offentlige kulturminnedatabase Kulturminnesøk: 10

9 6.0 Undersøkelsen Registreringen ble utført av Kjell André Brevik over to dager med en ukes mellomrom, hhv. 11. og oktober tok også Jarle Stavik fra Sunndal bygdemuseum turen til Sesshjellen for å ta området i nærmere øyesyn. Det var overskyet og oppholdsvær ispedd litt yr den første dagen, men dette utviklet seg gradvis til å bli et aldri så lite skybrudd på slutten av dagen som i kombinasjon med at det ble tidlig skymt vanskeliggjorde forholdene. Denne dagen konsentrerte jeg meg derfor om å få en oversikt over planområdet. Siste dag av feltarbeidet ble benyttet til å grave prøvestikk og dokumentere tufta. Det var overskyet, men gode arbeidsforhold selv om lyset er svinnende så sent på året. 6.1 Hustuft og fossilt dyrkningslag (ID ) Den nordligste delen av Sesshjellen har et iøynefallende kulturlandskapspreg ved at et inntil 350 m 2 stort areal fremdeles er holdt ganske åpent ved beite eller slått. Det er uvisst når den aktive bruken av enga opphørte, men en tidlig attgroingsfase tyder på at det nå er hjorten som holder pionérskogen i sjakk. Rester etter et moderne stasjonært jaktskjul bare et par meter nordøst for tufta indikerer at dette er yndet beitemark for hjort. Figur 4. Tufta ligger i kanten av ei eng som fremdeles er holdt åpen gjennom beiting. Bildet er tatt i retning Ø-NØ fra stedet hvor det et forhistorisk dyrkningslag ble påvist 11

10 Det ca. 350 m 2 store området sammenfaller òg med ID som innbefatter tufta og kulturmarka rett ved som viste seg å skjule et fossilt dyrkningslag. Rundt 30 m. vest for tufta renner en bekk som naturligvis må ha vært meget praktisk m.h.t. bosetning på hjellen. Denne bekken skiller den gamle innmarka fra ei lita myr nærmere fjellet. Ikke stort mer enn 100 m. vest for tufta går terrenget over til bratt og grov blokkmark/ur innunder hammaren. Tufta ligger bare 5 m. vest for den eksisterende traktorvegen og er nokså tydelig for det blotte øye til tross for at stedet er tett bevokst med trær og kjerr av bjerk, rogn og einer. Veggvollene som utgjør den synlige delen av fornminnet er cm. høge, svakt avrundede og konsekvent 2 m. brede bortsett fra en svært utflytende og mindre utskillelig del mot vegen. Tuftas gjennomgående symmetriske fremtreden tyder likevel på at veggvollen har vært tilsvarende bred der. Målt fra den synlige (og antatte) vollens ytterkant er tufta 11 7,5 m. i utstrekning med en innvendig boflate på 7 3,5 m. Den er orientert NV-SØ. I den sørøstlige ytterkanten midt på kortsiden befinner det seg en struktur bestående av fem større steiner som gjør det nærliggende å tro at dette har tilhørt et inngangsparti, - kanskje en form for klopp. Figur 5. Dokumentering av tufta på Sesshjellen. I forgrunnen ser vi «kloppen» som kan markere inngangspartiet. Bildet gir et inntrykk av hvordan kulturminnet fremstår i terrenget og er tatt mot NV 12

11 Det var også sentralt i den sørøstlige halvparten jeg gravde det cm. store prøvestikket KAB 130 (se plantegning og prøvestikkskjema vedlagt rapporten). Under 5 cm. torv ble det påtruffet et lag med løs, mørk mold med spredte kullbiter. Fra 12 cm. utviklet dette seg til et ca. 8 cm. tykt kompakt sot- og kullholdig sjikt med skjørbrent stein samt innslag av oppløst bein (kalk). Dette kulturlaget endte på 20 centimeters dybde hvor overgangen til steril undergrunn i form av rødlig grus var veldig markant. Ved sålding av det ene bøttelaget som ble gravd ut ble det funnet et medioavslag av flint. Figur 6. Profil i prøvestikket KAB 130 som viser det fete sjiktet med kulturlag over steril grunn Figur 7. Funn fra KAB 130: Skjørbrent stein som vitner om bruk av varme i tufta og et flintavslag som kan ha blitt slått av i forbindelse med at det ble gjort opp eld i bygningen 13

12 Fra kulturlaget i tufta ble det sikret to 14 C-prøver 4 for radiologisk datering, hvorav den ene (Beta ) resulterte i tre kalibrerte dateringer som indikerer en bruksfase fra sen vikingtid og tidlig middelalder, hhv , og kal. e.kr. (se den vedlagte Report of radiocarbon dating analyses). Rundt 10 m. vest for tufta, vurderte jeg det som ved første øyekast kunne minne om en åkerrein. Jeg fant derimot grunnen for steinete (hvilket var tilfelle for storparten av området) og prioriterte derfor et område omkring 50 m. sørvest for tufta og nærmere bekken hvor jeg fant løsmasser som egnet seg til å åpne et prøvestikk (KAB 131) for å bedømme om den gjengroende enga kunne skjule eldre bruk av hjellen: Under 10 cm. tykk torv ble jorda mindre organisk og fra cm. ble det påtruffet et grålig, fett lag som inneholdt til dels store kullbiter. Nede på 20 centimeters dybde ble den rødlige, steinete undergrunnen (jfr. KAB 130) nådd, men den fetere, kullholdige massen forekom som «flak» oppå denne. For å bli sikrere på at dette virkelig var et lag ble prøvestikket utvidet med ytterligere 30 cm. mot nordøst. To 14 C-prøver ble tatt ut, hhv. fra profilvegg og fra plan: Resultatene ble , og kal. f.kr., - m.a.o. alle innenfor førromersk jernalder. Dette tyder på at det arealet på Sesshjellen som er egnet for jordbruk ble tatt i bruk allerede 1400 år før den eldste bruksfasen for tufta, ifølge de foreliggende dateringer. Figur 8. Et prøvestikk på enga utenfor tufta avdekket et kullholdig lag som indikerer jordbruksaktivitet 4 Vel å merke ble begge disse tatt ut mellom cm. dypt i selve kulturlaget, men den ene kullprøven (II) har ved en feil blitt merket cm., d.v.s. den sterile undergrunnen, hvilket ikke er riktig. 14

13 Figur 9. Området hvor prøvestikket ble gravd i forhold til tuftas beliggenhet. Bildet er tatt mot SV Figur 10. Oversiktskart som viser posisjonen til de registrerte lokaliteter innenfor planområdet 15

14 6.2 Rydningsrøys eller eiendomsmarkering (ID ) Bortsett fra kulturlandskapsresten i tilknytning til tufta er platået på Sesshjellen i all hovedsak dekket med nokså lysåpen skog av bjerk, rogn, einer, hasselkratt og vier/older på de fuktigste stedene ved bekk og myr. Denne skogen ble gjennomgått på leting etter utmarkskulturminner eller andre synlige spor som kunne settes i forbindelse med hustufta. Det ble kun påvist ett slikt kulturminne i området: Omkring 80 m. nordvest for tufta ble det registrert en 1,5 2 m. stor røys som består av steiner med størrelser som varierer fra cm. til cm. Røysa er ca. 40 cm. høg, dekket med mose/lav og overgrodd av einer, - noe som gir den et alderdommelig preg. En undersøkelse med jordboret kunne bekrefte at strukturen var lagt på markoverflaten og at jorden under og umiddelbart omkring både var grunn og uten det minste tegn til kultur. Dette gjør det nærliggende å tolke den aktuelle steinansamlingen som en form for rydningsrøys. Røysa ligger helt i ytterkanten av et kupert, steinete og tørt område som neppe har egnet seg til annet enn beite- og/eller slåttamark. Den er også kastet opp like på den bratte mælkanten av hjellen og et grundig søk i terrenget avslørte ingen tilsvarende kulturminner. Det kan tenkes at røysa har fungert som en markering av byte, men i dette tilfellet vil enhver tolkning foreløpig måtte bygges på antakelser. Figur 11. Rydningsrøys eller gammelt eiendomsskille? Bildet er tatt mot øst Det er altså uavklart hvilken kulturhistorisk sammenheng røysa inngår i, men dens nærhet til det automatisk fredede gardsanlegget på Sesshjellen, fremtoningen og den spesielle plasseringen høyner sannsynligheten for at den kan være av en viss elde. 16

15 6.3 Heller I den sørøstligste delen av planområdet, inkludert Fosshjellen, ble det ikke observert noe som kunne henlede tankene på forhistorisk aktivitet. Vest for den eksisterende vegtraseen, omtrent halvvegs mellom Sess- og Fosshjellen, ble det oppdaget en eiendommelig heller som ble gjenstand for en mindre undersøkelse. Dette «naturminnet» består av to flyttblokker der den ene har funksjon som overligger. På denne måten dannes et tørt oppholdssted eller et ly. Helleren ligger like utenfor planområdet, men er ganske godt synlig, - ja, nærmest et blikkfang, - sett fra traktorvegen. Bortsett fra lokalitetens beskaffenhet, - ikke minst bekken som renner ved siden av, - ble jeg særlig oppmerksom på at bakken under overliggeren tilsynelatende var hellelagt. Med dette som utgangspunkt, valgte jeg å grave to prøvestikk (KAB 132 og 133) på flaten utenfor dråpefallet mot øst for om mulig å finne spor etter opphold på stedet. Begge prøvestikk var negative og den tørre, løse og rødlige molda inneholdt ingenting som skulle indikere forhistorisk aktivitet der. Hva hellene angår ser disse ut til å ha blitt lagt der intensjonelt. Det kan kanskje dreie seg om en sammenrast fangstinnretning/mårfelle eller et provisorisk skjul for småfe, men siden helleren befinner seg utenfor selve planområdet ble det ikke brukt mye tid på plassen. Sånn sett utelukker ikke de negative prøvestikkene en eller annen kulturhistorisk anvendelse av helleren. Figur 12. Den karakteristiske helleren med mulig «hellelagt» golv. Bildet er tatt mot NØ 17

16 6.4 Dokumentasjon Under feltarbeidet ble det anvendt et digitalkamera av merket Canon G11 for billedtaking undervegs. Fotografiene fra registreringen vil være ordnet og tilgjengelige i kulturvernseksjonens digitale arkiv. Positive prøvestikk er gjengitt og beskrevet i det vedlagte prøvestikkskjemaet. Tufta på Sesshjellen ble tegnet i plan og beskrevet. Denne plantegningen følger som vedlegg. 18

17 7.0 Konklusjon Den arkeologiske registreringen fant sted i et utmarks- og beiteområde tilhørende garden Nisja, gnr./bnr. 27/1, i Sunndalen. Registreringen ble igangsatt på bakgrunn av en reguleringsplan for oppføring av en fiskesperre i lakseelva Driva ved Snøvassmelan under Snøva, gnr./bnr. 26/1. Nordmøre museum avdeling Sunndal bygdemuseum utførte våren 2011 en kulturhistorisk undersøkelse på Snøvassmelan som kunne dokumentere restene av den forsvunne husmannsplassen Lilleløkken (Stavik 2011). I forkant av den formelle registreringen hadde saksbehandler Kristoffer Dahle i kulturvernseksjonen ved Kulturavdelinga i Møre og Romsdal fylkeskommune påvist ei hustuft på Sesshjellen. Under registreringen i oktober 2011 ble denne tufta undersøkt og dokumentert. 14 C-prøver fra kulturlaget i tufta tidfester den til sen vikingtid/tidlig middelalder. I tillegg ble det påvist et fossilt dyrkningslag i ei eng i direkte tilknytning til tufta. Datert kull fremvunnet fra dette kulturpregede laget fører bruken av hjellen tilbake til førromersk jernalder. Samtidig ble det påvist en mindre røys som ikke lar seg aldersbestemme, men som likevel inngår i kulturmiljøet på Sesshjellen. Det ble òg gravd prøvestikk i en mindre heller som befinner seg like utenfor planområdet i vest mellom Sesshjellen og Fosshjellen, med negativt resultat. Det ble dermed påvist tilsammen tre automatisk fredede kulturminner på Sesshjellen, fordelt på to lokaliteter: Hustuft fra vikingtid/tidlig middelalder og et fossilt dyrkningslag datert til førromersk jernalder (ID ) En udatert røys som settes i forbindelse med bosetning på eller bruk av hjellen i eldre tider (ID ) 19

18 8.0 Litteratur Direktoratet for naturforvaltning (2011). Fiskesperre ved Snøvasmelan i Driva, reguleringsplan m. konsekvensutredning: Forslag til planprogram. Sweco. Heggstad, L., Hødnebø, F. & E. Simensen (2004). Norrøn ordbok. 4. utgåva av Gamalnorsk ordbok ved Hægstad og Torp. Oslo: Det Norske Samlaget. Stavik, J. (2011). Kulturhistorisk undersøkelse av plassen Lilleløkken i forbindelse med planlagt fiskesperre i Driva. Nordmøre museum: Avdeling Sunndal bygdemuseum. 9.0 Vedlegg 1. Prøvestikkskjema 2. Plantegning, tuft 3. Treartsbestemmelse 4. Dateringer 20

19 21

20 22

21 23

22 24

23 25

24 26