Miljødirektoratet DEPONERING AV AFALL BERGMESTEREN RAUDSAND NESSET KOMMUNE

Transkript

1 Miljødirektoratet DEPONERING AV AFALL BERGMESTEREN RAUDSAND NESSET KOMMUNE Historikk/tilbakeblikk: I 1875 ble det startet produksjon av «stykkmalm «på Raudsand, da det ble registrert jernmalm av høg kvalitet. Ordet stykkmalm kommer av at det ble brutt ut store og mindre malmstykker. I 1910 ble Rødsand Gruber etablert som eget aksjeselskap under navnet AS Rødsand Gruber. I 1954 overtok Christiania Spigerverk bedriften, og i 1979 underlagt Elkem/spigerverket ( senere Elkem ) I 1981 besluttet Elkem at gruvevirksomheten skulle nedlegges i 1982, som og ble gjennomført. Dette på tross av at det fortsatt var store mengder med vanadium og magnetitt i jernmalmen, muligens mer enn til hundre års drift. I virksomheten var det tilsatt ca. 170, og i tillegg var det betydelige arbeidsplasser ved transport, handel m.v. Ved beslutningen fra Elkem om nedleggelse fra 1982, tilbød Nesset kommune Staten, å dekke driftskostnadene til å holde pumpene i gruva i gang, slik at den ikke ble fylt med vann. Dette for å kunne gjenoppta driften ved bedre tider. Undertegnede, som daværende rådmann, kontaktet i 1982 industriminister Bratz, for godkjenning til å holde pumpene i gang, men Nesset kommune fikk avslag. Gruvas dypeste nivå ligger under Tingvollsfjorden, på Ca. minus 530 meter, og til sammen er det anslått 52 km. med gruveganger, over og under havnivået. Da pumpene ble stanset i 1982, ved beslutningen om nedleggelse, steg vannet i hovedgruva til ca. minus 100 m. I I 1986 var hovedgruva under Tingvollfjorden fylt med vann, til nivå 0. Det tok ikke mer enn ca 4 år å fylle gruva med vann til null punktet, ved stans av pumpene. Fagforeningen og Nesset kommune forsøkte ved henvendelser til sentrale myndigheter å få stanse vanntilførselen i 1985 da vannsiget var på minus 100 m.,

2 2 ettersom det var utredet store mengder med magnetitt, fra minus 100 og til Bergmesteren. Magnetitt hadde en vesentlig høgere pris enn Vanadium på det tidspunkt, og flere år fremover, da den ble benyttet til å trekke ut avfallsstoffet fra koks og kullindustrien., og dermed var særdeles godt priset. Veidekke tok ut senere, magnetitt ved dagbrudd, som ble eksportert. Hadde tilsig av vann blitt stanset på minus 100 i 1985, ville sannsynligvis, den betydelige mengden av magnetitt fra minus 100, gitt betydelige arbeidsplasser og inntekter, og kanskje sikret fortsatt gruvedrift. Etablering av Aluscan AS Aluvest og Alox Nor I 1989 stiftet Kjell Olav Sjøli og Gerhard Eide aksjeselskapet Aluscan AS. Bedriften etablerte sin virksomhet delvis i produksjonslokalene og arealet til tidligere Rødsand Gruber AS. Formålet med etableringen var, å etablere et gjenvinningsanlegg ved saltslagg fra norske og utenlandsk sekundæraluminiumsverk, og bygge en ny fabrikk under firma Alox Nor AS, for prosessering/gjenvinning av aluminiumoksyd fra Europa.( se og nedenfor ) Prosessen som ble presentert av Aluscan AS, gikk ut på å løse opp saltet, etter en forutgående knuse og male prosess. Til prosessen ble det tilført store mengder ferskvann, og det saltholdige vannet skulle pumpes inn i tidligere gruveganger, og blandes med ferskvann. Ved denne prosess skulle det fortynnede vannet fra prosessen sige ut via den nedlagte gruva, og i fjorden. Tungmetaller fra prosessvannet skulle ved prosessen bli igjen i gruvegangene. Metallet fra slagget skulle gå til datterbedriften Aluvest på Rød i Nesset, hvor metallet ble smeltet, i tillegg til tilslag, fra brus og ølbokser.( Bedriften eksisterer fortsatt, med andre eiere, etter konkursen ) Videre ble det etablert en datterbedrift Alox Nor på Raudsand, som skulle utvikle en metode for gjenvinning av aluminiumoksyd, men prosessen fungerte ikke på en tilfredsstillende måte. Det ble antydet fra enkelte hold at virksomheten var etablert som argument, for å kunne importere de store mengder av saltslagg som ble gjennomført, som ga bedriften betydelige økonomiske midler frem til konkursen i Faremomenter ved importen fra Aluscan AS: Det ble importert store mengder saltslagg, møllestøv, og store mengder ble ført ned i den gamle gruva, jf. senere importstans i 2002, fra daværende SFT.

3 Som beskrevet av både NILU rapporten av 2003, og tidligere SFT, så skaper dette store farer, ved at saltslagget kom/kommer i kontakt med vann, som dermed frigjør luktende og til dels farlige gasser, som ammoniakk, fosfin og hydrogensulfid. I tillegg har vi et vesentlig faremoment til, ved de store saltslagg mengder, som ble deponert, da de utvikler, ved kontakt med vann: Svært eksplosive gasser, som: Hydrogen ( knallgass) og metan. Det er og tidligere slått fast, at det har vært flere mindre eksplosjoner og branner i gruvesystemet, se NILU rapporten fra juni 2003 Det har og vært registrert til dels store mengder med vann som har flommet over kaiområdet, som tyder på større eksplosjoner i gruvesystemet. 3 Uten å spekulere over årsaker og sammenheng, så er det likevel nødvendig å vise til den voldsomme eksplosjonen i 1994 i det gamle heistårnet fra gruvevirksomheten. Eksplosjonen ble den gang betraktet, som Norges kraftigste i fredstid, som nok sier det meste. Som rådmann var jeg den gang ( 1994 ) i samtale med eksperter fra Staten, ved befaringene og åstedsgranskingen. Jeg fikk opplyst at eksplosjonskraften var så kraftig, at den vanskelig kunne måles, men det ble antatt, at den muligens kunne tilsvare i kraft, flere tonn TNT, uansett var sprengkraften totalt ødeleggende! Det gamle heistårnet i betong hadde særdeles tykke vegger, men ble fullstendig pulverisert, og luftrykket ble og merket på den andre siden av fjorden. Det ble slått fast ved konklusjonen etter eksplosjonen i 1994, at den skjedde i det gamle heistårnet. Her stod det en kompressor som slo seg av og på automatisk, som med stor sannsynlighet var årsak til at gassen ble antent og utløste beskrevne eksplosjon, som i sprengkraft var totalt ødeleggende! Vurdering oppsummering: Det er ingen tvil om, at Saltslagg i berøring med vann kan danne knallgass (Hydrogengass), og det bør være grunn til ettertanke og særdeles stor varsomhet, ved nye virksomheter, i og omkring den gamle gruva. Tusenvis av tonn med saltslagg ble importert etter 1995 og frem til driftsstans i 2002, som ble tømt i den gamle gruva, ved rør som ble satt ned av bedriften, til gruva sa stopp, av seg selv av fysiske årsaker! Dette førte og til driftsstansen og senere konkurs. Daværende ordfører Ola Tjelle og undertegnede var på møte med bedriftsledelsen, ved Nils Petter Vegsund, pga. den oppståtte situasjonen, mai 2002 Det er, etter min oppfatning, stor fare for fortsatt utvikling av, både metangass og hydrogengass, da det og i perioden fra 1995 til og med 2002 er tilført tusenvis

4 4 av tonn, med andre ord: Den gamle gruva kan fortsatt ha et stort potensiale av «lommer» hvor det kan utvikle seg både hydrogengass og metangass. Jeg har ikke turt å «tenne lunta» for nye sprengninger, masseflyttinger, med det farepotensiale som ligger der, eventuelle ytterligere eksplosjoner, som ingen aner rekkevidden av! Driftsstans - pålegg fra SFT- varsel om mulig driftsstans nektelse av import: Den gamle gruva hadde fått tilført nok farlig avfall, og i mai 2002, og sa den selv stopp. Daværende SFT grep da inn, ved brev av til bedriften, ved varsel om mulig importstans, med bakgrunn i den miljøsituasjonen som var avdekket. Bedriften søkte den om ytterligere deponering av, betydelige mengder avfall på deponiet i Bergmesteren, for en tidsperiode på 15 måneder frem til de fikk Alox Nor i gang. SFT krevde en fullstendig opprydding fra bedriften, med avslutning og tildekking, etter deponiforskriften. I tillegg til utvidet deponitillatelse ble det fra SFT, gitt pålegg om opprydding i alle lager av saltslagg, møllestøv og øvrig avfall, og oppsamling av sigevann, innen bestemte frister. Videre ble det stilt strenge krav til utslipp til luft og vann. Aluscan AS fikk en endret utslippstillatelse av , og dermed en siste mulighet til å rydde opp i miljøproblemene, som var og er vesentlig. Ved brev av fra SFT til Aluscan, med ref.: 98/3414-, ble det truffet vedtak om stans av all import, etter ny inspeksjon og revisjon fra SFT Det var og registrert dioksiner ved skipslast, og i 2002 var det registret radioaktivt materiale, som etter gitte opplysninger den gang, ble hentet av Statens strålevern Kjeller. Dette er basert på gitte opplysninger, og jeg mener at det radioaktive materialet og muligens var omtalt i Romsdals Budstikke, den gang. Det synes, av en eller annen årsak, og vanskelig å skaffe opplysninger om hendelser omkring eksplosjonen i 1995 og det radioaktive materialet, men jeg fastholder mine påstander. Bedriften måtte innstille sin virksomhet, da de ikke evnet å drive denne etter pålagte miljøkrav og tillatelser. Dette forteller meg, at bedriften bevist hadde drevet ulovlig i flere år, da det med stor sannsynlighet var god butikk å importere problem avfall, som ble betalt særdeles godt av diverse utenlandske bedrifter, som dermed kunne kjøpe seg fri, fra forpliktelser i store deler av Europa.

5 5 Med andre ord, det ble drevet bevist miljøkriminalitet, jf. og dom i Høyesterett. Ved en slik holdning og kultur fra bedriften, så kan det være lagret betydelig større mengder med farlig materiale i gruva, enn det som er antatt, som jeg tror at ingen myndighet har oversikt over, og dermed ikke kontroll. Med andre ord, status over gruva «sine hemmeligheter» og dermed fare for ukontrollerbare farlige hendelser, er i seg selv en så stor risiko, at ingen offentlig myndighet har forutsetninger og kunnskap til å garantere sikker lagring ved nytt avfallsdeponi. En ting vet vi, det meste er usikkert, og offentlige myndigheter kan ikke overse denne usikkerhet, ikke minst med hensyn til befolkningen på Raudsand! Kildemateriale: Varsel om vedtak om stans av import av avfall av fra SFT Rapport Juni 2003 fra NILU referanse: O , ISBN: , vedr: Målinger av støv og NH 3 ved Aluscan Tillatelse fra SFT til deponering av saltslagg og filterstøv i deponiet «Bergmesteren», datert med ref.: 2002/ Notat O fra NIVA 6/11 03 Notatet er utarbeidet for Fylkesmannen i Møre og Romsdal, med forslag til tiltaksplan forurensede sedimenter, Sunndalsfjorden fase 1 Konkurs bobehandling: Aluscan AS gikk konkurs november 2002 ved beslutning av skifteretten. Bostyret ble registrert desember 2002, og startet sitt arbeide, januar Bostyret besto av advokat Per Øverbø ved daværende advokatfirma Øverbø & Standal( nå Øverbø & Gjørtz) og daværende rådmann Ernst Kristiansen. Bobehandlingen ble avsluttet i 2007, etter ca. fire og et halvt år, med anbefaling og innstilling til videre oppfølging fra Økokrim, da boet ikke hadde midler til ytterligere granskinger. Bostyret hadde bla. tatt beslag i tidligere server ved Aluscan AS, som ble oppbevart i eget bankhvelv for senere gransking. Ved oversendelsen til Økokrim ble det innstilt fra bostyret på: Bevilgning av midler til gjennomgang av serveren. Økokrim varslet senere, at slik gransking av server ble innstilt, da de ikke hadde midler! Jeg kan ikke uten videre gi ytterligere opplysninger om selve bobehandlingen, utover at, det var boet som fikk plassert store Big Bager ved Bergmesteren, som var lagret ved uteområdet til tidligere Alox Nor. Dette etter avtale med SFT. Det skulle lages tetning og tildekking av nevnte avfall, etter krav fra SFT, som måtte ivaretas av staten, da bostyret ikke hadde midler. ( fremdeles ikke utført )

6 6 Bostyret hadde flere møter med SFT i saken, og flere forhandlinger med andre bedrifter, for rydding og videreføring av virksomhet, etter de rammer som var fastsatt av SFT. Tilslutt måtte boet innstille, og pga. sakens karakter, ble beretning med innstilling oversendt til økokrim. Konklusjon: Med mitt kjennskap til saken, og de forurensinger, som over flere år er dumpet i tidligere gruvesjakter, så skaper det så stor usikkerhet, om mulig fare for eventuelle nye eksplosjoner, økte forurensinger, at det ikke er mulig å forsvare en tillatelse til ytterligere deponering av avfall. Rapporten fra NIVA av fastslår at gruva, fjellet, lekker som en «sil «, med store forurensinger i fjorden, som direkte kan henføres til virksomheten fra Aluscan AS. Dette bekrefter at fjellet er alt annet enn tett, og jeg viser og til hvor fort hovedgruva ble full av vanntilsiget. Selv om det skulle være teoretisk mulig å lage «tette «lagringsplasser for avfall, så er det allikevel så mange usikkerhetsmomenter, som myndighetene må ta hensyn til. Etter min oppfatning er det umulig å garantere fra myndighetene, at lagring i dette området er risikofritt, med det som forefinnes etter 13 års drift fra Aluscan AS, og de holdninger bedriften hadde ved sine handlinger, så blir ikke usikkerheten mindre, etter min oppfatning. I stedet må myndigheten sørge for optimal opprydding, og om mulig fjerne den usikkerheten som ligger der, både i forhold til farlige forurensinger, eventuell fare for nye ukontrollerbare eksplosjoner. Det er umulig å vite hva som forefinnes i den gamle gruva, både av mengder og farlig avfall, men en plass må en begynne, si nei til nytt deponi! Jeg tillater meg og å minne om forskrift om helse og sikkerhet i eksplosjonsfarlige atmosfærer av ( Forskriften gjelder i tillegg til ansatte og andre, og jeg påregner at med andre, menes og den befolkning som bor på stedet ) Jeg viser og til Statens ansvar, ved DMFs ( Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard) som skal: Gjennomføre sikringstiltak etter nedlagt drift på statens mineraler( hjemfall ), når en virksomhet er avsluttet. Dette gjelder og om de enkelte gruveåpninger ligger på statens eller privat grunn. Videre skal DMs på vegne av Staten ved Nærings- og fiskeridepartementet etter pålegg fra forurensingsmyndighet, Miljødirektoratet, gjennomføre tiltak mot forurensing.

7 Det må være rimelig grunn til å mene at, den usikkerheten og mulig fare som kan oppstå, har staten et ansvar og en plikt til å sterkt redusere/fjerne, med hensyn til befolkningen og miljøet i fjorden og på land. 7 Undertegnede er ikke medlem av noen aksjonsgruppe, men støtter fullt ut de protester som har fremkommet, med bakgrunn i min kjennskap til forhistorien, og en har ikke lov å utsette folk og miljøet for de mulige farer og forurensinger som er beskrevet, jf. og henvisning til kildematerialet. Jeg vil og anta at Staten og har forpliktelser ved internasjonale avtaler og EØS avtalen, på dette området. Gjenpart: Møre og Romsdal Fylkeskommune Ernst Kristiansen Som godkjent elektronisk dokument har det ikke signatur Adr. Hargautvn Eidsvåg, tlf e- post: ernstkristiansen@online.no

8