Rødts strategi Diskusjonshefte

Transkript

1 Rødts strategi 2019 Diskusjonshefte

2 Strategi Rødts strategi - diskusjonshefte Studiehefte utgitt av Rødts strategikomite Redaksjon: Linn-Elise Øhn Mehlen, Jokke Fjeldstad og Silje Kjosbakken Rødt Dronningensgate Oslo rødt.no Innhold Forord... s. 3 Strateginotat - Rødts prosjekt... s. 4 Norge i verden - sosialdemokratiet i Europa og i verden... s. 5 Forskjells-Norge som klassesamfunnet Norge... s. 9 2

3 Diskusjonshefte Forord På landsmøtet i 2019 skal Rødt revidere sin strategi. Den nye strategien skal vare i 6 år til og med år En ny strategi skal basere seg på en oppdatert klasseanalyse av det norske samfunnet og være forankret gjennom diskusjoner i organisasjonen. Dette heftet er ment som et diskusjonsopplegg for lokallagene så de kan komme i gang med strategi diskusjonen. Heftet er ikke ment som et forslag til strategi, men som inspirasjon for å starte debatten. Send gjerne inn innspill, referater eller kommentarer til oss etter deres diskusjoner. Deres innspill vil bli tatt med i utarbeidelsen av komiteens forslag til strategi. Komiteen vil gjerne komme på besøk til dere for å innlede om strategien og få inspirasjon til arbeidet. Komiteen består av: Linn-Elise Øhn Mehlen (komitéleder) Sofie Marhaug - Bergen Arne Rolijordet Alna og Stovner Maria Nilsen Aksberg Gjøvik og Toten Frode Bygdnes - Harstad Macel Ingles Drammen Silje Kjosbakken - Akershus / nestleder i Rødt Ragna Vorkinnslien Trondheim Mari Eifring Grünerløkka / leder av forrige strategikomite Sissel Hallem - Sentralstyret Thor Aksel Ulriksen - Hemnes Jokke Fjeldstad (sekretær for komiteen) Organisasjonsutvalget Rameen Sheikh Rød Ungdom Dagens strategi finner dere her: Innspill til strategikomiteen og ønsker om at vi kommer på besøk til ditt lag kan sendes til komitesekretær Jokke Fjeldstad, jokke@raudt.no. 3

4 Strategi Strateginotat Rødts prosjekt Foto: Brage Aronsen Rødt er inne i en periode med mye optimisme, økt oppslutning på meningsmålingene og en vekst vi aldri har sett før. Det gir oss mange nye ressurser, men også noen utfordringer. Vi har gått fra 3000 til 6000 medlemmer på kort tid. Så hva gjør vi nå? For at vi skal fortsette å øke oppslutningen, er det viktig at de nye i partiet får være med på å utvikle partiet, og det er viktig med skoleringer og diskusjoner. Det er viktig at vi klarer å utnytte bredden og utløse potensialet i den nye medlemsmassen. Vårt formål må være å realisere et definert hovedprosjekt, med en rekke delmål underveis. Dette notatet er et forsøk på en slik diskusjon, som skal foregå fram mot, under og utvilsomt også etter landsmøtet i Politikk er aldri en diskusjon vi blir ferdige med. For å kunne lage en strategi, er det viktig å ha en oppdatert analyse om hvor vi og samfunnet står i dag, for å se på hva vi vil gjøre for å komme noen skritt videre mot det sosialistiske samfunnet vi ønsker oss. Hvor er det kampene i Norge står nå? Og hvordan mener vi utviklingen går? Med økende forskjeller, oppblomstring av antall fattige, større motsetninger i samfunnet, flere utenfor arbeidslivet, økt makt til de på toppen, oppsplitting av arbeidsfolk og en større gruppe løsarbeidere, hva kan vi som parti og bevegelse gjøre for å snu denne trenden? Hvordan kan vi inkludere grupperinger som taper terreng og føler større og større avmakt i samfunnet, og de i arbeiderklassen som står utenfor arbeidslivet? Det være seg pensjonister, innvandrere, arbeidsledige, uføre og unge som ikke får seg jobb? Mange av gruppediskusjonene på Vendepunkt diskuterte dette, og at det er viktig at vi på venstresiden plukker opp frustrasjonen og sinnet fra disse gruppene slik at vi kan kanalisere den, før de høyreekstreme gjør det. Vi må bygge på en fremtidsoptimisme og samtidig fange opp folks misnøye. Vårt slagord har de siste åra vært «Fordi Fellesskap Fungerer». Hvordan får vi dette frem innad i eget parti og utad mot folket? Er vi det fellesskapet som vi ønsker å forandre samfunnet til? Hvordan får vi Rødt til å bli et politisk verksted, som har et prosjekt som folk tenker at «Dette prosjektet har jeg lyst å være med på!»? Like viktig er det kanskje å identifisere hvilke hindre vi står overfor, for å få til dette. Hvilke indre motsetninger kan vi leve med? Må vi ha en definert politikk på alt? Hvilke lærdommer kan vi dra av forsøkene på venstrepopulisme ute i Europa? Hva har overføringsverdi til situasjonen i Norge? Hvordan skal vi jobbe, både parlamentarisk og utenomparlamentarisk? Og hva da, når vi bryter sperregrensa? 4

5 Diskusjonshefte Norge i verden sosialdemokratiet i Europa og i verden Foto: Henrik Madsen Sosialdemokratiske partier i krise De siste årene har stadig flere uttalt at de europeiske, sosialdemokratiske partiene befinner seg i en dyp krise. Påstanden kommer ikke minst fra tidligere representanter for de samme partiene. Høsten 2017 holdt tidligere partisekretær og 50-årig Arbeiderparti-medlem, Martin Kolberg, en innledning for Buskerud LO, hvor han hevdet at «det er en alvorlig situasjon for det norske sosialdemokratiet», og advarte mot kompromisser om markedsstyrte fellesskapsløsninger. 1 Selv Thorbjørn Jagland, som ikke bare har ledet Ap, men også stått frem som en pådriver for europeisk (markeds)samarbeid både da han som leder av Den norske Nobelkomiteen ga EU fredsprisen og i inneværende stilling som generalsekretær for Europarådet, tok denne sommeren til orde for en lignende kritikk av de europeiske, sosialdemokratiske partiene. I kronikken «Hvordan kunne det gå så galt?», publisert sommeren 2018, går han til frontalangrep på «den liberale ordenen» som han mener har skyld i de økende økonomiske ulikhetene og den pågående flyktningkrisen. Årsakene er disse: deregulering av økonomien, samt invasjonen av Irak med påfølgende borgerkriger i Syria og Jemen. 2 Den liberale eliten har ifølge Jagland ansvaret for at velferdsstatene er på vikende front mens høyrepopulistene er på fremmarsj en utvikling han mener er synlig i hele den vestlige 1. Line Scheistrøen, «Det norske sosialdemokratiet er i krise, men Arbeiderpartiets Martin Kolberg», Fri Fagbevegelse, : 2. Thorbjørn Jagland, «Hvordan kunne det gå så galt?», Dagbladet, : hvordan-kunne-det-ga-sa-galt/

6 Strategi verden. Det er lett å gjøre narr av Jagland, all den tid han selv er å betrakte som en del av den liberale eliten han påberoper seg å kritisere. Like fullt ligner beskrivelsen kritikken som også fremføres av den radikale venstresiden: Mange sosialdemokratiske partier har blitt en del av etablissementet, som i posisjon har ført en liberal økonomisk politikk stikk i strid med arbeiderklassens interesser. Men det er ikke bare kritikken fra «sine egne» som tyder på at de sosialdemokratiske partiene er inne i en kritisk fase. Også tallenes tale er klar! La oss ta en titt på et knippe nasjonale valg i Vest-Europa, der det tradisjonelt sett har hatt et sosialdemokratisk parti i førersetet: Det danske sosialdemokratiske partiet gikk fra 34.6 % (1994) til 25.7 % (2015), det svenske fra 45,3 % (1994) til 28,3 (2018), det islandske fra 29.8 % (2009) til 12.1 % (2017), det nederlandske fra 25.0 % (2012) til 5.7 % (2017), det tyske fra 38.5 % (2002) til 20.5 % (2017), det franske fra 28.6 (2012) til 6.3 (2017), det det spanske fra 43.8 (2008) til 22.6 (2016), og det greske fra 43.9 (2009) til 6.3 (2015). 3 Utviklingen forteller riktignok lite om bredden i den vesteuropeiske partifloraen, eller om spesifikke forhold som kan ha vært utslagsgivende i hver enkelt stat. Tallene kan like fullt tyde på at de sosialdemokratiske partiene som har vært statsbærende i andre halvdel av 1900-tallet, ikke lenger har den samme tilliten i befolkningen som de tidligere har hatt. Trenden er dessuten i stor grad den samme om vi går enda lenger tilbake i tid. De vesteuropeiske, sosialdemokratiske partiene hadde stor oppslutning etter andre verdenskrig, før de mistet sitt relative hegemoni særlig utover 70- og 80-tallet. På 90-tallet har de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene et visst oppsving igjen, før de på ny synker i popularitet jo nærmere vi kommer vår tid. 4 Å beskrive en slags krise i velgeroppslutning i de sosialdemokratiske partiene, som særlig har gjort seg gjeldende de siste tiårene, er imidlertid ikke det samme som å forstå krisen i sosialdemokratiet. Om vi altså forstår sosialdemokratiet som det styresettet som ble rådende i en rekke vesteuropeiske stater etter andre verdenskrig, delvis på tvers av partipolitiske skillelinjer. Dette styresettet har blitt karakterisert på mange måter, som et klassekompromiss, korporativ liberalisme, blandingsøkonomi, keynesiansk økonomisk politikk med innslag av offentlige velferdsordninger osv. De ulike karakteristikkene er alle beskrivende for aspekter ved denne historiske perioden, og selve forsøket på å harmonisere konflikten mellom arbeid og kapital. Det er heller ikke så overraskende at dette eksperimentet fungerte best i en periode med høykonjunktur (økonomisk oppgangstid) som tross alt preget Vest-Europa i de første tiårene etter krigen. Den økonomiske og politiske reaksjonen på denne perioden trådte i kraft på og 90-tallet i form av nyliberal politikk. Stadig større deler av økonomien skulle underlegges markedsstyring, enten ved å privatiseres fullt og helt, eller vel så ofte stykkevis og delt i form av konkurransetenkning forkledd som New Public Management i offentlig sektor. Og selv om det var høyresidens gallionsfigurer Margaret Thatcher (Storbritannia) og Ronald Reagan (USA) som personifiserte denne politikken, er det ikke til å komme unna at sosialdemokratiske partier også omfavnet slike løsninger i forsøket på å fornye seg selv etter de økonomiske nedgangstidene på 70-tallet og påfølgende popularitetstap. For å ta et illustrerende eksempel: En gang Thatcher ble spurt om hva hun var mest fornøyd med å ha oppnådd i løpet av sin karriere, skal hun angivelig ha svart «New Labour». Når mange av de tradisjonelle arbeiderpartiene så er i ferd med å miste fullstendig terreng i Europa, må dette ses i en større historisk sammenheng. Det er ikke nok å forklare deres fallitt med at de har blitt en del av den liberale, politiske eliten (selv om dette definitivt også spiller en viktig rolle); deres vekst og fall henger også sammen med de økonomiske betingelsene i siste halvdel av 1900-tallet. En populistisk vår? Hva er så de politiske alternativene til sosialdemokratiet og dets partipolitiske konstellasjoner? Misnøyen med de etablerte sosialdemokratiske partiene, og for så vidt også et stykke på vei med de liberalkonservative høyrepartiene 5, gir seg utslag i fremveksten av nye, såkalte populistiske partier. De er populistiske i 3. Tallene er hentet fra Parlament and Governments Database: 4. Mathias Bismo har en mer utførlig oversikt over oppslutningen til de sosialdemokratiske partiene med særlig vekt på deres vekst og fall på 1990-tallet i Tidsskriftet Rødt! (4/2011): 5. I denne gjennomgangen tematiseres ikke disse partiene på samme måte som de sosialdemokratiske partiene, fordi de konservative partiene tross alt i mindre grad regnes som et uttrykk for sosialdemokratiet og dets storhetstid. Men også tradisjonelle høyresidepartier mister terreng i flere land, særlig der høyrepopulistene er på fremmarsj. 6

7 Diskusjonshefte den forstand at de retter en særlig mistillit mot den økonomiske og politiske eliten. Det tegnes opp en motsetning mellom de som styrer (eliten) og de som blir styrt (folket). Ifølge populistene representerer ikke de etablerte partiene folkets interesser, og er følgelig ute av stand til å håndtere vår tids samfunnsutfordringer. Populismen kommer til uttrykk både på høyre- og venstresiden, og dessuten også i det politiske «sentrum». I Norge er det for eksempel liten tvil om at Senterpartiets nylige fremgang er et resultat av deres populistiske profil, der de spiller på folket i distriktenes rettmessige sinne mot politikerne i Oslo. For den radikale venstresiden oppleves det nok mer urovekkende, og mindre rettmessig, når høyresiden forsøker å surfe på den populistiske bølgen. Helt siden 90-tallet har FrP lansert seg som et parti for «folk flest», og i nyere tid har partiets nye nestleder særlig profilert seg som en «tydelig» politiker som «kaller en spade for en spade» og taler «der andre tier». 6 Også utenfor Norges grenser er høyrepopulismen i vekst: En rekke partier som tidligere har blitt ansett som høyreekstreme, så som Front National og Sverigedemokratene, forsøker å renvaske seg i offentligheten, og i større grad innta en populistisk fremfor en ekstrem profil. Hvorvidt de faktisk har kvittet seg med det politiske tankegodset er selvsagt diskutabelt, men de har lyktes i den forstand at de har oppnådd større popularitet. På venstresiden har det også dukket opp populistiske bevegelser både innenfor og utenfor de etablerte partiene. For å ta det siste først: I britiske Labour Party (som av med viten og vilje ble utelukket fra oversikten over de sosialdemokratiske partiene som er i retrett) har Momentum-bevegelsen og deres kandidat, Jeremy Corbyn, satt i gang en demokratisk revolusjon internt i partiet. De ønsker seg bort fra new labour-ideologien, og synes snarere å lansere partiet som et venstrepopulistisk prosjekt slik deres nye slagord understreker: «for the many not the few». Også i USA ga Bernie Sanders kandidatur og grasrotbevegelser i og utenfor partiet, et løfterikt håp at Demokratene kan demokratiseres og bevege seg mot venstre. Det har dessuten dukket opp nye partier og kandidater som utfordrer det etablerte politiske landskapet: Podemos i Spania, Syriza i Hellas, Enhedslisten i Danmark og Jean-Luc Mélenchons presidentkandidatur i Frankrike, for å nevne noen. Populisme er et analytisk begrep som i en politisk-strategisk sammenheng har sine styrker og svakheter. En åpenbar svakhet er at begrepet sier lite om ideologi i konvensjonell forstand. Populisme kan som vi har sett ta ulike former, selv om det også går an å argumentere for at motsetningen mellom folk og elite tradisjonelt sett har karakterisert marxistisk inspirerte ideologier (så som kommunisme, sosialisme, anarkosyndikalisme og sosialdemokrati). Vi trenger ikke å reise lenger enn til våre skandinaviske naboland for å få øye på en mulig populistisk fallgruve. Der har de sosialdemokratiske partiene tatt til orde for å overta høyrepopulistenes posisjon som innvandringskritiske partier etter alle øyemål for å oppnå større oppslutning. I stedet for å gjøre noe med årsakene til økt ulikhet og misnøye, velger sosialdemokratene den mest lettvinte løsningen: syndebukkmekanismen. Heller enn å gjøre noe med de økonomiske forskjellene, som de selv har bidratt til ved å tillate mer liberalisme når de har sittet med makten, velger de å peke på en annen og mer sårbar fiende. Hvorfor mislyktes egentlig sosialdemokratiene? Kan så venstrepopulistiske bevegelser løse krisen vi er vitne til i de europeiske sosialdemokratiene? Og hva slags løsning tilbyr i så fall disse bevegelsene? Det finnes neppe ett enkelt svar på dette. De venstrepopulistiske bevegelsene i Europa målbærer antakelig forskjellige mål og visjoner, der noen er mer sosialdemokratiske enn andre. Et spørsmål som likevel melder seg all den tid den sosialdemokratiske velferdsstaten uttalt eller uuttalt fungerer som en slags gullalderfantasi, er hvorvidt etterkrigstidens klassekompromiss er mulig og ønskelig for 6. Dette er eksempler på betegnelser Listhaug har gitt seg selv: Hun beskrev seg selv som en tydelig politiker da hun ble valgt som nestleder; den famøse spadetropen gjentok hun til det kjedsommelige i debatter hvor hun hevdet at det er riktig å kalle pedofile for monstre; og «der andre tier» er tittelen på hennes kommende bokutgivelse. 7. Martin Sorge Folkvord, «Drives mot økt ulikhet», Klassekampen, : article/ /article/

8 Strategi den radikale venstresiden. Kanskje er de økonomiske forutsetningene for et slags samarbeid mellom arbeiderbevegelsen og kapitalistene noe vi bare kan drømme om i dag all den tid den økonomiske liberaliseringen har ødelagt den offentlige infrastrukturen og nærmest naturalisert de økonomiske forskjellene mellom mennesker. Videre kan det innvendes at sosialdemokratiet heller ikke er løsningen på problemene vi står overfor. Ved å unnlate å utfordre kapitalismen helt grunnleggende sett, og snarere akseptere markedsøkonomiens relativt frie utfoldelse i bytte mot visse offentlige velferdsgoder, godtar den sosialdemokratiske ideologien også sin egen undergang. Kapitalismens vesen beror på vekst, og på å erobre nye markeder, og vil dermed forsøke å spise seg inn i den offentlige sfæren. Parallelt leder den kapitalistiske økonomien til konsentrasjon av ressurser, som gir få pengesterke bedrifter og mennesker betydelig makt på bekostning av det arbeidende folket. Da Jonas Gahr Støre uttalte til Klassekampen at vi står overfor «sterke, nesten naturgitte krefter» som fører til økt ulikhet i 2017, 7 innebar uttalelsen ikke bare en håpløs ansvarsfraskrivelse, men også et snev av sannhet. Konsentrasjon av penger og makt gir en følelse av enorm avmakt når man forsøker å kjempe imot disse sterke kreftene. Spørsmålene for den radikale venstresiden i Norge, Europa og andre steder av verden er derfor mange: 1) Bør vi omfavne den populistiske strategien? 2) Hvordan kan vi samles, og bygge et begrep om et folk som ikke skaper f.eks. et parodisk bilde av den hvite, mannlige industriarbeideren, og ekskluderer innvandrere, uføre og andre grupper som ofte gjøres til syndebukker? 3) Går det virkelig an å konkurrere med høyrepopulistene? I hvor stor grad er det de samme velgerne og interessene vi ønsker å mobilisere? 4) Er sosialdemokratiet en historisk parentes, eller går det an å gjenopprette et velfungerende klassekompromiss uten selv å grave sin egen grav? 5) Kanskje viktigst av alt: Er det mulig å bygge et alternativ til fortidens sosialdemokratiske partier en politisk bevegelse, som kompromissløst utfordrer kapitalkreftene? 8

9 Diskusjonshefte Forskjells-Norge som klassesamfunnet Norge Foto: Christopher Neumann Ruud Framveksten av et Forskjells-Norge er vår største utfordring som samfunn. Generasjonen som vokser opp i dag kan bli den første på over 100 år som får det mindre trygt enn foreldrene sine. Økte forskjeller og privatisering truer alt det arbeiderbevegelsen har bygget opp i Norge trygghet, velferd og et sterkt fellesskap. Det gjør at makt og muligheter blir urettferdig fordelt. Folk sorteres etter størrelsen på lommeboka. Samfunn bygget på samarbeid og likeverd er mer rettferdige enn samfunn basert på kapitalistisk konkurranse. Derfor har Rødt prioritert kampen mot forskjells-norge som vår aller viktigste sak. Framveksten av Forskjells-Norge handler om at de på toppen får stadig mer, mens vanlige menneskers trygghet svekkes. Forskjellene i Norge har økt helt siden 1980-tallet. På 30 år har den rikeste prosenten i Norge doblet sin andel av inntektene. Andelen barn som vokser opp i fattigdom øker, mens antallet milliardærer har femdoblet seg på 15 år. Men forskjells-norge er mer enn tall. Det er at vanlige mennesker får en vanskeligere hverdag: Forskjells-Norge er at du ikke kan planlegge hva familien skal gjøre i helga, fordi du ikke vet om du skal på jobb eller ikke. Det er at kvinner fortsatt bare tjener 85 prosent av menn, selv om de gjør jobber som er like viktige. Forskjells-Norge er når noen må ha to jobber for å få endene til å møtes, mens andre klager over lave renter: Man må ha over 80 millioner i banken for å kunne leve på rentene alene. Det er at folk i distriktene står i fare for å dø av ting folk som bor i byen overlever, fordi nærmeste lokalsykehus ikke lengre har akuttkirurgi. Det er å jobbe i bemanningsbyrå og stadig jakte etter neste vakt, mens du ser unge arvinger allerede er på 9

10 Strategi boligjakt. 10 Klassesamfunnet Norge Alle disse forskjellene er uttrykk for at det er noen større grunnleggende urettferdigheter i samfunnet. At vi lever i et samfunn der noen bestemmer hvordan andre skal leve. Og da tenker vi ikke på at vi har valgt et Storting som lager lover som alle må følge. Men de andre store beslutningene. Som om hvem som skal ha arbeid og ikke. Om det skal være noe å leve av i Halden eller Karasjok. For vi lever i et samfunn der det er veldig stor forskjell i hvor mye makt vi har. Dette er en helt sentral del av det vi i Rødt kaller forskjells-norge. Forskjells-Norge handler om klassesamfunnet-norge. Det er ikke vanskelig å se at vi lever i et klassesamfunn. Man kan ganske enkelt spørre seg hvem har mest makt Reitan-familien, som eier Reitan-gruppen (omsatte i 2017 (inkl. franchiseomsetning) for 89 milliarder kroner, sysselsetter mennesker i Norden og Baltikum), tre privatfly. Eier 7-eleven i Skandinavia, Narvesen, Pressbyrån i Sverige, Uno-X-stasjonene med mer. Eller er det dama i kassa på Rema. Er det John Fredriksen eller de ansatte på oppdrettsanleggene som har mest makt? Er det eier av FUS-barnehagene Eli Sævareid eller barnehage assistentene som har mest makt. Er det noen som har valgt at de skal ha den makta i samfunnet som de har. Er det fordi de har jobba ekstra hardt. Eller har det med at det er noen som eier og noen som arbeider. For det er så enkelt, vi lever i et samfunn der noen eier og andre arbeider. Og de som eier sitter igjen med mer spenn, mer makt og lever materielt bedre liv enn vi som arbeider. Hvem skaper verdiene? Det neste spørsmålet er hvem som skaper de verdiene i samfunnet. Reitan, Fredriksen, Sævareid og likesinnede liker å fremstille det som om de skaper arbeidsplassene og derfor fortjener å være rike. Mens det egentlig er at uten alle de som jobber i Marine Harvest, Choice, Fus osv. Så ville ikke de vært rike. Det som foregår er utbytting. Hvordan foregår utbyttinga? Kapitalisten (han som eier penger) (Reitan, Fredriksen, Stordalen, Sævareid mfl.) bruker pengene som kapital for å kjøpe en mengde råvarer, fast kapital som maskiner og lokaler, og aller viktigst arbeidskraft. Så i lokalene jobber arbeiderne med råvarene også selges de på markedet. Der får de en høyere pris enn hva kapitalisten kjøpte inn råvarer, maskiner og arbeidskraft for. Hva har skjedd? Er det et trylletriks? Er han flinkere enn de andre kapitalistene så han har lurt dem han kjøpte råvarer av? Nei. Det er fordi at arbeidskraften han har kjøpt kan skape større verdier enn det den koster. Dette fordi prisen på varen arbeidskraft defineres av hva som er sosialt nødvendig for at selgeren kan leve fra måned til måned, mens verdien av hva den skaper, kan være så uendelig mye mer. Det at arbeideren bare får en del av den verdien han eller hun tilfører produktet, og på den måten jobber «gratis» et antall timer for en kapitalist, er det vi kaller utbytting. Prisen på arbeidskrafta blir bestemt av hva det koster å reprodusere den. Lønna må være stor nok til å dekke de utgiftene som blir sett på som sosialt nødvendig for at arbeideren med familie kan overleve til neste lønning. For de fleste i Norge betyr det bil, betjene lån på hus, tv, data, mat, leker til unga med mer. Fordi arbeideren produserer større verdier enn lønna, kan kapitalisten tilegne seg en merverdi. Mangfoldet i arbeiderklassen Ellers i samfunnet er det vanlig å portrettere arbeiderklassen som en mann med hjelm i et stort industrilokale. Selv om han også er en del av arbeiderklassen er det et ganske uvanlig bilde på hvem egentlig arbeiderklassen består av. Det store flertallet av arbeiderklassen i Norge i dag jobber hverken i industrien eller bruker hjelm på jobb. Det er hun kule bak kaffebaren, læreren ved tavla, kassadama på nærbutikken, alle med headset på Call senteret, pent kledde kontorarbeidere osv. Arbeiderklassen består av et stort mangfold av veldig forskjellige mennesker med forskjellig uttrykk og interesser. Rødt mener kvinneundertrykking, rasisme, diskriminering av homofile og lesbiske er former for undertrykking

11 Diskusjonshefte som forsterker den økonomiske utbyttinga under kapitalismen. Kamp mot disse undertrykkelsesformene er en viktig del av klassekampen. Disse kampene ser vi på som en revolusjonær kraft. Flertallet av arbeiderklassen er kvinner, prosent har innvandrerbakgrunn. Det er derfor sentralt å løfte fram kvinnekrav og minoritetskrav som en del av klassekampen. Vi nevnte tidligere at arbeiderklassens lønn må være stor nok til å dekke det som sees på sosialt nødvendig for å leve. Vi mennesker har veldig lett for å bruke mer penger når vi får mer, og vi strammer inn beltet og bruker mindre når inntektene synker. Dermed kan segmenter av arbeidsstyrken få utbetalt betydelige lavere enn andre deler. Disse skillene går ofte på kjønn og etnisitet. Samfunnet verdsetter arbeidskraften til enkelte grupper lavere. Dette er umulig uten den ideologiske overbygninga kvinneundertrykking og rasismen representerer. Arbeiderklassen som kraft for forandring Arbeiderklassen er noen som ikke har tilgang til andre inntektsgenererende muligheter enn å selge sin arbeidskraft. Hun eier ingen produksjonsmidler, eier ikke staten eller bedrifter. Under kapitalismen er hennes eneste bærekraftige strategi for å overleve å søke arbeid hos de som kontrollerer produksjonsmidlene. Arbeiderklassen er de som har størst interesse av å avskaffe det kapitalistiske systemet der noen tjener seg rike på deres arbeid. Et samfunn der produksjonsmidlene kontrolleres i felleskap og der overskuddet i samfunnet fordeles til felles beste. Arbeiderklassen står også i en posisjon der de kan forstyrre og aksjonere mot kapitalismen i seg selv. For hvis arbeiderklassen ikke arbeider så tjener ikke kapitalisten penger. Arbeiderklassen er også det store flertallet. De store forandringene samfunnet har gått igjennom skjer ikke fordi kloke hoder i regjering eller storting har tenkt sammen. Men fordi folk har drevet politiske kamper, stått opp for sine interesser og vist solidaritet med hverandre. Rødt får ikke gjennomslag på stortinget fordi vi skriver så fine forslag, men fordi det finnes folkelige bevegelser utenfor Storting og regjering. Selv om det er viktig at vi stiller forslaget så eliten må ta stilling til det. Det er derfor viktig for oss som parti at alle medlemmer bidrar til å skape store og små bevegelser. Vi må alle sammen snakke politikk med folk, organisere folk og gi de politiske ideene og ønskene til arbeiderklassen uttrykk. Spørsmål til diskusjon: Skal kampen mot forskjells-norge være Rødts viktigste strategiske og politiske sak? Hvilken innretning skal saken ha? Hvordan skal vi som bevegelse jobbe strategisk for å vise eksempler på forskjells-norge? Hvordan få fram interessemotsetningene i samfunnet? Hvordan organisere massebevegelser rundt forskjells-norge problemene? Hvordan vi skal få med oss arbeiderne både i offentlig og privat sektor, og hvordan styrke den radikale venstresida i fagbevegelsen? Les mer: Sosial reproduksjon: Erik Olin Wright: Om å forstå klasse mot ein integrert analytisk metode Ursula Huws: Å løyse opp knuten levekår, arbeid og verdi Michael A Lebowitz: Hvordan blir arbeiderklassen et revolusjonært subjekt? no/ / 11

12